Wikipedia

Eurovision Song Contest 1980

25. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1980 var den 25. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Som vinner av 1979-konkurransen, skulle Israel ha arrangert finalen, men den israelske kringkasteren sa fra seg oppgaven av økonomiske grunner. I stedet tok Nederland på seg arrangørjobben og la finalen til Nederlands Congresgebouw i Haag lørdag 19. april 1980. Programleder var Marlous Fluitsma.

Eurovision Song Contest 1980
Dato: 19. april 1980
Sted: Nederlands flagg Nederlands Congresgebouw, Haag, Nederland
Programleder: Marlous Fluitsma
Hans van Willigenburg (reporter)
Sjefdirigent: Rogier van Otterloo
Regi: Theo Ordeman
Produsent: Fred Oster
Konkurransesjef: Frank Naef
Kringkaster: Nederlandse Omroep Stichting (NOS)
Deltakere: 19
Vinner: Irlands flagg Irland
«What’s Another Year»
Johnny Logan
Deltakelse
Debuterte: Marokkos flagg Marokko
Tilbake: Tyrkias flagg Tyrkia
Trakk seg: Israels flagg Israel
Monacos flagg Monaco
Deltakere

     Deltakere

     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1979        1981 ►

Totalt stilte 19 land til start, det samme antallet som året før. Monaco og Israel trakk seg, mens Tyrkia var tilbake etter fraværet året før. I Israels fravær besluttet Marokko å delta, for første og hittil siste gang.

Vinneren ble Irland med «What’s Another Year», sunget av Johnny Logan. Dette var Irlands andre seier i konkurransen, og «What’s Another Year» fikk stor kommersiell suksess over hele Europa. Vinnersangen toppet singellistene i elleve land – inkludert Norge, der sangen lå på topp åtte uker på rad.[1] Tyskland endte på andreplass, landets beste plassering til da. Storbritannia ble nummer tre, Sveits nummer fire og vertslandet Nederland endte på femteplass. Norge var representert av Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta som sang «Sámiid ædnan». Det norske bidraget ble nummer 16 av 19, men låten har siden blitt en del av den nasjonale hukommelsen i Norge.[2][3]

Bakgrunn rediger

Etter å ha vunnet på hjemmebane i 1979 var det nok en gang Israel som fikk oppgaven med å arrangere finalen. I august 1979 besluttet imidlertid det israelske kringkastingsrådet å si fra seg arrangørjobben av økonomiske årsaker. Den israelske kringkasteren IBA skulle innføre farge-tv i 1980, og kringkasteren ønsket derfor å prioritere dette fremfor å arrangere nok en Eurovision-finale.[4] EBU måtte derfor be et annet medlemsland ta på seg arrangementet. Flere aktuelle land som Spania og Storbritannia nølte, men i oktober 1979 tok Nederland på seg arrangementet, og datoen ble fastsatt til 19. april 1980.[5] Dette var kvelden for Jom hazikaron, Israels minnedag for falne soldater og ofre for krig. I desember 1979 besluttet derfor Israel å trekke seg fra Eurovison Song Contest 1980.[6] Israelsk fjernsyn vurderte å delta og sende konkurransen i opptak dagen etter, men etter å ha mottatt flere brev fra familier til døde soldater, valgte kringkasteren å trekke seg helt fra konkurransen.[7] Dette er første gang et vinnerland ikke deltok det påfølgende året. Frem til 2023 var det også siste gang konkurransen ikke ble arrangert i landet som vant forrige konkurranse.[5]

Israels fravær gjorde det aktuelt for arabiske land å delta, og Marokko deltok for første og hittil eneste gang. Tyrkia kom tilbake etter fraværet året før, mens Monaco trakk seg fra konkurransen av økonomiske årsaker. Først i 2004 skulle fyrstedømmet komme tilbake. Dermed stilte 19 land i konkurransen, det samme antallet som året før.

Nederlandsk fjernsyn la finalen til Nederlands Congresgebouw i Haag, den samme arenaen som huset konkurransen fire år tidligere. På grunn av den korte forberedelsestiden hadde nederlandsk fjernsyn nedskalert arrangementet. De gjenbrukte deler av videomaterialet fra 1976 og brukte samme scenedekoratør som ved finalen i 1976.[5] Dette var fjerde gang Nederland arrangerte en Eurovision-finale.

