Åpne hovedmenyen

Eurovision Song Contest 1999

44. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse
Eurovision Song Contest 1999
Dato: 29. mai 1999
Sted: Israel International Convention Center, Jerusalem, Israel
Programledere: Yigal Ravid, Dafna Dekel og Sigal Shahamon
Kringkaster: Israel Israel Broadcasting Authority (IBA)
Deltakere: 23
Vinner: Sverige Sverige
«Take Me to Your Heaven»
Charlotte Nilsson
Deltakelse
Tilbake: Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina
Danmark Danmark
Island Island
Litauen Litauen
Østerrike Østerrike
Ikke med: Finland Finland
Hellas Hellas
Nord-Makedonia Nord-Makedonia
Romania Romania
Slovakia Slovakia
Sveits Sveits
Ungarn Ungarn
Eurovision Song Contest
◄1998    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    2000►

Eurovision Song Contest 1999 var den 44. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemsland. Konkurransen ble arrangert lørdag 29. mai 1999 av den israelske kringkasteren IBA. Finalen fant sted i International Convention Center i Jerusalem i Israel, og for første gang var det tre programledere: Yigal Ravid, Dafna Dekel og Sigal Shahamon. EBU gjorde flere regelendringer dette året, blant annet kunne deltakerne nå synge på det språket de ønsket. I tillegg fjernet unionen kravet om at arrangøren måtte stille med et orkester. IBA valgte å droppe orkester, og dermed var all musikken ferdiginnspilt på bånd – for første gang i konkurransens historie.

23 land deltok, og de fleste landene brukte telefonavstemning. Vinneren ble Sverige og Charlotte Nilsson med sangen «Take Me to Your Heaven». Norge var representert av Stig van Eijk som sang «Living My Life Without You». Det norske bidraget ble nummer 14 av 23.

BakgrunnRediger

Etter Dana Internationals seier med «Diva» året før, var Israel vertskap for konkurransen. Dette var andre gang Israel og kringkasteren IBA arrangerte Eurovision Song Contest, og IBA la finalen til International Convention Center i Jerusalem. Konkurransen i 1979 ble arrangert i det samme lokalet. Sikkerheten var høy foran arrangementet, og deltakerne ble fotfulgt av vakter når de var ute i Jerusalem. Bare delegasjonene og fjernsynsfolkene fikk tilgang til arenaen. «Vi håper selvsagt at ingen farlige situasjoner oppstår, men vi er forberedt på alt.» sa sikkerhetssjef Itzik Ashkenazy til VG.[1]

Dette året reduserte EBU deltakerantallet fra 25 til 23. Deltakerlandene var vertslandet Israel samt Bosnia-HercegovinaDanmarkIsland og Østerrike som måtte stå over året før. Resten av startfeltet var de 18 landene med høyest gjennomsnittspoengsum i årene 1994–1998. Latvia hadde også konkrete planer om å debutere, men trakk seg like før den endelige påmeldingsfristen. EBU tilbød den ledige plassen til Ungarn, som takket nei. I stedet gikk den ledige plassen til Portugal. Finland, Hellas, daværende Republikken Makedonia, Romania og Sveits kvalifiserte seg ikke, siden de hadde lavest gjennomsnittspoengsum i årene 1994–1998.[2]

Orkesteret og språkregelen forsvinnerRediger

EBU innførte flere nye regler for konkurransen dette året. Den største endringen var at EBU droppet regelen som krevde at deltakerlandene måtte synge på et av sine nasjonalspråk. Deltakerne sto nå fritt til å synge på hvilket som helst språk de ville. I 1999 valgte 13 av de 23 landene å synge helt eller delvis på engelsk, mens Bosnia-Hercegovina også sang delvis på fransk.[2]

Arrangøren trengte heller ikke lenger å stille med et orkester, og IBA valgte å droppe orkesteret for å kutte kostnader. Det samme gjorde fremtidige arrangører, noe som har ført til at alle sangene har blitt fremført med singback siden. Profilerte Johnny Logan som har vunnet konkurransen tre ganger, kritiserte avgjørelsen og mente konkurransen hadde blitt en ren «karaokekonkurranse».[3]

En tredje stor endring var innføringen av ordningen «de fire store». Ordningen gjorde at konkurransens fire største økonomiske bidragsytere – Frankrike, Spania, Storbritannia og Tyskland – var sikret deltakelse året etter, uansett resultat årene i forveien.[2][3]

SendingenRediger

IBA ønsket å markere at dette var siste finale på 1900-tallet, og temaet for scenedekoren var tidens gang. Midt på scenen var det bygget en slags mekanisk sol, med planeter og solstråler som svirret rundt.[4] Sendingen startet med en tegnefilm som var laget som en rundreise i Europas land, etterfulgt av en film med dansere og fjorårsvinner Dana International, spilt inn i vertsbyen Jerusalem.

