Wikipedia

Eurovision Song Contest 1963

åttende utgave av EBUs årlige sangkonkurranse
Eurovision Song Contest 1963
Jørgen & Grethe Ingmann.jpg
Dato: 23. mars 1963
Sted: Storbritannia BBC Television Centre, London, Storbritannia
Programleder: Katie Boyle
Sjefdirigent: Eric Robinson
Regi: Yvonne Littlewood
Produsent: Harry Carlisle
Kringkaster: British Broadcasting Corporation (BBC)
Deltakere: 16
Vinner: Danmark Danmark
«Dansevise»
Grethe og Jørgen Ingmann
Deltakelse
Deltakere
ESC 1963 Map.svg

     Deltakere

Eurovision Song Contest
◄ 1962    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1964 ►

Eurovision Song Contest 1963 var den åttende utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert lørdag 23. mars 1963 i BBC Television Centre i London i Storbritannia. Programleder var Katie Boyle.

Startfeltet på 16 land var identisk med startfeltene de to årene i forveien. EBU innførte nok et nytt poengsystem. Nå skulle hver jury gi 1–5 poeng til sine fem favorittsanger, i stedet for tre favorittsanger som året før.

Danmark vant sin første seier med «Dansevise», fremført av Grethe og Jørgen Ingmann. Dette var første gang et nordisk land vant konkurransen, og første gang flere enn én artist vant. Seieren fikk imidlertid en trang fødsel, siden Norge avleverte feil jurypoeng under avstemningen. Feilen gjorde at Norge måtte kalles opp på nytt på slutten av avstemningen, da Sveits ledet med to poeng. Da de korrekte norske stemmene kom inn, gikk imidlertid Danmark forbi og vant foran nesen på Sveits. Norge ble i etterkant av konkurransen anklaget for å hjulpet et naboland til seier, og Sveits protesterte på resultatet. NRK understreket imidlertid at de norske stemmene var korrekte, og resultatet ble stående.

Mens Danmark vant, havnet resten av Norden i andre enden av resultatlisten; Norge, Sverige og Finland endte alle sist, uten poeng. Norge ble representert av Anita Thallaug og låten «Solhverv».

BakgrunnRediger

Etter å ha vunnet konkurransen året før, var det egentlig Frankrike som skulle arrangere konkurransen. Men etter å ha arrangert både i 1959 og 1961, takket Frankrike nei til arrangørjobben. I stedet trådte Storbritannia inn som vert, slik de også hadde gjort i 1960.[1] Storbritannia skulle også gjøre det samme i 1972 (for Monaco) og 1974 (for Luxembourg) og igjen i 2023 for Ukraina.[2]

BBC la konkurransen til tv-senteret i White City i London. Senteret åpnet i 1960 og hadde gode fasiliteter for store arrangementer som Eurovision Song Contest. Senteret var blant de største av sitt slag helt til det stengte i mars 2013.[3][4]

FormatRediger

Deltakerantallet holdt seg på 16 land – de samme landene som de to foregående årene. Hvert deltakerland deltok via en kringkaster som var medlem av EBU. Landene stilte med ett bidrag hver, og dette skulle fremføres av en solist eller en duo. Det var med andre ord ikke tillatt med flere enn to artister på scenen.[5]

Startrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning i november året før, og som i 1960 ble Storbritannia trukket til å starte showet, mens Luxembourg avsluttet.[4] Norge ble trukket til å starte som nummer fem.

Vinneren ble kåret gjennom juryavstemning, der hvert land ga 1, 2, 3, 4, 5 poeng til sine fem favorittsanger. Hvert land hadde en jury med 20 medlemmer, der hvert medlem ga henholdsvis 1, 2, 3, 4 og 5 poeng til sine fem favorittsanger. Deretter ble medlemmenes poeng lagt sammen, og førsteplassen ble tildelt 5 poeng fra juryen, andreplassen 4 poeng, tredjeplassen 3 poeng, fjerdeplassen 2 poeng og femteplassen 1 poeng. Jurymedlemmene var nødt for å avgi stemme, og de kunne ikke stemme på sitt eget land. Jurymedlemmene skulle være lekfolk, og ikke profesjonelle musikere, utgivere eller komponister.[6]

SendingenRediger

Som i 1960 var Katie Boyle programleder også dette året. Showet ble overført direkte fra BBC Television Centre i London lørdag 23. mars 1963 fra klokken 21.00 til 22.35 britisk tid (23.00–00.35 norsk tid).[7][8] London varte i 1 time og 35 minutter.[9]

