Eurovision Song Contest 1984

29. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1984 var den 29. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i Luxembourg etter landets seier året før med Corinne Hermès og «Si la vie est cadeau». Den luxembourgske kringkasteren RTL Télévision produserte sendingen, og finalen ble avholdt lørdag 5. mai 1984 i Théâtre Municipal i Luxembourg by. Dette var fjerde gang Luxembourg arrangerte finalen, og andre gang konkurransen ble arrangert i Grand Théâtre. Programleder var Désirée Nosbusch.

Eurovision Song Contest 1984
Datoer
Finale: 5. mai 1984
Vertskap
Sted: Luxembourgs flagg Théâtre Municipal, Luxembourg by, Luxembourg
Programleder: Désirée Nosbusch
Sjefdirigent: Pierre Cao
Regi: René Steichen
Produsent: Ray Van Cant
Konkurransesjef: Frank Naef
Kringkaster: RTL Télévision (RTL)
Deltakelse
Deltakere: 19
Vinner: Sveriges flagg Sverige
«Diggi-loo diggi-ley»
Herreys
Tilbake: Irlands flagg Irland
Trakk seg: Hellas’ flagg Hellas
Israels flagg Israel
Eurovision Song Contest
◄ 1983        1985 ►

Finalen samlet 19 deltakerland, ett land færre enn året i forveien. Irland kom tilbake etter ett års fravær, mens Hellas og Israel valgte å stå over av ulike årsaker. Island hadde konkrete planer om å debutere i konkurransen dette året, men besluttet å stå over av økonomiske årsaker. Landets debut kom først i Bergen to år senere.

Sverige vant sin andre seier med brødrene Herreys og sangen «Diggi-loo diggi-ley». Irland endte like bak med Johnny Logans «Terminal 3» med Linda Martin. Spania kom på tredjeplass, Danmark ble nummer fire, mens forhåndsfavorittene Belgia og Italia delte femteplassen. Dollie de Luxe, bestående av Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov, representerte Norge med «Lenge leve livet». Det norske bidraget fikk 29 poeng og ble nummer 17 av 19.

Bakgrunn rediger

 
Grand Théâtre de Luxembourg.

Etter seieren med «Si la vie est cadeau» året før, var det Luxembourg som sto vertskap for konkurransen. Dette var fjerde gang landet arrangerte en finale, og den luxembourgske kringkasteren RTL Télévision hadde problemer med å finne et passende lokale for den stadig voksende konkurransen.[1] Til slutt falt valget på Grand Théâtre de Luxembourg, som på denne tiden het Théâtre Municipal. Teateret huset også finalen i 1973, da under navnet Nouveau Théâtre. Lokalet var så lite at kommentatorene måtte sitte på galleriet, mens publikumet kun besto av VIP-gjester, pressefolk og delegasjonsmedlemmer.[1] Programleder var 19 år gamle Désirée Nosbusch, som hadde ledet barneprogrammer siden hun var 12 år.

Scenedekoren var laget av Roland de Groot, som også sto bak scenedekoren i konkurransene i 1970, 1976 og 1980.[2][3] Dekoren fulgte et ligende konsept som de tre nevnte konkurransene, med ulike figurer og former som kunne heises, settes sammen og flyttes med tau.[4] Dermed kunne scenedekoren endres tilpasses hvert bidrag.[5] Orkesteret var plassert i en orkestergrav foran scenen og var derfor ikke synlig under selve sendingen.

Irland var tilbake etter fraværet året før. Hellas trakk seg fra konkurransen, og det samme gjorde Israel, siden finalen falt på samme dato som Jom hazikaronIsraels minnedag for falne soldater og ofre for krig.[6] Island hadde konkrete planer om å debutere i konkurransen, men måtte trekke seg på grunn av kringkasteren RÚVs svake økonomiske situasjon.[7] Til sammen stilte 19 land i konkurransen, ett land færre enn året før. Konkurransen ble kringkastet til 30 land med et potensielt publikum på 500 millioner seere.[8]

Sendingen rediger

Finalen startet med en film med bilder fra Luxembourg, akkompagnert av landets fem tidligere vinnermelodier i konkurransen. Deretter kom programleder Désirée Nosbusch på scenen. 19-åringen hadde en avslappet og tilbakelent stil, noe som var uvanlig på den tiden. Underveis ønsket hun velkommen på fem språk: fransk, tysk, italiensk, luxembourgsk og engelsk med amerikansk uttale.[8]