Deretter kom de tre vertene inn på scenen i International Convention Center, sammen med danserne fra filmen som var vist like før. Det var rundt 2000 publikummere i salen. Etter en kort introduksjon på engelsk, fransk og hebraisk, hilste programlederne på fjorårsvert Terry Wogan, som var til stede for å kommentere sendingen for BBC1. Alle de israleske vinnerne, Izhar Cohen, Gali Atari og Dana International, var også til stede i salen.

Deretter startet presentasjonen av de 23 deltakerlåtene. Hvert bidrag ble introdusert med korte filmer som tok utgangspunkt i ulike lignelser fra Bibelen. Startrekkefølgen var avgjort med loddtrekning. Litauen begynte, mens Estland avsluttet. Norge hadde startnummer åtte.

Pausenummeret var ved Dana International som fremførte en coverversjon av Stevie Wonders sang «Free». Deretter startet avstemningen, og den ble raskt en duell mellom to nordiske land: Sverige og forhåndsfavoritten Island. Lenge lå Island i føringen, men da nest siste land ga 12 poeng til Sverige og ingen til Island, var den svenske seieren sikret. Dette var Sveriges fjerde seier i konkurransen.

Etter vinnerreprisen ble showet avsluttet med at alle deltakerne kom opp på scenen og sang vinnersangen fra 1979, «Hallelujah». Fellessangen skulle markere avslutningen på tusenåret og samtidig sette fokus på den pågående krigen på Balkan. «Fremførelsen av "Halleluja" blir en spesiell tributt til ofrene for krigen i Kosovo, sa de israelske arrangørene til Aftenposten.[5]

 
Stig van Eijk representerte Norge.

Norges bidragRediger

Det norske bidraget var «Living My Life Without You», skrevet og fremført av Stig van Eijk – som bare brukte Van Eijk som artistnavn. Sangen hadde vunnet den norske finalen klart og nådde senere en tredjeplass på VG-lista.[6] Debutalbumet Where I Belong solgte også 15 000 eksemplarer den første uken etter utgivelsen.[7]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1999

Under finaleuken hadde Van Eijk gjentatte tekniske problemer på prøvene. Flere ganger sviktet lyden, og under generalprøven var Van Eijk nødt til å bryte og starte opptredenen på nytt.[8][9] Problemene fortsatte også under selve finalen, da Van Eijks øremonitor ikke fungerte og i stedet sendte en høy pipelyd inn i øret hans. NRK krevde at Norge måtte få opptre på nytt, men de israelske arrangørene avviste kravet.[10][11] Det norske bidraget fikk 35 poeng og endte som nummer 14 av 23 deltakere.

Med på scenen hadde Van Eijk med seg danserne Belinda Braza og Charlotte Øverland Våseth. I tillegg deltok Heine Totland, Åshild Stensrud og Per Øystein Sørensen som korister.[12] Jostein Pedersen kommenterte finalen for NRK1, mens Jon Branæs kommenterte på NRK P1. Ragnhild Sælthun Fjørtoft leste de norske telefonstemmene fra Oslo via satellitt.

AvstemningenRediger

Hvert land ga 1–8, 10 og 12 poeng til sine ti favorittsanger via telefonavstemning. Seerne fikk stemme i fem minutter før linjene stengte, men hvert land hadde også en reservejury på åtte personer i tilfelle telefonnettet skulle bryte sammen. Fire av landene – Litauen, Tyrkia, Irland og Bosnia-Hercegovina – fikk dispensasjon til å bruke jury.[13] Overdommer for avstemningen var Christine Marchal-Ortiz fra EBU.  

