Eurovision Song Contest 1961

sjette utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1961 var den sjette utgaven av Eurovision Song ContestDen europeiske kringkastingsunions (EBU) årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert lørdag 18. mars 1961 i Palais des Festivals et des Congrès i Cannes i Frankrike. Programleder var Jacqueline Joubert.

Eurovision Song Contest 1961
Datoer
Finale: 18. mars 1961
Vertskap
Sted: Frankrikes flagg Palais des Festivals et des Congrès, Cannes, Frankrike
Programleder: Jacqueline Joubert
Sjefdirigent: Franck Pourcel
Regi: Maurice Barry
Produsent: Marcel Cravenne
Kringkaster: Radiodiffusion-télévision française (RTF)
Deltakelse
Deltakere: 16
Vinner: Luxembourgs flagg Luxembourg
«Nous les amoureux»
Jean-Claude Pascal
Debuterte: Finlands flagg Finland
Jugoslavias flagg Jugoslavia
Spanias flagg Spania
Eurovision Song Contest
◄ 1960        1962 ►

Tre land – Finland, Jugoslavia og Spania – debuterte, noe som førte deltakerantallet opp til rekordhøye 16 land.

Luxembourg vant sin første seier, med franske Jean-Claude Pascal og «Nous les amoureux». Vinnerlåten var skrevet av Maurice Vidalin og komponert av Jacques Datin. Storbritannia havnet på andreplass for tredje år på rad, men fikk stor kommersiell suksess med sin «Are You Sure?». Det britiske bidraget toppet blant annet den norske singellisten. Sveits ble nummer tre, vertslandet Frankrike nummer fire, mens Danmark og Italia delte femteplassen. Norge deltok for andre gang og endte på syvendeplass med Nora Brockstedt og balladen «Sommer i Palma».

Bakgrunn

rediger

Etter seieren med «Tom Pillibi» under Eurovision Song Contest 1960 året før, var det Frankrike som sto som vertskap for andre gang i konkurransens historie. Den franske allmennkringkasteren RTF la konkurransen til kongressenteret Palais des Festivals et des Congrès i Cannes, den samme arenaen under Eurovision Song Contest 1959 to år tidligere.[1] Programleder var også denne gang Jacqueline Joubert.

Konkurransen ble for første gang lagt til en lørdag, etter å ha blitt avholdt på en ukedag eller søndag årene i forveien.[1] Dette skulle bli en tradisjon heretter, med unntak av 1962.[2]

Scenen var betydelig større enn årene før, det samme var deltakerantallet.[2] Finland, Jugoslavia og Spania gjorde alle sin debut i Eurovision Song Contest dette året, og dermed steg deltakerantallet fra 13 til 16 land.

Format

rediger

Hvert deltakerland deltok via en kringkaster som var medlem av EBU. Landene stilte med ett bidrag hver, og dette skulle fremføres av en solist eller en duo. Det var med andre ord ikke tillatt med flere enn to artister på scenen.[1]

Deltakerrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning torsdag kveld 16. mars, bare to dager før finalen.[3] Spania åpnet konkurransen, mens Italia avsluttet. Norge hadde startnummer 12.[2][3]

Vinneren ble kåret gjennom juryavstemning. Hvert land hadde en jury med ti medlemmer, der hvert jurymedlem ga ett poeng til sin favorittsang. Jurymedlemmene var nødt for å avgi stemme, og de kunne ikke stemme på sitt eget land. Jurymedlemmene skulle være lekfolk, og ikke profesjonelle musikere, utgivere eller komponister.[4]

Produksjon

rediger

Marcel Cravenne hadde regien for sendingen, mens Maurice Barry var fotoleder.[5] RTF brukte seks tv-kameraer, der det ene viste bilder av Middelhavet og utsiden av Palais des Festivals et des Congrès helt i begynnelsen av sendingen.

