Eurovision Song Contest 1979

24. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1979 var den 24. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant for første gang sted i Israel etter landets seier året før med Izhar Cohen og Alphabeta med «A-ba-ni-bi». Konkurransen ble produsert av den israelske kringkasteren IBA og ble avholdt lørdag 31. mars 1979 i International Convention Center i Jerusalem. Daniel Pe'er og Yardena Arazi var programledere.

Eurovision Song Contest 1979
Datoer
Finale: 31. mars 1979
Vertskap
Sted: Israels flagg International Convention Center, Jerusalem, Israel
Programledere: Daniel Pe'er
Yardena Arazi
Sjefdirigent: Izhak Graziani
Regi: Yossi Zemach
Produsent: Alex Gilady
Konkurransesjef: Frank Naef
Kringkaster: Israel Broadcasting Authority (IBA)
Deltakelse
Deltakere: 19
Vinner: Israels flagg Israel
«Hallelujah»
Gali Atari og Milk and Honey
Trakk seg: Tyrkias flagg Tyrkia
Eurovision Song Contest
◄ 1978        1980 ►

Opprinnelig skulle de samme 20 landene fra 1978 ha deltatt, men Tyrkia trakk seg kort tid før konkurransen etter press fra de arabiske landene. Dermed stilte 19 land i finalen.

Etter en svært jevn avstemning vant vertsnasjonen med «Hallelujah», fremført av Gali Atari og gruppen Milk and Honey. Dette var første gang siden 1973 at vertslandet vant konkurransen. Vinnersangen fikk stor suksess og gikk inn på hitlister over hele Europa. «Hallelujah» toppet den norske singellisten i ti uker, noe som fremdeles er rekord for en Eurovision-sang. Spania endte på andreplass, mens Frankrike ble nummer tre med 1973-vinneren Anne-Marie David. Tyskland kom på fjerdeplass og fikk stor kommersiell suksess med bidraget «Dschinghis Khan». Irland endte på femteplass. Norge var representert av Anita Skorgan for andre gang, denne gang med låten «Oliver». Det norske bidraget ble nummer 11 av 19 med 57 poeng.

Bakgrunn rediger

 
International Convention Center i Jerusalem.

Etter seieren året før med «A-ba-ni-bi» var det for første gang Israel som sto vertskap for konkurransen. Kort tid etter seieren i 1978 sådde imidlertid EBU tvil om Israel var i stand til å arrangere Eurovision Song Contest. Den israelske kringkasteren IBA hadde ikke innført farge-tv, og det fantes heller ingen teknisk forbindelse mellom Israel og Europa med stor nok kapasitet til å kringkaste et show av dette omfanget til de europeiske landene.[1] Begge utfordringene løste seg imidlertid, og konkurransen ble første gang arrangert utenfor det geografiske Europa. Blant annet fikk IBA låne fargekamera-utstyr fra britiske BBC.

IBA la finalen til lørdag 31. mars 1979, og dette er siste gang finalen har blitt holdt så tidlig som i mars. Finalearenaen var International Convention Center, Jerusalems største arena av denne typen på den tiden. Av de 2600 sitteplassene i salen var 1000 fjernet for å få plass til scene, orkester, lys, kameraer og annet teknisk utstyr.[2] På grunn av midtøstenkonflikten og den vedvarende trusselen mot Israel, var sikkerhetsopplegget det mest omfattende i konkurransen til da.[2] De 1600 publikummerne i salen var alle inviterte gjester, og med streng adgangskontroll. Showet kostet 17 millioner israelske pund, den daværende myntenheten i Israel. Dette tilsvarte rundt 5 millioner kroner i 1979.[2] Scenendekoren var laget av Dov Ben David og besto av tre ringer i ulike størrelser.[3] Sirklene var inspirert av IBAs logo og kunne flyttes og endres fra sang til sang.[3]

