Henri-Marie de Lubac
Henri-Marie de Lubac (født 20. februar 1896 i Cambrai i Frankrike, død 4. september 1991 i Paris) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var en ledende katolsk teolog.[trenger referanse]
| Henri-Marie de Lubac | |||
|---|---|---|---|
| Født | 20. feb. 1896[1][2][3][4] Cambrai | ||
| Død | 4. sep. 1991[1][2][3][4] (95 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, skribent, katolsk prest (1927–), fransk motstandskjemper, katolsk prest | ||
| Embete | |||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Cimetière de Vaugirard | ||
| Medlem av | Académie des sciences morales et politiques | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Henri de Lubac kom fra en gammel adelsfamilie fra Ardèche.[trenger referanse] Han var ett av seks barn. Hans far var bankier[trenger referanse] og moren husmor. Familien vendte tilbake til hjemstavnen i Lyon-området i 1898, og der gikk Henri på skole hos jesuittene. Han var en sann aristokrat av dannelse og utseende.[trenger referanse] Han studerte rettsvitenskap før han slo inn på den kirkelige løpebane.
Jesuitt rediger
Som 17-åring sluttet han seg til jesuittene i Lyon den 9. oktober 1913. På grunn av det politiske klima i et Frankrike som nettopp hadde vedtatt antikirkelige lover, hadde de franske jesuitter midlertidig lagt sitt novisiat til St Leonards-on-Sea i East Sussex. Der studerte de Lubac til han ble innkalt til den franske hær i 1914 ved utbruddet av første verdenskrig.
Han fikk et hodesår ved Les Éparges på Allehelgensdag i 1917 (en annen kilde sier det skjedde i 1916),[trenger referanse] noe som skulle plage ham resten av livet som episoder med svimmelhet og hodepine.
Etter demobilisering i 1919 fortsatte de Lubac sine filosofisake studier hos jesuittene, først ved Hales Place i Canterbury, og så fra 1920 til 1923 ved Maison Saint-Louis, jesuittenes filosofiskole som da var i St. Helier på Jersey. Det var her han ble kjent med Maurice Blondels og Pierre Rousselots tenkning. Særlig Blondel skulle få meget å bety.[trenger referanse] I 1932 skulle de Lubac skrive til Blondel og fortelle ham om sitt møte med L'Action tidlig i 1920-årene, og hvordan Blondels tenkning rundt integralismens problem ble til en av de sentrale sporer for de Lubacs egne bestrebelser for å forstå forholdet mellom natur og nåde.[5]
De Lubac underviste på jesuittenes college i Mongré ved Rhônen fra 1923 til 1924, og så vendte han tilbake til England og begynte på fire års teologiske studier ved Ore Place i Hastings i East Sussex. I 1926 ble kolleget flyttet tilbake til Fourvière i Lyon, hvor de Lubac fullførte de gjenstående to år av teologiske studier.
Prest rediger
Han ble presteviet den 22. august 1927. Han ble universitetslektor i religionshistorie i Lyon. Han ble i Lyon til 1961, bortsett fra noen år under andre verdenskrig.
Han grunnla sammen med dominikanerpateren (og senere kardinal) Jean Daniélou samlingen Sources chrétiennes i 1942. På grunn av sitt arbeide med den franske motstandsbevegelse under den tyske okkupasjon under andre verdenskrig ble han nødt til å forlate Lyon og ta tilflukt i Vals, nær Puy.
På slutten av 1940-tallet ble han et forbilde for Michel de Certeau som trådte inn i jesuittordenenen som en følge av de Lubacs eksempel.[trenger referanse]
Han var leder av tidsskriftet Recherches de science religieuse. Han ble beordret av Vatikanet til å stanse utgivelsen av sine arbeider på grunn av læremessige innvendinger mot hans bok Surnaturel.[trenger referanse] Senere ble han rehabilitert, og invitert til Annet Vatikankonsil som teologisk sakkyndig. At konsilet overhodet fant sted, er ofte tilskrevet de Lubac.[trenger referanse] Ved sine bøker om andre religioner og ateismen hadde han endret Den katolske kirkes holdning til disse saker.[trenger referanse] Han hadde allerede i slutten av 1950-årene vært medlem av Institut de France.
I 1972 grunnla han det teologiske tidsskriftet Communio sammen med Hans Urs von Balthasar og Joseph Ratzinger.
Radikalortodoksien er sterkt påvirket av hans skille mellom natur og nåde.[trenger referanse]
Kardinal rediger
Han ble kreert til kardinal i 1983 av pave Johannes Paul II.
Bibliografi (utvalg) rediger
- Catholicisme, les aspects sociaux du dogme, Cerf, 1938
- Corpus mysticum. L'Eucharistie et l'Église au Moyen Âge, étude historique, Aubier-Montaigne, 1944
- Le Drame de l'humanisme athée, Spes, 1944
- Proudhon et le christianisme, Seuil, 1945
- Surnaturel. Études historiques, Aubier-Montaigne, 1946
- Le Fondement théologique des missions, Seuil, 1946
- Aspects du bouddhisme, Seuil, 1951
- La rencontre du bouddhisme et de l'Occident, Aubier-Montaigne, 1952
- Méditation sur l'Église, Seuil, 1953
- Exégèse médiévale, Aubier-Montaigne, 1959, 1961, 1964
- Augustinisme et théologie moderne, Aubier-Montaigne, 1965
- Paradoxe et Mystère de l'Église, Aubier-Montaigne, 1967
- Teilhard et notre temps, Aubier-Montaigne, 1968
- L'Église dans la crise actuelle, Cerf, 1969
- La postérité spirituelle de Joachim de Flore, Lethielleux, 1979 og 1981
- Recherches dans la foi. Trois études sur Origène, saint Anselme et la philosophie chrétienne, Beauchesne, 1979
- La révélation divine, Cerf, 1983
- Entretien autour de Vatican II. Souvenirs et réflexions, Cerf, 1985
- Résistance chrétienne à l'antisémitisme. Souvenirs (1940–1944), Fayard, 1988
- Théologie dans l'histoire, Desclée de Brouwer, 2t, 1990.
Referanser rediger
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 234, besøkt 14. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Henri De Lubac, Proleksis enciklopedija-ID 17016[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b AlKindi, oppført som Henri de Lubac, Diamond Catalogue ID for persons and organisations 52330[Hentet fra Wikidata]
- ^ De Lubac 1993, s. 182–185.