Som i 1959 var scenen kreert av Gérard Dubois.[6] Scenen var langt større enn årene i forveien og hadde en stor trapp midt på scenen. Trappen var dekorert med blomster og ledet opp til et platå omgitt av trær. Meningen var at scenen skulle forestille en middelhavshage. Dubois hadde på forhånd laget en modell i Paris. På plass i Cannes valgte han bevisst ut lyse trær, slik at de skulle vises best mulig på fjernsyn. Blomstene ble satt inn bare timer før finalen, slik at de var så friske og fargerike som mulig under sendingen.[6]

Etter sendingen ble det holdt en kveldsmiddag for deltakerne og delegasjonene i Salon des Ambassadeurs i Casino municipal.[7]

Ifølge pressen var det 2000 tilskuere i salen, og sendingen ble fulgt av anslagsvis 40 millioner tv-seere.[8]

Deltakende land og bidrag

rediger

Deltakerantallet steg til rekordhøye 16 land, ettersom Finland, Jugoslavia og Spania debuterte. I tillegg deltok de samme 13 landene fra 1960. Oversikt over låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk. Tabellen er sortert i alfabetisk rekkefølge etter deltakerland.[9][10]

Land Kringkaster Artist Sang Komponist Tekstforfatter Språk Norsk oversettelse
  Belgia BRT Bob Benny «September, gouden roos» Hans Flower Wim Brabants Nederlandsk September, gyldne rose
  Danmark DR Dario Campeotto «Angelique» Aksel V. Rasmussen Dansk
  Finland Yle Laila Kinnunen «Valoa ikkunassa» Eino Hurme Sauvo Puhtila Finsk Lys i vinduet
  Frankrike RTF Jean-Paul Mauric «Printemps, avril carillonne» Francis Baxter Guy Favereau Fransk Vår, april ringer
  Italia Rai Betty Curtis «Al di là» Carlo Donida Giulio Rapetti Italiensk Bortenfor
  Jugoslavia JRT Ljiljana Petrović «Neke davne zvezde» (Неке давне звезде) Jože Privšek Miroslav Antić Serbisk Noen fjerne stjerner
  Luxembourg CLT Jean-Claude Pascal «Nous les amoureux» Jacques Datin Maurice Vidalin Fransk Vi, de elskende
  Monaco TMC Colette Deréal «Allons, allons les enfants» Hubert Giraud Pierre Delanoë Fransk Kom, kom, barn
  Nederland NTS Greetje Kauffeld «Wat een dag» Dick Schallies Pieter Goemans Nederlandsk Hvilken dag
  Norge NRK Nora Brockstedt «Sommer i Palma» Jan Wølner Egil Hagen Norsk
  Spania TVE Conchita Bautista «Estando contigo» Augusto Algueró Antonio Guijarro Spansk Å være med deg
  Storbritannia BBC The Allisons «Are You Sure?» John Alford, Bernhard Colin Day Engelsk Er du sikker?
  Sveits SRG SSR Franca di Rienzo «Nous aurons demain» Géo Voumard Émile Gardaz Fransk Vi har morgendagen
  Sverige SR Lill-Babs «April, april» Bobbie Ericsson Bo Eneby Svensk
  Tyskland HR for ARD Lale Andersen «Einmal sehen wir uns wieder» Rudolf Maluck Ernst Bader Tysk, fransk En gang skal vi sees igjen
  Østerrike ORF Jimmy Makulis «Sehnsucht» Leopold Andrejewitsch Tysk Lengsel

Tilbakevendende artister

rediger
Artist Land Deltok i
Bob Benny   Belgia 1959
Nora Brockstedt   Norge 1960

Sendingen

rediger
 
Laila Kinnunen ble Finlands første representant. Her fra den finske finalen i februar 1961.

Finalen ble for første gang lagt til en lørdag, 18. mars 1961 fra klokken 22.00–23.35 sentraleuropeisk tid.[11] Konkurransen ble for andre gang ledet av den franske tv-verten Jacqueline Joubert.

Sendingen åpnet med eksteriørbilder av Promenade de la Croisette og Palais des Festivals et des Congrès.[12] Deretter ble det vist bilder av kommentatorboksene bakerst på galleriet mens orkesteret spilte en åpningsmelodi. Etter åpningen entret Joubert scenen og ønsket Europa, publikum og deltakere velkommen. Deretter gikk deltakerne i tur og orden til mikrofonen og presenterte seg med fullt navn.[12] Etter dette startet konkurransen med det spanske bidraget, etterfulgt av de øvrige 15 bidragene.