Sendingen rediger

 
Programleder Marlous Fluitsma under prøvene.

Sendingen markerte at det var den 25. konkurransen i rekken, og programmet åpnet med bilder av kjente nederlandske attraksjoner som tulipaner og vindmøller. Deretter kom programleder Marlous Fluitsma på scenen og ønsket publikum og seerne velkommen på nederlandsk. Startrekkefølgen var avgjort på forhånd ved loddtrekning – Østerrike åpnet, mens Belgia avsluttet. Hvert deltakerland hadde med seg sin egen annonsør som presenterte landets bidrag på sitt nasjonale språk. Åse Kleveland presenterte den norske melodien «Sámiid ædnan» som hadde startnummer 11. De 19 sangene ble akkompagnert av Metropol-orkesteret som også hadde spilt i finalene i 1958, 1970 og 1976.

Blant favorittene dette året var Luxembourg og Tyskland, med Irland og Italia som utfordrere. Luxembourg stilte med tvillingparet Sophie og Magaly og låten «Papa pingouin», skrevet av blant andre Ralph Siegel. Sangen handlet om en pingvinpappa, og på scenen hadde tvillingene med en mann utkledd som pingvin. Sangen ble imidlertid bare nummer ni i avstemningen. Siegel hadde også skrevet det tyske bidraget. Italienske Alan Sorrenti fikk større suksess med «Non so che darei» som endte på sjetteplass. Etter finalen fikk han stor kommersiell suksess med låten, og i Norge ble den liggende på singellisten i ti uker.[8][9]

Sverige ble representert av Tomas Ledin som truet med å fremføre sangen «Just nu!» på engelsk, i protest mot språkreglene som gjaldt i konkurransen – hvert land måtte nemlig synge på sitt eget språk i årene 1966–1972 og 1977–1998. Også musikkprodusenten Stikkan Anderson kritiserte språkkravet og mente Norden aldri ville vinne så lenge språkregelen gjaldt. Han fikk ikke rett: Norden rakk å vinne konkurransen fire ganger (1984, 1985, 1991 og 1995) før språkregelen ble opphevet for godt i 1999.

 
Tysklands Katja Ebstein havnet på andreplass.

Tysklands Katja Ebstein deltok for tredje gang og skaffet landet sin beste plassering med en andreplass. Vinneren ble Irland, som var representert av den da ganske ukjente Johnny Logan. Han fikk syv 12-poengere, blant annet fra Norge, og skaffet Irland sin andre seier. Da seieren var et faktum, ble Johnny Logan overveldet av følelser, og under vinnerreprisen felte han flere tårer. Logan fikk også en tulipan oppkalt etter seg, for nederlandske tulipandyrkere hadde på forhånd lovet å oppkalle en ny tulipankrysning etter vinneren.[10][11]

«What's Another Year» fikk stor suksess etter konkurransen og toppet hitlistene i elleve land.[10] I Norge toppet sangen singellisten åtte uker på rad.[12] I 2005 deltok også «What's Another Year» i Eurovision Song Contests 50-årsjubileumsshow. Der var sangen én av fjorten som konkurrerte om å bli tidenes Eurovision-låt. ABBAs «Waterloo» vant, mens «What's Another Year» kom på tolvteplass.[13]

Utdypende artikkel: What's Another Year

Pausenummeret før avstemningen var et cabaretnummer av The Dutch Rhythm Steel and Show Band fra De nederlandske Antiller. Underveis i nummeret ble seerne tatt direkte inn i artistenes oppholdsrom, der reporter Hans van Willigenburg intervjuet artistene om deres vinnersjanser og favorittsanger.[14] Blant intervjuobjektene var også Sverre Kjelsberg som ble spurt om «Sámiid ædnan» var typisk norsk folkemusikk. «Det er samisk folkemusikk. Folk i Nord-Norge, en minoritetsgruppe i Nord-Norge», svarte Kjelsberg på engelsk – og avslørte at han likte Irland.[14]

Norges bidrag rediger

Utdypende artikler: Melodi Grand Prix 1980 og Sámiid ædnan

 
Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta under prøvene.
Foto: Trygve Indrelid

