Eurovision Song Contest 1965

tiende utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1965 var den tiende utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant for første gang sted i Italia som følge av landets seier i 1964 med Gigliola Cinquetti og «Non ho l’età».

Eurovision Song Contest 1965
Datoer
Finale: 20. mars 1965
Vertskap
Sted: Italias flagg Sala di Concerto della Rai, Napoli, Italia
Programleder: Renata Mauro
Sjefdirigent: Gianni Ferrio
Regi: Romolo Siena
Konkurransesjef: Miroslav Vilček
Kringkaster: Radiotelevisione italiana (Rai)
Deltakelse
Deltakere: 18
Vinner: Luxembourgs flagg Luxembourg
«Poupée de cire, poupée de son»
France Gall
Debuterte: Irlands flagg Irland
Tilbake: Sveriges flagg Sverige
Eurovision Song Contest
◄ 1964        1966 ►

Sendingen ble arrangert og produsert av den italienske allmennkringkasteren Rai og ble holdt lørdag 20. mars 1965 i Rais konsertsal Centro di produzione Rai di Napoli. Programleder var Renata Mauro.

Deltakerantallet steg til rekordhøye 18 land, siden Sverige returnerte etter ett års fravær, og Irland var med for første gang.

Luxembourg vant sin andre seier med France Gall og «Poupée de cire, poupée de son». Vinnersangen ble en stor slager over hele Europa og toppet blant annet den norske singellisten. Storbritannia ble nummer to for andre år på rad. Dette var britenes femte andreplass til da. Frankrike ble nummer tre, Østerrike nummer fire og vertslandet Italia kom på femteplass. Norge var representert av Kirsti Sparboe som sang «Karusell» inn til en delt trettendeplass.

Bakgrunn rediger

 
Konsertsalen der konkurransen fant sted. Her fra åpningen av salen i mars 1963. Foto: Angelo Procino

Som følge av Gigliola Cinquettis seier med «Non ho l’età» i 1964, var Italia for første gang vertskap for Eurovision Song Contest. Den italienske allmennkringkasteren Rai la konkurransen til Centro di produzione Rai di Napoli i Napoli, sør i Italia. Komplekset åpnet to år tidligere.[1][2]

Rai markedsførte konkurransen under det italienske navnet Gran premio Eurovisione della canzone 1965 (norsk: Eurovisjonens store sangpris 1965).[3]

Ny deltakerrekord rediger

Sverige var tilbake etter artiststreiken året før, og Irland debuterte i konkurransen. Dermed steg deltakerantallet fra 16 til 18 nasjoner, noe som var ny rekord.[4] Startrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning under et planleggingsmøte for EBU i februar.[5] Nederland startet, mens Sveits avsluttet. Norge fikk startnummer syv.[6]

Konkurransen når jernteppet rediger

Siden starten i 1956 hadde Eurovision Song Contest kun blitt overført til landene i Eurovisjonsnettverket, hovedsakelig til den vestre og nordlige delen av Europa. Dette året ble konkurransen for første gang overført til Sentral- og Øst-Europa gjennom EBUs østeuropeiske søsterorganisasjon, Intervision.

denne tiden var det et skarpt skille mellom det liberale vesten og det sovjetkontrollerte kommunistiske Sentral- og Øst-Europa, ofte omtalt som «jernteppet». Flere områder bak jernteppet hadde imidlertid kunnet se Eurovision Song Contest før 1965, gjennom nærliggende vesteuropeiske tv-kanaler. For eksempel kunne store deler av Øst-Tyskland følge konkurransen via vesttyske Deutsches Fernsehen.[7] Og fra 1971 kunne seere i nordlige Estland se konkurransen via finske Yle.[8]

Format rediger

Hvert deltakerland deltok via en kringkaster som var medlem av EBU. Landene stilte med ett bidrag hver, og dette skulle fremføres av en solist eller en duo.

