Eurovision Song Contest 1983

28. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse
Eurovision Song Contest 1983
Dato: 23. april 1983
Sted: Tyskland Rudi-Sedlmayer-Halle, München, Tyskland
Programleder: Marlène Charell
Sjefdirigent: Dieter Reith
Regi: Rainer Bertram
Produsent: Christian Hayer
Günther Lebram
Konkurransesjef: Frank Naef
Kringkaster: Bayerischer Rundfunk (BR)
for Deutsches Fernsehen ARD
Deltakere: 20
Vinner: Luxembourg Luxembourg
«Si la vie est cadeau»
Corinne Hermès
Deltakelse
Tilbake: Frankrike Frankrike
Hellas Hellas
Italia Italia
Trakk seg: Irland Irland
Eurovision Song Contest
◄ 1982    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1984 ►

Eurovision Song Contest 1983 var den 28. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i daværende Vest-Tyskland etter landets seier året før med Nicole og «Ein bißchen Frieden». Finalen ble produsert av den tyske kringkasteren ARD og ble avholdt lørdag 23. april 1983 i Rudi-Sedlmayer-Halle i München. Dette var andre gang Tyskland arrangerte finalen, første gang var i Frankfurt i 1957. Programleder var den tyske danseren Marlène Charell.

Totalt deltok 20 land, to flere enn året før. Frankrike, Hellas og Italia var alle tilbake etter fraværet året før, mens Irland måtte trekke seg på grunn av streik hos kringkasteren. Landet overførte likevel finalen og brukte britenes Terry Wogan som kommentator.

Luxembourg vant konkurransen for femte og hittil siste gang med balladen «Si la vie est cadeau», sunget av Corinne Hermès. I motsetning til vinnerlåtene årene i forveien, fikk «Si la vie est cadeau» og Hermès liten kommersiell suksess etter finalen. Like bak fulgte Israel som var representert av sin store popstjerne Ofra Haza og låten «Khai». Sverige ble nummer tre med 16-årige Carola Häggkvist og «Främling». Låten ble en kjempehit både i Sverige og i Norge, og deltakelsen var starten på hennes suksessfulle karriere i Skandinavia. En stor hit fikk også fjerdeplassen Jugoslavia med låten «Džuli», fremført av Daniel. Låten gikk inn på hitlister over hele Europa, og i Norge nådde den en tredjeplass. Vertsnasjonen Tyskland endte på femteplass. Jahn Teigen representerte Norge for tredje gang. Han deltok med «Do re mi» og endte på en delt niendeplass med 53 poeng.

BakgrunnRediger

 
Rudi-Sedlmayer-Halle, i dag kjent som Audi Dome.

Etter seieren med Nicole og «Ein bißchen Frieden» året før, var det Vest-Tyskland som sto vertskap for konkurransen i 1983. Landet hadde arrangert finalen én gang tidligere, i Frankfurt i 1957. Da eksisterte imidlertid ikke tradisjonen med at vinnerlandet fikk arrangere konkurransen året etter. Dette var dermed første gang Vest-Tyskland var vert etter selv å ha vunnet Eurovision Song Contest. Den tyske kringkasteren ARD la finalen til München og idrettshallen Rudi-Sedlmayer-Halle. Arenaen ble åpnet elleve år tidligere som basketballarena under sommer-OL samme år, og den har 6700 sitteplasser. Under sendingen var det imidlertid bare 3500 publikummere i salen.[1] Programleder var danseren og sangeren Marlène Charell.

Frankrike var tilbake igjen i konkurransen etter boikotten året før. Årsaken var at tv-kanalen Antenne 2 hadde tatt over rettighetene til konkurransen fra TF1 som hadde hatt rettighetene tidligere. Også Italia og Hellas returnerte til konkurransen, mens Irland måtte trekke seg på grunn av en omfattende streik hos kringkasteren RTÉ.[2][3] Irsk fjernsyn sendte konkurransen, men brukte i stedet BBCs kommentator Terry Wogan.[1] Dermed stilte 20 land i konkurransen, noe som var en tangering av rekorden fra 1978 og 1981. Dette var også første gang konkurransen ble sendt i Australia, og det var første gang konkurransen ble sendt direkte på Island via satellitt.[4]

