Pierre Rousselot (født 29. desember 1878 i Nantes; falt i kamp 25. april 1915Tranchée de Calonne under slaget ved Éparges) var en fransk jesuitt, thomistisk filosof og teolog. I Frankrike ble både Joseph Maréchal og Henri de Lubac sterkt influert av hans tanker.

Pierre Rousselot
Født29. des. 1878[1][2]Rediger på Wikidata
Nantes
Død25. apr. 1915[1]Rediger på Wikidata (36 år)
BeskjeftigelseKatolsk prest, teolog Rediger på Wikidata
FarPaul Rousselot
NasjonalitetFrankrike
UtmerkelserJuteau-Duvigneaux Prize (1916)
Médaille militaire
Croix de guerre 1914–1918
Mort pour la France

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Pierre Rousselot, som kom fra en bankierfamilie i Nantes, trådte inn i jesuittordenen i 1895 og studerte teologi og filosofi i Canterbury. På grunn av det politiske klima i et Frankrike som nettopp hadde vedtatt antikirkelige lover, hadde de franske jesuitter midlertidig lagt sine studieinstituasjoner til forskjellige steder i det sørlige England.

Prest rediger

Han ble presteviet 24. august 1908 i Hastings, og ble promovert til doktor i filosofi ved Sorbonneuniversitetet. Fra 1909 til han ble innkalt til soldattjeneste i første verdenskrig i 1914 var han - med unntak av et år i England 1912-1913 - professor for dogmatikk ved Institut Catholique i Paris.

Han falt i 1915 ved Éparges.

Filosofisk-teologisk ansats rediger

Peter Pierre Rousselots filosofi og teologi utgår fra Thomas av Aquino og kretser under inspirasjon fra Maurice Blondel rundt forholdet mellom natur og nåde. Guds åpenbaringshandlinger må skje i pakt med menneskets erkjennelsesevner, som Rousselot oppfatter som evner som strekker seg inn i det overnaturlige.

Rousselots verk L’intellectualisme de saint Thomas kastet søkrlys på Thomas’ syntese av kristen platonisme.[3]

Rousselot fremla et nytt konsept for åpenbaringsforståelsen: At åpenbaring ikke blir betraktet som summen av distinkte sannheter, proposisjoner og vurderinger, men som en form for kunnskap som er for alltid innvekslingsbar (monnayable) i distinkte ideer og proposisjoner som utfolder den men uten å kunne gjøre den fullt ut uttømmende, og uten å hevde at den supplementerer den. Åpenbaringen var, fremholdt ham, den levende og kjærlighetsfylte kunnskap som apostlene hadde om Jesus. Måten etter hvilken de mange dogmer er allerede tilstede i den enestående og uforanderlige kunnskap som er den apostoliske skatt er ikke logisk, men kristologisk.[4]

Rousselots tenkning har influert også utenfor de franske rekker, blant andre teologene Hans Urs von Balthasar og Karl Rahner. De Lubacs bidrag til spørsmålet om den dogmatiske utviklingshistorie er i hovedsak en ny utforming av hva Rousselot lærte; de Lubac hadde gransket de materialer han studerte og publiserte.

Verker rediger

  • L'Intellectualisme de saint Thomas. Paris 1908, 3. Auflage 1936, Online-Ressource (Hg. A. Raffelt, UB Freiburg).
  • Les Yeux de la foi. (1910) (dt.: Die Augen des Glaubens. Mit einer Einführung von Josef Trütsch. Aus dem Französischen übersetzt von Albert Mantel und Hans Urs von Balthasar. Einsiedeln: Johannes 1963)

Litteratur rediger

  • (de) David Berger: «ROUSSELOT, Pierre» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 22, Nordhausen 2003, ISBN 3-88309-133-2, sp. 1165–1169.
  • Erhard Kunz: Glaube, Gnade, Geschichte: Die Glaubenstheologie des Pierre Rousselot. Frankfurt am Main: Knecht 1969
  • Erhard Kunz: Glaubwürdigkeitserkenntnis und Glaube (analysis fidei). In: Walter Kern u. a. (Hgg.): Handbuch der Fundamentaltheologie. Bd. 4. Freiburg im Breisgau u. a.: Herder 1988, S. 414–449; hier bes. 425–430 (Aufnahme neuerer Ansätze: Die Glaubensanalyse des Pierre Rousselot)
  • Erhard Kunz: Les yeux de la foi. In: Michael Eckert u. a. (Hgg.): Lexikon der theologischen Werke. Stuttgart: Kröner 2003, ISBN 3-520-49301-2, S. 815–816
  • Albert Raffelt: Rousselot, Pierre. In: LThK3, Bd. 8, Spp. 1333–1334
  • P. Justinus C. Pech: Pierre Rousselot (1878-1915) - Intellekt und Glaube, in: ders./Cornelius Keppeler (Hrsg.), Einflussreich, aber vergessen? Theologische Denker aus der 1. Hälfte des 20. Jahrhunderts, Heiligenkreuz 2016, 37–59.

Referanser rediger

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 124606919, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Aidan Nichols: From Newman to Congar: The Idea of Doctrinal Development from the Victorians to the Second Vatican Council (Edinburgh: T&T Clark, 1990) 197.
  4. ^ Nichols 202.

Eksterne lenker rediger