Benedikt XVI

pave
(Omdirigert fra Pave Benedikt XVI)

Pave emeritus Benedikt XVI (latin Benedictus PP. XVI; født Joseph Alois Ratzinger 16. april 1927 i Marktl am Inn, Bayern, Tyskland) er tidligere biskop av Roma og Den katolske kirkes 265. pave og monark i Vatikanstaten. Han ble valgt 19. april 2005 i et konklave han selv var møteleder for, det første i det 3. årtusen, og ble innsatt ved en messe på Petersplassen 24. april samme år. Den 11. februar 2013 bekreftet Vatikanet at Benedikt XVI ville gå av den 28. februar 2013 på grunn av sin høye alder (85) og noe sviktende helse.[16][17][18] Han ble dermed den første paven på over 700 år som abdiserte. Formelt sett har ikke pave Benedikt XVI oppgitt sitt pavenavn, og er strengt tatt fremdeles pave. Pavedømmet konstruerte for anledningen tittelen «pave emeritus».[19]

Benedikt XVI
Benedictus XVI
BentoXVI-30-10052007.jpg
FødtJoseph Aloisius Ratzinger
16. apr. 1927[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (94 år)
MarktlRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
8 oppføringer
Romersk-katolsk prest (1951–)[5], teolog, forfatter av religiøs litteratur, pianist, universitetslærer, filosof, Transitional deacon (19501951)[5], diakon (1950–)[5]Rediger på Wikidata
Embete
  • Prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith (1981–2005)
  • pave (2005–2013)
  • Cardinal-Bishop of Velletri-Segni (1993–2005)
  • cardinal-bishop of Ostia (2002–2005)
  • Dean of the College of Cardinals (2002–2005)
  • kardinal (1977–1993)
  • Archbishop of Munich and Freising (1977–1982)
  • Pope emeritus (2013–) Rediger på Wikidata
Akademisk grad DoktorgradRediger på Wikidata
Utdannet ved Ludwig-Maximilians-Universität München, Herzogliches Georgianum (19491951)Rediger på Wikidata
Doktorgrads-
veileder
Michael SchmausRediger på Wikidata
Far Joseph Ratzinger den eldreRediger på Wikidata
Mor Maria Peintner[6]Rediger på Wikidata
Søsken Georg RatzingerRediger på Wikidata
Nasjonalitet Tyskland, VatikanstatenRediger på Wikidata
Medlem av Nordrhein-Westfalens akademi for vitenskap og kunst, Det europeiske akademi for vitenskap og kunst, Académie des sciences morales et politiques, Pontificia Academia Sancti Thomae AquinatisRediger på Wikidata
Utmerkelser
25 oppføringer
Kommandør av Æreslegionen (1998), Den bayerske fortjenstorden (1977), Bayerische Verfassungsmedaille in Gold, Stephanus-prisen, æresdoktor (2015)[7], æresdoktor (2015)[7], Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1995), æresdoktor ved Babeș-Bolyai-universitetet, æresborgerskap (2018)[8], æresborgerskap (2006)[9], æresborgerskap (2005)[10], æresborgerskap (2010)[11], æresborgerskap[12], æresborgerskap (2009)[13], æresborgerskap (2008)[14], æresborgerskap (2011)[15], storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1994), honorary doctorate from the Catholic University of Lublin (1988), Karl-Valentin-ordenen, æresdoktor ved det katolske universitetet i Eichstätt-Ingolstad (1987), honorary doctorate of the University of Navarre, æresdoktor ved Pontificia Universidad Católica del Perú (1986), honorary doctor of the University of Wrocław (2000), honorary doctorate of the University of Navarre (1998), æresdoktor ved Babeș-Bolyai-universitetet (2005)Rediger på Wikidata
Valgt19. april 2005
Innsatt24. april 2005
ForgjengerJohannes Paul II
EtterfølgerFrans
Signatur
Benedikt XVIs signatur
Våpenskjold
Benedikt XVIs våpenskjold

