Wikipedia

Eurovision Song Contest 1967

tolvte utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1967 var den tolvte utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant for første gang sted i Østerrike, som følge av landets seier året før med Udo Jürgens og «Merci, Chérie». Sendingen ble arrangert av den østerrikske allmennkringkasteren ORF og var den siste som ble produsert i svart-hvitt. Finalen ble avholdt lørdag 8. april 1967 i Wiener Hofburgs store festsal i Wien. Programleder var Erika Vaal.

Eurovision Song Contest 1967
Datoer
Finale: 8. april 1967
Vertskap
Sted: Østerrikes flagg Großer Festsaal der Wiener Hofburg, Wien, Østerrike
Programleder: Erika Vaal
Sjefdirigent: Johannes Fehring
Regi: Herbert Fuchs
Produsent: Karl Lackner
Konkurransesjef: Clifford Brown
Kringkaster: Österreichischer Rundfunk (ORF)
Deltakelse
Deltakere: 17
Vinner: Storbritannias flagg Storbritannia
«Puppet on a String»
Sandie Shaw
Trakk seg: Danmarks flagg Danmark
Kart over deltakere
     Deltakere     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1966        1968 ►

Til sammen deltok 17 land – ett færre enn de to årene i forveien. Danmark trakk seg fra konkurransen i 1967 og deltok igjen i 1978.

Etter fem andreplasseringer lyktes Storbritannia å få sin første seier med «Puppet on a String», fremført av en barføtt Sandie Shaw. Vinnersangen fikk stor kommersiell suksess etter konkurransen, og i Norge toppet den VG-lista i seks uker – mer enn noen annen tidligere Eurovision-sang. Irland fulgte bak på en andreplass, Frankrike ble nummer tre, mens Luxembourgs Vicky Leandros og «L'amour est bleu» ble nummer fire. Sistnevnte fikk også stor kommersiell suksess, og Leandros skulle vinne konkurransen fem år senere. Monaco kompletterte topp fem med en sang skrevet av Serge Gainsbourg. Norge var representert av Kirsti Sparboe og sangen «Dukkemann», skrevet av Tor Hultin og Ola B. Johannessen. Det norske bidraget endte på en tredelt nest sisteplass med 2 stemmer.

Bakgrunn rediger

 
Großer Festsaal der Wiener Hofburg huset konkurransen i 1967.

For første gang sto Østerrike vertskap for konkurransen, etter at Udo Jürgens og «Merci, Chérie» hadde vunnet året før. Den østerrikske kringkasteren ORF la konkurransen til den store festsalen i Hofburg-palasset i hovedstaden Wien. Hofburg var vinterresidensen i Habsburg-dynastiet som styrte Østerrike-Ungarn.[1] I dag brukes Hofburg som offisiell presidentresidens.[2]

Danmark trekker seg rediger

Danmark trakk seg fra konkurransen dette året og skulle ikke komme tilbake igjen før i 1978. Bakgrunnen var en økende dansk misnøye med konkurransens form, og Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi».[3][4][5] Flere andre land, også Norge, hadde en deltakelse opp til vurdering, men valgte å forbli i konkurransen.[5] Deltakerantallet gikk derfor ned fra 18 til 17 land.

Nye regler og ny juryordning rediger

Etter økende kritikk mot konkurransen og misnøye rundt utbredt nabostemming året før, gjorde EBU dette året flere endringer i konkurransen.[2] Blant annet gikk man tilbake til poengsystemet som ble brukt i perioden 1957–1961, der hvert land hadde ti jurymedlemmer som ga én stemme til sin favoritt. I et forsøk på å modernisere konkurransen i møte med den stadig mer fremtredende popmusikken, ble også juryenes sammensetning endret. Heretter måtte halvparten av jurymedlemmene være under 30 år.[2]

I tillegg måtte hvert deltakerland fra nå av stille med en offisiell representant, også kalt delegasjonsleder.[2] Delegasjonslederen skulle være til stede under prøvene og var arrangørenes kontaktperson. Hen skulle også kunne ta hasteavgjørelser på vegne av sitt lands artist. Dette ble hovedsakelig gjort for å unngå lignende scenarioer som året før, da Italias artist, Domenico Modugno, egenhendig bestemte seg for å kutte orkesteret fordi han var misfornøyd med låtarrangementet.[2]

