Selja bispedømme

opprinnelig bispedømme på Vestlandet

Selja bispedømme var et av landets tre opprinnelige bispedømmer, sammen med Nidaros bispedømme og Oslo bispedømme. Selja, en øy i Nordfjord, ble sete for det vestlandske bispedømmet på grunn av Sta. Sunnivahelligdommen. Ifølge legenden befant skrinet med Sunnivas levninger seg på Selja, og øya ble derfor regnet for å være hellig. Tilsvarende ble Nidaros og Oslo valgt på grunn av St. Olav (kong Olav Haraldsson) og St. Hallvard.

Ruinene etter klosteret på øya Selja i Selje kommune i Nordfjord i Sogn og Fjordane. Etableringen av bispesete på Selja i 1068 og senere byggingen av et benediktinerkloster blir sett i sammenheng med Sunniva-legenden.

Kirken i Norge ble organisert på midten av 1000-tallet. Biskopene tok tidlig sete ved de tre stedene som ble regnet som hellige. Faste skiller mellom de tre bispesetene ble opprettet på tidlig i kong Olav Kyrres regjeringstid (1067-1093).[1] Den første biskopen i Selja bispedømme var Bjarnvard den saksiske (fra Sachsen i dagens Tyskland).[2]

Bispedømmet ble etterhvert flyttet til Bergen, se Bjørgvin bispedømme. Den norske kirkeorganisasjonen var organisert etter engelsk forbilde, og etter både engelsk kirketradisjon og bestemmelser på kirkemøtet i London i 1075 skulle biskoper bo i byer, ikke på landsbygda. Dette ble mulig med den nye byen Bergen, som ble grunnlagt på slutten av 1000-tallet. Biskop Bjarnvard tok sete i Bergen, men så lenge Sunnivas skrin var på Selja, ble Selja regnet som bispesetet.[3]

I kong Sigurd Jorsalfares regjeringstid, rundt 1125, ble Selja bispedømme delt i to, og den sørlige delen ble Stavanger bispedømme.[4]

Selje kloster ble grunnlagt sent på 1000-tallet eller tidlig på 1100-tallet. Det kan ha vært kong Olav Kyrre eller hans sønn, kong Magnus Berrføtt (norsk konge 1093-1103), som tok initiativet til byggingen av et kloster, og det er også mulig at en av Selja-biskopene stod bak grunnleggelsen.[5]

Da den store kristkirken i Bergen var ferdig i 1170, ble Sunnivas skrin flyttet dit, og Bergen ble nå offisielt bispesete.[4]

ReferanserRediger

  1. ^ Kolsrud (1958): 178-179
  2. ^ Kolsrud (1958): 177
  3. ^ Kolsrud (1958): 179
  4. ^ a b Kolsrud (1958): 180
  5. ^ Kolsrud (1958): 183-184

LitteraturRediger