Startrekkefølgen var avgjort ved loddtrekning. Sverige startet, mens Portugal avsluttet. Norge hadde startnummer fem. Hvert land ble introdusert med en postkort-film med bilder og kjente elementer fra det aktuelle landet. Sendingen forløp uten problemer, men etter Storbritannias fremføring kunne en høre buing fra deler av publikum. Årsaken skal ha vært at engelske hooligans hadde skapt opptøyer og bråk i Luxembourg i november året før.[9][10]

Bandet Herreys ledet Sverige til sin andre seier med sangen «Diggi-loo diggi-ley». Svenskene vant med bare åtte poeng mer enn irske Linda Martin og sangen «Terminal 3», skrevet av Johnny Logan. Danmark fikk sin beste plassering siden seieren i 1963, da gruppen Hot Eyes ble nummer fire med «Det' lige det».

Norges bidrag rediger

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1984

Norge var representert av Dollie De Luxe, bestående av Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov. Duoen vant en knepen seier med «Lenge leve livet» i den norske finalen i april.

I den internasjonale finalen var Norge det femte bidraget på scenen, og Dollie De Luxe fremførte «Lenge leve livet» med innlagt skiløper-koreografi. Med på scenen var Per Øystein SørensenKari GjærumHege Schøyen og Håkon Iversen som korister.[11] Sigurd Jansen dirigerte for Norge for sjette og siste gang. Kommentator for NRK Fjernsynet var Roald Øyen, mens Erik Heyerdahl kommenterte for NRK P1 for ellevte året på rad. Egil Teige leste de norske stemmene fra NRK Marienlyst i Oslo.[12]

I avstemningen fikk Norge 29 poeng og endte som nummer 17 av 19.

Avstemningen rediger

 
Richard og Per Herrey, to av medlemmene i Herreys, fotografert i 2016.

Hvert land hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. 

Avstemningen ble jevn og spennende, og etter at fem land hadde stemt, lå Spania, Irland og Danmark i tet med 34 poeng hver. Bak fulgte Belgia med 29 og Sverige med 26. Da ti land hadde stemt, gikk Sverige opp i ledelsen med 76 poeng. Bak fulgte Danmark med 69, Irland med 67 og Spania med 61. I andre halvdel av avstemningen lå Sverige hele tiden et hode foran de andre, men Irland tok innpå. Da ett land sto igjen å stemme, ledet Sverige med 141 poeng, mens Irland hadde 135. Siste jury, Portugal, avgjorde den svenske seieren raskt, da de bare ga 2 poeng til Irland og 4 til Sverige. Dermed vant Sverige med 145 poeng – 8 poeng foran Irland.

Den svenske seieren kom overraskende på journalister og veddemålsbyråer som hadde Irland, Italia og Belgia som store favoritter.[1] Til også med den svenske kommentatoren var overrasket, og utbrøt: «Dette er en førsteklasses overraskelse!» da seieren var klar.[8]

Norge fikk halvparten av sine poeng fra de to første juryene og lå på topp ti, men deretter dabbet poengstrømmen av. Til sammen fikk Norge bare 29 poeng og ble nummer 17 av 19. Men det var jevnt på midten av resultatlisten, og Norge var bare 10 poeng unna tiendeplassen.

Deltakere rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[13] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01   Sverige Herreys «Diggi-loo diggi-ley» Svensk 1 145
02   Luxembourg Sophie Carle «100% d'amour» Fransk Hundre prosent kjærlighet 10 39
03   Frankrike Annick Thoumazeau «Autant d'amoureux que d'étoiles» Fransk Like mange elskere som stjerner 8 61
04   Spania Bravo «Lady, Lady» Spansk Dame, dame 3 106
05   Norge Dollie de Luxe «Lenge leve livet» Norsk 17 29
06   Storbritannia Belle and the Devotions «Love Games» Engelsk Kjærlighets-spill 7 63
07   Kypros Andy Paul «Anna Maria Lena» (Άννα Μαρία Λένα) Gresk 15 31
08   Belgia Jacques Zegers «Avanti la vie» Fransk Gå videre i livet 5 70
09   Irland Linda Martin «Terminal 3» Engelsk 2 137
10   Danmark Hot Eyes «Det' lige det» Dansk Det er akkurat det 4 101
11   Nederland Maribelle «Ik hou van jou» Nederlandsk Jeg elsker deg 13 34
12   Jugoslavia Vlado og Isolda «Ciao, amore» Serbisk Farvel, elskede 18 26
13   Østerrike Anita «Einfach weg» Tysk Ganske enkelt bort 19 5
14   Tyskland Mary Roos «Aufrecht geh'n» Tysk Gå oppreist 13 34
15   Tyrkia Beş yıl önce, on yıl sonra «Halay» Tyrkisk Halay (tyrkisk dans) 12 37
16   Finland Kirka «Hengaillaan» Finsk La oss henge sammen 9 46
17   Sveits Rainy Day «Welche Farbe hat der Sonnenschein?» Tysk Hvilken farge har solskinnet? 16 30
18   Italia Alice og Battiato «I treni di Tozeur» Italiensk Togene i Tozeur 5 70
19   Portugal Maria Guinot «Silêncio e tanta gente» Portugisisk Stillhet og så mange folk 11 38