Sendingen ble også dette året overført til Øst-Europa gjennom Intervision. Dette var også den siste konkurransen som ble produsert i svart-hvitt; fra og med 1968 ble finalene sendt i farger. Sendingen fra Wien varte i 1 time og 47 minutter.[6]

Sendingen rediger

Finalen ble overført i svart-hvitt direkte fra Hofburg lørdag 8. april 1967 klokken 22.00–23.47 lokal og norsk tid.

Salen var pyntet med blomsteroppsatser, og scenen hadde tre svingende speil og en trapp i midten.[7] Sendingen åpnet at kapellmester Johannes Fehring og ORFs orkester spilte «Wiener Blut» av Johann Strauss d.y., før fjorårsvinner Udo Jürgens tok over taktstokken og dirigerte orkesteret til sin egen «Merci, Chérie».

Deretter tok programleder Erika Vaal over og ønsket seerne velkommen på tysk, fransk, engelsk, italiensk, spansk og russisk.[6] Hun avsluttet med å beklage til seere i øvrige land med å si: «Jeg skulle gjerne ha ønsket dere velkommet på morsmålet deres, men tiden var for knapp til at jeg kunne lære meg dem. Men skulle det bli en ny konkurranse i nær fremtid i Wien, skal jeg gjøre mitt beste for å lære dem».[6] Den muligheten fikk hun ikke – det skulle gå 48 år før Østerrike arrangerte Eurovision Song Contest igjen. Vaal døde også halvannet år før Wien på ny sto vertskap i 2015.

Deretter startet presentasjonen av de 17 deltakerlåtene. Startrekkefølgen var på forhånd avgjort ved loddtrekning. Nederland startet, mens Irland avsluttet. Norge fikk startnummer 13.

Avstemningen rediger

 
Sandie Shaw fikk suksess med «Puppet on a String».

Etter at alle land hadde fremført bidragene sine, var det en fem minutters pause før avstemningen. Pausenummeret var guttekoret Wiener Sängerknaben som sang «An der schönen blauen Donau».

Hvert land hadde en jury på ti medlemmer, der halvparten måtte være under 30 år.[7] Hvert medlem ga én stemme til sin favorittsang. Det betød at hvert land hadde ti stemmer til fri distribusjon, unntatt sangen fra juryens eget land. EBUs oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown.

Storbritannia tok raskt ledelsen i avstemningen, og med 7 stemmer hver fra juryene i Sveits, Frankrike og Norge, sikret Storbritannia seg seieren med 47 poeng – mer enn dobbelt så mange stemmer som Irlands 22. Dette var den klareste seieren siden Italia vant med 49 poeng mot 17 tre år tidligere.

For første gang kunne også tv-seerne følge med på artistene mens poengene kom inn, for tv-produsentene viste bilder fra artistenes oppholdsrom, green room, underveis i avstemningen. Mot slutten var det flere tekniske problemer med poengtavlen. Flere land fikk feil poengsum, og Clifford Brown måtte gripe inn flere ganger for å få rettet poengsummene. Programleder Erika Vaal erklærte også vinneren for tidlig, da hun glemte å kalle opp Irland som siste jury. I green room kunne seerne se fjorårsvinner Udo Jürgens forsøke å dra Sandie Shaw opp fra en stol, hvorpå Shaw svarte med å klapse ham på hånden. Da Irland omsider fikk slippe til med sine stemmer, kvitterte den irske poengoppleseren humoristisk: «I thought we were going to be left out» (jeg trodde vi skulle bli utelatt).[6]

Hiter og vinnere rediger

Utdypende artikkel: Puppet on a String

Blant deltakerne var Vicky Leandros som fremførte «L'amour est bleu» for Luxembourg. Sangen kom på fjerdeplass, men ble likevel en stor internasjonal hit. Den franske musikeren Paul Mauriat fikk også stor suksess med en instrumentalversjon av sangen, kalt «Love Is Blue».[8] Vicky Leandros skulle også vinne konkurransen fem år etter med «Après toi».

