Eurovision Song Contest 1988

33. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1988 var den 33. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert av den irske kringkasteren RTÉ lørdag 30. april 1988 i RDS Simmonscourt Pavilion i Dublin i Irland. Dette var tredje gang Irland arrangerte finalen, og andre gang konkurransen fant sted i RDS Simmonscourt Pavilion – første gang var i 1981. Programledere var Pat Kenny og Michelle Rocca.

Eurovision Song Contest 1988
Datoer
Finale: 30. april 1988
Vertskap
Sted: Irlands flagg RDS Simmonscourt Pavilion, Dublin, Irland
Programledere: Pat Kenny
Michelle Rocca
Sjefdirigent: Noel Kelehan
Regi: Declan Lowney
Produsent: Liam Miller
Konkurransesjef: Frank Naef
Kringkaster: Raidió Teilifís Éireann (RTÉ)
Deltakelse
Deltakere: 21
Vinner: Sveits’ flagg Sveits
«Ne partez pas sans moi»
Céline Dion
Trakk seg: Kypros’ flagg Kypros
Eurovision Song Contest
◄ 1987        1989 ►

Til sammen deltok 21 land i konkurransen. Opprinnelig var 22 land påmeldt, men Kypros måtte trekke seg noen uker før finalen. Årsaken var at det kypriotiske bidraget hadde vært offentliggjort tidligere, og dermed brøt konkurransereglene.

Avstemningen ble en av de mest spennende og nervepirrende i konkurransens historie. Lenge så Storbritannias «Go» ut til å vinne, men helt på tampen gikk Sveits forbi og vant med ett poeng. Sveits var representert av den da ukjente Céline Dion, som sang bidraget «Ne partez pas sans moi». Seieren var med på å lansere Dions internasjonale karriere, og hun ble senere en av verdens mestselgende artister gjennom tidene. Per 2024 er dette siste gang en franskspråklig sang vant konkurransen, etter at franske sanger hadde dominert konkurransen tiårene før. Danmark ble nummer tre, Luxembourgs Lara Fabian ble nummer fire, mens Norge kom på femteplass. Det norske bidraget var «For vår jord», fremført av Karoline Krüger og komponert av Anita Skorgan og Erik Hillestad. Femteplassen var Norges fjerde beste plassering i konkurransen til da, og utenom seieren i 1985, var det Norges beste plassering siden tredjeplassen i 1966.

Bakgrunn

rediger

Etter Johnny Logans seier med «Hold Me Now» året før, var den irske kringkasteren RTÉ vert for tredje gang. Kanalen la finalen til hovedstaden Dublin, slik de også hadde gjort i 1971 og 1981. Som i 1981 var RDS Simmonscourt Pavilion vertsarena.

De 22 landene som deltok året før, meldte seg også på dette året. Kypros måtte imidlertid trekke seg fra konkurransen da det viste seg at låten deres, «Thimáme» fremført av Jánnis Dimitríou, hadde blitt sendt inn til den kypriotiske finalen i 1984. Dette var et brudd på både Kypros' og EBUs konkurranseregler.[1] Dermed sank deltakerantallet til 21 dette året.

Fremveksten av kommersielle tv-kanaler i Europa hadde gitt de europeiske allmennkringkasterne hard konkurranse om tv-seerne. RTÉ gjorde derfor flere endringer i produksjonen for å nå et yngre publikum. Scenen og dekoren var laget slik at arenaen så mye større ut enn den egentlig var.[1] For første gang ble det også brukt en digital poengtavle, i motsetning til fysiske poengtavler som hadde blitt brukt tidligere. Pauseinnslaget var en musikkvideo med den irske rockegruppen Hothouse Flowers og ble filmet i elleve land i Europa. Dette var den dyreste irske musikkvideoen til da.

Som programledere valgte irsk fjernsyn Michelle Rocca, modell og tidligere Miss Irland, og Pat Kenny, en velkjent journalist og nyhetsoppleser.

Startrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning høsten 1987.[2] Island ble trukket til å starte, mens Jugoslavia ble trukket til å avslutte showet. Norge fikk startnummer 15, mens Kypros fikk startnummer to. Da Kypros senere trakk seg fra konkurransen, rykket landene med startnummer 3–22 et «hakk frem», slik at de fikk startnummer 2–21.

Sendingen

rediger
 
Svenske Tommy Körberg slet med sykdom før finalen, men fikk fullt hus av den norske juryen.

Finalesendingen hadde et potensielt publikum på 600 millioner seere og ble kringkastet i Europa, Midtøsten, Sovjetunionen og Australia. De største forhåndsfavorittene til å vinne var Sveits, Tyskland, Storbritannia og, uvanlig nok, Norge.[2]

Showet åpnet med en kortfilm som skildret irsk landskap og historie, før Johnny Logan kom på scenen og fremførte fjorårsvinneren «Hold Me Now». Deretter kom programlederduoen Michelle Rocca og Pat Kenny på scenen. Sistnevnte holdt en kort introduksjon på irsk, før Rocca fortsatte på fransk. Til slutt avsluttet Pat Kenny med å ønske seerne velkommen på engelsk.

Konkurransen dette året sammenfalt med tusenårsjubileet til Dublin, som ble grunnlagt av norske vikinger. Programleder Pat Kenny bemerket humoristisk at han hadde snakket med den norske delegasjonen som «var langt triveligere enn deres forgjengere», og at nordmennene denne gang ikke hadde «plyndret et eneste kloster på vei hit». Han la imidlertid til: «Men hvem vet hva som skjer i morgen, dersom de ikke vinner!».[2]

Deretter kom en kortfilm som viste bilder av artistene og delegasjonene rundt om i Dublin i finaleuken. Etter filmen startet konkurransen, og hvert bidrag ble introdusert av en postkort-film som viste den respektive artisten i ulike irske miljøer.

Blant artistene var flere tidligere deltakere. Svenske Tommy Körberg hadde deltatt for Sverige i 1969, og slet denne gang med en kraftig halsinfeksjon dagene før finalen. Han var så syk at den svenske komponisten Py Bäckman måtte steppe inn på generalprøven kvelden før finalen.[3] Körberg klarte imidlertid å komme seg på bena til finalen, men stemmen bar preg av sykdommen under finalefremføringen.[4] Sverige endte på delt tolvteplass.

Tilbake var også den tyrkiske gruppen MFÖ som hadde deltatt tre år tidligere, og Portugals Dora som hadde deltatt i Bergen to år tidligere. Danske Hot Eyes var tilbake for tredje gang, etter å ha blitt nummer fire i 1984 og nummer elleve i 1985. Denne gang fikk Danmark en sterk tredjeplass med «Ka' du se hva' jeg sa'?'», danskenes beste plassering utenom seieren i 1963. Den danske kvinnelige vokalisten, Kirsten Siggaard, var også høygravid under sendingen og fødte en sønn bare tre uker senere.[1] Israelske Yardena Arazi hadde deltatt i 1976, og hun var programleder for konkurransen i 1979. Denne gang ble hun nummer syv med «Ben adam».

Sveits var på sin side representert av en nykommer – fransk-kanadiske Céline Dion. Hun hadde vunnet den sveitsiske finalen tidligere samme år med balladen «Ne partez pas sans moi». Det er ingen regler i Eurovision Song Contest som krever at artisten må komme fra det landet hen representerer. Dion vant konkurransen med ett eneste poeng foran Storbritannias «Go», etter en av de mest spennende avstemningene i konkurransens historie. Vinnersangen fikk ingen stor kommersiell suksess etter seieren, men Dion skulle få år senere bygge opp en svært suksessfull artistkarriere og ble til slutt en av verdens mest populære sangere.

En annen franskspråklig kvinnelig artist som senere fikk stor suksess, var belgiske Lara Fabian som representerte Luxembourg. Hun ble nummer fire, men fikk senere en internasjonal artistkarriere. I 2000 toppet hun den amerikanske Billboard-listen med «I Will Love Again».

