Eurovision Song Contest 1969

14. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1969 var den 14. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert av spanske TVE lørdag 29. mars 1969 i Det kongelige teateret i Madrid i Spania. Programleder var Laurita Valenzuela.

Eurovision Song Contest 1969
Datoer
Finale: 29. mars 1969
Vertskap
Sted: Spanias flagg Teatro Real, Madrid, Spania
Programleder: Laurita Valenzuela
Sjefdirigent: Augusto Algueró
Regi: Ramón Díez
Konkurransesjef: Clifford Brown
Kringkaster: Televisión Española (TVE)
Deltakelse
Deltakere: 16
Vinnere: Frankrikes flagg Frankrike
«Un jour, un enfant»
Frida Boccara
Nederlands flagg Nederland
«De troubadour»
Lenny Kuhr
Spanias flagg Spania
«Vivo cantando»
Salomé
Storbritannias flagg Storbritannia
«Boom Bang-a-Bang»
Lulu
Trakk seg: Østerrikes flagg Østerrike
Eurovision Song Contest
◄ 1968        1970 ►

Til sammen deltok 16 land, ett færre enn året før, siden Østerrike ikke deltok. Dette var det laveste deltakerantallet på fem år. Av de 16 deltakerne ble fire av dem stående igjen som vinnere med 18 poeng hver: Frankrikes Frida Boccara med «Un jour, un enfant», Nederlands Lenny Kuhr med «De troubadour», Spanias Salomé med «Vivo cantando» og Storbritannias Lulu med «Boom Bang-a-Bang». Det fantes ingen regler som hindret at flere land kunne dele seieren, og EBU utropte derfor alle fire til vinnere. Dette var Frankrikes fjerde seier, Nederlands tredje og Storbritannias og Spanias andre seier. Spania ble også det første landet til å vinne konkurransen to år på rad. Den firedelte seieren fikk konsekvenser for konkurransen året etter, da en rekke land – blant dem de nordiske landene – valgte å trekke seg i protest fra Eurovision Song Contest 1970.

Dette var første gang finalen fant sted i Spania, som på denne tiden var et diktatur styrt av general Francisco Franco.

Norge var representert av Kirsti Sparboe for tredje gang, denne gang med Arne Bendiksens «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli». Sangen fikk bare 1 stemme og havnet på sisteplass. Dette var Norges andre sisteplass i konkurransen til da.

Bakgrunn

rediger
 
Teatro Real i Madrid huset konkurransen dette året.

Deltakere

rediger

Spania var vertskap for første gang, og landet ble på denne tiden kontrollert av general Francisco Franco. Flere land, blant andre de nordiske, vurderte å boikotte arrangementet i protest mot det spanske diktaturet. Norden droppet imidlertid boikotten, med begrunnelsen at konkurransen var et EBU-arrangement, og ikke et Franco-arrangement.[1] Østerrike valgte å trekke seg, offisielt fordi østerriksk fjernsyn ikke lyktes med å finne en egnet representant.[2] Det verserte imidlertid rykter om at Østerrike ikke ville delta i en konkurranse i Francos Spania.[3] Uten Østerrike sank deltakerantallet til 16 land – det laveste tallet på fem år.

Det verserte også en historie om at tyskspråklige Liechtenstein prøvde å stille i konkurransen med en franskspråklig låt, kalt «Un beau matin» (en vakker morgen). Senere viste det seg at historien var diktet opp av en fransk komiker. Liechtenstein hadde heller ikke et eget tv-selskap på denne tiden.[4]

Format

rediger

Spansk fjernsyn, Televisión Española (TVE), la konkurransen til Det kongelige teater – Teatro Real – i Madrid. Den spesialbygde scenen dekket store deler av teaterets store orgel, men orgelpipene stakk opp bak sceneveggen og utgjorde en del av kulissene. På hver side av scenen var et bed av røde og rosa roser, og midt på scenen sto en spesiallaget stålskulptur, laget av Amadeo Gabino. Den kjente kunstneren Salvador Dalí hadde tegnet konkurransens offisielle plakat.[5]

