Saum (i båt)

Saum er en metallnagle med firkantet tverrsnitt til å feste båtbord sammen med, eller til å feste båtdeler til båtbordene.

Saum blir klinket permanent

I de fleste robåter overlapper bordene hverandre litt (båten er klinkbygd). I overlappen borer båtbyggeren hull, og nesten alltid setter han en spikerformet saum av kobber eller jern i hullet, med hodet på saumen på utsiden. På innsiden slår han en roe ned på saumen, ofte ved at han holder den over hullet med et hult stykke metall (f. eks. en rørstump) og lar saumen slå seg inn i hullet i roen samtidig som han slår saumen inn gjennom hullet i bordene.

Roen (flert. av og til «rør») er en metallskive med hull midt på, og lagd slik at roen har en liten topp med hullet i midten. Hullet skal være så trangt at man må bruke noe kraft for å få roen ned på saumen; roen skal knipe seg noe fast i saumen, og slik ligge ganske fast ned mot bordet.

Selve klinkingen av saumen

Man klipper nå av det av saumen som står ut av roen. Så holder man en hammer e.l. mot saumhodet på utsiden, mens man banker forsiktig på saumenden og roetoppen på innsiden. Hvis man gjør denne klinkingen riktig, vil roen presse seg enda mer fast ned mot bordet («saumen driver godt»), og saumenden vil legge seg utover roen og låse den fast. Noe av roetoppen vil også bli klinket ned og blande seg med metallet i saumen.

Hvis klinkingen blir riktig utført, skal det ikke stå ut noen kanter – grader – fra roen, men alt det klinkede metallet legge seg pent helt ned til roen. Står det derimot ut grader, kan garn o.a. hekte seg fast her, og man kan til og med være så uheldig at man skjærer seg på disse gradene.

Klinkhammere

Til å klinke over roen med, er det flere ulike meninger om hva som er best. Noen sverger til kulehammer, en hammer med et halvkuleformet og et vanlig hode, mens andre vil ha pennehammer, en hammer der det ene hodet har en («sløv») egg på tvers (en «penn») i stedet for halvkule. Atter andre bruker en vanlig, flat hammer, ev. en pennehammer først og en av de andre hammerne etterpå.

Mothold

Til å holde imot saumhodet på utsiden kan man ha en håndlanger med en øksehammer eller en moker (tung, firkantet hammer). Mange båtbyggere holder selv et mothold mot saumhodet på utsiden med den ene hånden, mens de klinker over roen med den andre. Enkelte båtbyggere hadde tidligere en «sjølhalla», en hammer festet til en båtklype som så kunne settes fast slik at hammeren lå mot saumhodet. Hammeren var fjærbelastet, slik at hodet kunne sprette litt opp fra saumhodet og så slå inn mot det igjen. Båtbyggeren kunne da ha en klinkhammer i hver hånd, og slå over roen etter tur med de to; slik kunne klinkingen av den enkelte saum gå meget hurtig.

Klinkerytmen

Skal klinkingen gå riktig for seg, skal motholdet på utsiden hoppe litt opp fra hodet, og så falle ned mot dette. Dette gir et lite smell, og smellene fra motholdet på utsiden og klinkingen på innsiden skal komme jevnt med like store tidsintervall hele tiden. Kommer smellet fra utsiden for hurtig, er motholdet for sterkt eller slagene på innsiden for svake, kommer det for sent, er motholdet for svakt eller slagene mot innsiden for sterke.

Materiale i og form på saumen

I dag er det svært vanlig med saum av kobber, ikke minst fordi de er svært myke, og derfor lette både å klippe av og å klinke. Den står også mye bedre mot bunnstoff med kobber i enn jernsaumen gjør. Kobber får man hovedsaklig i to versjoner; som klink og saum. Klinken er helt jevntykk, bortsett fra en kort spiss og et lite hode; hodet er nesten så lite som et vanlig spikerhode, mens kobbersaumen er tilnærmet som jernsaumen i formen, med konisk stamme, lang spiss og stort hode. Stort sett har og blir kobberklink mest brukt fra Rogaland mot svenskegrensa (båter med mange og smale bord), mens kobbersaum (som erstatning eller forbedring i forhold til jernsaum) er vanligere fra Rogaland og nordover (båter med færre og breiere bord).

Det tradisjonelle er imidlertid jernsaum. Denne er tydelig tykkest oppe under hodet, som er ganske stort, og smalner jevnt av mot spissen, som bare svinger litt brattere inn enn resten av saumens sider. I dag finnes nesten bare fabrikklaget galvanisert jernsaum, og jernet i disse er atskillig mykere enn i hjemmesmidd saum i gamle dager.

Felles for både klink og saum er at de har kvadratisk snitt. Noe som gir bedre hold, og slår man inn saumen slik at to av sidene går parallelt med årringene unngås sprekking (så lenge hullet er forboret passelig). Slås saumen inn med sidene 45 grader på årringene (med to av hjørnespissene inn i årringene) er det større risiko for oppsprekking langs suene.

I gamle dager, frem til ca. 1880-90, var all saum hjemmesmidd. Som oftest var jernet i disse mye hardere enn jernet i dagens kjøpesaum. Likevel ble denne saumen gjerne klipt av med hovtang eller vanlig knipetang, men det blir også sagt at enkelte måtte sage saumen av med baufil. I dag brukes ofte kraftavbiter, en tverravbiter («knipetang») med utveksling.

Det er blitt spekulert på om noe av den hjemmelagde saumen ble lagd av jern utvunnet fra myrmalm i små blåstergroper. Det er kjent at slik jernutvinning foregikk i smått til hjemmebruk til langt ut på 1800-tallet. Slikt jern inneholdt ofte mer magnesium enn vanlig, og sto godt mot rust. Det er i hvert fall bemerkelsesverdig at gammel jernsaum står mye bedre mot kobberstoff enn nyere, fabrikklagd, selv om den siste er galvanisere|t.

Det finnes også såkalte reksaum (også kalt rekspiker), som brukes som vanlige spiker, f. eks. til å spikre bordendene til lotter og stevner. Reksaumen ligner på vanlig saum, men er generelt tynnere og mer jevntykk enn denne.

Roene

Roer i dag er nesten alltid runde; det er slike man får fra nesten alle spikerfabrikker. Hjemmelagde roer er derimot firkantede, fordi de (ofte?) var skåret ut av jernplate. Enkelte spikerfabrikker har derfor i perioder kunnet levere firkantede roer.