Tilbakevendende artister rediger

Artist Land Deltok i Merknader
Izolda Barudžija (del av Vlado og Isolda)   Jugoslavia 1982, 1983 Var i 1982 del av gruppen Aska, og i 1983 støttevokalist for Daniel
Kit Rolfe (del av Belle and the Devotions)   Storbritannia 1983 Var støttevokalist for Sweet Dreams
Mary Roos   Tyskland 1972
Gary Lux (støttevokalist for Anita)   Østerrike 1983 Som medlem av gruppen Westend

Poengtavle rediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[14]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                     
  Sverige 6 6 4 10 7 12 7 12 12 10 4 12 12 3 8 10 6 4 145 1
  Luxembourg 7 7 5 5 8 4 3 39 10
  Frankrike 2 2 6 3 10 12 8 4 7 7 61 8
  Spania 10 8 10 6 4 6 3 7 7 2 2 6 12 3 8 12 106 3
  Norge 8 7 1 3 2 6 2 29 17
  Storbritannia 3 1 3 8 2 2 8 1 4 1 2 7 1 4 10 6 63 7
  Kypros 4 1 4 10 12 31 15
  Belgia 12 12 2 3 8 3 4 5 10 1 10 70 5
  Irland 12 5 3 10 4 8 10 12 3 7 10 10 10 7 12 12 2 137 2
  Danmark 5 3 8 6 12 12 5 8 10 3 6 4 5 2 5 1 5 1 101 4
  Nederland 2 7 8 1 6 5 5 34 13
  Jugoslavia 2 3 8 3 8 2 26 18
  Østerrike 1 4 5 19
  Tyskland 4 7 2 6 2 5 1 2 5 34 13
  Tyrkia 6 5 4 2 1 10 3 6 37 12
  Finland 7 5 1 5 4 6 3 5 1 6 3 46 9
  Sveits 1 10 1 5 8 1 4 30 16
  Italia 10 12 1 7 6 7 12 7 8 70 5
  Portugal 4 5 6 7 8 8 38 11

12 poeng rediger

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
5   Sverige Østerrike, Kypros, Danmark, Tyskland, Irland
4   Irland Belgia, Italia, Sverige, Sveits
2   Belgia Frankrike, Luxembourg
  Danmark Norge, Storbritannia
  Italia Spania, Finland
  Spania Portugal, Tyrkia
1   Kypros Jugoslavia
  Frankrike Nederland

Dirigenter rediger

Mens Piere Cao var sjefdirigent, hadde de fleste deltakerlandene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[15]

Land Dirigent
  Sverige Curt-Eric Holmquist
  Luxembourg Pascal Stive
  Frankrike François Rauber
  Spania Eddy Guerin
  Norge Sigurd Jansen
  Storbritannia John Coleman
  Kypros Pierre Cao
  Belgia Jo Carlier
  Irland Noel Kelehan
  Danmark Henrik Krogsgaard
  Nederland Rogier van Otterloo
  Jugoslavia Mato Dosen
  Østerrike Richard Österreicher
  Tyskland Pierre Cao
  Tyrkia Selçuk Basar
  Finland Ossi Runne
  Sveits Mario Robbiani
  Italia Giusto Pio
  Portugal Pedro Osório

Kommentatorer og poengopplesere rediger

Poengopplesere rediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[16] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen:

