Wikipedia

Eurovision Song Contest 1982

27. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1982 var den 27. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i Storbritannia som følge av landets seier året før med Bucks Fizz og «Making Your Mind Up». Finalen ble produsert av BBC og ble avholdt lørdag 24. april 1982 i Harrogate International Centre i Harrogate. Programleder var Jan Leeming.

Eurovision Song Contest 1982
Datoer
Finale: 24. april 1982
Vertskap
Sted: Storbritannias flagg Harrogate International Centre, Harrogate, Storbritannia
Programleder: Jan Leeming
Sjefdirigent: Ronnie Hazlehurst
Regi: Michael Hurll
Produsent: Michael Hurll
Konkurransesjef: Frank Naef
Kringkaster: British Broadcasting Corporation (BBC)
Deltakelse
Deltakere: 18
Vinner: Tysklands flagg Tyskland
«Ein bißchen Frieden»
Nicole
Trakk seg: Frankrikes flagg Frankrike
Hellas’ flagg Hellas
Kart over deltakere
     Deltakere     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1981        1983 ►

Frankrike og Hellas trakk seg, mens Italia holdt seg borte for andre år på rad. Deltakerantallet sank derfor til 18 land – det laveste tallet på fem år.

Tyskland vant sin første seier i konkurransen med Nicole og «Ein bißchen Frieden». Vinnersangen gikk til topps på singellistene i flere land og solgte i mer enn tre millioner eksemplarer. Den engelske versjonen er per 2024 den siste Eurovision Song Contest-vinneren som har toppet den britiske singlelisten. «Ein bißchen Frieden» gikk også til topps på den den norske singellisten. Israel kom på andreplass, mens Sveits ble nummer tre og Belgia nummer fire. Kypros rundet av topp fem og fikk sin beste plassering til da. Norge var representert av Jahn Teigen og Anita Skorgan som sang «Adieu». Sangen fikk 40 poeng og ble nummer 12 av 18.

Bakgrunn

rediger
 
Harrogate International Centre.

Etter seieren med Bucks Fizz og «Making Your Mind Up» året før, var Storbritannia vertskap for syvende gang. BBC la konkurransen til den forholdsvis ukjente spabyen Harrogate i North Yorkshire i England. Arenaen var det nylig åpnede kongressenteret Harrogate International Centre, og senterets hovedsal hadde plass til 2000 publikummere.[1]

Både Italia og Frankrike holdt seg borte fra konkurransen dette året. Italia på grunn av liten interesse nasjonalt, mens underholdningssjefen i franske TF1, Pierre Bouteiller, mente konkurransen bare besto av middelmådige sanger og lite talent.[2] TF1 trakk seg derfor fra finalen dette året, men året etter tok konkurrenten Antenne 2 over jobben, og Frankrike var tilbake igjen i 1983.[3]

Hellas hadde meldt seg på konkurransen, men deltok aldri i Harrogate. Landet hadde plukket ut artisten Thémis Adamantídis og låten «Sarantapénte kopeliés» (45 unge kvinner) til å representere landet i Eurovision Song Contest. Den greske kulturministeren Melina Mercouri, som selv var sanger, mente imidlertid sangen var for dårlig for hennes «høye standard». En annen forklaring var at sangen skal ha vært en omarrangert versjon av en gresk folkesang, noe som er brudd på konkurransereglene.[4] Kun originale låter kan delta. Uansett årsak trakk Hellas seg bare et par uker før konkurransen i Harrogate. Hellas skulle ha vært det andre bidraget ut på scenen.[5]

Med de tre landenes fravær, sank deltakerantallet til 18 land. Dette var det laveste tallet siden 1977.

Finalen hadde et potensielt publikum på 500 millioner tv-seere og ble kringkastet til 30 land, hvorav 22 var EBU-land. I tillegg sendte Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania, Sovjetunionen og Bulgaria konkurransen i opptak gjennom Intervision. Også asiatiske land som Hongkong og Sør-Korea viste showet.[5]

Sendingen

rediger

Utdypende artikkel:  Ein bißchen Frieden

De fleste tv-seere hadde få eller ingen kunnskaper om Harrogate, og de britiske tv-produsentene løste dette ved å starte sendingen med et europakart. Deretter dukket spørsmålet Hvor er Harrogate? opp, oversatt til alle deltakerlandenes språk. Kartet ble deretter forstørret, slik at tv-seerne fikk se nøyaktig hvor i Storbritannia byen lå, etterfulgt av en film med bilder fra Harrogate og omegn.[6] Programleder for sendingen var nyhetsoppleseren Jan Leeming, mens Ronnie Hazlehurst var sjefsdirigent for BBC Symphony Orchestra som akkompagnerte sangene.

