Storbritannia i Eurovision Song Contest

Oversikt over Storbritannias deltakelse og resultater i Eurovision Song Contest

Storbritannia debuterte i Eurovision Song Contest i 1957, sto over året etter og har deltatt hvert eneste år siden 1959. Med det er Storbritannia det landet med den lengste sammenhengende deltakelsen i konkurransen. Storbritannia er en av de fem store – en gruppe på fem land som er automatisk kvalifisert til finalen på grunn sine store økonomiske bidrag til konkurransen.

Storbritannia
i Eurovision Song Contest
Flag of United Kingdom.svg
KringkasterBritish Broadcasting Corporation (BBC)
Nasjonal finale
Nasjonal finale
  • Festival of British Popular Songs
  • 1957
  • A Song for Europe
  • 1959–1963
  • 1964–1975 (sang)
  • 1976–1991
  • 1992–1994 (sang)
  • 1995
  • 2000–2003
  • The Great British Song Contest
  • 1996–1999
  • Eurovision: Making Your Mind Up
  • 2004–2007
  • Eurovision: Your Decision
  • 2008
  • Eurovision: Your Country Needs You
  • 2009–2010 (artist)
  • Eurovision: You Decide
  • 2016–2019
Intern utvelgelse
  • 1964–1975 (artist)
  • 1992–1994 (artist)
  • 2009–2010 (sang)
  • 2011–2015
  • 2020–[1]
Deltakelse
Deltatt64 ganger per 2022
Første år1957
Beste resultatFørsteplass (1967, 1969, 1976, 1981, 1997)
Dårligste resultatSisteplass (2003, 2008, 2010, 2019, 2021)
Null poeng (2003, 2021)

Gjennom 1960- og 1970-årene trådte Storbritannia frem som den klart mest suksessrike nasjonen i Eurovision Song Contest. I perioden 1967–1977 havnet Storbritannia på topp fire samtlige år, inkludert tre seire og fem andreplasser. Landet har produsert en rekke store slagere og hiter som «Puppet on a String», «Congratulations», «Beg, Steal or Borrow», «Save Your Kisses for Me», «Making Your Mind Up», «Ooh Aah... Just a Little Bit» og «Love Shine a Light». Store stjerner som Cliff Richard, Lulu, Mary Hopkin, Olivia Newton-John, The Shadows, Katrina and the Waves, Engelbert Humperdinck, Bonnie Tyler og Blue er blant dem som har stilt opp i konkurransen for britene. Frem til år 2000 hadde Storbritannia innkassert fem seiere, hele 15 andreplasser og to tredjeplasser.

Etter årtusenskiftet har landet gjort det langt svakere i Eurovision Song Contest, blant annet med fem sisteplasser, hvor to av dem var uten poeng. Bunnpunktet ble nådd i 2021, da det britiske bidraget ikke fikk poeng fra hverken juryene eller tv-seerne. I 2022 snudde Storbritannia sisteplassene til en andreplass – den 16. gjennom tidene – med Sam Ryder og «Space Man». Dette var landets beste plassering på 24 år.

Storbritannia har arrangert Eurovision Song Contest åtte ganger, mer enn noe annet land. Fire ganger har BBC steppet inn som reserve-vert fordi de egentlige vertslandene av ulike årsaker sa fra seg oppgaven. I 2023 er planen at BBC skal steppe inn som arrangør for femte gang, etter at Den europeiske kringkastingsunion besluttet at konkurransen ikke kan finne sted i Ukraina på grunn av krigen. Dette vil i så fall bli niende gang konkurransen arrangeres i Storbritannia.

HistorikkRediger

Det er BBC som har ansvaret for å velge britenes artist og sang til konkurransen, og frem til 2010 arrangerte BBC en nasjonal konkurranse, lik norske Melodi Grand Prix, for å velge ut landets bidrag til Eurovision Song Contest. I årene 2010–15 valgte den britiske kringkasteren bidragene internt, men i 2016 returnerte den nasjonale konkurransen under navnet Eurovision: You Decide.

Historien vil ha det til at Storbritannia skulle delta i den første utgaven av Eurovision Song Contest i 1956, men at BBC misset tidsfristen.[2] BBC hadde imidlertid ingen planer om å delta i 1956, og utviklet i stedet sin egen sangkonkurranse, Festival Of British Popular Songs.[3][4] Året etter debuterte Storbritannia i Eurovision Song Contest og ble nummer 7 av 10 med låten «All».

