Wikipedia

Eurovision Song Contest 1993

38. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1993 var den 38. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert av den irske kringkasteren RTÉ lørdag 15. mai 1993. Finalen fant sted i sprangridningsarenaen Green Glens Arena i den lille irske byen Millstreet. Programleder var Fionnuala Sweeney.

Eurovision Song Contest 1993
Datoer
Finale: 15. mai 1993
Vertskap
Sted: Irlands flagg Green Glens Arena i Millstreet, Irland
Programleder: Fionnuala Sweeney
Sjefdirigent: Noel Kelehan
Regi: Anita Notaro
Produsent: Liam Miller
Konkurransesjef: Christian Clausen
Kringkaster: Raidió Teilifís Éireann (RTÉ)
Deltakelse
Deltakere: 25
Vinner: Irlands flagg Irland
«In Your Eyes»
Niamh Kavanagh
Debuterte: Bosnia-Hercegovinas flagg Bosnia-Hercegovina
Kroatias flagg Kroatia
Slovenias flagg Slovenia
Ikke med: Estlands flagg Estland (ikke kvalifisert)
Romanias flagg Romania (ikke kvalifisert)
Slovakias flagg Slovakia (ikke kvalifisert)
Ungarns flagg Ungarn (ikke kvalifisert)
Diskvalifisert: Jugoslavias flagg Jugoslavia
Kart over deltakere
     Deltakere     Ikke kvalifisert til finalen     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1992        1994 ►

EBU økte dette året deltakerantallet til 25 land, noe som var ny rekord. Årsaken til økningen var at flere østeuropeiske land hadde blitt medlemmer av EBU og ønsket å delta. Pågangen gjorde at EBU arrangerte en egen kvalifiseringsrunde mellom syv nye østeuropeiske deltakere, og Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Slovenia kvalifiserte seg til finalen.

Etter en spennende avstemning vant Irland for andre året på rad, med Niamh Kavanagh og sangen «In Your Eyes». Storbritannia kom på andreplass for andre år på rad, mens Sveits kom på tredjeplass. Frankrike ble nummer fire, mens Norges Silje Vige og «Alle mine tankar» kom på femteplass. Dette var Norges beste resultat på fem år.

Bakgrunn rediger

Etter å ha vunnet konkurransen året før med Linda Martin og «Why Me?», var Irland vertskap for fjerde gang. Den irske kringkasteren RTÉ hadde tidligere arrangert konkurransen i hovedstaden Dublin i 1971, 1981 og 1988. For 1993 ønsket kringkasteren å flytte hele konkurransen ut av hovedstaden, og valget falt på den lille byen Millstreet med rundt 1400 innbyggere. Dette er det minste stedet hvor konkurransen har blitt avholdt. Finalen ble avviklet i sprangridningsarenaen Green Glens Arena. Irland hadde på denne tiden høy arbeidsløshet, og den irske kringkasteren fikk støtte fra flere sponsorer, der EF var hovedsponsoren. RTÉ nyhetsreporter Fionnuala Sweeney var programleder.

Det store og krevende arrangementet var utfordrende for den lille irske byen. Den norske kommentatoren Leif Erik Forberg dekket sin åttende finale og kunne fortelle norske seere at han aldri hadde opplevd en så dårlig organisering. Blant annet måtte delegasjonene kjøre lange, kronglete bussturer mellom hotellene og arenaen. Den tekniske infrastrukturen i området kunne heller ikke håndtere den økte trafikken, og det var tidvis umulig å ringe ut, ifølge Forberg.[1]

Øst-Europa gjør sitt inntog i konkurransen rediger

Utdypende artikkel: Kvalifikacija za Millstreet

For første gang arrangerte Den europeiske kringkastingsunion (EBU) en kvalifiseringsrunde før finalen. Etter murens fall og Sovjetunionens kollaps tidlig på 1990-tallet meldte mange sentral- og østeuropeiske land seg inn i EBU i 1992 og 1993. Medlemskapet åpnet opp for deltakelse i Eurovision Song Contest og syv nye land søkte om å få delta i konkurransen i 1993. For å holde antallet deltakerland på 25, besluttet EBU at de syv landene skulle gjennom en forhåndskvalifisering, Kvalifikacija za Millstreet. Her kvalifiserte Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Slovenia seg for finalen i Millstreet.