På forhånd var Selma fra Island storfavoritt med sin «All Out of Luck». Kypros ble på forhånd tippet som en av hovedutfordrerne hennes, men endte til slutt nest sist med bare 2 poeng fra Storbritannia.[2] Under avstemningen var det lenge en tett kamp mellom Island og Sverige. Island lå i teten det meste av tiden, men den bosniske juryen avgjorde til slutt det hele i Sveriges favør, ved å gi dem 12 poeng og ingenting til Island. Tyskland meldte seg også inn i tetkampen, men endte til slutt på tredjeplass. Kroatia ble nummer fire, og vertslandet Israel kom på femteplass.

HendelserRediger

Innspilte stemmer ga straffRediger

Det kroatiske bidraget «Maria Magdalena» brukte mannsstemmer på bånd, selv om regelverket sa at alle stemmer måtte fremføres direkte under konkurransen. Nederland og Norge reagerte på dette og klaget Kroatia inn for EBU i finaleuken.[1][14] Den kroatiske delegasjonen forsikret imidlertid EBU om at «stemmene» ble skapt av en synthesizer, og EBU tok derfor ikke protestene til følge. Etter konkurransen viste det seg likevel at Kroatia hadde brukt mannsstemmer på bånd, noe som var i strid med reglene. EBU valgte å straffe Kroatia ved å trekke fra 33 prosent av poengene til «Maria Magdalena». Dette fikk innvirkning for Kroatias femårs-gjennomsnitt som ble brukt til å avgjøre hvilke land som fikk delta i de kommende finalene.[2]

Ironisk nok skulle Norge ende i Kroatias situasjon 18 år senere. Årsaken var at det norske bidraget, «Grab the Moment», hadde samplede stemmespor som var vanskelige å gjenskape på direkten. NRK ba EBU å oppheve forbudet mot innspilte stemmer, men NRK valgte til slutt å gjenskape stemmene direkte.[15]

To land sendte andreplasseneRediger

Både Tyskland og Bosnia-Hercegovina måtte sende andreplassene fra sine nasjonale finaler til Jerusalem. Dette fordi vinnerne fra begge landene ble diskvalifisert.[16][17] Men begge de diskvalifiserte vinnerne, tyske Corinna May og bosniske Hari Mata Hari, skulle senere vende tilbake til konkurransen i henholdsvis 2002 og 2006.

Fjorårsvinneren gikk i bakkenRediger

Et av konkurransens minneverdige øyeblikk skjedde etter at Charlotte Nilsson hadde vunnet, og fjorårsvinner Dana International skulle overlevere seierstrofeet. Under overrekkelsen mistet Dana International balansen og deiset i gulvet med trofeet.[2] Den svenske låtskriveren Gert Lengstrand prøvde å ta henne imot, men endte opp med å tråkke på kjolen hennes.[18] Hendelsen skapte også panikk blant sikkerhetspersonellet i saken, men det visste seg at fallet var et hendelig uhell og Dana International gikk av scenen, tydelig flau.[2]