Det var på denne tiden ingen regler for hvilket språk artistene kunne synge på. Sedvanen var at artistene sang på et av de offisielle språkene til landet de representerte. Sverige brøt denne sedvanen da den svenske operasangeren Ingvar Wixell fremførte «Annorstädes vals» på engelsk – under tittelen «Absent Friend». Hendelsen gjorde at EBU innførte en språkregel etter konkurransen. Fra 1966 måtte alle land synge på et av sine offisielle språk.[4] Med unntak av årene 1973–1976, gjaldt språkregelen frem til 1999.[9]

Sendingen rediger

 
Serge Gainsbourg og France Gall får overlevert seierstrofeet av Mario Del Monaco.

Finalen ble lagt til lørdag 20. mars 1965 fra klokken 22.00–23.38 sentraleuropeisk tid. Konkurransen ble ledet av den da 30 år gamle italienske sangeren, skuespilleren og tv-verten Renata Mauro. Sendingen ble produsert i svart-hvitt og varte i 1 time og 38 minutter.[6]

Til sammen overførte 23 land sendingen: de 18 deltakerlandene samt Polen, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Øst-Tyskland.[1][6]

Sendingen startet med bilder fra Rais konsertsal, før orkesterleder Gianni Ferrio entret scenen og dirigerte Rais konsertorkester gjennom det korte musikalske åpningsnummeret.[6] Orkesteret akkompagnerte også de 18 bidragene, og de fleste deltakerlandene stilte med egen dirigent.

Deretter kom programleder Renata Mauro på scenen og ønsket seerne og lytterne velkommen på italiensk, fransk og engelsk. Deretter startet fremføringen av de 18 deltakerbidragene.[6]

 
France Gall vant konkurransen med 32 poeng.

Etter at alle land hadde fremført sine sanger, var det en fem minutters pause før avstemningen. Pauseunderholderen var den italienske operasangeren Mario Del Monaco som sang «'O paese d' 'o sole» og «O sole mio» i tradisjonell napolitansk stil. Deretter introduserte programleder Renata Mauro EBUs oppsynsmann for avstemningen, Miroslav Vilček.[6]

Avstemningen rediger

Som året før hadde hvert land hadde en jury på ti medlemmer. Hvert medlem hadde tre stemmer som kunne fordeles etter eget ønske – men ikke til sangen fra sitt eget land. Landet som fikk flest stemmer fra de ti jurymedlemmene, ble tildelt 5 poeng. Andreplassen fikk 3 poeng, mens tredjeplassen fikk 1 poeng fra juryen. Dersom bare to land fikk stemmer fra jurymedlemmene, fikk favoritten 6 poeng og andreplassen 3 poeng. Dersom alle jurymedlemmene ga alle sine stemmer til ett og samme land, fikk dette landet 9 poeng fra juryen. Samtlige av Belgias jurymedlemmer stemte kun på Storbritannia og Italia, og derfor ga Belgia 6 poeng til Storbritannia og 3 poeng til Italia.[10]

Luxembourg tok ledelsen fra start og beholdt ledelsen resten av avstemningen. Bare Storbritannia var i nærheten av å true vinneren, men endte til slutt på andreplass for femte gang. Dette fikk britenes kommentator David Jacobs til frustrert å utbryte: «Det er helt utrolig, hvert bidige år synes vi å komme på andreplass!».[6] I likhet med de tre foregående årene kom fire land også dette året sist uten poeng: Spania, Tyskland, Belgia og Finland.

Vinnersangen var skrevet av kontroversielle Serge Gainsbourg, og fikk stor kommersiell suksess etter seieren, og den toppet VG-lista i Norge som den første Eurovision-vinneren til da.[11][12] Sangen ble også nominert som én av de 14 beste sangene i Eurovision Song Contest gjennom tidene i jubileumsprogrammet Congratulations: 50 Years of the Eurovision Song Contest, avholdt i oktober 2005.[13]

Norges bidrag rediger

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1965

 
Kirsti Sparboe fremfører «Karusell».

