Jacob Mangers

Jacob Mangers (født 18. mars 1889 i Stolzembourg - Stolzebuerg - i Storhertugdømmet Luxembourg, død 7. januar 1972 i byen Luxembourg) var katolsk overhyrde i Oslo dom apostolisk vikar og som biskop fra 1932 til 1964.

Jacob Mangers
Født18. mars 1889[1][2]Rediger på Wikidata
StolzembourgRediger på Wikidata
Død7. januar 1972[1][2]Rediger på Wikidata (82 år)
Luxembourg byRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Katolsk prest (1920–)[3]Rediger på Wikidata
Embete Katolsk biskop (1932–), titulærbiskop (1964–), titulærbiskop (1932–), biskop (19531964), apostolisk vikar (1932–)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet LuxembourgRediger på Wikidata

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Mangers var sønn av gårdbruker Johan Mangers (1862–1944) og Anna Maria Schmit (1864–1948).

Han trådte inn hos maristene studerte han først ved kongregasjonens skole i Differt helt øst i provinsen Luxembourg i Belgia. Deretter studerte han filosofi ved universitetet Institut catholique i Paris og teologi ved Det pavelige universitet Sankt Thomas Aquinas (Angelicum) i Roma. Der tok han i 1918 doktorgraden i filosofi og i 1920 doktorgraden i teologi.

PrestRediger

Han ble presteviet i Roma 3. april 1920.

I 1925 ble han sendt til Norge, hvor han først ble hjelpeprest i St. Paul menighet i Bergen. En av oppgavene hans var å forberede opprettelsen av en ny menighet i Haugesund, og 1. januar 1926 flyttet han dit. Han ble så den første sognepresten i St. Josef menighet i Haugesund. I 1931 ble han flyttet over til stillingen som sogneprest i St. Svithun menighet i Stavanger.

Apostolisk vikar, biskopRediger

Etter biskop Olav Offerdahls korte periode som apostolisk vikar i 1930 ble monsignore Henrik Irgens utnevnt til administrator, en oppgave han utførte med dyktighet.[trenger referanse] Utnevnelsen av Jacob Mangers til apostolisk vikar (og til titulærbiskop av Selja) den 12. juni 1932 kom derfor som en overraskelse.[trenger referanse] Mangers reiste til Roma for å be pave Pius XI utnevne Irgens isteden, men oppnådde ikke dette.

Den 24. august samme år ble han bispeviet i katedralen i Luxembourg av den stedlige biskop Pierre Nommesch. De medkonsekrerende biskoper var to hjelpebiskoper fra de nærmeste bispedømmer til hans hjemland, hjelpebiskop Paul Justin Cawet for Namur i Belgia og hjelpebiskop Anton Mönch fra Trier i Tyskland.[4]

Biskop Mangers regnet med å bli i sitt embete i 10 år for så å vike plassen for Irgens,[trenger referanse] som imidlertid døde 1938.

Biskop Mangers viste seg som en god administrator og fikk vikariatets økonomi på fote igjen.[trenger referanse] Minst like viktig var hans evne til å sette mot i menigheter, geistlighet og ordenssøstre, som den gang utgjorde en stor andel (på ett tidspunkt ca. 18 %) av katolikkene i landet. De hadde vært igjennom vanskelige år. Biskopen var sjeldent omgjengelig og godt likt.[trenger referanse] Han ble personlig kjent med de fleste katolikker i Sør-Norge og husket nesten alle ved navn.[trenger referanse] Kun på ett punkt er han blitt kritisert, nemlig for overdreven sparing.[trenger referanse] Det ble opprettet to nye sogn i Mangers' embetstid, Lillestrøm og Hønefoss.

Under andre verdenskrig var Den katolske kirke i Norge i en særlig utsatt stilling. De fleste prester og ordenssøstre var utenlandske statsborgere og kunne utvises uten formaliteter.[trenger referanse] Mangers gjorde det klart at han tok avstand fra okkupasjonsmakten og Nasjonal Samling, demonstrativt i et hyrdebrev 16. april 1940, mer diplomatisk senere. Biskopen sluttet seg til protesten mot NS' lov om ungdomstjeneste februar 1942, og november 1942 henstilte han til Innenriksdepartementet å frita katolikker av jødisk familie fra diskriminerende bestemmelser.[trenger referanse] Han lot være å underskrive Den midlertidige kirkeledelses protest mot jødeforfølgelsene i et fåfengt håp om å oppnå dette.[trenger referanse] I et hyrdebrev 1944 betegnet han nazistenes raselære som hedenskap.

Mangers ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1950. Han var også kommandør av den luxembourgske Eikekroneordenen.

I 1953 ble det apostoliske vikariatet oppgradert til bispedømme, og han ble dermed første katolske biskop av Oslo i moderne tid.

13. desember 1964 fratrådte han etter å ha nådd vanlig pensjonsalder for katolske biskoper, 75 år. Han fikk da, som det var vanlig på den tid, tittel til et titularbispedømme, og det ble Afufenia.

Han flyttet til Zitha-klosteret i byen Luxembourg og døde der 7. januar 1972. Han ble gravlagt i sine foreldres grav i Bissen.

EpiskopalgenealogiRediger

Hans episkopalgenealogi er:

Minner i hjembyenRediger

  • Den 20. mars 1955 fikk kirken i Stolzebuerg til ære for Jacques Mangers en kirkeklokke dedisert til den hellige Jakob, mrf frn følgende påskrift[6]:
IACOBI – APOSTOLI
PRAESIDIIS – FVGIAT – NOX
FIAT – VNVS – EPISCOPVS – AC – VNVM – OVILE
  • Et monument til biskopens ære er også blitt oppstilt i Stolzebuerg med de følgende ord:
A LA MEMOIRE DE
MONSEIGNEUR
DR JACQUES MANGERS
EVEQUE D'OSLO
NE A STOLZEMBOURG
*1899 †1972

ReferanserRediger

  1. ^ a b Store norske leksikon, oppført som Jacob Joseph Mangers, Store norske leksikon-ID Jacob_Joseph_Mangers
  2. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Jacob Josef Mangers, Norsk biografisk leksikon ID Jacob_Mangers, besøkt 9. oktober 2017
  3. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID mangers, besøkt 4. februar 2021
  4. ^ http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bmangers.html, lest 4. oktober 2020
  5. ^ http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bmangers.html, lest 4. oktober 2020
  6. ^ cf. Kugener, Léon, 1955. Renovierung der Kirche: Einweihung der Pfarrkirche von Stolzemburg am 12.9.1955: s. 36.
    cf. s. 18 i Donckel, Emile, 1964. Sankt Jakobus der Ältere in Luxemburg. Kult und Brauchtum im Luxemburger Raum. Sonderdruck aus den Blättern der AGML. 28 S. Sankt-Paulus-Druckerei AG, Luxemburg.


Forgjenger:
 Henrik Irgens 
Apostolisk vikar av Oslo
Etterfølger:
 Siste apostoliske vikar 
Forgjenger:
 Første biskop 
Katolsk biskop av Oslo
Etterfølger:
 John Willem Gran