Wikipedia

Michael von Faulhaber

tysk kardinal

Michael von Faulhaber (født 5. mars 1869 i Klosterheidenfeld (nå: Heidenfeld) i Unterfranken i Bayern, død 12. juni 1952 i München) var kardinal i den katolske kirke og gjennom 35 år erkebiskop av München og Freising. Han ordinerte den senere pave Benedikt XVI til prest i 1951 i München, og ved sin død var han den siste gjenlevende kardinal utnevnt av pave Benedikt XV.

Michael von Faulhaber
Født5. mars 1869[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Heidenfeld[5][6][7][8]
Død12. juni 1952[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (83 år)
München[5][9][6][7]
BeskjeftigelseUniversitetslærer, katolsk prest (1892–), motstandskjemper, teolog, politiker, katolsk biskop (1911–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Bishop of Speyer (1911–1917)
  • Roman Catholic Archbishop of Munich and Freising (1917–1952)
  • kardinal (1921–)
  • biskop (1910–) Rediger på Wikidata
Akademisk gradDr.theol. (1895–) (utdannet ved: Julius-Maximilian-universitetet i Würzburg)
professor (1899–) (utdannet ved: Julius-Maximilian-universitetet i Würzburg)
Utdannet vedCeltis Gymnasium (1879–)
Gymnasium
Priesterseminar Würzburg (1889–)
Julius-Maximilian-universitetet i Würzburg
FarMichael Faulhaber
MorMargarete Faulhaber
NasjonalitetTyskland
GravlagtFrauenkirche
Medlem avKStV Normannia Würzburg (1888–)
Utmerkelser
7 oppføringer
Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1951)[10]
Hubertusordenen
Æresborger av München (1949)[11]
Den bayerske krones fortjenstorden
Jernkorset av 2. klasse[12]
Den militære fortjenstorden
Sankt Aleksanders orden
Våpenskjold
Michael von Faulhabers våpenskjold
Michael von Faulhaber på Commons
Relieff av kardinal Faulhaber i Frauenkirche i München

Utdannelse og tidlig karrière rediger

Michael Faulhaber var tredje av i alt syv barn av en baker, som også var bonde. Den lokale sognepresten gjorde det mulig for ham å gå på gymnasiet i Schweinfurt fra 1879, og i 1883 ble han tatt opp ved det biskoppelige juniorseminaret «Kilianeum» i Würzburg.

Han begynte på presteseminaret i Würzburg i 1889, og ble presteviet den 1. august 1892. Deretter virket han som kapellan i Kitzingen. 1. september 1893 ble han prefekt for juniorseminaret Kilianeum, og den 6. mai 1895 tok han doktorgraden i teologi i Würzburg og ble privatdosent ved universitetet der. 26. juli 1903 ble han professor i gammeltestamentlig forståelse og bibelsk teologi ved universitetet i Strasbourg.

Biskop av Speyer (1910-1917) og bayersk feltbiskop (1914-1918) rediger

Den 4. november 1910 ble han på forslag fra den bayerske kulturminister utnevnt til biskop av Speyer bispedømme, som den gang (frem til 1918) var del av metropolitanprovinsen München und Freising. Han ble konsekrert 11. februar 1911. Som bispemotto tok han vox temporis vox Dei («Tidens kall er Guds kall»). Den 1. mai 1913 ble han opphøyet i den personlige adelstanden av kong Ludwig III av Bayern, og fikk rett til å kalle seg Michael von Faulhaber.

Ved utbruddet av første verdenskrig ble Faulhaber i tillegg stedfortredende katolsk feltprost (militærbiskop) for den bayerske hær, og overtok i realiteten hele dette embedet ettersom den nominelle innehaver av vervet, Münchens erkebiskop Bettinger, var for gammel til å utøve det.

Faulhaber fremholdt at den tyske side hadde en rettferdig sak. Men han ville ikke være med på noen glorifisering av krigen, og gikk inn på krigens teologiske og etiske problematikk.[trenger referanse] I årene 1915/16 besøkte han Vestfronten og feltlasarettene der ved tre anledninger, i 1915 mottok han Jernkorset av II. klasse. Faulhaber forbedret feltsjelesorgen i hæren og sjelesorgen blant krigsfanger.