Norges bidrag

rediger

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1988

Norge var representert av 18 år gamle Karoline Krüger som sang «For vår jord», komponert av Anita Skorgan med tekst av Erik Hillestad. Sangen vant en klar seier i den norske finalen, foran blant andre Jahn Teigens «Glasnost». I Eurovision Song Contest var den norske balladen blant favorittene til å vinne. Norge var det 15. bidraget ut på scenen, og Karoline Krüger sang «For vår jord» sittende ved et flygel. På scenen var også koristene Kari Iveland, Elisabeth Moberg, Frank Ådahl og Tor Endresen.[5] Endresen skulle delta i samme konkurranse i samme by ni år senere,[6] og Ådahl representerte Sverige to år senere, i gruppen Edin-Ådahl. I avstemningen fikk Norge til sammen 88 poeng og endte på femteplass. Utenom seieren i 1985, var dette Norges beste plassering siden tredjeplassen i 1966. Det norske bidraget fikk 12 poeng fra Storbritannia og 10 poeng fra Jugoslavia.[7]

Dirigent for Norge var Arild Stav, mens John Andreassen kommenterte finalen for NRK Fjernsynet og NRK P2.[8] Andreas Diesen leste den norske juryens poeng fra studio på Marienlyst i Oslo.

Avstemningen

rediger

Pauseinnslaget var en musikkvideo med den irske rockegruppen Hothouse Flowers og ble filmet i elleve land i Europa – blant annet Norge. Opptredenen i Eurovision Song Contest satte fart i gruppens karriere i tiden etter.[9]

 
Céline Dion fikk etter hvert en stor internasjonal artistkarriere. Her fra en konsert i 2013.

Etter pausenummeret startet avstemningen. Hvert land hadde en jury med 16 lekfolk mellom 16 og 60 år som bedømte de andre landenes sanger. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. 

Den norske juryen gjorde seg bemerket med å gi 10 poeng til Danmark og 12 poeng til Sverige. Den nabovennlige poenggivingen fikk programleder Pat Kenny til å sarkastisk bemerke: «And you are to be commended by the Swedes for your neighbourly gesture» (og dere skal berømmes av svenskene for deres nabovennlige gest).[10]

Avstemningen ble en av de mest spennende i konkurransens historie.[1] Flere land kjempet i teten, men utover i stemmegivningen utviklet det seg til en tett kamp mellom Storbritannia og Sveits. Mot slutten av ledet Storbritannia klart, men Sveits tok innpå. Før Jugoslavia som siste land skulle avgi poeng, ledet Storbritannia med fem poeng. Sveits fikk imidlertid seks poeng fra den jugoslaviske juryen, mens Storbritannia ikke fikk noen. Dermed vant Céline Dion med ett poeng foran britiske Scott Fitzgerald og «Go».[1]

Vinnersangen var komponert av tyrkisk-sveitsiske Atilla Şereftuğ, med tekst av sveitsiske Nella Martinetti. Dette var andre og foreløpig siste gang Sveits vant konkurransen. Første gang var med Lys Assia i 1956. Dette er per 2024 fremdeles siste gang en franskspråklig sang vant konkurransen; i tiårene i forveien hadde franske sanger dominert konkurransen.

