Wikipedia

Eurovision Song Contest 2002

47. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 2002 var den 47. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen besto av en finale som ble arrangert lørdag 25. mai 2002 i Saku Suurhall i Tallinn i Estland. Arrangør var Eesti Televisioon, og programledere var Annely Peebo og Marko Matvere. Dette var første gang konkurransen ble arrangert av et av landene som kom inn i konkurransen etter murens fall. EBU satte deltakerantallet til 24 land, og vinneren ble Latvia med «I Wanna», fremført av Marie N. Dette var Latvias første seier i Eurovision Song Contest.

Eurovision Song Contest 2002
Datoer
Finale: 25. mai 2002
Vertskap
Sted: Estlands flagg Saku Suurhall i Tallinn, Estland
Programledere: Annely Peebo og Marko Matvere
Regi: Marius Bratten
Produsent: Juhan Paadam
Konkurransesjef: Christine Marchal-Ortiz
Slagord: A Modern Fairytale («Et moderne eventyr»)
Kringkaster: Eesti Televisioon (ETV)
Deltakelse
Deltakere: 24
Vinner: Latvias flagg Latvia
«I Wanna»
Marie N
Tilbake: Belgias flagg Belgia
Finlands flagg Finland
Kypros’ flagg Kypros
Nord-Makedonias flagg Nord-Makedonia
Romanias flagg Romania
Sveits’ flagg Sveits
Østerrikes flagg Østerrike
Trakk seg: Portugals flagg Portugal
Ikke med: Islands flagg Island
Irlands flagg Irland
Nederlands flagg Nederland
Norges flagg Norge
Polens flagg Polen
Kart over deltakere
     Deltakere     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 2001        2003 ►

Norge deltok ikke på grunn av den dårlige plasseringen i København året før. Dette var første gang siden 1970 at Norge ikke deltok, og hittil eneste gang landet ufrivillig måtte stå over en utgave av konkurransen. Malta kom på andreplass, mens Storbritannia og vertslandet Estland endte på delt tredjeplass. Danmark kom sist, og dette er Danmarks eneste sisteplass i konkurransen til nå.

Bakgrunn rediger

 
Saku Suurhall i Tallinn.

Etter seieren med sangen «Everybody» i 2001, var Estland og kringkasteren ETV verter for første gang. Sett bort fra Jugoslavia i 1990, var Estland det første av de tidligere østblokklandene til å arrangere Eurovision Song Contest.[1] Lenge var det usikkert om Estland ville ha råd til å arrangere konkurransen, men den estiske kringkasteren fikk til slutt sikret økonomien i arrangementet gjennom en ekstrabevilgning fra regjeringen.[1][2]

ETV la konkurransen til hovedstaden Tallinn og arenaen Saku Suurhall med plass til rundt 10 000 tilskuere. Til å håndtere sendingen hentet ETV inn fagfolk og ekspertise fra utlandet. Blant dem var to nordmenn: tv-regissør Marius Bratten og regiassistent Reidunn Nørstelien.[3][4] Bratten jobbet på denne tiden for svenske SVT og hadde også hatt regien for konkurransen i 2000. Programledere var mezzosopranen Annely Peebo og skuespilleren Marko Matvere.

Opprinnelig skulle 22 land delta i konkurransen: De 15 beste fra foregående år, pluss de syv landene som hadde blitt ekskludert fra 2001-utgaven på grunn av dårlige plasseringer året før. Den europeiske kringkastingsunion økte imidlertid deltakertallet til 24 og ga dermed Israel og Portugal muligheten til å delta. Portugal avslo, og plassen ble i stedet tilbudt Latvia, som senere gikk hen og vant konkurransen.[1][5]

De fem dårligst plasserte landene fra 2001 måtte stå over konkurransen dette året: Island, Irland, Nederland, Polen – og Norge, som mistet sin første finale på 32 år.

Sendingen rediger

For første gang hadde konkurransen sitt eget tema – «A Modern Fairytale» (et moderne eventyr). Siden da har alle konkurranser hatt et eget slagord. Eventyrtemaet gikk igjen gjennom hele konkurransen, blant annet i postkortfilmene som ble vist mellom sangene.

Sendingen åpnet med en kortfilm fra Tallinn, der fjorårsvinnerne Tanel Padar og Dave Benton dukket opp. Etter filmen fortsatte sendingen fra Saku Suurhall, og Padar og Benton kom på scenen og sang fjorårsvinneren «Everybody». Deretter kom programlederne Annely Peebo og Marko Matvere på scenen og ønsket velkommen på engelsk og fransk. Under introduksjonen ble det også vist direktebilder fra Eurovision-fester på torget i Tallinn, i London, på Reperbahn i Hamburg og Granada i Spania.