Blant deltakerne var kjente artister som svenske Lill-Babs, franske Jean-Claude Pascal og den britiske sangduoen The Allisons. Norge var representert av Nora Brockstedt for andre år på rad, med blondt hår for anledningen. Den største artisten var imidlertid tyske Lale Andersen, som ble internasjonalt kjent for sin tolkning av sangen «Lili Marleen» under andre verdenskrig.[13] Hun fremførte det tyske bidraget «Einmal sehen wir uns wieder» delvis på fransk, men ble til slutt kun nummer 13 av 16.

Etter at alle landene hadde fremført sangene sine, spilte orkesteret et pausenummer kalt «Rendez-vous à Cannes». Det var komponert av Raymond Lefèvre og ble fremført av ballettdanserne Tessa Beaumont og Max Bozzoni. Deretter startet avstemningen.

Avstemningen

rediger

Som årene før hadde hvert land en jury på ti medlemmer, der hvert medlem ga ett poeng til sin favorittsang. Juryen kunne ikke stemme på sitt eget lands bidrag. Landene stemte i motsatt rekkefølge av startrekkefølgen, slik ordningen var frem til 1963. Storbritannia tok raskt ledelsen fra start etter å ha fått hele 8 av 10 stemmer fra Luxembourg. Den norske juryen var også ganske samstemt; åtte av ti jurymedlemmer hadde Danmark som favoritt, mens de to siste stemte på Spania. De norske stemmene førte Danmark opp på en andreplass, to poeng bak Storbritannia, men Danmark klarte ikke å holde følge med teten utover i avstemningen.

Storbritannia lå i en soleklar ledelse under store deler av stemningen, etter å ha fått 8 stemmer fra Luxembourg og 7 fra Sveits. Mot slutten fikk imidlertid Luxembourg høye poeng fra flere land og tok innpå Storbritannia. Da tre land sto igjen å stemme, lå de to landene likt med 21 poeng hver. Da Østerrike ga 4 stemmer til Luxembourg, gikk Luxembourg forbi og vant til slutt med 31 stemmer. Dette var Luxembourgs første seier i konkurransen. Storbritannia fikk 24 stemmer og kom på andreplass for tredje året på rad.

De fleste landene leste dette året opp poengene på fransk – også Norges oppleser Mette Janson.[12] Dette var første og hittil eneste gang at Norge leste opp sine poeng på fransk, alle andre år har Norge avgitt poengene på engelsk.

Vinnere og hiter

rediger
 
Jean Claude Pascal (til høyre) skaffet Luxembourg sin første seier.

Utdypende artikkel: Nous les amoureux

Vinnerlåten «Nous les amoureux» (norsk: vi, de elskende) er en rolig ballade, skrevet av franskmennene Jacques Datin og Maurice Vidalin. Før konkurransen omtalte kritikerne syrlig «Nous les amoureux» som en «vuggesang».[2] Vinneren fikk heller ingen stor salgsmessig suksess etter konkurransen og havnet bare på singellistene i Frankrike og belgiske Vallonia. I Frankrike nådde den en sjetteplass som høyeste notering, og i Vallonia plass 21.[14][15]

Utdypende artikkel: Are You Sure?

Andreplassen, britiske «Are You Sure?», fikk langt større kommersiell suksess og gikk inn på hitlistene i flere europeiske land.[16] I Norge toppet den singellisten, og hjemme i Storbritannia nådde den en andreplass.[17][18] Dette var første gang en Eurovision-låt toppet den offisielle norske singellisten. «Nous les amoureux», derimot, kom ikke inn på singellistene hverken i Norge eller Storbritannia.

Norges bidrag

rediger

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1961

Etter debuten og fjerdeplassen året før med «Voi-voi», var interessen for konkurransen høy i Norge. NRK fikk inn 349 melodier til Melodi Grand Prix 1961 og fikk hjelp av TONO til å plukke ut fem av dem til å delta i den norske finalen lørdag 18. februar 1961. Både NRK og TONO uttrykte imidlertid skuffelse over nivået på de innsendte bidragene, og juryformann Ragnar Kierulf sa til VG at det var en enkel jobb å velge ut de fem finalebidragene.[19]

 
Nora Brockstedt representerte Norge for andre år på rad.