Grusomhetene i krigsåret 1917 bragte ham til en mer realistisk oppfatning om verdenskrigen.[trenger referanse] Kort før krigen var over besøkte han sårede tyske soldater som ved pave Benedikt XVs formidling var blitt sendt til Sveits og blitt internert der. I årene som fulgte etter krigen var han en forkynner av hvilke skrekkelige følger de moderne våpen hadde, og gikk i prekener (1928, 1932) inn for nedrustning og for at konflikter i det aller lengste måtte søkes løst ved politiske midler. Men han var fortsatt åpen for at den tyske sak legitimt måtte kunne forsvares ved våpenmakt.[trenger referanse]

Erkebiskop av München (1917) og kardinal (1921) rediger

Han ble utnevnt til etterfølger etter Franziskus von Bettinger som erkebiskop av München og Freising den 26. mai 1917.

Hans opphøyelse til kardinalsverdigheten hadde vært på tale allerede i 1914.[trenger referanse] Men først den 7. mars 1921 ble han utnevnt til kardinalprest av pave Benedikt XV med tittelkirken Sancta Anastasia.

Faulhaber ble som erkebiskop av München og Freising også leder for Freisinger Bischofskonferenz, altså for det bayerske bispemøte, som møttes separat og ikke deltok ved det nasjonale bispemøtet Fuldaer Konferenz med de øvrige tyske biskoper før i 1933.

Monarkist, motstander av kommunismen, og av nasjonalsosialismen (1917-1932) rediger

Faulhaber tok kraftig avstand fra novemberrevolusjonen 1918 og de kortvarige regjeringsdannelsene under Kurt Eisner og Johannes Hoffmann. Allerede under verdenskrigen hadde Faulhaber polemisert mot de kommunistiske revolusjonære strømninger. Sovjetunionens kirkeforfølgelser var et advarende eksempel som han stadig henviste til. Av dette fulgte en skarp antikommunistisk holdning.[trenger referanse]

Faulhaber hadde tidlig markert seg som overbevist monarkist.[trenger referanse] Faulhaber var eksponent for den da utbredte føderalisme, og forble tilhenger av kongehuset Wittelsbach. Allerede under sin preken i anledning det bayerske kongepars gullbryllup 20. februar 1918 gikk han kraftig ut mot monarkiets fiender, noen år senere kalte han forsøk på å rokke ved monarkiet som mened, høyforræderi, og kjennetegnet med Kainsmerket (1922).

Kardinal Faulhaber var en tidlig motstander av nasjonalsosialismen.[trenger referanse] Den gjaldt from ham fra første stund som en bevegelse av "Kulturkampf"-karakter, og dens vektleggelse av folk og rase anså han som heretisk. Han ville, i motsetning til biskopen av Mainz, imidlertid ikke gå så langt som å utelukke nazister fra Kirkens sakramenter.

Fra nasjonalsosialistisk side ble Faulhaber senere til og med sett på som ansvarlig for at Hitler-kuppet i 1923 hadde slått feil, noe som vel var å tillegge ham som enkeltperson en for stor rolle.[trenger referanse] Samme år vendte Faulhaber seg også mot antisemittismen.[trenger referanse]

Han var full av skepsis mot Berlin og det «protestantiske nord», og var også tvilende til at det katolske partiet Zentrum inngikk i koalisjoner med SPD på riksnivå, og drøftet muligheten for å åpne seg for protestanters partimedlemskap.[trenger referanse] Men han ble for stabilitetens skyld en såkalt bayersk «fornuftsrepublikaner» (monarkiet hadde falt) og kunne også dermed akseptere den weimarske riksforfatning.

I oktober 1930 beklaget NSDAP seg over kardinal Faulhabers «hets» mot partiet, og i november fastslo Faulhaber at «nasjonalsosialismen er en heresi, og lar seg ikke forene med den kristelige verdensanskuelse». I februar forordnet Faulhaber og de øvrige bayerske biskoper at nasjonalsosialismen forfektet vranglære på en rekke punkter, og nevnte spesielt rasens stilling, avvisningen av Det gamle testamente, avvisning av det romerske primat, planene om en dogmeløs tysk nasjonalkirke. Katolske geistlige fikk strengt forbud mot å samarbeide på noen måte med den nasjonalsosialistiske bevegelse. Nazister i sluttede kolonner med uniform og fane skulle forbli forbudt å delta i gudstjenester. Ettersom det kunne være mange partimedlemmer som var i subjektivt god tro måtte det imidlertid være opp til skriftefedrenes prøving av hvert enkelttilfelle om medlemskap i NSDAP representerte en utillatelig risiko for å henfalle til alvorlig synd.