BBC gjorde dette året en vri på produksjonen og sendte parallelt fra to studioer. I det ene studioet var programleder Katie Boyle, publikum og poengtavlen. Orkesteret og artistene opptrådte i et nærliggende studio. I motsetning til årene før og etter, tok BBC i bruk mikrofoner på lange stativer av samme type som brukes i film- og serieproduksjoner.[4] Mikrofonene var derfor ikke synlige i tv-ruten, og for seerne kunne det derfor se ut som om artistene mimet vokalen. Dette var imidlertid ikke tilfelle, og alle artistene sang direkte.[1] BBC brukte også ulike bakgrunner og kulisser for å skape et nytt inntrykk og en ny ramme til hver sang. Norske Anita Thallaug gikk for eksempel opp en liten trapp og fremførte «Solhverv» på en liten plattform, omkranset av fire stolper.[10] Thallaug stilte i en kjole som var tegnet av designeren Per Lekang.[11]

BBC hadde også produsert egne «postkort», korte videosnutter, som var ment å vises mellom sangene, men droppet ideen kort tid før finalen.[4] Tradisjonen med postkort-filmer startet først i 1970.

Blant artistene var kjente navn som Nana Mouskouri, Esther Ofarim, Monica Zetterlund og Françoise Hardy. Norge var representert av sangeren Anita Thallaug.

Norges bidragRediger

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1963

 
Anita Thallaug sang Norge inn til sin første sisteplass.

Norge deltok for fjerde gang i konkurransen. I den norske finalen 10. februar 1963 vant «Solhverv» en suveren seier. Sangen var skrevet av Dag Kristoffersen og ble fremført av Jan Høiland med lite orkester og Nora Brockstedt med Kringkastingsorkestret. Brockstedt kunne ikke reise til London, siden hun allerede hadde takket ja til en landsomfattende turné sammen med Jens Book-Jenssen.[12] Ryktene ville imidlertid ha det til at Brockstedt ikke likte låten og fryktet en dårlig plassering i London, og til slutt valgte NRK Anita Thallaug til å representere Norge.[13]

Norsk presse var negativ til kvaliteten på de norske låtene. Aftenposten kommenterte at den norske finalen hadde «et visst gammelmodig preg» og la til at «samtlige fem komposisjoner kunne like gjerne vært skrevet for tredve år siden».[14] VG var også lite imponert og konkluderte med at finalen «bragte fem melodier uten særlige vinnersjanser i den europeiske finale i London».[15]

Pressen skulle også få rett, for det norske bidraget imponerte ingen av de europeiske juryene. Da avstemningen var ferdig, sto Norge igjen uten poeng sammen med Finland, Sverige og Nederland. Dette var Norges første sisteplass i konkurransen. Nederland ble også det første landet til å få null poeng to år på rad.

Øivind Bergh dirigerte BBC-orkesteret under Norges fremføring, mens journalist Øivind Johnssen kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet og NRK Radio. Roald Øyen leste de norske poengene fra NRK Marienlyst i Oslo.[11]

AvstemningenRediger

Etter de 16 landene hadde fremført sangene sine, opptrådte den svenske sirkusduoen Ola & Barbro i pausen. Deretter kalte Katie Boyle opp de 16 juryene i tur og orden. Det var flere endringer i stemmesystemet dette året. For første gang avga landene poeng i samme rekkefølge som startrekkefølgen på scenen. Tidligere hadde man snudd startrekkefølgen ved avstemningen, slik at det landet som opptrådte sist, også var det første til å avgi sine stemmer.

Også stemmesystemet var endret. Hvert land hadde dette året en jury på 20 medlemmer. Medlemmene kunne stemme på sine favorittsanger, unntatt sangen fra sitt eget land. Det landet som fikk flest stemmer fra jurymedlemmene, fikk 5 poeng. Den som fikk nest flest stemmer, fikk 4 poeng, og så videre ned til 1 poeng. Hvert land ga dermed 1, 2, 3, 4 og 5 poeng til sine fem favorittbidrag. Avstemningen ble svært spennende, og en rekke land kjempet om seieren. Mot slutten lå Danmark og Sveits et lite hode foran de andre landene, og Danmark vant til slutt, bare to poeng foran Sveits.

