Eurovision Song Contest 1999

44. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse
Eurovision Song Contest 1999
Charlotte Perrelli, Melodifestivalen 2017, Göteborg 03.jpg
Dato: 29. mai 1999
Sted: Israel International Convention Center, Jerusalem, Israel
Programledere: Dafna Dekel
Yigal Ravid
Sigal Shahamon
Regi: Hagai Mautner
Produsent: Amnon Barkai
Konkurransesjef: Christine Marchal-Ortiz
Kringkaster: Israel Broadcasting Authority (IBA)
Deltakere: 23
Vinner: Sverige Sverige
«Take Me to Your Heaven»
Charlotte Nilsson
Deltakelse
Tilbake: Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina
Danmark Danmark
Island Island
Litauen Litauen
Østerrike Østerrike
Trakk seg: Ungarn Ungarn
Ikke med: Finland Finland
Hellas Hellas
Nord-Makedonia Nord-Makedonia
Romania Romania
Slovakia Slovakia
Sveits Sveits
Eurovision Song Contest
◄ 1998    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    2000 ►

Eurovision Song Contest 1999 var den 44. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemsland. Konkurransen ble arrangert lørdag 29. mai 1999 av den israelske kringkasteren IBA. Finalen fant sted i International Convention Center i Jerusalem i Israel, og for første gang var det tre programledere: Yigal Ravid, Dafna Dekel og Sigal Shahamon.

EBU gjorde flere regelendringer dette året, blant annet kunne deltakerne for første gang siden 1976 synge på det språket de ønsket. I tillegg fjernet unionen kravet om at arrangøren måtte stille med et orkester. IBA valgte å droppe orkester, og dermed var all musikken ferdiginnspilt på bånd – for første gang i konkurransens historie.

I alt deltok 23 land og de fleste landene brukte telefonavstemning. Finland, Hellas, Nord-Makedonia, Romania, Slovakia, Sveits og Ungarn måtte stå over dette året, siden de hadde lavest snittpoengsum i femårsperioden 1994–1998. Samtidig fikk Bosnia-Hercegovina, Danmark, Island og Østerrike komme tilbake etter å ha måttet stå over i 1998. Litauen kom også tilbake for første gang siden 1994.

Vinneren av konkurransen ble Sverige og Charlotte Nilsson med sangen «Take Me to Your Heaven». Island, Tyskland, Kroatia og Israel utgjorde resten av topp fem. Norges bidrag, «Living My Life Without You» med Stig van Eijk, ble nummer 14 av 23.

BakgrunnRediger

Etter Dana Internationals seier med «Diva» året før, var Israel vertskap for konkurransen. Dette var andre gang Israel og kringkasteren IBA arrangerte Eurovision Song Contest, og IBA la finalen til International Convention Center i Jerusalem. Konkurransen i 1979 ble arrangert i det samme lokalet. Sikkerheten var høy foran arrangementet, og deltakerne ble fotfulgt av vakter når de var ute i Jerusalem. Bare delegasjonene og fjernsynsfolkene fikk tilgang til arenaen. «Vi håper selvsagt at ingen farlige situasjoner oppstår, men vi er forberedt på alt.» sa sikkerhetssjef Itzik Ashkenazy til VG.[1]

EBU reduserte dette året deltakerantallet fra 25 til 23 land.[2][3] Litauen deltok for første gang siden 1994, mens Bosnia-Hercegovina, Danmark, Island og Østerrike var tilbake etter å ha måttet stå over året før.[2] Russland fikk ikke delta siden landet ikke overførte 1998-finalen, noe som var et krav for å få delta i 1999.[4] Finland, Hellas, Republikken Makedonia, Romania, Slovakia, Sveits og Ungarn var fraværende dette året.[2][5]

Orkesteret og språkregelen forsvinnerRediger

EBU innførte flere nye regler for konkurransen dette året. Den største endringen var at EBU droppet regelen som krevde at deltakerlandene måtte synge på et av sine nasjonalspråk.[3] Deltakerne sto nå fritt til å synge på hvilket som helst språk de ville. I 1999 valgte 13 av de 23 landene å synge helt eller delvis på engelsk, mens Bosnia-Hercegovina også sang delvis på fransk.[5]