Stor kommersiell suksess fikk også vinnersangen «Puppet on a String» fra Storbritannia. Etter å ha blitt nummer to fem ganger tidligere, var dette britenes første seier. Sangen ble fremført av Sandie Shaw, som stilte barfotet på scenen. I avstemningen vant den en overlegen seier med 47 poeng, mer enn dobbelt så mange poeng som Irland på andreplass. Hele syv av de ti medlemmene i den norske juryen hadde sangen som sin favoritt.[9] Shaw har senere forklart Eurovision-seieren med at hun allerede var populær på kontinentet. Sangen ble også en kjempesuksess over store deler av verden. Blant annet ble «Puppet on a String» den mestselgende singelen i Vest-Tyskland i 1967, og den toppet norsk VG-lista i seks uker.[10][11]

Norges bidrag rediger

 
Kirsti Sparboe på fanget til svenske Östen Warnerbring under avstemningen.

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1967

Dette var åttende gang Norge deltok i Eurovision Song Contest, og for andre gang var Kirsti Sparboe Norges representant. Også Norge deltok med en sang om en dukke – «Dukkemann», komponert av Tor Hultin med tekst av Ola B. Johannessen. I den norske finalen ble vinnersangen sunget av Torill Ravnaas med lite orkester og Kirsti Sparboe med Kringkastingsorkestret.

Etter finalen var komponist-kjempen Egil Monn-Iversen klar på at Kirsti Sparboe måtte få reise til Wien. Han begrunnet det med at «Dukkemann» spenner over nesten to oktaver, og at Sparboe hadde stemmeregister nok til å beherske låten. NRK valgte da også Sparboe til å synge det norske bidraget, et oppdrag hun også hadde i 1965. Da VG spurte Monn-Iversen om Norges sjanser i Wien, svarte han: «Blant de seks beste, skulle jeg anta.»[12] Norge ble imidlertid nummer 14 av 17, med bare to stemmer – ett fra Nederland og ett fra Sverige.

Erik Diesen kommenterte sendingen fra Wien, mens Øivind Bergh var Norges dirigent. Sverre Christophersen leste den norske juryens stemmer fra studio på NRK Marienlyst i Oslo.[13]

Den norske juryen hadde ti medlemmer som hver hadde én stemme å gi til sin favoritt. Den norske juryen stemte slik:

Stemmer Land
7   Storbritannia
2   Sverige
1   Tyskland

Deltakere og resultat rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[14] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Plass Poeng
01   Nederland Thérèse Steinmetz «Ring-dinge-ding» 14 2
02   Luxembourg Vicky Leandros «L'amour est bleu» 4 17
03   Østerrike Peter Horton «Warum es hunderttausend Sterne gibt» 14 2
04   Frankrike Noëlle Cordier «Il doit faire beau là-bas» 3 20
05   Portugal Eduardo Nascimento «O vento mudou» 12 3
06   Sveits Géraldine «Quel cœur vas-tu briser?» 17 0
07   Sverige Östen Warnerbring «Som en dröm» 8 7
08   Finland Fredi «Varjoon – suojaan» 12 3
09   Tyskland Inge Brück «Anouschka» 8 7
10   Belgia Louis Neefs «Ik heb zorgen» 7 8
11   Storbritannia Sandie Shaw «Puppet on a String» 1 47
12   Spania Raphael «Hablemos del amor» 6 9
13   Norge Kirsti Sparboe «Dukkemann» 14 2
14   Monaco Minouche Barelli «Boum-Badaboum» 5 10
15   Jugoslavia Lado Leskovar «Vse rože sveta» 8 7
16   Italia Claudio Villa «Non andare più lontano» 11 4
17   Irland Sean Dunphy «If I Could Choose» 2 22

Tilbakevendende artister rediger

Artist Land Deltok i
Claudio Villa   Italia 1962
Kirsti Sparboe   Norge 1965
Raphael   Spania 1966