Deltakere

rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[11] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01   Island Beathoven «Þú og þeir (Sókrates)» Islandsk Du og dem (Sokrates) 16 20
02   Sverige Tommy Körberg «Stad i ljus» Svensk By i lys 12 52
03   Finland Boulevard «Nauravat silmät muistetaan» Finsk Smilende øyne er dem du husker 20 3
04   Storbritannia Scott Fitzgerald «Go» Engelsk 2 136
05   Tyrkia MFÖ «Sufi» Tyrkisk 15 37
06   Spania La Década «La chica que yo quiero (Made in Spain)» Spansk Jenta jeg elsker (Laget i Spania) 11 58
07   Nederland Gerard Joling «Shangri-la» Nederlandsk 9 70
08   Israel Yardena Arazi «Ben adam» (בן אדם) Hebraisk Menneske 7 85
09   Sveits Céline Dion «Ne partez pas sans moi» Fransk Ikke dra uten meg 1 137
10   Irland Jump the Gun «Take Him Home» Engelsk Ta ham hjem 8 79
11   Tyskland Maxi og Chris Garden «Lied für einen Freund» Tysk Sang til en venn 14 48
12   Østerrike Wilfried «Lisa Mona Lisa» Tysk 21 0
13   Danmark Hot Eyes «Ka' du se hva' jeg sa'?» Dansk Kan du se hva jeg sa? 3 92
14   Hellas Afroditi Frida «Klóun» (Κλόουν) Gresk Klovn 17 10
15   Norge Karoline Krüger «For vår jord» Norsk 5 88
16   Belgia Reynaert «Laissez briller le soleil» Fransk La solen skinne 18 5
17   Luxembourg Lara Fabian «Croire» Fransk Tror 4 90
18   Italia Luca Barbarossa «Vivo (Ti scrivo)» Italiensk Lever (Skriver til deg) 12 52
19   Frankrike Gérard Lenorman «Chanteur de charme» Fransk Smørsanger 10 64
20   Portugal Dora «Voltarei» Portugisisk Jeg kommer igjen 18 5
21   Jugoslavia Srebrna Krila «Mangup» Kroatisk Slubbert 6 87

Tilbakevendende artister

rediger
Artist Land Deltok i Merknader
Hot Eyes   Danmark 1984, 1985
Boulevard   Finland 1987 Som støtteband for Vicky Rosti
Yardena Arazi   Israel 1976, 1979 I 1976 som del av gruppen Chocolate, Menta, Mastik, og i 1979 som programleder
Reuven Gvirtz (støttevokalist) 1979 Som del av gruppen Milk and Honey
Yehuda Tamir (støttevokalist)
Dora   Portugal 1986
Tommy Körberg   Sverige 1969
MFÖ   Tyrkia 1985

Poengtavle

rediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[12]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                         
  Island 1 4 4 1 2 8 20 16
  Sverige 3 2 8 5 8 12 1 3 10 52 12
  Finland 3 3 20
  Storbritannia 1 5 10 12 10 10 5 7 10 10 10 6 5 12 8 12 3 136 2
  Tyrkia 4 1 5 1 8 8 4 6 37 15
  Spania 2 5 2 6 8 1 8 2 6 6 8 4 58 11
  Nederland 6 6 7 7 2 6 12 12 5 7 70 9
  Israel 6 6 4 6 3 10 1 5 2 3 10 5 3 10 10 1 85 7
  Sveits 7 12 5 10 10 8 10 4 10 12 10 8 4 1 7 1 12 6 137 1
  Irland 7 2 3 2 12 6 4 7 6 7 7 5 4 5 2 79 8
  Tyskland 8 5 1 3 5 6 6 4 2 8 48 14
  Østerrike 0 21
  Danmark 10 3 4 1 12 6 1 4 4 12 10 7 12 6 92 3
  Hellas 3 7 10 17
  Norge 5 8 7 12 7 1 8 1 3 5 7 3 4 7 10 88 5
  Belgia 5 5 18
  Luxembourg 4 10 12 7 5 12 12 1 2 2 6 8 2 4 3 90 4
  Italia 8 4 7 8 2 5 3 2 8 5 52 12
  Frankrike 2 3 8 2 2 3 3 7 3 5 1 2 10 1 12 64 10
  Portugal 4 1 5 18
  Jugoslavia 12 6 1 8 7 12 2 3 4 12 4 7 6 3 87 6

12 poeng

rediger

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
3   Danmark Frankrike, Nederland, Østerrike
  Jugoslavia Danmark, Island, Israel
  Luxembourg Finland, Irland, Sveits
  Storbritannia Belgia, Italia, Tyrkia
  Sveits Portugal, Sverige, Tyskland
2   Nederland Hellas, Luxembourg
1   Frankrike Jugoslavia
  Irland Spania
  Norge Storbritannia
  Sverige Norge

Dirigenter

rediger

Mens Noel Kelehan var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[13]

