Presteskap

(Omdirigert fra «Kleresi»)
Artikkelen inngår i serien om

Kristendom


Treenigheten

Faderen, Jesus, Den hellige ånd

Bibelen

GT, NT

Gudshus

Kirke, Katedral

Presteskap

Biskop, Diakon, Prest, Kateket

Hovedretninger

Katolisisme, Ortodoks kristendom, Protestantisme

Kristen ikonografi

Kristne symboler, Kors, Krusifiks, Ikon

Andre emner

Sakrament, Liturgi, Helgen, Apostler, Pave, Økumenikk

Kristendommen i Norge

Den norske kirke, Frikirker, Den katolske kirke i Norge

Presteskap, geistlighet, kleresi, Clericus eller Clerus er en betegnelse på det formelle lederskapet innenfor en religion, spesielt innen kristendommen. Ordet kleresi kommer fra gresk κλῆρος (kliros), som i metaforisk forstand betyr «arv». De som tilhører kleresiet kan kalles klerikere eller klerker.

Organiseringen av presteskapet, hvilke oppgaver de utfører og deres status i forhold til andre troende varierer mellom de forskjellige religioner. De er vanligvis ansvarlige for ritualer ved livets milepæler, som for eksempel dåp, omskjæring, konfirmasjon, ektevigsel og begravelse.

Kristendom rediger

Tradisjonelt finnes det tre grader innenfor det kristne presteskapet; diakon, prest og biskop. Innenfor disse gradene kan det også finnes flere nivåer, som for eksempel erkebiskoper.

Ikke alle kirkesamfunn har alle de tre gradene, og presteskapets status varierer sterkt, fra å ha en svært sentral rolle innenfor all offentlig gudsdyrkelse, til å være de fremste blant likemenn. Noen kirkesamfunn har ikke noe presteskap, men i stedet utvalgte personer som leder menigheten, uten at disse har noen varig spesiell status.

Geistligheten som stand rediger

Fra tidlig middelalder fikk geistligheten i kristne stater en særstilling i samfunnet og utgjorde i mye av Europa en egen stand, på mange måter sidestilt med adelen, og gjerne med de samme privilegiene (typisk skattefrihet). Geistligheten eide mange steder store jordegods og fikk en viktig politisk og administrativ rolle i statsadministrasjonen. Dette skyldtes ikke bare deres rolle som religiøse ledere, men også at de var den høyest utdannede gruppen i samfunnet og forvaltere av skriftkulturen. I middelalderen og frem til tidlig moderne tid hadde geistligheten som regel derfor også ansvaret for rettsvesenet og mange andre oppgaver i statsstyret. I Danmark-Norge var geistligheten sammen med adelen en av to privilegerte («frie») stender; biskopene var automatisk medlemmer av riksrådet og lenger ned i det kirkelige hierarkiet inntok prestene gjerne de fremste posisjonene i sine lokalsamfunn.[1] I Europa oppnådde geistligheten flere steder suverenitet over landområder og dannet geistlige stater (jf. fyrstbiskop).

Synnøve Veinan Hellerud skriver at «geistlighetens privilegier sprang ut av ideologien om de tre stendene. Geistligheten var den første standen mens adelen, krigerne, utgjorde den andre. Tredjestanden omfattet alle andre, bønder og borgere, de som arbeidet. Geistligheten hadde i prinsippet rang over adelen fordi de sto nærmest Gud».[2] Med henvisning til middelalderens Oslo skriver Hellerud at «det ble sett på som helligbrøde å øve vold mot geistlige personer. Straffen for å skade en prest var mye strengere enn om man skadet en vanlig bymann tilsvarende. Geistlige hadde i tillegg et ekstra rettsvern i det at de bare kunne saksøkes inn for kirkens egne domstoler. De hadde også økonomiske privilegier, de slapp å betale skatt til kongen (...) biskoper, kanniker, abbeder og abbedisser hadde ofte aristokratisk bakgrunn og forbindelser med de fremste menn i landet».[2]

Presteslekter rediger

Både i kristendommen og andre religioner har det vært vanlig at prestegjerningen i praksis gikk i arv i familier, spesielt i eldre tid og i samfunn der prester var blant de fremste lederne i samfunnet og deres rolle favnet langt mer enn det rent religiøse. I det protestantiske Europa oppstod det såkalte «presteslekter»[3] der sønnene ofte fulgte i fedrenes fotspor som prester, noen ganger i de samme embetene. Dette hadde nær sammenheng med geistlighetens rolle som stand og samfunnselite i tidlig moderne tid og før. I norsk historie stammet mange presteslekter opprinnelig fra Danmark, siden tilgangen på skoler og universitetsutdannelse var bedre der.[4] Også i oldtiden og andre religioner er det mange eksempler på presteslekter. I hinduismen utgjør prestekasten braminer den høyeste kasten. Innen jødedommen finner man kohanim og det er mange eksempler på dynastier av rabbinere. I romerriket var religionen tett sammenvevd med staten og de høyeste presteembetene bare åpne for patrisiere. I oldtidens Egypt er det også mange eksempler på at prestegjerningen som en av de fremste stillingene i samfunnet gikk i arv i de samme familiene.

Referanser rediger

  1. ^ «Geistlighet», lokalhistoriewiki.no
  2. ^ a b Hellerud, Synnøve Veinan (2000). Oslo. Aschehoug. ISBN 8203223478. 
  3. ^ (no) presteslekt i Det Norske Akademis ordbok
  4. ^ Wasberg, Gunnar Christie (1985). ABC i slektsgransking. Damm. s. 15. ISBN 8251796903. 

Eksterne lenker rediger