SendingenRediger

Programmet startet med en film med bilder fra ulike steder i Vest-Tyskland, blant annet Hamburg, Köln, Bremen, München, Nürnberg, Schwarzwald og Vest-Berlin. Deretter kom programleder Marlène Charell på scenen og introduserte alle deltakerlandene. Alle artistene kom opp på scenen, en bueformet scene med orkesteret foran seg. Selve scenebakgrunnen var en vegg med lyssatte stålstenger, som så ut som store, glødende varmetråder.[1]

Med alle artistene samlet på scenen, ønsket programleder Charell velkommen på tysk, engelsk og fransk. Underveis presenterte programlederen all informasjon på de tre språkene, også poengene under avstemningen. Dette gjorde at sendingen for første gang passerte tre timer.[5] Musikalsk leder for orkesteret var Dieter Reith.

Programmet hadde et potensielt publikum på 500 millioner seere. Sendingen ble sendt til alle deltakerlandene samt flere østeuropeiske land og Australia. Startrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning, og Frankrike startet, mens Luxembourg avsluttet. Norge hadde startnummer to.

 
Marlène Charell ledet sendingen.

Flere av sangene som deltok dette året, fikk stor suksess i etterkant av konkurransen. Israels Ofra Haza med «Khai» kom på andreplass, og sangen ble en stor hit i deler av Europa. Senere ble hun internasjonalt kjent, og toppet blant annet den norske singellisten med sangen «Im nin' alu» i 1988. Dette var også året hvor Sveriges Carola deltok for første gang, og hun kom på tredjeplass med «Främling». Sangen ble senere populær i hjemlandet og toppet også den norske singellisten.[6] Carola deltok i konkurransen igjen i 1991, da hun vant, og i 2006, da hun ble nummer fem. Jugoslavias bidrag,«Džuli», kom på fjerdeplass og ble også en stor hit i Europa og i Norge.[7] Sangen ble også utgitt i en engelsk versjon, kalt «Julie».[8]

Mindre suksess fikk vinneren Corinne Hermès, som representerte Luxembourg med sangen «Si la vie est cadeau». Dette var Luxembourgs femte seier, og landet var nå det mestvinnende landet i konkurransen sammen med Frankrike. Sammenlignet med vinnermelodiene årene før, fikk «Si la vie est cadeau» en heller laber kommersiell suksess.[5] Sangen nådde en andreplass på den franske singellisten og en tredjeplass i Belgia. Den tok seg også inn på listene i Irland, Sverige, Sveits og Nederland, men fikk ingen listeplassering i de fleste andre europeiske land. Heller ikke i Norge kom sangen inn på singellisten.[9] Corinne Hermès spilte inn sangen i en tysk versjon, «Liebe gibt und nimmt», og en engelsk versjon: «Words of Love».

Norges bidragRediger

Norge ble for tredje og siste gang representert av Jahn Teigen som sang «Do re mi». Sangen hadde vunnet den norske finalen 26. februar, og egentlig skulle Wenche Myhre ha sunget den. Men Myhre og sønnen Dan deltok også i den tyske finalen, og det tyske reglementet tillot ikke deltakelse i flere land. Jahn Teigen tok dermed selv rollen som vokalist, med Myhre som korist.[10]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1983

 
Jahn Teigen sang «Do re mi», og Anita Skorgan var en av koristene. Her fra den norske finalen i 1986.

I den internasjonale finalen var Norge det andre bidraget ut på scenen – det samme startnummeret som Jahn Teigen hadde med «Mil etter mil» i 1978. Wenche Myhre var ikke med som korist. I stedet steppet Teigens daværende kjæreste, Anita Skorgan inn, og Skorgan og Teigen kvitterte med et kyss midtveis under opptredenen.[11] Kari Mette Aamodt, Siri Lenning Frømyhr og Nina Bayer var korister sammen med Skorgan.[12] Norges dirigent var Sigurd Jansen, som ble introdusert som Johannes Skorgan da programleder Marlène Charell glemte navnet hans på direkten.[11][13]

På forhånd hadde norsk presse stor tro på det norske bidraget, og vinnerlåten ble liggende på på den norske singellisten i ti uker.[14][15] I den internasjonale finalen havnet også Norge i øvre halvdel av resultatlisten for første gang siden 1973. Norge kom på delt niendeplass med 53 poeng.

