Wikipedia

Eurovision Song Contest 1971

16. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1971 var den 16. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert lørdag 3. april 1971 i Gaiety Theatre i Dublin i Irland som følge av landets seier året før, med Dana og «All Kinds of Everything». Dette var første gang Irland sto vertskap for konkurransen. Programleder var Bernadette Ní Ghallchóir.

Eurovision Song Contest 1971
Datoer
Finale: 3. april 1971
Vertskap
Sted: Irlands flagg Gaiety Theatre, Dublin, Irland
Programleder: Bernadette Ní Ghallchóir
Sjefdirigent: Colman Pearce
Regi: Tom McGrath
Konkurransesjef: Clifford Brown
Kringkaster: Raidió Teilifís Éireann (RTÉ)
Deltakelse
Deltakere: 18
Vinner: Monacos flagg Monaco
«Un banc, un arbre, une rue»
Séverine
Debuterte: Maltas flagg Malta
Tilbake: Finlands flagg Finland
Norges flagg Norge
Portugals flagg Portugal
Sveriges flagg Sverige
Østerrikes flagg Østerrike
Kart over deltakere
     Deltakere     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1970        1972 ►

Etter boikotten året før, var Norge, Sverige, Finland, Portugal og Østerrike tilbake. I tillegg debuterte Malta, slik at deltakerantallet steg til 18 land – det høyeste på fem år.

EBU innførte en ny avstemningsordning dette året. Hvert deltakerland hadde to dommere på plass i Dublin, én dommer under 25 år og én over 25 år. Dommerne vurderte de andre landenes bidrag med poeng fra 1 til 5.

Monaco vant sin første og hittil eneste seier med «Un banc, un arbre, une rue», fremført av franske Séverine. Spania ble nummer to, mens Tyskland endte på tredjeplass. Storbritannia og Italia utgjorde resten av topp fem. Norge var representert av 15 år gamle Hanne Krogh som sang Arne Bendiksens «Lykken er». Det norske bidraget endte nest sist med 65 poeng.

Sendingen rediger

 
Gaiety Theatre i Dublin.

Etter seieren med «All Kinds of Everything» og Dana året før, var Irland vertskap for første gang. Den irske kringkasteren RTÉ la konkurransen til Gaiety Theatre i hovedstaden Dublin, et teater som åpnet dørene i 1871. RTÉ hadde fremdeles ikke gått fullt over til farge-tv, og arrangementet gjorde at den irske kringkasteren måtte investere i nytt farge-tv-utstyr. Eurovision Song Contest ble kanalens andre store utomhus-produksjon i farger.[1] Det var bare rundt 700 publikumsplasser under sendingen, og de fleste plassene var reservert for presse og delegater.[2] Over 200 journalister dekket arrangementet, inkludert fra Chile og det sovjetiske nyhetsbyrået TASS.[3]

De fem landene som boikottet finalen året før, var tilbake igjen. I tillegg debuterte Malta, og 18 land stilte i konkurransen. Dette var tangering av rekorden fra 1965 og 1966. EBU innførte flere nye regler for konkurransen, blant annet var det nå tillatt med grupper og inntil seks personer på scenen.[4] Tidligere var kun solister og duoer tillatt.[5] Regelen om maksimalt seks personer på scenen er fremdeles gjeldende. Hvert deltakerland måtte også produsere en musikkvideo med sitt bidrag. Alle land måtte deretter vise alle musikkvideoene på fjernsyn i forkant av finalen – ikke ulikt NRKs nåværende Adresse-programmer.

Et nytt avstemningssystem var også på plass. Hvert deltakerland hadde nå to lekdommere på plass i Dublin, og hver av dommerne bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5.[4] Dette systemet ble også brukt i 1972 og 1973.

