Michel de Certeau

fransk historiker

Michel-Jean-Emmanuel de la Barge de Certeau (født 17. mai 1925 i Chambéry i Frankrike, død 9. januar 1986 i Paris) var en fransk jesuitt, filosof, psykoanalytiker og samfunnsviter.

Michel de Certeau
FødtMichel Jean Emmanuel de La Barge de Certeau
17. mai 1925[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Chambéry[5]Rediger på Wikidata
Død9. jan. 1986[1][2][6][7]Rediger på Wikidata (60 år)
Paris[8]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Historiker[5][6], filosof[5][6], universitetslærer, prest[6], sosiolog[6]Rediger på Wikidata
Akademisk grad Doktorgrad (1960)Rediger på Wikidata
Utdannet ved École pratique des Hautes Études, Université catholique de Lyon, Pierre Mendès-France University, Faculté des lettres de Paris, Presteseminaret Saint-SulpiceRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Utmerkelser Prix Constant Dauguet (1968)Rediger på Wikidata

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Michel de Certeau var eldste barn av Hubert de la Barge de Certeau og Antoinette de Tardy de Montravel. Faren var ingeniør og tilhørte Savoias lavadel, og fra hans mor hadde han bånd til ordensvesenet, idet hans onkel var benediktinerbroder.[trenger referanse]

Han studerte på en måte som var utbredt i middelalderen (peregrinatio academica) da studentene dro fra universitet til universitet for å kunne ta del av kunnskapen til de mest fremstående intellektuelle. Hans hovedinteresse var klassiske emner, som gresk, latin, filosofi, men også tysk. Somrene tilbragte han og hans familie på slektseiendommen utenfor Saint-Pierre d'Albigny, og etter tradisjonene som familien hadde fra Ancien Régime ble det forventet at han og hans søsken skulle ta del i jordbruket.

Etter andre verdenskrig reiste han i store deler av Frankrike på hesteryggen eller med sykkel, og lærte seg da utstå store prøvelser.[trenger referanse]

I årene 1944–1950 studerte han i Grenoble, Paris og Lyon. På Collège de France kom han i kontakt med den kristne mystikk, fremst Johannes av Korset, Teresa av Ávila og Jean-Joseph Surin.

JesuittRediger

Etter en viss søken etter en orden, stiftet han bekjentskap med jesuitten Henri de Lubac (senere kardinal) og andre jesuitter. I 1950 trådte han inn i jesuittordenen. Til tross for sin høye utdannelse måtte han gå samme vei som andre noviser, scholasticus approbatus, noe som innebar nye universitetsstudier, i filosofi og teologi, og nye eksamener.

I 1953–1954 ble han valgt ut til en elitegruppe som fikk studere Hegel på heltid.

PrestRediger

Den 31. juli 1956 ble han presteviet i Lyon.

Som prest kunne han begynne på sin doktoravhandling, som han ville vie til Augustins påvirkning på den vestlige kristendom. Avhandlingsemnet ble imidlertid byttet ut mot moderne historieskriving, ettersom hans overordnede bestemte det slik.

Han skrev avhandlingen på Sorbonne i 1960 om Pierre Favre, og samme år utkom hans første bok, Mémorial de Pierre Favre.

PsykoanalyseRediger

Han ble deretter oppslukt av Jean-Joseph Surin, og for å forstå denne begynte han å studere psykoanalyse og gjorde seg kjent med Sigmund Freuds teorier og Jacques Lacans person. Den senere og han selv inngikk i den gruppen som dannet École freudienne. De Certeau ble etterhvert en av Frankrikes ledende eksperter på Freud.[trenger referanse]

I august 1967 havnet han i en trafikkulykke der hans mor døde og han selv mistet et øye. Faren, som hadde kjørt bilen, klarte seg og var helt uskadd. Hans bror og søster hadde dødd i yngre alder. Dette tok han meget hardt, og han var redd for å gå fra forstanden. Vendepunktet ble studentoppløpene i mai 1968, da hans raske respons gjorde ham kjent i hele Frankrike. Dermed ble døren til den vanskelig tilgjengelige franske intellektuelle eliten åpnet.[trenger referanse]

Michel de Certeau opptådte deretter ofte offentlig, i radiointervjuer, aviser og evenementer, og skrev dessuten flere bøker. Han underviste ved flere av Paris' universiteter, og i 1984 ble han professor i trones historiske antropologi ved École des hautes études en sciences sociales.

