Pius XI

italiensk pave, prest, bibliotekar og diplomat
(Omdirigert fra Pave Pius XI)

Pius XI, født Achille Ambrogio Damiano Ratti (født 31. mai 1857 i Desio i Milano i kongedømmet Lombardia-Venetia, død 10. februar 1939 i Roma) var pave fra 6. februar 1922 til sin død. I hans tid som pave inngikk Den hellige stol og Kongeriket Italia Lateranoverenskomsten, som anerkjente Vatikanet som stat. Dette bidro til forsoning mellom kirken og kongeriket, etter at kongeriket hadde invadert Kirkestaten i 1870.

Pius XI
Pius XI
Paus Pius XI op Zijn Troon.jpg
FødtAchille Ambrogio Damiano Ratti
31. mai 1857
DesioRediger på Wikidata
Død10. februar 1939
Roma
Beskjeftigelse Latin Catholic priest (1879–)[1], bibliotekar, fjellklatrerRediger på Wikidata
Embete
7 oppføringer
Pave (19221939), Metropolitan Archbishop of Milan (19211922), kardinal (1921–), katolsk biskop (1919–), titulær erkebiskop (1919–), titulær erkebiskop (1921–), nuntius (1919–)Rediger på Wikidata
Utdannet ved Gregoriana, La SapienzaRediger på Wikidata
Ektefelle ingenRediger på Wikidata
Far Francesco RattiRediger på Wikidata
Mor Teresa RattiRediger på Wikidata
Nasjonalitet Kongedømmet Italia (18611939)Rediger på Wikidata
Gravlagt Grotte VaticaneRediger på Wikidata
Utmerkelser Den hvite ørns ordenRediger på Wikidata
DåpsnavnAchille Ratti
Valgt6. februar 1922
Innsatt12. februar 1922
Saligkåret-
Helligkåret-
Festdag-
ForgjengerBenedikt XV
EtterfølgerPius XII
Signatur
Pius XIs signatur
Våpenskjold
Pius XIs våpenskjold

PontifikatRediger

Valget av kardinal Ratti til pave ved konklaven i 1922 var en stor overraskelse. Ratti hadde vært erkebiskop av Milano bare et års tid, og da forgjengeren Benedikt XV plutselig døde av lungebetennelse, ble det innkalt til en konklave, som ble den lengste i det tyvende århundre. Først etter den fjortende avstemningen ble det klart at Ratti var valgt til ny pave.

Det første han gjorde som ny pave, var å holde den tradisjonelle urbi et orbi-talen («til byen og verden»), noe de foregående pavene ikke hadde gjort siden det nye italienske monarkiets anneksjon av det meste av pavestaten i 1870. Dette var en politisk handling, som indikerte at Pius ville innta en mer offensiv holdning overfor tidens politiske spørsmål.

I 1854 uttalte den daværende paven seg mot «den gudløse og fordervelige oppfattelsen» at det skulle finnes frelse utenfor den romersk-katolske kirke, og som reaksjon på økumeniske verdensmøter i 1925 og 1927, erklærte Pius XI at man på ingen måte kunne delta i dem, «for enheten som Kristus ønsker det, kan ikke skapes med, men kun i den katolske kirken». I encyklikaen Mortalium Animos fra 1928 avhandler Pius XI økumenikken. Paven skrev at den katolske kirke er den ene sanne kirke og at dens læresatser er objektivt sanne. Sann kristen enhet kan alene oppnår ved at alle ikke-katolikker vender tilbake til den katolske kirke. Han avviste tanken om at kristen enhet kunne virkeliggjøres ved å etablere en bred føderasjon an mange enheter som hadde læresetninger som stod i innbyrdes motstrid . Encyklokaen forbød også katolikker å forbeholdsløst tilslutte seg grupper som oppfordret til mellomreligiøse meningsutviklinger .[2]

I 1929 undertegnet Pius Lateranoverenskomsten med Italias regjering ledet av Benito Mussolini, som gjorde slutt på den langvarige striden mellom pavestolen og Italia etter anneksjonen i 1870. I henhold til traktaten ble Vatikanet anerkjent som suveren stat, mot at Vatikanet gav avkall på kravet på resten av sine tidligere territorier. Andre pavelige besittelser i Roma fikk ekstraterritoriell status.

Pius skrev i 1931 sosialencyklikaen Quadragesimo anno som kom til under den store økonomiske depresjon; i den definerer subsidiaritetsprinsippet som er sentral for katolsk sosiallære. Han grunnla Vatikanradioen(1931) og Det pavelige vitenskapsakademi (1936).

Trass i sin motstand mot nazismen, inngikk han i 1933 Reichskonkordat med Hitler; alle vesentlige krav fra kirkens ble innrømmet fra tysk side, men konkordatets bestemmelser ble i stort monn tilsidesatt av nazistene etter kort tid.

Pave Pius var åpent motstander av den italienske fascismen, og fremholdt i den pavelige encyklikaen Non abbiamo bisogno (1931) at det var umulig å være både fascist og katolikk. I 1937 tok han samme stilling mot nazismen, i encyklikaen Mit brennender Sorge (1937) og i encyklikaen Divini Redemptoris (1937) mot kommunismen i Sovjetunionen, Mexico og Spania.

EpiskopalgenealogiRediger

Hans episkopalgenealogi er:

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ katolsk hierarki ID ratti[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Pave Pius XI, Mortalium animos, 6. januar 1928.
  3. ^ catholic-hierarchy.org ratti, lest 25. oktober 2021

Eksterne lenkerRediger


Forgjenger:
 Andrea Carlo Ferrari 
Katolsk erkebiskop av Milano
Etterfølger:
 Eugenio Tosi (O.Ss.C.A.) 


Forgjenger:
Benedikt XV
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Pius XII