Likesom de øvrige bayerske katolske biskoper oppfordret Faulhaber katolikkene til ikke å stemme på NSDAP ved valgene i 1932. Resultatet kunne avleses på valgresultatene, der valgkretser med stor katolsk eller kommunistisk velgermasse hadde lavest oppslutning om nazistene.[trenger referanse]

Adolf Hitlers maktovertakelse (1933) rediger

Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 så han raskt hvordan det stevnet mot en nazistisk forfølgelse av katolisismen. Allerede den 17. mars 1933 overleverte han et memorandum til Vatikanet der han analyserte Hitler. Der påpekte han blant annet at den nye rikskansler «preker det ville hat og voldsmetoder», «preker rasekult» og «faren for krig mot andre folkeraser», at han står for en kristendom «som ikke lenger Kristi kristendom» men at «nasjonalsosialismen vil være en ny verdensanskuelse og religion», tolererer Alfred Rosenbergs avis Völkischer Beobachter som propagerer mot Jesus som «jødinnens sønn» og krever en tysknasjonal og romfri kirke, representerer en trussel mot de katolske skoler, og at nasjonalsosialismen står for en antikatolsk fascisme.[trenger referanse]

Men da nazistene like etter, den 1. april, anstiftet til en boikott av jødiske forretninger, gjorde ikke Faulhaber noe, noe som avfødte kraftig kritikk fra deler av den katolske presse, særlig fra den bayerske prest dr. Alois Wurm, utgiver av Monatszeitschrift im Dienste christlicher Lebensgestaltung: Seele.[trenger referanse] I et skriv til kardinal Pacelli den 10. april 1933, etter at boikotten var over, forsøkte han å forsvare sin passivitet: «Vi biskoper spørres hvorfor Den katolske kirke … ikke engasjerte seg for jødene. Det lar seg for tiden ikke gjøre, for da ville kampen mot jødene samtidig bli til en kamp mot katolikkene.»[trenger referanse] Han mente også at jødene hadde ressurser til å klare seg selv, noe han anså at den raske avslutning av boikotten hadde vist. På denne tiden gjaldt hans personlige engasjement bare jødiske enkeltpersoner og fremfor alt katolske jødekristne.

Faulhaber var med på å fremforhandle Rikskonkordatet mellom Tyskland og Den hellige stol våren og sommeren 1933, for å sikre den tyske katolske kirkes rettsgrunnlag og rettigheter best mulig.

Kamp mot nazistisk raselære og eugenikk (1933-1936) rediger

I sine berømte adventsprekener i desember 1933 tok han avstand fra den nazistiske raseideologien ved å understreke at Kristus, «vår sanne fører», var jøde. «La oss ikke glemme at vi ble ikke frelst av tysk blod, men av Kristi blod», sa kardinalen.[trenger referanse]

På samme års siste dag sa han i en tale at "kjærligheten til ens egen rase får på den annen side aldri føre til hat mot andre folk".[trenger referanse]

Han hadde ikke bare negativt å anføre om Hitlers styre: Han roste regimets antirøykekampanjer og kampanjer mot overdreven drikking.[trenger referanse] Men han assisterte hele tiden pave Pius XI og Vatikanet med informasjoner og utforming av protester mot regimet.

I spørsmål som angikk tro og katolsk morallære tok han uten kompromisser front mot nyhedendommen. I 1934 drev han frem et utkast til et felles hyrdebrev som skulle ta avstand fra den nye lov "om avvergelse av arvesyk etterslekt" ("Gesetz zur Verhütung erbkranken Nachwuchses"), som inkluderte tvangssteriliseringer og fosterfordrivelser (provosert abort): Hyrdebrevet ble ikke offentliggjort, fordi mange andre biskoper ikke ønsket å risikere konflikt med det nye styre.[trenger referanse]

Den 7. juni 1934 var han et hyrdebrev som det faktisk ble noe av, og som vakte stor oppmerksomhet. Dette var de tyske katolske biskopers felles hyrdebrev som protesterte mot «nyhedendommens» angrep på kristendom og kirke, mot «innflytelsesrike krefters» bestrebelser for å ødelegge den kristelige tro og det kristelige liv blant folket, og mot forsøkene på å sette i stedet en «artsegen religion».[trenger referanse] Hyrdebrevet vendte seg eksplisitt mot innføringen av nytte- og rasemoral, og mot forsøkene på å sverte biskopenes forsvar av troen og kamp mot vranglærer ved å fremstille det som innblanding i politikk. Biskopene avviste som feilaktig den ed som nazistene avkrevde om «uforbeholden etterfølgelse» (vorbehaltslose Gefolgschaft).[trenger referanse] Enhver plikt, også edsbekreftet plikt, opphører dersom det som blir krevet strider mot Guds bud, het det i det for sin tid usedvanlig klare hyrdebrevet.