I juli året etter fikk han diagnosen kreft, og døde i Paris den 9. januar 1986.

Teorier og verkRediger

Av Michel de Certeaus mange verk er Arts de faire (1980), Le Christianisme éclaté (1974) og L'Écriture de l'Histoire (1975) de mest berømte internasjonalt.[trenger referanse] Den førstnevnte er en sosiologisk studie av hverdagsliv, som ifølge de Carteau skiller seg fra andre deler av livet ettersom det i sin karakter er repetitativt. Han setter hverdagen i relasjon til konsumentens forhold til produksjonen; ved å konsumere blir konsumenten også en produsent. Denne rolleoverskridelsen kommer i stand gjennom produktvalg som på samme tid befester identiteten og livsverdiene, mener de Carteau. Til forskjell fra mange samtidige intellektuelle studerer han ikke populærkulturen i seg selv, men de grunnstrukturene som utgjør dens praksis.[trenger referanse]

Selv om han metodologisk støtter seg til Michel Foucaults foregripende diskursanalyse, interesserer de Certeau seg lite for disse praktikers maktsubversive muligheter, men fokuserer i stedet på deres identitetspolitiske innhold.[trenger referanse] Derfor er hans distinksjon mellom strategi og taktikk fundamental: taktikk er en bevisst eller ubevisst kalkyle innen grensene for forutsetningene i den hensikt å manipulere grensene, og strategien en legitim, ekspansiv kalkyle over hvilke muligheter som finnes ved en gitt anledning. Strategier utføres av maktpersoner som har legitim myndighet, mens taktikker utføres av personer uten legitim makt, vanlige mennesker.

I L'Écriture de l'Histoire studerer han begrepsritualene som han mener forekommer i historieskrivningen, mens de døde så å si fortsetter å ligge i sine graver: det finnes en grense mellom det beskrevne objektet og skrivesituasjonen som skribenten ikke kan overskride, hvor luker og tomrom ikke kan fylles, men må forbli tomme. Dette er senere blitt allmenngods i historievitenskapen.[trenger referanse]

Migrations du croire chez Michel de Certeau (2007)Rediger

I sin doktoravhandling, Migrations du croire chez Michel de Certeau (2007), utreder Tomas Orylski de Certeaus dynamiske trosbegrep, i motsetning til synet på religionen som en sfære med statiske sannheter.

BibliografiRediger

  • La Prise de Parole, Paris 1968
  • La Possession de Loudun, Paris 1970
  • L'Absent de L'Histoire, Paris 1973
  • La Culture au Pluriel, Paris 1974
  • Le Christianisme Eclaté (med Jean-Marie Domenach), Paris 1974
  • L'Ecriture de l'Histoire, Paris 1975
  • Politica e Mistica. A Questioni die Storie Religiosa, Mailand 1975
  • Une Politique de la Langue: La Révolution Française et les Patois, l'enquête de Grégoire (med Dominique Julia och Jacques Revel), Paris 1975
  • La Réveil Indien en Amérique Latine (med Yves Materne), Paris 1977
  • Arts de faire, Paris 1980
  • Croire. Une pratique de la différence, Urbino 1981
  • L'ordinaire de la communication (med Luce Giard), Paris 1983
  • L'Invention du Quotidien. Vol. 1, Arts de Faire, Paris 1980
  • La Fable Mystique. Vol. 1, XVIe-XVIIe Siecle, Paris 1982
  • La Faiblesse de Croire (hrsg. v. Luce Giard), Paris 1987
  • Histoire et Psychoanalyse entre Science et Fiction, Paris 1987

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 118536[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Roglo, Roglo person ID p=michel;n=de+la+barge+de+certeau;oc=1, oppført som Michel de La Barge de Certeau[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c Gemeinsame Normdatei, besøkt 25. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e The Fine Art Archive, cs.isabart.org, abART person-ID 110332, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w61s8xr4, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]

LitteraturRediger