Land Dirigent
  Island Hjálmar H. Ragnarsson
  Sverige Curt-Eric Holmquist
  Finland Ossi Runne
  Storbritannia Ronnie Hazlehurst
  Tyrkia Garo Mafyan
  Spania Eduardo Leyva
  Nederland Rogier van Otterloo
  Israel Kobi Oshrat
  Sveits Ingen dirigent
  Irland Noel Kelehan
  Tyskland Laszlo Bencker
  Østerrike Richard Österreicher
  Danmark Henrik Krogsgaard
  Hellas Jorgos Niarkhos
  Norge Arild Stav
  Belgia Freddy Sunder
  Luxembourg Alec Mansion
  Italia Gianfranco Lombardi
  Frankrike Jean-Claude Petit
  Portugal Jaime Oliveira
  Jugoslavia Nikica Kalogjera

Kommentatorer og poengopplesere

rediger

Poengopplesere

rediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[14] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen:

1.   Island – Guðrún Skúladóttir[15]
2.   Sverige – Maud Uppling[16]
3.   Finland – Solveig Herlin[17]
4.   Storbritannia – Colin Berry[18]
5.   Tyrkia – Canan Kumbasar
6.   Spania – Matilde Jarrín
7.   Nederland – Joop van Os
8.   Israel – Yitzhak Shim'oni[19]
9.   Sveits – Michel Stocker[20]
10.   Irland – John Skehan
11.   Tyskland – Lotti Ohnesorge
12.   Østerrike – Tilia Herold
13.   Danmark – Bent Henius
14.   Hellas – Fotini Giannoulatou[21]
15.   Norge – Andreas Diesen
16.   Belgia – Jacques Olivier
17.   Luxembourg – Jean-Luc Bertrand
18.   Italia – Mariolina Cannuli
19.   Frankrike – Catherine Ceylac[22]
20.   Portugal – Maria Margarida Gaspar
21.   Jugoslavia – Miša Molk[23]

Kommentatorer og sendinger

rediger

De fleste landene som overførte finalen, hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1988:[24]

Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Belgia BRTN BRT TV1 Luc Appermont[25][26]
BRT Radio 2 Julien Put og Herwig Haes[26]
RTBF RTBF1 Pierre Collard-Bovy[26][27]
RTBF La Première Patrick Duhamel og Stéphane Dupont
  Danmark Danmarks Radio DR TV Jørgen de Mylius[28]
DR P2
  Finland Yle Yle TV1, Yle TV2 Erkki Pohjanheimo[29][30]
  Frankrike France Télévision Antenne 2 Lionel Cassan[27][31]
Radio France France Inter Julien Lepers
  Hellas ERT ET1 Dafni Bokota[32]
ERA 1 Dimitris Konstantaras
  Irland RTÉ RTÉ 1 Mike Murphy[33]
RTÉ FM3 Larry Gogan[34][35]
  Island RÚV Sjónvarpið Hermann Gunnarsson[36][37]
Rás 1
  Israel IBA Israelsk fjernsyn Ingen kommentator
Reshet Gimel Yigal Ravid
  Italia Rai Rai Tre Daniele Piombi[38][39]
  Jugoslavia JRT TVB1 Mladen Popović
TVZ 1 Oliver Mlakar[40]
TVLJ1 Marjeta Keršič Svetel[41]
TVSa 1 Ukjent
  Luxembourg CLT RTL Télévision Fransk: Valérie Sarn[42]
RTL plus Tysk: Oliver Spiecker
RTL Fransk: André Torrent
  Nederland NOS Nederland 3 Willem van Beusekom[26][43]
  Norge NRK NRK Fjernsynet John Andreassen[8]
NRK P2
  Portugal RTP RTP1 Margarida Andrade[44]
  Spania TVE TVE 2 Beatriz Pécker[45][46]
  Storbritannia BBC BBC1 Terry Wogan[47]
BBC Radio 2 Ken Bruce[48]
  Sveits SRG SSR SRG Sportkette Tysk: Bernard Thurnheer[49]
SSR Chaine Sportive Fransk: Serge Moisson[31]
SSR Canale Sportivo Italiensk: Ezio Guidi[31]
  Sverige SVT TV2 Bengt Grafström[50][16]
SR SR P3 Kalle Oldby[16]
  Tyrkia TRT TV1 Bülend Özveren
TRT Radyo 3 Şebnem Savaşçı
  Tyskland ARD Erstes Deutsches Fernsehen Nicole og Claus-Erich Boetzkes[51]
Deutschlandfunk Peter Urban
  Østerrike ORF FS1 Ernst Grissemann[52][53]
Hitradio Ö3 Hans Leitinger
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Australia SBS SBS TV Brukte BBC-kommentaren til Terry Wogan. Vist i opptak dagen etter[54]
  Kypros RIK RIK TV Dafni Bokota