 
Nicole sikret Tysklands første seier. Her fra en konsert i 2017.

Startrekkefølgen var avgjort på forhånd ved loddtrekning. Portugal åpnet sendingen, mens Tyskland avsluttet som 18. land. Norge hadde startnummer tre. Blant deltakerne var det flere som hadde deltatt tidligere, inkludert norske Jahn Teigen (1978) og Anita Skorgan (1977 og 1979). Kypriotiske Anna Vissi hadde deltatt for Hellas i 1980, mens Belgias sanger, Stella, hadde deltatt for Nederland i 1970 og for Belgia i 1977. Denne gang sang hun på fransk, til tross for at Stella knapt kunne et ord fransk.[2]

Blant favorittene var Luxembourg og Storbritannia, men de havnet på henholdsvis sjette- og syvendeplass. I stedet var det en annen forhåndsfavoritt som gikk helt til topps. Det var konkurransens siste låt, «Ein bißchen Frieden» fremført av 17 år gamle Nicole for Tyskland. Dette var 27. gang Tyskland deltok, og de to årene i forveien hadde Tyskland kommet på andreplass. Dette året lyktes det omsider tyskerne å gå helt til topps, og det med en suveren seier. «Ein bißchen Frieden» fikk hele ni tolvere, inkludert fra Israel. I BBC4-programmet Eurovision at 60 fortalte Nicole at Israels tolver var den aller viktigste og mest betydningsfulle for henne, med tanke på historien de to landene imellom.[7] Sangen var skrevet av slager-duoen Ralph Siegel og Bernd Meinunger. De hadde stått bak 18 Eurovision-sanger til da, hvorav 13 av dem var for Tyskland.

Pausenummeret var en film med bilder fra Yorkshire og Castle Howard. Filmen ble akkompagnert av musikk av BBC Symphony Orchestra.[6]

Under vinnerreprisen sang Nicole vinnerlåten på fire ulike språk: tysk, engelsk, fransk og nederlandsk, til stor applaus fra publikum. Dette var Tysklands første seier, og Vest-Tysklands eneste frem til gjenforeningen i 1990. Først i Bærum i 2010 vant Tyskland en ny seier i Eurovision Song Contest, da med Lena Meyer-Landrut og sangen «Satellite».

Falklandskrigen truet arrangementet

rediger

Bare uker før konkurransen, 2. april 1982, okkuperte britiske styrker Falklandsøyene utenfor kysten av Argentina. Kamphandlingene mellom Storbritannia og Argentina pågikk for fullt i luften og sjøen dagene før finalen i Harrogate. På forhånd hadde BBC gitt tydelig beskjed om at de ville prioritere bilder fra Falklandsøyene dersom det skulle bryte ut krig på selve øygruppen.[8] Dette kunne i ytterste konsekvens føre til at bildene fra Harrogate hadde måtte vike for bilder fra Falklandsøyene. Faren for et brudd i Eurovision-sendingen ble betegnet som «reell»,[8] men finalesendingen gikk til slutt som planlagt og uten brudd i overføringen til omverdenen.

Norges bidrag

rediger
 
Anita Skorgan og Jahn Teigen representerte Norge. Her fra den norske finalen i 1986.

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1982

Norge deltok for 22. gang, og Jahn Teigen og Anita Skorgan vant en klar seier i den norske finalen i Oslo i mars. Etter sisteplassen i 1981 satset NRK dette året sterkere enn noen gang på å produsere en vinnermelodi. Allerede i 1978 ble NRK kontaktet av den britiske professoren René Hérail som tilbød seg å lage en «euro-slager» basert på logaritmer og databeregninger.[9] Hérail mente «Adieu» hadde det som skulle til. Låten var skrevet av Jahn Teigen og Herodes Falsk, og den fikk en moderat suksess og lå på den norske singellisten i fem uker.[10][11] Også norsk presse var positiv og kalte vinneren for en «velkalkulert slager».[12]

«Adieu» var det tredje bidraget ut på scenen i Harrogate, og Sigurd Jansen dirigerte orkesteret under Norges fremføring. På forhånd høstet det norske bidraget mange lovord, men etter flere bunnplasseringer årene i forveien, hadde den norske delegasjonen beskjedne forventninger: «Jeg håper at vi kommer midt på treet. Det synes jeg vi fortjener», sa underholdningssjef Harald Tusberg til A-pressen.[13]

Under avstemningen fikk Norge 40 poeng, blant annet 10 poeng fra Tyskland, og endte på en tolvteplass. Norge hadde fått null poeng året før, og det samme hadde Jahn Teigen fått fire år tidligere. Da Norge fikk sine første poeng i avstemningen, svarte publikum i Harrogate med en voldsom applaus.[6]

Bjørn Scheele kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet, mens Eirik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio. Erik Diesen leste den norske juryens poeng fra studio på NRK Marienlyst i Oslo.

