Eurovision Song Contest 1956

første utgave av EBUs årlige sangkonkurranse
Eurovision Song Contest 1956
ESC 1956 logo.svg
Dato: 24. mai 1956
Sted: Sveits Teatro Kursaal,
Lugano, Sveits
Programleder: Lohengrin Filipello
Sjefdirigent: Fernando Paggi
Regi: Franco Marazzi
Konkurransesjef: Rolf Liebermann
Kringkaster: Sveits Società svizzera di radiodiffusione (SRG SSR)
Deltakere: 7 (to bidrag fra hvert land)
Vinner: Sveits Sveits
«Refrain»
Lys Assia
Deltakelse
Debuterte: Nederland Nederland
Sveits Sveits
Belgia Belgia
Luxembourg Luxembourg
Tyskland Tyskland
Italia Italia
Frankrike Frankrike
Eurovision Song Contest
Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg 1957►

Eurovision Song Contest 1956 var den første utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemsland. Konkurransen ble arrangert torsdag 24. mai 1956 i Teatro Kursaal i Lugano i Sveits. Programleder var Lohengrin Filipello, og orkesteret ble ledet av Fernando Paggi.[1] Sendingen ble arrangert av den sveitsiske kringkasteren Società svizzera di radiodiffusione.

Svært få europeere hadde fjernsyn på denne tiden, og sendingen var derfor i stor grad lagt opp som en radiosending. Tv-opptaket fra finalen er heller ikke bevart, bare radioopptaket. Syv land deltok, hver med to sanger. Avstemningen var hemmelig, og bare vinneren ble offentliggjort. Finalen ble vunnet av vertsnasjonens Lys Assia med sangen «Refrain».

BakgrunnRediger

 
Deltakerlandene i 1956. Algerie er markert, siden landet var en del av Frankrike frem til 1962.

I 1950-årene var Europa fremdeles sterkt preget av etterdønningene etter andre verdenskrig. Etter forslag fra den sveitsiske fjernsynsarbeideren Marcel Bezençon ønsket derfor Den europeiske kringkastingsunion å skape et samlende, felleseuropeisk tv-program som også kunne promotere organisasjonen. Kringkastingsunionen vurderte flere forslag og alternativer, blant annet en konkurranse for amatørunderholdere. Under EBUs møte i Monaco i januar 1955 falt imidlertid valget på en internasjonal sangkonkurranse, inspirert av den italienske Sanremo-festivalen. Målet med konkurransen var å «oppmuntre til produksjon av originale sanger og å stimulere, gjennom en internasjonal konkurranse, til vennskapelig rivalisering mellom låtskrivere».[2] 19. oktober samme år ga EBU endelig grønt lys for konkurransen og aksepterte tilbudet fra sveitsisk fjernsyn om å arrangere den første finalen i sveitsiske Lugano.[2][3]

Bare syv land deltok, og hvert land stilte med to sanger: Vest-Tyskland, Nederland, Belgia, Luxembourg, Frankrike, Sveits og Italia. Danmark og Østerrike ønsket også å delta i konkurransen, men meldte seg ikke på innen tidsfristen.[1] Også Storbritannia skal også ha misset tidsfristen, men i 2017 avslørte EBU at dette ikke var tilfelle.[4] BBC hadde ingen planer om å delta i den første konkurransen, men laget i stedet sin egen nasjonale konkurranse samme år: Festival of British Popular Songs. Den britiske sangkonkurransen ble også en inspirasjon for EBU og førte til flere endringer i Eurovision Song Contest året etter. Storbritannia, Østerrike og Danmark debuterte alle i 1957.[4]

SendingenRediger

 
Sveitsiske Lys Assia ble konkurransens første vinner med sangen «Refrain».

Finalen ble arrangert i kasinokomplekset Teatro Kursaal torsdag 24. mai 1956. Sendingen startet klokken 21.00 og varte til 22.40 sentraleuropeisk tid. Deltakerlandene stilte med to låter hver, og sangene kunne maksimalt være tre og et halvt minutt lange. Sangene ble akkompagnert av et 24-manns orkester under ledelse av Fernando Paggi, men landene kunne bruke sin egen dirigent om de ønsket. EBU anbefalte også deltakerlandene å arrangere en nasjonal sangkonkurranse for å plukke ut sine bidrag til Eurovision Song Contest.[1] Startrekkefølgen ble trukket på forhånd, men landene kunne bestemme selv hvilket av sine to bidrag som skulle fremføres først.[5]

Svært få europeere hadde tilgang til fjernsyn på denne tiden, og sendingen var derfor i hovedsak lagt opp som en radiosending. Konkurransen ble likevel filmet og sendt på tv, men tv-opptakene eksisterer ikke lenger, bare radioopptaket. Det finnes imidlertid et filmavis-opptak av vinnerfremføringen.[1][6][7]

Etter at de 14 sangene var fremført, gikk juryene i gang med å kåre vinneren. Hvert deltakerland hadde to dommere på plass i Teatro Kursaal. Unntaket var Luxembourg som fikk innvilget at de sveitsiske dommerne stemte på deres vegne. De tolv jurymedlemmene sto fritt til å stemme på de sangene de likte best, også bidragene fra sitt eget land. Det er ikke kjent hvilken poengskala dommerne brukte, eller hvordan de stemte.