Tyrkia trekker seg rediger

20 land meldte seg på konkurransen, de samme som året før. Blant deltakerne var Tyrkia som hadde holdt sin nasjonale finale i februar 1979. Der vant Maria Rita Epik og 21.Peron med låten «Seviyorum». Den tyrkiske vinneren deltok imidlertid aldri i Eurovision Song Contest. 5. mars samme år trakk Tyrkia seg fra finalen med følgende begrunnelse: «Den tyrkiske regjering har alltid anerkjent det palestinske folks rettigheter og ment at Israel må trekke seg tilbake til grensene fra før krigen i 1967».[4] En like viktig årsak til boikotten var imidlertid press fra de arabiske landene som mente det var uakseptabelt av Tyrkia å stille i en konkurranse i Israel.[5][6] Presset fikk Tyrkia til å bøye av, og dermed ble det bare 19 land i konkurransen. Det tyrkiske bidraget skulle ha vært det ellevte bidraget på scenen i Jerusalem. Tyrkia deltok imidlertid da Israel arrangerte Eurovision Song Contest 20 år senere. Også i Norge kom det enkelte, spredte protester mot norsk deltakelse i Israel. Kritikken gikk blant annet på at Norge ved sin deltakelse, var med på å «legitimere en okkupasjon».[7][8][9]

I tillegg til de 19 deltakerlandene ble finalen også sendt i Hongkong, Island og Romania.[10] Ifølge VG sendte også irakisk fjernsyn finalen og fikk overta kommentatorboksen til Tyrkia, som ikke sendte en kommentator til Jerusalem.[11]

Sendingen rediger

Programmet startet med en film som skulle portrettere Jerusalem som en multikulturell, multireligiøs og moderne by i Midtøsten. Deretter fortsatte sendingen fra International Convention Center, hvor programlederne Daniel Pe'er og Yardena Arazi ønsket velkommen på hebraisk, fransk og engelsk. Pe'er var en kjent nyhetsoppleser, mens Arazi hadde deltatt i konkurransen for Israel i 1976. De introduserte også EBUs konkurransesjef og overoppsynsmann Frank Naef, som hadde rollen for andre gang. Startrekkefølgen var avgjort gjennom en loddtrekning som ble foretatt i EBUs hovedkvarter i Genève høsten i forveien. Portugal åpnet konkurransen, mens Spania avsluttet. Norge hadde startnummer 16.

Hvert land ble introdusert med små postkortfilmer med elementer og musikk som representerte det aktuelle landet. Det norske postkortet viste vikinger om bord på et vikingskip med «I Dovregubbens hall» som bakgrunnsmusikk.[10]

 
Gali Atari sikret Israel sin andre seier på rad, sammen med gruppen Milk and Honey.

Blant deltakerne var det flere artister som hadde deltatt tidligere: sveitsiske Peter, Sue og Marc (1971 og 1976), nederlandske Sandra Reemer (1972 og 1976), norske Anita Skorgan (1977) og franske Anne-Marie David som hadde vunnet konkurransen for Luxembourg i 1973. Den største favoritten var imidlertid den tyske gruppen Dschinghis Khan som stilte med låten «Dschinghis Khan». Sangen handlet om den mongolske herskeren Djengis Kahn og toppet den tyske singellisten før konkurransen. Tyskland kom på fjerdeplass, men sangen ble likevel en stor hit over hele Europa. I Norge lå den ti uker på signellisten med en tredjeplass som høyeste notering. Stor kommersiell suksess fikk også vinnersangen «Hallelujah» fra vertslandet Israel. Den vant en knapp seier over spanske «Su canción», men sangen toppet hitlistene i Irland, Sverige og Norge.[12] Blant annet lå den på førsteplass på den norske singellisten i ti uker – mer enn noen annen Eurovision-sang.[13][14]

Danmark stilte med Tommy Seebach som kom på sjetteplass med sin «Disco Tango». Dette var Danmarks beste resultat siden seieren i 1963. Sverige stilte med popidolet Ted Gärdestad, men hans «Satellit» ble bare nummer 17 av 19. Monaco ble nummer 16, og dette ble landets siste deltakelse på 25 år.

Pausenummeret var en medley av israelske folkedanser, kalt Shalom '79 (Peace 79). Izhak Graziani dirigerte orkesteret under nummeret. Hele sendingen fra Jerusalem varte i over tre timer, noe som var ny rekord.[10] I årene før var showene rundt to timer lange.