Deretter startet konkurransen, og rekkefølgen var avgjort ved loddtrekning. Kypros startet, mens Litauen avsluttet. Blant deltakerne var det flere minneverdige opptredener. Hellas' deltakere stilte i romdrakter, Slovenia sendte tre dragartister utkledd som flyvertinner, mens Belgias Sergio leverte en meget energifull fremføring. Tysklands deltaker Corinna May var blind, og skulle egentlig ha deltatt for Tyskland i 1999. Hun ble imidlertid diskvalifisert fordi sangen hadde vært offentliggjort tidligere.[6] Dette året var hun tilbake som favoritt med sangen «I Can't Live Without Music».[7] Det tyske bidraget ble imidlertid bare nummer 21 av 24.

Etter at sangene var fremført, ble det som vanlig vist en kortreprise av deltakerne idet telefonavstemningen startet. Årene i forveien hadde sanger med sent startnummer generelt fått flere telefonstemmer enn sanger med tidlige startnumre. For å motvirke fordelen av å opptre mot slutten, «snudde» arrangørene dette året kortreprisen. Man begynte reprisen med sang 24 og avsluttet med sang 1. Dette for at også sangene med tidlig startnummer skulle være friskt i minnet til seerne.

 
Spanske Rosa var blant favorittene dette året.

På forhånd var Tyskland, Storbritannia, Sverige og Frankrike de største favorittene til å vinne. I Spania var det også enorm oppmerksomhet rundt landets deltaker, Rosa López. Hun hadde vunnet talentkonkurransen Operación Triunfo, et Idol-lignende tv-konsept. Programmet og Rosa hadde blitt svært populære i Spania, og forventningene til bidraget «Europe's Living a Celebration» var skyhøye foran Eurovision Song Contest. Spania endte til slutt på en syvendeplass, men finalen ble sett av hele 14 millioner spanske tv-seere – det høyeste tallet noen gang.[8]

Men i likhet med fjoråret, innfridde ikke favorittene. I stedet utviklet avstemningen seg overraskende til en duell mellom Malta og Latvia. Konkurransen ble til slutt vunnet av Marie N fra Latvia med sangen «I Wanna». I likhet med «Everybody» som vant konkurransen året før, ble «I Wanna» fort glemt etter konkurransen. Faktisk dukket den ikke opp på noen av singellistene i Vest-Europa – unntaket var belgiske Flandern, der den dukket opp på utfordrerlisten til den offisielle topp 50-listen.[9] «I Wanna» er dermed trolig en av de minst suksessfulle vinnerlåtene i Eurovision-historien.[10][11] Marie N fikk imidlertid en relativt suksessrik karriere i Latvia, og året etter var hun programleder for Eurovision Song Contest i Riga.[10]

Storbritannia fikk sitt beste resultat på fire år, takket være Jessica Garlick og sangen «Come Back», som endte på delt tredjeplass sammen med vertslandet Estland. Det skulle gå 20 år før Storbritannia slo denne plasseringen, da Sam Ryder ble nummer to med «Space Man» i Torino i 2022.[12]

Norge måtte stå over rediger

For første gang siden 1970 deltok ikke Norge i Eurovision Song Contest. Årsaken var sisteplassen året før med «On My Own» og Haldor Lærgreid. Kun de 17 beste landene fra 2001 fikk delta, og Norge måtte derfor stå utenfor konkurransen i 2002. Dette var første gang siden debuten at Norge ufrivillig sto utenfor konkurransen. Heller ikke i 1970 deltok Norge, men da boikottet NRK finalen i protest mot konkurransens form.[13]

Selv om Norge ikke deltok, ble finalen likevel sendt på NRK1 med Jostein Pedersen som kommentator.[4] Sendingen på NRK1 ble fulgt av 970 000 seere, noe som var en nedgang på rundt en halv million seere fra året før.[14] De norske seerne fikk heller ikke stemme i finalen, siden det kun var deltakerlandene som hadde stemmerett. Norge var tilbake i konkurransen igjen i 2003.