DeltakereRediger

Nr. Land Språk Artist Sang Norsk oversettelse Plass Poeng
1   Litauen Samogitisk Aistė Smilgevičiūtė «Strazdas» Måltrosten 20 13
2   Belgia Engelsk Vanessa Chinitor «Like the Wind» Som vinden 12 38
3   Spania Spansk Lydia «No quiero escuchar» Jeg vil ikke lytte 23 1
4   Kroatia Kroatisk Doris Dragović «Marija Magdalena» Maria Magdalena 4 118
5   Storbritannia Engelsk Precious «Say It Again» Si det igjen 12 38
6   Slovenia Engelsk Darja Švajger «For a Thousand Years» I tusen år 11 50
7   Tyrkia Tyrkisk Tuğba Önal og Group Etnik «Dön Artık» Kom tilbake 16 21
8   Norge Engelsk Van Eijk «Living My Life Without You» Lever livet mitt uten deg 14 35
9   Danmark Engelsk Trine Jepsen og Michael Teschl «This Time I Mean It» Denne gangen mener jeg det 8 71
10   Frankrike Fransk Nayah «Je veux donner ma voix» Jeg vil gi min stemme 19 14
11   Nederland Engelsk Marlayne «One Good Reason» Én god grunn 8 71
12   Polen Polsk Mietek Szczesniak «Przytul mnie mocno» Hold meg tett 17 19
13   Island Engelsk Selma «All Out of Luck» Helt uten flaks 2 146
14   Kypros Gresk Marlain «Tha 'ne érotas» (Θα 'ναι έρωτας) Det skal bli kjærlighet 22 2
15   Sverige Engelsk Charlotte Nilsson «Take Me to Your Heaven» Ta meg til din himmel 1 163
16   Portugal Portugisisk Rui Bandeira «Como tudo começou» Hvordan det hele begynte 21 12
17   Irland Engelsk The Mullans «When You Need Me» Når du trenger meg 17 18
18   Østerrike Engelsk Bobbie Singer «Reflection» Speilbilde 10 65
19   Israel Hebraisk, engelsk Eden «Yom huledet (Happy Birthday)» (יום הולדת) Fødselsdag (Gratulerer med dagen) 5 93
20   Malta Engelsk Times Three «Believe 'n Peace» Tror på fred 15 32
21   Tyskland Tysk, tyrkisk, engelsk, hebraisk Sürpriz «Reise nach Jerusalem – Kudüs'e Seyahat» Reisen til Jerusalem 3 140
22   Bosnia-Hercegovina Bosnisk, fransk Dino og Béatrice «Putnici» Reisere 7 86
23   Estland Engelsk Evelin Samuel og Camille «Diamond of Night» Diamant av natten 6 90

PoengtavleRediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen. Deltakerlandene brukte telefonavstemning, mens Litauen, Tyrkia, Irland og Bosnia-Hercegovina brukte jury.[13]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                             
  Litauen 2 5 3 1 2 13 20
  Belgia 4 2 10 2 10 5 5 38 12
  Spania 1 1 23
  Kroatia 6 5 12 12 8 7 1 7 4 2 1 6 6 8 7 5 10 8 3 118 4
  Storbritannia 5 4 5 2 4 1 4 4 8 1 38 12
  Slovenia 10 2 2 12 1 6 12 5 50 11
  Tyrkia 4 5 12 21 16
  Norge 7 6 7 7 5 3 35 14
  Danmark 5 5 5 1 12 8 8 3 7 5 2 4 6 71 8
  Frankrike 2 2 8 2 14 19
  Nederland 4 12 3 8 3 5 7 6 4 2 1 4 6 2 4 71 8
  Polen 7 4 6 19 17
  Island 8 8 10 10 10 10 12 7 4 12 12 4 4 2 10 10 3 10 146 2
  Kypros 2 2 22
  Sverige 3 7 6 12 7 6 12 10 3 8 6 10 6 10 5 6 8 12 2 12 12 163 1
  Portugal 12 12 21
  Irland 12 4 1 1 18 17
  Østerrike 6 7 4 6 3 2 3 8 1 7 5 5 8 65 10
  Israel 3 8 8 1 3 2 2 10 4 10 1 10 3 8 1 6 7 2 4 93 5
  Malta 6 6 3 1 7 1 7 1 32 15
  Tyskland 10 7 3 1 6 12 3 5 8 12 12 5 2 12 10 12 3 10 7 140 3
  Bosnia-Hercegovina 1 10 10 7 7 8 6 3 5 3 6 12 8 86 7
  Estland 1 4 1 3 8 5 4 4 5 8 2 10 7 8 3 1 7 6 3 90 6

12 poengRediger

Under er en oversikt over alle 12-poengere avgitt i finalen:

Antall Mottakerland 12 poeng fra
5   Sverige Bosnia-Hercegovina, Estland, Malta, Norge, Storbritannia
  Tyskland Israel, Nederland, Polen, Portugal, Tyrkia
3   Island Danmark, Kypros, Sverige
2   Kroatia Slovenia, Spania
  Slovenia Irland, Kroatia
1   Bosnia-Hercegovina Østerrike
  Danmark Island
  Irland Litauen
  Nederland Belgia
  Portugal Frankrike
  Tyrkia Tyskland