Kvalifiseringsordning for 1994 rediger

Dette året risikerte deltakerne for første gang å bli diskvalifisert til konkurransen året etter. De syv svakest plasserte landene i Millstreet fikk ikke delta året etter, for å gi plass til alle de nye landene som ønsket å delta i Eurovision Song Contest. Men Italia trakk seg frivillig fra konkurransen i 1994, og dermed fikk Kypros plassen, og det var seks land (Luxembourg, Belgia, Israel, Tyrkia, Danmark og Slovenia) som måtte stå over året etter.[2]

Luxembourg deltok ikke i konkurransen igjen før i 2024, mens Italia holdt seg borte i årene 1994–1996 og 1998–2010.

Sendingen rediger

Finalen varte i like over tre timer, og sendingen åpnet med en kortfilm om irsk mytologi, tradisjonell irsk musikk og naturbilder fra ulike steder i Irland. Deretter ble seerne tatt med inn i Green Glens Arena, der musikeren Davy Spillane spilte den tradisjonelle irske sekkepipen uilleann pipes. Like etter dukket programleder Fionnuala Sweeney opp på scenen og ønsket seerne velkommen på irsk, fransk og engelsk.

 
Niamh Kavanagh vant konkurransen for Irland. Hun deltok på nytt i 2010.

Scenen var en stor, trapesformet konstruksjon. Til venstre for scenen var RTÉs konsertorkester under ledelse av orkesterleder Noel Kelehan, som hadde dirigert i Eurovision Song Contest regelmessig siden Irlands debut i 1965. Deretter startet presentasjonen av de 25 bidragene. Rekkefølgen var avgjort ved loddtrekning høsten før, og Italia startet, mens Norge avsluttet som nummer 25.

Blant deltakerne var det særlig Bosnia-Hercegovina som gjorde seg bemerket. Den bosniske gruppen Fazla og resten av den bosniske delegasjonen måtte på dramatisk vis måtte ta seg ut av Sarajevo for å kunne komme til Irland. Sarajevo var på denne tiden under beleiring, og de bosniske deltakerne måtte rømme ut på flyplassen i nattemørket for å klare å ta seg ut av byen.[3] Dirigenten rakk imidlertid ikke å ta seg til Irland før finalen, og dermed steppet den irske dirigenten Noel Kelehan inn for Bosnia-Hercegovina.[3] Under avstemningen måtte arrangørene bruke satellittforbindelse for å få kontakt med den bosniske juryen, siden telefonnettet var nede i store deler av landet.[3]

I pausen før avstemningen opptrådte de tidligere irske vinnerne Linda Martin og Johnny Logan.

Britiske Sonia var storfavoritt til å vinne med sangen «Better the Devil You Know». Men i likhet med fjoråret måtte Storbritannia også dette året se seg slått av nabolandet Irland. Dette var Storbritannias 14. andreplass i konkurransen. Irland fikk sin femte seier med Niamh Kavanagh og «In Your Eyes».

Norges bidrag rediger

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1993

Det norske bidraget var «Alle mine tankar», skrevet av Bjørn Erik Vige og fremført av hans 16 år gamle datter, Silje Vige. Sangen vant en klar seier i den norske finalen i Oslo, men lå en stund an til å bli diskvalifisert. Årsaken var at NRK Rogaland hadde spilt sangen høsten før. Dette var i strid med reglementet til EBU, og NRK ba EBU vurdere saken.[4] Noen dager senere anbefalte EBU at NRK trakk melodien, for å være sikker på å unngå mulige protester fra andre deltakerland. NRK trosset imidlertid anbefalingen og besluttet likevel å sende «Alle mine tankar» til den internasjonale finalen.[5][6] Det kom heller ingen protester, og det norske bidraget ble dermed aldri disket.

I Millstreet var «Alle mine tankar» det 25. og siste bidraget ut på scenen. Silje Vige stilte i en fotsid mørkeblå kjole med svarte ermer. Med på scenen var også den greske bouzoukispilleren Lakis Karnezis, gitarist Tom Lund og korist Hilde Kjeldsen. Rolf Løvland dirigerte det norske bidraget, mens Leif Erik Forberg kommenterte sendingen på NRK Fjernsynet og NRK P2. Sverre Christophersen leste de norske stemmene via telefon fra Oslo.