Det norske bidraget var «Sámiid ædnan», fremført av Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta. De hadde vunnet en rekordjevn avstemning i Melodi Grand Prix måneden før, og forventningene var store foran den internasjonale finalen. Aftenposten mente rett låt hadde vunnet den norske finalen og fikk støtte av ABBA-manageren Stikkan Anderson, som spådde Norge en høy plassering i Haag.[15][16] Låten gikk også raskt til topps på VG-lista og lå på listen i 13 uker. Dette var tredje gang en norsk vinnermelodi nådde toppen av den norske singellisten.[17]

Under Eurovision Song Contest var det også stor oppmerksomhet omkring det norske bidraget, og internasjonal presse fulgte de norske deltakerne tett.[18] På plenen utenfor Congresgebouw hadde en gruppe tilreisende samer slått opp lavvo og laget sin egen engelskspråklige avis.[11][19] Flere utenlandske journalister mente Norge hadde en reell sjanse til å vinne konkurransen. Europas juryer var derimot ikke like entusiastiske; «Sámiid ædnan» ble bare nummer 16 av 19, med 15 poeng. Sangen var likevel en kraftig politisk markering, og det var første gang joik ble brukt i Eurovision Song Contest. «Sámiid ædnan» har etter hvert blitt en av de mest kjente vinnermelodiene i Melodi Grand Prix, med et joike-refreng som de fleste voksne nordmenn kan utenat. NRK kåret i 2010 også sangen til det mest minneverdige i Melodi Grand Prix-historien.[20][21][22]

 
Johnny Logan sammen med sølvvinner Katja Ebstein.

Norges dirigent var Sigurd Jansen, mens Åse Kleveland introduserte det norske bidraget på scenen i Haag. Knut Aunbu var kommentator for NRK Fjernsynet, mens Erik Heyerdahl kommenterte på NRK Radio. Roald Øyen leste de norske poengene fra studio i Oslo.[23]

Avstemningen rediger

Hvert land hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Konkurransesjef og oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU.

Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. For første gang leste de opp poengene i stigende rekkefølge fra 1 til 12 som i dag. I årene 1975–1979 ble poengene i stedet lest opp i kronologisk rekkefølge etter startrekkefølgen. Som en morsomhet byttet Marlous Fluitsma ut telefonene underveis i avstemningen, slik at hun snakket i en ny telefon hver gang hun kalte opp et land.[14]

Vertslandet Nederland tok tidlig en klar ledelse etter å ha fått tre tolvere og en sekser fra de fire første landene. Etter hvert kom Tyskland, Sverige og Spania opp i tetstriden, mens Irland lå et stykke bak. Etter hvert ble det et svært tett løp; halvveis i avstemningen ledet Tyskland med 62 poeng mot Irlands 61 og Storbritannias 60.

Etter å ha fått tre toppoeng på rad, gikk Irland opp i en klar ledelse, men Tyskland klarte likevel å holde følge. Først da Belgia stemte som siste land, ble den irske seieren klar. Tyskland ble nummer to, mens Storbritannia ble nummer tre. Fjerdeplassen gikk til Sveits, mens vertslandet Nederland kom på femteplass. Sverige ble nummer ti, mens Norge ble nummer 16. Debutantlandet Marokko endte nest sist og har ikke deltatt i konkurransen siden.

Deltakere rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[24] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang  Språk[25] Norsk oversettelse Plass Poeng
01   Østerrike Blue Danube «Du bist Musik» Tysk Du er musikk 8 64
02   Tyrkia Ajda Pekkan «Pet'r Oil» Tyrkisk Olje 15 23
03   Hellas Anna Vissi og Epikouri «Autostop» (Ωτοστόπ) Gresk Haiking 13 30
04   Luxembourg Sophie og Magaly «Papa pingouin» Fransk Pappa pingvin 9 56
05   Marokko Samira Bensaïd «Bitaqat khub» (بطاقة حب) Arabisk Kjærlighetskort 18 7
06   Italia Alan Sorrenti «Non so che darei» Italiensk Jeg vet ikke hva jeg kan gi 6 87
07   Danmark Bamses Venner «Tænker altid på dig» Dansk Tenker alltid på deg 14 25
08   Sverige Tomas Ledin «Just nu!» Svensk Akkurat nå! 10 47
09   Sveits Paola «Cinéma» Fransk Kino 4 104
10   Finland Vesa-Matti Loiri «Huilumies» Finsk Fløytemann 19 6
11   Norge Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta «Sámiid ædnan» Norsk, samisk Samisk jord 16 15
12   Tyskland Katja Ebstein «Theater» Tysk Teater 2 128
13   Storbritannia Prima Donna «Love Enough for Two» Engelsk Kjærlighet nok til to 3 106
14   Portugal José Cid «Um grande, grande amor» Portugisisk En stor, stor kjærlighet 7 71
15   Nederland Maggie MacNeal «Amsterdam» Nederlandsk – 5 93
16   Frankrike Profil «Hé, hé, m'sieurs dames» Fransk Hei, hei, herrer og damer 11 45
17   Irland Johnny Logan «What's Another Year» Engelsk Hva er vel et år til? 1 143
18   Spania   Trigo Limpio «Quédate esta noche» Spansk Bli i natt 12 38
19   Belgia Telex «Euro-Vision» Fransk Eurovisjon 17 14