Benedikt har vært en av de mest innflytelsesrike katolske teologer siden 1950-årene, og regnes i likhet med forgjengeren Johannes Paul II som teologisk konservativ. Fra 1958 til 1977 var han virksom som professor ved flere tyske universiteter (Freising, Bonn, Münster, Tübingen og Regensburg) og ble tidlig en anerkjent akademiker. I 1977 ble han utnevnt til erkebiskop av München og Freising og samme år også til kardinal av pave Paul VI. I 1981 ble han kalt til Roma som prefekt for Kongregasjonen for troslæren, et av de viktigste embedene i Den romerske kurie. I 2002 ble han også valgt til leder (dekanus) for kardinalkollegiet, og dermed den fremste blant kardinalene. Benedikt XVI var som kardinal svært innflytelsesrik og en nær alliert og venn av Johannes Paul II i det meste av hans periode som pave.

Benedikt har forfattet en lang rekke bøker og akademiske arbeider. Som pave vektla Benedikt særlig Europas behov for å finne tilbake til sine kristne røtter, i en tid hvor oppslutningen om religionen i industrilandene går sterkt tilbake. Benedikt la også større vekt på tradisjoner, blant annet gjennom å ta i bruk pavelig bekledning som ikke hadde vært brukt i særlig grad av hans forgjenger. Han var opptatt av å gjenoppta full kommunion med tradisjonalistiske katolikker, og ga den tridentinske messe en viktigere plass i Den katolske kirke.

Tidlig livRediger

Bakgrunn og barndomRediger

Joseph Ratzinger ble født i 1927 i Bayern. Han var sønn av Joseph og Maria Ratzinger (pikenavn Peintner). Morens familie stammet fra Syd-Tirol (idag en del av Italia). Joseph den yngre var den yngste av tre barn; hans eldre søsken var Georg (som også ble prest, i tillegg til musiker og middelalderforsker) og Maria (som var musiker og musikklærer, og døde i 1991).

Faren var politibetjent i det bayerske statspoliti (Landespolizei) og i det regulære nasjonale politi (Ordnungspolizei). Hjemmet var strengt katolsk preget, og faren var en bitter motstander av nasjonalsosialismen, som han mente stod i motsetning til deres tro og meninger. Sunday Times (London) beskriver den eldre Ratzinger som «en antinazist hvis forsøk på å tøyle Hitlers brunskjorter tvang familien til å flytte gjentatte ganger». Andre kilder[hvem?] indikerer at farens opposisjon mot Hitler førte til gjentatt hærverk og forklarer at familien måtte flytte så ofte.

 
Benedikt XVI ved en privat audiens i 2006
 
Benedikt XVI velsigner folket i Peterskirken i 2006
 
Benedikt XVI under en religiøs seremoni i Brasil 2007

Joseph Ratzingers slektninger har fortalt at han aldri ønsket å bli noe annet enn prest. Ratzinger begynte på juniorseminaret i 1939.

I 1941 ble han innmeldt i Hitler-Jugend (som var et lovbestemt krav). 16 år gammel ble han i 1943 innkalt til krigstjeneste i en luftvernavdeling, hvor han blant annet som assistent ved et flaktårn beskyttet en BMW-fabrikk i München. Senere ble gruppen hans sendt til å sette opp anti-tank-skyts mot den ventede sovjetiske invasjonen ved den ungarske grensen i Østerrike. I november 1944 ble han sendt hjem i tre uker, før han gjennomgikk hærens rekruttskole i Traunstein. Han tjenestegjorde forskjellige steder i Bayern, men ble aldri sendt til fronten. Våren 1945 gikk enheten hans i oppløsning, og han begav seg hjemover. Andre skriver at han deserterte.[20] Han ble tatt som krigsfange av amerikanske soldater. I juni 1945 ble han satt fri.

StudierRediger

Han begynte så å studere teologi sammen med sin bror Georg. Mellom 1946 og 1951 studerte Ratzinger ved Den filosofisk-teologiske høyskole i Freising og ved Herzogliches Georgianum ved Ludwig-Maximilian-universitetet i München.

