Selja bispedømme
Selja bispedømme var et av landets tre opprinnelige bispedømmer, sammen med Nidaros bispedømme og Oslo bispedømme. Selja, en øy i Nordfjord, ble sete for det vestlandske bispedømmet på grunn av Sta. Sunnivahelligdommen. Ifølge legenden befant skrinet med Sunnivas levninger seg på Selja, og øya ble derfor regnet for å være hellig. Tilsvarende ble Nidaros og Oslo valgt på grunn av St. Olav (kong Olav Haraldsson) og St. Hallvard.
Kirken i Norge ble organisert på midten av 1000-tallet. Biskopene tok tidlig sete ved de tre stedene som ble regnet som hellige. Faste skiller mellom de tre bispesetene ble opprettet på tidlig i kong Olav Kyrres regjeringstid (1067-1093).[1] Den første biskopen i Selja bispedømme var Bjarnvard den saksiske (fra Sachsen i dagens Tyskland).[2]
Bispedømmet ble etterhvert flyttet til Bergen, se Bjørgvin bispedømme. Den norske kirkeorganisasjonen var organisert etter engelsk forbilde, og etter både engelsk kirketradisjon og bestemmelser på kirkemøtet i London i 1075 skulle biskoper bo i byer, ikke på landsbygda. Dette ble mulig med den nye byen Bergen, som ble grunnlagt på slutten av 1000-tallet. Biskop Bjarnvard tok sete i Bergen, men så lenge Sunnivas skrin var på Selja, ble Selja regnet som bispesetet.[3]
I kong Sigurd Jorsalfares regjeringstid, rundt 1125, ble Selja bispedømme delt i to, og den sørlige delen ble Stavanger bispedømme.[4]
Selje kloster ble grunnlagt sent på 1000-tallet eller tidlig på 1100-tallet. Det kan ha vært kong Olav Kyrre eller hans sønn, kong Magnus Berrføtt (norsk konge 1093-1103), som tok initiativet til byggingen av et kloster, og det er også mulig at en av Selja-biskopene stod bak grunnleggelsen.[5]
Da den store kristkirken i Bergen var ferdig i 1170, ble Sunnivas skrin flyttet dit, og Bergen ble nå offisielt bispesete.[4]
Referanser
redigerLitteratur
rediger- Kolsrud, Oluf, Noregs kyrkjesoga. 1 : Millomalderen. Aschehoug, Oslo 1958