Eurovision Song Contest 1963
Eurovision Song Contest 1963 | |
---|---|
![]() | |
Dato: | 23. mars 1963 |
Sted: | ![]() |
Programleder: | Katie Boyle |
Sjefdirigent: | Eric Robinson |
Regi: | Yvonne Littlewood |
Produsent: | Harry Carlisle |
Kringkaster: | British Broadcasting Corporation (BBC) |
Deltakere: | 16 |
Vinner: | ![]() «Dansevise» Grethe og Jørgen Ingmann |
Deltakelse | |
Eurovision Song Contest | |
◄ 1962 ![]() |
Eurovision Song Contest 1963 var den åttende utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert lørdag 23. mars 1963 i BBC Television Centre i London i Storbritannia. Programleder var Katie Boyle.
Startfeltet på 16 land var identisk med startfeltene de to årene i forveien. EBU innførte nok et nytt poengsystem. Nå skulle hver jury gi 1–5 poeng til sine fem favorittsanger, i stedet for tre favorittsanger som året før.
Danmark vant sin første seier med «Dansevise», fremført av Grethe og Jørgen Ingmann. Dette var første gang et nordisk land vant konkurransen, og første gang flere enn én artist vant. Seieren fikk imidlertid en trang fødsel, siden Norge avleverte feil jurypoeng under avstemningen. Feilen gjorde at Norge måtte kalles opp på nytt på slutten av avstemningen, da Sveits ledet med to poeng. Da de korrekte norske stemmene kom inn, gikk imidlertid Danmark forbi og vant foran nesen på Sveits. Norge ble i etterkant av konkurransen anklaget for å hjulpet et naboland til seier, og Sveits protesterte på resultatet. NRK understreket imidlertid at de norske stemmene var korrekte, og resultatet ble stående.
Mens Danmark vant, havnet resten av Norden i andre enden av resultatlisten; Norge, Sverige og Finland endte alle sist, uten poeng. Norge ble representert av Anita Thallaug og låten «Solhverv».
BakgrunnRediger
Etter å ha vunnet konkurransen året før, var det egentlig Frankrike som skulle arrangere konkurransen. Men etter å ha arrangert både i 1959 og 1961, takket Frankrike nei til arrangørjobben. I stedet trådte Storbritannia inn som vert, slik de også hadde gjort i 1960.[1] Storbritannia skulle også gjøre det samme i 1972 (for Monaco) og 1974 (for Luxembourg) og igjen i 2023 for Ukraina.[2]
BBC la konkurransen til tv-senteret i White City i London. Senteret åpnet i 1960 og hadde gode fasiliteter for store arrangementer som Eurovision Song Contest. Senteret var blant de største av sitt slag helt til det stengte i mars 2013.[3][4]
FormatRediger
Deltakerantallet holdt seg på 16 land – de samme landene som de to foregående årene. Hvert deltakerland deltok via en kringkaster som var medlem av EBU. Landene stilte med ett bidrag hver, og dette skulle fremføres av en solist eller en duo. Det var med andre ord ikke tillatt med flere enn to artister på scenen.[5]
Startrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning i november året før, og som i 1960 ble Storbritannia trukket til å starte showet, mens Luxembourg avsluttet.[4] Norge ble trukket til å starte som nummer fem.