Etter eget utsagn (intervju med Peter Seewald) ble han og hans medstudenter i stor grad influert av verker av Gertrud von Le Fort, Ernst Wiechert, Fjodor Dostojevskij, Elisabeth Langgässer, Theodor Steinbüchel, Martin Heidegger og Karl Jaspers. De tre sistnevntes verker oppfattet den unge student som et brudd med nykantianismens dominans. Steinbüchels Die Wende des Denkens ble et nøkkelverk for Ratzinger. Blant de gamle tiders store kirkelærere følte han seg sterkere tiltrukket av den slagkraftige Augustin enn av Thomas av Aquino – blant skolastikerne var det særlig den hellige Bonaventura som interesserte ham.

Prest og professorRediger

Han ble – sammen med sin bror – ordinert til prest 29. juni 1951 av kardinal Michael von Faulhaber, og studerte deretter videre i Roma i to år. Han tok doktorgraden i teologi, og i 1953 utkom hans avhandling Mennesker og Guds hus i den hellige Augustins lære om kirken, som høstet mye anerkjennelse.[bør utdypes][trenger referanse] Hans Habilitationsschrift (en postdoktoral avhandling) innenfor fundamentalteologi, om St. Bonaventura, var klar i 1957.

I 1958 ble han professor ved Freisings filosofisk-teologiske høyskole, der han hadde undervist siden 1952. Så fulgte Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn 19591963 og Westfälische Wilhelms-Universität i Münster 19631969.

Rådgiver under Annet VatikankonsilRediger

Under Annet Vatikankonsil (19621965) var Ratzinger også rådgiver og taleskriver for Kölns erkebiskop, kardinal Joseph Frings. Ratzinger var kun 35 år da konsilet begynte. Han var eksponent for den reformorienterte oppfatning. I sin første tale forlangte Frings – som også Lilles kardinal Achille Liénart – at man ikke skulle gå til avstemninger med det samme, men la konsilsdeltakerne først bli bedre kjent med hverandre før det ble fastlagt hvem som skulle sitte i de forskjellige kommisjoner. Den andre talen, medformulert av Ratzinger, bad om en fullstendig ny gjennomarbeidelse av den teksten som Den romerske kurie hadde ferdigstilt som utkast om Guds Åpenbaring. Den tredje talen Frings holdt, rettet kritikk mot det han betegnet som en nyskolastisk tilstivning i Roma, og mot misforhold ved Det hellige Officium og krevde at dets prosedyrer måtte være mer transparente. Denne talen ble alminnelig oppfattet som en trommevirvel, en brannfakkel, og ble møtt av et sterkt bifall blant flertallet av konsilsfedrene. Denne talen gjorde at Ratzinger også ble kjent utenfor de engere kirkelige kretser.[bør utdypes]

Perioden som professorRediger

Ratzinger ble fram til 1969 oppfattet som en liberal teolog. Under slagordet aggiornamento (ajourføring) var han tilhenger av at kirken skulle åpne seg. Denne holdningen ble imidlertid endret etter hvert. I 1968 signerte Ratzinger og 1360 andre teologer rundt i verden et opprop med tittelen "For the Freedom of Theology" (for teologiens frihet).[20]

Tiden i Tübingen var preget av studentprotester, og Ratzingers forelesninger ble av og til avbrutt av radikale studenter. Det kom også til heftige sammenstøt under forelesninger. Ratzinger forteller selv at han fikk traumatiske opplevelser av å se studentene med bilder som viste "sadomasochistisk glorifisering av lidelse" samtidig som de sang "Jesus være fordømt". Erfaringene i Tübingen gjorde at han på kort tid endret synspunkt til å bli "en troens vokter".[20] Etter eget utsagn ble han i «68-tiden» urolig for at troen skulle bli svekket av at en tar til seg det som passer ens egen smak, og lar annet ligge. Ratzinger sa: «I disse årene lærte jeg når en diskusjon måtte opphøre, hvis den ikke skulle slå om i en løgn». Han inntok en holdning der han ville bevare det han så på som umistelige trossannheter. Han ble dermed regnet som konservativ. Denne innstillingen holdt han fast på også som professor og senere som erkebiskop av München og Freising.