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d e «Eurovision Song Contest 1988». Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 16. september 2022. 
  2. ^ a b c Terry Wogan (21. februar 2015). «Eurovision Song Contest 1988 Part 1 of 3 by ESC Eurovision Song Contest – Dailymotion». Dailymotion (på engelsk). BBC/RTÉ/EBU via Dailymotion. Besøkt 5. november 2017. 
  3. ^ «Portugal: Luisa Sobral to take over first and second rehearsals in Kyiv - Eurovision News, Polls and Information by ESCToday». Eurovision News, Polls and Information by ESCToday (på engelsk). 17. april 2017. Besøkt 5. november 2017. 
  4. ^ «Poplight | Tommy Körberg | Poplight». arkiv.poplight.se (på svensk). Besøkt 5. november 2017. [død lenke]
  5. ^ Siw Grindaker (30. april 1988). «Karoline – den beste?». Tønsbergs Blad. Nasjonalbiblioteket. s. 34. Besøkt 3. november 2022. 
  6. ^ Ekern, Yngve (30. april 1988). «– Det viktigste er å delta …». Aftenposten. s. 44. 
  7. ^ «Results of the Final of Dublin 1988 – Norway». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 3. november 2022. 
  8. ^ a b «NRK P2 1988.04.30 : programrapport». www.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK. 30. april 1988. s. 3. Besøkt 10. august 2017. 
  9. ^ «Hothouse Flowers Interval Act». RTÉ Archives. Besøkt 5. november 2017. 
  10. ^ «1988 - Tommy Körberg - Stad i ljus». Svenska Dagbladet (på svensk). 19. januar 2014. ISSN 1101-2412. Besøkt 7. mars 2019. 
  11. ^ «Final of Dublin 1988 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 16. september 2022. 
  12. ^ «Eurovision Song Contest 1988 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 11. august 2017. Besøkt 10. august 2017. 
  13. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  14. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (på engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  15. ^ «"Fór út með vinningsglampann í sólgleraugunum segir Sverrir Stormsker"». www.mbl.is (på islandsk). 3. mai 1988. Besøkt 27. desember 2022. 
  16. ^ a b c Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 214–215. ISBN 91-89136-29-2. 
  17. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  18. ^ Roxburgh, Gordon (2020). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest, Volume Four: The 1990s. Telos Publishing. s. 65–76. ISBN 978-1-84583-163-9. 
  19. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2017. 
  20. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  21. ^ «Εκφωνητές της ΕΡΤ για τις ψήφους της Ελλάδας στην EUROVISION - Page 3». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 11. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  22. ^ «Concours Eurovision de la Chanson • Consulter le sujet - Porte-paroles des jurys des pays francophones». Eurovision.vosforums.com. Arkivert fra originalen 13. november 2019. Besøkt 10. august 2012. 
  23. ^ «Sumnja od Jugolasvenskog glasanja». Evropesma.org. Arkivert fra originalen 8. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. april 2012. Besøkt 27. desember 2022. 
  24. ^ «Eurovision Song Contest 1988 – full cast». imdb.com. Besøkt 10. august 2017. 
  25. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgium. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  26. ^ a b c d «Radio/Televisie». Leidse Courant (på nederlandsk). Historische Kranten, Erfgoed Leiden en Omstreken. 30. april 1988. s. 20. Besøkt 28. desember 2022. 