En timannsjury kåret «Sommer i Palma» til vinner. Per Asplin fremførte sangen med lite orkester, mens Nora Brockstedt sang den med Kringkastingsorkestret. Etter seieren spekulerte norsk presse på om NRK ville sende Grynet Molvig til å representere Norge i Cannes. VG mente Molvig var det rette valget, fordi hun «er både ung og pen, synger godt, fotograferer godt, og smiler pent.»[19] Etter finalen mente VG at Per Asplin måtte få synge Norges bidrag, men til slutt besluttet NRK at Nora Brockstedt nok en gang skulle få representere Norge i konkurransen.[20]

I Eurovision Song Contest var Norge det tolvte bidraget på scenen, og Øivind Bergh dirigerte det franske orkesteret. «Sommer i Palma» endte til slutt på en syvendeplass med 10 stemmer – 5 fra Belgia, 2 fra Finland og 1 stemme hver fra Spania, Jugoslavia og Danmark. Leif Rustad kommenterte sendingen for både NRK Fjernsynet og NRK Radio, mens journalist Mette Janson leste de norske stemmene fra NRK Marienlyst i Oslo. Janson leste stemmene på fransk; dette er den eneste gangen de norske stemmene har blitt lest på fransk. Rustad ankom Cannes søndagen før finalen, mens Brockstedt og Bergh ankom først tre dager før finalen.[21][22]

Den norske juryen besto av ti medlemmer med én stemme hver til fordeling. Den norske juryen stemte slik:

Stemmer Land
8   Danmark
2   Spania

Resultat

rediger

Under er en oversikt over deltakerne og det offisielle resultatet.[23] Tabellen er rangert etter startrekkefølge; plasseringen og poengsummen er i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Plass Poeng
01   Spania Conchita Bautista «Estando contigo» 9 8
02   Monaco Colette Deréal «Allons, allons les enfants» 10 6
03   Østerrike Jimmy Makulis «Sehnsucht» 15 1
04   Finland Laila Kinnunen «Valoa ikkunassa» 10 6
05   Jugoslavia Ljiljana Petrović «Neke davne zvezde» (Неке давне звезде) 8 9
06   Nederland Greetje Kauffeld «Wat een dag» 10 6
07   Sverige Lill-Babs «April, april» 14 2
08   Tyskland Lale Andersen «Einmal sehen wir uns wieder» 13 3
09   Frankrike Jean-Paul Mauric «Printemps, avril carillonne» 4 13
10   Sveits Franca di Rienzo «Nous aurons demain» 3 16
11   Belgia Bob Benny «September, gouden roos» 15 1
12   Norge Nora Brockstedt «Sommer i Palma» 7 10
13   Danmark Dario Campeotto «Angelique» 5 12
14   Luxembourg Jean-Claude Pascal «Nous les amoureux» 1 31
15   Storbritannia The Allisons «Are You Sure?» 2 24
16   Italia Betty Curtis «Al di là» 5 12

Poengtavle

rediger

Tavlen er ordnet i samme rekkefølge som landene stemte i.[24]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                               
  Spania 1 2 2 1 1 1 8 9
  Monaco 1 1 3 1 6 10
  Østerrike 1 1 15
  Finland 2 2 1 1 6 10
  Jugoslavia 1 1 1 2 1 3 9 8
  Nederland 2 1 1 2 6 10
  Sverige 2 2 14
  Tyskland 1 1 1 3 13
  Frankrike 2 1 4 1 1 2 2 13 4
  Sveits 2 2 4 2 1 2 2 1 16 3
  Belgia 1 1 15
  Norge 1 5 1 2 1 10 7
  Danmark 8 2 1 1 12 5
  Luxembourg 3 1 1 1 5 1 1 5 3 4 4 2 31 1
  Storbritannia 1 8 1 1 7 3 3 24 2
  Italia 4 4 1 1 1 1 12 5

Dirigenter

rediger

Mens Franck Pourcel var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[25]