Første nordiske seierRediger

Dette var Skandinavias og Nordens første seier, og «Dansevise» tok seg inn på singellistene i flere land. Blant annet nådde den en syvendeplass på norske VG-lista, og dette var første gang en Eurovision Song Contest-vinner endte opp på VG-lista. «Dansevise» nådde også nummer 49 i Tyskland og nummer 12 i belgiske Vallonia.[16] I Danmark fantes det i 1963 ingen offisiell singelliste, men radioprogrammet Top20 på Danmarks Radio hadde låten på sin toppliste i rundt ett år etter finalen.[17]

Norsk jury-rotRediger

 
Grethe og Jørgen Ingmann skaffet Danmark sin første seier. Her fra den danske finalen.

Om Norge ikke gjorde seg bemerket resultatmessig, skulle Norge likevel sette sitt preg på avstemningen. Sveits og Danmark tok raskt ledelsen i konkurransen, og da Norge skulle stemme som land nummer fem, oppsto det problemer. Det norske telleapparatet hadde nemlig ikke rukket å regne sammen jurymedlemmenes stemmer, og de norske poengene var dermed ikke klare. I forvirringen leste Roald Øyen opp et foreløpig resultat og måtte be Katie Boyle om å få komme tilbake senere i avstemningen.[1]

På slutten av avstemningen ledet Sveits, med Danmark to poeng bak. Da de korrekte norske poengene ble lest opp, byttet imidlertid Sveits og Danmark plass, slik at Danmark vant konkurransen to poeng foran Sveits.[1] Den norske juryen ble senere anklaget for å ha hjulpet et naboland til seier, og Sveits protesterte mot resultatet.[18] NRK avviste imidlertid anklagene og understreket at den norske juryen hadde gitt riktige poeng.

Årsaken til kaoset var at det norske telleapparatet rett og slett ikke var ferdige med å telle opp stemmene da Norge ble kalt opp. Ikke bare var stemmene feil, men en stresset Øyen leste også opp poengene på feil måte. Da Norge ble kalt opp igjen på slutten av avstemningen, var resultatene fra den norske juryen klare og korrekte. «Vi har god samvittighet med hensyn til resultatet. De 20 jurymedlemmenes stemmesedler ligger i fjernsynet til kontroll om nødvendig», bedyret NRKs Odd Grythe.[19]

Ett av de norske jurymedlemmene fra 1963, Olaf Kjell Wathne Garh, ble intervjuet av NRK P2 i 2017, og han fortalte om kaotiske tilstander på NRK Marienlyst under avstemningen.[20] Garh var student i 1963, og ifølge ham ble Garh og noen medstudenter hanket inn av NRK i hui og hast samme dag som finalen. De ble hentet i drosjer og kjørt til NRK Marienlyst. Der fikk de høre sangene to ganger via høyttalere i et knøttlite rom. Studentene hadde imidlertid bestemt seg på forhånd for å stemme på Danmark og et par andre land, fordi de «hadde mest sympati for Danmark».[20]

De 20 jurymedlemmene stemte deretter, og programsekretær Einar Johannessen summerte stemmene på en krittavle da London plutselig kalte. «Vi var jo knapt halvferdige, og i full fart improviserte han og skriblet ned noen tall», fortalte Garh og la til: «Det hele var så enkelt og primitivt at en neppe ville ha trodd det i dag». Jurymedlemmene fikk 150 kroner hver i honorar for å «kaste bort lørdagskvelden», som NRK, ifølge Garh, hadde kalt oppdraget.[20]

DeltakereRediger

Startnr. Land Artist Sang Plass Poeng
01   Storbritannia Ronnie Carroll «Say Wonderful Things» 4 28
02   Nederland Annie Palmen «Een speeldoos» 13 0
03   Tyskland Heidi Brühl «Marcel» 9 5
04   Østerrike Carmela Corren «Vielleicht geschieht ein Wunder» 7 16
05   Norge Anita Thallaug «Solhverv» 13 0
06   Italia Emilio Pericoli «Uno per tutte» 3 37
07   Finland Laila Halme «Muistojeni laulu» 13 0
08   Danmark Grethe og Jørgen Ingmann «Dansevise» 1 42
09   Jugoslavia Vice Vukov «Brodovi» 11 3
10   Sveits Esther Ofarim «T'en va pas» 2 40
11   Frankrike Alain Barrière «Elle était si jolie» 5 25
12   Spania José Guardiola «Algo prodigioso» 12 2
13   Sverige Monica Zetterlund «En gång i Stockholm» 13 0
14   Belgia Jacques Raymond «Waarom?» 10 4
16   Monaco Françoise Hardy «L'amour s'en va» 5 25
16   Luxembourg Nana Mouskouri «À force de prier» 8 13