Sendingen rediger

Konkurransen ble overført direkte fra Gaiety Theatre lørdag 3. april 1971 klokken 21.45–23.31 (norsk tid). Sendingen startet med en video av et par som ble fraktet til Gaiety Theatre i en karjol. Deretter ønsket programleder Bernadette Ní Ghallchóir velkommen på irsk, fransk og engelsk. Også dette året ble hvert land introdusert med en postkortfilm med bilder fra hjemlandet. 29 land overførte sendingen som varte i 1 time og 46 minutter.[5][6]

Deretter fremførte de 18 landene sine sanger. Det belgiske bidraget «Goeiemorgen, morgen» skulle egentlig ha vært fremført av duoen Nicole og Hugo, men Nicole ble syk et par dager før finalen. I stedet steppet Jacques Raymond og Lily Castel inn kort tid før finalen.[4]

Pausenummeret var en kortfilm med dansere og sangere, filmet i Bunratty Castle på Irlands vestkyst.[6]

Norges bidrag rediger

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1971

Norge var tilbake etter å ha boikottet finalen året før. Vinneren av den norske finalen ble 15 år gamle Hanne Krogh med «Lykken er», skrevet av Arne Bendiksen. Egil Monn-Iversen hadde ledet orkesteret under den norske finalen, men hadde ikke anledning til å reise til Dublin. I stedet trådte låtskriveren Arne Bendiksen inn og debuterte som dirigent.[2]

To av jurymedlemmene fra den norske finalen, Sten Fredriksen og Liv Usterud, ble plukket ut som Norges to dommere til den internasjonale finalen. Sverre Christophersen kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet og NRK Radio.[2][7] Det var ingen nasjonale poengopplesere dette året, i stedet avga landenes jurymedlemmer poengene sine direkte under sendingen.

Norges bidrag var det 18. og siste bidraget ut på scenen, og Hanne Krogh stilte i hvit ballkjole og med paraply. Norge fikk 65 poeng og en nest sisteplass. Krogh skulle imidlertid komme sterkt tilbake i konkurransen 14 år senere, da hun og Elisabeth Andreassen som gruppen Bobbysocks vant Norges første seier med «La det swinge». Hun deltok også i Eurovision Song Contest 1991 som del av gruppen Just 4 Fun.

Avstemningen rediger

 
Nederlands Saskia og Serge under prøvene.

Som et ledd i å fornye konkurransen hadde EBU vedtatt et nytt avstemningssystem dette året. Hver deltakerland stilte med to dommere som var på plass i Dublin. Den ene dommeren måtte være under 25 år, og den andre måtte være over 25. I tillegg måtte det være minst ti år mellom de to dommerne.[4][6] Dommerne bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Hvert land ga dermed mellom 2 til 10 poeng til hvert av de andre landene. Et land kunne dermed få minimum 34 poeng, og maksimalt 170 poeng. Landenes juryer dømte svært ulikt, for eksempel delte Luxembourg bare ut 43 poeng, mens Frankrike delte ut hele 107. Dette gjorde det mulig å stemme taktisk, ved å dele ut få poeng og håpe å få mange tilbake.[5] Etter finalen kom pressen også med påstander om poengbytting og bestikkelser av jurymedlemmer.[8] Tross dette ble samme ordning brukt de to påfølgende årene. Clifford Brown var EBUs overoppsynsmann for avstemningen.

Under avstemningen stemte tre og tre land om gangen, direkte fra scenen. Hvert jurymedlem avga poengene sine for åpen skjerm ved å vippe opp små tavler påført den respektive poengsummen.[6] Poengene for de seks dommerne fra tre land ble deretter summert og plottet inn i den elektroniske poengtavlen. I begynnelsen av avstemningen tok Italia en tidlig ledelse, med Spania, Storbritannia og Tyskland bak. Etter to avstemningsrunder lå Monaco på en femteplass, og halvveis i avstemningen klatret Monaco til en tredjeplass, like bak Spania og Italia. I siste halvdel fikk Monaco høye poeng fra dommerne, inkludert full pott fra både Sverige og Norge.[9]