  27. ^ a b Christian Masson. «1988 - Dublin». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012. 
  28. ^ «Programoversigt – 30/04/1988». www.larm.fm. LARM. Arkivert fra originalen 27. desember 2022. Besøkt 27. desember 2022. 
  29. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  30. ^ «Euroviisut Dublinista» . nakoislehti.hs.fi. Helsingin Sanomat. 30. april 1988. s. 53. Besøkt 27. desember 2022. 
  31. ^ a b c «Samedi 30 avril.». Radio TV8 (på fransk). Cheseaux-sur-Lausanne, Sveits: Ringier: Scriptorium Digital Library. 28. april 1988. s. 60–65. Besøkt 27. desember 2022. 
  32. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987–2004)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  33. ^ «Saturday's Television» . The Irish Times Weekend. 30. april 1988. s. 6. Besøkt 28. desember 2022. 
  34. ^ Ken Sweeney (18. april 2012). «Larry Gogan loses his Eurovision ticket». independent (på engelsk). Besøkt 3. desember 2022. 
  35. ^ «Radio» . The Irish Times Weekend. 30. april 1988. s. 6. Besøkt 28. desember 2022. 
  36. ^ «Fór út með vinningsglampann í sólgleraugunum segir Sverrir Stormsker». www.mbl.is (på islandsk). Morgunbladid. 3. mai 1988. Besøkt 28. desember 2022. 
  37. ^ «Laugardagur 30. apríl». Dagblaðið Vísir (på islandsk). Landsbókasafn Íslands – timarit.is. 30. april 1988. s. 62. Besøkt 19. desember 2022. 
  38. ^ «Luca Barbarossa Ti scrivo Eurofestival 1988». YouTube. 16. desember 2010. Besøkt 10. august 2012. 
  39. ^ «In televizione». La Stampa (på italiensk). La Stampa – Consultazione Archivio. 30. april 1988. s. 17. Besøkt 28. desember 2022. 
  40. ^ «Palčevi za »Mangupa«». Slobodna Dalmacija (på kroatisk). Split, Kroatia: Arhiv Slobodne Dalmacije – digitalni arhiv. 30. april 1988. s. 31. Besøkt 28. desember 2022. 
  41. ^ «TV spored» (PDF). Gorenjski glas (på singalesisk). 29. april 1988. s. 7. 
  42. ^ Christian Masson. «1989 - Lausanne». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012. 
  43. ^ www.eurovisionartists.nl. «Welkom op de site van Eurovision Artists». Eurovisionartists.nl. Besøkt 10. august 2012. 
  44. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu &*124; o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2017. 
  45. ^ «Esta noche, en directo, el XXXIII Festival de Eurovisión». La Vanguardia. Hemeroteca. 30. april 1988. s. 76. Besøkt 28. desember 2022. 
  46. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema - Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2017. 
  47. ^ «Eurovision Song Contest 1988 – BBC One». Radio Times. BBC Genome Project. 30. april 1988. Besøkt 28. desember 2022. 
  48. ^ «Eurovision Song Contest – BBC Radio 2». Radio Times. BBC Genome Project. 30. april 1988. Besøkt 28. desember 2022. 
  49. ^ «Fernsehen». Neue Zürcher Zeitung (på tysk). e-newspaperarchives.ch. 30. april 1988. s. 30. Besøkt 28. desember 2022. 
  50. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2017. 
  51. ^ «Eurovision Song Contest 1988». www.ecgermany.de. Besøkt 28. desember 2022. 
  52. ^ «Grissemann». scheibmaier.at. Arkivert fra originalen 20. januar 2012. Besøkt 10. august 2017. 
  53. ^ Mutavdzic, Sascha (OGAE Austria)
  54. ^ «TV Guide – Sunday May 1». The Canberra Times (på engelsk). 25. april 1988. s. 34. Besøkt 27. desember 2022. 

Eksterne lenker

rediger
Autoritetsdata