Deretter sto Storbritannia over konkurransen i 1958, men har deltatt hvert år siden. I 1959 kom landet på en andreplass med «Sing, Little Birdie» og innledet med det en førti år lang gullalder i landets Eurovision-historie. Bare to ganger i disse førti årene havnet Storbritannia utenfor topp ti – en ellevteplass i 1978 og en trettendeplass i 1987. Den beste perioden varte fra 1967 til 1978, da Storbritannia innkasserte hele tre seire og fem andreplasser. De «dårligste» plasseringene var fjerdeplassene i 1971 og 1974.[5]

En evig toerRediger

 
Brotherhood of Man er en av fem britiske vinnere.

Hele 16 ganger har Storbritannia kommet på andreplass, og ved to tilfeller – i 1968 og 1988 – var britene også bare ett poeng unna seieren. Ingen andre land er i nærheten av å ha så mange sølvplasseringer som britene.[5]

Storbritannia har vunnet konkurransen fem ganger: 1967, 1969, 1976, 1981 og 1997. Bare Sverige (seks seire) og Irland (syv seire) har vunnet flere ganger. Storbritannia har imidlertid arrangert Eurovision Song Contest åtte ganger, mer enn noe annet land. BBC trådte nemlig inn som vert i 1960, 1963, 1972 og 1974 etter at de egentlige vertslandene måtte si fra seg oppgaven på grunn av økonomi.[6][7] I 2023 er planen at BBC skal steppe inn som arrangør for femte gang, etter at Den europeiske kringkastingsunion besluttet at konkurransen ikke kan finne sted i Ukraina som vant konkurransen i 2022. Årsaken er sikkerhetssituasjonen i Ukraina, som følge av den pågående krigen.[8] Dette vil i så fall bli niende gang konkurransen arrangeres i Storbritannia.[9]

Skiftet etter 2000Rediger

Lenge var Storbritannia sammen med Irland og Malta, de eneste landene som fikk synge på engelsk i Eurovision Song Contest. I 1999 ble språkregelen fjernet, og de fleste land har etter hvert gått over til å synge på engelsk. I takt med dette ble Storbritannias resultater stadig svakere; landet ble nummer 16 i 2000 og nummer 15 året etter. I 2003 kom Storbritannia for første gang helt sist i konkurransen, og det uten poeng. Resultatet ble møtt med vantro i Storbritannia, og BBCs legendariske kommentator, Terry Wogan, mente resultatet var en europeisk straff for britenes deltakelse i Irak-krigen.[10] Fire nye sisteplasser fulgte i 2008, 2010, 2019 og 2021 – og siden 2000 har Storbritannia nådd topp ti bare tre ganger. I 2021 fikk Storbritannia ingen poeng fra hverken juryene eller seerne, og de endte helt sist uten poeng.[11][12] Resultatet fikk den engelske toppolitikeren Nigel Farage til å kreve at landet måtte trekke seg fra konkurransen.[13] Han har tidligere ment at Storbritannia blir diskriminert i konkurransen.[14]

Andre har avvist at de dårlige britiske resultatene skyldes politikk og Brexit.[15] Flere Eurovision-eksperter og fagfolk mener at Storbritannia ikke har tatt konkurransen seriøst, men i stedet sett på Eurovision Song Contest som en vits, sirkus og kitch.[16][17] Den svenske Eurovision-produsenten Christer Björkman mente britene hadde seg selv å takke, og la skylden på BBC og kommentator Terry Wogans syrlige tone: «Han oppdro en generasjon seere til å tro at dette var et morsomt kitsch-show som ikke hadde noen som helst relevans. Det ødela Eurovision totalt. På grunn av det Terry Wogan gjorde, har ikke Storbritannia gjort sitt beste», sa Björkman i 2016.[18] Kommentaren ble møtt med protester i Storbritannia, blant andre av Graham Norton, som overtok kommentatorjobben etter Wogan i 2009.[19]