Til slutt vant Monaco med 128 poeng, 12 poeng foran Spania på andreplass. Selv om «Un banc, un arbre, une rue» representerte Monaco, var det et helfransk lag som sto bak; både Séverine og de to låtskriverne var franske. Séverine hevdet også at hun ikke engang hadde satt sine føtter i Monaco, noe som ikke stemmer. Hun var nemlig i Monte Carlo for å spille inn forhåndsvideoen til sangen.[10] Med seg på scenen hadde Séverine fire mannlige støttevokalister som nynnet melodien mens Séverine sang versene. Dette var Monacos første og eneste seier i konkurransen, og sangen fikk en betydelig kommersiell suksess i Europa etter konkurransen.[4]

Deltakere rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[11] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk[12] Norsk oversettelse Plass Poeng
01   Østerrike Marianne Mendt «Musik» Tysk Musikk 16 66
02   Malta Joe Grech «Marija l-Maltija» Maltesisk Den maltesiske Maria 18 52
03   Monaco Séverine «Un banc, un arbre, une rue» Fransk En benk, et tre, en gate 1 128
04   Sveits Peter, Sue og Marc «Les illusions de nos vingt ans» Fransk Illusjonene av tjueårene våre 12 78
05   Tyskland Katja Ebstein «Diese Welt» Tysk Denne verden 3 100
06   Spania Karina «En un mundo nuevo» Spansk I en ny verden 2 116
07   Frankrike Serge Lama «Un jardin sur la terre» Fransk En hage på jorden 10 82
08   Luxembourg Monique Melsen «Pomme, pomme, pomme» Fransk Eple, eple, eple 13 70
09   Storbritannia Clodagh Rodgers «Jack in the Box» Engelsk Troll i eske 4 98
10   Belgia Lily Castel og Jacques Raymond «Goeiemorgen, morgen» Nederlandsk God morgen, morgen 14 68
11   Italia Massimo Ranieri «L'amore è un attimo» Italiensk Kjærligheten er et øyeblikk 5 91
12   Sverige Family Four «Vita vidder» Svensk Hvite vidder 6 85
13   Irland Angela Farrell «One Day Love» Engelsk En dag kjærlighet 11 79
14   Nederland Saskia og Serge «Tijd» Nederlandsk Tid 6 85
15   Portugal Tonicha «Menina do alto da serra» Portugisisk Jenta på toppen av fjellet 9 83
16   Jugoslavia Krunoslav «Kićo» Slabinac «Tvoj dječak je tužan» (Твој дјечак је тужан) Serbokroatisk Gutten din er trist 14 68
17   Finland Markku Aro og Koivistolaiset «Tie uuteen päivään» Finsk Veien til en ny dag 8 84
18   Norge Hanne Krogh «Lykken er» Norsk – 17 65

Tilbakevendende artister rediger

Artist Land Deltok
Jacques Raymond   Belgia 1963
Katja Ebstein   Tyskland 1970

Poengtavle rediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[9]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                   
  Østerrike 3 5 2 7 2 3 2 3 3 6 4 6 3 5 4 3 5 66 16
  Malta 4 2 2 3 5 3 2 3 4 4 2 4 5 2 2 3 2 52 18
  Monaco 4 5 10 10 2 8 4 8 10 4 10 9 9 8 10 7 10 128 1
  Sveits 5 5 4 6 2 6 2 6 3 7 4 5 5 6 4 4 4 78 12
  Tyskland 6 5 7 6 8 8 2 6 7 6 6 5 5 7 7 5 4 100 3
  Spania 4 8 10 5 7 10 4 7 4 5 6 9 6 7 7 9 8 116 2
  Frankrike 3 2 8 8 5 5 2 5 3 4 4 6 9 5 5 3 5 82 10
  Luxembourg 2 7 6 3 2 4 5 6 3 3 2 5 3 6 4 5 4 70 13
  Storbritannia 4 8 8 6 5 2 8 4 8 3 5 7 5 7 6 6 6 98 4
  Belgia 3 2 5 4 2 2 5 2 6 3 5 4 6 6 3 6 4 68 14
  Italia 4 6 9 8 6 6 9 2 6 2 7 6 2 3 8 2 5 91 5
  Sverige 7 4 4 9 4 2 5 2 5 6 6 3 9 3 6 4 6 85 6
  Irland 7 6 6 3 4 5 7 2 6 3 6 2 5 4 5 4 4 79 11
  Nederland 6 2 6 5 4 5 7 2 5 2 2 6 5 9 5 6 8 85 6
  Portugal 4 3 6 2 5 10 8 5 6 4 4 2 3 5 6 5 5 83 9
  Jugoslavia 6 2 4 2 7 6 6 2 3 2 5 2 5 4 4 3 5 68 14
  Finland 4 4 4 4 4 3 4 2 10 10 2 4 6 3 8 6 6 84 8
  Norge 3 3 6 4 2 2 5 2 7 6 2 2 7 2 5 4 3 65 17