Arrangøren trengte heller ikke lenger å stille med et orkester, og IBA valgte å droppe orkesteret for å kutte kostnader.[3] Det samme gjorde fremtidige arrangører, noe som har ført til at alle sangene har blitt fremført med singback siden. Profilerte Johnny Logan som har vunnet konkurransen tre ganger, kritiserte avgjørelsen og mente konkurransen hadde blitt en ren «karaokekonkurranse».[6]

En tredje stor endring var innføringen av ordningen «de fire store».[3] Ordningen gjorde at konkurransens fire største økonomiske bidragsytere – Frankrike, Spania, Storbritannia og Tyskland – var sikret deltakelse året etter, uansett resultat årene i forveien.[5][6]

KvalifiseringRediger

På grunn av at stadig flere land ønsket å delta i konkurransen, hadde EBU innført et mer permanent kvalifiseringssystem fra 1997 for å holde deltakerantallet nede. Et land som ikke var kvalifisert ett år, fikk automatisk rett til å delta året etter.[7][8]

Startfeltet i 1999 besto av vertslandet Israel, de 17 landene med høyest gjennomsnittspoengsum fra femårsperioden 1994–1998 og landene som måtte stå over finalen året før.[9] Dette året kom regelverket med et nytt tillegg. Dette tillegget slo fast at fra 2000 av skulle konkurransens fire største økonomiske bidragsytere – Frankrike, Spania, Storbritannia og Tyskland – være automatisk kvalifisert for finalen.[3] Denne gruppen land fikk tilnavnet «de fire store», og ble opprettet for å sikre konkurransen et stabilt finansielt grunnlag i årene fremover.[2][6]

I henhold til regelverket var ikke Finland, Hellas, Republikken Makedonia, Romania, Slovakia, Sveits og Ungarn kvalifisert til 1999-finalen.[5] Dette for å gi plass til Bosnia-Hercegovina, Danmark, Island, Østerrike og Litauen – samt debutantlandet Latvia. Den latviske kringkasteren Latvijas Televīzija valgte senere å trekke seg fra konkurransen, og EBU tilbød Latvias plass til Ungarn, som var øverst på listen over de ikke-kvalifiserte landene. Ungarns kringkaster Magyar Televízió avslo tilbudet, som dermed gikk videre til neste land på listen: Portugal. Den portugisiske kringkasteren Rádio e Televisão de Portugal taket ja til invitasjonen.[2][6][10]

Kvalifiseringstabell for 1999[a]
Rang Land Snitt Mottatte poeng per år[11][12][13][14][15]
1994 1995 1996 1997 1998
Automatisk kvalifisert som fjorårsvinner og vert
1   Israel 126,50 81 Ikke kval. 172
Kvalifisert på bakgrunn av høyeste snittpoengsum 1994–1998
2   Irland 130,60 226 44 162 157 64
3   Storbritannia 121,80 63 76 77 227 166
4   Malta 94,40 97 76 68 66 165
5   Norge 83,40 76 148 114 0 79
6   Kroatia 74,20 27 91 98 24 131
7[b]   Sverige 67,40 48 100 100 36 53
8[b]   Kypros 67,40 51 79 72 98 37
9[c]   Nederland 59,25 4 78 5 150
10[c]   Tyskland 59,25 128 1 Ikke kval. 22 86
11   Polen 57,00 166 15 31 54 19
12   Frankrike 56,80 74 94 18 95 3
13   Tyrkia 56,00 21 57 121 25
14   Spania 54,00 17 119 17 96 21
15   Estland 53,50 2 94 82 36
16   Belgia 50,67 8 22 122
17   Slovenia 44,25 84 16 60 17
18   Portugal 41,20 73 5 92 0 36
Kvalifisert etter å ha stått over i 1998
19   Danmark 42,00 92 Ikke kval. 25
20   Østerrike 39,60 19 67 68 12
21   Island 38,20 49 31 51 18
22   Bosnia-Hercegovina 23,00 39 14 13 22
23   Litauen 0,00 0
Ikke kvalifisert for finalen i 1999
24   Hellas 39,80 44 68 36 39 12
25   Nord-Makedonia 16,00 Ikke kval. 16
26[d]   Finland 14,00 11 9 22
27[d]   Slovakia 14,00 15 19 8
28   Sveits 10,50 15 22 5 0
29   Romania 10,00 14 Ikke kval. 6
Sto over
  Italia 114,00 114
  Ungarn 42,00 122 3 Ikke kval. 39 4
  Russland 40,00 70 17 Ikke kval. 33

SendingenRediger

IBA ønsket å markere at dette var siste finale på 1900-tallet, og temaet for scenedekoren var tidens gang. Midt på scenen var det bygget en slags mekanisk sol, med planeter og solstråler som svirret rundt.[16] Sendingen startet med en tegnefilm som var laget som en rundreise i Europas land, etterfulgt av en film med dansere og fjorårsvinner Dana International, spilt inn i vertsbyen Jerusalem.