Kommentatorer og poengopplesereRediger

Landene som kringkastet finalen hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne hjemme. Jostein Pedersen var norsk kommentator for NRK1, mens Jon Branæs kommenterte for NRK P1. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1999:[19]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser
  Litauen LRT Darius Užkuraitis (LRT) Andrius Tapinas
  Belgia VRT og RTBF Jean-Pierre Hautier (La Une)[20], André Vermeulen og Bart Peeters (TV1)[21] Sabine De Vos[22]
  Spania TVE José Luis Uribarri (La Primera)[23] Hugo de Campos
  Kroatia HRT Aleksandar «Aco» Kostadinov (HRT 1)[24] Marko Rašica[25]
  Storbritannia BBC Terry Wogan (BBC One)[26], Ken Bruce (BBC Radio 2) Colin Berry
  Slovenia RTVSLO Miša Molk (SLO1) Mira Berginc
  Tyrkia TRT Gülşah Banda (TRT 1) Osman Erkan
  Norge NRK Jostein Pedersen (NRK1), Jon Branæs (P1)[27] Ragnhild Sælthun Fjørtoft
  Danmark DR Keld Heick (DR1)[28] Kirsten Siggaard
  Frankrike France Télévision Julien Lepers (France 3)[20] Marie Myriam[29]
  Nederland NOS Willem van Beusekom (TV2)[30] Edsilia Rombley
  Polen TVP Artur Orzech (TVP1)[31] Jan Chojnacki
  Island RÚV Gísli Marteinn Baldursson (Sjónvarpið)[32] Áslaug Dóra Eyjólfsdóttir
  Kypros RIK Evi Papamikhail (RIK 1)[33] Marina Maleni[34]
  Sverige SVT Pekka Heino og Anders Berglund (SVT1)[35] Pontus Gårdinger
  Portugal RTP Rui Unas (RTP1)[36] Manuel Luís Goucha[36]
  Irland RTÉ Pat Kenny (RTÉ One), Larry Gogan (RTÉ Radio 1)[37] Clare McNamara
  Østerrike ORF Andi Knoll (ORF1)[38] Dodo Roščić
  Israel IBA Ingen kommentator (Kanal 1) Yoav Ginai[39]
  Malta PBS Charlo Bonnici (TVM) Nirvana Azzopardi
  Tyskland ARD Peter Urban (Das Erste)[40] Renan Demirkan
  Bosnia-Hercegovina BHT Ismeta Dervoz-Krvavac (BHTV 1) Segmedina Srna
  Estland Eesti Televisioon Marko Reikop (ETV) Mart Sander
  Finland Yle Jani Juntunen (TV1)[41] Deltok ikke
  Hellas ERT Dafni Bokota (ET1)[42]
  Nord-Makedonia MRT Ivan Mircevski (MTV 1)
  Romania TVR Leonard Miron (TVR2)
  Russland ORT Tatjana Godunova og Aleksej Zjuravljov (Obsjtsjestvennoje Rossijskoje Televidenije)
  Sveits TV DRS, TSR og TSI Sandra Studer (SF2), Jean-Marc Richard (TSR 1), Jonathan Tedesco (TSI 2)