Tidlig i avstemningen tok Norge ledelsen, men etter hvert falt Norge litt fra. Til slutt endte «Alle mine tankar» opp på en femteplass med 120 poeng – inkludert tre tolvere fra Hellas, Finland og Kroatia. Dette var Norges beste plassering på fem år. For første gang var det også mulig å anslå hvor mange nordmenn som så sendingen, siden det var innført tv-meter-målinger høsten før. Finalen fra Millstreet ble sett av 1 499 000 norske seere.[7][8]

Avstemningen rediger

Hvert land hadde en jury med 16 medlemmer mellom 16 og 60 år som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Jurymedlemmene var både lekfolk og folk med tilknytning til musikkbransjen. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var for første gang Christian Clausen fra EBU. De 15 årene i forveien hadde sveitsiske Frank Naef hatt denne rollen, men pensjonerte seg etter konkurransen i 1992. Naef var likevel til stede – som publikummer og fikk en hilsen fra programleder Fionnuala Sweeney like før avstemningen.

Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. Dette var siste gang poengene ble lest opp over telefon. Fra 1994 ble poengene lest opp via satellitt, der poengoppleseren dukket opp i skjermen.

Under avstemningen var det flere tekniske utfordringer, særlig med å få kontakt med den bosniske juryen i Sarajevo. Byen var under beleiring på dette tidspunktet, og EBU hadde prøvd å etablere en linje med den bosniske hovedstaden hele dagen. På direkten lyktes det å få kontakt med Sarajevo, men på en svært sprakete og skjør linje. En fikk imidlertid ikke kontakt med den maltesiske juryen på første forsøk, og derfor stemte Malta helt til slutt i avstemningen, da det lyktes produsentene å få kontakt med Malta.

Avstemningen var svært tett og spennende – ikke minst for Norge. Tidlig i avstemningen gikk Norge opp i tet flere ganger, med Irland, Storbritannia og Sveits like i hælene. Den norske ledelsen kom overraskende på kommentator Leif Erik Forberg, som til slutt utbrøt: «Åh, nå ble det varmt her i boksen, mine damer og herrer!»[1]

Etter hvert falt Norge litt fra, blant annet på grunn av null poeng fra den danske og svenske juryen. I stedet utviklet det seg til en tett kamp mellom Storbritannia og vertslandet Irland. Da Malta skulle stemme som siste land, ledet Irland med elleve poeng. Etter hvert som Malta gav poeng, steg spenningen, og hverken Storbritannia eller Irland hadde fått poeng da Maltas tolver gjensto. Hadde Storbritannia fått den, ville britene ha vunnet med ett poeng. I stedet gikk Maltas tolver til Irland, som dermed vant komfortabelt med 23 poeng. Hjemmeseieren vakte ellevill begeistring blant publikum, som kvitterte med å synge «olé, olé, olé» før vinnerreprisen.[1]