Deretter kom de tre vertene inn på scenen i International Convention Center, sammen med danserne fra filmen som var vist like før. Det var rundt 2000 publikummere i salen. Etter en kort introduksjon på engelsk, fransk og hebraisk, hilste programlederne på fjorårsvert Terry Wogan, som var til stede for å kommentere sendingen for BBC1. Alle de israleske vinnerne, Izhar Cohen, Gali Atari og Dana International, var også til stede i salen.

Deretter startet presentasjonen av de 23 deltakerlåtene. Hvert bidrag ble introdusert med korte filmer som tok utgangspunkt i ulike lignelser fra Bibelen. Startrekkefølgen var avgjort med loddtrekning. Litauen begynte, mens Estland avsluttet. Norge hadde startnummer åtte.

Pausenummeret var ved Dana International som fremførte en coverversjon av Stevie Wonders sang «Free». Deretter startet avstemningen, og den ble raskt en duell mellom to nordiske land: Sverige og forhåndsfavoritten Island. Lenge lå Island i føringen, men da nest siste land ga 12 poeng til Sverige og ingen til Island, var den svenske seieren sikret. Dette var Sveriges fjerde seier i konkurransen.

Etter vinnerreprisen ble showet avsluttet med at alle deltakerne kom opp på scenen og sang vinnersangen fra 1979, «Hallelujah». Fellessangen skulle markere avslutningen på tusenåret og samtidig sette fokus på den pågående krigen på Balkan. «Fremførelsen av "Halleluja" blir en spesiell tributt til ofrene for krigen i Kosovo, sa de israelske arrangørene til Aftenposten.[17]

 
Stig van Eijk representerte Norge.

Norges bidragRediger

Det norske bidraget var «Living My Life Without You», skrevet og fremført av Stig van Eijk – som bare brukte Van Eijk som artistnavn. Sangen hadde vunnet den norske finalen klart og nådde senere en tredjeplass på den norske singellisten.[18] Debutalbumet Where I Belong solgte også 15 000 eksemplarer den første uken etter utgivelsen.[19]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1999

Under finaleuken hadde Van Eijk gjentatte tekniske problemer på prøvene. Flere ganger sviktet lyden, og under generalprøven var Van Eijk nødt til å bryte og starte opptredenen på nytt.[20][21] Problemene fortsatte også under selve finalen, da Van Eijks øremonitor ikke fungerte og i stedet sendte en høy pipelyd inn i øret hans. NRK krevde at Norge måtte få opptre på nytt, men de israelske arrangørene avviste kravet.[22][23] Det norske bidraget fikk 35 poeng og endte som nummer 14 av 23 deltakere.

Med på scenen hadde Van Eijk med seg danserne Belinda Braza og Charlotte Øverland Våseth. I tillegg deltok Heine Totland, Åshild Stensrud og Per Øystein Sørensen som korister.[24] Jostein Pedersen kommenterte finalen for NRK1, mens Jon Branæs kommenterte på NRK P1. Ragnhild Sælthun Fjørtoft leste de norske telefonstemmene fra Oslo via satellitt.

AvstemningenRediger

Hvert land ga 1–8, 10 og 12 poeng til sine ti favorittsanger via telefonavstemning. Seerne fikk stemme i fem minutter før linjene stengte, men hvert land hadde også en reservejury på åtte personer i tilfelle telefonnettet skulle bryte sammen. Fire av landene – Litauen, Tyrkia, Irland og Bosnia-Hercegovina – fikk dispensasjon til å bruke jury.[2] Overdommer for avstemningen var Christine Marchal-Ortiz fra EBU.  

