Åpne hovedmenyen
Wikipedia

Eurovision Song Contest 1980

25. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse
Eurovision Song Contest 1980
Eurovisie Songfestival 1980 ( Den Haag ) winnaar Johnny Logan in de bloemen, Bestanddeelnr 930-7805.jpg
Dato: 19. april 1980
Sted: Nederland Nederlands Congresgebouw,
Haag, Nederland
Programleder: Marlous Fluitsma
Kringkaster: Nederland Nederlandse Omroep Stichting (NOS)
Deltakere: 19
Vinner: Irland Irland
«What's Another Year»
Johnny Logan
Deltakelse
Debuterte: Marokko Marokko
Tilbake: Tyrkia Tyrkia
Trakk seg: Israel Israel
Monaco Monaco
Deltakere
ESC 1980 Map.svg

     Deltakere      Ikke kvalifisert til finalen

     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄1979    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1981►

Eurovision Song Contest 1980 var den 25. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Israel skulle ha arrangert finalen, men den israelske kringkasteren sa fra seg oppgaven av økonomiske årsaker. I stedet tok Nederland på seg arrangørjobben og la finalen til Nederlands Congresgebouw i Haag lørdag 19. april 1980. Programleder var Marlous Fluitsma. 19 land stilte start, og blant annet deltok Marokko for første og hittil eneste gang. Vinneren ble Irland og «What's Another Year», sunget av Johnny Logan. Dette var Irlands andre seier i konkurransen. «What's Another Year» ble en stor kommersiell suksess over hele Europa, og den toppet singellistene i elleve land – inkludert Norge, der sangen toppet VG-lista i åtte uker på rad.[1] Norge ble representert av Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta som sang «Sámiid ædnan». Det norske bidraget ble nummer 16 av 19, men låten har siden blitt en del av den nasjonale hukommelsen i Norge.[2][3]

Innhold

BakgrunnRediger

Etter å ha vunnet på hjemmebane i 1979 var det nok en gang Israel som fikk oppgaven med å arrangere finalen. I august 1979 besluttet imidlertid det israelske kringkastingsrådet å si fra seg arrangørjobben av økonomiske årsaker. Den israelske kringkasteren IBA skulle innføre farge-tv i 1980, og kringkasteren ønsket derfor å prioritere dette fremfor å arrangere nok en Eurovision-finale.[4] EBU måtte derfor be et annet medlemsland ta på seg arrangementet. Flere aktuelle land som Spania og Storbritannia nølte, men i oktober 1979 tok Nederland på seg arrangementet, og datoen ble fastsatt til 19. april 1980.[5] Dette var kvelden før Jom hazikaron, Israels minnedag for falne soldater og ofre for krig, og i desember 1979 besluttet derfor Israel å trekke seg fra Eurovison Song Contest 1980.[6] Dette er første gang et vinnerland ikke deltok det påfølgende året. Per 2018 er det også siste gang konkurransen ikke ble arrangert av vinneren året før.[5]

Israels fravær gjorde det aktuelt for arabiske land å delta, og Marokko deltok for første og hittil eneste gang. Tyrkia kom tilbake etter fraværet året før, mens Monaco trakk seg fra konkurransen av økonomiske årsaker. Først i 2004 skulle fyrstedømmet komme tilbake. Dermed stilte 19 land i konkurransen, det samme antallet som året før.

Nederlandsk fjernsyn la finalen til Nederlands Congresgebouw i Haag, den samme arenaen som huset konkurransen fire år tidligere. På grunn av den korte forberedelsestiden hadde nederlandsk fjernsyn nedskalert arrangementet. De gjenbrukte deler av videomaterialet fra 1976 og brukte samme scenedekoratør som ved finalen i 1976.[5] Dette var fjerde og hittil siste gang Nederland arrangerte en Eurovision-finale.

SendingenRediger

 
Programleder Marlous Fluitsma under prøvene.

Sendingen markerte at det var den 25. konkurransen i rekken, og programmet åpnet med bilder av kjente nederlandske attraksjoner som tulipaner og vindmøller. Deretter kom programleder Marlous Fluitsma på scenen og ønsket publikum og seerne velkommen på nederlandsk. Startrekkefølgen var avgjort på forhånd ved loddtrekning – Østerrike åpnet, mens Belgia avsluttet. Hvert deltakerland hadde med seg sin egen annonsør som presenterte landets bidrag på sitt nasjonale språk. Åse Kleveland presenterte den norske melodien «Sámiid ædnan» som hadde startnummer 11. De 19 sangene ble akkompagnert av Metropol-orkesteret som også hadde spilt i finalene i 1958, 1970 og 1976.

Blant favorittene dette året var Luxembourg og Tyskland, med Irland og Italia som utfordrere. Luxembourg stilte med tvillingparet Sophie og Magaly og låten «Papa pingouin», skrevet av blant andre Ralph Siegel. Sangen handlet om en pingvinpappa, og på scenen hadde tvillingene med en mann utkledd som pingvin. Sangen ble imidlertid bare nummer ni i avstemningen. Siegel hadde også skrevet det tyske bidraget. Italienske Alan Sorrenti fikk større suksess med «Non so che darei» som endte på sjetteplass. Etter finalen fikk han stor kommersiell suksess med låten, og i Norge ble den liggende på VG-lista i ti uker.[7][8]

Sverige ble representert av Tomas Ledin som truet med å fremføre sangen «Just nu!» på engelsk, i protest mot språkreglene som gjaldt i konkurransen – hvert land måtte nemlig synge på sitt eget språk i årene 1966–1972 og 1977–1998. Også musikkprodusenten Stikkan Anderson kritiserte språkkravet og mente Norden aldri ville vinne så lenge språkregelen gjaldt. Han fikk ikke rett: Norden rakk å vinne konkurransen fire ganger (1984, 1985, 1991 og 1995) før språkregelen ble opphevet for godt i 1999.

 
Tysklands Katja Ebstein havnet på andreplass.

Tysklands Katja Ebstein deltok for tredje gang og skaffet landet sin beste plassering med en andreplass. Vinneren ble Irland, som var representert av den da ganske ukjente Johnny Logan. Han fikk syv 12-poengere, blant annet fra Norge, og skaffet Irland sin andre seier. Da seieren var et faktum, ble Johnny Logan overveldet av følelser, og under vinnerreprisen felte han flere tårer. Logan fikk også en tulipan oppkalt etter seg, for nederlandske tulipandyrkere hadde på forhånd lovet å oppkalle en ny tulipankrysning etter vinneren.[1][9]

«What's Another Year» fikk stor suksess etter konkurransen og toppet hitlistene i elleve land.[1] I Norge toppet sangen VG-lista åtte uker på rad.[10] I 2005 deltok også «What's Another Year» i Eurovision Song Contests 50-årsjubileumsshow. Der var sangen én av fjorten som konkurrerte om å bli tidenes Eurovision-låt. ABBAs «Waterloo» vant, mens «What's Another Year» kom på tolvteplass.[11]

Utdypende artikkel: What's Another Year

Pausenummeret før avstemningen var et cabaretnummer av The Dutch Rhythm Steel and Show Band fra De nederlandske Antiller. Underveis i nummeret ble seerne tatt direkte inn i artistenes oppholdsrom, der reporter Hans van Willigenburg intervjuet artistene om deres vinnersjanser og favorittsanger.[12] Blant intervjuobjektene var også Sverre Kjelsberg som ble spurt om «Sámiid ædnan» var typisk norsk folkemusikk. «Det er samisk folkemusikk. Folk i Nord-Norge, en minoritetsgruppe i Nord-Norge», svarte Kjelsberg på engelsk – og avslørte at han likte Irland.[12]

Norges bidragRediger

 
Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta under prøvene.
Foto: Trygve Indrelid

Det norske bidraget var «Sámiid ædnan», fremført av Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta. De hadde vunnet en rekordjevn avstemning i Melodi Grand Prix måneden før, og forventningene var store foran den internasjonale finalen. Aftenposten mente rett låt hadde vunnet den norske finalen og fikk støtte av ABBA-manageren Stikkan Anderson, som spådde Norge en høy plassering i Haag.[13][14] Låten gikk også raskt til topps på VG-lista og lå på listen i 13 uker. Dette var tredje gang en norsk vinnermelodi nådde toppen av den norske singellisten.[15]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1980

Under Eurovision Song Contest var det også stor oppmerksomhet omkring det norske bidraget, og internasjonal presse fulgte de norske deltakerne tett.[16] På plenen utenfor Congresgebouw hadde en gruppe tilreisende samer slått opp lavvo og laget sin egen engelskspråklige avis.[9][17] Flere utenlandske journalister mente Norge hadde en reell sjanse til å vinne konkurransen. Europas juryer var derimot ikke like entusiastiske; «Sámiid ædnan» ble bare nummer 16 av 19, med 15 poeng.[18] Sangen var likevel en kraftig politisk markering, og det var første gang joik ble brukt i Eurovision Song Contest. «Sámiid ædnan» har etter hvert blitt en av de mest kjente vinnermelodiene i Melodi Grand Prix, med et joike-refreng som de fleste voksne nordmenn kan utenat. NRK kåret i 2010 også sangen til det mest minneverdige i Melodi Grand Prix-historien.[19][2][20]

Utdypende artikkel: Sámiid ædnan

 
Johnny Logan sammen med sølvvinner Katja Ebstein.

Norges dirigent var Sigurd Jansen, mens Åse Kleveland introduserte det norske bidraget på scenen i Haag. Knut Aunbu var kommentator for NRK Fjernsynet, mens Erik Heyerdahl kommenterte på NRK Radio. Roald Øyen leste de norske poengene fra studio i Oslo.[21]

AvstemningenRediger

Hvert land hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU.

Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. For første gang leste de opp poengene i stigende rekkefølge fra 1 til 12 som i dag. I årene 1975–1979 ble poengene i stedet lest opp i kronologisk rekkefølge etter startrekkefølgen. Som en morsomhet byttet Marlous Fluitsma ut telefonene underveis i avstemningen, slik at hun snakket i en ny telefon hver gang hun kalte opp et land.[12]

Vertslandet Nederland tok tidlig en klar ledelse etter å ha fått tre tolvere og en sekser fra de fire første landene. Etter hvert kom Tyskland, Sverige og Spania opp i tetstriden, mens Irland lå et stykke bak. Etter hvert ble det et svært tett løp; halvveis i avstemningen ledet Tyskland med 62 poeng mot Irlands 61 og Storbritannias 60.

Etter å ha fått tre toppoeng på rad, gikk Irland opp i en klar ledelse, men Tyskland klarte likevel å holde følge. Først da Belgia stemte som siste land, ble den irske seieren klar. Tyskland ble nummer to, mens Storbritannia ble nummer tre. Fjerdeplassen gikk til Sveits, mens vertslandet Nederland kom på femteplass. Sverige ble nummer ti, mens Norge ble nummer 16. Debutantlandet Marokko endte nest sist og har ikke deltatt i konkurransen siden.

DeltakereRediger

Nr. Land Språk[22] Artist Sang  Norsk oversettelse Plass Poeng
1   Østerrike Tysk Blue Danube «Du bist Musik» Du er musikk 8 64
2   Tyrkia Tyrkisk Ajda Pekkan «Pet'r Oil» Olje 15 23
3   Hellas Gresk Anna Vissi og Epikouri «Autostop» (Ωτοστόπ) Haiking 13 30
4   Luxembourg Fransk Sophie og Magaly «Papa pingouin» Pappa pingvin 9 56
5   Marokko Arabisk Samira Bensaïd «Bitaqat khub» (بطاقة حب) Kjærlighetskort 18 7
6   Italia Italiensk Alan Sorrenti «Non so che darei» Jeg vet ikke hva jeg kan gi 6 87
7   Danmark Dansk Bamses Venner «Tænker altid på dig» Tenker alltid på deg 14 25
8   Sverige Svensk Tomas Ledin «Just nu!» Akkurat nå! 10 47
9   Sveits Fransk Paola «Cinéma» Kino 4 104
10   Finland Finsk Vesa-Matti Loiri «Huilumies» Fløytemann 19 6
11   Norge Norsk, samisk Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta «Sámiid ædnan» Samisk jord 16 15
12   Tyskland Tysk Katja Ebstein «Theater» Teater 2 128
13   Storbritannia Engelsk Prima Donna «Love Enough for Two» Kjærlighet nok til to 3 106
14   Portugal Portugisisk José Cid «Um grande, grande amor» En stor, stor kjærlighet 7 71
15   Nederland Nederlandsk Maggie MacNeal «Amsterdam» – 5 93
16   Frankrike Fransk Profil «Hé, hé, m'sieurs dames» Hei, hei, herrer og damer 11 45
17   Irland Engelsk Johnny Logan «What's Another Year» Hva er vel et år til? 1 143
18   Spania   Spansk Trigo Limpio «Quédate esta noche» Bli i natt 12 38
19   Belgia Fransk Telex «Euro-Vision» Eurovisjon 17 14

PoengtavleRediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[23]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                     
  Østerrike 1 3 4 5 1 4 5 6 4 6 3 3 4 10 4 1 64 8
  Tyrkia 3 12 8 23 15
  Hellas 5 1 2 2 4 3 1 8 4 30 13
  Luxembourg 1 1 4 6 3 7 8 7 8 3 8 56 9
  Marokko 7 7 18
  Italia 2 6 2 3 10 8 6 2 7 4 12 1 2 2 10 10 87 6
  Danmark 4 2 6 7 1 5 25 14
  Sverige 8 10 10 6 5 5 2 1 47 10
  Sveits 6 2 5 7 3 8 2 12 10 10 7 6 10 12 2 2 104 4
  Finland 5 1 6 19
  Norge 4 6 2 3 15 16
  Tyskland 8 10 3 10 12 7 5 7 2 10 8 12 10 5 12 7 128 2
  Storbritannia 7 5 8 8 10 12 10 4 3 7 7 5 6 8 6 106 3
  Portugal 4 5 4 10 6 8 2 1 8 1 5 6 7 4 71 7
  Nederland 12 12 6 12 3 3 10 8 2 4 12 1 5 3 93 5
  Frankrike 3 7 2 1 1 4 1 3 5 4 3 6 5 45 11
  Irland 10 12 7 1 12 7 12 8 12 12 12 5 6 8 7 12 143 1
  Spania   4 7 8 6 5 6 2 38 12
  Belgia 3 1 10 14 17

12 poengRediger

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
7   Irland Belgia, Danmark, Hellas, Norge, Storbritannia, Sveits, Tyskland
4   Nederland Frankrike, Luxembourg, Tyrkia, Østerrike
3   Tyskland Italia, Nederland, Spania
2   Sveits Finland, Irland
1   Italia Portugal
  Storbritannia Sverige
  Tyrkia Marokko

Kommentatorer, dirigenter og poengopplesereRediger

Sendingen ble kringkastet til over 20 land. Hvert deltakerland hadde egne dirigenter samt kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne hjemme. Knut Aunbu var norsk kommentator for NRK Fjernsynet, mens Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio.[21] Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1980:[24]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser Dirigent[25]
  Østerrike ORF Günther Ziesel (FS2) Jenny Pippal Richard Österreicher
  Tyrkia TRT Bülend Özveren (TRT Ankara Televizyonu) Başak Doğru Attila Özdemiroğlu
  Hellas ERT Mako Georgiadou (ERT)[26] Niki Venega Jick Nacassian
  Luxembourg CLT Jacques Navadic (RTL Télé-Luxembourg) Jacques Harvey Norbert Daum
  Marokko SNRT Ukjent (Al Aoula) Mohammed Bouzidi Jean Claudric
  Italia Rai Michele Gammino (Rete 2) Beatrice Cori Del Newman
  Danmark Danmarks Radio Jørgen de Mylius (DR TV), Erik Wiedemann (DR P3)[27] Bent Henius[27] Allan Botschinsky
  Sverige SVT Ulf Elfving (TV1), Kent Finell (P3)[28] Arne Weise Anders Berglund
  Sveits TV DRS, TSR og TSI Theodor Haller (TV DRS), Georges Hardy (TSR), Giovanni Bertini (TSI) Michel Stocker[29] Peter Reber
  Finland Yle Heikki «Hector» Harma og Aarre Elo (TV1)[30] Kaarina Pönniö[30] Ossi Runne
  Norge NRK Knut Aunbu (NRK Fjernsynet), Erik Heyerdahl (NRK Radio)[21] Roald Øyen[21] Sigurd Jansen
  Tyskland ARD Ado Schlier (Deutsches Fernsehen) Gabi Schnelle Wolfgang Rödelberger
  Storbritannia BBC Terry Wogan (BBC1), Steve Jones (BBC Radio 2) Ray Moore John Coleman
  Portugal RTP Eládio Clímaco (RTP1) Teresa Cruz Jorge Machado
  Nederland NOS Pim Jacobs (Nederland 2) Flip van der Schalie Rogier van Otterloo
  Frankrike TF1 Patrick Sabatier (TF1) Fabienne Égal Sylvano Santorio
  Irland RTÉ Larry Gogan (RTÉ 1), Pat Kenny (RTÉ Radio 1) David Heffernan Noel Kelehan
  Spania TVE Miguel de los Santos (TVE1)[31] Alfonso Lapeña Javier Iturralde
  Belgia RTBF og BRT Jacques Mercier (RTBF1), Luc Appermont (BRT1)[32] Jacques Olivier Ingen egen dirigent
  Island RÚV Ukjent (Sjónvarpið) Deltok ikke
  Jugoslavia JRT Milovan Ilić (TVB2), Oliver Mlakar (TVZ 1), Tomaž Terček (TVL1)
  Israel IBA Ingen kommentator (Israelsk fjernsyn)

Nasjonale annonsørerRediger

Hvert bidrag ble introdusert av en annonsør fra det aktuelle landet, og annonsørene introduserte sangene på sitt nasjonalspråk.

BildegalleriRediger

  • Sophie og Magaly for Luxembourg.

  • Samira Bensaïd representerte Marokko.

  • Alan Sorrenti representerte Italia.

  • Tomas Ledin for Sverige.

  • Bamses Venner representerte Danmark.

  • Katja Ebstein representerte Tyskland.

  • Prima Donna ble nummer tre for Storbritannia.

  • Maggie MacNeal for Nederland.

  • Gruppa Profil for Frankrike.

  • Johnny Logan får vinnertrofeet av Marcel Bezençon.

  • Den belgiske gruppa Telex.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Kutner, Jon (2005). «Song number 458». 1000 UK Number One Hits. London: Omnibus Press. ISBN 978-0-85712-360-2. 
  2. ^ a b Riise, Hege Bakken (6. mars 2010). «Topp 10 mest minneverdige MGP-øyeblikk». nrk.no. 
  3. ^ Pedersen, Bernt Erik (2. mai 2014). «En joik tar aldri slutt». Dagsavisen (norsk). Besøkt 1. august 2017. 
  4. ^ NPS-AP (14. august 1979). «Ikke Melodi Grand Prix i Jerusalem». Aftenposten. s. 13. 
  5. ^ a b c «Eurovision Song Contest The Hague 1980». eurovision.tv. 2017. Besøkt 31. juli 2017. 
  6. ^ NPS-AP (12. desember 1979). «Israel trekker seg fra Grand Prix». Aftenposten. s. 12. 
  7. ^ «VG-lista - Alan Sorenti / Non so che darei». lista.vg.no. Arkivert fra originalen 31. juli 2017. Besøkt 31. juli 2017. 
  8. ^ Hung, Steffen. «norwegiancharts.com - Alan Sorrenti - Non so che darei». www.norwegiancharts.com. Besøkt 31. juli 2017. 
  9. ^ a b Thorsen, Øyvind (17. april 1980). «Joiken gir gjenlyd i Haag». Aftenposten. s. 16. 
  10. ^ «VG-lista for 'What's Another Year'». VG Nett. Besøkt 20. februar 2017. 
  11. ^ «Congratulations Show». eurovision.tv. Besøkt 20. februar 2017. 
  12. ^ a b c «Eurovision Song Contest 1980 – full show». NOS/EBU via YouTube. 19. april 1980. Besøkt 31. juli 2017. 
  13. ^ Levin, Mona (24. mars 1980). «Melodi Grand Prix: Bestemann vant!». Aftenposten. s. 7. 
  14. ^ Talén og Fure, Bjørn og Reidar (24. mars 1980). «Frelsesarmé-stilen vil vekke oppsikt». Verdens Gang. s. 39. 
  15. ^ «VG-lista for 'Sámiid ædnan'». VG Nett. Besøkt 30. desember 2016. 
  16. ^ Bakkemoen, Kurt (18. april 1980). «100 journalister sang «Samiid Ædnan»». Verdens Gang. s. 35. 
  17. ^ Jensen, Stein Dag (17. april 1980). «Kjelsberg ble kuttet i sangen og Hætta forsvant». Dagbladet. s. 7. 
  18. ^ Johnny Logan vant konkurransen i Haag med sangen «What's another year?».
  19. ^ Pedersen, Bernt Erik (2. mai 2014). «En joik tar aldri slutt». Dagsavisen. 
  20. ^ «Se de 10 mest minneverdige norske Eurovision-bidragene». Aftenposten.no. 13. mai 2013. 
  21. ^ a b c d Øverland, Olava (18. april 1980). «600 millioner TV-seere følger den internasjonale finalen». Aftenposten. s. 4. 
  22. ^ «Eurovision Song Contest 1980». The Diggiloo Thrush. Besøkt 31. juli 2017. 
  23. ^ «Eurovision Song Contest 1980 – Scoreboard». eurovision.tv. Besøkt 31. juli 2017. 
  24. ^ «The Eurovision Song Contest (1980)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  25. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  26. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Besøkt 10. august 2012. [død lenke]
  27. ^ a b «Forside». esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  28. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  29. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  30. ^ a b «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  31. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema – Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  32. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgia. 2003 ISBN 90-209-5274-9

Eksterne lenkerRediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1980&oldid=19332886»