Vinneren ble kåret gjennom juryavstemning, der hvert land ga 1, 2, 3, 4, 5 poeng til sine fem favorittsanger. Hvert land hadde en jury med 20 medlemmer, der hvert medlem ga henholdsvis 1, 2, 3, 4 og 5 poeng til sine fem favorittsanger. Deretter ble medlemmenes poeng lagt sammen, og førsteplassen ble tildelt 5 poeng fra juryen, andreplassen 4 poeng, tredjeplassen 3 poeng, fjerdeplassen 2 poeng og femteplassen 1 poeng. Jurymedlemmene var nødt for å avgi stemme, og de kunne ikke stemme på sitt eget land. Jurymedlemmene skulle være lekfolk, og ikke profesjonelle musikere, utgivere eller komponister.[6]
SendingenRediger
Som i 1960 var Katie Boyle programleder også dette året. Showet ble overført direkte fra BBC Television Centre i London lørdag 23. mars 1963 fra klokken 21.00 til 22.35 britisk tid (23.00–00.35 norsk tid).[7][8] London varte i 1 time og 35 minutter.[9]
BBC gjorde dette året en vri på produksjonen og sendte parallelt fra to studioer. I det ene studioet var programleder Katie Boyle, publikum og poengtavlen. Orkesteret og artistene opptrådte i et nærliggende studio. I motsetning til årene før og etter, tok BBC i bruk mikrofoner på lange stativer av samme type som brukes i film- og serieproduksjoner.[4] Mikrofonene var derfor ikke synlige i tv-ruten, og for seerne kunne det derfor se ut som om artistene mimet vokalen. Dette var imidlertid ikke tilfelle, og alle artistene sang direkte.[1] BBC brukte også ulike bakgrunner og kulisser for å skape et nytt inntrykk og en ny ramme til hver sang. Norske Anita Thallaug gikk for eksempel opp en liten trapp og fremførte «Solhverv» på en liten plattform, omkranset av fire stolper.[10] Thallaug stilte i en kjole som var tegnet av designeren Per Lekang.[11]
BBC hadde også produsert egne «postkort», korte videosnutter, som var ment å vises mellom sangene, men droppet ideen kort tid før finalen.[4] Tradisjonen med postkort-filmer startet først i 1970.
Blant artistene var kjente navn som Nana Mouskouri, Esther Ofarim, Monica Zetterlund og Françoise Hardy. Norge var representert av sangeren Anita Thallaug.
Norges bidragRediger
Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1963
Norge deltok for fjerde gang i konkurransen. I den norske finalen 10. februar 1963 vant «Solhverv» en suveren seier. Sangen var skrevet av Dag Kristoffersen og ble fremført av Jan Høiland med lite orkester og Nora Brockstedt med Kringkastingsorkestret. Brockstedt kunne ikke reise til London, siden hun allerede hadde takket ja til en landsomfattende turné sammen med Jens Book-Jenssen.[12] Ryktene ville imidlertid ha det til at Brockstedt ikke likte låten og fryktet en dårlig plassering i London, og til slutt valgte NRK Anita Thallaug til å representere Norge.[13]
Norsk presse var negativ til kvaliteten på de norske låtene. Aftenposten kommenterte at den norske finalen hadde «et visst gammelmodig preg» og la til at «samtlige fem komposisjoner kunne like gjerne vært skrevet for tredve år siden».[14] VG var også lite imponert og konkluderte med at finalen «bragte fem melodier uten særlige vinnersjanser i den europeiske finale i London».[15]
Pressen skulle også få rett, for det norske bidraget imponerte ingen av de europeiske juryene. Da avstemningen var ferdig, sto Norge igjen uten poeng sammen med Finland, Sverige og Nederland. Dette var Norges første sisteplass i konkurransen. Nederland ble også det første landet til å få null poeng to år på rad.
Øivind Bergh dirigerte BBC-orkesteret under Norges fremføring, mens journalist Øivind Johnssen kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet og NRK Radio. Roald Øyen leste de norske poengene fra NRK Marienlyst i Oslo.[11]
AvstemningenRediger
Etter de 16 landene hadde fremført sangene sine, opptrådte den svenske sirkusduoen Ola & Barbro i pausen. Deretter kalte Katie Boyle opp de 16 juryene i tur og orden. Det var flere endringer i stemmesystemet dette året. For første gang avga landene poeng i samme rekkefølge som startrekkefølgen på scenen. Tidligere hadde man snudd startrekkefølgen ved avstemningen, slik at det landet som opptrådte sist, også var det første til å avgi sine stemmer.