Snuoperasjonen etter 2021Rediger

Etter den forsmedelige sisteplassen i 2021, tok flere britiske musikere og kommentatorer til orde for at landet nå måtte ta konkurransen mer seriøst.[15][20][21][22] BBC gjorde endringer i sin utvelgelse og hanket i 2022 inn den britiske TikTok-kjendisen Sam Ryder til å representere landet. Som en del av den strategien la Ryder ut på en omfattende promoteringsturné, og han laget en rekke kampanjer på sosiale medier for å skape blest rundt det britiske bidraget «Space Man».[23] Innsatsen ga resultater, og det britiske bidraget føk rett til en andreplass på veddemålslistene. I Eurovision Song Contest 2022 vant også «Space Man» juryavstemningen og endte til slutt på en andreplass i finalen – det beste britiske resultatet på 24 år. Det gode resultatet skapte stor glede i Storbritannia, hvor Sam Ryder nærmest ble erklært som en folkehelt.[23][24][25][26] Ryder ble senere spurt om å opptre under dronning Elizabeths platinajubileum i juni 2022.[27][28] Uken etter finalen klatret sangen til en andreplass på den britiske singellisten, den beste listenoteringen for et Eurovision-bidrag siden Gina G toppet listen 27 år tidligere med «Ooh Aah… Just a Little Bit».[29]

Fast finalistRediger

I 2000 innførte Den europeiske kringkastingsunion en ordning som sikret de fire største økonomiske bidragsyterne direkte plass i finalen. De fire landene var Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Spania, og gruppen ble kalt de fire store.[30] I 2011 kom Italia tilbake i konkurransen, og gruppen ble utvidet til de fem store. Storbritannia har dermed aldri deltatt i en semifinale i Eurovision Song Contest.[30]

DeltakereRediger

Under er en liste over Storbritannias deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1957.[5]