Tilbakevendende artister rediger

Artist Land Deltok i Merknader
Paola del Medico   Sveits 1969
Katja Ebstein   Tyskland 1970, 1971
Maggie MacNeal   Nederland 1974 Som del av duoen Mouth and MacNeal

Poengtavle rediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[26]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                     
  Østerrike 1 3 4 5 1 4 5 6 4 6 3 3 4 10 4 1 64 8
  Tyrkia 3 12 8 23 15
  Hellas 5 1 2 2 4 3 1 8 4 30 13
  Luxembourg 1 1 4 6 3 7 8 7 8 3 8 56 9
  Marokko 7 7 18
  Italia 2 6 2 3 10 8 6 2 7 4 12 1 2 2 10 10 87 6
  Danmark 4 2 6 7 1 5 25 14
  Sverige 8 10 10 6 5 5 2 1 47 10
  Sveits 6 2 5 7 3 8 2 12 10 10 7 6 10 12 2 2 104 4
  Finland 5 1 6 19
  Norge 4 6 2 3 15 16
  Tyskland 8 10 3 10 12 7 5 7 2 10 8 12 10 5 12 7 128 2
  Storbritannia 7 5 8 8 10 12 10 4 3 7 7 5 6 8 6 106 3
  Portugal 4 5 4 10 6 8 2 1 8 1 5 6 7 4 71 7
  Nederland 12 12 6 12 3 3 10 8 2 4 12 1 5 3 93 5
  Frankrike 3 7 2 1 1 4 1 3 5 4 3 6 5 45 11
  Irland 10 12 7 1 12 7 12 8 12 12 12 5 6 8 7 12 143 1
  Spania   4 7 8 6 5 6 2 38 12
  Belgia 3 1 10 14 17

12 poeng rediger

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
7   Irland Belgia, Danmark, Hellas, Norge, Storbritannia, Sveits, Tyskland
4   Nederland Frankrike, Luxembourg, Tyrkia, Østerrike
3   Tyskland Italia, Nederland, Spania
2   Sveits Finland, Irland
1   Italia Portugal
  Storbritannia Sverige
  Tyrkia Marokko

Dirigenter rediger

Mens Rogier van Otterloo var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[27]

Land Dirigent
  Østerrike Richard Österreicher
  Tyrkia Attila Özdemiroğlu
  Hellas Jick Nacassian
  Luxembourg Norbert Daum
  Marokko Jean Claudric
  Italia Del Newman
  Danmark Allan Botschinsky
  Sverige Anders Berglund
  Sveits Peter Reber
  Finland Ossi Runne
  Norge Sigurd Jansen
  Tyskland Wolfgang Rödelberger
  Storbritannia John Coleman
  Portugal Jorge Machado
  Nederland Rogier van Otterloo
  Frankrike Sylvano Santorio
  Irland Noel Kelehan
  Spania Javier Iturralde
  Belgia Ingen dirigent

Nasjonale annonsører rediger

Hvert bidrag ble introdusert av en annonsør fra det aktuelle landet, og annonsørene introduserte sangene på sitt nasjonalspråk.

