Andre Vatikankonsil

Andre Vatikankonsil var et konsil for Den katolske kirke, som ble holdt i Vatikanet fra 1962 til 1965. Det ble innkalt av pave Johannes XXIII, med det formål å bringe Den katolske kirke i takt med samtiden. Den katolske kirke regner det som det 21. økumeniske konsil; andre kirker anerkjenner det ikke som autoritativt.

Andre Vatikankonsil
Enogtyvende katolske økumeniske konsil
Dato11. oktober 19628. desember 1965
StedVatikanet
Anerkjent avDen katolske kirke
Innkalt avPave Johannes XXIII
Ledet avPavene Johannes XXIII og Paul VI
TilstedeværendeBiskoper og klosterledere, totalt rundt 2 800 personer
TemaerReform av Den katolske kirke for å møte samtiden
Dokumenter4 konstitusjoner, 9 dekreter og 3 erklæringer
Forrige konsilFørste Vatikankonsil
Neste konsilSiste konsil

Bakgrunn

rediger

Pave Johannes XXIII offentliggjorde 25. januar 1959 sin intensjon om å innkalle til et nytt konsil. Det kan hevdes at denne prosessen startet allerede ved valget av ham som pave bare tre måneder tidligere, 28. oktober 1958. I en alder av 78 år, og hvor han i sin samtid ble betraktet som en «overgangspave», annonserte han at han hadde til hensikt å innkalle til en synode for bispedømmet Roma (som ble avholdt i 1960), en revisjon av kirkeretten (noe som ble avsluttet i 1963) og et nytt konsil.

Forslaget om et nytt konsil fikk ingen begeistret mottakelse, men den nye paven satte tre mål for dette, en bedre ordning av kirken, større enhet blant kristne i verden og fremme av fred.

Arbeidet i konsilet

rediger
 
Fra åpningen av konsilet: Prosesjon 11. oktober 1962
 
Konsilfedre i åpningsprosesjonen 11. oktober 1962

Konsilet ble forberedt i nesten fire år, hvor 10 kommisjoner arbeidet seg gjennom hundrevis av forslag og forberedte 70 tekstforslag. Konsilet ble åpnet 11. oktober 1962, og deltakerne var rundt 2 400 biskoper, samt en del ledere for klosterordener.

Konsilet arbeidet i fire sesjoner, oktober-desember 1962, september-desember 1963, september-november 1964 og september-desember 1965. Møtene fant sted i Peterskirken hvor det var bygget opp store tribuner langs sideveggene i hovedskipet, hvor deltakerne satt. I tråd med katolsk tradisjon, var arbeidsspråket latin.

Siden det kun er paven som kan innkalle til, og ledet et konsil, medførte pave Johannes XXIIIs død 3. juni 1963, altså rett i forkant av den andre arbeidssesjonen, en viss usikkerhet med hensyn til den videre framdriften. Men 21. juni samme år ble erkebiskopen i Milano, kardinal Giovanni Battista Montini valgt til ny pave, og en av hans første erklæringer var at konsilet skulle fortsette. Dette var ikke uventet, da kardinal Monitini hadde vært en av konsilets pådrivere.

Det ble også blant den nye pavens oppgaver å sette konsilets vedtak ut i livet.

7. desember 1965 ble konsilet høytidelig avsluttet. Som vanlig innen Den katolske kirke, har vedtakene et offisielt navn, men blir omtalt etter de første ordene i teksten.

Vedtak

rediger

Konsilet vedtok en rekke viktige endringer blant annet i liturgien, som åpningen for nasjonale språk ved gudstjenester istedenfor kun latin som tidligere.

Videre ble det åpnet for en mer økumenisk holdning overfor andre kristne kirkesamfunn, og biskopenes stilling ble også noe styrket overfor paven.

Tilsammen deltok rundt 2 800 personer (kalt «konsilfedre») på konsilet, deriblant de norske katolske biskopene John Willem Gran, Jacob Mangers, Johannes Rüth og Johannes Wember.

Konsildokumenter

rediger

Konstitusjoner

rediger

Dekreter

rediger
  • Ad Gentes (Om misjonsvirksomhet)
  • Apostolicam Actuositatem (Om legfolkets fornyelse)
  • Christus Dominus (Om kirkens biskoper og hyrdebrev)
  • Inter Mirifica (Om sosial kommunikasjon)
  • Optatam Totius (Om prestenes tjeneste og liv)
  • Orientalium Ecclesiarum (Om Østkirkene)
  • Perfectæ Caritatis (Om fornyelse av ordenslivet)
  • Presbyterorum Ordinis (Om presteutdannelsen)
  • Unitatis Redintegratio (Om økumenikk og de kristnes enhet)

Erklæringer

rediger

Konsilet i ettertid

rediger

Konsilets gjennomgående tema var «ad fontes» («til kildene»). Konsilet søkte å finne inspirasjon og impulser tilbake fra kirkens opphav og arv, slik som Bibelen, kirkefedrene og tidligere konsil til å møte utfordringene i en skiftende verden.

Mange konservative katolikker[hvem?] er kritiske til endringene som ble vedtatt, og under den konservative Johannes Paul IIs pontifikat arbeidet mange for å reversere prosessen, men pave Benedict XVI forpliktet seg umiddelbart etter sitt valg om å fortsette med å sette konsilets vedtak ut i livet.

Litteratur

rediger
  • P. Fredrik Hansen: «Det annet vatikankonsil – en trofast fornyelse», Broen, katolsk kirkeblad, nr 2 – 2009