Bidrag og låtskrivere rediger

Oversikt over bidrag, låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk. Tabellen er sortert i alfabetisk rekkefølge etter deltakerland.[15][16]

Land Sang Komponist Tekstforfatter Språk Norsk oversettelse
  Belgia «Ik heb zorgen» Paul Quintens Phil van Cauwenbergh Nederlandsk Jeg har bekymringer
  Finland «Varjoon – suojaan» Lasse Mårtenson Alvi Vuorinen Finsk Inn i skyggen – inn til trygghet
  Frankrike «Il doit faire beau là-bas» Hubert Giraud Pierre Delanoë Fransk Været må være bra der
  Irland «If I Could Choose» Michael Coffey Wesley Burrowes Engelsk Om jeg kunne velge
  Italia «Non andare più lontano» Gino Mescoli Vito Pallavicini Italiensk Ikke gå lenger unna
  Jugoslavia «Vse rože sveta» Urban Koder Milan Lindič Slovensk Alle verdens blomster
  Luxembourg «L'amour est bleu» André Popp Pierre Cour Fransk Kjærligheten er blå
  Monaco «Boum-Badaboum» Serge Gainsbourg Fransk –
  Nederland «Ring-dinge-ding» Johnny Holshuyzen Gerrit den Braber Nederlandsk –
  Norge «Dukkemann» Tor Hultin Ola B. Johannessen Norsk –
  Portugal «O vento mudou» Nuno Nazareth Fernandes João Magalhães Pereira Portugisisk Vinden har snudd
  Spania «Hablemos del amor» Manuel Alejandro Spansk La oss snakke om kjærligheten
  Storbritannia «Puppet on a String» Bill Martin, Phil Coulter Engelsk Tråddukke
  Sveits «Quel cœur vas-tu briser?» Daniel Faure Gérard Gray Fransk Hvilket hjerte skal du knuse?
  Sverige «Som en dröm» Curt Petterson, Marcus Österdahl Patrice Hellberg Svensk Som en drøm
  Tyskland «Anouschka» Hans Blum Tysk Annusjka (navn på en kvinne)
  Østerrike «Warum es hunderttausend Sterne gibt» Kurt Peche Karin Bognar Tysk Hvorfor er det hundre tusen stjerner?

Poengtavle rediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[9]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                 
  Nederland 1 1 2 14
  Luxembourg 4 2 1 2 1 1 1 3 2 17 4
  Østerrike 1 1 2 14
  Frankrike 1 2 1 1 4 2 2 2 4 1 20 3
  Portugal 1 1 1 3 12
  Sveits 0 17
  Sverige 1 1 2 1 2 7 8
  Finland 1 1 1 3 12
  Tyskland 1 1 1 1 1 1 1 7 8
  Belgia 1 3 1 1 1 1 8 7
  Storbritannia 2 5 3 7 1 7 1 2 3 3 7 3 2 1 47 1
  Spania 1 1 1 2 1 2 1 9 6
  Norge 1 1 2 14
  Monaco 2 1 1 5 1 10 5
  Jugoslavia 1 1 1 1 2 1 7 8
  Italia 1 1 1 1 4 11
  Irland 1 3 1 2 2 4 3 2 2 1 1 22 2

Dirigenter rediger

Mens Johannes Fehring var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[17]

Land Dirigent
  Nederland Dolf van der Linden
  Luxembourg Claude Denjean
  Østerrike Johannes Fehring
  Frankrike Franck Pourcel
  Portugal Armando Tavares Belo
  Sveits Hans Möckel
  Sverige Mats Olsson
  Finland Ossi Runne
  Tyskland Hans Blum
  Belgia Francis Bay
  Storbritannia Kenny Woodman
  Spania Manuel Alejandro
  Norge Øivind Bergh
  Monaco Aimé Barelli
  Jugoslavia Mario Rijavec
  Italia Giancarlo Chiaramello
  Irland Noel Kelehan

