Eurovision Song Contest 1988

33. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse
Eurovision Song Contest 1988
Celine Dion Concert Singing 'Taking Chances' 2008.jpg
Dato: 30. april 1988
Sted: Irland RDS Simmonscourt Pavilion, Dublin, Irland
Programledere: Pat Kenny
Michelle Rocca
Sjefdirigent: Noel Kelehan
Regi: Declan Lowney
Produsent: Liam Miller
Konkurransesjef: Frank Naef
Kringkaster: Raidió Teilifís Éireann (RTÉ)
Deltakere: 21
Vinner: Sveits Sveits
«Ne partez pas sans moi»
Céline Dion
Deltakelse
Trakk seg: Kypros Kypros
Eurovision Song Contest
◄ 1987    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1989 ►

Eurovision Song Contest 1988 var den 33. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert av den irske kringkasteren RTÉ lørdag 30. april 1988 i RDS Simmonscourt Pavilion i Dublin i Irland. Dette var tredje gang Irland arrangerte finalen, og andre gang konkurransen fant sted i RDS Simmonscourt Pavilion – første gang var i 1981. Programledere var Pat Kenny og Michelle Rocca.

Til sammen deltok 21 land i konkurransen. Opprinnelig var 22 land påmeldt, men Kypros måtte trekke seg noen uker før finalen. Årsaken var at det kypriotiske bidraget hadde vært offentliggjort tidligere, og dermed brøt konkurransereglene.

Avstemningen ble en av de mest spennende og nervepirrende i konkurransens historie. Lenge så Storbritannias «Go» ut til å vinne, men helt på tampen gikk Sveits forbi og vant med ett poeng. Sveits var representert av den da ukjente Céline Dion, som sang bidraget «Ne partez pas sans moi». Seieren var med på å lansere Dions internasjonale karriere, og hun ble senere en av verdens mestselgende artister gjennom tidene. Per 2022 er dette siste gang en franskspråklig sang vant konkurransen, etter at franske sanger hadde dominert konkurransen tiårene før. Danmark ble nummer tre, Luxembourgs Lara Fabian ble nummer fire, mens Norge kom på femteplass. Det norske bidraget var «For vår jord», fremført av Karoline Krüger og komponert av Anita Skorgan og Erik Hillestad. Femteplassen var Norges fjerde beste plassering i konkurransen til da, og utenom seieren i 1985, var det Norges beste plassering siden tredjeplassen i 1966.

BakgrunnRediger

Etter Johnny Logans seier med «Hold Me Now» året før, var den irske kringkasteren RTÉ vert for tredje gang. Kanalen la finalen til hovedstaden Dublin, slik de også hadde gjort i 1971 og 1981. Som i 1981 var RDS Simmonscourt Pavilion vertsarena.

De 22 landene som deltok året før, meldte seg også på dette året. Kypros måtte imidlertid trekke seg fra konkurransen da det viste seg at låten deres, «Thimáme» fremført av Jánnis Dimitríou, hadde blitt sendt inn til den kypriotiske finalen i 1984. Dette var et brudd på både Kypros' og EBUs konkurranseregler.[1] Dermed sank deltakerantallet til 21 dette året.

Fremveksten av kommersielle tv-kanaler i Europa hadde gitt de europeiske allmennkringkasterne hard konkurranse om tv-seerne. RTÉ gjorde derfor flere endringer i produksjonen for å nå et yngre publikum. Scenen og dekoren var laget slik at arenaen så mye større ut enn den egentlig var.[1] For første gang ble det også brukt en digital poengtavle, i motsetning til fysiske poengtavler som hadde blitt brukt tidligere. Pauseinnslaget var en musikkvideo med den irske rockegruppen Hothouse Flowers og ble filmet i elleve land i Europa. Dette var den dyreste irske musikkvideoen til da.

Som programledere valgte irsk fjernsyn Michelle Rocca, modell og tidligere Miss Irland, og Pat Kenny, en velkjent journalist og nyhetsoppleser.

Startrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning høsten 1987.[2] Island ble trukket til å starte, mens Jugoslavia ble trukket til å avslutte showet. Norge fikk startnummer 15, mens Kypros fikk startnummer to. Da Kypros senere trakk seg fra konkurransen, rykket landene med startnummer 3–22 et «hakk frem», slik at de fikk startnummer 2–21.

SendingenRediger

 
Svenske Tommy Körberg slet med sykdom før finalen, men fikk fullt hus av den norske juryen.

Finalesendingen hadde et potensielt publikum på 600 millioner seere og ble kringkastet i Europa, Midtøsten, Sovjetunionen og Australia. De største forhåndsfavorittene til å vinne var Sveits, Tyskland, Storbritannia og, uvanlig nok, Norge.[2]

Showet åpnet med en kortfilm som skildret irsk landskap og historie, før Johnny Logan kom på scenen og fremførte fjorårsvinneren «Hold Me Now». Deretter kom programlederduoen Michelle Rocca og Pat Kenny på scenen. Sistnevnte holdt en kort introduksjon på irsk, før Rocca fortsatte på fransk. Til slutt avsluttet Pat Kenny med å ønske seerne velkommen på engelsk.

Konkurransen dette året sammenfalt med tusenårsjubileet til Dublin, som ble grunnlagt av norske vikinger. Programleder Pat Kenny bemerket humoristisk at han hadde snakket med den norske delegasjonen som «var langt triveligere enn deres forgjengere», og at nordmennene denne gang ikke hadde «plyndret et eneste kloster på vei hit». Han la imidlertid til: «Men hvem vet hva som skjer i morgen, dersom de ikke vinner!».[2]

Deretter kom en kortfilm som viste bilder av artistene og delegasjonene rundt om i Dublin i finaleuken. Etter filmen startet konkurransen, og hvert bidrag ble introdusert av en postkort-film som viste den respektive artisten i ulike irske miljøer.

Blant artistene var flere tidligere deltakere. Svenske Tommy Körberg hadde deltatt for Sverige i 1969, og slet denne gang med en kraftig halsinfeksjon dagene før finalen. Han var så syk at den svenske komponisten Py Bäckman måtte steppe inn på generalprøven kvelden før finalen.[3] Körberg klarte imidlertid å komme seg på bena til finalen, men stemmen bar preg av sykdommen under finalefremføringen.[4] Sverige endte på delt tolvteplass.

Tilbake var også den tyrkiske gruppen MFÖ som hadde deltatt tre år tidligere, og Portugals Dora som hadde deltatt i Bergen to år tidligere. Danske Hot Eyes var tilbake for tredje gang, etter å ha blitt nummer fire i 1984 og nummer elleve i 1985. Denne gang fikk Danmark en sterk tredjeplass med «Ka' du se hva' jeg sa'?'», danskenes beste plassering utenom seieren i 1963. Den danske kvinnelige vokalisten, Kirsten Siggaard, var også høygravid under sendingen og fødte en sønn bare tre uker senere.[1] Israelske Yardena Arazi hadde deltatt i 1976, og hun var programleder for konkurransen i 1979. Denne gang ble hun nummer syv med «Ben adam».

Sveits var på sin side representert av en nykommer – fransk-kanadiske Céline Dion. Hun hadde vunnet den sveitsiske finalen tidligere samme år med balladen «Ne partez pas sans moi». Det er ingen regler i Eurovision Song Contest som krever at artisten må komme fra det landet hun eller han representerer. Dion vant konkurransen med ett eneste poeng foran Storbritannias «Go», etter en av de mest spennende avstemningene i konkurransens historie. Vinnersangen fikk ingen stor kommersiell suksess etter seieren, men Dion skulle få år senere bygge opp en svært suksessfull artistkarriere og ble til slutt en av verdens mest populære sangere.

