Wikipedia

Eurovision Song Contest 1976

21. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse
Eurovision Song Contest 1976
Eurovisie Songfestival 76 Den Haag Brotherhood of Man (Engeland) tijdens optre, Bestanddeelnr 928-5012.jpg
Dato: 3. april 1976
Sted: Nederland Nederlands Congresgebouw,
Haag, Nederland
Programleder: Corry Brokken
Hans van Willigenburg (green room)
Sjefdirigent: Jan Stulen
Regi: Theo Ordeman
Produsent: Fred Oster
Konkurransesjef: Clifford Brown
Kringkaster: Nederlandse Omroep Stichting (NOS)
Deltakere: 18
Vinner: Storbritannia Storbritannia
«Save Your Kisses for Me»
Brotherhood of Man
Deltakelse
Tilbake: Hellas Hellas
Østerrike Østerrike
Trakk seg: Sverige Sverige
Malta Malta
Tyrkia Tyrkia
Deltakere
ESC 1976 Map.svg

     Deltakere

     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1975    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1977 ►

Eurovision Song Contest 1976 var den 21. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert av den nederlandske kringkasteren NOS lørdag 3. april 1976 i Nederlands Congresgebouw i Haag i Nederland. Dette var tredje gang Nederland arrangerte en finale, og vinneren fra 1957, Corry Brokken, ledet sendingen.

Til sammen stilte 18 land i konkurransen, én ned fra året før. Hellas og Østerrike var tilbake, mens Malta, Sverige og Tyrkia trakk seg.

Storbritannia vant sin tredje seier med låten «Save Your Kisses for Me», fremført av gruppen Brotherhood of Man. Dette var tredje året på rad at en gruppe vant konkurransen, og vinnersangen fikk stor salgssuksess verden over og toppet hitlistene i en rekke land, inkludert Norge. I Storbritannia ble den årets mest solgte singel og er fremdeles et av de mestselgende Eurovision-bidragene gjennom historien.[1][2] Frankrike ble nummer to og fikk også en stor hit med «Un, deux, trois». Monaco ble nummer tre, mens Sveits kom på fjerdeplass med låten «Djambo, Djambo». Østerrike endte på femteplass.

Norge endte i motsatt ende av resultatlisten. Landet var for tredje gang representert av Anne-Karine Strøm, dette året med sangen «Mata Hari». Det norske bidraget kom sist med 7 poeng, og dette var Norges fjerde sisteplass i konkurransen til da.

BakgrunnRediger

 
Congresgebouw, i dag kjent som World Forum.

Nederland sto vertskap etter å ha vunnet konkurransen året før med gruppen Teach-In og «Ding-a-dong». Dette var tredje gang Nederland arrangerte finalen, etter å ha gjort det i 1958 og 1970. Kringkasteren NOS la konkurransen til Haag og kongressenteret Nederlands Congresgebouw, i dag kjent som World Forum. Fra og med dette året var konkurransen et spleiselag mellom de deltakende nasjonene. Tidligere var det vertslandet ene og alene som tok på seg alle kostnadene med arrangementet. Nå hadde imidlertid konkurransen vokst seg såpass stor, at selv middels store kringkastere som Sveriges Radio hadde problemer med å ta på seg arrangementet. Hvert land betalte heretter en deltakeravgift basert på landets størrelse, økonomi og antall tv-lisenser.[3]

Returer og politiske fraværRediger

Hellas var tilbake etter ett års pause, mens Østerrike var tilbake etter tre års pause. Sverige trakk seg fra konkurransen dette året. Bakgrunnen var at Sveriges Radio, som arrangerte konkurransen året før, mente den musikalske kvaliteten i konkurransen var for lav. I begrunnelsen fra svensk tv het det: «Den musikk festivalen formidler, forsvarer neppe sin plass i kanalens musikktilbud».[4] Bakgrunnen for denne negative innstillingen lå også i de kraftige protestene som hadde oppstått i Sverige månedene før Eurovision Song Contest 1975. Da hadde den svenske venstresiden gått sammen med en rekke organisasjoner innen svensk musikk- og kulturliv for å tvinge Sveriges Radio til å trekke seg fra konkurransen.[5] Venstresiden arrangerte også en alternativ festival i Stockholm dagene før Eurovision Song Contest.[6][7] Sverige var imidlertid tilbake igjen i 1977.