Tilbakevendende artisterRediger

Artist Land Deltok i
Ronnie Carroll   Storbritannia 1962

Låtskrivere og språkRediger

Oversikt over låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk.[21][22]

Land Sang Komponist Tekstforfatter Språk Norsk oversettelse
  Storbritannia «Say Wonderful Things» Philip Green Norman Newell Engelsk Si herlige ting
  Nederland «Een speeldoos» Pieter Goemans Nederlandsk En spilledåse
  Tyskland «Marcel» Charly Niessen Tysk –
  Østerrike «Vielleicht geschieht ein Wunder» Erwin Halletz Peter Wehle Tysk, engelsk Kanskje skjer et under
  Norge «Solhverv» Dag Kristoffersen Norsk –
  Italia «Uno per tutte» Tony Renis Alberto Testa, Giulio Rapetti Italiensk Én for alle
  Finland «Muistojeni laulu» Börje Sundgren Finsk Mine minners sang
  Danmark «Dansevise» Otto Francker Sejr Volmer-Sørensen Dansk –
  Jugoslavia «Brodovi» Mario Nardelli Kroatisk Skip
  Sveits «T'en va pas» Géo Voumard Émile Gardaz Fransk Ikke dra
  Frankrike «Elle était si jolie» A. Migiani, Alain Barrière Fransk Hun var så vakker
  Spania «Algo prodigioso» Fernando García Morcillo Camillo Murillo Janero Spansk Noe strålende
  Sverige «En gång i Stockholm» Bobbie Ericsson Beppe Wolgers Svensk En gang i Stockholm
  Belgia «Waarom?» Hans Flower Wim Brabants Nederlandsk Hvorfor?
  Monaco «L'amour s'en va» Françoise Hardy Fransk Kjærligheten forsvinner
  Luxembourg «À force de prier» Raymond Bernard Pierre Delanoë Fransk I kraft av en bønn

PoengtavleRediger

Tavlen er ordnet i samme rekkefølge som landene stemte i. Både Norge og Monaco måtte imidlertid avgi stemmene sine på nytt på slutten av avstemningen.[23]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                               
  Storbritannia 3 5 3 3 3 3 5 2 1 28 4
  Nederland 0 13
  Tyskland 2 3 5 9
  Østerrike 4 4 1 2 3 2 16 7
  Norge 0 13
  Italia 2 1 3 2 5 4 5 3 3 5 4 37 3
  Finland 0 13
  Danmark 3 5 2 3 4 2 5 3 5 5 5 42 1
  Jugoslavia 1 2 3 11
  Sveits 5 4 5 1 5 4 4 1 4 4 3 40 2
  Frankrike 4 1 2 4 5 4 1 1 2 1 25 5
  Spania 2 2 12
  Sverige 0 13
  Belgia 4 4 10
  Monaco 1 2 5 1 3 1 1 5 4 2 25 5
  Luxembourg 3 1 1 2 2 4 13 8

ToppoengRediger

Hver jury ga 1, 2, 3, 4 og 5 poeng til sine fem favorittsanger. Her er hvert lands 5-poenger:

Antall Deltakernasjon Toppoeng fra:
5 Danmark Belgia, Finland, Luxembourg, Nederland, Sverige
3 Italia Danmark, Monaco, Sveits
Sveits Østerrike, Italia, Storbritannia
2 Storbritannia Norge, Spania
Monaco Frankrike, Tyskland
1 Frankrike Jugoslavia

DirigenterRediger

Mens Harry Carlisle var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[24]

Land Dirigent
  Storbritannia Eric Robinson
  Nederland Eric Robinson
  Tyskland Willy Berking
  Østerrike Erwin Halletz
  Norge Øivind Bergh
  Italia Gigi Cicchellero
  Finland George de Godzinsky
  Danmark Kai Mortensen
  Jugoslavia Miljenko Prohaska
  Sveits Eric Robinson
  Frankrike Franck Pourcel
  Spania Rafael Ibarbia
  Sverige William Lind
  Belgia Francis Bay
  Monaco Raymond Lefèvre
  Luxembourg Eric Robinson

Kommentatorer og poengopplesereRediger

 
Poppe Berg kunngjør den finske juryens poeng fra studio i Finland under Eurovision Song Contest 1963. Ved siden står hallodame Tuula Ignatius. Foto: Toivo Grönroos/Yle Arkiv

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.[20] For første gang ble avstemningen gjennomført i samme rekkefølge av startrekkefølgen. Frem til da hadde landene stemt i motsatt rekkefølge av startrekkefølgen.