Avstemningen rediger

Hvert land ga 1–8, 10 og 12 poeng til sine ti favorittsanger. Ifølge konkurransereglene måtte alle land bruke telefonavstemning eller en kombinasjon av jury og telefonavstemning, om et land ønsket det. Det var kun lov å stemme tre ganger fra hver telefon.[15] I særskilte tilfeller der telefonavstemning ikke var teknisk gjennomførbart, kunne en jury brukes i stedet. Dette gjorde Nord-Makedonia, Romania, Russland, Tyrkia og Bosnia-Hercegovina. I tillegg brukte Kypros, Hellas, Spania, Koatia, Finland, Malta, Slovenia og Litauen en 50/50-blanding av telefonstemmer og jurystemmer. Landene som brukte telefonavstemning, hadde i tillegg en reservejury på åtte personer som skulle brukes om telefonavstemningen sviktet, eller plutselig ikke kunne gjennomføres. Seerne fikk ti minutter på seg til å stemme. Overdommer for avstemningen var Christine Marchal-Ortiz fra EBU.

Hendelser rediger

Påstander om bytte av stemmer rediger

Ifølge konkurransereglene dette året kunne landene bruke telefonavstemning eller en 50/50-kombinasjon av telefonstemmer og jurystemmer.[15] Kypros, Hellas, Spania, Kroatia, Finland, Malta, Slovenia og Litauen valgte å bruke en 50/50-kombinasjon. I tillegg hadde Nord-Makedonia, Romania, Russland, Tyrkia og Bosnia-Hercegovina kun jury, siden landenes tekniske infrastruktur ikke kunne håndtere en så omfattende telefonavstemning som dette.

Regelverket sa at bare de 15 beste landene dette året ville få plass i konkurransen i 2003. Dermed hadde landene en ekstramotivasjon for å sikre seg nok poeng til å kvalifisere seg til neste års konkurranse. I kjølvannet av avstemningen dette året kom en rekke beskyldninger om jury-juks. Flere delegasjoner hevdet at de hadde blitt kontaktet av andre land med tilbud om å bytte jurystemmer. Blant annet skal Frankrike ha blitt kontaktet av Kypros som ønsket å bytte stemmer. Det til tross for at Frankrike brukte telefonavstemning og var kvalifisert til neste års finale uansett hvor mange poeng landet fikk. Frankrike er nemlig ett av de «fem store» landene som alltid er kvalifisert til finalen. Da Frankrike avviste tilbudet fra den kypriotiske delegasjonen, skal Kypros ha blitt så sinte at de ikke ga Frankrike én eneste stemme.[16]

Den norske Eurovision-eksperten Kato M. Hansen mente enkelte land hadde jukset i mange år, og at noen av dem hadde klart å få nok stemmer til å kvalifisere seg til konkurransen året etter: «Mange av jukselandene har åpenbart klart det. Du ser det tydelig når du studerer resultatene nøyere», sa Hansen til Dagbladet.[16]

Ifølge Dagbladet laget EBU en rapport som viste hvor sannsynlig det var at Kypros, Hellas, Kroatia, Russland, Nord-Makedonia, Malta og Romania har inngått en avtale om å «bytte» poeng.[17] Påstandene ble aldri bekreftet eller bevist, men de fikk uansett følger for konkurransereglene årene fremover. Til konkurransen i 2003 fjernet EBU muligheten for å bruke en 50/50-kombinasjon av telefonstemmer og juryer – heretter måtte alle land bruke telefonavstemning alene. I tillegg skulle et uavhengig teleselskap overvåke telefonavstemningen i hvert land, og en notarius publicus eller politi skulle overvåke at avstemningen gikk riktig for seg. EBU varslet også egne uanmeldte kontroller for å stoppe muligheten for stemmebytting.[18]

Dragartist-bråk i Slovenia rediger

 
De slovenske deltakerne i Sestre var dragartister, noe som skapte debatt.

De slovenske deltakerne i gruppen Sestre skapte mye debatt i Slovenia etter å ha vunnet den nasjonale finalen i februar. Hovedårsaken var at de tre mennene i gruppen alle var dragartister og stilte på scenen utkledd som flyvertinner. Kostymene og fremføringen møtte motstand i Slovenia og sparket i gang en debatt om homofile i det katolske landet. En slovensk psykiater mente motstanden mot Sestre i stor grad skyldtes landets «utbredte homofobi».[19]

Stridighetene nådde også EU og Europaparlamentet. Slovenia var på denne tiden på vei til å bli EU-medlem, men debatten omkring Sestre fikk EU-representater til å spørre om landet egentlig var klar for medlemskap i unionen. «Jeg ble veldig sjokkert da jeg fikk vite at det nok en gang er debatt i Slovenia omkring seksuelle minoriteter. At temaet homofiles rettigheter dukker opp bekrefter for oss at Slovenia kanskje ennå ikke er klar for EU-medlemskap», sa Lousewies van der Laan i Europaparlamentets komité for offentlige og sivile rettigheter til slovensk tv.[19]

Tross all debatten på hjemmeplan valgte Sestre likevel å delta i Eurovision Song Contest, der de endte på en trettendeplass. To år senere ble også Slovenia medlem av EU.