En annen franskspråklig kvinnelig artist som senere fikk stor suksess, var belgiske Lara Fabian som representerte Luxembourg. Hun ble nummer fire, men fikk senere en internasjonal artistkarriere. I 2000 toppet hun den amerikanske Billboard-listen med «I Will Love Again».

Norges bidragRediger

Norge var representert av 18 år gamle Karoline Krüger som sang «For vår jord», komponert av Anita Skorgan med tekst av Erik Hillestad. Sangen vant en klar seier i den norske finalen, foran blant andre Jahn Teigens «Glasnost».

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1988

I Eurovision Song Contest var den norske balladen blant favorittene til å vinne. Norge var det 15. bidraget ut på scenen, og Karoline Krüger sang «For vår jord» sittende ved et flygel. På scenen var også koristene Kari Iveland, Elisabeth Moberg, Frank Ådahl og Tor Endresen.[5] Endresen skulle delta i samme konkurranse i samme by ni år senere,[6] og Ådahl representerte Sverige to år senere, i gruppen Edin-Ådahl. I avstemningen fikk Norge til sammen 88 poeng og endte på femteplass. Utenom seieren i 1985, var dette Norges beste plassering siden tredjeplassen i 1966. Det norske bidraget fikk 12 poeng fra Storbritannia og 10 poeng fra Jugoslavia.[7]

Dirigent for Norge var Arild Stav, mens John Andreassen kommenterte finalen for NRK Fjernsynet og NRK P2.[8] Andreas Diesen leste den norske juryens poeng fra studio på Marienlyst i Oslo.

AvstemningenRediger

Pauseinnslaget var en musikkvideo med den irske rockegruppen Hothouse Flowers og ble filmet i elleve land i Europa – blant annet Norge. Opptredenen i Eurovision Song Contest satte fart i gruppens karriere i tiden etter.[9]

 
Céline Dion fikk etter hvert en stor internasjonal artistkarriere. Her fra en konsert i 2013.

Etter pausenummeret startet avstemningen. Hvert land hadde en jury med 16 lekfolk mellom 16 og 60 år som bedømte de andre landenes sanger. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. 

Den norske juryen gjorde seg bemerket med å gi 10 poeng til Danmark og 12 poeng til Sverige. Den nabovennlige poenggivingen fikk programleder Pat Kenny til å sarkastisk bemerke: «And you are to be commended by the Swedes for your neighbourly gesture» (og dere skal berømmes av svenskene for deres nabovennlige gest).[10]

Avstemningen ble en av de mest spennende i konkurransens historie.[1] Flere land kjempet i teten, men utover i stemmegivningen utviklet det seg til en tett kamp mellom Storbritannia og Sveits. Mot slutten av ledet Storbritannia klart, men Sveits tok innpå. Før Jugoslavia som siste land skulle avgi poeng, ledet Storbritannia med fem poeng. Sveits fikk imidlertid seks poeng fra den jugoslaviske juryen, mens Storbritannia ikke fikk noen. Dermed vant Céline Dion med ett poeng foran britiske Scott Fitzgerald og «Go».[1]

Vinnersangen var komponert av tyrkisk-sveitsiske Atilla Şereftuğ, med tekst av sveitsiske Nella Martinetti. Dette var andre og foreløpig siste gang Sveits vant konkurransen. Første gang var med Lys Assia i 1956. Dette er per 2022 fremdeles siste gang en franskspråklig sang vant konkurransen; i tiårene i forveien hadde franske sanger dominert konkurransen.

DeltakereRediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[11] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01   Island Beathoven «Þú og þeir (Sókrates)» Islandsk Du og dem (Sokrates) 16 20
02   Sverige Tommy Körberg «Stad i ljus» Svensk By i lys 12 52
03   Finland Boulevard «Nauravat silmät muistetaan» Finsk Smilende øyne er dem du husker 20 3
04   Storbritannia Scott Fitzgerald «Go» Engelsk 2 136
05   Tyrkia MFÖ «Sufi» Tyrkisk 15 37
06   Spania La Década «La chica que yo quiero (Made in Spain)» Spansk Jenta jeg elsker (Laget i Spania) 11 58
07   Nederland Gerard Joling «Shangri-la» Nederlandsk 9 70
08   Israel Yardena Arazi «Ben adam» (בן אדם) Hebraisk Menneske 7 85
09   Sveits Céline Dion «Ne partez pas sans moi» Fransk Ikke dra uten meg 1 137
10   Irland Jump the Gun «Take Him Home» Engelsk Ta ham hjem 8 79
11   Tyskland Maxi og Chris Garden «Lied für einen Freund» Tysk Sang til en venn 14 48
12   Østerrike Wilfried «Lisa Mona Lisa» Tysk 21 0
13   Danmark Hot Eyes «Ka' du se hva' jeg sa'?» Dansk Kan du se hva jeg sa? 3 92
14   Hellas Afroditi Frida «Klóun» (Κλόουν) Gresk Klovn 17 10
15   Norge Karoline Krüger «For vår jord» Norsk 5 88
16   Belgia Reynaert «Laissez briller le soleil» Fransk La solen skinne 18 5
17   Luxembourg Lara Fabian «Croire» Fransk Tror 4 90
18   Italia Luca Barbarossa «Vivo (Ti scrivo)» Italiensk Lever (Skriver til deg) 12 52
19   Frankrike Gérard Lenorman «Chanteur de charme» Fransk Smørsanger 10 64
20   Portugal Dora «Voltarei» Portugisisk Jeg kommer igjen 18 5
21   Jugoslavia Srebrna Krila «Mangup» Kroatisk Slubbert 6 87

Tilbakevendende artisterRediger

Artist Land Deltok i Merknader
Hot Eyes   Danmark 1984, 1985
Boulevard   Finland 1987 Som støtteband for Vicky Rosti
Yardena Arazi   Israel 1976, 1979 I 1976 som del av gruppen Chocolate, Menta, Mastik, og i 1979 som programleder
Reuven Gvirtz (støttevokalist) 1979 Som del av gruppen Milk and Honey
Yehuda Tamir (støttevokalist)
Dora   Portugal 1986
Tommy Körberg   Sverige 1969
MFÖ   Tyrkia 1985

PoengtavleRediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[12]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                         
  Island 1 4 4 1 2 8 20 16
  Sverige 3 2 8 5 8 12 1 3 10 52 12
  Finland 3 3 20
  Storbritannia 1 5 10 12 10 10 5 7 10 10 10 6 5 12 8 12 3 136 2
  Tyrkia 4 1 5 1 8 8 4 6 37 15
  Spania 2 5 2 6 8 1 8 2 6 6 8 4 58 11
  Nederland 6 6 7 7 2 6 12 12 5 7 70 9
  Israel 6 6 4 6 3 10 1 5 2 3 10 5 3 10 10 1 85 7
  Sveits 7 12 5 10 10 8 10 4 10 12 10 8 4 1 7 1 12 6 137 1
  Irland 7 2 3 2 12 6 4 7 6 7 7 5 4 5 2 79 8
  Tyskland 8 5 1 3 5 6 6 4 2 8 48 14
  Østerrike 0 21
  Danmark 10 3 4 1 12 6 1 4 4 12 10 7 12 6 92 3
  Hellas 3 7 10 17
  Norge 5 8 7 12 7 1 8 1 3 5 7 3 4 7 10 88 5
  Belgia 5 5 18
  Luxembourg 4 10 12 7 5 12 12 1 2 2 6 8 2 4 3 90 4
  Italia 8 4 7 8 2 5 3 2 8 5 52 12
  Frankrike 2 3 8 2 2 3 3 7 3 5 1 2 10 1 12 64 10
  Portugal 4 1 5 18
  Jugoslavia 12 6 1 8 7 12 2 3 4 12 4 7 6 3 87 6