Toppoeng rediger

Hvert land kunne gi inntil 10 poeng til hvert bidrag. Under er en oversikt over alle 10-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland Land som ga 10 poeng:
6   Monaco Belgia, Tyskland, Norge, Sverige, Sveits, Jugoslavia
2   Finland Belgia, Storbritannia
  Spania Frankrike, Monaco
1   Portugal Spania

Jurymedlemmer rediger

Hvert deltakerland stilte med to jurymedlemmer som var på plass i Dublin. Det ene jurymedlemmet måtte være under 25 år, mens den andre måtte være over 25. I tillegg måtte det være minst ti år mellom dem.

Land Under 25 år Over 25 år Kilde
  Østerrike Beatrix Neundlinger Jochen Lieben
  Malta Spiro Sillato Gaetan Abela [13]
  Monaco Ikke kjent
  Sveits Ikke kjent
  Tyskland Kirsten Ludwig Wolfgang Henk
  Spania Noelia Afonso Francisco Madariaga
  Frankrike Claude Crémieux Jacques Ourevitch
  Luxembourg Mady Heinen Michel Klein [14]
  Storbritannia Gay Lowe Jeremy Patterson-Fox [15]
  Belgia Ikke kjent
  Italia Ikke kjent
  Sverige Eva Blomqvist Putte Wickman [16]
  Irland Vivienne Colgan Ken Steward [3]
  Nederland Ikke kjent Jos Cléber [17]
  Portugal Pedro Albergaria Luís Filipe Costa [18]
  Jugoslavia Mišo Kukić Zoran Kržišnik [19]
  Finland Markku Veijalainen Vieno Kekkonen [20][21]
  Norge Sten Fredriksen Liv Usterud [2][22]

Dirigenter rediger

Mens Colman Pearce var sjefdirigent, hadde de fleste land med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[23]

Land Dirigent
  Østerrike Robert Opratko
  Malta Twanny Chircop
  Monaco Jean-Claude Petit
  Sveits Hardy Schneiders
  Tyskland Dieter Zimmermann
  Spania Waldo de los Rios
  Frankrike Franck Pourcel
  Luxembourg Jean Claudric
  Storbritannia Johnny Arthey
  Belgia Francis Bay
  Italia Enrico Polito
  Sverige Claes Rosendahl
  Irland Noel Kelehan
  Nederland Dolf van der Linden
  Portugal Jorge Costa Pinto
  Jugoslavia Miljenko Prohaska
  Finland Ossi Runne
  Norge Arne Bendiksen