Ved det manipulerte riksdagsvalget den 29. mars 1936, der det kun forelå én liste som folket skulle stemme ja eller nei til, pådro Faulhaber seg regimets vrede ved å si at en ja-stemme ikke var å oppfatte som en tilslutning til ting "som vi i vår samvittighet ikke kan innestå for".[trenger referanse]

Faulhaber møtte den 4. november 1936 Adolf Hitler for første og eneste gang. Møtet, som fant sted på Obersalzberg ved Berchtesgaden og varte i tre timer, var kommet i stand etter forarbeid av den apostoliske nuntius erkebiskop Orsenigo og statssekretær Lammers. Faulhabers "strengt fortrolige rapport" viser blant annet at Hitler med hevet stemme (mit erhöhter Stimme) tok opp "Kirkens kamp mot det tredje rikes raselovgivning" og Faulhaber forsvarte den katolske stillingtagen.[trenger referanse]

Fra Mit brennender Sorge til krigsutbruddet (1937-1939) rediger

 
Første side av encykliaen Mit brennender Sorge, Speyer bispedømmes utgave, med et forord av Ludwig Sebastian

Faulhaber hjalp Pius XI med ideer til den pavelige encyklika «Mit brennender Sorge» (mars 1937) som fordømte diskrimineringen av kirken og brudd på regimets traktatfestede forpliktelser til å respektere kirkens arbeid, og fordømte folk- og raseideologien. Det første utkast til dette pavelige rundskriv hadde Faulhaber (sammen med noen andre tyske biskoper, deriblant Konrad von Preysing og Clemens August von Galen) forfattet i januar 1937 på kollegiet Santa Maria dell'Anima i Roma, og overlevert til kardinalstatssekretær Eugenio Pacelli, som videreutviklet dokumentet. Faulhaber og Pacelli hadde kjent hverandre i lang tid fra de årene da Pacelli hadde vært apostolisk nuntius i München.

Han ble utsatt for et attentat i 1934, og i forbindelse med de antijødiske aksjoner i november 1938 knuste en nazistisk mobb vinduene i hans residens i München. Utover dette ble han ikke utsatt for forulempninger. Derimot ble en rekke av hans prester arrestert og kastet i fengsel. Kort etter at Faulhaber hadde offentliggjort Mit brennender Sorge (han leste det opp selv i domkirken i München) arresterte Gestapo en av de ledende skikkelser i det katolske mannsarbeid i München, pater Rupert Mayer. Kardinalen protesterte, men klarte ikke å vinne prestens løslatelse. Også en rekke andre geistlige i hans bispedømme ble arrestert og satt i konsentrasjonsleirer.

Kardinal Faulhaber deltok på konklavet i 1939 som valgte pave Pius XII.

Under annen verdenskrig (1939-1945) rediger

 
Kardinal-Faulhaber-Straße i München

Også under annen verdenskrig arbeidet Faulhaber for å fremme militærsjelesorgen, og dessuten for sjelesorgen blant krigsfanger og tvangsarbeidere. Men han grep ikke inn i kompetansene til den katolske feltbiskop, Franz Justus Rarkowski. Som under første verdenskrig var han også opptatt av hvordan det gikk med de bayerske geistlige og seminarister som var innkalt til de væpnede styrker. Den begeistring for krig som han hadde lagt for dagen tidlig under første verdenskrig var nå totalt fraværende.[trenger referanse]

Også etter krigsutbruddet fortsatte tvangstiltak mot kirken, og Faulhaber protesterte.