Også stemmesystemet var endret. Hvert land hadde dette året en jury på 20 medlemmer. Medlemmene kunne stemme på sine favorittsanger, unntatt sangen fra sitt eget land. Det landet som fikk flest stemmer fra jurymedlemmene, fikk 5 poeng. Den som fikk nest flest stemmer, fikk 4 poeng, og så videre ned til 1 poeng. Hvert land ga dermed 1, 2, 3, 4 og 5 poeng til sine fem favorittbidrag. Avstemningen ble svært spennende, og en rekke land kjempet om seieren. Mot slutten lå Danmark og Sveits et lite hode foran de andre landene, og Danmark vant til slutt, bare to poeng foran Sveits.
Første nordiske seierRediger
Dette var Skandinavias og Nordens første seier, og «Dansevise» tok seg inn på singellistene i flere land. Blant annet nådde den en syvendeplass på norske VG-lista, og dette var første gang en Eurovision Song Contest-vinner endte opp på VG-lista. «Dansevise» nådde også nummer 49 i Tyskland og nummer 12 i belgiske Vallonia.[16] I Danmark fantes det i 1963 ingen offisiell singelliste, men radioprogrammet Top20 på Danmarks Radio hadde låten på sin toppliste i rundt ett år etter finalen.[17]
Norsk jury-rotRediger
Om Norge ikke gjorde seg bemerket resultatmessig, skulle Norge likevel sette sitt preg på avstemningen. Sveits og Danmark tok raskt ledelsen i konkurransen, og da Norge skulle stemme som land nummer fem, oppsto det problemer. Det norske telleapparatet hadde nemlig ikke rukket å regne sammen jurymedlemmenes stemmer, og de norske poengene var dermed ikke klare. I forvirringen leste Roald Øyen opp et foreløpig resultat og måtte be Katie Boyle om å få komme tilbake senere i avstemningen.[1]
På slutten av avstemningen ledet Sveits, med Danmark to poeng bak. Da de korrekte norske poengene ble lest opp, byttet imidlertid Sveits og Danmark plass, slik at Danmark vant konkurransen to poeng foran Sveits.[1] Den norske juryen ble senere anklaget for å ha hjulpet et naboland til seier, og Sveits protesterte mot resultatet.[18] NRK avviste imidlertid anklagene og understreket at den norske juryen hadde gitt riktige poeng.
Årsaken til kaoset var at det norske telleapparatet rett og slett ikke var ferdige med å telle opp stemmene da Norge ble kalt opp. Ikke bare var stemmene feil, men en stresset Øyen leste også opp poengene på feil måte. Da Norge ble kalt opp igjen på slutten av avstemningen, var resultatene fra den norske juryen klare og korrekte. «Vi har god samvittighet med hensyn til resultatet. De 20 jurymedlemmenes stemmesedler ligger i fjernsynet til kontroll om nødvendig», bedyret NRKs Odd Grythe.[19]
Ett av de norske jurymedlemmene fra 1963, Olaf Kjell Wathne Garh, ble intervjuet av NRK P2 i 2017, og han fortalte om kaotiske tilstander på NRK Marienlyst under avstemningen.[20] Garh var student i 1963, og ifølge ham ble Garh og noen medstudenter hanket inn av NRK i hui og hast samme dag som finalen. De ble hentet i drosjer og kjørt til NRK Marienlyst. Der fikk de høre sangene to ganger via høyttalere i et knøttlite rom. Studentene hadde imidlertid bestemt seg på forhånd for å stemme på Danmark og et par andre land, fordi de «hadde mest sympati for Danmark».[20]