 
Greske Maríza Kokh sang et kontroversielt bidrag.

Også Tyrkia trakk seg fra konkurransen, trolig på grunn av Hellas' bidrag, «Panajá mou, panajá mou» (norsk: min dame, min dame). Det greske bidraget var kontroversielt, fordi sangteksten kunne tolkes som en protest mot tyrkisk utenrikspolitikk og Tyrkias invasjon av Kypros i 1974. Tyrkisk tv sendte likevel finalen, men sensurerte det greske bidraget og spilte i stedet den patriotiske sangen «Memleketim».[8][9]

Malta trakk seg også, selv om landet hadde konkrete planer om å delta med artisten Enzo Guzman og sangen «Sing Your Song, Country Boy».[10] Malta trakk seg imidlertid før fristen av ukjente grunner, og landet vendte ikke tilbake i konkurransen igjen før i 1991.

Også fyrstedømmet Liechtenstein gjorde dette året et forsøk på å delta i konkurransen, med bidraget «Little Cowboy» og artisten Biggi Bachman. Problemet var imidlertid at landet ikke hadde noen egen kringkaster, og dermed kunne ikke landet stille i konkurransen.[10][11] Til sammen deltok 18 land i Eurovision Song Contest 1976, ett land mindre enn rekordåret 1975.

SendingenRediger

 
Corry Brokken vant konkurransen i 1958 og var programleder i 1976.

Programleder for finalen var sangeren og skuespilleren Corry Brokken. Hun hadde deltatt flere ganger for Nederland, og hun vant konkurransen i 1957 med «Net als toen». Hun ble med det den første personen som både hadde vunnet og ledet en utgave av Eurovision Song Contest. Siden har italienske Gigliola Cinquetti og Toto Cutugno (1991), latviske Marie N (2003), aserbajdsjanske Eldar Qasımov (2012) og svenske Måns Zelmerlöw (2016) gjort det samme.

Blant deltakerne var det flere som returnerte: Trioen Peter, Sue og Marc hadde deltatt for Sveits i 1971, Sandra Reemer for Nederland i 1972, finske Fredi for Finland i 1967 og norske Anne-Karine Strøm hadde deltatt for Norge i 1973 og 1974. Italias Al Bano og Romina Power skulle også delta igjen i 1985. Power var datter av den amerikanske skuespilleren Tyrone Power.[12]

Sendingen åpnet med en kortfilm med ulike bilder fra Haag, Nederlands politiske hovedsete. Filmen ble akkompagnert av det nederlandske Metropol-orkesteret direkte fra Congresgebouw. Orkesteret spilte også i finalene i 1958 og 1970. Deretter kom Corry Brokken på scenen og ønsket velkommen på nederlandsk, før hun deretter holdt en kort introduksjon på fransk og engelsk.

I perioden 1973–1976 kunne landene synge på det språket de ønsket, og nesten halvparten av landene valgte å synge på engelsk i håp om å øke vinnersjansene. Dette året tillot EBU for første gang ferdiginnspilte instrumenter på bånd – dersom enkelte passasjer av sangen ikke kunne gjenskapes av et levende orkester.[12]

Sendingen varte i 2 timer 11 minutter og ble sendt til 33 land med et potensielt publikum på 450 millioner seere. Sendingen gikk også ut på radio i elleve land med opptil 80 millioner lyttere. Hvert bidrag ble introdusert med en postkort-film med artistene filmet i sine hjemland. Etter fremføringen fikk artistene overrakt en blomsterbukett.[13]

Pausenummeret var en kort dixieland-konsert med storbandet Dutch Swing College Band. Underveis i konserten ble det vist bilder direkte fra artistenes oppholdsrom, der en reporter intervjuet artistene om deres favorittsanger.[13]

Startrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning. Storbritannia ble trukket til å starte, mens Jugoslavia ble trukket til å avslutte. Norge fikk startnummer ni.

Norges bidragRediger

 
Anne-Karine Strøm under prøvene i 1976.

Norge var representert av Anne-Karine Strøm og den engelskspråklige sangen «Mata Hari». Sangen vant en klar seier i den norske finalen i februar, og den ble fremført av Gudny Aspaas med lite orkester og Strøm med stort orkester. Anne-Karine Strøm hadde representert Norge i 1973 som en del av Bendik Singers med «It's Just a Game», og i 1974 som soloartist med «The First Day of Love».