Avstemningen

rediger

Hvert land hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. 

I motsetning til den jevne og spennende avstemningen året før, ble denne avstemningen raskt en tysk seiersparade. Tyskland tok ledelsen fra start, men fikk ingen poeng fra Luxembourg som stemte som land nummer to. Men siden fulgte en rekke høye poeng, inkludert hele ni 12-poengere. Unntaket var nabolandet Østerrike som bare ga 1 poeng – noe som ble møtt med sjokk og vantro i salen. Britenes kommentator Terry Wogan bemerket spøkefullt: «Himmel! Tyskland kommer sannsynligvis til å invadere Østerrike neste uke nå.»[6]

Tross dette holdt Tyskland en klar ledelse resten av avstemningen og vant med 161 poeng – 61 poeng foran Israel på andreplass.[6] Tyskland fikk 1,61 ganger så mange poeng som nummer to, noe som var rekord helt til Alexander Rybak vant konkurransen i 2009 med 1,78 ganger så mange poeng som Island på andreplass.

Deltakere

rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[14] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01   Portugal Doce «Bem bom» Portugisisk Veldig bra 13 32
02   Luxembourg Svetlana «Cours après le temps» Fransk Løp etter tiden 6 78
03   Norge Jahn Teigen og Anita Skorgan «Adieu» Norsk Adjø 12 40
04   Storbritannia Bardo «One Step Further» Engelsk Et steg videre 7 76
05   Tyrkia Neco «Hani?» Tyrkisk Hvor? 15 20
06   Finland Kojo «Nuku pommiin» Finsk Sov til bomben 18 0
07   Sveits Arlette Zola «Amour on t'aime» Fransk Kjærlighet, vi elsker deg 3 97
08   Kypros Anna Vissi «Móno i agápi» (Μόνο η αγάπη) Gresk Bare kjærlighet 5 85
09   Sverige Chips «Dag efter dag» Svensk Dag etter dag 8 67
10   Østerrike Mess «Sonntag» Tysk Søndag 9 57
11   Belgia Stella «Si tu aimes ma musique» Fransk Hvis du liker musikken min 4 96
12   Spania Lucía «Él» Spansk Han 10 52
13   Danmark Brixx «Video, video» Dansk – 17 5
14   Jugoslavia Aska «Halo, Halo» (Хало, хало) Serbisk Hallo, hallo 14 21
15   Israel Avi Toledano «Hora» (הורה) Hebraisk Hora (en folkedans) 2 100
16   Nederland Bill van Dijk «Jij en ik» Nederlandsk Du og jeg 16 8
17   Irland The Duskeys «Here Today Gone Tomorrow» Engelsk Her i dag, borte i morgen 11 49
18   Tyskland Nicole «Ein bißchen Frieden» Tysk Litt fred 1 161

Tilbakevendende artister

rediger
Artist Land Deltok i Merknader
Stella   Belgia 1970, 1977 Deltok for Nederland i 1970 som del av gruppen Hearts of Soul.
Deltok for Belgia i 1977 som del av gruppen Dream Express
Anna Vissi   Kypros 1980 Deltok for Hellas i 1980
Jahn Teigen   Norge 1978
Anita Skorgan   Norge 1977, 1979
Teresa Miguel og Fatima Padinha (del av gruppen Doce)   Portugal 1978 Deltok i 1978 som del av gruppen Gemini
Sally-Ann Triplett (del av gruppen Bardo)   Storbritannia 1980 Deltok i 1980 som del av Prima Donna