Land Dirigent 
  Spania Rafael Ferrer
  Monaco Raymond Lefèvre
  Østerrike Franck Pourcel
  Finland George de Godzinsky
  Jugoslavia Jože Privšek
  Nederland Dolf van der Linden
  Sverige William Lind
  Tyskland Franck Pourcel
  Frankrike Franck Pourcel
  Sveits Fernando Paggi
  Belgia Francis Bay
  Norge Øivind Bergh
  Danmark Kai Mortensen
  Luxembourg Leo Chauliac
  Storbritannia Harry Robinson
  Italia Gianfranco Intra

Kommentatorer og poengopplesere

rediger

Poengopplesere

rediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.[26]

  1.   Italia – Enzo Tortora[27]
  2.   Storbritannia – Michael Aspel[1]
  3.   Luxembourg – Ukjent
  4.   Danmark – Ole Mortensen
  5.   Norge – Mette Janson
  6.   Belgia – Ward Bogaert
  7.   Sveits – Boris Acquadro
  8.   Frankrike – Armand Lanoux
  9.   Tyskland – Heinz Schenk
  10.   Sverige – Roland Eiwort[28]
  11.   Nederland – Siebe van der Zee[29]
  12.   Jugoslavia – Ukjent
  13.   Finland – Poppe Berg
  14.   Østerrike – Emil Kollpacher
  15.   Monaco – Ukjent
  16.   Spania – Diego Ramírez Pastor

Kommentatorer og kringkastere

rediger

Alle deltakerlandene kringkastet finalen. Under er en oversikt over kommentatorer og overføringer under Eurovision Song Contest 1961. Ifølge lokalpressen var det 14 kommentatorer fra 16 land til stede. Flere land brukte samme kommentator, blant annet brukte de fransktalende landene og regionene Frankrikes kommentator.[5][7]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Belgia BRT BRT Nic Bal [30][31][32]
RTB RTB Brukte Frankrikes kommentator [30][31]
  Danmark DR Danmarks Radio TV Sejr Volmer-Sørensen [33]
Program 1
  Finland Yle Suomen Televisio Aarno Walli [34]
Yleisohjelma
  Frankrike RTF RTF Télévision Robert Beauvais [12][35][36][37]
France I
  Italia Rai Programma Nazionale Corrado Mantoni [38][39]
Secondo Programma
  Jugoslavia JRT Televizija Beograd Saša Novak [40][41][42][43]
Televizija Ljubljana
Televizija Zagreb
  Luxembourg CLT Télé-Luxembourg Brukte Frankrikes kommentator [30][44]
  Monaco TMC Télé Monte-Carlo Brukte Frankrikes kommentator [30]
RMC Radio Monte-Carlo [37]
  Nederland NTS NTS Piet te Nuyl Jr. [31][29]
Hilversum 1 Coen Serré [45]
  Norge NRK NRK Fjernsynet Leif Rustad [11][46]
NRK Radio[a]
  Spania TVE TVE Federico Gallo [47]
  Storbritannia BBC BBC TV Tom Sloan [1][48]
  Sveits SRG SSR TV DRS Theodor Haller [35][37]
DRS 2
TSR Brukte Frankrikes kommentator [30][35][37]
Radio Sottens
TSI Brukte Italias kommentator [35][37]
Radio Monte Ceneri
  Sverige Sveriges Radio Sveriges Radio TV Jan Gabrielsson [34][28]
SR P1
  Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Wolf Mittler [31][35]
  Østerrike ORF ORF Brukte Tysklands kommentator [49]
  1. ^ Sendt med 29 minutters forsinkelse.