På forhånd var Selma fra Island storfavoritt med sin «All Out of Luck». Kypros ble på forhånd tippet som en av hovedutfordrerne hennes, men endte til slutt nest sist med bare 2 poeng fra Storbritannia.[5] Under avstemningen var det lenge en tett kamp mellom Island og Sverige. Island lå i teten det meste av tiden, men den bosniske juryen avgjorde til slutt det hele i Sveriges favør, ved å gi dem 12 poeng og ingenting til Island. Tyskland meldte seg også inn i tetkampen, men endte til slutt på tredjeplass. Kroatia ble nummer fire, og vertslandet Israel kom på femteplass.

DeltakereRediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[25] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01   Litauen Aistė Smilgevičiūtė «Strazdas» Samogitisk Måltrosten 20 13
02   Belgia Vanessa Chinitor «Like the Wind» Engelsk Som vinden 12 38
03   Spania Lydia «No quiero escuchar» Spansk Jeg vil ikke lytte 23 1
04   Kroatia Doris Dragović «Marija Magdalena» Kroatisk Maria Magdalena 4 118
05   Storbritannia Precious «Say It Again» Engelsk Si det igjen 12 38
06   Slovenia Darja Švajger «For a Thousand Years» Engelsk I tusen år 11 50
07   Tyrkia Tuğba Önal og Group Etnik «Dön Artık» Tyrkisk Kom tilbake 16 21
08   Norge Van Eijk «Living My Life Without You» Engelsk Lever livet mitt uten deg 14 35
09   Danmark Trine Jepsen og Michael Teschl «This Time I Mean It» Engelsk Denne gangen mener jeg det 8 71
10   Frankrike Nayah «Je veux donner ma voix» Fransk Jeg vil gi min stemme 19 14
11   Nederland Marlayne «One Good Reason» Engelsk Én god grunn 8 71
12   Polen Mietek Szczesniak «Przytul mnie mocno» Polsk Hold meg tett 17 19
13   Island Selma «All Out of Luck» Engelsk Helt uten flaks 2 146
14   Kypros Marlain «Tha 'ne érotas» (Θα 'ναι έρωτας) Gresk Det skal bli kjærlighet 22 2
15   Sverige Charlotte Perrelli «Take Me to Your Heaven» Engelsk Ta meg til din himmel 1 163
16   Portugal Rui Bandeira «Como tudo começou» Portugisisk Hvordan det hele begynte 21 12
17   Irland The Mullans «When You Need Me» Engelsk Når du trenger meg 17 18
18   Østerrike Bobbie Singer «Reflection» Engelsk Speilbilde 10 65
19   Israel Eden «Yom huledet (Happy Birthday)» (יום הולדת) Hebraisk, engelsk Gratulerer med dagen 5 93
20   Malta Times Three «Believe 'n Peace» Engelsk Tror på fred 15 32
21   Tyskland Sürpriz «Reise nach Jerusalem – Kudüs'e Seyahat» Tysk, tyrkisk, engelsk, hebraisk Reisen til Jerusalem 3 140
22   Bosnia-Hercegovina Dino og Béatrice «Putnici» Bosnisk, fransk Reisere 7 86
23   Estland Evelin Samuel og Camille «Diamond of Night» Engelsk Diamant av natten 6 90

Artister som hadde deltatt tidligereRediger

Artist Land Deltok i Merknader
Kenny Lübcke (støttevokalist)[26]   Danmark 1992 Deltok i duett med Lotte Feder
Stefán Hilmarsson (støttevokalist)[27]   Island 1988, 1991 Deltok som del av gruppen Beathoven i 1988 og duoen Stefan & Eyfi i 1991
Doris Dragović[28]   Kroatia 1986 Representerte Jugoslavia
Christopher Scicluna (støttevokalist)   Malta 1994 Deltok som Chris & Moira
Moira Stafrace (støttevokalist)
Linda Williams (støttevokalist)[29]   Belgia 1981 Representerte Nederland
Darja Švajger[28]   Slovenia 1995
Gabriel Fors (støttevokalist)   Sverige 1997 Deltok som del av gruppen Blond

PoengtavleRediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen. Deltakerlandene brukte telefonavstemning, mens Litauen, Tyrkia, Irland og Bosnia-Hercegovina brukte jury.[2]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                             
  Litauen 2 5 3 1 2 13 20
  Belgia 4 2 10 2 10 5 5 38 12
  Spania 1 1 23
  Kroatia 6 5 12 12 8 7 1 7 4 2 1 6 6 8 7 5 10 8 3 118 4
  Storbritannia 5 4 5 2 4 1 4 4 8 1 38 12
  Slovenia 10 2 2 12 1 6 12 5 50 11
  Tyrkia 4 5 12 21 16
  Norge 7 6 7 7 5 3 35 14
  Danmark 5 5 5 1 12 8 8 3 7 5 2 4 6 71 8
  Frankrike 2 2 8 2 14 19
  Nederland 4 12 3 8 3 5 7 6 4 2 1 4 6 2 4 71 8
  Polen 7 4 6 19 17
  Island 8 8 10 10 10 10 12 7 4 12 12 4 4 2 10 10 3 10 146 2
  Kypros 2 2 22
  Sverige 3 7 6 12 7 6 12 10 3 8 6 10 6 10 5 6 8 12 2 12 12 163 1
  Portugal 12 12 21
  Irland 12 4 1 1 18 17
  Østerrike 6 7 4 6 3 2 3 8 1 7 5 5 8 65 10
  Israel 3 8 8 1 3 2 2 10 4 10 1 10 3 8 1 6 7 2 4 93 5
  Malta 6 6 3 1 7 1 7 1 32 15
  Tyskland 10 7 3 1 6 12 3 5 8 12 12 5 2 12 10 12 3 10 7 140 3
  Bosnia-Hercegovina 1 10 10 7 7 8 6 3 5 3 6 12 8 86 7
  Estland 1 4 1 3 8 5 4 4 5 8 2 10 7 8 3 1 7 6 3 90 6

12 poengRediger

Under er en oversikt over alle 12-poengere avgitt i finalen:

Antall Mottakerland 12 poeng fra
5   Sverige Bosnia-Hercegovina, Estland, Malta, Norge, Storbritannia
  Tyskland Israel, Nederland, Polen, Portugal, Tyrkia
3   Island Danmark, Kypros, Sverige
2   Kroatia Slovenia, Spania
  Slovenia Irland, Kroatia
1   Bosnia-Hercegovina Østerrike
  Danmark Island
  Irland Litauen
  Nederland Belgia
  Portugal Frankrike
  Tyrkia Tyskland

HendelserRediger

Innspilte stemmer ga straffRediger

Det kroatiske bidraget «Maria Magdalena» brukte mannsstemmer på bånd, selv om regelverket sa at alle stemmer måtte fremføres direkte under konkurransen. Nederland og Norge reagerte på dette og klaget Kroatia inn for EBU i finaleuken.[1][30] Den kroatiske delegasjonen forsikret imidlertid EBU om at «stemmene» ble skapt av en synthesizer, og EBU tok derfor ikke protestene til følge. Etter konkurransen viste det seg likevel at Kroatia hadde brukt mannsstemmer på bånd, noe som var i strid med reglene. EBU valgte å straffe Kroatia ved å trekke fra 33 prosent av poengene til «Maria Magdalena». Dette fikk innvirkning for Kroatias femårs-gjennomsnitt som ble brukt til å avgjøre hvilke land som fikk delta i de kommende finalene.[5]

Ironisk nok skulle Norge ende i Kroatias situasjon 18 år senere. Årsaken var at det norske bidraget, «Grab the Moment», hadde samplede stemmespor som var vanskelige å gjenskape på direkten. NRK ba EBU å oppheve forbudet mot innspilte stemmer, men NRK valgte til slutt å gjenskape stemmene direkte.[31]

To land sendte andreplasseneRediger

Både Tyskland og Bosnia-Hercegovina måtte sende andreplassene fra sine nasjonale finaler til Jerusalem. Dette fordi vinnerne fra begge landene ble diskvalifisert.[32][33] Men begge de diskvalifiserte vinnerne, tyske Corinna May og bosniske Hari Mata Hari, skulle senere vende tilbake til konkurransen i henholdsvis 2002 og 2006.