Fargekoder

██ Vinner

██ Andreplass

██ Tredjeplass

██ Sisteplass

År Artist Tittel Norsk oversettelse Finale Poeng Semi Poeng
1957 Patricia Bredin «All» Alt 7 6 Ingen semifinaler
1958 Deltok ikke
1959 Pearl Carr og Teddy Johnson «Sing, Little Birdie» Syng, lille fugl 2 16
1960 Bryan Johnson «Looking High, High, High» Leter høyt, høyt, høyt 2 25
1961 The Allisons «Are You Sure?» Er du sikker? 2 24
1962 Ronnie Carroll «Ring-A-Ding Girl» Ring-a-ding-jente 4 10
1963 «Say Wonderful Things» Si herlige ting 4 28
1964 Matt Monro «I Love the Little Things» Jeg elsker de små tingene 2 17
1965 Kathy Kirby «I Belong» Jeg tilhører 2 26
1966 Kenneth McKellar «A Man Without Love» En mann uten kjærlighet 9 8
1967 Sandie Shaw «Puppet on a String» Tråddokke 1 47
1968 Cliff Richard «Congratulations» Gratulasjoner 2 28
1969 Lulu «Boom Bang-a-Bang» 1 18
1970 Mary Hopkin «Knock, Knock Who's There?» Bank, bank, hvem der? 2 18
1971 Clodagh Rodgers «Jack in the Box» Troll i eske 4 98
1972 The New Seekers «Beg, Steal or Borrow» Tigge, stjele eller låne 2 114
1973 Cliff Richard «Power to All Our Friends» Makt til alle våre venner 3 123
1974 Olivia Newton-John «Long Live Love» Lenge leve kjærligheten 4 14
1975 The Shadows «Let Me Be the One» La meg være den 2 138
1976 Brotherhood of Man «Save Your Kisses for Me» Spar kyssene dine til meg 1 164
1977 Lynsey de Paul og Mike Moran «Rock Bottom» Helt på bunn 2 121
1978 Co-Co «The Bad Old Days» De dårlige, gamle dager 11 61
1979 Black Lace «Mary Ann» 7 73
1980 Prima Donna «Love Enough for Two» Kjærlighet nok til to 3 106
1981 Bucks Fizz «Making Your Mind Up» Bestem deg 1 136
1982 Bardo «One Step Further» Ett steg videre 7 76
1983 Sweet Dreams «I'm Never Giving Up» Jeg gir aldri opp 6 79
1984 Belle and the Devotions «Love Games» Kjærlighets-spill 7 63
1985 Vikki Watson «Love Is» Kjærligheten er 4 100
1986 Ryder «Runner in the Night» Løper i natten 7 72
1987 Rikki «Only the Light» Bare lyset 13 47
1988 Scott Fitzgerald «Go» 2 136
1989 Live Report «Why Do I Always Get it Wrong?» Hvorfor blir det alltid feil for meg? 2 130
1990 Emma «Give a Little Love Back to the World» Gi litt kjærlighet tilbake til verden 6 87
1991 Samantha Janus «A Message to Your Heart» En beskjed til hjertet ditt 10 47
1992 Michael Ball «One Step Out of Time» Ett steg ut av tiden 2 139
1993 Sonia «Better the Devil You Know» Bedre med djevelen du vet om 2 164 Direktekvalifisert
1994 Frances Ruffelle «Lonely Symphony (We Will Be Free)» Ensom symfoni (Vi skal bli frie) 10 63 Ingen semifinaler
1995 Love City Groove «Love City Groove» Kjærlighetsby-groove 10 76
1996 Gina G «Ooh Aah... Just a Little Bit» Oh-ah, bare bitte litt 8 77 3 153
1997 Katrina and the Waves «Love Shine a Light» Kjærlighet, skinn et lys 1 227 Ingen semifinaler
1998 Imaani «Where Are You?» Hvor er du? 2 166
1999 Precious «Say It Again» Si det igjen 12 38
2000 Nicki French «Don't Play That Song Again» Ikke spill den sangen igjen 16 28
2001 Lindsay «No Dream Impossible» Ingen drøm umulig 15 28
2002 Jessica Garlick «Come Back» Kom tilbake 3 111
2003 Jemini «Cry Baby» Gråt, kjære 26 0
2004 James Fox «Hold On to Our Love» Hold fast på vår kjærlighet 16 29 Direktekvalifisert
2005 Javine Hylton «Touch My Fire» Berør min ild 22 18
2006 Daz Sampson «Teenage Life» Tenåringsliv 19 25
2007 Scooch «Flying the Flag (for You)» Representerer flagget (for deg) 22 19
2008 Andy Abraham «Even If» Selv om 25 14
2009 Jade Ewen «It's My Time» Det er min tur 5 173
2010 Josh Dubovie «That Sounds Good to Me» Det høres bra ut for meg 25 10
2011 Blue «I Can» Jeg kan 11 100
2012 Engelbert Humperdinck «Love Will Set You Free» Kjærligheten vil slippe deg fri 25 12
2013 Bonnie Tyler «Believe in Me» Tro på meg 19 23
2014 Molly «Children of the Universe» Barn av universet 17 40
2015 Electro Velvet «Still in Love with You» Fremdeles forelsket i deg 24 5
2016 Joe and Jake «You're Not Alone» Du er ikke alene 24 62
2017 Lucie Jones «Never Give Up on You» Gir deg aldri opp 15 111
2018 SuRie «Storm» Storm 24 48
2019 Michael Rice «Bigger than Us» Større enn oss 26 11
2020 James Newman «My Last Breath» Mitt siste åndedrag Konkurransen avlyst
2021 «Embers» Glør 26 0 Direktekvalifisert
2022 Sam Ryder «Space Man» Rommann 2 466

Låtskrivere og listeplasseringerRediger

Under er en oversikt over de britiske bidragenes låtskrivere og dirigenter. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen UK viser låtens høyeste plassering på den britiske singellisten.