Kommentatorer ut mot Israel rediger

Etter finalen hevdet israelske myndigheter at kommentatorene i Sverige og Belgia hadde oppfordret seerne til ikke å stemme på Israel. Årsaken skyldtes trolig at Israel nettopp hadde reokkupert deler av Vestbredden som følge av et økende antall palestinske angrep mot Israel.[20] Ifølge israelske medier skal de belgiske kommentatorene ha sagt: «vi får håpe Israel ikke vinner. Dette er ikke tiden for at Israel skal stå vertskap for Eurovision Song Contest». Den ene av de svenske kommentatorene skal videre ha sagt at han ville gitt Israel «null poeng».[21]

Deltakere rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[22] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01   Kypros One «Gimme» Engelsk Gi meg 6 85
02   Storbritannia Jessica Garlick «Come Back» Engelsk Kom tilbake 3 111
03   Østerrike Manuel Ortega «Say a Word» Engelsk Si et ord 18 26
04   Hellas Mikhális Rakindzís «S.A.G.A.P.O.» Engelsk Jeg elsker deg (bokstavert) 17 27
05   Spania Rosa «Europe's Living a Celebration» Spansk, engelsk Europa opplever en feiring 7 81
06   Kroatia Vesna Pisarović «Everything I Want» Engelsk Alt jeg vil ha 11 44
07   Russland Prime Minister «Northern Girl» Engelsk Nordlig jente 10 55
08   Estland Sahlene «Runaway» Engelsk Rømling 3 111
09   Nord-Makedonia Karolina Gotsjeva «Od nas zavisi» (Од нас зависи) Makedonsk Det kommer an på oss 19 25
10   Israel Sarit Hadad «Light a Candle» Hebraisk, engelsk Tenn et lys 12 37
11   Sveits Francine Jordi «Dans le jardin de mon âme» Fransk I min sjels hage 22 15
12   Sverige Afro-Dite «Never Let It Go» Engelsk Aldri la det gå 8 72
13   Finland Laura «Addicted to You» Engelsk Hektet på deg 20 24
14   Danmark Malene Mortensen «Tell Me Who You Are» Engelsk Si meg hvem du er 24 7
15   Bosnia-Hercegovina Maja Tatić «Na jastuku za dvoje» Serbisk, engelsk På en pute for to 13 33
16   Belgia Sergio & The Ladies «Sister» Engelsk Søster 13 33
17   Frankrike Sandrine François «Il faut du temps» Fransk Det trengs tid 5 104
18   Tyskland Corinna May «I Can't Live Without Music» Engelsk Jeg kan ikke leve uten musikk 21 17
19   Tyrkia Buket Bengisu «Leylaklar Soldu Kalbinde» Tyrkisk, engelsk Syriner bleknet i ditt hjerte 16 29
20   Malta Ira Losco «7th Wonder» Engelsk Syvende under 2 164
21   Romania Monica Anghel og Marcel Pavel «Tell Me Why» Engelsk Si meg hvorfor 9 71
22   Slovenia Sestre «Samo ljubezen» Slovensk Bare kjærlighet 13 33
23   Latvia Marie N «I Wanna» Engelsk Jeg vil 1 176
24   Litauen Aivaras «Happy You» Engelsk Lykkelige deg 23 12

Artister som hadde deltatt tidligere rediger

Artist Land Deltok i Merknader
Konstantínos Khristofórou (del av One)   Kypros 1996
Monica Anghel   Romania 1996 Deltok i kvalifiseringsrunden

Poengtavle rediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[23]