Den 26. juni 1941 var han med på de tyske katolske biskopers felles hyrdebrev som protesterte mot en rekke sider ved regimets framferd. Biskopene fant det «ubegripelig» at regimet kom med nye kamptiltak mot kristendom og kirke på en tid da man skulle mene at det gjaldt å bevare den nasjonale enhet. «Det går om kirkens og kristendommens være eller ikke være i Tyskland».[trenger referanse] Hat mot medmennesker og drap av uskyldige er aldri tillatelig. Hyrdebrevet ble opplest fra prekestolene den 6. juli 1941, og vakte kraftig gjenklang hos de troende. Joseph Goebbels avviste det som fullt av «temmelig drøye beskyldninger og uforskammede krav», og som «et dolkestøt i ryggen av vår krigføring fra det katolske kleresi».[trenger referanse]

Den 12. juli 1941 rettet biskopene et memorandum til den tyske riksregjering der de gikk inn for bekjennelsesfrihet og retten til offentlig religionsutøvelse, krevde at regjeringens kirkeutmeldelseskampanje ble innstilt, protesterte mot den planmessige avkristning av ungdommen, og krevde respekt for det femte og det sjette bud (mot eutanasi og den utglidningene av sedeligheten), klaget over tiltakene mot klostre og presteskap, og protesterte mot innskrenkelsene av kirkens karitative arbeid. Kirkeminister Kerrl beskyldte den 3. august biskopene, på bakgrunn av hyrdebrevet og memorandumet, for bare å tenke på seg og sitt til og med utbruddet av fiendtligheter mellom fedrelandet og Sovjetunionen. De burde heller ha inngi de troende «seiersvilje og seiersvisshet».[trenger referanse]

Et senere memorandum fra de tyske biskoper fulgte den 10. februar 1941, og det klaget på nytt mot «trykket mot den katolske kirke» og «krenkelsen av evige lover», og kom med eksempler på begge forhold.[trenger referanse] Biskopene avgrenset seg ikke til kun å protestere mot antikirkelige tiltak. De listet opp tungtveiende anslag mot menneskets naturgitte rettigheter, som retten til liv og til personlig frihet.

I 1941 mistet Faulhaber sin nærmeste kirkepolitiske medarbeider, domherren Johann Neuhäusler, som ble arrestert av Gestapo og etterhvert sendt til konsentrasjonsleirene KZ Sachsenhausen og Dachau. Kardinalen protesterte mot slutten av 1941 heftig mot den nazistiske kirkeutmeldelseskampanje, og palmesøndag 1942 leste han opp et hyrdebrev der han og hans bispekolleger kritiserte at den borgfred som burde være en selvfølgelighet i krigstid brytes av nasjonalsosialistene. Hyrdebrevet gikk detaljert gjennom konfliktfeltene mellom nazistaten og kirken.

I krigstiden utviklet Faulhaber også en økumenisk holdning som dels skyldtes at det var et visst skjebnesfellesskap mellom den katolske kirke og protestantene, og dels at han hadde stor sans for den lutherske kirkes holdning i Norge under okkupasjonen.

Den 21. juli 1944 ble Hitler forsøkt sprengt i luften av tyske opposisjonelle ved hans hovedkvarter Wolfsschanze i Øst-Preussen. Det er ingenting som tyder på at Faulhaber hadde noe med dette å gjøre. Men han ble likevel avhørt: En måned etter attentatet ble Faulhaber forhørt av Gestapo, og han erklærte at han intet hadde ant om slike planer mot Hitler og tok sterkt avstand fra attentatet. Gestapo visste at Faulhaber i 1943 hadde hatt en samtale med Carl Friedrich Goerdeler, som var implisert i kupplanene mot Hitler og var påtenkt som rikskansler i det nye regime. Og den ledende attentatsmann, oberst Claus Schenk von Stauffenberg, var praktiserende katolikk, og Gestapo antok – etter alt å dømme feilaktig – at de sammensvorne omfattet kirkefolk, eller at de hadde klarert konseptet moralteologisk av geistlige.

Etterkrigstiden (1945-1952) rediger

Ved de amerikanske troppers innmarsj engasjerte Faulhaber seg straks for stabilisering av befolkningens levekår og gjenopprettelsen av den offentlige orden. For den nye bayerske regjering som den amerikanske militærforvaltning ble han en primær samtalepartner hva gjaldt å finne frem til pålitelige personer for det politiske oppbyggingsarbeid.