Norges bidrag rediger

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1979

Det norske bidraget dette året var «Oliver» med Anita Skorgan. Hun vant den norske finalen 10. februar, i konkurranse med blant andre Maj Britt Andersen, Inger Lise Rypdal og Hanne Krogh. «Oliver» var komponert av Skorgan selv, med tekst av Philip Kruse. I den internasjonale finalen var Norge det 16. bidraget ut på scenen, og Anita Skorgan hadde med seg George Keller, Kristian Lindeman, Helge Lindeman, Wenche Hallan og Kari Gjærum som korister.[15] Dirigent for Norge var Sigurd Jansen. Egil Teige, som hadde ledet den norske finalen, kommenterte sendingen på NRK Fjernsynet. Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio, mens Sverre Christophersen leste de norske stemmene fra Oslo.

I avstemningen fikk «Oliver» 57 poeng, inkludert 10 poeng fra Sverige. Dette var nok til en ellevteplass, Norges beste plassering på seks år. Den norske juryen ga ingen poeng til de andre nordiske landene, og dette er eneste gang Norge ikke har gitt poeng til noen naboland med det nåværende poengsystemet.

Avstemningen rediger

Hvert land hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU.

Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. Stemmene ble imidlertid ikke lest opp i stigende rekkefølge fra 1 til 12 som i dag. I årene 1975–1979 ble poengene i stedet lest opp i kronologisk rekkefølge etter startrekkefølgen. Dette skulle gjøre det enklere for operatørene av poengtavlen å holde følge, slik at de raskt og korrekt fikk oppdatert hvert lands poengsum underveis. Først året etter begynte ordningen med å lese opp poengene fra 1 til 12. Under avstemningen gjentok programlederne poengene på engelsk, fransk og hebraisk.[10]

Avstemningen ble svært jevn og spennende, og i starten var en rekke land med i tetstriden. Israel tok ledelsen, men etter hvert tok Spania, Frankrike og Tyskland innpå. Da 14 land hadde stemt, ledet Spania med 93 poeng foran Frankrikes 80 og Israels 71. Men deretter fulgte tre 12-poengere på rad for Israel, og Israel tok ledelsen med 107 poeng – ett poeng foran Spanias 106. Da det var ett land igjen å stemme, ledet Spania med ett poeng. Spania stemte sist og kunne ikke gi poeng til seg selv, dermed sto alt og falt på om den spanske juryen kom til å gi poeng til Israel. Spania ga 10 poeng til vertslandet, og dermed vant Israel sin andre seier på rad – til ekstatisk jubel fra hjemmepublikummet.[10] Frankrike ble nummer tre, mens forhåndsfavoritten Tyskland ble nummer fire.

De nordiske landene utvekslet lite poeng seg imellom; hverken Danmark, Finland eller Norge ga noen poeng til de nordiske landene. Den svenske juryen ga imidlertid 10 poeng til Norge og 1 poeng til Danmark.[16]

Deltakere rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[17] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk[18] Norsk oversettelse Plass Poeng
01   Portugal Manuela Bravo «Sobe, sobe, balão sobe» Portugisisk Stig, stig, ballong – stig 9 64
02   Italia Matia Bazar «Raggio di luna» Italiensk Måneskinn 15 27
03   Danmark Tommy Seebach «Disco tango» Dansk 6 76
04   Irland Cathal Dunne «Happy Man» Engelsk Lykkelig mann 5 80
05   Finland Katri Helena «Katson sineen taivaan» Finsk Jeg kikker på himmelen blå 14 38
06   Monaco Laurent Vaguener «Notre vie c'est la musique» Fransk Vårt liv er musikk 16 12
07   Hellas Elpida «Sokrátis» (Σωκράτη) Gresk Sokrates 8 69
08   Sveits Peter, Sue og Marc + Pfuri, Gorps og Kniri «Trödler und Co» Tysk Skraphandler og kompani 10 60
09   Tyskland Dschinghis Khan «Dschinghis Khan» Tysk Djengis Kahn 4 86
10   Israel Gali Atari og Milk and Honey «Hallelujah» (הללויה) Hebraisk Halleluja 1 125
11   Frankrike Anne-Marie David «Je suis l'enfant-soleil» Fransk Jeg er sol-barnet 3 106
12   Belgia Micha Marah «Hey Nana» Nederlandsk 18 5
13   Luxembourg Jeane Manson «J'ai déjà vu ça dans tes yeux» Fransk Jeg har allerede sett det i øynene dine 13 44
14   Nederland Xandra «Colorado» Nederlandsk Colorado 12 51
15   Sverige Ted Gärdestad «Satellit» Svensk Satellitt 17 8
16   Norge Anita Skorgan «Oliver» Norsk 11 57
17   Storbritannia Black Lace «Mary Ann» Engelsk 7 73
18   Østerrike Christina Simon «Heute in Jerusalem» Tysk I dag i Jerusalem 18 5
19   Spania Betty Missiego «Su canción» Spansk Din sang 2 116