ReferanserRediger

  1. ^ a b Storvand, Bakkemoen og Sandblad, Lena, Kurt og Mattis (25. mai 1999). «Frykter terror». VG. 
  2. ^ a b c d e f g «Eurovision Song Contest 1999». eurovision.tv. Besøkt 18. november 2017. 
  3. ^ a b O'Connor, John Kennedy (2007). The Eurovision Song Contest: The Official History. Storbritannia: Carlton Books. s. 156–159. ISBN 978-1-84442-994-3. 
  4. ^ Beck, Peter (22. mai 1999). «Israel frykter ny seier». Aftenposten. 
  5. ^ Utler, Knut (27. mai 1999). «Storslått finale i Grand Prix «Halleluja» som GP-avslutning». Aftenposten. 
  6. ^ «Living My Life Without You». VG-lista 2017. 2017. Besøkt 18. november 2017. 
  7. ^ Mjør, Kjersti (25. mai 1999). «– I'm a real Norwegian boy». Bergens Tidende. s. 54. 
  8. ^ Haabeth, Nina (28. mai 1999). «GP-nervene i helspenn, teknikken sviktet for Stig Van Eijk». Norsk Telegrambyrå. 
  9. ^ «Måtte bryte på generalprøven». VG (norsk). 29. mai 1999. Besøkt 18. november 2017. 
  10. ^ «Van Eijk vurderer søksmål». VG/ Norsk Telegrambyrå (norsk). 30. mai 1999. Besøkt 18. november 2017. 
  11. ^ «– Det var helt fiasko». VG (norsk). 30. mai 1999. Besøkt 18. november 2017. 
  12. ^ Mjør, Kjersti (27. mai 1999). «Skal hjelpe Van Eijk til topps». Bergens Tidende. s. 50. 
  13. ^ a b «Eurovision Song Contest 1999 – Scoreboard». eurovision.tv. Besøkt 21. august 2017. 
  14. ^ «Anonymt brev skaper trøbbel». Dagbladet.no (norsk). 28. mai 1999. Besøkt 18. november 2017. 
  15. ^ Tangen, Anders Martinius. «Vellykket prøve med live-korister for JOWST - escNorge». Besøkt 6. januar 2018. 
  16. ^ «German National Final 1999». 50webs.com. Besøkt 3. februar 2017. 
  17. ^ «Bosnian national final 1999». 50webs.com. Besøkt 3. februar 2017. 
  18. ^ «Aj aj, så illa det kan gå». Aftonbladet. 5. februar 2009. Besøkt 18. november 2017. 
  19. ^ «Eurovision Song Contest 1999 – full cast». imdb.com. Besøkt 21. august 2017. 
  20. ^ a b Christian Masson. «1999 – Jerusalem». Songcontest.free.fr. Besøkt 9. august 2012. 
  21. ^ «Bart Peeters co-commentator op songfestival : showbizz». Mijnnieuws.skynetblogs.be. Arkivert fra originalen . Besøkt 9. august 2012. 
  22. ^ mathiasehv (30. september 2009). «Eurovision 1999 Belgian Voting VRT by Sabine De Vos». YouTube. Besøkt 9. august 2012. 
  23. ^ «Uribarri commentator Eurovision 2010» (spansk). Foro EuroSong Contest. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 24. juli 2012. 
  24. ^ «POVIJEST EUROSONGA: 1956–1999 (samo tekstovi)» (kroatisk). HRT. Arkivert fra originalen 7. januar 2014. Besøkt 24. juli 2012. 
  25. ^ «Pogledaj temu – SPOKESPERSONS». Forum.hrt.hr. 29. februar 2008. Arkivert fra originalen 14. mars 2012. Besøkt 9. august 2012. 
  26. ^ «Grand Final: 1999, 1999, Eurovision Song Contest». BBC. Besøkt 21. august 2017. 
  27. ^ «NRK P1 1999.05.29 : programrapport». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK Radio. 29. mai 1999. s. 14. Besøkt 21. august 2017. 
  28. ^ «Danske kommentatorer og pointsoplæsere». Esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 21. april 2012. 
  29. ^ «Concours Eurovision de la Chanson • Consulter le sujet - Porte-paroles des jurys des pays francophones». Eurovision.vosforums.com. Besøkt 9. august 2012. 
  30. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival» (nederlandsk). eurovisionartists.nl. Besøkt 24. juli 2012. 
  31. ^ «Zobacz temat – Eurowizyjna gra». Eurowizja.Com.Pl. Arkivert fra originalen 23. mars 2012. Besøkt 9. august 2012. 
  32. ^ «Morgunblaðið, 29 May 1999». Timarit.is. Besøkt 9. august 2012. 
  33. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  34. ^ Savvidis, Khristos. «OGAE Cyprus». OGAE Cyprus. 
  35. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 9. august 2012. 
  36. ^ a b «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  37. ^ betelgeuseIE (8. februar 2010). «Eurovision Song Contest 1999 opening sequence». YouTube. Besøkt 9. august 2012. 
  38. ^ Online, Tiroler[død lenke] Tageszeitung. «ESC-Kommentator Andi Knoll: „Heinz Prüller bin ich keiner“ | Tiroler Tageszeitung Online - Nachrichten von jetzt!». Tiroler Tageszeitung Online (tysk). Besøkt 21. august 2017. 
  39. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 9. august 2012. 
  40. ^ «Dr. Peter Urban kommentiert - Düsseldorf 2011». Duesseldorf2011.de. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 9. august 2012. 
  41. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 9. august 2012. 
  42. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987–2004)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 

Eksterne lenkerRediger