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1976

I likhet med Norges bidrag i 1974 var komponistene også denne gang Frode Thingnæs og Philip Kruse. Anne-Karine Strøm stilte på scenen i Haag med store solbriller og en åletrang buksedress av gullpaljetter, og hun ble støttet av den nederlandske korgruppen The Secrets. Hun mottok også et telegram fra Mata Haris fødeby, Leeuwarden, der de ønsket Strøm lykke til og takket for sangen. Kommentator Jo Vestly leste opp telegrammet på direkten etter den norske fremføringen.[13]

Sangen om den nederlandske spionen imponerte imidlertid ikke de europeiske juryene, for i likhet med 1974 kom Anne-Karine Strøm også denne gangen sist. Monaco ga 4 poeng, mens Mata Haris fødeland, Nederland, ga 3 poeng. Dette var Norges fjerde sisteplass og tredje bunnplassering på rad i konkurransen.

Komponist Frode Thingnæs dirigerte Metropol-orkesteret under Norges fremføring. Jo Vestly kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet for første og eneste gang, mens Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio. Sverre Christophersen leste nok en gang de norske poengene fra studio på NRK Marienlyst i Oslo.

AvstemningenRediger

 
Catherine Ferry og Frankrike ble nummer to med «Un, deux, trois».

Poengsystemet var det samme som ble innført året før. Hvert land hadde en jury med elleve medlemmer mellom 16 og 60 år.[14] Jurymedlemmene bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen de elleve jurymedlemmenes individuelle stemmer. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng.[13] Altså ga hvert jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown fra EBU.

Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. Stemmene ble imidlertid ikke lest opp i stigende rekkefølge fra 1 til 12 som i dag. I stedet ble de lest opp i kronologisk rekkefølge ut fra startrekkefølgen. Dette skulle gjøre det enklere for operatørene av den elektroniske poengtavlen å holde følge, slik at de raskt og korrekt fikk oppdatert hvert lands poengsum underveis. Først 1980 begynte ordningen med å lese opp poengene fra 1 til 12. 

Avstemningen ble raskt en tett kamp mellom Storbritannia og Frankrike, og først halvveis uti avstemningen tok Storbritannia ledelsen tre poeng foran Frankrike. Norge lå lenge sist uten poeng, men da Nederland stemte som åttende land, fikk Norge sine første tre poeng. I andre halvdel av avstemningen ledet Storbritannia hele veien, med Frankrike like bak. Da den franske juryen som nest siste land, ga 7 poeng til Storbritannia, var den britiske seieren sikret med 164 poeng mot Frankrikes 147.

Glemte poeng ga norsk sisteplassRediger

 
Brotherhood of Man vant konkurransen.

Frankrike ga 4 poeng til Jugoslavia, men under avstemningen glemte den franske oppleseren å lese opp poengene til Jugoslavia. Da avstemningen var over, sto Jugoslavia oppført med 6 poeng og en sisteplass. De manglende fire franske poengene ble imidlertid lagt til etter konkurransen, og i de offisielle resultatlistene står Jugoslavia oppført med 10 poeng og plass 17 av 18.[15] Korrigeringen gjorde at Norge ble dyttet fra nest sisteplass og ned til 18. og sisteplass. Dette var Norges fjerde og Anne-Karine Strøms andre sisteplass i konkurransen.

Suksessrik vinnerRediger

«Save Your Kisses for Me» var Storbritannias tredje seier, og vinnersangen toppet singlelistene i mange land i Europa, blant annet Norge, Belgia, Danmark, Sverige, Storbritannia og Frankrike. Sangen nådde også Billboard-listen i USA. I Norge lå den ni uker på topp, noe som gjør den til en av de mest suksessrike Eurovision-låtene i Norge. Totalt solgte singelen nærmere seks millioner eksemplarer verden over, et av de høyeste salgstallene for en singel noensinne.[16] I Storbritannia ble den sertifisert til platina av British Phonographic Industries.[17] Vinnersangen fikk 164 poeng av 204 mulige – tilsvarende 80,4 prosent av det som var mulig å oppnå. Dette er fremdeles rekord med dagens poengssystem, innført i 1975.[5] Til sammenligning fikk Alexander Rybaks «Fairytale» 78,7 prosent av hva som var mulig i 2009.