Avstemningen tok så lang tid at pauseunderholdningen, et plystrenummer med gruppen Joyeux Rossignols, måtte forlenges. Juryens stemmegivning ble aldri offentliggjort i programmet, og juryens talsmann, Rolf Liebermann, kunngjorde enkelt og greit at «Refrain» hadde vunnet. Sendingen varte i 1 time og 40 minutter, under halvparten så lenge som dagens finaler.[1]

Bidragene fra Frankrike og Belgia ble ikke spilt inn av artistene som fremførte sangene i Eurovision Song Contest.[8]

DeltakereRediger

Det komplette resultatet fra konkurransen har aldri blitt avslørt, og det finnes heller ikke i EBUs arkiver. Forsøk på å rekonstruere avstemningen ved å intervjue jurymedlemmene har heller ikke resultert i et pålitelig resultat.[1] Den italienske avisen La Stampa skrev dagen etter konkurransen at Sveits' vinnerbidrag hadde fått 102 poeng, men dette har aldri blitt bekreftet av arrangøren eller EBU.[9] Under er deltakerne. Vinnerlandet Sveits er markert med gul bakgrunn.[10]

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse
01   Nederland Jetty Paerl «De vogels van Holland» Nederlandsk Hollands fugler
02   Sveits Lys Assia «Das alte Karussell» Tysk Den gamle karusellen
03   Belgia Fud Leclerc «Messieurs les noyés de la Seine» Fransk Seinens druknede herrer
04   Tyskland Walter Andreas Schwarz «Im Wartesaal zum großen Glück» Tysk På venterommet til den store lykken
05   Frankrike Mathé Altéry «Le temps perdu» Fransk Den tapte tiden
06   Luxembourg Michèle Arnaud «Ne crois pas» Fransk Tro ikke
07   Italia Franca Raimondi «Aprite le finestre» Italiensk Åpne vinduene
08   Nederland Corry Brokken «Voorgoed voorbij» Nederlandsk Forbi for godt
09   Sveits Lys Assia «Refrain» Fransk Refreng
10   Belgia Mony Marc «Le plus beau jour de ma vie» Fransk Den vakreste dagen i mitt liv
11   Tyskland Freddy Quinn «So geht das jede Nacht» Tysk Slik går hver en kveld
12   Frankrike Dany Dauberson «Il est là» Fransk Han er der
13   Luxembourg Michèle Arnaud «Les amants de minuit» Fransk Midnattselskerne
14   Italia Tonina Torrielli «Amami se vuoi» Italiensk Elsk meg om du vil

LåtskrivereRediger

Land Sang Komponist Tekstforfatter
  Nederland «De vogels van Holland» Cor Lemaire Annie M. G. Schmidt
  Sveits «Das alte Karussell» Georg Benz Stahl
  Belgia «Messieurs les noyés de la Seine» Jean Miret, Jacques Say Robert Montal
  Tyskland «Im Wartesaal zum großen Glück» Walter Andreas Schwarz
  Frankrike «Le temps perdu André Lodge Rachèle Thoreau
  Luxembourg «Ne crois pas» Christian Guitreau
  Italia «Aprite le finestre» Virgilio Panzuti Pino Perotti
  Nederland «Voorgoed voorbij» Jelle de Vries
  Sveits «Refrain» Géo Voumard Émile Gardaz
  Belgia «Le plus beau jour de ma vie» Claude Alix David Bee
  Tyskland «So geht das jede Nacht» Lothar Olias Peter Mösser
  Frankrike «Il est là» Simone Vallauris
  Luxembourg «Les amants de minuit» Jacques Lassry Simone Laurencin
  Italia «Amami se vuoi» Vittorio Mascheroni Mario Panzeri

DirigenterRediger

Mens Fernando Paggi var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[11]

Land Dirigent 
  Nederland Fernando Paggi[a]
  Sveits Fernando Paggi
  Belgia Léo Souris
  Tyskland Fernando Paggi
  Frankrike Franck Pourcel
  Luxembourg Jacques Lassry
  Italia Gian Stellari

KommentatorerRediger

Alle deltakerlandene kringkastet finalen, i tillegg til Danmark og Østerrike. Britiske BBC viste bare siste halvdel av konkurransen direkte.[3][13] Under er en oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1956.[14]

Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Belgia INR INR Janine Lambotte
NIR NIR TV Nand Baert
  Frankrike RTF RTF Télévision Michèle Rebel [15]
Paris-Inter Ukjent
  Italia Rai Programma Nazionale Franco Marazzi[16][17]
Secondo Programma
  Luxembourg CLT Télé-Luxembourg Michèle Rebel
  Nederland NTS NTS Piet te Nuyl[18][19][12]
  Sveits SF SRG Ukjent
DRS Radio Beromünster Ukjent
TSR TSR TV Georges Hardy[20]
RSR Radio Sottens Ukjent[21]
RTS Radio Monte Ceneri Ukjent
  Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Wolf Mittler

Kommentatorer for ikke-deltakende landRediger

Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Danmark DR Statsradiofonien Fjernsyn Jens Fr. Lawaetz[22]
  Storbritannia BBC  BBC Television Service Wilfrid Thomas[13]
  Østerrike ORF ORF Wolf Mittler

NoterRediger

  1. ^ Dolf van der Linden skulle egentlig ha dirigert de to nederlandske bidragene, men ble forhindret fra å reise til Lugano. Dermed steppet Paggi inn som dirigent for Nederlands bidrag.[12]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f «Lugano 1956». Eurovision.tv (engelsk). Besøkt 26. september 2021. 
  2. ^ a b Gordon Roxburgh (19. oktober 2015). «A diamond day for the Eurovision Song Contest». eurovision.tv. EBU. Besøkt 3. august 2018. 
  3. ^ a b European Broadcasting Union. «The Story – Eurovision Song Contest». European Broadcasting Union. Besøkt 28. august 2016. 
  4. ^ a b Paul Jordan og Gordon Roxburgh (11. januar 2017). «Shining a light on the United Kingdom: 60 Years at Eurovision». eurovision.tv. Besøkt 19. mars 2017. «Contrary to popular fan myths, the UK did not intend to enter in 1956 as the BBC had previously created their own separate contest, the Festival Of British Popular Songs, and elements of that contest were incorporated into the 1957 Eurovision Song Contest.» 
  5. ^ Nathaly Schwarm-Bronson. «Eurovision Song Contest: the Story» (PDF). Eurofestivalitalia.net. Besøkt 3. august 2018. 
  6. ^ «Happy Birthday, Eurovision Song Contest». eurovision.tv. 24. mai 2012. Besøkt 19. mars 2017. 
  7. ^ «Full reprise - Eurovision Song Contest 1956: Lys Assia - Refrain». YouTube. 24. mai 1956. Besøkt 26. september 2021. 
  8. ^ Diggiloo.net: 1956 Besøkt 23. mai 2010
  9. ^ «Canzoni tristi al concorso di Lugano». La Stampa (italiensk). 25. mai 1956. s. 3. 
  10. ^ «Result of Lugano 1956 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 14. september 2022. 
  11. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  12. ^ a b «Kijk naar: Song festival». De Telegraaf (nederlandsk). 24. mai 1956. s. 9. 
  13. ^ a b «Grand Prix of the Eurovision Song Competition – BBC Television 24 May 1956». genome.ch.bbc.co.uk. BBC Genome. Besøkt 3. august 2018. 
  14. ^ «The Eurovision Song Contest (1956) – Full Cast». imdb.com. Besøkt 22. november 2017. 
  15. ^ «Concours Eurovision de la Chanson 1956» (fransk). Songcontest.free.fr. 23. mars 2008. Besøkt 5. mars 2012. 
  16. ^ «I programmi della tv». www.archiviolastampa.it. La Stampa – Consultazione Archivio. 24. mai 1956. Besøkt 19. september 2022. 
  17. ^ «Oggi e domani alla radio». www.archiviolastampa.it. La Stampa – Consultazione Archivio. 24. mai 1956. Besøkt 19. september 2022. 
  18. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival». Eurovision Artists (nederlandsk). 
  19. ^ «Wegwijs in de aether». www.delpher.nl (nederlandsk). Limburgsch dagblad. 23. mai 1956. Besøkt 19. september 2022. 
  20. ^ «La télévision». Radio Je vois tout – actualité télévision. scriptorium.bcu-lausanne.ch. 17. mai 1956. s. 48. Besøkt 19. september 2022. 
  21. ^ «Radio, jeudi 24 Mai». Radio Je vois tout - actualité télévision. Scriptorium. 17. mai 1956. Besøkt 19. september 2022. 
  22. ^ «60 years ago today: Eurovision began». Eurovisionworld (engelsk). 24. mai 2016. Besøkt 21. juli 2018. 

Eksterne lenkerRediger