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d e Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 254–264. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  2. ^ a b c d «Cannes 1961». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert fra originalen 29. oktober 2022. Besøkt 9. desember 2022. 
  3. ^ a b UPI (17. mars 1961). «Nora starter nr. 12 i Cannes» . Tønsbergs Blad. s. 7. Besøkt 31. juli 2023 – via Nasjonalbiblioteket. 
  4. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 213–214. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  5. ^ a b Dany, Pierre (15. mars 1961). «Le Palais des Festivals est fin prêt pour accueillir les concurrents du Grand Prix Eurovision de la Chanson». L'Espoir de Nice et du Sud-Est. s. 4. ISSN 1166-9012. 
  6. ^ a b Montaigne, Pierre (11. mars 1959). «Le Grand Prix 1959 de la chanson européenne». Nice-Matin. s. 2. ISSN 0224-5477. 
  7. ^ a b «Grand Prix Eurovision de la chanson». L'Espoir de Nice et du Sud-Est. 18. mars 1961. s. 4. ISSN 1166-9012. 
  8. ^ AP (20. mars 1961). «Nora sang seg fram til 7. plass i Cannes» . Telemark Arbeiderblad. s. 1. Besøkt 31. juli 2023 – via Nasjonalbiblioteket. 
  9. ^ «1961 – Diggiloo Thrush». www.diggiloo.net. Besøkt 14. desember 2022. 
  10. ^ «Participants of Cannes 1961». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 14. desember 2022. 
  11. ^ a b «Radioprogrammet». Drammens Tidende og Buskeruds Blad. Nasjonalbiblioteket. 18. mars 1961. s. 4. Besøkt 9. desember 2022. 
  12. ^ a b c d «Eurovision Song Contest 1961 – full show». RTF/EBU via YouTube. 18. mars 1961. Besøkt 21. juli 2017. 
  13. ^ «The Song That Ruled The Airwaves During The Second World War». Imperial War Museums (engelsk). Besøkt 7. juli 2022. 
  14. ^ For «Nous les amoureux» av Jean-Claude Pascal: «Tout les Titres par Artiste – P» (fransk). Infodisc.fr. Arkivert fra originalen 20. september 2013. Besøkt 5. februar 2017.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 15. juli 2015. Besøkt 21. juli 2017.  Velg J-Claude PASCAL fra rullemenyen og trykk OK.
  15. ^ «Jean-Claude Pascal». ultratop.be. Besøkt 5. februar 2017. 
  16. ^ «The Allisons – Are You Sure?». dutchcharts.nl. Besøkt 5. februar 2017. 
  17. ^ «The Allisons». topplista.no. IFPI Norge. Besøkt 7. juli 2022. 
  18. ^ «Are You Sure by Allisons». Official Charts Company. Besøkt 30. juli 2023. 
  19. ^ a b «Ingen gleder seg til melodifinalen i TV i kveld» . VG (norsk). Verdens Gang. 18. februar 1961. s. 4. Besøkt 30. juli 2023 – via Nasjonalbiblioteket. 
  20. ^ eps. (signatur) (20. februar 1961). «La Per Asplin få reise til melodi-finalen i Cannes» . VG. Verdens Gang. s. 5. Besøkt 30. juli 2023 – via Nasjonalbiblioteket. 
  21. ^ «Erik Diesen IKKE til tv-finalen i Cannes» . VG. Verdens Gang. 14. mars 1961. s. 5. Besøkt 31. juli 2022 – via Nasjonalbiblioteket. 
  22. ^ «Nora Brockstedt i Cannes» . VG. Verdens Gang. 16. mars 1961. s. 16. Besøkt 31. juli 2023. 
  23. ^ «Final of Cannes 1961». Eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 7. juli 2022. 
  24. ^ «Results of the Final of Cannes 1961». Eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 30. juli 2023. 
  25. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  26. ^ «The Eurovision Song Contest (1961)». Internet Movie Database. Besøkt 20. juli 2017. 
  27. ^ Abbate, Mauro (7. mai 2022). «Italia all'Eurovision Song Contest: tutti i numeri del nostro Paese nella kermesse europea» (italiensk). Notizie Musica. Arkivert fra originalen 9. juni 2022. Besøkt 1. juli 2022. 
  28. ^ a b Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm, Sverige: Premium Publishing. s. 20–21. ISBN 91-89136-29-2. 