Utdypende artikkel: Save Your Kisses for Me

Også Frankrikes «Un, deux, trois» fikk kommersiell suksess etter finalen. Sangen gikk inn på en rekke singellister i Europa, og på norske VG-lista nådde den en femteplass som høyeste notering.[18]

DeltakereRediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[19] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang  Språk[20] Norsk oversettelse Plass Poeng
01   Storbritannia Brotherhood of Man «Save Your Kisses for Me» Engelsk Spar kyssene dine til meg 1 164
02   Sveits Peter, Sue og Marc «Djambo, Djambo» Engelsk – 4 91
03   Tyskland Les Humphries Singers «Sing Sang Song» Tysk, engelsk Syng, sang, sang 15 12
04   Israel Chocolate, Menta, Mastik «Emor shalom» (אמור שלום) Hebraisk Si hallo 6 77
05   Luxembourg Jürgen Marcus «Chansons pour ceux qui s'aiment» Fransk Sanger for dem som elsker hverandre 14 17
06   Belgia Pierre Rapsat «Judy et cie» Fransk Judy og co 8 68
07   Irland Red Hurley «When» Engelsk Når 10 54
08   Nederland Sandra Reemer «The Party's Over Now» Engelsk Festen er over nå 9 56
09   Norge Anne-Karine Strøm «Mata Hari» Engelsk – 18 7
10   Hellas Maríza Kokh «Panajá mou, panajá mou»
(Παναγιά μου, Παναγιά μου) 		Gresk Min dame, min dame 13 20
11   Finland Fredi og Ystävät «Pump-Pump» Engelsk – 11 44
12   Spania Braulio «Sobran las palabras» Spansk Ord er overflødige 16 11
13   Italia Al Bano og Romina Power «We'll Live It All Again» Engelsk, italiensk Vi vil gjenoppleve det hele 7 69
14   Østerrike Waterloo & Robinson «My Little World» Engelsk Min lille verden 5 80
15   Portugal Carlos do Carmo «Uma flor de verde pinho» Portugisisk En blomst fra en grønn furu 12 24
16   Monaco Mary Christy «Toi, la musique et moi» Fransk Deg, musikken og meg 3 93
17   Frankrike Catherine Ferry «Un, deux, trois» Fransk Én, to, tre 2 147
18   Jugoslavia Ambasadori «Ne mogu skriti svoju bol» Bosnisk Jeg kan ikke skjule min smerte 17 10

PoengtavleRediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[21]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                   
  Storbritannia 12 8 12 8 12 3 10 12 12 10 12 4 10 12 10 7 10 164 1
  Sveits 12 5 4 1 7 1 6 10 2 7 4 8 7 4 6 7 91 4
  Tyskland 2 2 1 2 2 3 12 15
  Israel 6 7 3 7 5 4 2 7 8 1 10 6 2 1 8 77 6
  Luxembourg 6 6 5 17 14
  Belgia 7 6 1 4 6 12 8 3 8 8 5 68 8
  Irland 10 1 3 3 8 5 12 2 6 3 1 54 10
  Nederland 4 4 8 4 4 2 1 7 3 2 4 6 2 5 56 9
  Norge 3 4 7 18
  Hellas 2 4 5 1 8 20 13
  Finland 2 6 6 5 1 4 6 7 7 44 11
  Spania 3 1 3 3 1 11 16
  Italia 1 8 2 12 3 10 6 1 10 10 6 69 7
  Østerrike 4 3 10 10 5 3 10 7 2 6 5 8 5 2 80 5
  Portugal 6 4 1 1 12 24 12
  Monaco 5 5 7 7 12 8 8 8 5 2 7 7 5 3 4 93 3
  Frankrike 8 10 12 5 10 10 7 12 8 5 3 10 6 12 5 12 12 147 2
  Jugoslavia 1 2 3 4[22] 10 17

12 poengRediger

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland Land som ga 12 poeng
7   Storbritannia Belgia, Hellas, Israel, Norge, Portugal, Spania, Sveits
5   Frankrike Østerrike, Tyskland, Monaco, Nederland, Jugoslavia
1   Belgia Finland
  Italia Irland
  Irland Italia
  Monaco Luxembourg
  Portugal Frankrike
  Sveits Storbritannia