Deltakere rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[9] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01   Italia Enrico Ruggeri «Sole d'Europa» Italiensk Europas sol 12 45
02   Tyrkia Burak Aydos «Esmer Yarim» Tyrkisk Min kjære brunette 21 10
03   Tyskland Münchener Freiheit «Viel zu weit» Tysk Altfor langt 18 18
04   Sveits Annie Cotton «Moi, tout simplement» Fransk Meg, helt enkelt 3 148
05   Danmark Tommy Seebach Band «Under stjernerne på himlen» Dansk Under stjernene på himmelen 22 9
06   Hellas Katerina Garbi «Elláda, khóra tou fotós» (Ελλάδα, χώρα του φωτός) Gresk Hellas, lysets land 9 64
07   Belgia Barbara Dex «Iemand als jij» Nederlandsk En som deg 25 3
08   Malta William Mangion «This Time» Engelsk Denne gangen 8 69
09   Island Inga «Þá veistu svarið» Islandsk Da vet du svaret 13 42
10   Østerrike Tony Wegas «Maria Magdalena» Tysk Maria Magdalena 14 32
11   Portugal Anabela «A cidade (até ser dia)» Portugisisk I byen (til daggry) 10 60
12   Frankrike Patrick Fiori «Mama Corsica» Fransk, korsikansk Mor Korsika 4 121
13   Sverige Arvingarna «Eloise» Svensk – 7 89
14   Irland Niamh Kavanagh «In Your Eyes» Engelsk I øynene dine 1 187
15   Luxembourg Modern Times «Donne-moi une chance» Fransk, luxembourgsk Gi meg en sjanse 20 11
16   Slovenia 1X Band «Tih deževen dan» Slovensk En stille regnværsdag 22 9
17   Finland Katri Helena «Tule luo» Finsk Kom til meg 17 20
18   Bosnia-Hercegovina Fazla «Sva bol svijeta» Bosnisk All smerten i verden 16 27
19   Storbritannia Sonia «Better the Devil You Know» Engelsk Bedre den djevelen du vet om 2 164
20   Nederland Ruth Jacott «Vrede» Nederlandsk Fred 6 92
21   Kroatia Put «Don't Ever Cry» Kroatisk, engelsk Gråt ikke noen gang 15 31
22   Spania Eva Santamaría «Hombres» Spansk Menn 11 58
23   Kypros Zimboulakis og Van Beke «Mi stamatás» (Μη σταματάς) Gresk Ikke stopp 19 17
24   Israel Lahakat Shiru «Shiru» Hebraisk, engelsk Syng 24 4
25   Norge Silje Vige «Alle mine tankar» Norsk – 5 120

Artister som hadde deltatt tidligere rediger

Artist Land Deltok i Merknader
Tommy Seebach   Danmark 1979
1981 Deltok sammen med Debbie Cameron
Katri Helena   Finland 1979
Tony Wegas   Østerrike 1992

Poengtavle rediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[10] På grunn av tekniske problemer stemte Malta som siste land.

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                                 
  Italia     1           10 5     10   8     2   2     7 45 12
  Tyrkia             1                 2     1 6       10 21
  Tyskland 8   2 3               4           1           18 18
  Sveits 10   12 10 7 8 4 6 1 12 6 7 12 8 4   10 8 2 3 6 4 3 5 148 3
  Danmark                     1   3     5               9 22
  Hellas 2 2 2             7         6     5   8 12 7 7 6 64 9
  Belgia     3                                         3 25
  Malta 7 5 4 7 5 5     4 2 2 4 2       4 6   4 4 1 3 69 8
  Island         4 4   1     7 1   5     2 7 5   2 2 2   42 13
  Østerrike   4       1 3     3   6       12 3             32 14
  Portugal     1   1 2   2 5 8 2   4   2   1 12   12 3   5   60 10
  Frankrike   7   4 12 3   8 7 12 8 10 6 4 1   4 3 8   10 8 6   121 4
  Sverige     8 8 7   10 7 10 4     5 6 7   7         10   89 7
  Irland 12 1 5 12 6 6 2 3 8 6 10 12 7 12 3 8 12 10 6 10 7 5 12 12 187 1
  Luxembourg                           1                 10 11 20
  Slovenia 4                     3       1             1 9 22
  Finland   3       8   5           2                 2 20 17
  Bosnia-Herc. 3 12         1       4   3                   4 27 16
  Storbritannia 1 8 6 5 8   12 12 12 7 6 10 8 8 10 5 3 4 10 5 4 12 8   164 2
  Nederland 6 6 7       7 6 3     5 12   7   10   3 7     10 3 92 6
  Kroatia       3     4     5               8   1   6 4   31 15
  Spania 5     6     5   2           2 10 6     7 5 1 1 8 58 11
  Kypros         2 10                       5           17 19
  Israel                   3 1                         4 24
  Norge   10 10 10   12 6 10   8     5 1 3 12 7   6 12   8     120 5

12 poeng rediger

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
7   Irland Italia, Malta, Norge, Slovenia, Storbritannia, Sveits, Sverige
4   Storbritannia Belgia, Island, Israel, Østerrike
3   Norge Finland, Hellas, Kroatia
  Sveits Frankrike, Luxembourg, Tyskland
2   Frankrike Danmark, Portugal
  Portugal Nederland, Spania
1   Bosnia-Hercegovina Tyrkia
  Hellas Kypros
  Nederland Irland
  Østerrike Bosnia-Hercegovina

Dirigenter rediger

Mens Noel Kelehan var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[11]