De 20 jurymedlemmene stemte deretter, og programsekretær Einar Johannessen summerte stemmene på en krittavle da London plutselig kalte. «Vi var jo knapt halvferdige, og i full fart improviserte han og skriblet ned noen tall», fortalte Garh og la til: «Det hele var så enkelt og primitivt at en neppe ville ha trodd det i dag». Jurymedlemmene fikk 150 kroner hver i honorar for å «kaste bort lørdagskvelden», som NRK, ifølge Garh, hadde kalt oppdraget.[20]
DeltakereRediger
Startnr. | Land | Artist | Sang | Plass | Poeng |
---|---|---|---|---|---|
01 | Storbritannia | Ronnie Carroll | «Say Wonderful Things» | 4 | 28 |
02 | Nederland | Annie Palmen | «Een speeldoos» | 13 | 0 |
03 | Tyskland | Heidi Brühl | «Marcel» | 9 | 5 |
04 | Østerrike | Carmela Corren | «Vielleicht geschieht ein Wunder» | 7 | 16 |
05 | Norge | Anita Thallaug | «Solhverv» | 13 | 0 |
06 | Italia | Emilio Pericoli | «Uno per tutte» | 3 | 37 |
07 | Finland | Laila Halme | «Muistojeni laulu» | 13 | 0 |
08 | Danmark | Grethe og Jørgen Ingmann | «Dansevise» | 1 | 42 |
09 | Jugoslavia | Vice Vukov | «Brodovi» | 11 | 3 |
10 | Sveits | Esther Ofarim | «T'en va pas» | 2 | 40 |
11 | Frankrike | Alain Barrière | «Elle était si jolie» | 5 | 25 |
12 | Spania | José Guardiola | «Algo prodigioso» | 12 | 2 |
13 | Sverige | Monica Zetterlund | «En gång i Stockholm» | 13 | 0 |
14 | Belgia | Jacques Raymond | «Waarom?» | 10 | 4 |
16 | Monaco | Françoise Hardy | «L'amour s'en va» | 5 | 25 |
16 | Luxembourg | Nana Mouskouri | «À force de prier» | 8 | 13 |
Tilbakevendende artisterRediger
Artist | Land | Deltok i |
---|---|---|
Ronnie Carroll | Storbritannia | 1962 |
Låtskrivere og språkRediger
Oversikt over låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk.[21][22]
Land | Sang | Komponist | Tekstforfatter | Språk | Norsk oversettelse |
---|---|---|---|---|---|
Storbritannia | «Say Wonderful Things» | Philip Green | Norman Newell | Engelsk | Si herlige ting |
Nederland | «Een speeldoos» | Pieter Goemans | Nederlandsk | En spilledåse | |
Tyskland | «Marcel» | Charly Niessen | Tysk | – | |
Østerrike | «Vielleicht geschieht ein Wunder» | Erwin Halletz | Peter Wehle | Tysk, engelsk | Kanskje skjer et under |
Norge | «Solhverv» | Dag Kristoffersen | Norsk | – | |
Italia | «Uno per tutte» | Tony Renis | Alberto Testa, Giulio Rapetti | Italiensk | Én for alle |
Finland | «Muistojeni laulu» | Börje Sundgren | Finsk | Mine minners sang | |
Danmark | «Dansevise» | Otto Francker | Sejr Volmer-Sørensen | Dansk | – |
Jugoslavia | «Brodovi» | Mario Nardelli | Kroatisk | Skip | |
Sveits | «T'en va pas» | Géo Voumard | Émile Gardaz | Fransk | Ikke dra |