Kommentatorer og poengopplesere rediger

Poengopplesere rediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

  1.   Nederland – Ellen Blazer[18]
  2.   Luxembourg – Ukjent
  3.   Østerrike – Walter Richard Langer
  4.   Frankrike – Jean-Claude Massoulier[19]
  5.   Portugal – Maria Manuela Furtado[20]
  6.   Sveits – Alexandre Burger
  7.   Sverige – Edvard Matz[21]
  8.   Finland – Poppe Berg[22]
  9.   Tyskland – Lia Wöhr
  10.   Belgia – Ward Bogaert
  11.   Storbritannia – Michael Aspel[23]
  12.   Spania – Margarita Nicola
  13.   Norge – Sverre Christophersen[13]
  14.   Monaco – Ukjent
  15.   Jugoslavia – Ukjent
  16.   Italia – Mike Bongiorno
  17.   Irland – Gay Byrne[24]

Kommentatorer og sendinger rediger

Alle de 17 deltakerlandene overførte finalen direkte. Alle hadde egne kommentatorer som formidlet informasjon, farger og hendelser direkte til seerne hjemme. Oversikt over kommentatorer og sendinger under Eurovision Song Contest 1967:[25][26]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Belgia BRT BRT Nederlandsk: Herman Verelst [27][28]
RTB RTB Fransk: Paule Herreman [28][29]
  Finland Yle TV-ohjelma 1 Finsk: Aarno Walli [30][22]
Yleisohjelma
Ruotsinkielinen ula-ohjelma Svensk: Ukjent
  Frankrike ORTF Première Chaîne Pierre Tchernia [29][31][32][33]
France Inter
  Irland RTÉ RTÉ Brendan O'Reilly [34]
RTÉ Radio Kevin Roche
  Italia Rai Secondo Programma Renato Tagliani [35]
  Jugoslavia JRT TV Beograd Serbisk: Miloje Orlović [36]
TV Ljublijana Slovensk: Tomaž Terček [37][38]
TV Zagreb Kroatisk: Mladen Delić [36][39]
  Luxembourg CLT Télé-Luxembourg Jacques Navadic [29]
  Monaco Télé Monte-Carlo Brukte Frankrikes kommentator [40]
  Nederland NTS Nederland 1 Leo Nelissen [28][41][42]
NRU Hilversum 1 Ukjent
  Norge NRK NRK Fjernsynet Erik Diesen [43]
NRK Radio Erik Diesen, sendt i opptak fra 22.30
  Portugal RTP RTP Henrique Mendes [44]
  Spania TVE TVE 1 Federico Gallo [45][46]
RNE RNE Ukjent
  Storbritannia BBC BBC1 Rolf Harris [26][47]
  Sveits SRG SSR TV DRS Tysk: Theodor Haller [37][48]
TSR Fransk: Robert Burnier [32]
RSR 2 [33]
TSI Italiensk: Giovanni Bertini [49]
  Sverige Sveriges Radio Sveriges Radio TV Christina Hansegård [30][43][50]
SR P3
  Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Hans-Joachim Rauschenbach [29][32][48]
  Østerrike ORF FS1 Emil Kollpacher [51][52]

Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land rediger

I tillegg til de 17 deltakerlandene ble sendingen også overført til flere ikke-deltakende land, blant andre Bulgaria, Romania, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Øst-Tyskland gjennom Intervision.[26] Under er en oversikt over bekreftede sendinger:

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Romania TVR TVR Ukjent, sendt i opptak 15. april 1967 [53]
  Ungarn MTV Magyar Televízió Ukjent [54]