██ Jury

██ Jury og telefonavstemning

██ Telefonavstemning

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                               
  Kypros 3 12 6 10 6 4 1 4 3 12 8 4 8 4 85 6
  Storbritannia 12 7 6 4 5 6 2 8 6 7 6 1 8 2 10 8 5 8 111 3
  Østerrike 1 1 7 5 12 26 18
  Hellas 12 1 8 6 27 17
  Spania 7 2 4 6 6 12 7 6 12 12 7 81 7
  Kroatia 6 6 5 5 5 2 3 12 44 11
  Russland 5 2 10 1 3 8 10 10 6 55 10
  Estland 7 3 5 3 6 2 12 10 8 10 4 4 8 2 2 6 12 7 111 3
  Nord-Makedonia 3 4 1 5 12 25 19
  Israel 5 1 5 1 2 10 5 5 3 37 12
  Sveits 5 3 2 3 1 1 15 22
  Sverige 1 4 1 8 3 7 10 12 1 4 7 4 10 72 8
  Finland 2 5 1 10 3 3 24 20
  Danmark 4 1 1 1 7 24
  Bosnia-H. 7 3 7 3 6 2 3 2 33 13
  Belgia 4 1 7 3 4 2 10 2 33 13
  Frankrike 10 3 8 3 7 10 8 12 5 8 10 6 4 3 2 5 104 5
  Tyskland 1 2 2 1 3 3 4 1 17 21
  Tyrkia 4 3 8 7 7 29 16
  Malta 10 12 8 6 10 12 5 7 10 10 4 4 2 12 4 7 6 10 5 10 7 3 164 2
  Romania 8 8 5 12 12 8 4 1 7 6 71 9
  Slovenia 6 2 7 8 2 2 1 5 33 13
  Latvia 4 8 10 10 12 2 10 12 7 12 8 5 6 7 5 8 8 12 6 7 5 12 176 1
  Litauen 4 2 6 12 23

12 poeng rediger

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
5   Latvia Estland, Israel, Litauen, Spania, Tyskland
3   Malta Danmark, Kroatia, Storbritannia
  Spania Belgia, Frankrike, Sveits
2   Kypros Hellas, Malta
  Estland Latvia, Sverige
  Romania Nord-Makedonia, Russland
1   Østerrike Tyrkia
  Kroatia Slovenia
  Frankrike Finland
  Nord-Makedonia Romania
  Hellas Kypros
  Sverige Bosnia og Hercegovina
  Storbritannia Østerrike

Kommentatorer og poengopplesere rediger

Poengopplesere rediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over satellitt.[24] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

  1.   Kypros – Melani Steliou
  2.   Storbritannia – Colin Berry
  3.   Østerrike – Dodo Roscic
  4.   Hellas – Aléxis Kostálas[25]
  5.   Spania – Anne Igartiburu
  6.   Kroatia – Duško Ćurlić[26]
  7.   Russland – Arina Sjarapova
  8.   Estland – Ilomai «Elektra» Küttim
  9.   Nord-Makedonia – Biljana Debarlieva[27]
  10.   Israel – Michal Zo'aretz
  11.   Sveits – Diana Jörg
  12.   Sverige – Kristin Kaspersen
  13.   Finland – Marion Rung
  14.   Danmark – Signe Svendsen
  15.   Bosnia-Hercegovina – Segmedina Srna
  16.   Belgia – Geena Lisa Peeters
  17.   Frankrike – Marie Myriam
  18.   Tyskland – Axel Bulthaupt
  19.   Tyrkia – Meltem Ersan Yazgan
  20.   Malta – Yvette Portelli[28]
  21.   Romania – Leonard Miron
  22.   Slovenia – Nuša Derenda
  23.   Latvia – Ēriks Niedra
  24.   Litauen – Loreta Tarozaitė

Kommentatorer og sendinger rediger

De fleste landene som overførte finalen, hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer og sendinger under Eurovision Song Contest 2002:[29]