12 poengRediger

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
3   Danmark Frankrike, Nederland, Østerrike
  Jugoslavia Danmark, Island, Israel
  Luxembourg Finland, Irland, Sveits
  Storbritannia Belgia, Italia, Tyrkia
  Sveits Portugal, Sverige, Tyskland
2   Nederland Hellas, Luxembourg
1   Frankrike Jugoslavia
  Irland Spania
  Norge Storbritannia
  Sverige Norge

DirigenterRediger

Mens Noel Kelehan var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[13]

Land Dirigent
  Island Hjálmar H. Ragnarsson
  Sverige Curt-Eric Holmquist
  Finland Ossi Runne
  Storbritannia Ronnie Hazlehurst
  Tyrkia Garo Mafyan
  Spania Eduardo Leyva
  Nederland Rogier van Otterloo
  Israel Kobi Oshrat
  Sveits Ingen dirigent
  Irland Noel Kelehan
  Tyskland Laszlo Bencker
  Østerrike Richard Österreicher
  Danmark Henrik Krogsgaard
  Hellas Jorgos Niarkhos
  Norge Arild Stav
  Belgia Freddy Sunder
  Luxembourg Alec Mansion
  Italia Gianfranco Lombardi
  Frankrike Jean-Claude Petit
  Portugal Jaime Oliveira
  Jugoslavia Nikica Kalogjera