Tilbakevendende artister rediger

Artist Land Deltok i Merknader
Anne-Marie David   Frankrike 1973 Vant for Luxembourg
Yardena Arazi (programleder)   Israel 1976 Som del av gruppen Chocolate, Menta, Mastik
Xandra   Nederland 1972, 1976 I 1972 sammen med Andres Holten, og i 1976 som Sandra Reemer
Anita Skorgan   Norge 1977
Peter, Sue og Marc   Sveits 1971, 1976

Poengtavle rediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[16]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                     
  Portugal 6 2 5 4 4 10 5 3 3 3 6 7 6 64 9
  Italia 8 8 3 8 27 15
  Danmark 2 3 12 1 10 12 6 7 4 8 1 3 3 4 76 6
  Irland 5 5 5 6 10 6 6 3 10 7 8 5 4 80 5
  Finland 7 7 8 5 5 6 38 14
  Monaco 1 2 4 3 2 12 16
  Hellas 10 1 4 7 7 2 10 4 1 5 7 2 2 7 69 8
  Sveits 7 1 10 2 2 7 4 7 8 12 60 10
  Tyskland 2 1 12 5 3 12 6 12 4 1 2 6 8 12 86 4
  Israel 12 6 12 12 8 4 5 1 2 8 1 12 12 12 8 10 125 1
  Frankrike 6 10 1 10 8 10 5 6 12 12 5 7 6 5 3 106 3
  Belgia 2 1 2 5 18
  Luxembourg 7 3 4 4 5 3 2 4 2 10 44 13
  Nederland 8 10 5 3 3 7 3 4 4 4 51 12
  Sverige 6 1 1 8 17
  Norge 3 3 8 6 2 8 2 6 10 7 1 1 57 11
  Storbritannia 4 8 10 7 7 1 2 8 5 10 6 5 73 7
  Østerrike 4 1 5 18
  Spania 12 3 6 12 12 8 8 12 10 10 7 1 5 10 116 2

12 poeng rediger

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
6   Israel Finland, Irland, Norge, Portugal, Storbritannia, Sverige
4   Spania Belgia, Italia, Sveits, Tyskland
  Tyskland Danmark, Frankrike, Monaco, Spania
2   Danmark Hellas, Israel
  Frankrike Luxembourg, Nederland
1   Sveits Østerrike

Dirigenter rediger

Mens Izhak Graziani var sjefdirigent, hadde de fleste land med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[19]

Land Dirigent
  Portugal Thilo Krasmann
  Italia Ingen dirigent
  Danmark Allan Botschinsky
  Irland Proinnsías Ó Duinn
  Finland Ossi Runne
  Monaco Gérard Salesse
  Hellas Lefteris Halkiadakis
  Sveits Rolf Zuckowski
  Tyskland Norbert Daum
  Israel Kobi Oshrat
  Frankrike Guy Mattéoni
  Belgia Francis Bay
  Luxembourg Hervé Roy
  Nederland Harry van Hoof
  Sverige Lars Samuelson
  Norge Sigurd Jansen
  Storbritannia Ken Jones
  Østerrike Richard Österreicher
  Spania José Luis Navarro

Kommentatorer og poengopplesere rediger

Poengopplesere rediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[20] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen:

  1.   Portugal – João Abel da Fonseca
  2.   Italia – Paola Perissi
  3.   Danmark – Bent Henius[21]
  4.   Irland – David Heffernan
  5.   Finland – Kaarina Pönniö
  6.   Monaco – Carole Chabrier
  7.   Hellas – Niki Venega
  8.   Sveits – Michel Stocker[22]
  9.   Tyskland – Lotti Ohnesorge
  10.   Israel – Dan Kaner
  11.   Frankrike – Fabienne Égal
  12.   Belgia – An Ploegaerts
  13.   Luxembourg – Jacques Harvey
  14.   Nederland – Ivo Niehe[23]
  15.   Sverige – Svenn Lindahl[24]
  16.   Norge – Sverre Christophersen
  17.   Storbritannia – Colin Berry[25]
  18.   Østerrike – Jenny Pippal
  19.   Spania – Manuel Almendros