Han ble i 1969 medlem av Vatikanets internasjonale teologiske kommisjon.

 
Kardinal Joseph Ratzinger

I 1969 ble han ansatt ved det mer konservative universitetet i Regensburg, der han underviste i dogmatikk til 1977.

I 1972 grunnla han det teologiske tidsskriftet Communio sammen med Hans Urs von Balthasar, Henri de Lubac og andre. Communio, som nå utkommer på bl.a. tysk, engelsk og spansk, er blitt et av de viktigste tidsskriftene for katolsk kristentro.

Erkebiskop av München og kardinalRediger

24. mars 1977 ble han utnevnt til erkebiskop av München og Freising av pave Paul VI. Han ble ordinert 28. mai samme år i München. Paul VI utnevnte ham 27. juni 1977 til kardinal og ble da gitt Santa Maria Consolatrice al Tiburtino som tittelkirke.

Dette var to uvanlige karrieresprang i løpet av ett og samme år. Først rett til et erkebispesete uten å være vanlig biskop først, og så kardinalsembetet i en alder av 50 år og med bare en måned bak seg som biskop.

 
Palais Holnstein, Benedikts erkebispebolig i München

Som kardinal mottok han den polske bispekonferansen i München, deriblant også kardinal Karol Wojtyła som skulle bli valgt til pave kort tid etterpå. Ratzinger deltok på begge konklavene i 1978, både august- og oktoberkonklavet. Hans navn var såvidt framme som mulig pave i spekulasjonene før det siste konklavet.

Katolske biskoper velger seg alltid et motto som settes under deres heraldiske bispevåpen. Ratzinger valgte det latinske Cooperatores veritatis (norsk: Sannhetens medarbeidere). Se også under Våpenskjold nedenfor.

Prefekt for TroskongregasjonenRediger

Pave Johannes Paul II kalte ham i 1981 til Roma som prefekt for Kongregasjonen for troslæren (tidligere inkvisisjonen), president for Den pontifikale bibelkommisjon og president for Den internasjonale teologiske kommisjon. På grunn av dette gikk han av som erkebiskop av München und Freising 15. februar 1982.

Troskongregasjonens første navn var Den hellige kongregasjon for den universelle inkvisisjon, og oppgaven var å beskytte kirken mot heresi. I 1908 endret Pius X navnet til Den hellige kongregasjon for det hellige officium. Det nåværende navnet ble innført i 1965 av Paul VI. Kongregasjonens nåværende virkefelt er ifølge den apostoliske konstitusjonen Pastor Bonus (1988) «å fremme og beskytte tros- og morallæren i den katolske verden; av denne grunn er alt som på noen som helst måte berører disse sakene innenfor dens virkefelt».

Som prefekt for denne kongregasjonen ble Joseph Ratzinger i embeds medfør knyttet til en rekke av de teologiske kontroversspørsmål som har vært fremme innen katolsk kirkeliv siden 1980-tallet, men også til en rekke av de uttalelser som har hatt sin innretning videre enn teologenes rekker, for eksempel innen samfunnsmoralen.

I Stasis etterlatte papirer står det at Joseph Ratzinger skal ha vært en av de «skarpeste motstandere av kommunismen» i Vatikanet. Han beskrives også, etter den daværende paven (Johannes Paul II) og statssekretær Casaroli, som «den mest innflytelsesrike politiker og ledende ideolog». Stasi antok Ratzinger ville ha «økende innflytelse på den antikommunistiske retningen i den katolske kirke, særlig i Latin-Amerika».[21]

I 1993 ble Ratzinger forfremmet til kardinalbiskop av Velletri-Segni, og i 1998 ble han visedekanus for kardinalkollegiet. Han var medlem av:

Ratzinger fylte 75 år i 2002, og leverte i henhold til kirkeretten sin avskjedssøknad. Pave Johannes Paul II aksepterte ikke hans søknad. I 2002 ble han valgt til ny dekanus for kardinalkollegiet, da hans forgjenger Bernardin Gantin ønsket å flytte hjem til Benin etter å ha fylt 80 år. Han fikk da også, i henhold til tradisjonen, kardinalbispesetet Ostia i tillegg til Velletri-Segni.