Norge deltok for sjette gang, og for første gang med Kirsti Sparboe. Hun ble valgt som Norges representant etter at låten «Karusell» vant den norske finalen i februar. Den norske vinneren ble for første gang kåret av seerne og lytterne gjennom en postkortavstemning. Med til Napoli var Øivind Bergh tilbake som norsk dirigent, mens Erik Diesen kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet og NRK Radio.[14][15]

Norge ble til slutt nummer 13 av 18, sammen med Portugal. «Karusell» fikk bare 1 poeng i avstemningen, fra Østerrike.

Sverre Christophersen leste de norske stemmene fra studio på NRK Marienlyst i Oslo. Den norske juryen stemte slik:

Poeng Land
5   Nederland
3   Luxembourg
1   Storbritannia

Deltakere og resultat rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[16] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Plass Poeng
01   Nederland Conny van den Bos «'t Is genoeg» 11 5
02   Storbritannia Kathy Kirby «I Belong» 2 26
03   Spania Conchita Bautista «¡Qué bueno, qué bueno!» 15 0
04   Irland Butch Moore «Walking the Streets in the Rain» 6 11
05   Tyskland Ulla Wiesner «Paradies, wo bist du?» 15 0
06   Østerrike Udo Jürgens «Sag ihr, ich lass sie grüßen» 4 16
07   Norge Kirsti Sparboe «Karusell» 13 1
08   Belgia Lize Marke «Als het weer lente is» 15 0
09   Monaco Marjorie Noël «Va dire à l'amour» 9 7
10   Sverige Ingvar Wixell «Absent Friend» 10 6
11   Frankrike Guy Mardel «N'avoue jamais» 3 22
12   Portugal Simone de Oliveira «Sol de inverno» 13 1
13   Italia Bobby Solo «Se piangi, se ridi» 5 15
14   Danmark Birgit Brüel «For din skyld» 7 10
15   Luxembourg France Gall «Poupée de cire, poupée de son» 1 32
16   Finland Viktor Klimenko «Aurinko laskee länteen» 15 0
17   Jugoslavia Vice Vukov «Čežnja» (Чежња) 12 2
18   Sveits Yovanna «Non, à jamais sans toi» 8 8

Tilbakevendende artister rediger

Artist Land Deltok i
Conchita Bautista   Spania 1961
Vice Vukov   Jugoslavia 1963
Udo Jürgens   Østerrike 1964

Bidrag og låtskrivere rediger

Oversikt over bidrag, låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk. Tabellen er sortert i alfabetisk rekkefølge etter deltakerland.[17][18]

Land Sang Komponist Tekstforfatter Språk Norsk oversettelse
  Belgia «Als het weer lente is» Jef van den Berg Jaak Dreesen Nederlandsk Når det er vår igjen
  Danmark «For din skyld» Jørgen Jersild Jørgen Jersild Dansk
  Finland «Aurinko laskee länteen» Toivo Kärki Reino Helismaa Finsk Solen går ned i vest
  Frankrike «N'avoue jamais» Guy Mardel Françoise Dorin Fransk Innrøm aldri
  Irland «Walking the Streets in the Rain» Joe Harrigan, George Prendergast Teresa Conlon Engelsk Går gatelangs i regnet
  Italia «Se piangi, se ridi» Gianni Marchetti, Roberto Satti Mogol, Roberto Satti Italiensk Om du gråter, om du ler
  Jugoslavia «Čežnja» (Чежња) Julio Marić Žarko Roje Kroatisk Lengsel
  Luxembourg «Poupée de cire, poupée de son» Serge Gainsbourg Fransk Voksdukke, filledukke
  Monaco «Va dire à l'amour» Raymond Bernard Jacques Mareuil Fransk Gå og si til kjærligheten
  Nederland «'t Is genoeg» Johnny Holshuyzen Joke van Soest Nederlandsk Det er nok
  Norge «Karusell» Jolly Kramer-Johansen Norsk
  Portugal «Sol de inverno» Carlos Nóbrega e Sousa Jerónimo Bragança Portugisisk Vintersol
  Spania «¡Qué bueno, qué bueno!» Antonio Figueroa Egea Spansk Så bra, så bra!
  Storbritannia «I Belong» Peter Lee Sterling Phil Peters Engelsk Jeg tilhører
  Sveits «Non, à jamais sans toi» Bob Calfati Jean Charles Fransk Nei, for evig uten deg
  Sverige «Absent Friend» Dag Wirén Alf Henrikson Engelsk Fraværende venn
  Tyskland «Paradies, wo bist du?» Barbara Kist, Hans Blum Tysk Paradis, hvor er du?
  Østerrike «Sag ihr, ich lass sie grüßen» Udo Jürgens Frank Bohlen Tysk Si til henne at jeg hilser