Dette var andre gang konkurransen ble produsert i fager. TVE hadde på denne tiden ikke utstyr for farge-tv, og kringkasteren måtte derfor låne fargekameraer fra tyske ARD.[6] I Spania ble konkurransen overført i svart-hvitt, siden landet heller ikke hadde sendere som støttet fargesendinger.[7] Frem til 2019 hadde TVE kun en svart-hvitt-kopi av finalen, inntil de fikk en fargeversjon fra norske NRK.[6] Ironisk nok var det heller ikke farge-tv i Norge i 1969, men i motsetning til TVE hadde NRK utstyr for å overføre fargesendinger til de ytterst få med farge-tv i Norge.[8][9][10][11]

Sendingen startet klokken 22.00 sentraleuropeisk tid og varte i 1 time og 46 minutter og ble produsert i farger.[5] I tillegg til deltakerlandene ble konkurransen også overført til Øst-Europa, Tunisia og søramerikanske land som Brasil og Chile.[12] Programleder var den spanske tv-personligheten Laurita Valenzuela, og det spanske radiosymfoniorkesteret akkompagnerte de 16 sangene.

Startrekkefølgen ble trukket ved loddtrekning. Jugoslavia åpnet, mens Finland avsluttet konkurransen. Norge trakk startnummer 12.

Avstemningen

rediger
 
Lenny Kuhr var en av fire vinnere i 1969.

Etter at de 16 landene hadde fremført sangene sine, viste spansk tv en kortfilm kalt Det annerledes Spania (spansk: La España diferente). Målet var å vise andre sider av Spania gjennom bruk av de fire elementene jord, luft, ild og vann.[5]

Deretter startet avstemningen. Hvert land hadde en jury på ti medlemmer, der halvparten måtte være under 30 år.[13] Hvert medlem ga én stemme til sin favorittsang. Det betød at hvert land hadde ti stemmer til fri distribusjon, unntatt sangen fra sitt eget land. EBUs oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown.

Fire vinnere

rediger

Avstemningen ble den jevneste i konkurransens historie, men halvveis ute i avstemningen fikk Frankrike et lite forsprang på Storbritannia med 13 mot 10 stemmer. Sverige ga 5 stemmer til Storbritannia og 1 stemme til Frankrike, slik at stillingen var Storbritannia 15 og Frankrike 14. Da tre land sto igjen å stemme, lå Storbritannia og Frankrike likt med 16 stemmer hver, mens en rekke land lå bare et par–tre stemmer bak. Den franske juryen ga imidlertid 2 stemmer til Spania og hele 6 stemmer til Nederland. Stillingen var da 18 til Nederland og 16 til Spania, Storbritannia og Frankrike. Før Finland som siste land skulle stemme, lå Spania, Nederland og Frankrike likt med 18 stemmer, mens Storbritannia lå like bak med 17. Den finske juryen ga 1 stemme til Storbritannia og ingen til de tre andre, og dermed endte de fire landene likt med 18 stemmer. Dette var første gang flere land delte førsteplassen.

Programleder Laurita Valenzuela og publikum var litt forvirret over veien videre, men det fantes ingen regler for å hindre en deling av seieren. Clifford Brown fra EBU utropte derfor øyeblikkelig de fire landene til vinnere. De fire vinnersangene ble deretter fremført i tur og orden i samme rekkefølge som under selve konkurransen. Spansk tv hadde også laget fire seiersmedaljer – til artisten og låtskriverne.[14] I stedet ble de fire medaljene delt ut til de fire vinnerartistene.