Kommentatorer og poengopplesere rediger

Poengopplesere rediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[28]

Kommentatorer og sendinger rediger

Finalen ble overført til alle deltakerlandene samt Island og flere land i Øst-Europa. De fleste landene hadde egne kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1980:[31]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Belgia BRT TV1 Nederlandsk: Luc Appermont [32][33][34][35]
RTBF RTBF1 Fransk: Jacques Mercier [33][34][36]
  Danmark Danmarks Radio DR TV Jørgen de Mylius [37]
  Finland Yle TV1 Heikki «Hector» Harma [38][39]
Rinnakkaisohjelma
  Frankrike TF1 Patrick Sabatier [35][36][40][41]
  Irland RTÉ RTÉ 1 Larry Gogan [42]
RTÉ Radio 1 Ukjent [43]
  Italia Rai Rete 2 Michele Gammino, sendt i opptak fra 22.00 [44][45]
  Hellas ERT ERT Mako Georgiadou [46][47][48]
  Luxembourg CLT RTL Télé-Luxembourg Fransk: Jacques Navadic [33][35][36]
  Marokko RTM RTM Ukjent
  Nederland NOS Nederland 2 Pim Jacobs [34][49]
Hilversum 1 Willem van Beusekom [34][49]
  Norge NRK NRK Fjernsynet Knut Aunbu [50]
NRK Radio Erik Heyerdahl, sendt i opptak fra 22.40
  Portugal RTP RTP1 Eládio Clímaco [51]
RDP Programa 1 Ukjent [52]
  Spania TVE TVE 1 Miguel de los Santos [53][54]
  Storbritannia BBC BBC1 Terry Wogan [55]
BBC Radio 2 Steve Jones [56][57]
BFBS BFBS Radio Andrew Pastouna [56]
  Sveits SRG SSR TV DRS Tysk: Theodor Haller [58][30]
TSR Fransk: Georges Hardy [40]
TSI Italiensk: Giovanni Bertini
  Sverige SVT TV1 Ulf Elfving [38][50][59]
SR SR P3 Kent Finell [50][59]
  Tyrkia TRT TRT Televizyon Bülend Özveren [60]
  Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Ado Schlier [34][30][61]
  Østerrike ORF FS2 Günther Ziesel [30][62]
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Island RÚV Sjónvarpið Björn Baldursson, sendt i opptak 26. april [63]
  Jugoslavia JRT TVB2 Milovan Ilić [64]
TVL1 Tomaž Terček
TVZ 1 Oliver Mlakar
  Israel IBA Israelsk fjernsyn Ingen kommentator, sendt i opptak 20. april [65]
Reshet Gimel Ukjent [66]

Bildegalleri rediger

  •  

    Sophie og Magaly for Luxembourg.

  •  

    Samira Bensaïd representerte Marokko.

  •  

    Alan Sorrenti representerte Italia.

  •  

    Tomas Ledin for Sverige.

  •  

    Bamses Venner representerte Danmark.

  •  

    Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta for Norge.

  •  

    Katja Ebstein representerte Tyskland.

  •  

    Prima Donna ble nummer tre for Storbritannia.

  •  

    Maggie MacNeal for Nederland.

  •  

    Gruppa Profil for Frankrike.

  •  

    Johnny Logan får vinnertrofeet av Marcel Bezençon.

  •  

    Den belgiske gruppa Telex.