Poengtavle rediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[19]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                   
  Nederland 5 5 11
  Storbritannia 5 1 6 3 1 5 5 26 2
  Spania 0 15
  Irland 3 5 3 11 6
  Tyskland 0 15
  Østerrike 3 5 5 3 16 4
  Norge 1 1 13
  Belgia 0 15
  Monaco 5 1 1 7 9
  Sverige 3 3 6 10
  Frankrike 1 3 1 3 5 3 1 5 22 3
  Portugal 1 1 13
  Italia 3 1 1 3 3 3 1 15 5
  Danmark 5 5 10 7
  Luxembourg 5 1 3 5 5 3 1 1 5 3 32 1
  Finland 0 15
  Jugoslavia 1 1 2 12
  Sveits 3 5 8 8

Toppoeng rediger

Hver jury ga 1, 3 og 5 poeng til sine tre favorittsanger. Juryen kunne også gi 6 og 3 poeng til sine to favorittsanger, eller alle 9 poeng dersom juryen bare hadde én favoritt. Under er hvert lands toppoeng:

Antall Deltakernasjon Toppoeng fra:
4   Luxembourg Østerrike, Finland, Tyskland, Nederland
  Storbritannia Belgia (6 poeng), Danmark, Spania, Sveits
2   Danmark Luxembourg, Sverige
  Frankrike Monaco, Jugoslavia
  Østerrike Irland, Portugal
1   Irland Italia
  Monaco Storbritannia
  Nederland Norge
  Sveits Frankrike

Dirigenter rediger

Mens Gianni Ferrio var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[20]

Land Dirigent
  Nederland Dolf van der Linden
  Storbritannia Eric Robinson
  Spania Adolfo Ventas
  Irland Gianni Ferrio
  Tyskland Alfred Hause
  Østerrike Gianni Ferrio
  Norge Øivind Bergh
  Belgia Gaston Nuyts
  Monaco Raymond Bernard
  Sverige William Lind
  Frankrike Franck Pourcel
  Portugal Fernando de Carvalho
  Italia Gianni Ferrio
  Danmark Arne Lamberth
  Luxembourg Alain Goraguer
  Finland George de Godzinsky
  Jugoslavia Radivoje Spasić
  Sveits Mario Robbiani

Kommentatorer og poengopplesere rediger

Poengopplesere rediger

Hvert kringkastingsselskap hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[21] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen:

  1.   Nederland – Dick van Bommel[22]
  2.   Storbritannia – Alastair Burnet
  3.   Spania – Pepe Palau
  4.   Irland – Frank Hall
  5.   Tyskland – Lia Wöhr
  6.   Østerrike – Walter Richard Langer
  7.   Norge – Sverre Christophersen
  8.   Belgia – Ward Bogaert
  9.   Monaco – Ukjent
  10.   Sverige – Edvard Matz[23]
  11.   Frankrike – Jean-Claude Massoulier[24]
  12.   Portugal – Maria Manuela Furtado
  13.   Italia – Daniele Piombi
  14.   Danmark – Claus Toksvig
  15.   Luxembourg – Ukjent
  16.   Finland – Poppe Berg
  17.   Jugoslavia – Ukjent
  18.   Sveits – Alexandre Burger