Kommentatorer og kringkastere rediger

Ifølge arrangørene overførte over 30 land finalen – alle deltakerlandene samt en rekke andre land i Øst-Europa, Asia og Sør-Amerika. Hvert deltakerland hadde egne kommentatorer som formidlet informasjon, farger og hendelser direkte til seerne hjemme. Dette var første gang britenes legendariske kommentator Terry Wogan kommenterte Eurovision – for BBC Radio 1. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1971:[24]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Belgia BRT BRT Nederlandsk: Herman Verelst [25][26]
RTB RTB Fransk: Janine Lambotte [27]
  Finland Yle TV-ohjelma 1 Finsk: Heikki Seppälä [28]
Yleisohjelma Finsk: Matti Paalosmaa
Ruotsinkielinen ohjelma
  Frankrike ORTF Deuxième Chaîne Georges de Caunes [27][29][30]
  Irland RTÉ RTÉ Noel Andrews [31]
RTÉ Radio Kevin Roche [32][33]
  Italia Rai Programma Nazionale Renato Tagliani [34][35]
Secondo Programma
  Jugoslavia JRT TV Beograd Serbisk: Milovan Ilić [36]
TV Ljublijana Slovensk: Tomaž Terček [37][38]
TV Zagreb Kroatisk: Oliver Mlakar [36][39]
  Luxembourg CLT Télé-Luxembourg Jacques Navadic [27]
  Malta MTPBS MTS, National Network Victor Aquilina [40][41]
  Monaco Télé Monte-Carlo Brukte Frankrikes kommentator [42]
  Nederland NOS Nederland 1 Pim Jacobs [26]
  Norge NRK NRK Fjernsynet Sverre Christophersen [43][44]
NRK Radio Sverre Christophersen, sendt i opptak fra 22.30
  Portugal RTP I Programa Henrique Mendes [45]
  Spania TVE TVE 1 Joaquín Prat [46][47]
RNE Radio Nacional Ukjent [47]
  Storbritannia BBC BBC1 Dave Lee Travis [48][49]
BBC Radio 1, BBC Radio 2 Terry Wogan [49][50][51]
BFBS BFBS Radio John Russell [49]
  Sveits SRG SSR TV DRS Tysk: Theodor Haller [52][53]
TSR Fransk: Georges Hardy [30]
TSI Italiensk: Giovanni Bertini [54][43]
  Sverige Sveriges Radio TV1 Åke Strömmer [28][44][55]
SR P3 Ursula Richter
  Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Hanns Verres [26][27][56]
  Østerrike ORF FS1 Ernst Grissemann [56][57]

Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land rediger

En rekke ikke-deltakende land overførte finalen, enten direkte eller i opptak. Hellas overførte den direkte, mens Island sendte konkurransen i opptak to uker etter. Flere østeuropeiske land overførte også sendingen gjennom Intervision: Bulgaria, Polen, Romania, Tsjekkoslovakia og Ungarn. Ellers skal sendingen ha blitt overført enten som fjernsyn eller radio til Argentina, Australia, Brasil, Etiopia, Hongkong, Jamaica, Kenya, Marokko, Mauritania, Mauritius, Sierra Leone, Thailand, Tunisia, Trinidad og Tobago, Uganda og USA.[18] Under er bekreftede sendinger:

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Hellas EIRT EIRT Mako Georgiadou [58][59]
  Island RÚV Sjónvarpið Björn Mattíhason, sendt i opptak 18. april [60]