  1.   Storbritannia – Pete Murray[25]
  2.   Nederland – Pim Jacobs[26]
  3.   Tyskland – Werner Veigel
  4.   Østerrike – Emil Kollpacher
  5.   Norge – Roald Øyen
  6.   Italia – Enzo Tortora[27]
  7.   Finland – Poppe Berg
  8.   Danmark – Ukjent
  9.   Jugoslavia – Miloje Orlović
  10.   Sveits – Alexandre Burger
  11.   Frankrike – Armand Lanoux
  12.   Spania – Julio Rico
  13.   Sverige – Edvard Matz[28]
  14.   Belgia – Ward Bogaert
  15.   Monaco – Ukjent
  16.   Luxembourg – Ukjent

Kommentatorer og kringkastereRediger

Alle 16 deltakerlandene, i tillegg til Portugal, kringkastet finalen.[4] Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1963:[29][30]

Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Belgia BRT BRT Herman Verelst og Denise Maes
RTB RTB Pierre Delhasse
  Danmark Danmarks Radio DR TV Ole Mortensen
  Finland Yle Suomen Televisio Aarno Walli[31] 
Yleisradio Erkki Melakoski[31]
  Frankrike RTF RTF Télévision Pierre Tchernia[32]
  Italia Rai Programma Nazionale Renato Tagliani
  Jugoslavia JRT Televizija Beograd Ljubomir Vukadinović
Televizija Zagreb Gordana Bonetti[33]
Televizija Ljubljana Tomaž Terček
  Luxembourg CLT Télé-Luxembourg Pierre Tchernia
  Monaco Télé Monte Carlo Télé Monte Carlo Pierre Tchernia
  Nederland NTS NTS Willem Duys[34]
  Norge NRK NRK Fjernsynet Øivind Johnssen[a][36][37]
NRK Radio
  Spania TVE TVE Federico Gallo
  Storbritannia BBC BBC TV David Jacobs[7]
  Sveits TV DRS TV DRS Theodor Haller[38]
TSR TSR Georges Hardy
TSI TSI Renato Tagliani
  Sverige Sveriges Radio Sveriges Radio TV Jörgen Cederberg[39]
  Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Hanns Joachim Friedrichs
  Østerrike ORF ORF Hanns Joachim Friedrichs

Kommentatorer for ikke-deltakende landRediger

Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Portugal RTP RTP Federico Gallo[40]