Kommentatorer og sendinger rediger

Alle 18 deltakerlandene overførte finalen direkte. Hvert land hadde egne kommentatorer som formidlet informasjon, farger og hendelser direkte til seerne hjemme. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest1965:[25][26]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Belgia BRT BRT Nederlandsk: Herman Verelst [27][28]
RTB RTB Fransk: Paule Herreman [28][29]
Radio Une [30]
  Danmark Danmarks Radio DR TV Skat Nørrevig [31][32]
  Finland Yle TV-ohjelma 1 Finsk: Aarno Walli [33][34]
Yleisohjelma Finsk: Erkki Melakoski
Ruotsinkielinen ula-ohjelma Svensk: Jerker Sundholm
  Frankrike ORTF Première Chaîne Pierre Tchernia [29][30][35][36]
France Inter
  Irland Telefís Éireann Bunny Carr [37][38]
Radió Éireann Kevin Roche
  Italia Rai Programma Nazionale Renato Tagliani [39]
Secondo Programma [40]
  Jugoslavia JRT Televizija Beograd Serbisk: Miloje Orlović [41]
Televizija Ljublijana Slovensk: Tomaž Terček [42][43]
Televizija Zagreb Kroatisk: Mladen Delić [41][44]
  Luxembourg CLT Télé-Luxembourg Brukte Frankrikes kommentator [29][35]
  Monaco Télé Monte-Carlo Brukte Frankrikes kommentator [45]
  Nederland NTS Nederland 1 Teddy Scholten [28][46][47]
NRU Hilversum 2 Ukjent [28]
  Norge NRK NRK Fjernsynet Erik Diesen [14]
NRK Radio Erik Diesen, sendt i opptak fra 22.30
  Portugal RTP RTP Gomes Ferreira [48]
  Spania TVE TVE Federico Gallo [49][50]
RNE RNE Ukjent [50]
  Storbritannia BBC BBC1 David Jacobs [51][52]
  Sveits SRG SSR TV DRS Tysk: Theodor Haller [42][53]
TSR Fransk: Jean Charles [36]
RSR 1 [30]
TSI Brukte Italias kommentator [54]
Radio Monte Ceneri
  Sverige Sveriges Radio Sveriges Radio TV Berndt Friberg [23][14][33]
SR P1
  Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Hermann Rockmann [29][53][55]
  Østerrike ORF ORF Willy Kralik [56]

Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land rediger

I tillegg til de 18 deltakerlandene ble sendingen for første gang overført til Sentral- og Øst-Europa gjennom Intervision. Ifølge arrangørene ble sendingen sendt i Polen, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Øst-Tyskland.[6] Under er en oversikt over bekreftede sendinger:

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Ungarn MTV Magyar Televízió Ukjent, sendt i opptak 11. september 1965 [57]