Kommentatorer og sendinger i deltakerlandene
Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Belgia RTBF RTBF La Une Jean-Pierre Hautier[30]
VRT VRT TV1 André Vermeulen og Bart Peeters[31]
  Bosnia-Hercegovina BHRT BHTV1 Ismeta Dervoz-Krvavac
  Danmark DR DR1 Keld Heick[32]
  Estland Eesti Televisioon ETV Marko Reikop[33]
Eesti Raadio Raadio 2 Vello Rand
  Finland Yle Yle TV2 Maria Guzenina og Asko Murtomäki[34]
Yle FST Ukjent[35]
Yle Radio Suomi Iris Mattila og Tarja Närhi[36]
  Frankrike France Télévisions France 3 Marc-Olivier Fogiel og Dave[30]
Radio France France Bleu Sébastien Cauet
  Hellas ERT ET1 Dafni Bokota[37]
ERA 1 Jórgos Mitropoulos
  Israel IBA Kanal 1 Ingen kommentator
  Kroatia HRT HRT 1 Ante Batinović[38]
  Kypros RIK RIK 1 Evi Papamikhail[39]
  Latvia LTV LTV1 Kārlis Streips
  Litauen LRT LRT Darius Užkuraitis
  Malta PBS TVM John Bundy
  Nord-Makedonia MRT MTV 1 Milanka Rasjik
  Romania TVR TVR1 Andreea Demirgian
  Russland ORT ORT 1 Jurij Aksiuta og Elena Batinova
VGTRK Russlands stemme Vadim Dolgatsjov
  Slovenia RTVSLO SLO1 Andrea F
  Spania TVE La Primera José Luis Uribarri[40]
RNE Radio 1 Nieves Herrero
  Storbritannia BBC BBC One Terry Wogan
BBC Radio 2 Ken Bruce
  Sveits SF DRS SF2 Sandra Studer
TSR TSR 1 Phil Mundwiller
TSI TSI 1 Claudio Lazzarino og Jonathan Tedesco
  Sverige SVT SVT1 Claes Åkesson og Christer Björkman[41]
SR SR P3 Carolina Norén og Björn Kjellman[42]
  Tyrkia TRT TRT 1 Bülend Özveren
TRT Radyo 3 Ümit Tunçağ
  Tyskland ARD Das Erste Peter Urban[43]
Deutschlandfunk Thomas Mohr
  Østerrike ORF ORF 1 Andi Knoll[44]
FM4 Stermann & Grissemann[45]
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Australia SBS SBS TV Terry Wogan[46]
  Belarus BTRC Belarus 1 Ukjent[47]
  Island RÚV Sjónvarpið Logi Bergmann Eiðsson[48]
Rás 2 Ukjent[49]
  Irland RTÉ Network Two Marty Whelan[50]
  Jugoslavia RTS RTS2 Mladen Popović[51]
  Nederland NOS Nederland 2 Willem van Beusekom[52]
Radio 3FM Hijlco Span
  Norge NRK NRK1 Jostein Pedersen[53]
  Polen TVP TVP1 Artur Orzech[54]
  Portugal RTP RTP1 Eládio Clímaco[55]
  Ukraina NTU Første nasjonale Pavlo Sjylko og Маrija Orlova, sendt med 20 timers forsinkelse[56]

Andre utmerkelser rediger

I tillegg til det offisielle vinnertrofeet, ble det delt ut flere priser og utmerkelser i forbindelse med konkurransen. Blant dem var den offisielle Marcel Bezençon Awards og den fan-baserte Barbara Dex Award.

Marcel Bezençon Awards rediger

Utdypende artikkel: Marcel Bezençon Awards

Marcel Bezençon Awards ble først delt ut under årets konkurranse, og er en utmerkelse til de beste sangene i finalen. Prisen ble innstiftet av Christer Björkman og Richard Herrey. Utmerkelsen er oppkalt etter konkurransens skaper, Marcel Bezençon, og deles ut i tre kategorier: presseprisen, artistprisen og fanprisen. Fanprisen ble stemt fram av medlemmer av OGAE-klubbene. Prisene ble offentliggjort like før finalen.[57]

Kategori Land Sang Artist Låtskrivere
Artistprisen   Sverige «Never Let It Go» Afro-Dite Marcos Ubeda
Fanprisen   Finland «Addicted to You» Laura Voutilainen Maki Kolehmainen, Janina Frostell, Tracy Lipp
Presseprisen   Frankrike «Il faut du temps» Sandrine François Rick Allison, Patrick Bruel, Marie-Florence Gros

Barbara Dex Award rediger

Utdypende artikkel: Barbara Dex Award

Barbara Dex Award var en uoffisiell og humoristisk fan-pris som ble delt ut årlig frem til 2021 av det belgiske nettstedet songfestival.be. Utmerkelsen ble tildelt den verst kledde artisten, ut fra stemmene til fans og besøkende på siden. Prisen var oppkalt etter den belgiske artisten Barbara Dex, som i et egensydd plagg kom på sisteplass i 1993.[58] Under er vinneren som ble stemt frem av fansen i 2002:

Land Artist Sang
  Hellas Mikhális Rakindzís «S.A.G.A.P.O.»

