Åpne hovedmenyen
Spiker

En spiker er en pinneformet gjenstand fremstilt av et hardt metall (mest vanlig er stål). Gjenstanden er spiss i den ene enden, og har en utvidelse i motsatt ende (som kalles hodet). Spiker er et såkalt festemiddel benyttes til å holde gjenstander sammen. F.eks. treverk mot treverk, eller treverk mot betong.

En spiker slås gjennom (og inn i) de materialene som skal festes sammen. Til å utføre dette bruker man en hammer eller en spikerpistol. En spikerpistol drives enten av trykkluft, gasspatron, strøm (batteri) eller en liten eksplosiv ladning. Eksplosive ladninger brukes mest i forbindelse med å feste noe til en betongflate.

Friksjonen mellom spikeren og materialene gjør at materialene holdes sammen. Spesielt store er de tversgående kreftene i en spiker. Noe som gjør at to materialer som er slått sammen, har en stor tversgående styrke. Dimensjonene til en spiker regnes ut ifra to mål, lengde og tykkelse.

Spiker deles inn i flere kategorier, avhengig av hvor spikeren brukes og til hva slags utseende resultatet skal få.

TyperRediger

To vanlige typer er stoppspiker og dykkertspiker. Hver av disse typene kan bli behandlet i en kjemisk prosess, for å øke holdbarheten eller endre på utseendet.

StoppspikerRediger

Denne typen spiker brukes primært til å feste trevirke, hvor kravet til feste mellom de to emnene er viktig. Denne typen spiker kalles også hammerspiker. Hovedregelen til spikerens lengde, er at den bør være 2,5 – 3 ganger så lang som tykkelsen på det materialet som skal festes.

  og i bruk  

DykkertspikerRediger

Denne typen spiker brukes primært til å feste materialer, hvor det legges vekt på at spikeren ikke er så synlig. Slike spiker gir ett godt hold mellom materialene, men ikke godt nok feste til ytterligere belastninger. Typiske bruksområder er feste av listverk og innvendige paneler.

 

Andre spikreRediger

TrådspikerRediger

Den vanligste type spiker, det store hodet hindrer spikeren i å trenge inn i treet.

Lengde 25-300 mm

Rund trådspikerRediger

Lengde 9-150 mm

DykkertspikerRediger

Lengde 25-150 mm

FiberplatespikerRediger

Brukes til å feste harde trefiberplater til tre.

Lengde 20-35 mm

PappspikerRediger

Brukes til å feste takpapp og porøse trefiberplater.

Lengde 20-50 mm

MessingspikerRediger

Brukes blant annet til snekrede innredningsgjenstander hvor spikerhodet blir en dekorativ del.

Lengde 9-60 mm

Tagget dykkertRediger

Brukes til snekkerarbeid.

Lengde 25-75 mm

Tagget trådspikerRediger

Brukes blant annet til montering av gipsplater på tregrunnlag.

Lengde 25-75 mm

Vridd riflet spikerRediger

Brukes blant annet til festing av takplater i innertak og til lastepaller.

Lengde 50-150 mm

Rullegjenget kamspikerRediger

Brukes der det er store krav til festeevne.

Lengde 35-75 mm

AnkerspikerRediger

Brukes blant annet til sammenføying av bjelker til gulv- og takbjelkebeslag.

Lengde 22-100 mm

KlippspikerRediger

Brukes blant annet til å feste karmer til gass- og lettklinkerbetong.

Lengde 50-175 mm

DobbelthodespikerRediger

Brukes til forskaling til betongstøp.

Lengde 50-100 mm

FasadespikerRediger

Brukes til tak og fasadeblikk på treunderlag.

Lengde 40-60 mm

KlokkespikerRediger

Brukes til tak og fasadeblikk på treunderlag.

Lengde 50-125 mm

StålspikerRediger

Brukes for å feste tre til betong og teglstein.

Lengde 30-100 mm

PluggRediger

Spiker med to spisser.

Lengde 25-100 mm

BølgeblikkspikerRediger

Brukes blant annet til sammenføying av rammer.

KrampeRediger

Brukes til festing av piggtråd, stengsler og fjærer mot tre.

Lengde 19-50 mm

NellikspikerRediger

Brukes mest til møbeltapetsering.

Lengde 5+ mm

GalvaniseringRediger

For å forbedre holdbarheten eller utseendet kan en spiker bli galvanisert. Det er to typer galvanisering som brukes, varmforsinket og elektrolyseforsinket (forkortes oftest til elforsinket).

Varmforsinking øker holdbarheten betraktelig. Mens elektrolyseforsinking øker holdbarheten noe, men påfører også spikeren ett tynt blankt lag. Dette gjør spikeren blankere, og mer anvendelig til innvendig bruk.

HistorieRediger

Helt tilbake til den tiden menneskene begynte å smelte om jernmalm til jern, har man kjent til betydningen av metallets egenskap til å feste sammen trestykker. Fra starten, og frem til 1800-tallet ble all spiker lagd for hånd. Romerne lagde spiker av jern, hvor smedene slo spikrene firkantet. Denne spikeren ble jevnt tynnere jo nærmere spissen man kom, og hodet var betraktelig større enn i dag. På denne tiden ble spikrene primært brukt til å feste kledning av treverk rundt festningene, samt feste av tømmertak på hus og festninger. På det romerske fortet Inchtuthil i Perthshire, Romernes nordligste fort i Skottland, er det blitt funnet 875.000 spiker (som veier 7 tonn).

Sakte ble maskiner introdusert i produksjonen. Den første kjente maskinen som tok del i produksjon av spiker, stammer fra rundt 1600. På 1800-tallet hadde man maskiner som produserte hele spikre. Disse maskinene var tredelte, og erstattet primært de delens man til da hadde brukt for å lage spiker. Første del formet tykkelsen på spikeren (fortsatt var spikeren firkantet eller trekantet). Del nummer to holdt ett godt tak rundt spikeren, mens tredje del lagde hodet. Del to vridde så spikeren 180°, for å få lengden på den.

Spikeren man produserte på 1800-tallet var basert på valsede plater. Platene ble kuttet på tvers av valseretningen, i lengder litt mindre enn lengden på den spiker som skulle produseres. Disse emnene ble så delt i mindre «lapper» – emner egnet for spikerproduksjonen. Metall til hver spiker ble klippet ut av «lappen» og smidd slik at hver spiker fulgte stålets valseretning. Først ble de kaldsmidd, men fra midten av 1800-tallet ble det vanlig med maskiner der man kunne varmsmi spiker.

Mot slutten av 1800-tallet begynte man å lage stift basert på en rund ståltråd. Bruksområde for stift og spiker var det samme, men de to produktene ble altså laget på ulikt vis, i helt forskjellige produksjonsanlegg. Fagfolk skilte skarpt mellom stift og spiker.[1] Produksjonen av stift var langt billigere, og derfor veldig populær (selv om stift basert på en rund tråd, var opptil fire ganger svakere enn den gamle spikeren).

I dag brukes stort sett betegnelsen «spiker» om både stift og spiker. I dagligtale er det ofte de de minste utgavene som nå får betegnelsen «stift».

Fortsatt blir noe spiker produsert for hånd, mest i forbindelse med restaurering av gamle hus og byggverk hvor alt skal være så autentisk som mulig.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Side 131 - 133. Edgar B. Schieldrop: Christiania Spigerverk 1853 - 1961. Grøndahl & Søn Boktrykkeri. Oslo 1961