Veien til pavestolenRediger

Den 30. september 2003 sa Ratzinger at «vi bør be for paven» og skapte overskrifter over hele verden og spekulasjoner om at Johannes Paul II var dødssyk. Han ville nådd aldersgrensen for stemmerett ved pavevalg, 80 år, først den 16. april 2007, og var derfor stemmeberettiget ved konklavet 2005. Som dekanus var han en selvskreven kandidat til pavestolen, og hadde mange av de egenskaper en pave forventes å besitte, men ikke alle oppfattet ham som virkelig valgbar, på grunn av hans nasjonalitet, alder og det forhold at han i 1991 skulle ha hatt en hjerneblødning, og året etter hadde hatt fall som slo ham bevisstløs. Andre antok at hans konservative holdninger kunne tale mot ham. Det ble også hevdet at han manglet karisma. Like fullt var han en av Johannes Paul IIs mest fortrolige, og under pavens langvarige sykdom i 2004 og 2005 fikk han en stadig mer fremskutt rolle, og måtte overta mange av pavens plikter. Våren 2005 ble Ratzinger stadig oftere nevnt som en favoritt til å etterfølge Johannes Paul II som pave. Både hans preken ved Johannes Paul IIs begravelse og hans preken under messen pro pontificio eligendo umiddelbart før konklavet tok til, gjorde inntrykk, trolig også på mange kardinaler.

Kardinal Ratzinger hadde tidligere uttrykt et ønske om å trekke seg tilbake for å skrive flere bøker, men sa før han ble valgt til pave til venner at han var «rede til å akseptere enhver byrde Gud legger på hans skuldre».

PavevalgetRediger

Hovedartikkel: Konklavet 2005

 
Benedikt XVI besøker Polen

Som leder (dekanus) for kardinalkollegiet ledet han selv konklavet som begynte 18. april 2005. Ratzinger og den amerikanske kardinal William Wakefield Baum var de eneste kardinalene som deltok på konklavet og som ikke var utnevnt av Johannes Paul II, og som dermed hadde deltatt på konklaver tidligere (de to konklavene i 1978).

De tre første avstemningene resulterte ikke i nødvendig flertall for én kandidat, men ved fjerde avstemning, på den andre dagen, ble valget avklart. Han ble valgt med mer enn de 77 stemmer som ville ha vært tilstrekkelig for to tredels flertall.

19. april 2005 annonserte Jorge Arturo Medina Estévez at Ratzinger var valgt til pave, og at han ville ta navnet Benedikt, som den 16. pave med dette navnet. Deretter holdt den nye paven en kort takketale. I likhet med Johannes Paul II holdt han talen på italiensk. Tidligere paver hadde holdt sin første tale på latin.

Juridisk sett ble han pave i det øyeblikk han aksepterte valget under konklavet. Den formelle innsettelsen fant sted i en høytidelig messePetersplassen 24. april 2005. Under messen overrakte kardinal Medina Estévez ham palliet, mens Angelo Sodano overrakte ham Fiskerringen.

Politiske observatører betraktet Benedikt XVI mest som en overgangspave etter den sterke Johannes Paul II. Mange ønsket å velge en pave som etter noen få år kunne erstattes av en som kunne reformere og forandre den kirken Johannes Paul II hadde formet.[22]

Han hadde liten erfaring som praktiserende prest, og det ble siden brukt mot ham at han hadde liten kontakt med "grasrota" – det vil si med de vanlige medlemmene av den katolske kirken.

Benedikt XVI var den første tyske pave siden Hadrian VI (15221523).

SynspunkterRediger

Benedikt aksepterte de tradisjonelle katolske doktriner. Blant disse var kontroversielle synspunkt i samtiden som at han var mot prevensjon, og abort. I likhet med resten av den katolske kirke var han mot felles nattverdfeiring med protestantiske kirkesamfunn før enighet er nådd om nattverdteologien. Mellom den katolske kirke og protestantiske kirkesamfunn skiller også spørsmål som synet på kvinnelige prester, skilsmisse, sølibatet, tradisjonen som normativ og delvis også homofilt samliv. Benedikt ble regnet til den konservative fløyen innen den katolske kirke. Valget av Ratzinger som pave ble mottatt med stor glede og entusiasme blant konservative katolikker, mens liberale og frigjøringsteologer uttrykte skuffelse over manglende utsikt til reformer.