Poengtavle

rediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[15]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                   
  Portugal 7 4 5 2 1 6 1 4 2 32 13
  Luxembourg 6 7 6 3 7 2 8 5 4 5 7 10 8 78 6
  Norge 6 4 4 6 2 2 6 10 40 12
  Storbritannia 4 12 6 10 4 5 3 12 1 2 6 2 1 7 1 76 7
  Tyrkia 8 3 1 3 3 2 20 15
  Finland 0 18
  Sveits 2 2 4 12 2 6 2 10 12 7 10 10 10 8 97 3
  Kypros 5 4 12 3 8 8 5 3 7 5 7 12 6 85 5
  Sverige 7 3 8 5 3 4 8 5 4 8 2 5 3 2 67 8
  Østerrike 10 7 7 6 8 6 4 4 5 57 9
  Belgia 8 5 5 2 6 5 2 8 7 4 10 10 7 6 3 4 4 96 4
  Spania 1 8 6 7 10 4 1 8 7 52 10
  Danmark 3 1 1 5 17
  Jugoslavia 4 1 12 1 3 21 14
  Israel 10 10 1 1 12 10 2 10 7 7 6 1 3 8 12 100 2
  Nederland 3 5 8 16
  Irland 1 2 7 1 6 5 5 3 5 8 3 3 49 11
  Tyskland 12 10 8 12 10 12 12 8 1 10 12 12 12 12 6 12 161 1

12 poeng

rediger

Under er en oversikt over 12 poeng som ble delt ut under stemmegivningen:

Antall Mottakerland 12 poeng fra
9   Tyskland Danmark, Irland, Israel, Jugoslavia, Kypros, Portugal, Spania, Sveits, Tyrkia
2   Kypros Nederland, Norge
  Israel Finland, Tyskland
  Sveits Belgia, Storbritannia
  Storbritannia Luxembourg, Østerrike
1   Jugoslavia Sverige

Dirigenter

rediger

Mens Ronnie Hazlehurst var sjefdirigent, hadde hvert land med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[16]

Land Dirigent
  Portugal Luis Duarte
  Luxembourg Jean Claudric
  Norge Sigurd Jansen
  Storbritannia Ronnie Hazlehurst
  Tyrkia Garo Mafyan
  Finland Ossi Runne
  Sveits Joan Amils
  Kypros Martyn Ford
  Sverige Anders Berglund
  Østerrike Richard Österreicher
  Belgia Jack Say
  Spania Miguel Ángel Varona
  Danmark Allan Botschinsky
  Jugoslavia Zvonimir Skerl
  Israel Silvio Nanssi Brandes
  Nederland Rogier van Otterloo
  Irland Noel Kelehan
  Tyskland Norbert Daum

Kommentatorer og poengopplesere

rediger

Poengopplesere

rediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[17] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen:

  1.   Portugal – Margarida Andrade
  2.   Luxembourg – Jacques Harvey
  3.   Norge – Erik Diesen
  4.   Storbritannia – Colin Berry[18]
  5.   Tyrkia – Başak Doğru[19]
  6.   Finland – Solveig Herlin
  7.   Sveits – Michel Stocker[20]
  8.   Kypros – Anna Partelidou
  9.   Sverige – Arne Weise
  10.   Østerrike – Tilia Herold
  11.   Belgia – Jacques Olivier
  12.   Spania – Marisa Naranjo
  13.   Danmark – Hans Otto Bisgaard
  14.   Jugoslavia – Miša Molk
  15.   Israel – Yitzhak Shim'oni
  16.   Nederland – Flip van der Schalie
  17.   Irland – John Skehan
  18.   Tyskland – Gabi Schnelle

Kommentatorer og sendinger

rediger

Sendingen ble kringkastet til 30 land. Hvert deltakerland hadde egne dirigenter samt kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne hjemme. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1982:[21]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Belgia BRT BRT1 Luc Appermont [22]
RTBF RTBF1 Jacques Mercier
  Danmark Danmarks Radio DR TV Jørgen de Mylius [23]
  Finland Yle TV1 Erkki Toivanen [24]
  Irland RTÉ RTÉ 1 Larry Gogan
RTÉ Radio 1 Pat Kenny
  Israel IBA Israelsk fjernsyn Ingen kommentator
  Jugoslavia JRT TVB2 Mladen Popović
TVL1 Tomaž Terček [23]
TVZ 1 Oliver Mlakar
  Kypros RIK RIK Fryni Papadopoulou [25]
  Luxembourg CLT RTL Télévision Marylène Bergmann
  Nederland NOS Nederland 2 Pim Jacobs
  Norge NRK NRK Fjernsynet Bjørn Scheele [26]
NRK Radio Erik Heyerdahl
  Portugal RTP RTP 1 José Fialho Gouveia
  Spania TVE TVE1 Miguel de los Santos
  Storbritannia BBC BBC1 Terry Wogan
BBC Radio 2 Ray Moore
  Sveits SRG SSR TV DRS Theodor Haller
TSR Georges Hardy
TSI Giovanni Bertini
  Sverige SVT TV1 Ulf Elfving
SR P3 Kent Finell
  Tyrkia TRT TRT Televizyon Ümit Tunçağ
  Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Ado Schlier [27]
  Østerrike ORF FS2 Ernst Grissemann
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Island RÚV Sjónvarpið Pálmi Jóhannesson, sendt i opptak 30. april [28]
  Tsjekkoslovakia ČST ČST2 Ukjent, vist i opptak 21. mai 1982 [29]
  Ungarn MTV MTV1 Ukjent, vist i opptak 15. mai 1982 [30]