Kommentatorer og sendinger rediger

Finalen ble overført til alle deltakerlandene samt Hongkong, Island og Romania. For første gang siden 1961 overførte ikke jugoslavisk fjernsyn konkurransen, årsaken var Jugoslavia på denne tiden ikke hadde diplomatiske forbindelser med Israel.[26] De fleste landene hadde egne kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1979:[27]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Belgia BRT TV1 Nederlandsk: Luc Appermont [28][29][30][31]
RTBF RTBF1 Fransk: Paule Herremann [29][30][32]
  Danmark Danmarks Radio DR TV Jørgen de Mylius [33]
  Finland Yle TV1 Matti Paalosmaa [34][35]
Rinnakkaisohjelma
  Frankrike TF1 Marc Menant [31][32][36]
  Irland RTÉ RTÉ 1 Mike Murphy [37][38]
RTÉ Radio Liam Devally [39]
  Israel IBA Israelsk fjernsyn Yoram Arbel [40][41]
Forsvarsradioen Ukjent [41]
  Italia Rai Rete 1 Rosanna Vaudetti, sendt i opptak fra 21.50 [42]
  Hellas ERT ERT Mako Georgiadou [43][44]
  Luxembourg CLT RTL Télé-Luxembourg Jacques Navadic [31]
RTL Radio Ukjent [30]
  Monaco Télé Monte-Carlo Marc Menant (fransk kommentator)
  Nederland NOS Nederland 2 Willem Duys [30][45]
  Norge NRK NRK Fjernsynet Egil Teige [46]
NRK Radio Erik Heyerdahl, sendt i opptak fra 23.10
  Portugal RTP RTP1 Fialho Gouveia [47][48]
RDP Programa 1 Ukjent [49]
  Spania TVE TVE 1 Miguel de los Santos [50][51]
  Storbritannia BBC BBC1 John Dunn [26][52]
BBC Radio 2 Ray Moore [26][53]
  Sveits SRG SSR TV DRS Tysk: Max Rüeger [54]
TSR Fransk: Georges Hardy [36]
TSI Italiensk: Giovanni Bertini [55]
RSI 1 Ukjent [36]
  Sverige SVT TV1 Ulf Elfving [34][46][24]
SR SR P3 Kent Finell [46][24]
  Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Ado Schlier og Gaby Schnelle [30][54][56][57]
  Østerrike ORF FS1 Max Schautzer [58][54]
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Hongkong TVB TVB Jade Regina Hing Yue Tsang og Lee Chi-chung, sendt 10.30 Hongkong-tid 1. april [59]
TVB Pearl George Lam, sendt 10.30 Hongkong-tid 1. april
  Island RÚV Sjónvarpið Björn Baldursson, sendt i opptak 16. april [60]
  Romania TVR Programul 1 Ukjent [10]