Referanser rediger

  1. ^ a b c «Eurovision Song Contest Tallinn 2002». eurovision.tv. 2017. Besøkt 25. august 2017. 
  2. ^ «Ikke råd til Grand Prix-fest». Dagbladet.no (norsk). 13. mai 2001. Besøkt 21. november 2017. 
  3. ^ ««Norsk» GP fra Estland». Dagbladet.no (norsk). 18. april 2002. Besøkt 21. november 2017. 
  4. ^ a b «Spenning i Tallinn». arkiv.nrk.no (norsk). Norsk rikskringkasting. Besøkt 21. november 2017. 
  5. ^ «The end of a decade: Tallinn 2002». eurovision.tv. 23. desember 2009. Besøkt 21. november 2017. 
  6. ^ «Corinnas revansj». Dagbladet.no (norsk). 24. mai 2002. Besøkt 21. november 2017. 
  7. ^ «Blind GP-favoritt». Dagbladet.no (norsk). 25. mai 2002. Besøkt 21. november 2017. 
  8. ^ «Eurovision Spain: Rosa returns to Eurovision! - ESCToday.com». Eurovision News, Polls and Information by ESCToday (engelsk). 6. februar 2015. Besøkt 21. november 2017. 
  9. ^ Hung, Steffen. «Marie N – I Wanna». ultratop.be. Besøkt 26. februar 2017. 
  10. ^ a b Jon O'Brien (13. mai 2016). «21st Century Eurovision winners: Where are they now?». Metro.co.uk. Besøkt 26. februar 2017. «I Wanna, is reportedly the smallest Eurovision hit ever» 
  11. ^ «Worst Eurovision Winners Ever». The Eurovision Times. Besøkt 26. februar 2017. 
  12. ^ Fitzpatrick, Katie (14. mai 2022). «UK 'so proud' of Sam Ryder as he earns best Eurovision result in 20 years». Manchester Evening News (engelsk). Besøkt 14. august 2022. 
  13. ^ «Norge ikke med i Melodi Grand Prix neste år». Aftenposten. 1. november 1969. s. 1 og 20. 
  14. ^ Trulsen, Ola Nymo (26. mai 2015). «Høyeste Eurovision-seertall siden 2010». NRK (norsk). Besøkt 20. november 2017. 
  15. ^ a b «Rules of Eurovision Song Contest 2002» (PDF). Myledbury. Besøkt 9. november 2014. 
  16. ^ a b «Grand Prix-juks». Dagbladet.no (norsk). 5. mai 2003. Besøkt 26. august 2017. 
  17. ^ Rau, Oliver (6. mai 2003). «Eurovision Cheating at the Eurovision Song Contest 2002?». ESCToday.com (engelsk). Besøkt 26. august 2017. 
  18. ^ Tollgerdt, Panas, Johan, Dan (4. mai 2003). «Länder fuskar i schlager-EM». Aftonbladet. Besøkt 26. august 2017. 
  19. ^ a b «Transvestite Sisters stir Eurovision storm». BBC News (engelsk). 5. mars 2002. Besøkt 21. november 2017. 
  20. ^ Leraand, Dag (8. juni 2017). «Midtøsten-konflikten». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 21. november 2017. 
  21. ^ Ringby, Daniel (29. november 2002). «Eurovision Israeli government investigates ESC». ESCToday (engelsk). Besøkt 14. august 2022. 
  22. ^ «Final of Tallinn 2002 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 14. august 2022. 
  23. ^ «Eurovision Song Contest 2002 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 27. august 2017. Besøkt 26. august 2017. 
  24. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  25. ^ «Εκφωνητές της ΕΡΤ για τις ψήφους της Ελλάδας στην EUROVISION – side 3». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 11. september 2012. Besøkt 9. august 2012. 
  26. ^ «• Pogledaj temu - SPOKESPERSONS». Forum.hrt.hr. 29. februar 2008. Arkivert fra originalen 14. mars 2012. Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. mars 2012. Besøkt 25. august 2017. 
  27. ^ «ESCforum.net». ESCforum.net. Besøkt 9. august 2012. 
  28. ^ Marc Calleja Bayliss (9. mai 2011). «Breaking News: And the Spokesperson Is». ESCflashmalta. Arkivert fra originalen 19. mars 2012. 
  29. ^ «Eurovision Song Contest 2002 – full cast». imdb.com. Besøkt 25. august 2017. 
  30. ^ a b Christian Masson. «2002 – Tallinn». Songcontest.free.fr. Besøkt 9. august 2012. 
  31. ^ «Bart Peeters co-commentator op songfestival : showbizz». Mijnnieuws.skynetblogs.be. Arkivert fra originalen . Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 2. april 2012. Besøkt 25. august 2017. 