Referanser

rediger
  1. ^ «Our Story - Harrogate Convention Centre». www.harrogateconventioncentre.co.uk (på engelsk). Besøkt 2. august 2017. 
  2. ^ a b «Eurovision Song Contest Harrogate 1982». eurovision.tv. 2017. Besøkt 2. august 2017. 
  3. ^ «Eurovision 1982» (PDF). eurofans.free.fr (på fransk). Besøkt 2. august 2017. 
  4. ^ Tibballs, Geoff (14. april 2016). The Good, the Bad and the Wurst: The 100 Craziest Moments from the Eurovision Song Contest (på engelsk). Little, Brown Book Group. ISBN 9781472137074. 
  5. ^ a b Bjørhovde, Hilde (24. april 1982). «Melodi Grand Prix for 500 millioner TV-seere». Aftenposten. s. 6. 
  6. ^ a b c d e «Eurovision Song Contest 1982 – full contest». BBC/EBU via YouTube. 24. april 1982. Besøkt 18. september 2022. 
  7. ^ Tidskode 50:00 (2011). «Eurovision at 60 – The Eurovision Song Contest». BBC via YouTube. Besøkt 2. august 2017. 
  8. ^ a b Jørn Storeng (24. april 1982). «Krig kan stoppe TV-overføringene». A-pressen via Finnmark Dagblad. Nasjonalbiblioteket. Besøkt 4. september 2022. 
  9. ^ «Kom inn!». Norsk rikskringkasting. 12. september 1981. Besøkt 25. juli 2016. 
  10. ^ Marcussen, Tor (20. mars 1982). «Norge satser høyt i Grand Prix». Aftenposten. s. 23. 
  11. ^ «'Adieu' på den norske singellisten». IFPI Norge. Besøkt 18. september 2022. 
  12. ^ Marcussen, Tor (22. mars 1981). «Seier for velkalkulert slager». Aftenposten. s. 52. 
  13. ^ Jørn Storeng (24. april 1982). «Melodi Grand Prix-finalen: Godt håndverk er Norges bidrag». A-pressen via Finnmark Dagblad. Nasjonalbiblioteket. s. 18. Besøkt 4. september 2022. 
  14. ^ «Final of Harrogate 1982 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 18. september 2022. 
  15. ^ «Eurovision Song Contest 1982 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 3. august 2017. Besøkt 2. august 2017. 
  16. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  17. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (på engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  18. ^ Roxburgh, Gordon (2017). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest, Volume Three: The 1980s. Telos Publishing. s. 165–180. ISBN 978-1-84583-118-9. 
  19. ^ Dinçer, Mehmet (24. april 1982). «Neco, Eurovision'da şans arıyor». Cumhuriyet (på tyrkisk). Istanbul, Tyrkia. s. 5. 
  20. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  21. ^ «The Eurovision Song Contest (1982)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  22. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgia. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  23. ^ a b Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (på engelsk). Besøkt 16. april 2023. 
  24. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  25. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  26. ^ «Norsk TV idag». Sandefjords Blad. Nasjonalbiblioteket. 24. april 1982. s. 2. Besøkt 16. april 2023. 
  27. ^ «Eurovision Song Contest 1982». www.ecgermany.de. 
  28. ^ «Útvarp – Sjónvarp». Tíminn – 96. Tölublað. Tímarit.is. 30. april 1982. s. 25. Besøkt 15. januar 2023. 
  29. ^ «Csehszlovák televízió – péntek május 21» (på ungarsk). Rádió- és Televízió-újság. 17. mai 1982. s. 21. Arkivert fra originalen 12. januar 2023. Besøkt 16. februar 2023 – via MTVA Archívum. 
  30. ^ TV – szombat május 15. Rádió- és Televízió-újság. MTVA Archívum. 10. mai 1982. Arkivert fra originalen 12. januar 2023. 

Eksterne lenker

rediger
Autoritetsdata

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1982&oldid=24260866»