Episkopalgenealogi rediger

Hans episkopalgenealogi er:

Verker rediger

  • Die griechischen Apologeten der klassischen Väterzeit. Würzburg 1896
  • Die Propheten-Catenen nach römischen Handschriften. Freiburg 1899
  • Hesychii Hierosolymitani interpretatio Isaiae Prophetae. Freiburg 1900
  • Eine wertvolle Oxforder Handschrift aus der Mappe einer Studienreise, i ThQ 83, 1901, 218-232 *Hohelied-, Proverbien- und Prediger-Catenen. Wien 1902
  • Die Vesperpsalmen der Sonn- und Feiertage weiteren Kreisen erklärt. Straßburg 1906 *Charakterbilder der biblischen Frauenwelt, Paderborn 1912;
  • Die Strophentechnik der biblischen Poesie, München 1914;
  • Hirtenbrief für das Bistum Speyer, Fastenzeit 1914: Die religionslose Schule und ihre Sittenlehre, Speyer 1914;
  • Hirtenbrief für das Bistum Speyer in der Fastenzeit 1915: Das Vaterunser im Völkerkrieg, Speyer 1915; *Unsere religiöse Kultur, i: Georg Pfeilschifter (Hrsg.), Deutsche Kultur, Katholizismus und Weltkrieg, Freiburg 1915, 451-475
  • Waffen des Lichtes. Gesammelte Kriegsreden Freiburg 1915 (flere opplag)
  • Der Krieg im Lichte des Evangeliums, München 1915
  • Fastenpredigten 1916, i: Der christliche Pilger 69 (1916), 138f. 152. 163f. 176. 188. 200;
  • Die Kriegsleistungen und Kriegsaufgaben eurer Seelsorger, Speyer 1916
  • Das Hohe Lied der Kriegsfürsorge, Berlin 1916;
  • Das Schwert des Geistes. Feldpredigten im Weltkrieg, Freiburg 1917 (flere opplag, med Paul Wilhelm von Keppler og Adolf Donders)
  • Das Testament der Toten. Begrüßung der aus dem Felde heimgekehrten Studenten durch den Erzbischof von München, München 1919
  • Deutsches Ehrgefühl und Katholisches Gewissen, München 1925;
  • Die Canisius-Predigten in St. Michael in München: vom 18.-25. Oktober 1925, München 1925
  • Rufende Stimmen in der Wüste der Gegenwart. Gesammelte Reden, Predigten, Hirtenbriefe, Freiburg 1931 *Zeitrufe Gottesrufe. Gesammelte Predigten, Freiburg 1932;
  • Das Alte Testament und seine Erfüllung im Christentum. Erste Adventspredigt, München 1933;
  • Die sittlichen Werte des Alten Testaments und ihre Aufwertung im Evangelium. Zweite Adventspredigt, München 1933;
  • Die sozialen Werte des Alten Testaments. Dritte Adventspredigt, München 1933;
  • Der Eckstein zwischen Judentum und Christentum. Vierte Adventspredigt, München 1933;
  • Christentum und Germanentum. Silvesterpredigt 1933, München 1934; Judentum, Christentum, Germanentum. Adventspredigten gehalten in St. Michael zu München 1933, München 1934; Christentum und Heidentum. Licht und Finsternis. Eine Predigt bei der Bruder-Konrad-Feier in Altötting am 8. September 1934, München 1934;
  • Münchener Kardinalspredigten, München 1936;
  • Papstpredigt 1937 (Münchener Kardinalspredigten 3. Folge), München 1937;
  • Seid getrost: Worte an die Trauernden. Sentenzen aus veröffentlichten und unveröffentlichten Predigten und Schriften, Wuppertal 1948;
  • Zehetbauer, J. P. (Hrsg.): Münchner Kreuzweg für Dreigesang und Zupfinstrumente (Tekst: Jakob Balde / P. Bonaventura [= Kardinal Faulhaber]), Planegg 1983.

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Michael-von-Faulhaber, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Michael Kardinal von Faulhaber, Munzinger IBA 00000000050, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Michael-von-Faulhaber[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000050[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Discogs, Discogs artist-ID 3064292[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id faulhaber-michael[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Bundesanzeiger, hefte 250/1951[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.erzbistum-muenchen.de, besøkt 25. februar 2022[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Katholisch.de, www.katholisch.de, besøkt 25. februar 2022[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ vfau, lest 21. januar 2022

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Forgjenger:
 Kardinal Franziskus von Bettinger  		Katolsk erkebiskop av München og Freising
 Etterfølger:
 Kardinal Joseph Wendel 


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Michael_von_Faulhaber&oldid=22297103»