NoterRediger

  1. ^ Ifølge forhåndsomtaler til tv- og radioguider skulle Odd Grythe ha kommentert sendingen. I stedet fikk sportskommentator Øivind Johnssen oppdraget.[35]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d «Eurovision Song Contest – London 1963». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 30. januar 2023. 
  2. ^ «United Kingdom to host Eurovision Song Contest 2023». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. 25. juli 2022. Besøkt 25. juli 2022. 
  3. ^ «Television Centre». www.bbc.com (engelsk). British Broadcasting Corporation. Besøkt 1. september 2022. 
  4. ^ a b c d e «Recalling the 50th anniversary of the 1963 contest». eurovision.tv. 23. mars 1963. Arkivert fra originalen 20. august 2022. Besøkt 21. juli 2017. 
  5. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 254–264. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  6. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 213–214. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  7. ^ a b «Eurovision Song Contest Grand Prix 1963 – BBC Television». Radio Times (2001 utg.). BBC Programme Index by the Genome Project. 23. mars 1963. Besøkt 30. januar 2023. 
  8. ^ «Helgens radio og TV-program». Ringerikes Blad. 23. mars 1963. s. 6. Besøkt 30. januar 2023 – via Nasjonalbiblioteket. 
  9. ^ «Eurovision Song Contest 1963 – full show». BBC/EBU via YouTube. 23. mars 1963. Besøkt 22. juli 2017. 
  10. ^ «ESC 1963 05 - Norway - Anita Thallaug - Solhverv» (opptak fra tv-sendingen). BBC/EBU. Besøkt 30. januar 2023 – via YouTube. 
  11. ^ a b «Årets Melodie Grand Prix». Verdens Gang. 20. mars 1963. s. 14. 
  12. ^ rik. (sign.) (11. februar 1963). «Dag Kristoffersen vant Fjernsynets Melodi Grand Prix». Arbeiderbladet. s. 1. 
  13. ^ Pedersen, Jostein (23. mai 2006). «Jostein Pedersen: Absolutt Grand Prix, Volum 1 • ballade.no». ballade.no. Besøkt 30. januar 2023. 
  14. ^ Reff, Syver «Septim» (11. februar 1963). «'Solhverv' norsk finalist i Melodi Grand Prix». Aftenposten. s. 5. 
  15. ^ «– Første gang i mitt liv at jeg har skrevet en slager». Verdens Gang. 11. februar 1963. s. 22. 
  16. ^ «Grethe & Jørgen Ingmann – Dansevise». danishcharts.com. Arkivert fra originalen 6. februar 2017. Besøkt 30. januar 2023. 
  17. ^ Sørensen, Dorte Hygum (26. januar 2013). «Danmarks måske bedste bidrag til Melodi Grand Prix er historien om op- og nedture». Politiken. 
  18. ^ «Sveitsisk TV protesterer». Verdens Gang. 26. mars 1963. s. 1. 
  19. ^ Eriksen, Espen (25. mars 1963). «Norsk Grand Prix-bommert sendte Danmark til topps». Verdens Gang. s. 22. 
  20. ^ a b c d «NRK Radio – Studio 2». NRK Radio (norsk). 9. mai 2017. Besøkt 21. juli 2017. 
  21. ^ «1963 – Diggiloo Thrush». www.diggiloo.net. Besøkt 14. desember 2022. 
  22. ^ «Participants of London 1963». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 14. desember 2022. 
  23. ^ «Eurovision Song Contest 1963 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 19. oktober 2017. Besøkt 21. juli 2017. 
  24. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  25. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 291–299. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  26. ^ «Welkom op de website van Eurovision Artists». www.eurovisionartists.nl. Besøkt 13. desember 2022. 
  27. ^ Abbate, Mauro (7. mai 2022). «Italia all'Eurovision Song Contest: tutti i numeri del nostro Paese nella kermesse europea» (italiensk). Notizie Musica. Arkivert fra originalen 9. juni 2022. Besøkt 1. juli 2022. 
  28. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm, Sverige: Premium Publishing. s. 40. ISBN 91-89136-29-2. 
  29. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs For Europe The United Kingdom at The Eurovision Song Contest Volume One: The 1950s and 1960s. UK: Telos. s. 326. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  30. ^ «The Eurovision Song Contest (1963)». Besøkt 21. juli 2017. 
  31. ^ a b «Radio ja televisio». Helsingin Sanomat (finsk). nakoislehti.hs.fi. 23. mars 1963. s. 23. Besøkt 14. desember 2022. (abonnement kreves). 
  32. ^ Masson, Christian. «1963 – Londres». songcontest.free.fr. Besøkt 14. desember 2022. 
  33. ^ «Televizija». Slobodna Dalmacija (kroatisk). Arhiv Slobodne Dalmacije – digitalni arhiv tiskanih izdanja Slobodne Dalmacije. 23. mars 1963. s. 8. Besøkt 14. desember 2022. 
  34. ^ «Welkom op de website van Eurovision Artists». www.eurovisionartists.nl. Besøkt 13. desember 2022. 
  35. ^ https://www.nb.no/items/a8e1afa939fda64595e56f7b43e8368f?page=9&searchText=%22odd%20grythe%22
  36. ^ «[NRK P1 1963.03.23 : programrapport]» . NRK Radio programrapport. Norsk rikskringkasting. Besøkt 14. desember 2022 – via Nasjonalbiblioteket. 
  37. ^ «Underholdings-Feldborg i dag: 'London-opplegget hadde ikke noe å by lytterne'». Bergensavisen. Nasjonalbiblioteket. 25. mars 1963. s. 16. Besøkt 14. desember 2022. 
  38. ^ «Programme TV du 17 au 24 mars"». Radio TV – Je vois tout (fransk). Scriptorium Digital Library. 15. mars 1962. s. 32–34. Besøkt 13. desember 2022. 
  39. ^ Thorsson, Leif (2006). Melodifestivalen genom tiderna. Stockholm: Premium Publishing AB. s. 40. ISBN 91-89136-29-2. 
  40. ^ «Boletim do dia». casacomum.org. Diário de Lisboa. 23. mars 1963. Besøkt 3. september 2022. 

Eksterne lenkerRediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1963&oldid=23269807»