  1.   Sverige – Agneta Bolme Börjefors[17]
  2.   Luxembourg – Jacques Harvey
  3.   Frankrike – Nicole André
  4.   Spania – Matilde Jarrín
  5.   Norge – Egil Teige
  6.   Storbritannia – Colin Berry[18]
  7.   Kypros – Anna Partelidou
  8.   Belgia – Jacques Olivier
  9.   Irland – John Skehan
  10.   Danmark – Bent Henius
  11.   Nederland – Flip van der Schalie[19]
  12.   Jugoslavia – Snežana Lipkovska-Hadžinaumova
  13.   Østerrike – Tilia Herold
  14.   Tyskland – Kerstin Schweighöfer
  15.   Tyrkia – Başak Doğru[20]
  16.   Finland – Solveig Herlin
  17.   Sveits – Michel Stocker[21]
  18.   Italia – Mariolina Cannuli
  19.   Portugal – Eládio Clímaco

Kommentatorer og sendinger rediger

Finalen ble overført til 30 land. De fleste landene hadde egne kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1984:[22]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Belgia BRT BRT TV1 Nederlandsk: Luc Appermont [23][24][25]
RTBF RTBF1 Fransk: Jacques Mercier [26]
  Danmark Danmarks Radio DR TV Jørgen de Mylius [27]
  Finland Yle TV1 Heikki Seppälä [28][29]
Rinnakkaisohjelma Jaakko Salonoja
  Frankrike France Télévision Antenne 2 Léon Zitrone [26][30][31]
  Irland RTÉ RTÉ 1 Gay Byrne [32]
RTÉ Radio 1 Larry Gogan [33][34]
  Italia Rai Rai Due Antonio De Robertis, sendt i opptak samme kveld fra 22.10 [35][36]
  Jugoslavia JRT TV Beograd 1 Mladen Popović [37]
TV Koper-Capodistria Ukjent [35]
TV Ljubljana 1 Tomaž Terček [38]
TV Zagreb 1 Oliver Mlakar [39]
  Kypros RIK RIK TV Pavlos Pavlou [40][41]
  Luxembourg CLT RTL Télévision Fransk: Jacques Navadic og Valérie Sarn [26]
RTL plus Tysk: Ukjent [25]
  Nederland NOS Nederland 1 Ivo Niehe [24][42]
  Norge NRK NRK Fjernsynet Roald Øyen [43]
NRK P1 Erik Heyerdahl, sendt i opptak fra 22.50
  Portugal RTP RTP1 Fialho Gouveia [44][45]
Antena 1 Ukjent [46]
  Spania TVE TVE 2 José-Miguel Ullán [47][48][49]
  Storbritannia BBC BBC1 Terry Wogan [50]
BFBS BFBS Radio Richard Nankivell [51]
  Sveits SRG SSR DRS Tysk: Bernard Thurnheer [52]
TSR Fransk: Serge Moisson [30]
TSI Italiensk: Ezio Guidi
  Sverige SVT TV1 Fredrik Belfrage [8][17]
  Tyrkia TRT TRT Televizyon Başak Doğru [53]
  Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Ado Schlier [54][55]
  Østerrike ORF FS2 Ernst Grissemann [56][57][58][59]
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Australia SBS Network 0–28 Brukte BBC-kommentaren til Terry Wogan. Vist i opptak dagen etter [60]
  Island RÚV Sjónvarpið Ukjent [61]
  Israel IBA Israelsk fjernsyn Ingen kommentator, vist i opptak
  Polen TP TP1 Ukjent, vist i opptak 26. mai 1984 [62]
  Sovjetunionen CT USSR Ukjent Ukjent [63]
  Tsjekkoslovakia ČST ČST2 Ukjent, vist i opptak 3. juni 1984 [64]