Kommentatorer og poengopplesereRediger

De fleste deltakerlandene hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. John Andreassen var norsk kommentator for NRK Fjernsynet og NRK P2. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1988:[14]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser
  Island RÚV Hermann Gunnarsson (Sjónvarpið)[15] Guðrún Skúladóttir
  Sverige SVT Bengt Grafström (TV2)[16] Maud Upplin
  Finland Yle Erkki Pohjanheimo (TV1)[17] Solveig Herlin[17]
  Storbritannia BBC BBC 1: Terry Wogan[18] Colin Berry
BBC Radio 2: Ken Bruce
  Tyrkia TRT Bülend Özveren (TV1)[19] Canan Kumbasar
  Spania TVE Beatriz Pécker (TVE2)[20] Ukjent
  Nederland NOS Willem van Beusekom (Nederland 3)[21] Joop van Os
  Israel IBA Ingen kommentator (Israelsk fjernsyn) Yitzhak Shim'oni[22]
  Sveits TV DRS Bernard Thurnheer (DRS) Michel Stocker[23]
TSR Serge Moisson (TSR)
TSI Ezio Guidi (TSI)
  Irland RTÉ RTÉ 1: Mike Murphy John Skehan
RTÉ Radio 1: Larry Gogan
  Tyskland ARD Nicole og Claus-Erich Boetzkes (Erstes Deutsches Fernsehen)[24] Lotti Ohnesorge
  Østerrike ORF Ernst Grissemann (FS1)[25] Tilia Herold
  Danmark Danmarks Radio Jørgen de Mylius (DR TV)[26] Bent Henius
  Hellas ERT Dafni Bokota (ET1)[27] Fotini Giannoulatou[28]
  Norge NRK John Andreassen (NRK Fjernsynet og P2)[8] Andreas Diesen
  Belgia BRT Luc Appermont (BRT1)[29] Jacques Olivier
RTBF Pierre Collard-Bovy (RTBF La Une)[30]
  Luxembourg CLT Valérie Sarn (RTL Télévision)[30] Jean-Luc Bertrand
  Italia Rai Daniele Piombi (Rai Tre)[31] Mariolina Cannuli
  Frankrike Antenne 2 Lionel Cassan (Antenne 2)[30] Catherine Ceylac
  Portugal RTP Margarida Andrade (RTP1)[32] Maria Margarida Gaspar
  Jugoslavia JRT Mladen Popović (TVB1), Oliver Mlakar (TVZ 1), Marjeta Keršič Svetel (TVLJ1) Miša Molk[33]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e «Eurovision Song Contest 1988». Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 16. september 2022. 
  2. ^ a b c Terry Wogan (21. februar 2015). «Eurovision Song Contest 1988 Part 1 of 3 by ESC Eurovision Song Contest – Dailymotion». Dailymotion (engelsk). BBC/RTÉ/EBU via Dailymotion. Besøkt 5. november 2017. 
  3. ^ «Portugal: Luisa Sobral to take over first and second rehearsals in Kyiv - Eurovision News, Polls and Information by ESCToday». Eurovision News, Polls and Information by ESCToday (engelsk). 17. april 2017. Besøkt 5. november 2017. 
  4. ^ «Poplight | Tommy Körberg | Poplight». arkiv.poplight.se (svensk). Besøkt 5. november 2017. [død lenke]
  5. ^ Siw Grindaker (30. april 1988). «Karoline – den beste?». Tønsbergs Blad. Nasjonalbiblioteket. s. 34. Besøkt 3. november 2022. 
  6. ^ Ekern, Yngve (30. april 1988). «– Det viktigste er å delta …». Aftenposten. s. 44. 
  7. ^ «Results of the Final of Dublin 1988 – Norway». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 3. november 2022. 
  8. ^ a b «NRK P2 1988.04.30 : programrapport». www.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK. 30. april 1988. s. 3. Besøkt 10. august 2017. 
  9. ^ «Hothouse Flowers Interval Act». RTÉ Archives. Besøkt 5. november 2017. 
  10. ^ «1988 - Tommy Körberg - Stad i ljus». Svenska Dagbladet (svensk). 19. januar 2014. ISSN 1101-2412. Besøkt 7. mars 2019. 
  11. ^ «Final of Dublin 1988 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 16. september 2022. 
  12. ^ «Eurovision Song Contest 1988 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 11. august 2017. Besøkt 10. august 2017. 
  13. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  14. ^ «Eurovision Song Contest 1988 – full cast». imdb.com. Besøkt 10. august 2017. 
  15. ^ «Fór út með vinningsglampann í sólgleraugunum  segir Sverrir Stormsker». Mbl.is. Besøkt 10. august 2012. 
  16. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 18. juli 2012 hos Wayback Machine.
  17. ^ a b «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  18. ^ «Grand Final: 1988, 1988, Eurovision Song Contest». BBC. Besøkt 10. august 2017. 
  19. ^ «1987 eurovision ark yarmas». T Szlk. Besøkt 19. november 2014.  Arkivert 2. desember 2014 hos Wayback Machine.
  20. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema - Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 17. mars 2012 hos Wayback Machine.
  21. ^ www.eurovisionartists.nl. «Welkom op de site van Eurovision Artists». Eurovisionartists.nl. Besøkt 10. august 2012. 
  22. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 8. oktober 2011 hos Wayback Machine.
  23. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  24. ^ «Eurovision Song Contest 1987». Ecgermany.de. Besøkt 10. august 2012. 
  25. ^ «Grissemann». scheibmaier.at. Arkivert fra originalen 20. januar 2012. Besøkt 10. august 2017. 
  26. ^ «Forside». esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 24. mars 2012 hos Wayback Machine.
  27. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987-2004)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  28. ^ «Εκφωνητές της ΕΡΤ για τις ψήφους της Ελλάδας στην EUROVISION - Page 3». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 11. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  29. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgium. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  30. ^ a b c Christian Masson. «1988 - Dublin». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012. 
  31. ^ «Luca Barbarossa Ti scrivo Eurofestival 1988». YouTube. 16. desember 2010. Besøkt 10. august 2012. 
  32. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 21. april 2012 hos Wayback Machine.
  33. ^ «Sumnja od Jugolasvenskog glasanja». Evropesma.org. Arkivert fra originalen 8. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 8. april 2012 hos Wayback Machine.

Eksterne lenkerRediger