Wikipedia

Ingvar Wixell

svensk skuespiller og sanger

Karl Gustaf Ingvar Wixell[6] (født 7. mai 1931 i Luleå i Sverige[7], død 8. oktober 2011 i Malmö i Sverige[8]) var en svensk operasanger og en av 1900-tallets ledende barytoner.[9] Wixell hadde en aktiv internasjonal karriere innen opera og konserter fra 1955 til 2003. Han sang hovedsakelig roller fra det italienske repertoaret og var ifølge The New York Times «mest kjent for sine stødige og medrivende tolkninger av Giuseppe Verdis store barytonroller som Rigoletto, Simon Boccanegra, Amonasro i Aida og Germont i La traviata».[10] Han høstet også mye ros og anerkjennelse for sin tolkning av Don Carlos i Guiseppe Verdis La forza del destino.[11]

Ingvar Wixell
FødtKarl Gustaf Ingvar Wixell
7. mai 1931[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Luleå domkyrkoförsamling[3]
Død8. okt. 2011[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (80 år)
Malmö S:t Pauli församling[3]
BeskjeftigelseSkuespiller, operasanger, musiker Rediger på Wikidata
NasjonalitetSverige
GravlagtLimhamns kyrkogård[5]
UtmerkelserStort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Litteris et Artibus (1978)
Musikalsk karriere
SjangerOpera
InstrumentVokal
StemmetypeBaryton
Aktive år1955–
IMDbIMDb
Ingvar Wixell på Commons

Oppvekst og studier rediger

Ingvar Wixell var sønn av reparatøren Otto Wixell og Gertrud, født Lundgren. Han kom fra en musikalsk familie i Luleå. Der begynte han å synge i kor og å spille bratsj i Luleå orkesterförening. Etter å ha tatt sangtimer hos operasangeren og sangpedagogen Dagmar Gustafson i Stockholm, studerte han ved Kungliga Musikhögskolan Stockholm, der han avla eksamen i 1955.

Karriere rediger

Opera rediger

I 1965 fikk han sin scenedebut som Papageno i Mozarts Tryllefløyten på en turné med Riksteatern. Han var ansatt på Kungliga Teatern i perioden 1955–1967. Der sang han til å begynne med mer lyriske roller som Figaro i Rossinis Barbereren i Sevilla og Escamillo i Georges Bizets Carmen, men senere fikk han mer dramatiske roller som Amonasro i Giuseppe Verdis Aida, Baron Scarpia i Giacomo Puccinis Tosca og tittelrollene i Verdis Rigoletto og Simon Boccanegra.

I 1967 stod Wixell for første gang på scenen i USA; det skjedde i San Francisco, der han sang rollen som Belcore i Gaetano Donizettis L’elisir d’amore. I den svenske Melodifestivalen 1965 framførte Wixell samtlige bidrag. Han framførte siden vinnermelodien «Annorstädes vals» i Eurovision Song Contest (Melodi Grand Prix) samme år. Under festspillene i Salzburg 1967 spilte han grev Almaviva i Mozarts Figaros bryllup og Don Pizarro i Beethovens Fidelio. Samme år sang han for første gang på Deutsche Oper Berlin, og ble etterhvert fast medlem av ensemblet i mer enn 30 år. Han gjorde sin siste forestilling der som Scarpia mot Katarina Dalayman den 9. november 1998.

Wixell sang sin første rolle under Festspillene i Bayreuth i 1971, som «Heerrufer» i Lohengrin. Den første gangen han opptrådte på Covent Garden var i 1972, i tittelrollen i Giuseppe Verdis Simon Boccanegra. Hans debut på Metropolitan Opera i New York var som Rigoletto i 1973. Han opptrådte også i Salzburg, Wien og München. Wixell avsluttet sin karriere med rollen som musikklæreren i Ariadne på Naxos av Richard Strauss, på Malmö Opera i 2003.

Andre sjangre rediger

Ingvar Wixell fremførte også sanger i andre sjangre enn opera, deriblant operetter og svisker, og ble på 1960-tallet svært populær med sine tolkninger og innspillinger av Fridas bok, en samling viser som Birger Sjöberg ga ut i 1922. Sammen med bassen Erik Saedén spilte han også inn Gunnar Wennerbergs Gluntarne med Åke Jelvings orkester og med Ejnar Haglund ved flygelet. Han representerte Sverige i Eurovision Song Contest 1965 med sangen «Absent Friend».

Priser og utmerkelser rediger

Familie rediger

Ingvar Wixell var gift to ganger. Fra 1956 til 1964 var han gift med operasangeren Busk Margit Jonsson (1929–2011); med henne fikk han datteren Marit Wixell (født 1956). I 1968 giftet han seg på nytt med Margareta Henriksson (født 1937), som tidligere hadde vært gift med den tyske skuespilleren Wolfgang Neuss. Ingvar Wixell adopterte deres datter, Harriet «Jette» Neuss Wixell (født 1962).

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d Sveriges dödbok 1830-2020, oppført som Wixell, Karl Gustaf Ingvar, besøkt 14. februar 2023[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id wixell-ingvar, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.svenskagravar.se[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Svenska Filminstitutet Svensk Filmdatabas
  7. ^ 1048 (Vem är det : Svensk biografisk handbok / 1969)
  8. ^ TT (10. oktober 2011). «En operagigant ur tiden» (svensk). Svenska Dagbladet. Besøkt 10. oktober 2011. «Natten till söndagen avled Ingvar Wixell i Malmö, några månader efter sin 80-årsdag» 
  9. ^ «En stor operastjärna har slocknat - DN.SE». DN.SE (svensk). 10. oktober 2011. Besøkt 27. mai 2018. 
  10. ^ Woolfe, Zachary (19. oktober 2011). «Ingvar Wixell, Swedish Baritone, Dies at 80». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 27. mai 2018. 
  11. ^ Sohlmans musiklexikon, bind 5. Sohlmans förlag AB 1979

Eksterne lenker rediger


Utmerkelser og prestasjoner
Forgjenger :
Monica Zetterlund med
«En gång i Stockholm»


Sverige i Eurovision Song Contest
1965 		Etterfølger :
Lill Lindfors og Svante Thuresson med
«Nygammal vals»
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ingvar_Wixell&oldid=24362907»