Referanser rediger

  1. ^ a b c «Luxembourg 1984». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 18. september 2022. 
  2. ^ «Roland de Groot: ESF1984 | Vorm van vermaak». vormvanvermaak.nl. Besøkt 29. januar 2023. 
  3. ^ West, Chris (2017). «The 1970s». Eurovision!: A History of Modern Europe Through the World's Greatest Song Contest. Storbritannia: Melville House. ISBN 1911545000. 
  4. ^ Liselotte Doeswijk (27. mai 2014). «Behind the scenes of ESC 1984». Besøkt 29. januar 2023 – via YouTube. 
  5. ^ «81-jarige podiumontwerper van Songfestival neemt kijkje in Ahoy: 'ongelooflijk'». nos.nl (nederlandsk). 29. april 2021. Besøkt 29. januar 2023. 
  6. ^ «Withdrawal skandal – Ten Eurovision gems that never happened – Page 2». ESCXTRA.com (engelsk). 22. juni 2015. Besøkt 29. januar 2023. 
  7. ^ Háskólabókasafn, Landsbókasafn Íslands (20. mars 1983). «Kominn tími til að sjónvarpið bjargi andlitinu». timarit.is (islandsk). Morgunblaðið. Besøkt 6. august 2017. 
  8. ^ a b c d Lucas Hammar (8. august 2016). «Eurovision Song Contest 1984 [Swedish commentary]». RTL/EBU via YouTube. Besøkt 6. august 2017. 
  9. ^ O'Connor, John Kennedy. The Eurovision Song Contest - The Official History. Carlton Books, UK. 2007 ISBN 978-1-84442-994-3
  10. ^ «BBC ON THIS DAY | 16 | 1983: England fans rampage in Luxembourg». news.bbc.co.uk. Besøkt 6. august 2017. 
  11. ^ «Melodi Grand Prix». Stavanger Aftenblad. 5. mai 1984. s. 31. Besøkt 29. januar 2023 – via Nasjonalbiblioteket. 
  12. ^ Letvik, Håkon (4. mai 1984). «Dollie de Luxe satser sterkt». Aftenposten. s. 68. «Fra NRK har også Roald Øyen og Pål Berglund vært på plass. Øyen skal kommentere sendingen for fjernsynet, mens Erik Heyerdahl skal holde radioens lyttere løpende orientert. Her hjemme skal Egil Teige holde styr på den norske juryen.» 
  13. ^ «Final of Luxembourg 1984 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 18. september 2022. 
  14. ^ «Results of the Final of Luxembourg 1984 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 29. januar 2023. 
  15. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  16. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  17. ^ a b Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 214–215. ISBN 91-89136-29-2. 
  18. ^ Roxburgh, Gordon (2020). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest, Volume Four: The 1990s. Telos Publishing. s. 65–76. ISBN 978-1-84583-163-9. 
  19. ^ «TV vandaag». Trouw (nederlandsk). Meppel, Nederland. 5. mai 1984. s. 19. Besøkt 13. januar 2023 – via Delpher. 
  20. ^ «Eurovision şarkı yarışması bu gece». Cumhuriyet (tyrkisk). Istanbul, Tyrkia. 5. mai 1984. s. 12. Arkivert fra originalen 13. januar 2023. Besøkt 13. januar 2023. 
  21. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  22. ^ «The Eurovision Song Contest (1984)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  23. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgium. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  24. ^ a b «TV vandaag». Trouw (nederlandsk). Meppel, Nederland. 5. mai 1984. s. 19. Besøkt 13. januar 2023 – via Delpher. 
  25. ^ a b «Radio en televisie, programma's». Limburgsch dagblad. 5. mai 1984. s. 7. 
  26. ^ a b c «1984 – Luxembourg». songcontest.free.fr. Besøkt 29. januar 2023. 
  27. ^ «Programoversigt – 05/05/1984». www.larm.fm. LARM. Besøkt 29. januar 2023. 
  28. ^ «Radio · TV». Helsingin Sanomat (finsk). 5. mai 1984. s. 61. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves). 
  29. ^ «Kirkan vuoro kuudentenatoista». Helsingin Sanomat (finsk). 5. mai 1984. s. 61. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves). 
  30. ^ a b «TV – Samedi 5 mai». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia: Scriptorium Digital Library. 3. mai 1984. s. 22–23. Besøkt 29. januar 2023. 
  31. ^ «Samedi 5 mai». FAN - L'Express (tysk). e-newspaperarchives.ch. 5. mai 1984. Besøkt 29. januar 2023. 
  32. ^ «Television Saturday». The Irish Times Weekend. 5. mai 1984. s. 7. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves). 