Troen på det norske bidraget gjenspeilte seg også i seertallene for den internasjonale finalen i München. 92 prosent av alle nordmenn over 15 år så finalen, ifølge en ScanFact-undersøkelse gjort for VG. Dette var det mest sette programmet på norsk fjernsyn i 1983.[16] Tallet kan ikke direkte sammenlignes med dagens tv-meter-målinger, som gir et langt mer presist bilde av nordmenns tv-seeing.

Kommentator for NRK Fjernsynet var Ivar Dyrhaug, mens Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio. Erik Diesen leste de norske poengene fra studio på NRK Marienlyst i Oslo.

AvstemningenRediger

Hvert land hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. 

Fordi Charell annonnserte poengene på tre språk i stedet for to, pågikk poengutdelingen i nesten en time. I tillegg gjorde Charell en rekke språklige feil. Blant annet blandet hun ordene for «poeng», og hun prøvde på ett tidspunkt å gi poeng til «Schweden» (Sverige) som var ment til «Schweiz» (Sveits).[17]

Avstemningen var jevn og spennende, og Tyskland tok ledelsen tidlig. Etter hvert blandet også Luxembourg, Sverige, Jugoslavia og Israel seg inn i tetstriden. Mot slutten av avstemningen ble det klart at Luxembourg kom til å gå av med seieren. Vinnersangen fikk ingen poeng fra den norske juryen, og dette var første gang Norge ikke ga poeng til vinneren etter at det nye poengsystemet ble innført i 1975.

DeltakereRediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[18] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01   Frankrike Guy Bonnet «Vivre» Fransk Lever 8 56
02   Norge Jahn Teigen «Do re mi» Norsk 9 53
03   Storbritannia Sweet Dreams «I'm Never Giving Up» Engelsk Jeg gir aldri opp 6 79
04   Sverige Carola Häggkvist «Främling» Svensk Fremmed 3 126
05   Italia Riccardo Fogli «Per Lucia» Italiensk Til Lucia 11 41
06   Tyrkia Çetin Alp og Short Waves «Opera» Tyrkisk 19 0
07   Spania Remedios Amaya «¿Quién maneja mi barca?» Spansk Hvem håndterer min båt? 19 0
08   Sveits Mariella Farré «Io così non ci sto» Italiensk Jeg liker det ikke sånn 15 28
09   Finland Ami Aspelund «Fantasiaa» Finsk Fantasi 11 41
10   Hellas Krísti Stasinopoúlou «Mou les» (Μου λες) Gresk Du forteller meg 14 32
11   Nederland Bernadette «Sing Me a Song» Nederlandsk Syng en sang for meg 7 66
12   Jugoslavia Daniel «Džuli» Serbisk Julie 4 125
13   Kypros Stavros Siderás og Konstantína «I agápi akoma zi» (Η αγάπη ακόμα ζει) Gresk Kjærligheten lever ennå 16 26
14   Tyskland Hoffmann og Hoffmann «Rücksicht» Tysk Hensyn 5 94
15   Danmark Gry Johansen «Kloden drejer» Dansk Kloden dreier 17 16
16   Israel Ofra Haza «Khai» Hebraisk Lever 2 136
17   Portugal Armando Gama «Esta balada que te dou» Portugisisk Denne balladen gir jeg til deg 13 33
18   Østerrike Westend «Hurricane» Tysk Orkan 9 53
19   Belgia Pas de Deux «Rendez-vous» Nederlandsk Stevnemøte 18 13
20   Luxembourg Corinne Hermès «Si la vie est cadeau» Fransk Hvis livet er en gave 1 142

Tilbakevendende artisterRediger

Artist Land Deltok i Merknader
Guy Bonnet   Frankrike 1970
Jahn Teigen   Norge 1978, 1982
Anita Skorgan   Norge 1977, 1979, 1982 Korist i det norske bidraget

PoengtavleRediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[19]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                       
  Frankrike 3 10 10 6 7 2 3 4 4 1 3 3 56 8
  Norge 5 3 6 8 1 8 4 6 3 7 2 53 9
  Storbritannia 5 5 12 2 5 8 5 5 6 3 5 2 10 6 79 6
  Sverige 6 12 8 8 7 2 5 10 10 3 1 7 12 10 8 4 8 5 126 3
  Italia 7 2 4 3 1 2 8 1 6 7 41 11
  Tyrkia 0 19
  Spania 0 19
  Sveits 1 7 1 7 6 1 5 28 15
  Finland 1 2 6 3 4 8 7 7 2 1 41 11
  Hellas 3 12 5 12 32 14
  Nederland 2 7 1 6 4 2 12 3 5 5 2 4 3 4 2 4 66 7
  Jugoslavia 8 12 1 12 10 12 6 7 8 6 12 10 1 12 8 125 4
  Kypros 4 1 6 5 1 5 4 26 16
  Tyskland 10 10 7 8 6 2 4 1 10 3 8 7 6 12 94 5
  Danmark 2 7 1 4 2 16 17
  Israel 8 6 10 5 3 6 7 7 3 12 10 10 7 10 12 10 10 136 2
  Portugal 4 1 5 6 2 6 2 7 33 13
  Østerrike 3 4 5 10 4 4 4 3 6 2 5 3 53 9
  Belgia 4 8 1 13 18
  Luxembourg 12 10 12 8 7 3 8 12 1 12 10 8 2 12 12 5 8 142 1

12 poengRediger

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
6   Luxembourg Frankrike, Hellas, Israel, Italia, Jugoslavia, Portugal
5   Jugoslavia Belgia, Danmark, Finland, Storbritannia, Tyrkia
2   Hellas Kypros, Spania
  Israel Nederland, Østerrike
  Sverige Norge, Tyskland
1   Nederland Sveits
  Storbritannia Sverige
  Tyskland Luxembourg

DirigenterRediger

Mens Dieter Reith var sjefdirigent, hadde hvert land med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[20]

Land Dirigent
  Frankrike François Rauber
  Norge Sigurd Jansen
  Storbritannia John Coleman
  Sverige Anders Ekdahl
  Italia Maurizio Fabrizio
  Tyrkia Buğra Uğur
  Spania José Miguel Evoras
  Sveits Robert Weber
  Finland Ossi Runne
  Hellas Mimis Plessas
  Nederland Piet Souer
  Jugoslavia Radovan Papović
  Kypros Mikhalis Rozakis
  Tyskland Dieter Reith
  Danmark Allan Botschinsky
  Israel Silvio Nanssi Brandes
  Portugal Mike Sergeant
  Østerrike Richard Österreicher
  Belgia Freddy Sunder
  Luxembourg Michel Bernholc