Land Dirigent
  Italia Vittorio Cosma
  Tyrkia Ingen dirigent
  Tyskland Norbert Daum
  Sveits Marc Sorrentino
  Danmark George Keller
  Hellas Kharis Andreadis
  Belgia Bert Candries
  Malta Joseph Sammut
  Island Jon Kjell Seljeseth
  Østerrike Christian Kolonovits
  Portugal Armindo Neves
  Frankrike Christian Cravero
  Sverige Curt-Eric Holmquist
  Irland Noel Kelehan
  Luxembourg Francis Goya
  Slovenia Jože Privšek
  Finland Olli Ahvenlahti
  Bosnia-Hercegovina Noel Kelehan
  Storbritannia Nigel Wright
  Nederland Harry van Hoof
  Kroatia Andrej Baša
  Spania Eduardo Leyva
  Kypros Jórgos Theofánous
  Israel Amir Frohlich
  Norge Rolf Løvland

Kommentatorer og poengopplesere rediger

Poengopplesere rediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[12] Dette var siste gang poengene ble lest via telefonlinje, fra 1994 har landene avgitt poeng via satellitt. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

  1.   Italia – Peppi Franzelin
  2.   Tyrkia – Ömer Önder
  3.   Tyskland – Carmen Nebel
  4.   Sveits – Michel Stocker[13]
  5.   Danmark – Bent Henius
  6.   Hellas – Fotini Giannoulatou[14]
  7.   Belgia – An Ploegaerts
  8.   Island – Guðrún Skúladóttir
  9.   Østerrike – Andy Lee
  10.   Portugal – Margarida Mercês de Melo
  11.   Frankrike – Olivier Minne[15]
  12.   Sverige – Gösta Hanson
  13.   Irland – Eileen Dunne
  14.   Luxembourg – Ukjent
  15.   Slovenia – Miša Molk
  16.   Finland – Solveig Herlin
  17.   Bosnia-Hercegovina – Senad Hadžifejzović
  18.   Storbritannia – Colin Berry
  19.   Nederland – Joop van Os
  20.   Kroatia – Velimir Đuretić[16]
  21.   Spania – María Ángeles Balañac[17]
  22.   Kypros – Anna Partelidou
  23.   Israel – Danny Rup
  24.   Norge – Sverre Christophersen
  25.   Malta – Kevin Drake[18][a]

Kommentatorer og sendinger rediger

De fleste landene som overførte finalen, hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1993:[19]

Kommentatorer og sendinger i deltakerlandene
Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Belgia BRTN BRTN TV1 André Vermeulen[20][21]
RTBF RTBF1 Claude Delacroix[22]
  Bosnia-Hercegovina RTV BiH TVBiH Ismeta Dervoz-Krvavac
  Danmark Danmarks Radio DR TV Jørgen de Mylius[23]
  Finland Yle Yle TV1 Erkki Pohjanheimo og Kirsi-Maria Niemi[24]
  Frankrike France Télévision France 2 Patrice Laffont[22]
  Hellas ERT ET1 Dafni Bokota[25]
  Irland RTÉ RTÉ 1 Pat Kenny[26]
RTÉ Radio 1 Larry Gogan[27]
  Island RÚV Sjónvarpið Jakob Frímann Magnússon[28]
  Israel IBA Israelsk fjernsyn Ingen kommentator
  Italia Rai Rai Uno Ettore Andenna[29]
  Kroatia HRT HTV 1 Aleksandar Kostadinov[30][31]
  Kypros RIK RIK 1 Evi Papamikhail[32]
  Luxembourg CLT RTL Hei Elei Maurice Molitor
  Malta PBS TVM Charles Saliba
  Nederland NOS Nederland 3 Willem van Beusekom[33]
  Norge NRK NRK Fjernsynet og NRK P2 Leif Erik Forberg[34]
  Portugal RTP RTP Canal 1 og RTP Internacional Isabel Bahia[35]
  Slovenia RTVSLO SLO1 Tajda Lekše[36]
  Spania TVE La Primera José Luis Uribarri[37]
  Storbritannia BBC BBC 1 Terry Wogan[38]
BBC Radio 2 Ken Bruce[39]
  Sveits TV DRS SF DRS Bernard Thurnheer[40]
TSR TSR Jean-Marc Richard[41]
TSI TSI Emanuela Gaggini[41]
  Sverige SVT TV2 Jan Jingryd og Kåge Gimtell[42]
  Tyrkia TRT TRT 1 Bülend Özveren
  Tyskland ARD Erstes Deutsches Fernsehen Jan Hofer[43]
  Østerrike ORF ORF1 Ernst Grissemann[44]
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Australia SBS SBS TV Ukjent (vist i opptak 16. mai 1993)[45]
  Estland ETV ETV Ukjent[46]
  Nord-Makedonia MTV MTV 2 Antonio Dimitrievski og Ivan Mirčevski
  Polen TVP TVP1 Artur Orzech og Maria Szabłowska
  Romania TVR TVR2 Doina Caramzulescu
  Russland VGTRK RTR Vadim Dolgatsjóv (vist med en halvtimes forsinkelse)[47][48]
  Slovakia STV STV2 Alena Heribanová (vist i opptak 16. mai 1993)[49]
  Ungarn MTV MTV1 István Vágó[50]