  33. ^ Ken Sweeney (18. april 2012). «Larry Gogan loses his Eurovision ticket». independent (engelsk). Besøkt 3. desember 2022. 
  34. ^ «Radio – RTÉ Radio 1». The Irish Times Weekend. 5. mai 1984. s. 7. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves). 
  35. ^ a b «In televisione». La Stampa. La Stampa – Consultazione Archivio. 5. mai 1984. Besøkt 29. januar 2023. 
  36. ^ «Con Battiato ed Alice: Eurofestival». Stampa Sera. La Stampa - Consultazione Archivio. 4. mai 1984. s. 11. Besøkt 29. januar 2023. 
  37. ^ «Jugoszláv televízió – szombat május 5». Rádió- és Televízió-újság (ungarsk). MTVA Archívum. 30. april 1984. s. 27. Arkivert fra originalen 13. januar 2023. Besøkt 29. januar 2023. 
  38. ^ «Televizijski spored – sobota 5. V.» (PDF). Dolenjski list (singalesisk). Novo Mesto, SR Slovenia, Jugoslavia. 26. april 1984. s. 16. Arkivert fra originalen (PDF) 3. november 2021. 
  39. ^ «TV – subota». Slobodna Dalmacija (kroatisk). Split, SR Kroatia, Jugoslavia. 5. mai 1984. s. 14. 
  40. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  41. ^ «H Eυριδίκη επιστρέφει στην... Eurovision! Όλες οι λεπτομέρειες...(ΒΙΝΤΕΟ)». www.alphanews.live (gresk). Besøkt 15. januar 2023. 
  42. ^ Henk Langerak (7. mai 1984). «Herrey's gladde winnaars festival». Algemeen Dagblad (nederlandsk). Delpher. s. 7. Besøkt 29. januar 2023. 
  43. ^ «Radio • TV lørdag 5. mai 1984». Arbeiderbladet. Nasjonalbiblioteket. 5. mai 1984. s. 46. Besøkt 29. januar 2023. 
  44. ^ Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português Arkivert 21. april 2012 hos Wayback Machine.
  45. ^ «Televisão – Hoje». Diário de Lisboa. casacomum.org. 5. mai 1984. s. 17. Besøkt 29. januar 2023. 
  46. ^ «Rádio». Diário de Lisboa. casacomum.org. 5. mai 1984. s. 18. Besøkt 29. januar 2023. 
  47. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema – Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 17. mars 2012. Besøkt 5. august 2017. 
  48. ^ LOS40 (28. mars 2018). «Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (spansk). Besøkt 15. januar 2023. 
  49. ^ «Televisión/Radio». La Vanguardia. Hemeroteca - La Vanguardia. 5. mai 1984. s. 62. Besøkt 21. januar 2023. 
  50. ^ «Eurovision Song Contest 1984 – BBC One». Radio Times. BBC Genome Project. 5. mai 1984. Besøkt 29. januar 2023. 
  51. ^ Roxburgh, Gordon (2020). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest, Volume Four: The 1990s. Telos Publishing. s. 227–239. ISBN 978-1-84583-163-9. 
  52. ^ «Grand Prix d'Eurovision: Sonnenschein für Rainy Day?». Bieler Tagblatt (tysk). e-newspaperarchives.ch. 5. mai 1984. s. 31. Besøkt 29. januar 2023. 
  53. ^ «Televizyon». Cumhuriyet. 5. mai 1984. s. 4. Arkivert fra originalen 14. januar 2023. 
  54. ^ «Eurovision Song Contest 1984». www.ecgermany.de. Besøkt 29. januar 2023. 
  55. ^ Wolfgang Ebel (7. mai 1984). «Aufrecht gehn, Mary!». Neue Ruhr Zeitung. Besøkt 29. januar 2023. 
  56. ^ «Grissemann». scheibmaier.at. Arkivert fra originalen 20. januar 2012. Besøkt 10. august 2017. 
  57. ^ Mutavdzic, Sascha (OGAE Austria)
  58. ^ Halbhuber, Axel (22. mai 2015). «Ein virtueller Disput der ESC-Kommentatoren». kurier.at (tysk). Kurier. Arkivert fra originalen 23. mai 2015. Besøkt 15. januar 2023. 
  59. ^ «ORF 2 Fernsehen 5 Mai 1984». Bieler Tagblatt (tysk). e-newspaperarchives.ch. 5. mai 1984. s. 38. Besøkt 29. januar 2023. 
  60. ^ «Television». The Canberra Times (engelsk). 6. mai 1984. s. 10. Besøkt 29. januar 2023. 
  61. ^ «Sjónvarp – Laugardagur 5. mai». Dagblaðið Vísir – DV (islandsk). Tímarit.is. 5. mai 1984. s. 19. Besøkt 21. januar 2023. 
  62. ^ Telewizja – sobota – 26 V. Dziennik Polski. Kraków: Krakowskie Wydawnictwo Prasowe RSW "Prasa-Książka-Ruch". 25. mai 1984. s. 6. 
  63. ^ Programleder Désirée Nosbusch under introduksjonen i Eurovision Song Contest 1984. RTL/EBU. 5. mai 1984
  64. ^ «Csehszlovák televízió – vasárnap június 3» (ungarsk). Rádió- és Televízió-újság. 28. mai 1984. s. 27. Arkivert fra originalen 13. januar 2023. Besøkt 29. januar 2023 – via MTVA Archívum. 

Eksterne lenker rediger

Autoritetsdata