Kommentatorer, dirigenter og poengopplesereRediger

33 land kringkastet finalen på tv. Hvert deltakerland hadde egne dirigenter samt kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne hjemme. Jo Vestly var norsk kommentator for NRK Fjernsynet, mens Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio. Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1976:[23]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser Dirigent[24]
  Storbritannia BBC  Michael Aspel (BBC1)[25], Terry Wogan (BBC Radio 2) Ray Moore Alyn Ainsworth
  Sveits TV DRS, TSR og TSI Theodor Haller (TV DRS), Georges Hardy (TSR), Giovanni Bertini (TSI) Michel Stocker[26] Mario Robbiani
  Tyskland ARD Werner Veigel (Deutsches Fernsehen), Wolf Mittler (Deutschlandfunk)[27] Ukjent Les Humphries
  Israel IBA Ingen kommentator (Israeli Television) Yitzhak Shim'oni[28] Matti Kaspi
  Luxembourg CLT Jacques Navadic (RTL Télé-Luxembourg) Jacques Harvey Jo Plée
  Belgia BRT og RTB Luc Appermont (BRT)[29], Georges Désir (RTB)[30] André Hagon Michel Bernholc
  Irland RTÉ Mike Murphy (RTÉ Television), Liam Devally (RTÉ Radio 1) Brendan Balfe Noel Kelehan
  Nederland NOS Willem Duys (Nederland 2)[31] Dick van Bommel Harry van Hoof
  Norge NRK Jo Vestly (NRK Fjernsynet), Erik Heyerdahl (NRK Radio) Sverre Christophersen Frode Thingnæs
  Hellas ERT Mako Georgiadou (ERT)[32] Irini Gavala Michalis Rozakis
  Finland Yle Vesa Nuotio (TV1)[33] Erkki Vihtonen[34] Ossi Runne
  Spania TVE José Luis Uribarri (TVE1)[35] José María Íñigo Juan Barcons
  Italia Rai Silvio Noto (Rete 1) Rosanna Vaudetti Maurizio Fabrizio
  Østerrike ORF Ernst Grissemann (FS2) Jenny Pippal Erich Kleinschuster
  Portugal RTP Ana Zanatti (I Programa) Ana Zanatti[36] Thilo Krasmann
  Monaco Télé Monte-Carlo Jean-Claude Massoulier (Télé Monte-Carlo) Carole Chabrier Raymond Donnez
  Frankrike TF1 Jean-Claude Massoulier (TF1)[37] Michel Drucker Tony Rallo
  Jugoslavia JRT Milovan Ilić (TVB1), Oliver Mlakar (TVZ 1), Tomaž Terček (TVL1) Viktor Blažič Esad Arnautalić
  Danmark Danmarks Radio Claus Toksvig (DR TV) Deltok ikke
  Island RÚV Jón Skaptason (Sjónvarpið, sendt i opptak)[38]
  Sverige Sveriges Radio Ursula Richter (SR P3)[39] (ikke sendt på fjernsyn)
  Tyrkia TRT Bülend Özveren (TRT Ankara Televizyonu)

BildegalleriRediger

  • Gruppa Ambasadori for Jugoslavia.

  • Al Bano og Romina Power for Italia.

  • Fredi og Ystävät for Finland.

  • Les Humphries Singers for Tyskland.

  • Catherine Ferry for Frankrike.

  • Pierre Rapsat for Nederland.

  • Waterloo & Robinson for Østerrike.

  • Storbritannias Brotherhood of Man.

  • Nederlandske Sandra Reemer.

  • Anne-Karine Strøm for Norge.

  • Peter, Sue og Marc for Sveits.

  • Tyske Jürgen Marcus sang for Luxembourg.