År Tittel Komponist[31] Tekstforfatter[31] ESC UK[32]
1957 «All» Reynell Wreford Alan Stranks 7
1959 «Sing, Little Birdie» Stan Butcher Syd Cordell 2 12
1960 «Looking High, High, High» John Watson 2 20
1961 «Are You Sure?» Bob Allison og John Allison 2 2
1962 «Ring-A-Ding Girl» Syd Cordell Stan Butcher 4 46
1963 «Say Wonderful Things» Philip Green Norman Newell 4 6
1964 «I Love the Little Things» Tony Hatch 2
1965 «I Belong» Peter Lee Sterling Phil Peters 2 36
1966 «A Man Without Love» Cyril Ornadel Peter Callander 9 30
1967 «Puppet on a String» Phil Coulter Bill Martin 1 1
1968 «Congratulations» Phil Coulter og Bill Martin 2 1
1969 «Boom Bang-a-Bang» Alan Moorhouse Peter Warne 1 2
1970 «Knock, Knock Who's There?» John Carter og Geoff Stephens 2 2
1971 «Jack in the Box» John Worsley David Myers 4 4[33]
1972 «Beg, Steal or Borrow» Tony Cole, Graeme Hall og Steve Wolfe 2 2
1973 «Power to All Our Friends» Guy Fletcher og Doug Flett 3 4
1974 «Long Live Love» Valerie Avon og Harold Spiro 4 11
1975 «Let Me Be the One» Paul Curtis 2 12
1976 «Save Your Kisses for Me» Lee Sheridan og Martin Lee Tony Hiller, Lee Sheridan og Martin Lee 1 1
1977 «Rock Bottom» Lynsey de Paul og Mike Moran 2 19
1978 «The Bad Old Days» Stephanie de Sykes Stuart Slater 11 13
1979 «Mary Ann» Peter Morris 7 42
1980 «Love Enough for Two» Stephanie de Sykes og Stuart Slater 3 48
1981 «Making Your Mind Up» Andy Hill og John Danter 1 1
1982 «One Step Further» Simon Jeffries 7 2
1983 «I'm Never Giving Up» Ron Roker, Jan Pulsford, Phil Wigger 6 21
1984 «Love Games» Paul Curtis og Graham Sacher 7 11
1985 «Love Is» James Kaleth Vikki Watson 4 49
1986 «Runner in the Night» Brian Wade Maureen Darbyshire 7 98
1987 «Only the Light» Richard Peebles 13 96
1988 «Go» Julie Forsyth 2 52
1989 «Why Do I Always Get it Wrong?» John Beeby Brian Hodgson 2 73
1990 «Give a Little Love Back to the World» Paul Curtis 6 33
1991 «A Message to Your Heart» Paul Curtis 10 30
1992 «One Step Out of Time» Paul Davies, Tony Ryan og Victor Stratton 2 20
1993 «Better the Devil You Know» Dean Collinson og Brian Teasdale 2 15
1994 «Lonely Symphony (We Will Be Free)» George de Angelis og Mark Dean 10 25
1995 «Love City Groove» Stephen Rudden og Catsiana Mais 10 7
1996 «Ooh Aah... Just a Little Bit» Simon Tauber og Steve Rodway 8 1
1997 «Love Shine a Light» Kimberley Rew 1 3
1998 «Where Are You?» Scott English og Simon Stirling 2 15
1999 «Say It Again» Paul Varney 12 6
2000 «Don't Play That Song Again» John Springate og Gerry Shephard 16 34
2001 «No Dream Impossible» Russ Ballard og Chris Winter 15 32
2002 «Come Back» Martin Baylay 3 13
2003 «Cry Baby» Martin Isherwood 26 15
2004 «Hold On to Our Love» Gary Miller og Tim Woodcock 16 13
2005 «Touch My Fire» Javine Hylton og John Themis 22 18
2006 «Teenage Life» Daz Sampson og John Matthews 19 8
2007 «Flying the Flag (for You)» Russ Spencer, Morten Schjolin, Andrew Hill og Paul Tarry 22 5
2008 «Even If» Andy Abraham, Andy Watkins og Paul Wilson 25 67
2009 «It's My Time» Andrew Lloyd Webber og Diane Warren 5 27
2010 «That Sounds Good to Me» Pete Waterman, Mike Stock og Steve Crosby 25 179
2011 «I Can» Ciaron Bell, Ben Collier, Ian Hope, Duncan James, Liam Keenan, Lee Ryan og StarSign 11 16
2012 «Love Will Set You Free» Martin Terefe og Sacha Skarbek 25 60
2013 «Believe in Me» Desmond Child, Lauren Christy og Christopher Braide 19 93
2014 «Children of the Universe» Molly Smitten-Downes og Anders Hansson 17 23
2015 «Still in Love with You» David Mindel og Adrian Bax White 24 114
2016 «You're Not Alone» Matt Schwartz, Justin J. Benson og S. Kanes 24 81
2017 «Never Give Up on You» Lawrie Martin, The Treatment og Emmelie de Forest 15 73
2018 «Storm» Nicole Blair, Gil Lewis og Sean Hargreaves 24 50
2019 «Bigger than Us» Laurell Barker, Anna-Klara Folin, John Lundvik og Jonas Thander 26
2020 «My Last Breath» James Newman, Adam Argyle, Ed Drewett og Iain James Avlyst
2021 «Embers» James Newman, Conor Blake Manning, Danny Shah, Samuel Brennan og Tom Holling 26 47
2022 «Space Man» Sam Ryder, Amy Wadge og Max Wolfgang 2 2