  29. ^ a b «Greetje vanavond nummer zes». Nieuwe Leidsche Courant (nederlandsk). Historische Kranten, Erfgoed Leiden en Omstreken. 18. mars 1961. s. 7. Besøkt 9. desember 2022. 
  30. ^ a b c d e «Eurovision Song Contest 1961 – fransk kommentar». RTF/EBU. 18. mars 1961. Besøkt 6. august 2023. «Robert Beauvais: Jeg har også fått sjansen til å kommentere for Fyrstedømmet Luxembourg, Monaco, Sveits Romandie og – parallelt med min kollega Nic Bal, som sørger for kommentar på det flamske språk – for Belgia.» 
  31. ^ a b c d «Programma's binnen- en buitenlandse zenders». De Telegraaf (nederlandsk). Delpher. 17. mars 1961. s. 9. Besøkt 9. desember 2022. 
  32. ^ «Televisiekijkers voor U …». De Gazet van Aals (nederlandsk). Digitaal krantenarchief – Stadsarchief Aalst. 11. mars 1961. Besøkt 9. desember 2022. 
  33. ^ «Programoversigt – Program 1 / Fjernsyn – 18-03-1961» (PDF). DR sendeplan (dansk). Dansk Kulturarv. 29. mars 1960. Arkivert fra originalen 19. juni 2022. Besøkt 9. desember 2022. 
  34. ^ a b «Radio ja televisio». Helsingin Sanomat. nakoislehti.hs.fi. 18. mars 1961. s. 33. Besøkt 9. desember 2022. (abonnement kreves). 
  35. ^ a b c d e «Programmes des Émissions Suisses et Étrangères». Radio Je vois tout – télévision (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 9. mars 1961. s. 24–26. Besøkt 9. desember 2022. 
  36. ^ «Remise du Grand Prix Eurovision 1961 à Jean-Claude Pascal (Luxembourg) | INA». Institut national de l'audiovisuel (fransk). Besøkt 9. desember 2022 – via Institut national de l'audiovisuel. 
  37. ^ a b c d e «Programmes des Émissions Suisses et Étrangères». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia. 9. mars 1961. s. 33–36. Besøkt 9. desember 2022. 
  38. ^ «I programmi TV e radio». La Stampa. La Stampa – Consultazione Archivio. 18. mars 1961. s. 4. Besøkt 9. desember 2022. 
  39. ^ Anselmi, Eddy (2020). Il festival di Sanremo: 70 anni di storie, canzoni, cantanti e serate [Sanremo-festivalen: 70 år med historier, sanger, sangere og kvelder] (italiensk). Milano, Italia: Planeta DeAgostini. ISBN 978-88-511-7854-3. «Nel 1961 è il commentatore Rai dell'Eurovision Song Contest [I 1961 var han kommentator for Rai under Eurovision Song Contest]» 
  40. ^ «Radijski in televizijski spored» (PDF). Glas. 11. mars 1961. s. 6. Arkivert fra originalen (PDF) 23. juli 2022. 
  41. ^ Nemanja Mitrović (6. mars 2022). «Evrovizijski put Jugoslavije - od socijalističkog autsajdera do festivalskog pobednika». BBC News na srpskom (serbisk). Arkivert fra originalen 14. mai 2022. Besøkt 9. desember 2022. 
  42. ^ Vladan Stošić (7. mai 2008). «Prva Srpkinja na Evroviziji: Probijanje gvozdene zavese». www.vreme.com (serbisk). Vreme. Arkivert fra originalen 1. juni 2023. Besøkt 30. juli 2023. 
  43. ^ «TV Program». Slobodna Dalmacija (kroatisk). Split, SR Kroatia, Jugoslavia. 18. mars 1961. s. 8. 
  44. ^ «Télé-Luxembourg». Luxemburger Wort (fransk and tysk). viewer.eluxemburgensia.lu. 18. mars 1961. s. 19. Besøkt 9. desember 2022. 
  45. ^ «Eurovisie Songfestival ook op radio». De Tijd De Maasbode. 7. mars 1961. s. 6. 
  46. ^ «[NRK P1 1961.03.18 : programrapport] - Nasjonalbiblioteket» . www.nb.no. NRK Radio. 18. mars 1961. s. 14. Besøkt 3. september 2022. 
  47. ^ LOS40 (28. mars 2018). «Fotogalería:Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (spansk). Arkivert fra originalen 26. september 2021. Besøkt 9. desember 2022. 
  48. ^ «Eurovision Song Contest Grand Prix 1961». Radio Times. BBC Programme Index – genome.ch.bbc.co.uk. 27. mars 1960. Besøkt 8. desember 2022. 
  49. ^ «Austria Eurovision 1961». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 9. desember 2022. 

Eksterne lenker

rediger
Autoritetsdata