Galleri rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Nystrøm, Kjell (16. mars 1965). «TV og radio: Romolo Siena skal TV-lede Grand Prix». Bergens Arbeiderblad. s. 4. 
  2. ^ Ascione, Domenico (4. mars 2018). «L’Auditorium RAI di Napoli: dalla musica classica a Made in Sud». Vesuvio Live (italiensk). Besøkt 18. juli 2023. 
  3. ^ «Eurovision Song Contest 1965». Logopedia (engelsk). Besøkt 18. juli 2023. 
  4. ^ a b «Naples 1965». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 16. juli 2023. 
  5. ^ «Hvem gjetter Norges plassering i «Melodi Grand Prix» finalen i Napoli?». Sandefjords Blad. 18. mars 1965. s. 7. 
  6. ^ a b c d e f g h «Eurovision Song Contest 1965 – Full Show». Rai/EBU. 20. mars 1965. Besøkt 18. juli 2023 – via YouTube.  kommentar av David Jacobs (BBC)
  7. ^ «TV in the GDR | Screening Socialism | Loughborough University». www.lboro.ac.uk. Besøkt 18. juli 2023. 
  8. ^ Lepp, Annika; Pantti, Mervi (30. juni 2013). «Window to the West: Memories of Watching Finnish Television in Estonia During the Soviet Period». 3 (engelsk). 2: 77. ISSN 2213-0969. doi:10.18146/2213-0969.2013.jethc034. Besøkt 18. juli 2023. 
  9. ^ John (16. april 2018). «The rise of English and use of national languages in Eurovision». JohntheGo.com (engelsk). Besøkt 18. juli 2023. 
  10. ^ «Belgias poeng i Eurovision Song Contest 1965». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 18. juli 2023. 
  11. ^ «Topplista (søkbar database)». IFPI Norge. Besøkt 18. juli 2023. 
  12. ^ Eivind M. Sætre (8. juni 2012). «France Gall – Poupée de cire, poupée de son». GV-musikk.no. Arkivert fra originalen 7. februar 2017. Besøkt 6. februar 2017. 
  13. ^ «Congratulations Show». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert fra originalen 5. september 2015. Besøkt 6. februar 2017. 
  14. ^ a b c «Se og hør idag». Oppland Arbeiderblad. 20. mars 1965. s. 11. 
  15. ^ «Finalen i Melodi Grand Prix – et show i den store internasjonale stil». Arbeiderbladet. – via Nasjonalbiblioteket. 20. mars 1965. s. 27. Besøkt 18. juli 2023. 
  16. ^ «Final of Naples 1965 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 18. juli 2023. 
  17. ^ «1965 – Diggiloo Thrush». www.diggiloo.net. Besøkt 18. juli 2023. 
  18. ^ «Participants of Naples 1965». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 18. juli 2023. 
  19. ^ «Eurovision Song Contest 1965 – poeng land for land». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 23. juni 2023. 
  20. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  21. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  22. ^ «18 landen azen op het Eurovisie-goud». Limburgsch Dagblad. 20. mars 1965. s. 25. 
  23. ^ a b Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 54–55. ISBN 91-89136-29-2. 
  24. ^ Tchernia, Pierre (20. mars 1965). 10ème Concours Eurovision de la Chanson 1965 (Television production). Italy: RAI, ORTF (commentary). 
  25. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs For Europe The United Kingdom at The Eurovision Song Contest Volume One: The 1950s and 1960s. Prestatyn: Telos. s. 369–381. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  26. ^ «The Eurovision Song Contest (1965)». imdb.com. Besøkt 21. juli 2017. 
  27. ^ Adriaens, Manu; Loeckx-Van Cauwenberge, Joken (2003). Blijven kijken!: vijftig jaar televisie in Vlaanderen. Lannoo, Belgia. ISBN 90-209-5274-9. 
  28. ^ a b c d «Radio en TV». Limburgs Dagblad (nederlandsk). Heerlen, Nederland: – via Delpher. 20. mars 1965. s. 33. 
  29. ^ a b c d «Radio-Télévision». Luxemburger Wort (fransk og tysk). Luxembourg by, Luxembourg: viewer.eluxemburgensia.lu. 20. mars 1965. s. 22. Besøkt 28. desember 2022. 