Dirigenter for StorbritanniaRediger

Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret.[34] Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt.[35] Under er en oversikt over dirigentene for Storbritannia i årene 1957–1998.[36]

Dirigent År Antall
Eric Robinson 1957, 1959–1960, 1963, 1965 5
Hank Robinson 1961 1
Wally Stott 1962 1
Harry Rabinowitz 1964, 1966 2
Kenny Woodman 1967 1
Norrie Paramor 1968 1
Johnny Harris 1969 1
Johnny Arthey 1970–1971 2
David MacKay 1972–1973 2
Nick Ingman 1974 1
Alyn Ainsworth 1975–1976, 1978, 1990 4
Ronnie Hazlehurst 1977, 1982, 1987–1989, 1991–1992 7
Ken Jones 1979 1
John Coleman 1980–1981, 1983–1985 5
Nigel Wright 1993 1
Michael Reed 1994 1
Mike Dixon 1995 1
Ernie Dunstall 1996 1
Don Airey 1997 1
James MacMillan 1998 1

StemmehistorikkRediger

Oversikt over poeng til og fra Storbritannia i finaler siden debuten i 1957. Tallene er hentet fra nettstedet ESC Database. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore.[37]

Poeng fra StorbritanniaRediger

Poeng fra Storbritannia i finaler 1957–2022
Rang Land Poeng
1   Irland 253
2   Sverige 240
3   Sveits 179
4   Tyskland 171
5   Frankrike 143

Poeng til StorbritanniaRediger

Poeng til Storbritannia i finaler 1957–2022
Rang Land Poeng
1   Irland 266
2   Sveits 218
3   Østerrike 209
4   Frankrike 209
5   Tyskland 205

Eurovision Song Contest i StorbritanniaRediger

År Sted Arena Programleder
1960 London Royal Festival Hall Katie Boyle
1963 BBC Television Centre
1968 Royal Albert Hall
1972 Edinburgh Usher Hall Moira Shearer
1974 Brighton Brighton Dome Katie Boyle
1977 London Wembley Conference Centre Angela Rippon
1982 Harrogate Harrogate International Centre Jan Leeming
1998 Birmingham National Indoor Arena Terry Wogan og Ulrika Jonsson

GalleriRediger

Kommentatorer og poengutdelereRediger

År Kommentator, finale Radio-kommentator Poengutdeler Kommentator, semifinale Sidekommentator, semifinale
1956 Wilfrid Thomas Ukjent Storbritannia deltok ikke Ingen semifinaler Ingen semifinaler
1957 Berkeley Smith Tom Sloan David Jacobs
1958 Peter Haigh Storbritannia deltok ikke
1959 Tom Sloan Pete Murray Pete Murray
1960 David Jacobs Nick Burrell-Davis
1961 Tom Sloan Michael Aspel
1962 David Jacobs Peter Haigh Alex Macintosh
1963 Michael Aspel Nicholas Parsons
1964 Tom Sloan Desmond Carrington
1965 David Gell Alastair Burnet
1966 John Dunn Michael Aspel
1967 Rolf Harris Richard Baker
1968 Ingen kommentator Pete Murray
1969 Michael Aspel Colin-Ward Lewis
1970 David Gell Tony Brandon
1971 Dave Lee Travis Terry Wogan Ingen poengutdeler
1972 Tom Fleming Pete Murray
1973 Terry Wogan
1974 David Vine Terry Wogan Colin-Ward Lewis
1975 Pete Murray Ray Moore
1976 Michael Aspel
1977 Pete Murray Colin Berry
1978 Terry Wogan Ray Moore
1979 John Dunn
1980 Terry Wogan [38] Steve Jones Ray Moore
1981 Ray Moore Colin Berry
1982
1983 Ikke sendt på radio
1984
1985
1986 Ray Moore
1987
1988 Ken Bruce[39]
1989
1990
1991
1992
1993
1994
1995
1996
1997
1998 Ken Bruce
1999 Colin Berry
2000
2001
2002
2003 Lorraine Kelly
2004 Paddy O'Connell Ingen sidekommentator
2005 Cheryl Baker
2006 Fearne Cotton
2007 Sarah Cawood
2008 Carrie Grant Caroline Flack
2009 Graham Norton [40] Duncan James Sarah Cawood
2010 Scott Mills
2011 Alex Jones Scott Mills Sara Cox
2012 Scott Mills
2013 Ana Matronic
2014 Laura Whitmore
2015 Nigella Lawson Mel Giedroyc
2016 Richard Osman
2017 Katrina Leskanich
2018 Mel Giedroyc Rylan Clark-Neal
2019 Rylan Clark-Neal
2021 Amanda Holden Scott Mills, Sara Cox og Chelcee Grimes
2022 AJ Odudu Scott Mills Rylan Clark-Neal