Noter rediger

  1. ^ Malta skulle ha stemt som nummer åtte, men på grunn av tekniske problemer måtte landet stemme til sist i finalen.

Referanser rediger

  1. ^ a b c Leif Erik Forberg (15. mai 1993). «Eurovision Song Contest 1993 – norsk kommentar». NRK/RTE/EBU via YouTube. Besøkt 14. november 2017. 
  2. ^ Den europeiske kringkastingsunion. «Millstreet 1993 – Overview». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 29. oktober 2022. Besøkt 18. november 2022. 
  3. ^ a b c Kohn, Marek (1. mai 1993). «Arts: Would you risk your life for Eurovision?: Bosnia-Herzegovina's entry for Eurovision brings the chill of war to bubblegum pop». The Independent (engelsk). Arkivert fra originalen 7. juli 2022. 
  4. ^ Hansen og Jacobsen, Bård E. og Catharina (8. mars 1993). «Silje kan bli disket». Verdens Gang. s. 40. 
  5. ^ NTB Tekst (13. mars 1993). «Silje klar for finalen». Tidens Krav. s. 11. Besøkt 18. november 2022. 
  6. ^ Hognestad, Lars H. (13. mars 1993). «NRK tar sjansen». Verdens Gang. s. 56. 
  7. ^ Ola Nymo Trulsen (26. mai 2015). «Høyeste Eurovision-seertall siden 2010». nrk.no. Besøkt 12. desember 2016. 
  8. ^ Inger-Marit Knap Sæby (21. mai 2013). «Eurovision-finalen mest sett i år». nrk.no. Besøkt 12. desember 2016. 
  9. ^ «Final of Millstreet 1993 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 14. september 2022. 
  10. ^ «Eurovision Song Contest 1993 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 17. august 2017. Besøkt 16. august 2017. 
  11. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  12. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  13. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  14. ^ «Εκφωνητές της ΕΡΤ για τις ψήφους της Ελλάδας στην EUROVISION - Page 3». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 11. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  15. ^ «Introducing Hosts: Carla, Élodie Gossuin and Olivier Minne». European Broadcasting Union. 18. desember 2021. Arkivert fra originalen 19. desember 2021. Besøkt 10. oktober 2022. «Olivier is no stranger to the Eurovision family, too, having presented the French votes in 1992 and 1993, as well as providing broadcast commentary from 1995 through 1997.» 
  16. ^ «Pogledaj temu – SPOKESPERSONS». Forum.hrt.hr. 29. februar 2008. Arkivert fra originalen 14. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. mars 2012. Besøkt 16. august 2017. 
  17. ^ «María Ángeles Balañac». Imdb.es. 1. mai 2009. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 12. mars 2012. Besøkt 16. august 2017. 
  18. ^ Malta eighth in Eurovision contest, The Sunday Times, 16. mai 1993
  19. ^ «Eurovision Song Contest 1993 – full cast». imdb.com. Besøkt 16. august 2017. 
  20. ^ «Hasselt 2005: Jarige André Vermeulen verzorgt commentaar met Ilse Van Hoecke –». Eurosong.be. 25. oktober 2005. Besøkt 10. august 2012. 
  21. ^ Smolders, Thomas (8. april 2014). «VRT schuift André Vermeulen opzij bij Eurovisiesongfestival». De Morgen (nederlandsk). Besøkt 14. november 2022. 
  22. ^ a b Christian Masson. «1993 – Millstreet». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012. 
  23. ^ «Forside». esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 16. august 2017. 