Frankrike | «Elle était si jolie» | A. Migiani, Alain Barrière | Fransk | Hun var så vakker | |
Spania | «Algo prodigioso» | Fernando García Morcillo | Camillo Murillo Janero | Spansk | Noe strålende |
Sverige | «En gång i Stockholm» | Bobbie Ericsson | Beppe Wolgers | Svensk | En gang i Stockholm |
Belgia | «Waarom?» | Hans Flower | Wim Brabants | Nederlandsk | Hvorfor? |
Monaco | «L'amour s'en va» | Françoise Hardy | Fransk | Kjærligheten forsvinner | |
Luxembourg | «À force de prier» | Raymond Bernard | Pierre Delanoë | Fransk | I kraft av en bønn |
PoengtavleRediger
Tavlen er ordnet i samme rekkefølge som landene stemte i. Både Norge og Monaco måtte imidlertid avgi stemmene sine på nytt på slutten av avstemningen.[23]
Deltakerland | Poenggivende land | Sum | Plass | |||||||||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Storbritannia | 3 | 5 | 3 | 3 | 3 | 3 | 5 | 2 | 1 | 28 | 4 | |||||||
Nederland | 0 | 13 | ||||||||||||||||
Tyskland | 2 | 3 | 5 | 9 | ||||||||||||||
Østerrike | 4 | 4 | 1 | 2 | 3 | 2 | 16 | 7 | ||||||||||
Norge | 0 | 13 | ||||||||||||||||
Italia | 2 | 1 | 3 | 2 | 5 | 4 | 5 | 3 | 3 | 5 | 4 | 37 | 3 | |||||
Finland | 0 | 13 | ||||||||||||||||
Danmark | 3 | 5 | 2 | 3 | 4 | 2 | 5 | 3 | 5 | 5 | 5 | 42 | 1 | |||||
Jugoslavia | 1 | 2 | 3 | 11 | ||||||||||||||
Sveits | 5 | 4 | 5 | 1 | 5 | 4 | 4 | 1 | 4 | 4 | 3 | 40 | 2 | |||||
Frankrike | 4 | 1 | 2 | 4 | 5 | 4 | 1 | 1 | 2 | 1 | 25 | 5 | ||||||
Spania | 2 | 2 | 12 | |||||||||||||||
Sverige | 0 | 13 | ||||||||||||||||
Belgia | 4 | 4 | 10 | |||||||||||||||
Monaco | 1 | 2 | 5 | 1 | 3 | 1 | 1 | 5 | 4 | 2 | 25 | 5 | ||||||
Luxembourg | 3 | 1 | 1 | 2 | 2 | 4 | 13 | 8 |
ToppoengRediger
Hver jury ga 1, 2, 3, 4 og 5 poeng til sine fem favorittsanger. Her er hvert lands 5-poenger:
Antall | Deltakernasjon | Toppoeng fra: |
---|---|---|
5 | Danmark | Belgia, Finland, Luxembourg, Nederland, Sverige |
3 | Italia | Danmark, Monaco, Sveits |
Sveits | Østerrike, Italia, Storbritannia | |
2 | Storbritannia | Norge, Spania |
Monaco | Frankrike, Tyskland | |
1 | Frankrike | Jugoslavia |
DirigenterRediger
Mens Harry Carlisle var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[24]
Land | Dirigent |
---|---|
Storbritannia | Eric Robinson |
Nederland | Eric Robinson |
Tyskland | Willy Berking |
Østerrike | Erwin Halletz |
Norge | Øivind Bergh |
Italia | Gigi Cicchellero |
Finland | George de Godzinsky |
Danmark | Kai Mortensen |
Jugoslavia | Miljenko Prohaska |
Sveits | Eric Robinson |
Frankrike | Franck Pourcel |
Spania | Rafael Ibarbia |
Sverige | William Lind |
Belgia | Francis Bay |
Monaco | Raymond Lefèvre |
Luxembourg | Eric Robinson |
Kommentatorer og poengopplesereRediger
Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.[20] For første gang ble avstemningen gjennomført i samme rekkefølge av startrekkefølgen. Frem til da hadde landene stemt i motsatt rekkefølge av startrekkefølgen.