Referanser rediger

  1. ^ Bratberg, Terje (26. april 2023). «Hofburg». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 26. juni 2023. 
  2. ^ a b c d e «Throwback Thursday: Eurovision 1967». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. 24. august 2017. Arkivert fra originalen 26. mars 2023. Besøkt 26. juni 2023. 
  3. ^ Merete Harding. «Niels-Jørgen Kaiser i Dansk Biografisk Leksikon, 3. udg». Gyldendal 1979–84. Besøkt 26. juni 2023. 
  4. ^ NTB (22. juni 1966). «Danmark Radio trekker seg fra Melodi Grand Prix». Fremtiden. s. 1. «Den danske radios programutvalg vedtok tirsdag at Danmark ikke skal delta i det internasjonale Melodi Grand Prix-arrangementet neste år. Årsaken er at disse arrangementene er betydelig forringet kvalitetsmessig.» 
  5. ^ a b «Danmark sier nei til Grand Prix. NRK fortsatt med». Haugesunds Dagblad. – via Nasjonalbiblioteket. 24. juni 1966. s. 10. 
  6. ^ a b c d «Eurovision Song Contest 1967 – full show». ORF/EBU. 8. april 1967. Besøkt 26. juni 2023 – via YouTube. 
  7. ^ a b «Vienna 1967». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 26. juni 2023. 
  8. ^ «Paul Mauriat – Biography | Billboard». www.billboard.com (engelsk). Arkivert fra originalen 4. mai 2018. Besøkt 23. juli 2017. 
  9. ^ a b «Eurovision Song Contest 1967 – poeng land for land». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 26. juni 2023. 
  10. ^ Eivind M. Sætre (23. august 2012). «Sandie Shaw – Puppet on a String». GV-musikk.no. Arkivert fra originalen 8. februar 2017. Besøkt 7. februar 2017. 
  11. ^ «VG-lista for 'Puppet on a String'». IFPI Norge. Besøkt 26. juni 2023. 
  12. ^ «Kirsti Sparboe til Grand Prix finalen i Wien». Verdens Gang. 27. februar 1967. s. 7. 
  13. ^ a b «Melodi Grand Prix 1967 fra Wien». Sandefjords Blad. Nasjonalbiblioteket. 8. april 1967. s. 8. Besøkt 3. september 2022. 
  14. ^ «Final of Vienna 1967 – Scoreboard». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 18. september 2022. 
  15. ^ «1967 – Diggiloo Thrush». www.diggiloo.net. Besøkt 26. juni 2023. 
  16. ^ «Participants of Vienna 1967». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 26. juni 2023. 
  17. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  18. ^ «Nederlandse jurywoordvoerders bij het Eurovisie Songfestival». eurovisionartists.nl. Besøkt 27. juni 2023. 
  19. ^ Tchernia, Pierre (8. april 1967). 11ème Concours Eurovision de la Chanson 1967 (tv-produksjon). Østerrike: ORF, ORTF (kommentar). 
  20. ^ «Comentadores Do ESC – escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português» (portugisisk). 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 27. juni 2023. 
  21. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing AB. s. 66–67. ISBN 91-89136-29-2. 
  22. ^ a b «Eurovision laulumestaruus ratkeaa». Helsingin Sanomat (finsk). 8. april 1967. s. 37. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves). 
  23. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume One: The 1950s and 1960s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 433–443. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  24. ^ «Irish Eurovision jury (1967)». stillslibrary.rte.ie (fotografi) (engelsk). RTÉ Archives. 5. juli 2012. Besøkt 27. juni 2023. 
  25. ^ «The Eurovision Song Contest (1967)». imdb.com. Besøkt 21. juli 2017. 
  26. ^ a b c Roxburgh, Gordon (2012). Songs For Europe The United Kingdom at The Eurovision Song Contest Volume One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales: Telos. s. 433–443. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  27. ^ Adriaens, Manu; Loeckx-Van Cauwenberge, Joken (2003). Blijven kijken!: vijftig jaar televisie in Vlaanderen. Lannoo, Belgia. ISBN 90-209-5274-9. 