Referanser rediger

  1. ^ Storeng, Jørn (24. april 1978). «Neppe Melodi Grand Prix fra Israel». Verdens Gang. s. 41. 
  2. ^ a b c Granum, Bjørn (16. mars 1979). «Grand Prix i «sikkerhetens» tegn – Israel satser 100 prosent!». Arbeiderbladet. s. 1, 18. 
  3. ^ a b «Eurovision 79' Jerusalem | Dov Ben-David». www.dovbendavid.com. Besøkt 5. april 2023. 
  4. ^ NTB og Reuters (6. mars 1979). «Nei til Grand-Prix». Verdens Gang. s. 8. 
  5. ^ O'Connor, John Kennedy. The Eurovision Song Contest – The Official History. Carlton Books, Storbritannia. 2007 ISBN 98-1-84442-994-3
  6. ^ «Eurovision Song Contest Jerusalem 1979». eurovision.tv. 2017. Besøkt 30. juli 2017. 
  7. ^ Palestinakomiteen/ Larsen, Robert G. (16. mars 1979). «Nei til Melodi Grand Prix i Jerusalem». Asker og Bærums budstikke. s. 4. 
  8. ^ «Melodi Grand Prix». Arbeiderbladet. 30. mars 1979. s. 6. 
  9. ^ Bødtker, Johannes S. (14. mars 1979). «Anita Skorgan – trekk deg fra Melodi Grand Prix i okkuperte Jerusalem». Asker og Bærums budstikke. s. 4. 
  10. ^ a b c d e f «Eurovision Song Contest 1979 – hele showet». IBA/EBU via YouTube. 31. mars 1979. Besøkt 18. september 2022. 
  11. ^ Wærhaug, Sølvi (31. mars 1979). «600 millioner TV-seere!». Verdens Gang. 
  12. ^ Hung, Steffen. «norwegiancharts.com - Milk And Honey - Hallelujah». www.norwegiancharts.com. Besøkt 31. juli 2017. 
  13. ^ «Topplista for 'Hallelujah'». IFPI Norge. Besøkt 18. september 2022. 
  14. ^ Thomas Talseth (14. mai 2016). «Tidenes største Eurovision Song Contest-hits i Norge». VG Nett. Arkivert fra originalen 18. september 2022. Besøkt 17. desember 2016. 
  15. ^ Vikdal, Berit (30. mars 1979). «Heia, Anita!». Aftenposten. s. 4. 
  16. ^ a b «Eurovision Song Contest 1979 – detaljerte stemmeresultater». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 1. august 2017. Besøkt 5. april 2023. 
  17. ^ «Final of Jerusalem 1979 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 17. september 2022. 
  18. ^ «Eurovision Song Contest 1979». The Diggiloo Thrush. Besøkt 30. juli 2017. 
  19. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  20. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  21. ^ «Forside». esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 30. juli 2017. 
  22. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  23. ^ «"Hallelujah: Het goede liedje op de goede plaats op de goede tijd». Leidse Courant (nederlandsk). Historische Kranten, Erfgoed Leiden en Omstreken. 2. april 1979. s. 7. Besøkt 6. april 2023. 
  24. ^ a b c Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 140–141. ISBN 91-89136-29-2. 
  25. ^ Roxburgh, Gordon (2014). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume Two: The 1970s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 352–365. ISBN 978-1-84583-093-9. 
  26. ^ a b c Roxburgh, Gordon (2014). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume Two: The 1970s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 352–365. ISBN 978-1-84583-093-9. 
  27. ^ «The Eurovision Song Contest (1979)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  28. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgium. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  29. ^ a b «T.V. Programma's». De Voorpost (nederlandsk). Aalst, Belgia. 30. mars 1979. s. 34–35. 
  30. ^ a b c d e «Radio en televisie dit weekend». Limburgsch Dagblad (nederlandsk). Heerlen, Nederland – via Delpher. 31. mars 1979. s. 7. 
  31. ^ a b c «Télé hebdo – samedi 31 mars». Luxemburger Wort (fransk og tysk). Luxembourg by, Luxembourg: viewer.eluxemburgensia.lu. 30. mars 1979. Besøkt 11. januar 2023. 
  32. ^ a b «1979 – Jérusalem (Israël)». songcontest.free.fr. Besøkt 6. april 2023. 