- Storbritannia – Pete Murray[25]
- Nederland – Pim Jacobs[26]
- Tyskland – Werner Veigel
- Østerrike – Emil Kollpacher
- Norge – Roald Øyen
- Italia – Enzo Tortora[27]
- Finland – Poppe Berg
- Danmark – Ukjent
- Jugoslavia – Miloje Orlović
- Sveits – Alexandre Burger
- Frankrike – Armand Lanoux
- Spania – Julio Rico
- Sverige – Edvard Matz[28]
- Belgia – Ward Bogaert
- Monaco – Ukjent
- Luxembourg – Ukjent
Kommentatorer og kringkastereRediger
Alle 16 deltakerlandene, i tillegg til Portugal, kringkastet finalen.[4] Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1963:[29][30]
Land | Kringkaster | Kanal | Kommentator |
---|---|---|---|
Belgia | BRT | BRT | Herman Verelst og Denise Maes |
RTB | RTB | Pierre Delhasse | |
Danmark | Danmarks Radio | DR TV | Ole Mortensen |
Finland | Yle | Suomen Televisio | Aarno Walli[31] |
Yleisradio | Erkki Melakoski[31] | ||
Frankrike | RTF | RTF Télévision | Pierre Tchernia[32] |
Italia | Rai | Programma Nazionale | Renato Tagliani |
Jugoslavia | JRT | Televizija Beograd | Ljubomir Vukadinović |
Televizija Zagreb | Gordana Bonetti[33] | ||
Televizija Ljubljana | Tomaž Terček | ||
Luxembourg | CLT | Télé-Luxembourg | Pierre Tchernia |
Monaco | Télé Monte Carlo | Télé Monte Carlo | Pierre Tchernia |
Nederland | NTS | NTS | Willem Duys[34] |
Norge | NRK | NRK Fjernsynet | Øivind Johnssen[a][36][37] |
NRK Radio | |||
Spania | TVE | TVE | Federico Gallo |
Storbritannia | BBC | BBC TV | David Jacobs[7] |
Sveits | TV DRS | TV DRS | Theodor Haller[38] |
TSR | TSR | Georges Hardy | |
TSI | TSI | Renato Tagliani | |
Sverige | Sveriges Radio | Sveriges Radio TV | Jörgen Cederberg[39] |
Tyskland | ARD | Deutsches Fernsehen | Hanns Joachim Friedrichs |
Østerrike | ORF | ORF | Hanns Joachim Friedrichs |
Kommentatorer for ikke-deltakende landRediger
Land | Kringkaster | Kanal | Kommentator |
---|---|---|---|
Portugal | RTP | RTP | Federico Gallo[40] |
NoterRediger
- ^ Ifølge forhåndsomtaler til tv- og radioguider skulle Odd Grythe ha kommentert sendingen. I stedet fikk sportskommentator Øivind Johnssen oppdraget.[35]
ReferanserRediger
- ^ a b c d «Eurovision Song Contest – London 1963». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 30. januar 2023.
- ^ «United Kingdom to host Eurovision Song Contest 2023». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. 25. juli 2022. Besøkt 25. juli 2022.
- ^ «Television Centre». www.bbc.com (engelsk). British Broadcasting Corporation. Besøkt 1. september 2022.
- ^ a b c d e «Recalling the 50th anniversary of the 1963 contest». eurovision.tv. 23. mars 1963. Arkivert fra originalen 20. august 2022. Besøkt 21. juli 2017.
- ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 254–264. ISBN 978-1-84583-065-6.
- ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 213–214. ISBN 978-1-84583-065-6.
- ^ a b «Eurovision Song Contest Grand Prix 1963 – BBC Television». Radio Times (2001 utg.). BBC Programme Index by the Genome Project. 23. mars 1963. Besøkt 30. januar 2023.
- ^ «Helgens radio og TV-program». Ringerikes Blad. 23. mars 1963. s. 6. Besøkt 30. januar 2023 – via Nasjonalbiblioteket.
- ^ «Eurovision Song Contest 1963 – full show». BBC/EBU via YouTube. 23. mars 1963. Besøkt 22. juli 2017.
- ^ «ESC 1963 05 - Norway - Anita Thallaug - Solhverv» (opptak fra tv-sendingen). BBC/EBU. Besøkt 30. januar 2023 – via YouTube.
- ^ a b «Årets Melodie Grand Prix». Verdens Gang. 20. mars 1963. s. 14.
- ^ rik. (sign.) (11. februar 1963). «Dag Kristoffersen vant Fjernsynets Melodi Grand Prix». Arbeiderbladet. s. 1.
- ^ Pedersen, Jostein (23. mai 2006). «Jostein Pedersen: Absolutt Grand Prix, Volum 1 • ballade.no». ballade.no. Besøkt 30. januar 2023.
- ^ Reff, Syver «Septim» (11. februar 1963). «'Solhverv' norsk finalist i Melodi Grand Prix». Aftenposten. s. 5.