  32. ^ «Danske kommentatorer og pointsoplæsere». Esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 21. april 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 25. august 2017. 
  33. ^ «Estonia: Sahlene to be ETV's spokeperson». Arkivert fra originalen 2. september 2011. Besøkt 7. februar 2016.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. september 2011. Besøkt 25. august 2017. 
  34. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 9. august 2012. 
  35. ^ STT (25. mai 2002). «fst 12.45 Tanskan kuninkaallinen...». Helsingin Sanomat (finsk). Besøkt 27. november 2022. 
  36. ^ Operaattorit (25. mai 2002). «ylen ykkönen 87,9 MHz / HTV 92,3...». Helsingin Sanomat (finsk). Besøkt 27. november 2022. 
  37. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987–2004)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  38. ^ «• Pogledaj temu - EUROSONG 2009». Forum.hrt.hr. Arkivert fra originalen 14. mars 2012. Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 14. mars 2012. Besøkt 25. august 2017. 
  39. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  40. ^ «Uribarri commentator Eurovision 2010» (spansk). Foro EuroSong Contest. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 24. juli 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 17. mars 2012. Besøkt 25. august 2017. 
  41. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 18. juli 2012. Besøkt 25. august 2017. 
  42. ^ Radio, Sveriges. «Carolina Norén tar rygg på Tusse under årets Eurovision - Kulturnytt i P1». sverigesradio.se (svensk). Besøkt 27. november 2022. 
  43. ^ «Dr. Peter Urban kommentiert - Düsseldorf 2011». Duesseldorf2011.de. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 24. mars 2012. Besøkt 25. august 2017. 
  44. ^ Online, Tiroler[død lenke] Tageszeitung. «ESC-Kommentator Andi Knoll: „Heinz Prüller bin ich keiner“ | Tiroler Tageszeitung Online - Nachrichten von jetzt!». Tiroler Tageszeitung Online (tysk). Arkivert fra originalen 21. august 2017. Besøkt 21. august 2017. 
  45. ^ «Song Contest mit Stermann & Grissemann». wien.orf.at (tysk). 1. mai 2012. Besøkt 27. november 2022. 
  46. ^ Matthews, Alana (12. mai 2022). «Looking back at Australia's Eurovision commentary on SBS». aussievision (engelsk). Arkivert fra originalen 15. august 2022. Besøkt 11. desember 2022. 
  47. ^ «СЕМЬ ДНЕЙ ИСТОРИИ БЕЛОРУССКОГО РОК-Н-РОЛЛА». nestor.minsk.by. Besøkt 27. november 2022. 
  48. ^ «Dagblaðið Vísir – DV, 25.05.2002». Timarit.is. Besøkt 9. august 2012. 
  49. ^ Háskólabókasafn, Landsbókasafn Íslands-. «Tímarit.is». timarit.is (islandsk). Besøkt 27. november 2022. 
  50. ^ «RTÉ so lonely after loss of Gerry – Marty». 20. mai 2010. Besøkt 29. mai 2010. «He has been providing commentary for Irish viewers since 2000 and maintains great enthusiasm for the much lampooned contest.» 
  51. ^ «Nostalgični RTV press clipping». rtvforum.net. Arkivert fra originalen 29. september 2015. Besøkt 2. september 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. september 2015. Besøkt 25. august 2017. 
  52. ^ www.eurovisionartists.nl. «Welkom op de site van Eurovision Artists». Eurovisionartists.nl. Besøkt 9. august 2012. 
  53. ^ «Alt du trenger å vite om MGP – Melodi Grand Prix – Melodi Grand Prix – NRK». Nrk.no. 27. mai 2003. Besøkt 9. august 2012. 
  54. ^ «Zobacz temat - Eurowizyjna gra». Eurowizja.Com.Pl. Arkivert fra originalen 23. mars 2012. Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. mars 2012. Besøkt 25. august 2017. 
  55. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 25. august 2017. 
  56. ^ «Архив (1998-2006)». www.segodnya.ua (russisk). Besøkt 27. november 2022. 
  57. ^ «Marcel Bezençon Awards». Eurovision.tv. Besøkt 9. juli 2022. 
  58. ^ «Eurovision's worst dressed: Who should win the Barbara Dex Award 2017? | wiwibloggs». wiwibloggs (engelsk). 15. mai 2017. Besøkt 20. mai 2018. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_2002&oldid=24260901»