  24. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  25. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987–2004)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  26. ^ «Pat Kenny: 'As Long As People Still Want Me I'll Keep Coming To Work'» (engelsk). 3. september 2017. Besøkt 14. november 2022. 
  27. ^ «Larry Gogan loses his Eurovision ticket». independent (engelsk). Besøkt 14. november 2022. 
  28. ^ «Dagblaðið Vísir – DV, 13.05.1993». Timarit.is. Besøkt 10. august 2012. 
  29. ^ «Enrico Ruggeri Sole d'Europa Eurofestival 1993». YouTube. Besøkt 10. august 2012. 
  30. ^ «Arhiv Slobodne Dalmacije - digitalni arhiv tiskanih izdanja Slobodne Dalmacije». arhiv.slobodnadalmacija.hr. Besøkt 14. november 2022. 
  31. ^ «Pogledaj temu – POVIJEST EUROSONGA: 1956–1999 (samo tekstovi)». Forum.hrt.hr. 15. mai 2009. Arkivert fra originalen 14. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. mars 2012. Besøkt 16. august 2017. 
  32. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  33. ^ «Welkom op de site van Eurovision Artists». Eurovisionartists.nl. Besøkt 10. august 2012. 
  34. ^ «NRK P2 1993.05.15 : programrapport». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK. 15. mai 1993. s. 11. Besøkt 16. august 2017. 
  35. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 16. august 2017. 
  36. ^ Klub OGAE Slovenija (OGAE Slovenia)
  37. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema - Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 17. mars 2012. Besøkt 16. august 2017. 
  38. ^ «BBC One Sat 15th May 1993, 20:00 on BBC One London». genome.ch.bbc.co.uk. BBC Programme Index. Besøkt 14. november 2022. 
  39. ^ «Eurovision Song Contest – BBC Radio 2». genome.ch.bbc.co.uk. BBC Programme Index. Besøkt 14. november 2022. 
  40. ^ «Neue Zürcher Zeitung 15. Mai 1993 — e-newspaperarchives.ch». www.e-newspaperarchives.ch (tysk). Besøkt 14. november 2022. 
  41. ^ a b «Programmes TV – samedi 15 mai». scriptorium.bcu-lausanne.ch. Scriptorium. Besøkt 14. november 2022. 
  42. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 18. juli 2012. Besøkt 16. august 2017. 
  43. ^ «Eurovision Song Contest 1993». Ecgermany.de. Besøkt 10. august 2012. 
  44. ^ «Neue Zürcher Zeitung 15. Mai 1993 — e-newspaperarchives.ch». www.e-newspaperarchives.ch (tysk). Besøkt 14. november 2022. 
  45. ^ «The Canberra Times (ACT : 1926 - 1995) - 16 mai 1993 - p34». Trove (engelsk). Besøkt 14. november 2022. 
  46. ^ «Päevaleht 10 mai 1993 — DIGAR Eesti artiklid». dea.digar.ee. Besøkt 14. november 2022. 
  47. ^ «Päevaleht 10 mai 1993 — DIGAR Eesti artiklid». dea.digar.ee. Besøkt 14. november 2022. 
  48. ^ «Nedelja televizionnogo ekrana (Неделя телевизионного экрана)» (PDF). Rossijskaja Gazeta. 7. mai 1993. Arkivert fra originalen (PDF) 11. november 2021. Besøkt 14. november 2022. 
  49. ^ «TV – Kűlfőldi műsorok – vasárnap május 16». Rádió és TeleVízió újság (ungarsk). MTVA Archívum. 10. mai 1993. s. 57. Arkivert fra originalen 23. juli 2022. Besøkt 14. november 2022. 
  50. ^ «TV – szombat május 15». Rádió és TeleVízió újság (ungarsk). MTVA Archívum. 10. mai 1993. s. 46. Arkivert fra originalen 23. juli 2022. Besøkt 14. november 2022. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1993&oldid=24260889»