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ «BBC drops Eurovision selection public vote». 16. september 2019 – via www.bbc.co.uk. 
  2. ^ «Events Lugano 1956 – Eurovision Song Contest». Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 21. juni 2022. 
  3. ^ Paul Jordan og Gordon Roxburgh (11. januar 2017). «Shining a light on the United Kingdom: 60 Years at Eurovision». eurovision.tv. Besøkt 21. juni 2022. 
  4. ^ «The Early Years 1956 & 1957». songs4europe.com. Arkivert fra originalen 16. januar 2017. Besøkt 12. januar 2017. 
  5. ^ a b c «United Kingdom – Eurovision Song Contest». Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 21. juni 2022. 
  6. ^ «Eurovision Song Contest 1972». Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 21. juni 2022. 
  7. ^ «Eurovision Song Contest 1974». Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 21. juni 2022. 
  8. ^ «EBU statement on hosting of 2023 Eurovision Song Contest». www.ebu.ch (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion (EBU). 17. juni 2022. Besøkt 19. juni 2022. 
  9. ^ Press Association (20. juni 2022). «Norton: 'terrible decision' Eurovision not in Ukraine». RTÉ (engelsk). Besøkt 21. juni 2022. 
  10. ^ Begley, Charles (25. mai 2003). «UK humiliated in Eurovision 'post-Iraq backlash'». The Independent. Arkivert fra originalen 14. februar 2022. 
  11. ^ «Nul points again: how exactly can the UK win Eurovision?». the Guardian (engelsk). 23. mai 2021. Arkivert fra originalen 18. juni 2022. Besøkt 24. mai 2021. 
  12. ^ Rhys, Steffan (22. mai 2021). «UK comes last in Eurovision with 0 points». WalesOnline (engelsk). Arkivert fra originalen 6. juni 2022. Besøkt 24. mai 2021. 
  13. ^ Ekker, Bjørn (23. mai 2021). «Krever oppvask etter Eurovision-fiasko». dagbladet.no (norsk). Arkivert fra originalen 23. august 2021. Besøkt 24. mai 2021. 
  14. ^ «Nigel Farage blasts Eurovision 'prejudice' against UK». BBC News (engelsk). 9. mai 2014. Arkivert fra originalen 24. mai 2021. Besøkt 24. mai 2021. 
  15. ^ a b «It’s not politics that make the UK rubbish at Eurovision – it’s the fact our songs are bad | Chris Lochery». the Guardian (engelsk). 25. oktober 2021. Arkivert fra originalen 23. mai 2022. Besøkt 23. mai 2022. 
  16. ^ «Eurovision: Where has the UK gone wrong in the past?». BBC News (engelsk). 13. mai 2022. Arkivert fra originalen 19. juni 2022. Besøkt 23. mai 2022. 
  17. ^ Nelson, Fraser. «Britain's Eurovision problem | The Spectator». www.spectator.co.uk (engelsk). Arkivert fra originalen 30. september 2020. Besøkt 23. mai 2022. 
  18. ^ Watts, Halina (15. april 2016). «Eurovision chief accuses Terry Wogan of ruining the show with his mockery». mirror (engelsk). Arkivert fra originalen 23. mai 2022. Besøkt 23. mai 2022. 
  19. ^ Watts, Halina (25. april 2016). «Graham Norton defends Terry Wogan's Eurovision legacy». mirror (engelsk). Arkivert fra originalen 2. oktober 2016. Besøkt 23. mai 2022. 
  20. ^ Letters (25. mai 2021). «Time for UK to take Eurovision seriously | Brief letters». the Guardian (engelsk). Arkivert fra originalen 23. mai 2022. Besøkt 23. mai 2022. 
  21. ^ «It is time for the UK to take Eurovision seriously | Matt Mohan-Hickson». www.portsmouth.co.uk (engelsk). Arkivert fra originalen 23. mai 2022. Besøkt 23. mai 2022. 
  22. ^ «Opinion: Eurovision is getting bigger and more brilliant – it’s time we took it seriously». The Independent (engelsk). 22. mai 2021. Arkivert fra originalen 23. mai 2022. Besøkt 23. mai 2022. 