  30. ^ a b c «Radio – samedi 20 mars». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA. 11. mars 1965. s. 70–72. Besøkt 18. juli 2023 – via Scriptorium. 
  31. ^ «Lørdag 20. marts 1965». Alle tiders programoversigter (skannet versjon av magasin). DR. Besøkt 18. juli 2023. 
  32. ^ «Programoversigt – 20/03/1965». Larm.fm. LARM. Besøkt 18. juli 2023. 
  33. ^ a b «Radio ja televisio». Helsingin Sanomat (finsk). 20. mars 1965. s. 33. Besøkt 7. november 2022. (abonnement kreves). 
  34. ^ «18 iskelmää osallistuu tänään Eurovisiokilpailuun Napolissa». Helsingin Sanomat (finsk). 20. mars 1965. s. 33. Besøkt 7. november 2022. (abonnement kreves). 
  35. ^ a b «1965 – Naples». songcontest.free.fr. Besøkt 18. juli 2023. 
  36. ^ a b «Programme TV – samedi 20 mars». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 11. mars 1965. s. 23. Besøkt 18. juli 2023. 
  37. ^ «Television and Radio». The Irish Times. 20. mars 1965. s. 15. Besøkt 19. desember 2022. (abonnement kreves). 
  38. ^ Knox, David Blake (2015). Ireland and the Eurovision. Stillorgan, Dublin, Irland: New Island Books. s. 12–20. ISBN 978-1-84840-429-8. 
  39. ^ «Oggi sul video». La Stampa. Torino, Italia: www.archiviolastampa.it. 20. mars 1965. s. 11. Besøkt 18. juli 2023. 
  40. ^ «Radio – sabato 20 marzo». Radiocorriere TV (italiensk). 14. mars 1965. s. 54–55. 
  41. ^ a b «Eurovision 1965 Yugoslavia: Vice Vukov – "Ceznja"». Eurovisionworld (engelsk). Besøkt 18. juli 2023. 
  42. ^ a b Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (engelsk). Besøkt 6. april 2023. 
  43. ^ «Televizijske spored – sobota – 20. marca» (PDF). Glas. Kranj, SR Slovenia, Jugoslavia. 20. mars 1965. s. 4. Arkivert (PDF) fra originalen 28. desember 2022. 
  44. ^ «Televizija – Subota, 20. ožujka». Slobodna Dalmacija. Split, SR Kroatia, Jugoslavia. 20. mars 1965. s. 14. Besøkt 18. juli 2023. 
  45. ^ «Monaco – Naples 1965». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 18. juli 2023. 
  46. ^ «Luxemburgs meijse bracht Napels in beweging». Algemeen Dagblad (nederlandsk). Rotterdam, Nederland: – via Delpher. 20. mars 1965. s. 13. Besøkt 18. juli 2023. 
  47. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival». www.eurovisionartists.nl. Besøkt 18. juli 2023. 
  48. ^ «Boletim do dia». Diário de Lisboa. casacomum.org. 20. mars 1965. s. 18. Besøkt 18. juli 2023. 
  49. ^ LOS40 (28. mars 2018). «Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (spansk). Besøkt 15. januar 2023. 
  50. ^ a b «Radio y TV». La Vanguardia (spansk). Barcelona, Spania: Hemeroteca – La Vanguardia. 20. mars 1965. s. 31. Besøkt 28. desember 2022. (abonnement kreves). 
  51. ^ «Eurovision Song Contest Grand Prix 1965». Radio Times. BBC Genome Project. 20. mars 1965. Besøkt 18. juli 2023. 
  52. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs For Europe The United Kingdom at The Eurovision Song Contest Volume One: The 1950s and 1960s. Prestatyn: Telos. s. 369–381. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  53. ^ a b «Radio / Fernsehen». Bieler Tagblatt (tysk). Biel, Sveits: e-newspaperarchives.ch. 20. mars 1965. s. 35. Besøkt 18. juli 2023. 
  54. ^ «Radio–TV». Libera Stampa (italiensk). Lugano, Sveits: Sistema bibliotecario ticinese. 20. mars 1965. s. 3. Besøkt 18. juli 2023. 
  55. ^ «Program Deutsches Fernsehen – 20. mars 1965». www.tvprogramme.net. Arkivert fra originalen 22. november 2005. Besøkt 18. juli 2023. 
  56. ^ «Eurovision 1965 Austria: Udo Jürgens – "Sag Ihr, Ich Lass' Sie Grüßen"». Eurovisionworld (engelsk). Besøkt 18. juli 2023. 
  57. ^ «"A TV műsora – szeptember 6–12"». Rádió és Televízióújság (ungarsk). MTVA Archívum. 6. september 1965. s. 23. Arkivert fra originalen 28. desember 2022. Besøkt 18. juli 2023. 

Eksterne lenker rediger

Autoritetsdata