Referanser rediger

  1. ^ «Eurovision Song Contest 1971». RTÉ Archives. Besøkt 25. juli 2017. 
  2. ^ a b c d Eriksen, Espen (1. april 1971). «Arne Bendiksen debuterer som dirigent». Verdens Gang. s. 17. 
  3. ^ a b Eriksen, Espen (7. april 1971). «Vi tjener inn tapet på turisme». Verdens gang. via Nasjonalbiblioteket. s. 13. 
  4. ^ a b c d e Glen Webb (3. april 2011). «40 years ago today - Séverine brings Monaco their sole victory». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 29. mai 2023. 
  5. ^ a b c «Dublin 1971». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 29. mai 2023. 
  6. ^ a b c d «Eurovision Song Contest 1971 - Full Show (AI upscaled - HD - 50fps)» (tv-sending). RTÉ/EBU. 3. april 1971. Besøkt 29. mai 2023 – via SvenskTV/YouTube. 
  7. ^ «NRK P1 1971.04.03 : programrapport». www.nb.no. NRK via Nasjonalbiblioteket. 3. april 1971. Besøkt 12. november 2017. 
  8. ^ «Dubliner Jury bestochen?». Hamburger Abendblatt. 6. april 1971. 
  9. ^ a b «Eurovision Song Contest 1971 – resultater land for land». Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert fra originalen 7. november 2017. Besøkt 29. mai 2023. 
  10. ^ JJS1990 (21. januar 2016). «List of the Top Microstates at Eurovision – Who is the Biggest of the Smallest?». Eurovision Ireland. Besøkt 10. februar 2017. 
  11. ^ «Final of Dublin 1971 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 29. mai 2023. 
  12. ^ «Eurovision Song Contest 1972». The Diggiloo Thrush. Besøkt 26. juli 2017. 
  13. ^ Barry, Fred (7. april 1971). «It was all in the game». Times of Malta. 
  14. ^ «Vorschau auf die Eurovision im 'Luxemburger Wort'». Luxembourger Wort. Luxembourg by, Luxembourg. 13. februar 1971. s. 23. Besøkt 5. januar 2023. 
  15. ^ Roxburgh, Gordon (2014). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume Two: The 1970s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 51–64. ISBN 978-1-84583-093-9. 
  16. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 88–89. ISBN 91-89136-29-2. 
  17. ^ Van Daalen, Pierre (5. april 1971). «Séverine kon eigen succes niet geloven». De Telegraaf (nederlandsk). Amsterdam, Nederland: – via Delpher. s. 5. 
  18. ^ a b «A África também vai ver o Grande Prémio da Eurovisão». Diário de Lisboa (portugisisk). Lisboa, Portugal. 3. april 1971. s. 6. Besøkt 29. mai 2023. 
  19. ^ Vladimir Pinzovski
  20. ^ «Muistathan: Eurovision laulukilpailu 1971 – Viisukuppila» (finsk). 27. juni 2010. Besøkt 29. mai 2023. 
  21. ^ «Euroviisut Dublinissa». Helsingin Sanomat (finsk). 3. april 1973. s. 35. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves). 
  22. ^ «Fjernsynsprogrammet i dag – finale i Melodi Grand Prix». Harstad Tidende. – via Nasjonalbiblioteket. 3. april 1971. s. 3. 
  23. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  24. ^ «The Eurovision Song Contest (1971)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  25. ^ Adriaens, Manu; Loeckx-Van Cauwenberge, Joken (2003). Blijven kijken!: vijftig jaar televisie in Vlaanderen. Lannoo, Belgia. ISBN 90-209-5274-9. 
  26. ^ a b c «Radio en televisieprogramma's». Algemeen Dagblad (nederlandsk). Rotterdam, Nederland: – via Delpher. 3. april 1971. s. 27. 
  27. ^ a b c d «Télé-Programmes». Luxemburger Wort (fransk og tysk). Luxembourg by, Luxembourg: viewer.eluxemburgensia.lu. 2. april 1971. s. 21. Besøkt 5. januar 2023. 
  28. ^ a b «Radio ja televisio». Helsingin Sanomat (finsk). 3. april 1971. s. 35. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves). 
  29. ^ «1971 – Dublin». songcontest.free.fr. Besøkt 29. mai 2023. 
  30. ^ a b «TV – samedi 3 avril». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 1. april 1971. s. 84–85. Besøkt 29. mai 2023. 