Pave Benedikt forsvarte forbud mot prevensjon. Han mente at ingenting bør hindre muligheten for nytt liv, og godtok bare seksuell avholdenhet. Benedikt XVI mente kondomer ikke hjelper mot aids-epidemien, men tvert imot gjør situasjonen verre i afrikanske land hvor sykdommen er utbredt.[23] Pavens kondomforbud førte til kraftige reaksjoner over hele verden. Mange mente at det gir store belastninger for verdens fattige, setter unge kvinners liv i fare, og øker faren for hiv-smitte.[24] Videre gjør det familieplanlegging vanskeligere i utviklingsland. Benedikt skal imidlertid ha vært noe mer moderat i synet på prevensjon enn sin forgjenger, og medvirket trolig til at Johannes Paul II ikke erklærte synet på prevensjon som ufeilbart.

Diskusjonene om abort er spesielt heftige i land med mange katolikker, på grunn av kirkens holdninger. Benedikt støttet absolutt forbud mot abort. Han mente at menneskelivet begynner når en sædcelle befrukter en eggcelle, at livet har begynt allerede før det befruktede egget fester seg til livmorveggen, og at det er ingen forskjell mellom et fullt utviklet menneske og et befruktet egg. Mange er sterkt kritiske til at selv ikke voldtatte kvinner kan ta abort. Selv når barn ned til niårsalderen har tatt abort etter voldtekter har det blitt reagert med bannlysning.[25][26]

På grunn av økt interesse for det okkulte, beordret Benedikt biskoper til å opprette egne eksorsisme-grupper for å bekjempe den økende satanismen, og hver biskop måtte ha prester som var opplært til å utføre demonutdrivelser.[27] Også i Norge fikk enkelte katolske prester da et særlig ansvar for demonutdrivelse.[28]

Pave Benedikt møtte også reaksjoner på sine uttalelser om homofili. Han mente at homofili er et brudd på den naturlige orden, og sammenliknet kampen mot homofili med arbeidet for å redde regnskogene, siden også homoseksuelle forhold er en ødeleggelse av skaperverket. Han var motstander av homofile og lesbiske ekteskap, og så på homofile handlinger som en synd. Paven kritiserte også en FN-resolusjon om avkriminalisering av homofile. Over hele verden reagerte kristne homofile på pavens uttalelser.[29]

Benedikt mente at verden må bry seg om miljøet, men at hensynet til dyr og planter ikke må prioriteres over menneskeheten. Han mente videre at verdenssamfunnet må legge vitenskap til grunn for beslutningene, ikke «dogmene til miljøbevegelsen».[30]

I 2006 opprørte Benedikt den muslimske verden ved å sitere et skrift av den kristne keiseren Manuel II Palaiologos fra 1300-tallet, som sa at profeten Muhammed åpenbart brakte verden ondskap og inhumanitet. Han beklaget siden at han med dette opprørte muslimer verden over, men tok ikke avstand fra Manuels ord.[31][20]

ReiserRediger

VåpenskjoldRediger

 
Ratzingers våpen som erkebiskop og kardinal

Benedikts våpenskjold som pave er tegnet av kardinal Andrea Cordero Lanza di Montezemolo. Det inneholder de samme symbolene som hans tidligere våpenskjold:

Som hjelmtegn brukes pavekronen og sankt Peters nøkler.

