Dikasteriet for Østkirkene

Dikasteriet for østkirkene (tidligere Kongregasjonen for østkirkene (latin Congregatio pro Ecclesiis Orientalibus) er en del av den romerske kurie, det vil si Den katolske kirkes og Vatikanstatens sentraladministrasjon.

Pave Frans I fremla den 19. mars 2022 en ny forfatning som med virkning fra 5. juni 2022 erstattet Kuriens kongregasjoner og pavelige råd med dikasterier.

Historikk

Per oktober 2004 var kongregasjonen ledet av kardinal Ignace Moussa Daoud fra Syria, som ble utnevnt i 2000. Dens kontorer lå i Roma, i Palazzo dei Coonvertendi som ble tegnet av Donato Bramante, og var hjem for kunstneren Rafael fra 1517 til hans død i 1520.

Kongregasjonen holdt hus i Via della Conciliazione 34 i Palazzo dei Convertendi, bygd av Bramante ved den gamle Piazza S. Giacomo (som forsvant da Via della Conciliazione ble anlagt), også kalt Scossacavalli, der også Raffaello Sanzio bodde de siste årene av sitt liv fra 1517 til 1520.

Kongregasjonen var først en del av Kongregasjonen for folkenes evangelisering, kalt «pro negotiis ritus orientalis» («for samtaler med de orientalske riter»). Den ble etablert av pave Pius IX den 6. januar 1862 ved den apostoliske konstitusjon Romani Pontifices.

Pave Benedikt XV opprettet den som selvstendig kongregasjon 1. mai 1917, ved sin motu proprio Dei Providentis, og ga den da navnet Kongregasjonen for østkirken. En navneendring skjedde ved pave Paul VIs kuriereform den 15. august 1967 i den apostoliske konstitusjonen Regimini Ecclesiae Universae. Pave Frans' kuriereform gjorde at kategorien 'kkongregasjoner om visse kuriale sentralorganer bortfalt; i stedet ble de til 'kikasterier.

Arbeidsfelt

Paven har gitt kongregasjonen/dikasteriet ansvaret for kontakten mellom Den hellige stol og de orientalske katolske kirker. I dette ansvaret ligger det å arbeide for utvikling av de østlige kirkene og bevaring av deres særegenheter, samt å bidra til at de østlige og vestlige tradisjoner kan leve side ved side i Den katolske kirke.

Arbeidsmengden ble drastisk økt da pave Pius XI den 25. mars 1938 sendte ut sin motu proprio Proprio Sancta Dei Ecclesia. Denne og senere pavelige instruksjoner har gjort kongregasjonen ansvarlig for eparkiene, biskopene, kleresiet, ordensvesenet og legfolket i østkirkene – dette er oppgaver som i den latinske del av kirken er fordelt på en rekke kongregasjoner (se den romerske kurie). I tillegg har den tilsynsmyndighet over kirken i Egypt (og Sinaihalvøya), Eritrea, Nord-Etiopia, Sør-Albania, Bulgaria, Kypros, Hellas, Iran, Irak, Libanon, Det hellige land, Syria, Jordan og Tyrkia.

Sammensetning

Dikasteriet ledes av en kardinalprefekt med en sekretær og undersekretær. Medlemmene av dikasterier er kardinaler, erkebiskoper og biskoper, som utnevnes for fem år av gangen. Patriarkene og de høyere erkebiskoper fra østkirkene er selvskrevne medlemmer; det samme gjelder presidenten for Dikasteriet (før: Det pavelige råd) for fremme av kristen enhet. Det er også en stab på rundt tredve personer, og et større kollegium med konsulenter som tiltrer ut fra hvilken spesialkompetanse man trenger i de enkelte saker.

Prefekter

• Niccolò Marini (1917–1922)
• Giovanni Tacci (1922–1927)
• Luigi Sincero (1927–1936)
• Eugène Tisserant (1936–1959)
• Amleto Giovanni Cicognani (1959–1961)
• Gabriel Acacius Coussa O.S.B.A.M. (pro-prefekt 1961, prefekt 1962)
• Gustavo Testa (1962–1968)
• Maximilien de Furstenberg (1968–1973)
• Paul-Pierre Philippe O.P. (1973–1980)
• Wladyslaw Rubin (1980–1985)
• Durasamy Simon Lourdusamy (1985–1991)
• Achille Silvestrini (1991–2000)
• Ignace Moussa Daoud (2000–2007)
• Leonardo Sandri (2007–2022)
• Claudio Gugerotti (2022–)