Fjorårsvinneren gikk i bakkenRediger

Et av konkurransens minneverdige øyeblikk skjedde etter at Charlotte Nilsson hadde vunnet, og fjorårsvinner Dana International skulle overlevere seierstrofeet. Under overrekkelsen mistet Dana International balansen og deiset i gulvet med trofeet.[5] Den svenske låtskriveren Gert Lengstrand prøvde å ta henne imot, men endte opp med å tråkke på kjolen hennes.[34] Hendelsen skapte også panikk blant sikkerhetspersonellet i saken, men det visste seg at fallet var et hendelig uhell og Dana International gikk av scenen, tydelig flau.[5]

Kommentatorer og poengopplesereRediger

PoengopplesereRediger

Hvert land hadde utnevnt en talsperson som annonserte sitt lands poeng over satellitt på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.[35]

  1.   Litauen – Andrius Tapinas
  2.   Belgia – Sabine De Vos
  3.   Spania – Hugo de Campos
  4.   Kroatia – Marko Rašica
  5.   Storbritannia – Colin Berry
  6.   Slovenia – Mira Berginc
  7.   Tyrkia – Osman Erkan
  8.   Norge – Ragnhild Sælthun Fjørtoft
  9.   Danmark – Kirsten Siggaard
  10.   Frankrike – Marie Myriam
  11.   Nederland – Edsilia Rombley
  12.   Polen – Jan Chojnacki
  13.   Island – Áslaug Dóra Eyjólfsdóttir
  14.   Kypros – Marina Maleni
  15.   Sverige – Pontus Gårdinger
  16.   Portugal – Manuel Luís Goucha
  17.   Irland – Clare McNamara
  18.   Østerrike – Dodo Roscic
  19.   Israel – Yoav Ginai
  20.   Malta – Nirvana Azzopardi
  21.   Tyskland – Renan Demirkan
  22.   Bosnia-Hercegovina – Segmedina Srna
  23.   Estland – Mart Sander

Kommentatorer og kringkastereRediger

De fleste landene som kringkastet finalen, hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1999 i alfabetisk rekkefølge etter land:[36]

Kommentatorer og sendinger i deltakerlandene
Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Belgia RTBF La Une Jean-Pierre Hautier[37]
VRT TV1 André Vermeulen og Bart Peeters[38]
  Bosnia-Hercegovina BHT BHTV 1 Ismeta Dervoz-Krvavac
  Danmark DR DR1 Keld Heick[39]
  Estland Eesti Televisioon ETV Marko Reikop
  Frankrike France Télévision France 3 Julien Lepers[37]
  Irland RTÉ RTÉ One Pat Kenny
RTÉ Radio 1 Larry Gogan[40]
  Island RÚV Sjónvarpið Gísli Marteinn Baldursson[41]
  Israel IBA Kanal 1 Ingen kommentator
  Kroatia HRT HRT 1 Aleksandar «Aco» Kostadinov[42]
  Kypros RIK RIK 1 Evi Papamikhail[43]
  Litauen LRT LRT Darius Užkuraitis
  Malta PBS TVM Charlo Bonnici
  Nederland NOS TV2 Willem van Beusekom[44]
  Norge NRK NRK1 Jostein Pedersen
NRK P1 Jon Branæs[45]
  Polen TVP TVP1 Artur Orzech[46]
  Portugal RTP RTP1 Rui Unas[47]
  Slovenia RTVSLO SLO1 Miša Molk
  Spania TVE La Primera José Luis Uribarri[48]
  Storbritannia BBC BBC One Terry Wogan[49]
BBC Radio 2 Ken Bruce
  Sverige SVT SVT1 Pekka Heino og Anders Berglund[50]
  Tyrkia TRT TRT 1 Gülşah Banda
  Tyskland ARD Das Erste Peter Urban[51]
  Østerrike ORF ORF 1 Andi Knoll[52]
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Finland Yle TV1 Jani Juntunen[53]
  Hellas ERT ET1 Dafni Bokota[54]
  Nord-Makedonia MRT MTV 1 Ivan Mircevski
  Romania TVR TVR2 Leonard Miron
  Russland ORT ORT Tatjana Godunova og Aleksej Zjuravljov
  Sveits TV DRS SF2 Sandra Studer
TSR TSR 1 Jean-Marc Richard
TSI TSI 2 Jonathan Tedesco