ReferanserRediger

  1. ^ Ami Sedghi (4. november 2012). «UK's million-selling singles: the full list». Guardian. Besøkt 4. november 2012. 
  2. ^ Phillpot, Clive; Tarsia, Andrea; Archer, Michael; Brooks, Rosetta (2000). Live in Your Head: Concept and Experiment in Britain, 1965–75. Whitechapel Art Gallery. 
  3. ^ Levin, Mona (15. november 1974). «Eurovisjon-spleis fra 1976: Grand Prix – Sirkus og reptilshow for 500 millioner seere!». Aftenposten. s. 4. 
  4. ^ «Svensk TV trekker seg fra Melodi Grand Prix». Arbeiderbladet. 16. september 1975. s. 13. 
  5. ^ a b Kennedy O'Connor, John (2007). The Eurovision Song Contest: The Official History. Storbritannia: Carlton Books. s. 64–67. ISBN 978-1-84442-994-3. 
  6. ^ Storeng, Jørn (21. mars 1975). «– Grand Prix er en messe der profitt-folk bytter varer». Arbeiderbladet. s. 23. 
  7. ^ «Alternativ musikkfestival til debatt i svensk TV 2». Arbeiderbladet. 20. mars 1975. s. 31. 
  8. ^ Skjeggestad, Helene (5. mai 2017). «Storpolitikk har alltid vært en del av Eurovision. Heldigvis.». Aftenposten. Besøkt 28. juli 2017. 
  9. ^ Tibballs, Geoff (14. april 2016). The Good, the Bad and the Wurst: The 100 Craziest Moments from the Eurovision Song Contest (engelsk). Little, Brown Book Group. ISBN 9781472137074. 
  10. ^ a b «No, No, Never!!! - Songs That Did Not Make It To Eurovision (arkivert side)». eurovisionsongs.net. Arkivert fra originalen 1. mars 2009. Besøkt 18. desember 2016. 
  11. ^ «The Eurovision Song Contest 1956 – present». BBC News. 26. april 2007. Besøkt 9. august 2009. 
  12. ^ a b «Eurovision Song Contest The Hague 1976». eurovision.tv. 2017. Besøkt 28. juli 2017. 
  13. ^ a b c d Jo Vestly (3. april 1976). «Eurovision Song Contest 1976 – norsk kommentar». NOS/EBU via YouTube. Besøkt 28. juli 2017. 
  14. ^ Thorsen, Øyvind (22. mars 1975). «Innta plassene!». Aftenposten. s. 8. 
  15. ^ «Eurovision Song Contest The Hague 1976 – offisiell resultatliste». Eurovision.tv. 2017. Besøkt 28. juli 2017. 
  16. ^ «Save your kisses for me – Brotherhood of Man». Simply Pop Music. Besøkt 19. februar 2017. 
  17. ^ «Singel-salg». www.bpi.co.uk. Besøkt 19. februar 2017. 
  18. ^ Hung, Steffen. «norwegiancharts.com - Catherine Ferry - 1, 2, 3». www.norwegiancharts.com. Besøkt 28. juli 2017. 
  19. ^ «Final of The Hague 1976 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 17. september 2022. 
  20. ^ «Eurovision Song Contest 1976». The Diggiloo Thrush. Besøkt 31. juli 2017. 
  21. ^ «Eurovision Song Contest 1976 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 30. juli 2017. Besøkt 28. juli 2017. 
  22. ^ «Eurovision Song Contest The Hague 1976 – franske poeng». eurovision.tv. 2017. Arkivert fra originalen 9. august 2018. Besøkt 28. juli 2017. 
  23. ^ «The Eurovision Song Contest (1976)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  24. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  25. ^ «Grand Final: 1976, 1976, Eurovision Song Contest». BBC. 
  26. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  27. ^ «Eurovision Song Contest 1975». Ecgermany.de. Besøkt 10. august 2012. 
  28. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 8. oktober 2011 hos Wayback Machine.
  29. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgium. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  30. ^ «Concours Eurovision de la Chanson • Consulter le sujet – Commentateurs des pays francophones». Eurovision.vosforums.com. Besøkt 10. august 2012. 
  31. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival». Eurovision Artists (nederlandsk). 
  32. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2012. 
  33. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  34. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  35. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema – Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 17. mars 2012 hos Wayback Machine.
  36. ^ «Comentadores Do ESC – escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português» (portugisisk). 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 21. april 2012 hos Wayback Machine.
  37. ^ Christian Masson. «1976 – La Haye». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012. 
  38. ^ Háskólabókasafn, Landsbókasafn Íslands -. «Timarit.is». timarit.is. 
  39. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 18. juli 2012 hos Wayback Machine.

Eksterne lenkerRediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1976&oldid=23269618»