DiverseRediger

BekledningRediger

Pave Benedikt har tatt opp igjen bruken av pavelig bekledning som tidligere har falt ut av bruk. Under sin innsettelsesmesse talte han lenge om betydningen av palliet, og tok i bruk en gammel form som ble båret av det første millenniets paver. Han tok også opp igjen bruken av de pavelige røde sko. Dessuten har han tatt i bruk den røde mozetta og dens vinterversjon som ikke har blitt sett brukt siden pave Paul VI. Hans prestekjole med skulderkappe har inkludert deler som ble avskaffet for alle andre geistlige av Paul VI. Pave Benedikt har også tatt opp bruken av den røde tabarro eller romerske kappe som sist ble brukt av Johannes Paul II i 1995. Den 21. desember 2005 brukte paven en camauro under sin generalaudiens, et pavelig hodeplagg som sist ble brukt av Johannes XXIII.

SpråkRediger

Benedikt taler en rekke språk. I tillegg til sitt morsmål tysk taler han fransk, italiensk, engelsk, spansk og latin. Fransk er hans beste fremmedspråk, og også italiensk behersker han flytende. Han kan også lese gammelgresk og klassisk hebraisk. Dessuten får han undervisning i polsk og russisk.

MusikkRediger

Paven spiller klaver og har en forkjærlighet for Mozart og Beethoven.

AnnetRediger

Hans privatsekretær er Georg Gänswein.

Paven ble kjent som en dyrevenn med stor forkjærlighet for katter.[32]

I desember 2010 hadde generalsekretæren i Kirkenes Verdensråd, nordmannen Olav Fykse Tveit, samtaler med paven i Vatikanet.

EpiskopalgenealogiRediger

Hans episkopalgenealogi er:

BibliografiRediger

Se Bendikt XVIs bibliografi.

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Benedikt XVI., Munzinger IBA 00000014976, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ The Fine Art Archive, cs.isabart.org, abART person-ID 124973, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ BeWeB, BeWeb person ID 6, besøkt 14. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c katolsk hierarki ID ratz[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b www.domradio.de, besøkt 5. juli 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.domradio.de, besøkt 17. november 2018[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.altoetting.de, besøkt 17. november 2018[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.traunstein.de, besøkt 17. november 2018[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.freising.de, besøkt 17. november 2018[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.marktl.de, besøkt 17. november 2018[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.archivioradiovaticana.va, besøkt 17. november 2018[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ papa.bressanone.it[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ w2.vatican.va, besøkt 17. november 2018[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ «Pope Benedict in shock resignation», BBC News, 11. februar 2013.
  17. ^ «Pave Benedikt vil abdisere» Aftenposten 11. februar 2013, besøkt 11. februar 2013, kl 13:10 (CET)
  18. ^ «Declaratio». Libreria Editrice Vaticana. 11. februar 2013. Besøkt 11. februar 2013. [død lenke]
  19. ^ CNA. «Benedict XVI defends resignation and title ‘pope emeritus’ in private letters». Catholic News Agency (engelsk). Besøkt 5. januar 2022. 
  20. ^ a b c d «Helpless in the Vatican: The Failed Papacy of Benedict XVI». Der Spiegel (engelsk). 6. april 2010. ISSN 2195-1349. Besøkt 5. januar 2022. 
  21. ^ referanse
  22. ^ Kristlig dagblad: Ratzinger skal vogte over troens renhed, 20. apr 2005 – http://www.kristeligt-dagblad.dk/artikel/79255:Kirke---tro--Ratzinger-skal-vogte-over-troens-renhed[død lenke]
  23. ^ «Paven: Kondomer hjelper ikke mot aids-epidemien». www.vg.no. 17. mars 2009. Besøkt 5. januar 2022. «Pave Benedikt XVI mener kondomer ikke hjelper mot aids-epidemien, men tvert imot gjør situasjonen verre i afrikanske land hvor sykdommen er utbredt.» 
  24. ^ Lise Marit Kalstad: Katolikker vil bruke kondom. Bønnfaller paven om å oppheve prevensjonsforbudet. Vårt land, 25. juli 2008 - «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. mars 2012. Besøkt 11. april 2010. 
  25. ^ «Hon kräver svensk protest mot Vatikanen». www.aftonbladet.se (svensk). 12. mars 2009. Besøkt 5. januar 2022. 
  26. ^ «Kommentar : Syk kirke (arkivert)». web.archive.org. Dagsavisen. 11. mars 2009. Besøkt 5. januar 2022. «Et nytt PR-messig mareritt ryster den katolske kirke. Som om opphevelsen av bannlysingen av en biskop som fornekter holocaust ikke var nok, har en ny skandale utløst en storm av rasende protester. Igjen har kirkens hang til å tviholde på sine dogmer satt all rasjonell fornuft, vett og forstand til side. | En ni år gammel jente i Brasil oppsøkte lege på grunn av magesmerter. Legen fant ut at hun var gravid med tvillinger. Hennes stefar hadde misbrukt jenta siden hun var seks år. I Brasil er abort forbudt, men tillatt etter voldtekt og dersom morens liv er i fare. I dette tilfellet var begge kriterier oppfylt. Legene mente at den lille, 40 kilo tunge jenta ikke ville overleve et fullbyrdet svangerskap med tvillinger.» 
  27. ^ Langø, Hans-Inge (29. desember 2007). «Paven oppretter eksorsismegrupper». Nettavisen (norsk). Besøkt 5. januar 2022. 
  28. ^ Dåstøl, Astrid (18. mars 2009). «Krever psykiatrisk sjekk før demonutdrivelse». Vårt Land (norsk). Besøkt 5. januar 2022. 
  29. ^ «Raser mot Pavens homouttalelser». www.vg.no. 23. desember 2008. Besøkt 5. januar 2022. «Pave Benedict XVI sammenlikner kampen mot homofili med arbeidet for å redde regnskogen.» 
  30. ^ «The Pope condemns the climate change prophets of doom». Daily Mail. 13. desember 2007. Besøkt 13. desember 2007. 
  31. ^ «Apostolic Journey to München, Altötting and Regensburg: Meeting with the representatives of science in the Aula Magna of the University of Regensburg (September 12, 2006) | BENEDICT XVI». www.vatican.va. Besøkt 5. januar 2022. 
  32. ^ «Vatican Kitties: Pope Emeritus Benedict XVI, Cat Lover». petslady.com. 13. april 2019. Besøkt 5. januar 2022. 
  33. ^ «Pope Benedict XVI (Joseph Ratzinger) [Catholic-Hierarchy]». www.catholic-hierarchy.org. Besøkt 5. januar 2022. 