NoterRediger

  1. ^ Tabellen er rangert etter kriterium-rekkefølgen som oppgitt i regelverket for 1999. Snittpoengsummen er beregnet ved å summere alle poengene som hvert land hadde mottatt i de fem forutgående finalene, og deretter dele totalsummen med antall deltakelser til det aktuelle landet.
  2. ^ a b Selv med samme snittpoengsum ble Sverige rangert over Kypros, i henhold til reglementet. Dette fordi Sverige hadde fått flere poeng enn Kypros i den nyligste finalen.
  3. ^ a b I henhold til regelverket ble Nederland rangert over Tyskland, siden Nederland hadde fått flere poeng enn Tyskland i den nyligste finalen.
  4. ^ a b I henhold til regelverket ble Finland rangert over Slovakia, siden Finland hadde fått flere poeng enn Slovakia i den nyligste finalen.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Storvand, Bakkemoen og Sandblad, Lena, Kurt og Mattis (25. mai 1999). «Frykter terror». VG. 
  2. ^ a b c d e f g Roxburgh, Gordon (2020). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. Four: The 1990s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 367–369. ISBN 978-1-84583-163-9. 
  3. ^ a b c d e «Rules of the 44th Eurovision Song Contest, 1999» (PDF). Den europeiske kringkastingsunion (EBU). 1998. Arkivert fra originalen (PDF) 25. februar 2021 – via Eurosong.net. 
  4. ^ «Rules of the 43rd Eurovision Song Contest, 1998» (PDF). Den europeiske kringkastingsunion (EBU). 1997. Arkivert fra originalen (PDF) 31. januar 2019 – via http://www.myledbury.co.uk. 
  5. ^ a b c d e f g h «Eurovision Song Contest 1999». eurovision.tv. Besøkt 18. november 2017. 
  6. ^ a b c d O'Connor, John Kennedy (2007). The Eurovision Song Contest: The Official History. Storbritannia: Carlton Books. s. 156–159. ISBN 978-1-84442-994-3. 
  7. ^ «The Eurovision Song Contest - Example Rules». heyrick.eu. Besøkt 10. mai 2020. 
  8. ^ «Milestone Moments: 1993/4 - The Eurovision Family expands». eurovision.tv (engelsk). 18. september 2016. Arkivert fra originalen 13. mai 2018. Besøkt 19. november 2022. 
  9. ^ «Rules of the 44th Eurovision Song Contest, 1999» (PDF). Den europeiske kringkastingsunion (EBU). 1998. Arkivert fra originalen (PDF) 25. februar 2021 – via Eurosong.net. 
  10. ^ «Jerusalem 1999». eurovision.tv (engelsk). Besøkt 19. november 2022. 
  11. ^ «Final of Dublin 1994 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. november 2022. 
  12. ^ «Final of Dublin 1995 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. november 2022. 
  13. ^ «Final of Oslo 1996 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. november 2022. 
  14. ^ «Final of Dublin 1997 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. november 2022. 
  15. ^ «Final of Birmingham 1998 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 19. november 2022. 
  16. ^ Beck, Peter (22. mai 1999). «Israel frykter ny seier». Aftenposten. 
  17. ^ Utler, Knut (27. mai 1999). «Storslått finale i Grand Prix «Halleluja» som GP-avslutning». Aftenposten. 
  18. ^ «Living My Life Without You». VG-lista 2017. 2017. Besøkt 18. november 2017. 
  19. ^ Mjør, Kjersti (25. mai 1999). «– I'm a real Norwegian boy». Bergens Tidende. s. 54. 
  20. ^ Haabeth, Nina (28. mai 1999). «GP-nervene i helspenn, teknikken sviktet for Stig Van Eijk». Norsk Telegrambyrå. 
  21. ^ «Måtte bryte på generalprøven». VG (norsk). 29. mai 1999. Besøkt 18. november 2017. 
  22. ^ «Van Eijk vurderer søksmål». VG/ Norsk Telegrambyrå (norsk). 30. mai 1999. Besøkt 18. november 2017. 
  23. ^ «– Det var helt fiasko». VG (norsk). 30. mai 1999. Besøkt 18. november 2017. 
  24. ^ Mjør, Kjersti (27. mai 1999). «Skal hjelpe Van Eijk til topps». Bergens Tidende. s. 50. 
  25. ^ «Final of Jerusalem 1999 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 13. september 2022. 