  31. ^ «TV Today». The Irish Times. 3. april 1971. s. 19. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves). 
  32. ^ «Radio Today». The Irish Times. 3. april 1971. s. 19. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves). 
  33. ^ «Kevin Roche of RTÉ at Eurovision Song Contest (1971)». stillslibrary.rte.ie (engelsk). RTÉ Archives. 5. juli 2012. Besøkt 29. mai 2023. 
  34. ^ «Oggi alla televisione». La Stampa. Torino, Italia: www.archiviolastampa.it. 3. april 1971. s. 6. Besøkt 29. mai 2023. 
  35. ^ «Ranieri contro 17». Stampa Sera. Torino, Italia: www.archiviolastampa.it. 3. april 1971. s. 6. Besøkt 29. mai 2023. 
  36. ^ a b «Eurovision 1971 Yugoslavia: Krunoslav Slabinac – "Tvoj Djecak Je Tuzan"». Eurovisionworld (engelsk). Besøkt 29. mai 2023. 
  37. ^ Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (engelsk). Besøkt 6. april 2023. 
  38. ^ «Televizija – 3. aprila» (PDF). Glas. Kranj, SR Slovenia, Jugoslavia. 3. april 1971. s. 12. Arkivert (PDF) fra originalen 5. januar 2023. 
  39. ^ «TV danas – Subota 3. travnja». Slobodna Dalmacija. Split, SR Kroatia, Jugoslavia. 3. april 1971. s. 18. Besøkt 29. mai 2023. 
  40. ^ Barry, Fred (7. april 1971). «It was all in the game». Times of Malta. 
  41. ^ «Sound and Vision – Today's TV Log». Times of Malta. 3. april 1971. s. 10. 
  42. ^ «Monaco – Dublin 1971». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 29. mai 2023. 
  43. ^ a b «NRK P1 1971.04.03 : programrapport». www.nb.no. NRK via Nasjonalbiblioteket. 3. april 1971. Besøkt 12. november 2017. 
  44. ^ a b «TV – radio». Østlands-Posten. – via Nasjonalbiblioteket. 3. april 1971. s. 2. 
  45. ^ «Rádio | TV dia a dia». Diário de Lisboa. casacomum.org. 3. april 1971. s. 7. Besøkt 29. mai 2023. 
  46. ^ LOS40 (28. mars 2018). «Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (spansk). Besøkt 15. januar 2023. 
  47. ^ a b «Programas de Radio y TV». La Vanguardia (spansk). Barcelona, Spania: Hemeroteca – La Vanguardia. 3. april 1971. s. 45. Besøkt 5. januar 2023. 
  48. ^ «The Eurovision Song Contest for the Grand Prix 1971 – BBC1». Radio Times. BBC Genome Project. 3. april 1971. Besøkt 29. mai 2023. 
  49. ^ a b c Roxburgh, Gordon (2014). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume Two: The 1970s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 51–64. ISBN 978-1-84583-093-9. 
  50. ^ «Eurovision Song Contest Grand Prix 1971 – BBC Radio 2». Radio Times. genome.ch.bbc.co.uk. 3. april 1971. Besøkt 29. mai 2023. 
  51. ^ «Schedule – BBC Radio 1 – 3 April 1971». Radio Times. genome.ch.bbc.co.uk. 3. april 1971. Besøkt 29. mai 2023. 
  52. ^ Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (engelsk). Besøkt 10. april 2023. 
  53. ^ «Fernsehen – Samstag 3. April 1971». Neue Zürcher Zeitung. – via newspaperarchives.ch. 3. april 1971. s. 28. 
  54. ^ «Eurovision Song Contest 1971» (italiensk). Eurofestivalnews. 12. september 2016. Besøkt 29. mai 2023. 
  55. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 88–89. ISBN 91-89136-29-2. 
  56. ^ a b «Fernsehen – Programm von 3. bis 9. April». Die Tat (tysk). Zürich, Sveits: e-newspaperarchives.ch. 3. april 1971. s. 23. Besøkt 29. mai 2023. 
  57. ^ Halbhuber, Axel (22. mai 2015). «Ein virtueller Disput der ESC-Kommentatoren». kurier.at (tysk). Kurier. Arkivert fra originalen 23. mai 2015. Besøkt 15. januar 2023. 
  58. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2012. 
  59. ^ «Eurovision 2020: Γιώργος Καπουτζίδης -Μαρία Κοζάκου στον σχολιασμό του διαγωνισμού για την ΕΡΤ». Matrix24 (gresk). 12. februar 2020. Arkivert fra originalen 14. februar 2020. Besøkt 7. februar 2023. 
  60. ^ «Tíminn - Blað II (18.04.1971) - Tímarit.is». timarit.is. Besøkt 15. januar 2023. 

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1971&oldid=24260852»