Kommentatorer og poengopplesereRediger

Sendingen ble kringkastet til rundt 30 land. De fleste deltakerlandene hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Ivar Dyrhaug var norsk kommentator for NRK Fjernsynet, mens Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1983:[21]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser
  Frankrike Antenne 2 Léon Zitrone (Antenne 2) Nicole André
  Norge NRK NRK Fjernsynet: Ivar Dyrhaug Erik Diesen
NRK Radio: Erik Heyerdahl
  Storbritannia BBC Terry Wogan (BBC1) Colin Berry
  Sverige SVT TV1: Ulf Elfving[22] Agneta Bolme Börjefors
SR P3: Kent Finell
  Italia Rai Paolo Frajese (Rete 1) Paola Perissi
  Tyrkia TRT Başak Doğru (TRT Ankara Televizyonu) Fatih Orbay
  Spania TVE José-Miguel Ullán (TVE1)[23] Rosa Campano
  Sveits TV DRS Theodor Haller (TV DRS) Michel Stocker[24]
TSR Georges Hardy (TSR)
TSI Giovanni Bertini (TSI)
  Finland Yle Erkki Pohjanheimo (TV1)[25] Solveig Herlin
  Hellas ERT Mako Georgiadou (ERT)[26] Irini Gavala
  Nederland NOS Willem Duys (Nederland 1) Flip van der Schalie
  Jugoslavia JRT Mladen Popović (TVB2), Oliver Mlakar (TVZ 1), Tomaž Terček (TVL1) Ukjent
  Kypros RIK Fryni Papadopoulou (RIK)[27] Anna Partelidou
  Tyskland ARD Ado Schlier (Deutsches Fernsehen) Carolin Reiber
  Danmark Danmarks Radio DR TV: Jørgen de Mylius[28] Bent Henius
DR P3: Karen Thisted
  Israel IBA Ingen kommentator (Israelsk fjernsyn) Yitzhak Shim'oni
  Portugal RTP Eládio Clímaco (RTP 1)[29] João Abel Fonseca
  Østerrike ORF Ernst Grissemann (FS2) Tilia Herold
  Belgia BRT Luc Appermont (BRT1)[30] Anne Ploegaerts
RTBF Jacques Mercier (Télé 2)
  Luxembourg CLT Valérie Sarn (RTL Télévision) Jacques Harvey
  Australia SBS Terry Wogan (Channel 0/28) Deltok ikke
  Irland RTÉ RTÉ 1: Terry Wogan
RTÉ Radio 1: Brendan Balfe
  Island RÚV Ukjent (Sjónvarpið)[31]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Terry Wogan (5. januar 2017). «Eurovision Song Contest 1983 – britisk kommentar». ARD/BBC/EBU via YouTube. Besøkt 6. august 2017. 
  2. ^ «10 Fun Facts About Ireland At The Eurovision - Littlewoods Ireland Blog». Littlewoods Ireland Blog (engelsk). 10. mai 2017. Besøkt 6. august 2017. 
  3. ^ McHugh, Connell. «A history of Ireland at the Eurovision Song Contest». The Irish Post. Besøkt 18. september 2022. 
  4. ^ R.R. (22. april 1983). «Helgardagskrá: Evrópusöngvakeppni í beinni útsendingu». Dagblaðið Vísir – DV. Tímarit.is. s. 20. Besøkt 15. januar 2023. 
  5. ^ a b «Eurovision Song Contest Munich 1983». eurovison.tv. 2017. Besøkt 6. august 2017. 
  6. ^ «Topplista – Carola "Främling"». Topplista. IFPI Norge. Besøkt 18. september 2022. 
  7. ^ «norwegiancharts.com - Daniel - Julie». norwegiancharts.com. Besøkt 18. september 2022. 
  8. ^ «Topplista – Danijel / Julie». Topplista. IFPI Norge. Besøkt 18. september 2022. 
  9. ^ «Oversikt over sangens listeplasseringer i ulike land». hitparade.ch. Besøkt 22. februar 2017. 
  10. ^ Marcussen, Tor (10. februar 1983). «Grand Prix-striden løst: Wenche i koret». Aftenposten. s. 56. 
  11. ^ a b escbelgium4 (13. juli 2010). «Eurovision 1983 Norway – Jahn Teigen – Do re mi». ARD/EBU via YouTube. Besøkt 6. august 2017. 
  12. ^ Marcusen, Tor (22. april 1983). «– Grand Prix gir mersmak». Aftenposten. s. 44. 
  13. ^ Boom-Bang-a-Bang: Eurovision's Funniest Moments, BBC-TV, hosted by Terry Wogan
  14. ^ «norwegiancharts.com - Jahn Teigen - Do re mi». norwegiancharts.com. Besøkt 18. september 2022. 
  15. ^ Marcussen, Tor (28. februar 1983). «Fortjent førsteplass». Aftenposten. s. 48. 
  16. ^ Berby, Tom (2. januar 1984). «Tigre på topp». Verdens Gang. s. 41. 
  17. ^ «Eurovision Song Contest 1983 – avstemningen». ARD/NRK/EBU via YouTube. 23. april 1983. Besøkt 6. august 2017. 
  18. ^ «Final of Munich 1983 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 17. september 2022. 
  19. ^ «Eurovision Song Contest 1983 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 4. august 2017. Besøkt 3. august 2017. 
  20. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  21. ^ «The Eurovision Song Contest (1983)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  22. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 18. juli 2012 hos Wayback Machine.
  23. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema – Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 17. mars 2012 hos Wayback Machine.
  24. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  25. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  26. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2012. 
  27. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  28. ^ «Forside». esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 24. mars 2012 hos Wayback Machine.
  29. ^ Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português Arkivert 21. april 2012 hos Wayback Machine.
  30. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgia. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  31. ^ «Útvarp – Sjónvarp 23.04.1983». Dagblaðið Vísir – DV (islandsk). timarit.is. 23. april 1983. s. 47. Besøkt 15. januar 2023.