Referanser rediger

  1. ^ Kutner, Jon (2005). «Song number 458». 1000 UK Number One Hits. London: Omnibus Press. ISBN 978-0-85712-360-2. 
  2. ^ Riise, Hege Bakken (6. mars 2010). «Topp 10 mest minneverdige MGP-øyeblikk». nrk.no. 
  3. ^ Pedersen, Bernt Erik (2. mai 2014). «En joik tar aldri slutt». Dagsavisen (norsk). Besøkt 1. august 2017. 
  4. ^ NPS-AP (14. august 1979). «Ikke Melodi Grand Prix i Jerusalem». Aftenposten. s. 13. 
  5. ^ a b c «Eurovision Song Contest The Hague 1980». eurovision.tv. 2017. Besøkt 31. juli 2017. 
  6. ^ NPS-AP (12. desember 1979). «Israel trekker seg fra Grand Prix». Aftenposten. s. 12. 
  7. ^ «Out of Eurovision». Australian Jewish News. 28. desember 1979. s. 9. Besøkt 27. desember 2022. 
  8. ^ «Alan Sorrenti». topplista.no. IFPI Norge. Besøkt 18. september 2022. 
  9. ^ Hung, Steffen. «norwegiancharts.com - Alan Sorrenti - Non so che darei». www.norwegiancharts.com. Besøkt 31. juli 2017. 
  10. ^ a b Kutner, Jon (2005). «Song number 458». 1000 UK Number One Hits. London: Omnibus Press. ISBN 978-0-85712-360-2. 
  11. ^ a b Thorsen, Øyvind (17. april 1980). «Joiken gir gjenlyd i Haag». Aftenposten. s. 16. 
  12. ^ «Johnny Logan». topplista.no. Besøkt 18. september 2022. 
  13. ^ «Congratulations Show». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 3. mai 2016. Besøkt 20. februar 2017. 
  14. ^ a b c «Eurovision Song Contest 1980 – full show». NOS/EBU via YouTube. 19. april 1980. Besøkt 31. juli 2017. 
  15. ^ Levin, Mona (24. mars 1980). «Melodi Grand Prix: Bestemann vant!». Aftenposten. s. 7. 
  16. ^ Talén og Fure, Bjørn og Reidar (24. mars 1980). «Frelsesarmé-stilen vil vekke oppsikt». Verdens Gang. s. 39. 
  17. ^ «'Sámiid ædnan' på Topplista». IFPI Norge. Besøkt 18. september 2022. 
  18. ^ Bakkemoen, Kurt (18. april 1980). «100 journalister sang «Samiid Ædnan»». Verdens Gang. s. 35. 
  19. ^ Jensen, Stein Dag (17. april 1980). «Kjelsberg ble kuttet i sangen og Hætta forsvant». Dagbladet. s. 7. 
  20. ^ Riise, Hege Bakken (6. mars 2010). «Topp 10 mest minneverdige MGP-øyeblikk». nrk.no. 
  21. ^ Pedersen, Bernt Erik (2. mai 2014). «En joik tar aldri slutt». Dagsavisen. 
  22. ^ «Se de 10 mest minneverdige norske Eurovision-bidragene». Aftenposten.no. 13. mai 2013. 
  23. ^ a b Øverland, Olava (18. april 1980). «600 millioner TV-seere følger den internasjonale finalen». Aftenposten. s. 4. 
  24. ^ «Final of The Hague 1990 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 17. september 2022. 
  25. ^ «Eurovision Song Contest 1980». The Diggiloo Thrush. Besøkt 31. juli 2017. 
  26. ^ «Eurovision Song Contest 1980 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 1. august 2017. Besøkt 31. juli 2017. 
  27. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  28. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  29. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  30. ^ a b c d «Fernseh-Radio-Zeitung – Samstag 19. April 1980». Freiburger Nachrichten (tysk). Fribourg, Sveits: www.e-newspaperarchives.ch. 19. april 1980. s. 17. Besøkt 4. april 2023. 
  31. ^ «The Eurovision Song Contest (1980)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  32. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgium. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  33. ^ a b c «T.V. Programma's». De Voorpost (nederlandsk). Aalst, Belgia. 18. april 1980. s. 39. 
  34. ^ a b c d e «Radio en televisie, programma's». Limburgsch Dagblad (nederlandsk). Heerlen, Nederland – via Delpher. 19. april 1980. s. 9. 
  35. ^ a b c «Télé hebdo – samedi 19 avril». Luxemburger Wort (fransk og tysk). Luxembourg by, Luxembourg: viewer.eluxemburgensia.lu. 18. april 1980. Besøkt 12. januar 2023. 
  36. ^ a b c «1980 – La Haye (Pays-Bas)». songcontest.free.fr. Besøkt 1. april 2023. 
  37. ^ «DANMARKS RADIO - TV (Fjernsynet fortsat) FJERNSYNSPROGRAM 14. april–20. april 1980 – 16. uge». www.larm.fm. LARM. Besøkt 4. april 2023. 
  38. ^ a b «Radio · TV». Helsingin Sanomat (finsk). 19. april 1980. s. 71. Besøkt 14. november 2022. (abonnement kreves). 
  39. ^ «Brittivinoilua euroviisuista». Helsingin Sanomat (finsk). nakoislehti.hs.fi. 22. april 1980. s. 17. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves). 
  40. ^ a b «TV – samedi 19 avril». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 17. april 1980. s. 14–15. Besøkt 4. april 2023. 
  41. ^ «25ème Concours Eurovision de la chanson 1980» (tv-sending) (fransk). TF1, NOS. Besøkt 4. april 2023 – via Institut national de l'audiovisuel. 
  42. ^ «Saturday Television». The Irish Times. 19. april 1981. s. 21. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves). 
  43. ^ «Radio Saturday». The Irish Times. 19. april 1980. s. 21. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves). 
  44. ^ «Alla televisione». La Stampa (italiensk). www.archiviolastampa.it. 19. april 1980. s. 21. Besøkt 5. april 2023. 
  45. ^ «Sabato 19 aprile». Radiocorriere TV. 57 (16): 57, 204–205, 207. 12. april 1980. 
  46. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2012. 
  47. ^ «Ε.Ρ.Τ. – Σάββατο («TV – E.R.T. – Sabbato»)» (PDF). Laos. 19. april 1980. s. 2. Arkivert fra originalen (PDF) 12. januar 2023. Besøkt 4. april 2023. «Veria offentlige bibliotek» 
  48. ^ «Eurovision 2020: Γιώργος Καπουτζίδης -Μαρία Κοζάκου στον σχολιασμό του διαγωνισμού για την ΕΡΤ». Matrix24 (gresk). 12. februar 2020. Arkivert fra originalen 14. februar 2020. Besøkt 7. februar 2023. 
  49. ^ a b «Het grote gebeuren van morgenavond! Eurovisie Songfestival». De Volkskrant (nederlandsk). Amsterdam, Nederland: Delpher. 18. april 1980. s. 23. Besøkt 5. april 2023. 
  50. ^ a b c «Melodi Grand Prix 1980». Tønsbergs Blad. Nasjonalbiblioteket. 19. april 1981. s. 31. Besøkt 5. april 2023. 
  51. ^ «Televisão – Hoje». Diário de Lisboa. casacomum.org. 19. april 1980. s. 20. Besøkt 5. april 2023. 
  52. ^ «Rádio». Diário de Lisboa. casacomum.org. 19. april 1980. s. 26. Besøkt 5. april 2023. 
  53. ^ LOS40 (28. mars 2018). «Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (spansk). Besøkt 15. januar 2023. 
  54. ^ «Programas de televisión». La Vanguardia. Hemeroteca – La Vanguardia. 19. april 1980. s. 44. Besøkt 5. april 2023. 
  55. ^ «Eurovision Song Contest 1980 – BBC1». Radio Times. BBC Genome Project. 19. april 1980. Besøkt 5. april 2023. 
  56. ^ a b Roxburgh, Gordon (2017). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest, Volume Three: The 1980s. Telos Publishing. s. 165–180. ISBN 978-1-84583-118-9. 
  57. ^ «Eurovision Song Contest 1980 – BBC Radio 2». Radio Times. genome.ch.bbc.co.uk. 19. april 1980. Besøkt 5. april 2023. 
  58. ^ «Tele-tip heute». Bieler Tagblatt (tysk). www.e-newspaperarchives.ch. 4. april 1981. s. 35. Besøkt 1. april 2023. 
  59. ^ a b Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 166–167. ISBN 91-89136-29-2. 
  60. ^ «Televizyon». Cumhuriyet (tyrkisk). Istanbul, Tyrkia. 19. april 1980. s. 6. Arkivert fra originalen 12. januar 2023. 
  61. ^ «Glanzvolles Schlager-Fest». tvprogramme.shoutwiki.com. Gong. Besøkt 4. april 2023. 
  62. ^ «🔴 1980 Eurovision Song Contest Full Show From The Hague (German Commentary by Günther Ziesel/ORF)». Besøkt 4. april 2023. 
  63. ^ «Hvað er á seyði um helgina?». Dagblaðið. timarit.is. 25. april 1980. Besøkt 15. januar 2023. 
  64. ^ «Eurovision 1976 Yugoslavia: Ambasadori - "Ne Mogu Skriti Svoju Bol"». Eurovisionworld (engelsk). Besøkt 16. april 2023. 
  65. ^ «20.4.80 – טלוויזיה («Televizia – 20.4.80»)». Maariv. Israels nasjonalbibliotek. 22. april 1980. s. 39. 
  66. ^ «20.4.80 – רדיו («Radio – 20.4.80»)». Maariv. Tel Aviv, Israel: Israels nasjonalbibliotek. 22. april 1980. s. 39. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1980&oldid=23727667»