Dory var en flatbunnet robåt, som var bygget slik at den holdt fasongen uten tofter. Den ble bygd slik for å kunne stables i hverandre på dekket av fiskeskonnertene som drev etter stortorsk på bankene utenfor Newfoundland.

Dory robåt

En skonnert kunne derfor ha med seg flere aktive fiskere og drive fiske spredt på et større område. Fisket foregikk med håndsnøre. Doryen er fremdeles foretrukket av eldre fiskere, på steder der det er sterke brenninger og grunt farvann, selv om mange i dag har gått over til oppblåsbare farkoster.

Manøvreringen foregikk ofte ved å hamle. En åre var festet til doryen og ble lagt ut over akterspeilet og ble vrikket sidelengs som en fiskehale. Den kunne også roes som en vanlig robåt.

Både i Tyskland, Frankrike og Norge finnes båtmodeller med motor under samme navn.

Doryens norske historieRediger

 
Doryer ved snurpenot under sildefisket ved Haugesund på 1940-tallet.
Foto: Anders Beer Wilse

I Norge henger doryens historie sammen med snurpenoten. Da snurpenoten gjorde sitt inntog i norske sildefiskerier tidlig på 1900-tallet ble hvert snurpenotbruk raskt bestående av et større moderfartøy (snurper), to doryer og én basbåt. De to doryenes funksjon var å gå rundt sildestimen med hver sin ende av snurpenoten og snurpe noten sammen til en pose. Forøvrig fungere doryen som arbeidsplattform for fiskerne som «tørket noten» – det vil si å dra noten oppi doryene inntil sildestimen man forhåpentlig hadde fanget ble trengt tett sammen i noten slik at snurperen kunne lastes opp ved hjelp av hov.

Doryene måtte de første årene ros. Båtene hadde da et karakteristisk utseende med spisst forskip for roerne og drektig akterskip for noten. Etter hvert utviklet doryene seg i retning av noenlunde standardiserte, kraftige trebåter på omtrent 32 fot med stor bensinmotor (typisk Marna 24–32 bhk). Når snurperen flyttet seg hang doryene i snurperens daviter. De minste snurperne måtte ha doryene på slep. Etter hvert ble doryene utstyrt med spill tilkoblet motoren for å lette fiskernes slit med å tørke noten. I femtiårene fikk enkelte snurperne doryer av glassfiber eller aluminium, men de aller fleste doryene var trebåter.

Da ringnoten avløste den tradisjonelle snurpenoten i sekstiårene, og den tunge innhalingen av noten ble overtatt av en motorisert kraftblokk, ble behovet for doryer helt eliminert i løpet av et par år. Dette ble dramatisk for de mange trebåtbyggeriene langs kysten som hadde bygget og vedlikeholdt doryer til 400-500 snurpere i de mest hektiske sildeårene. Enkelte av disse trebåtbyggeriene, som H.J. Askvik i Os, begynte da å bygge lystbåter basert på doryskrog. Disse og eldre doryer ombygd til turbåter har like frem til vår tid vært et fast innslag i lystbåtflåten.