  26. ^ Jensen, Charlotte (17. mars 2021). «Eurovision 1992: Denmark’s Kenny & Lotte in focus». EuroVisionary (engelsk). Besøkt 19. september 2022. 
  27. ^ Sigurðsson, Hlynur (26. juni 2018). «An Xtra Happy Birthday; 26 June». ESCXTRA.com (engelsk). Besøkt 19. september 2022. 
  28. ^ a b O'Connor, John Kennedy (2010). The Eurovision Song Contest: The Official History (2. utg.). London: Carlton Books. s. 156–159. ISBN 978-1-84732-521-1. 
  29. ^ Vermeulen, André (2021). Van Canzonissima tot Eurosong: 65 jaar belgische preselecties voor het Eurovisiesongfestival (nederlandsk) (2nd utg.). Leuven, Belgium: Kritak. s. 269. ISBN 978-94-0147-609-6. 
  30. ^ «Anonymt brev skaper trøbbel». Dagbladet.no (norsk). 28. mai 1999. Besøkt 18. november 2017. 
  31. ^ Tangen, Anders Martinius. «Vellykket prøve med live-korister for JOWST - escNorge». Besøkt 6. januar 2018. [død lenke]
  32. ^ «German National Final 1999». 50webs.com. Besøkt 3. februar 2017. 
  33. ^ «Bosnian national final 1999». 50webs.com. Besøkt 3. februar 2017. 
  34. ^ «Aj aj, så illa det kan gå». Aftonbladet. 5. februar 2009. Besøkt 18. november 2017. 
  35. ^ «Rules of the 44th Eurovision Song Contest, 1999» (PDF). Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert (PDF) fra originalen 25. februar 2021. Besøkt 13. mars 2021. 
  36. ^ «Eurovision Song Contest 1999 – full cast». imdb.com. Besøkt 21. august 2017. 
  37. ^ a b Christian Masson. «1999 – Jerusalem». Songcontest.free.fr. Besøkt 9. august 2012. 
  38. ^ «Bart Peeters co-commentator op songfestival : showbizz». Mijnnieuws.skynetblogs.be. Arkivert fra originalen . Besøkt 9. august 2012.  Arkivert 2. april 2012 hos Wayback Machine.
  39. ^ «Danske kommentatorer og pointsoplæsere». Esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 21. april 2012.  Arkivert 24. mars 2012 hos Wayback Machine.
  40. ^ betelgeuseIE (8. februar 2010). «Eurovision Song Contest 1999 opening sequence». YouTube. Besøkt 9. august 2012. 
  41. ^ «Morgunblaðið, 29 May 1999». Timarit.is. Besøkt 9. august 2012. 
  42. ^ «POVIJEST EUROSONGA: 1956–1999 (samo tekstovi)» (kroatisk). HRT. Arkivert fra originalen 7. januar 2014. Besøkt 24. juli 2012.  Arkivert 7. januar 2014 hos Wayback Machine.
  43. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  44. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival» (nederlandsk). eurovisionartists.nl. Besøkt 24. juli 2012. 
  45. ^ «NRK P1 1999.05.29 : programrapport». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK Radio. 29. mai 1999. s. 14. Besøkt 21. august 2017. 
  46. ^ «Zobacz temat – Eurowizyjna gra». Eurowizja.Com.Pl. Arkivert fra originalen 23. mars 2012. Besøkt 9. august 2012.  Arkivert 23. mars 2012 hos Wayback Machine.
  47. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 21. april 2012 hos Wayback Machine.
  48. ^ «Uribarri commentator Eurovision 2010» (spansk). Foro EuroSong Contest. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 24. juli 2012.  Arkivert 17. mars 2012 hos Wayback Machine.
  49. ^ «Grand Final: 1999, 1999, Eurovision Song Contest». BBC. Besøkt 21. august 2017. 
  50. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 9. august 2012.  Arkivert 18. juli 2012 hos Wayback Machine.
  51. ^ «Dr. Peter Urban kommentiert - Düsseldorf 2011». Duesseldorf2011.de. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 9. august 2012.  Arkivert 24. mars 2012 hos Wayback Machine.
  52. ^ Online, Tiroler[død lenke] Tageszeitung. «ESC-Kommentator Andi Knoll: „Heinz Prüller bin ich keiner“ | Tiroler Tageszeitung Online - Nachrichten von jetzt!». Tiroler Tageszeitung Online (tysk). Arkivert fra originalen 21. august 2017. Besøkt 21. august 2017. 
  53. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 9. august 2012. 
  54. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987–2004)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 

Eksterne lenkerRediger