  33. ^ «Programoversigt». www.larm.fm. LARM. Arkivert fra originalen 12. januar 2023. Besøkt 6. april 2023. «21,00 Internationalt Melodi Grand Prix 1979 Transmission af finalen i Eurovisionens melodi-konkurrence i Jerusalem. Deltagere: Portugal, Italien, Danmark, Irland, Finland, Monaco. Grækenland, Schweiz, Tyskland, Israel, Frankrig, Belgien, Luxembourg, Holland, Sverige, Norge, Storbritannien, Østrig og Spanien. Dansk kommentator: Jørgen Mylius. Eurovision fra Israel.» 
  34. ^ a b «Radio ja TV». Helsingin Sanomat (finsk). 31. mars 1979. s. 39. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves). 
  35. ^ «Euroviisut». Helsingin Sanomat (finsk). nakoislehti.hs.fi. 31. mars 1979. s. 39. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves). 
  36. ^ a b c «TV – samedi 31 mars». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 29. mars 1979. s. 14–15, 73. Besøkt 6. april 2023. 
  37. ^ «Television Today». The Irish Times. 31. mars 1979. s. 21. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves). 
  38. ^ «Celebrities and public figures launch Irish campaign to boycott Eurovision 2019 in Israel». BDS Movement (engelsk). 30. juli 2018. Arkivert fra originalen 22. februar 2019. Besøkt 6. april 2023. 
  39. ^ «Radio Today». The Irish Times. 31. mars 1979. s. 21. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves). 
  40. ^ Fra den hebraiske rulleteksten på den originale israelske sendingen.
  41. ^ a b «(«Shabat – 31.3.79 – Televizia») שבת – 31.3.79 – טלוויזיה». Davar. Tel Aviv, Israel: Israels nasjonalbibliotek. 30. mars 1979. s. 60. 
  42. ^ «TV nazionale». Stampa Sera (italiensk). Torino, Italia: www.archiviolastampa.it. 31. mars 1979. s. 15. Besøkt 6. april 2023. 
  43. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2012. 
  44. ^ «Eurovision 2020: Γιώργος Καπουτζίδης -Μαρία Κοζάκου στον σχολιασμό του διαγωνισμού για την ΕΡΤ». Matrix24 (gresk). 12. februar 2020. Arkivert fra originalen 14. februar 2020. Besøkt 7. februar 2023. 
  45. ^ «De volgorde van opkomst». Algemeen Dagblad (nederlandsk). Rotterdam, Nederland: Delpher. 31. mars 1979. s. 11. Besøkt 6. april 2023. 
  46. ^ a b c «TV- og radioprogrammene: Melodi Grand Prix». Tønsbergs Blad. Nasjonalbiblioteket. 31. mars 1979. s. 43. Besøkt 6. april 2023. 
  47. ^ «Festival da Eurovisão: "Aleluia", venceu o balão de Israel». Diário de Lisboa. Casa Comum. 2. april 1979. s. 24. 
  48. ^ «Televisão – Hoje». Diário de Lisboa. casacomum.org. 31. mars 1979. s. 17. Besøkt 6. april 2023. 
  49. ^ «Rádio». Diário de Lisboa. casacomum.org. 31. mars 1979. s. 22. Besøkt 6. april 2023. 
  50. ^ LOS40 (28. mars 2018). «Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (spansk). Besøkt 15. januar 2023. 
  51. ^ «Programas de televisión». La Vanguardia (spansk). Barcelona, Spania: Hemeroteca – La Vanguardia. 31. mars 1979. s. 63. Besøkt 6. april 2023. 
  52. ^ «Eurovision Song Contest 1979 – BBC1». Radio Times. BBC Genome Project. 31. mars 1979. Besøkt 6. april 2023. 
  53. ^ «Eurovision Song Contest 1979 – BBC Radio 2». Radio Times. genome.ch.bbc.co.uk. 31. mars 1979. Besøkt 6. april 2023. 
  54. ^ a b c «Tele-tip heute». Thuner Tagblatt (tysk). www.e-newspaperarchives.ch. 31. mars 1979. s. 13. Besøkt 6. april 2023. 
  55. ^ «Oggi e domani sul video». Popolo e Libertà. Bellinzona, Sveits: Sistema bibliotecario ticinese. 31. mars 1979. s. 11. Besøkt 6. april 2023. 
  56. ^ Horst Lietzberg. «Schlager-Quiz mit Spannung». Hörzu. Besøkt 6. april 2023. 
  57. ^ «Eurovision Song Contest 1979». www.ecgermany.de. Besøkt 6. april 2023. 
  58. ^ «Max Schautzer». maxschautzers Webseite! (tysk). Besøkt 6. april 2023. «Er kommentierte für den ORF den Eurovision Song Contest 1979 in Jerusalem und für die ARD den Eurovision Song Contest 1991 in Rom.» 
  59. ^ «本年度歐洲歌唱大賽 無線獲得獨家播映權 翡翠明珠台同時直播». Wah Kiu Yat Po (tradisjonell kinesisk). Hongkong offentlige bibliotek. 31. mars 1979. s. 7.4. Besøkt 6. april 2023. 
  60. ^ «Hvað er á seyði um helgina?». Dagblaðið. timarit.is. 11. april 1979. Besøkt 15. januar 2023. 
Autoritetsdata