  28. ^ a b c «Radio en tv». Limburgs Dagblad (nederlandsk). Heerlen, Nederland: – via Delpher. 8. april 1967. s. 9. 
  29. ^ a b c d «Radio-Télévision». Luxemburger Wort (fransk og tysk). Luxembourg by, Luxembourg: viewer.eluxemburgensia.lu. 7. april 1967. s. 15. Besøkt 31. desember 2022. 
  30. ^ a b «Radio ja televisio». Helsingin Sanomat (finsk). 8. april 1967. s. 37. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves). 
  31. ^ «1967 – Vienne». songcontest.free.fr. Besøkt 30. juni 2023. 
  32. ^ a b c «TV – samedi 8 avril». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 6. april 1967. s. 49. Besøkt 30. juni 2023. 
  33. ^ a b «Programmes radio – samedi 8 avril». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA. 6. april 1967. s. 58–59. Besøkt 30. juni 2023 – via Scriptorium. 
  34. ^ «Television and Radio». The Irish Times. 8. april 1967. s. 16. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves). 
  35. ^ «Oggi alla TV». La Stampa. Torino, Italia: www.archiviolastampa.it. 8. april 1967. s. 4. Besøkt 30. juni 2023. 
  36. ^ a b «Eurovision 1967 Yugoslavia: Lado Leskovar – "Vse Rože Sveta"». Eurovisionworld (engelsk). Besøkt 30. juni 2023. 
  37. ^ a b Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (engelsk). Besøkt 6. april 2023. 
  38. ^ «Televizija – sobota – 8. aprila» (PDF). Glas. Kranj, SR Slovenia, Jugoslavia. 8. april 1967. s. 14. Arkivert (PDF) fra originalen 31. desember 2022. 
  39. ^ «Televizija – Subota 8. travnja». Slobodna Dalmacija. Split, SR Kroatia, Jugoslavia. 8. april 1967. s. 6. Besøkt 30. juni 2023. 
  40. ^ «Monaco – Vienna 1967». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 30. juni 2023. 
  41. ^ «Thérèse bijt de spits an». Friese Koerier (nederlandsk). Heerenveen, Nederland: – via Delpher. 7. april 1967. s. 2. Besøkt 30. juni 2023. 
  42. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival». www.eurovisionartists.nl. Besøkt 24. juni 2023. 
  43. ^ a b «Radio – Fjernsyn». Moss Dagblad. – via Nasjonalbiblioteket. 8. april 1967. s. 7. 
  44. ^ «Boletim do dia». Diário de Lisboa. casacomum.org. 8. april 1967. s. 22. Besøkt 30. juni 2023. 
  45. ^ LOS40 (28. mars 2018). «Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (spansk). Besøkt 15. januar 2023. 
  46. ^ «Programas de Radio y TV». La Vanguardia (spansk). Barcelona, Spania: Hemeroteca – La Vanguardia. 8. april 1967. s. 54. Besøkt 30. desember 2022. 
  47. ^ «Eurovision Song Contest: Grand Prix 1967– BBC1». Radio Times. BBC Genome Project. 8. april 1967. Besøkt 30. juni 2023. 
  48. ^ a b «Fernsehen». Neue Zürcher Nachrichten (tysk). Zürich, Sveits: e-newspaperarchives.ch. 1. april 1967. s. 22. Besøkt 30. juni 2023. 
  49. ^ «Radiotivù». Gazzetta Ticinese (italiensk). Lugano, Sveits: Sistema bibliotecario ticinese. 8. april 1967. s. 3. Besøkt 30. juni 2023. 
  50. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing AB. s. 66–67. ISBN 91-89136-29-2. 
  51. ^ «Eurovision 1967 Austria: Peter Horten – "Warum Es Hunderttausend Sterne Gibt"». Eurovisionworld (engelsk). Besøkt 30. juni 2023. 
  52. ^ «1967 Eurovision Song Contest Full Show in Vienna (German Commentary by Emil Kollpacher)». ORF/EBU. 8. april 1967. Besøkt 30. juni 2023 – via YouTube.  00:50: «God aften, mine damer og herrer. Dette er Emil Kollpacher som kommenterer fra den store festsalen i Wiener Hofburg.»
  53. ^ «Televiziune – sîmbătă 15 aprilie». Programul de Radio și Televiziune (rumensk). 8. april 1967. Arkivert fra originalen 31. desember 2022. Besøkt 27. juni 2023. 
  54. ^ «A TV műsora – április. 3–9». Rádió és Televízióújság (ungarsk). MTVA Archívum. 3. april 1967. s. 22–24. Arkivert fra originalen 31. desember 2022. Besøkt 27. juni 2023. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1967&oldid=24153946»