  23. ^ a b «‘A thrill to watch’: how Sam Ryder turned UK’s Eurovision fortunes around». the Guardian (engelsk). 15. mai 2022. Arkivert fra originalen 20. juni 2022. Besøkt 23. mai 2022. 
  24. ^ Fitzpatrick, Katie (14. mai 2022). «UK 'so proud' of Sam Ryder as he earns best Eurovision result in 20 years». Manchester Evening News (engelsk). Arkivert fra originalen 18. juni 2022. Besøkt 23. mai 2022. 
  25. ^ «Sam Ryder restored UK pride to the song contest after a public vote finished second only to Ukraine | PiPa News» (engelsk). Arkivert fra originalen 20. mai 2022. Besøkt 23. mai 2022. 
  26. ^ Joseph Gamp (16. mai 2022). «National hero Sam Ryder praises 'glorious Ukraine' for Eurovision success». The Sun (engelsk). Arkivert fra originalen 25. mai 2022. Besøkt 23. mai 2022. 
  27. ^ Catherine Gonsholt Ighanian (19. mai 2022). «Sam Ryder skal synge for dronningen». www.vg.no. VG Nett. Arkivert fra originalen 23. mai 2022. Besøkt 23. mai 2022. 
  28. ^ Miller, Adam (19. mai 2022). «Sam Ryder performing at Queen's Platinum Jubilee after making Eurovision history». Metro (engelsk). Arkivert fra originalen 12. juni 2022. Besøkt 23. mai 2022. 
  29. ^ «Sam Ryder’s SPACE MAN becomes highest-charting UK Eurovision entry in 26 years after passionate campaign». www.officialcharts.com (engelsk). Arkivert fra originalen 1. juni 2022. Besøkt 23. mai 2022. 
  30. ^ a b Victor M. Escudero (23. september 2015). «'Big Five' and host country more prominently in the Semi-Finals». Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert fra originalen 10. april 2022. Besøkt 21. juni 2022. 
  31. ^ a b «ESC History (søkbar database)». esc-history.com. Besøkt 2. desember 2016. 
  32. ^ Official Charts Company (16. mai 2022). «Eurovision: Where every UK entry has reached on the Official Singles Chart». The Official UK Charts Company. Arkivert fra originalen 19. juni 2022. Besøkt 21. juni 2022. 
  33. ^ «jack in the box | full Official Chart History | Official Charts Company». www.officialcharts.com (engelsk). Besøkt 20. mai 2019. 
  34. ^ «Facts & Figures – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion (EBU). Arkivert fra originalen 21. juni 2022. Besøkt 7. mars 2019. 
  35. ^ «Forget The Orchestra: Lisbon 2018 Welcomes Back Live Music To Eurovision». ESC Insight - Home of the Unofficial Eurovision Song Contest Podcast. 28. februar 2018. Arkivert fra originalen 7. januar 2022. Besøkt 7. mars 2019. 
  36. ^ «Detailed overview: conductors for the United Kingdom». And the conductor is... Besøkt 21. juni 2022.  Gå til United Kingdom og velg de ulike britiske dirigentene for å se årene de dirigerte.
  37. ^ «Eurovision Song Contest Database». eschome.net. ESC Database. mai 2022. Besøkt 11. juni 2022.  Gå til seksjonen «Voting», og nest siste linje: «Total number of...» Velg «all final points», velg «United Kingdom» og deretter ønsket tidsperiode. Trykk deretter på pilen for å få opp liste over poengene.
  38. ^ McIntyre, Charlotte (14. mai 2022). «Eurovision 2022: Graham Norton in poignant tribute to Terry Wogan 'Raise a glass'». Express.co.uk (engelsk). Besøkt 21. juni 2022. 
  39. ^ Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (engelsk). Besøkt 21. juni 2022. 
  40. ^ «‘I liked the bit when she stopped the music’: Graham Norton’s most savage Eurovision commentary». news.yahoo.com (engelsk). Besøkt 21. juni 2022.