- ^ «– Første gang i mitt liv at jeg har skrevet en slager». Verdens Gang. 11. februar 1963. s. 22.
- ^ «Grethe & Jørgen Ingmann – Dansevise». danishcharts.com. Arkivert fra originalen 6. februar 2017. Besøkt 30. januar 2023.
- ^ Sørensen, Dorte Hygum (26. januar 2013). «Danmarks måske bedste bidrag til Melodi Grand Prix er historien om op- og nedture». Politiken.
- ^ «Sveitsisk TV protesterer». Verdens Gang. 26. mars 1963. s. 1.
- ^ Eriksen, Espen (25. mars 1963). «Norsk Grand Prix-bommert sendte Danmark til topps». Verdens Gang. s. 22.
- ^ a b c d «NRK Radio – Studio 2». NRK Radio (norsk). 9. mai 2017. Besøkt 21. juli 2017.
- ^ «1963 – Diggiloo Thrush». www.diggiloo.net. Besøkt 14. desember 2022.
- ^ «Participants of London 1963». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 14. desember 2022.
- ^ «Eurovision Song Contest 1963 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 19. oktober 2017. Besøkt 21. juli 2017.
- ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017.
- ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 291–299. ISBN 978-1-84583-065-6.
- ^ «Welkom op de website van Eurovision Artists». www.eurovisionartists.nl. Besøkt 13. desember 2022.
- ^ Abbate, Mauro (7. mai 2022). «Italia all'Eurovision Song Contest: tutti i numeri del nostro Paese nella kermesse europea» (italiensk). Notizie Musica. Arkivert fra originalen 9. juni 2022. Besøkt 1. juli 2022.
- ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm, Sverige: Premium Publishing. s. 40. ISBN 91-89136-29-2.
- ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs For Europe The United Kingdom at The Eurovision Song Contest Volume One: The 1950s and 1960s. UK: Telos. s. 326. ISBN 978-1-84583-065-6.
- ^ «The Eurovision Song Contest (1963)». Besøkt 21. juli 2017.
- ^ a b «Radio ja televisio». Helsingin Sanomat (finsk). nakoislehti.hs.fi. 23. mars 1963. s. 23. Besøkt 14. desember 2022. (abonnement kreves).
- ^ Masson, Christian. «1963 – Londres». songcontest.free.fr. Besøkt 14. desember 2022.
- ^ «Televizija». Slobodna Dalmacija (kroatisk). Arhiv Slobodne Dalmacije – digitalni arhiv tiskanih izdanja Slobodne Dalmacije. 23. mars 1963. s. 8. Besøkt 14. desember 2022.
- ^ «Welkom op de website van Eurovision Artists». www.eurovisionartists.nl. Besøkt 13. desember 2022.
- ^ https://www.nb.no/items/a8e1afa939fda64595e56f7b43e8368f?page=9&searchText=%22odd%20grythe%22
- ^ «[NRK P1 1963.03.23 : programrapport]» . NRK Radio programrapport. Norsk rikskringkasting. Besøkt 14. desember 2022 – via Nasjonalbiblioteket.
- ^ «Underholdings-Feldborg i dag: 'London-opplegget hadde ikke noe å by lytterne'». Bergensavisen. Nasjonalbiblioteket. 25. mars 1963. s. 16. Besøkt 14. desember 2022.
- ^ «Programme TV du 17 au 24 mars"». Radio TV – Je vois tout (fransk). Scriptorium Digital Library. 15. mars 1962. s. 32–34. Besøkt 13. desember 2022.
- ^ Thorsson, Leif (2006). Melodifestivalen genom tiderna. Stockholm: Premium Publishing AB. s. 40. ISBN 91-89136-29-2.
- ^ «Boletim do dia». casacomum.org. Diário de Lisboa. 23. mars 1963. Besøkt 3. september 2022.
Eksterne lenkerRediger
- Offisielt nettsted
- (en) Eurovision Song Contest 1963 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons