Lavvo

Lavvo (av nordsamisk lávvu) er et tradisjonelt samisk telt som samene har brukt i over 2 000 år. Lavvoen er lett å flytte på, og er godt egnet til samenes tradisjonelle nomadeliv. Lavvoen er veldig lik indianerenes tipi, men er litt lavere og tåler derfor vinden bedre.^{[trenger referanse]} Den består av flere påler (raier) som er festet i toppen og spredt utover i en sirkel. Duken besto tidligere av sammensydde reinskinn, og reindriftssamene byttet ofte til seg spesielle ulltepper, rádno, som sjøsamene vevde på oppstadtvever. Teppene var laget av hjemspunnet ull, og var både vann- og vindtette. I våre dager brukes duk av forskjellige stoffer. I midten fyrer man med et bål for å holde varmen. Røyken går ut i toppen av lavvoen. Lavvoen blir kjegleformet når den er oppslått. ^[1]^[2]

Lávvu forveksles ofte med bealljegoahti. Bealljegoahti har et annet reisverk, og man kan lett skille lávvu fra bealljegoahti ved å se om stengene møtes og henger sammen i toppen av konstruksjonen. Hvis de ikke gjør det, må de ha et annet reisverk å stå mot, og det er en buekonstruksjon lagd av bjørketrær som naturlig har vokst i bue. Mens lávvu tradisjonelt har vært brukt som gjetertelt, har bealljegoahti vært brukt som sommerboplass for hele familier.^[3]

Lavvo eller bealljegoahti på slutten av 1800-tallet
Samefamilie foran lavvo på 1880-tallet
Foto: Anders Beer Wilse (1865-1949) /Nasjonalbiblioteket
Samefamilie foran en Bealljegoahti på 1890-tallet.
Foto: Håndkolorert fotokrom
Samer foran to lavvoer 1900-1920
Foto: Granbergs Nya Aktiebolag
Prinsippmodell av tradisjonell lavvo ustilt i Murmansk regionmuseum (Мурманский областной краеведческий музей)]]

Moderne lavvo

Lavvo ved Farris Naturskole i Larvik

Foto: 2010

I dag finnes lavvo i mange forskjellige varianter. Venor i Kautokeino startet i 1984 å videreutvikle de tradisjonelle lavvuene, og kom ut med modellene Ovnslavvo og Enstangslavvo, begge med stenger av aluminium i stedet for de tradisjonelle trestengene. Disse forandringene gjorde at lavvuen ble lettere å slå opp, og lettere å frakte med seg. Dette gjorde at lavvuen raskt gikk over fra å være et bosted kun for samene, til å bli et allemanseie hos friluftsfolk over hele landet.

De minste (enstangslavvoene) består av en teltstang i midten og veldig lett kunststoffduk. De største lavvoene har flere aluminiumsstenger og tykkere duk. De største lavvoene kan romme mer enn 100 personer. I dag er det også vanlig å bruke ovn til fyring inni lavvoen.

Se også

Våpenet til Kautokeino kommune i Finnmark viser «i blått en gull lavvo». Det ble godkjent 1987.

Gamme, tradisjonell samisk jordhytte
Tipi, tradisjonelt, konisk telt hos sletteindianerne i Nord-Amerika
Wigwam (wickiup), kuppelformet hytte hos indianere i Nord-Amerika
Hogan, tradisjonell jordhytte hos navahoer
Jurt, tradisjonelt filttelt hos nomader i Sentral-Asia.
Tsjum, tradisjonelt, konisk telt hos nenetsere i Nordvest-Russland
Jaranga, tradisjonelt telt hos visse nomadiske gruper i Sibir og Nord-Russland
Bivuakk

Eksterne lenker

(en) Lavvu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Referanser

^ Tveterås, Frode (2002). Sámi dáidda- ja kulturhistorjá. Nesbru: Vett & viten. s. 38. ISBN 8241202776.
^ Tveterås, Frode (2002). Samisk kunst- og kulturhistorie. Nesbru: Vett & viten. s. 38. ISBN 8241202784.
^ Sommerseth, Ingrid (2001). samiske kulturhistoria i Mauken-Blåtind. Varangerbotn: Sametinget, Miljø- og kulturvernavdelingen. s. 30.

[1] Tveterås, Frode (2002). Sámi dáidda- ja kulturhistorjá. Nesbru: Vett & viten. s. 38. ISBN 8241202776.

[2] Tveterås, Frode (2002). Samisk kunst- og kulturhistorie. Nesbru: Vett & viten. s. 38. ISBN 8241202784.

[3] Sommerseth, Ingrid (2001). samiske kulturhistoria i Mauken-Blåtind. Varangerbotn: Sametinget, Miljø- og kulturvernavdelingen. s. 30.

[1]

[2]

[3]