LitteraturRediger

  • Allen, John L.: Cardinal Ratzinger : the Vatican's enforcer of the faith, New York : Continuum, 2000
  • Nichols OP, Aidan: Theology of Joseph Ratzinger, Edinburgh : T&T Clark, 1988
  • Wagner, Karl: Kardinal Ratzinger : der Erzbischof in München und Freising in Wort und Bild, München : Pfeiffer, 1977
  • Herrmann, Horst: Benedikt XVI. Der neue Papst aus Deutschland. – Berlin 2005
  • Allen, John L.: Pope Benedict XVI: A Biography of Joseph Ratzinger New York: Continuum International Publishing Group, 2005. ISBN 0-8264-1786-8
  • Bardazzi, Marco: In the Vineyard of the Lord : The Life, Faith, and Teachings of Joseph Ratzinger, Pope Benedict XV New York: Rizzoli International, 2005. ISBN 0-8478-2801-8
  • Bunson, Matthew: We Have a Pope! Benedict XVI Huntington IN: Our Sunday Visitor, 2005. ISBN 1-59276-180-1
  • Tobin, Greg: Holy Father : Pope Benedict XVI: Pontiff for a New Era Sterling, 2005. ISBN 1-4027-3172-8

Eksterne lenkerRediger

  Wikiquote: Benedikt XVI – sitater

  Wikisource har originaltekst relatert til Author:Pope Benedict XVI


Forgjenger:
 Kardinal Julius Döpfner 
Katolsk erkebiskop av München og Freising
Etterfølger:
 Kardinal Friedrich Wetter 
Forgjenger:
 Franjo Šeper 
Prefekt for Troskongregasjonen
Etterfølger:
 William Levada 
Forgjenger:
 Bernardin Gantin 
Dekanus for kardinalskollegiet
Etterfølger:
 Angelo Sodano 


Forgjenger:
Johannes Paul II
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Frans