Spania vant sin andre seier på rad, og dette var første gang et land vant to år på rad. Spania har per 2023 ikke vunnet en Eurovision-finale siden. Seieren var Storbritannias andre, Nederlands tredje og Frankrikes fjerde. De fire vinnersangene fikk varierende kommersiell suksess etter finalen. I Norge var britiske «Boom Bang-a-Bang» den eneste sangen som nådde den offisielle singellisten. Den toppet til gjengjeld listen i tre uker.[15]

Etterdønninger av resultatet

rediger

Den firedelte seieren fikk flere konsekvenser for konkurransen året etter. De nordiske landene og et par andre land var misfornøyde med avstemningsreglene og konkurransens form.[16] Det endte med at Norge, Sverige, Finland sammen med Portugal og Østerrike trakk seg fra Eurovision Song Contest 1970. EBU innførte også regler som skulle hindre at to eller flere land delte seieren fra og med 1970.[17]

Norges bidrag

rediger
 
Kirsti Sparboe sang «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» for Norge.

Norge ble representert av Kirsti Sparboe som også hadde representert Norge i 1965 og 1967. Hun deltok med Arne Bendiksens «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli», som hadde vunnet en klar seier i den norske finalen 1. mars. Men vinnerlåten sparket i gang en stor og hissig debatt om popmusikk i Norge. Rett etter den norske finalen gjorde den danske universitetslektoren Erling Nielsen en tekstanalyse av teksten for åpen skjerm på Her og nå!Centralteatret. Han radbrekket teksten og konkluderte med at «det er ett stort lyspunkt i teksten, og det er 'oj, oj, oj'».[18] Opptrinnet førte til telefonstorm mot NRK og resulterte i et stort oppgjør og flere debattprogrammer mellom den klassiske musikken på den ene siden og den folkelige popmusikken på den andre.[19] Bråket ga «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» en salgsmessig pangstart, og den toppet VG-lista i fire uker. Dette var første gang en norsk vinnerlåt gikk til topps på den norske singellisten.[19][20] «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» fikk også en renessanse i 1996, da den toppet Norsktoppen ti uker på råd.[21]

I Eurovision Song Contest var de utenlandske juryene var mer på linje med de norske kritikerne av «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli». Det norske bidraget endte sist og fikk bare 1 stemme – fra Sverige. Dette var Norges andre sisteplass i konkurransen. Kirsti Sparboe selv mente sisteplassen var en felles-europeisk protest mot den omstridte norske selfangsten.[22]

Dette var for øvrig første gang Norge hadde korister med på scenen, for Kirsti Sparboe fikk støtte av tre innleide, spanske kvinnelige vokalister. Alle tidligere norske bidrag hadde blitt fremført av én solist og uten bruk av korister.

Øivind Bergh dirigerte orkesteret under det norske bidraget. Dette var Berghs niende og siste opptreden som dirigent i Eurovision Song Contest. Sverre Christophersen kommenterte sendingen, men linjen mellom Madrid og Oslo ble brutt litt uti sendingen. Dermed trådte NRKs kanalvert Janka Polanyi inn som midlertidig kommentator, før NRK svitsjet over til det svenske kommentatorsporet med Christina Hansegård. Rett før avstemningen fikk Oslo kontakt med Christophersen igjen.[5]

Janka Polanyi leste også de norske stemmene. Juryen hadde ti medlemmer, der hvert medlem hadde én stemme å gi til sin favoritt. Den norske juryen stemte slik:

Stemmer Land
3   Sverige
2   Belgia
1   Finland
1   Nederland
1   Spania
1   Sveits
1   Tyskland

Deltakere og resultat

rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[23] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Plass Poeng
01   Jugoslavia Ivan og 4M «Pozdrav svijetu» (Поздрав свијету) 13 5
02   Luxembourg Romuald «Catherine» 11 7
03   Spania Salomé «Vivo cantando» 1 18
04   Monaco Jean Jacques «Maman, Maman» 6 11
05   Irland Muriel Day «The Wages of Love» 7 10
06   Italia Iva Zanicchi «Due grosse lacrime bianche» 13 5
07   Storbritannia Lulu «Boom Bang-a-Bang» 1 18
08   Nederland Lenny Kuhr «De troubadour» 1 18
09   Sverige Tommy Körberg «Judy, min vän» 9 8
10   Belgia Louis Neefs «Jennifer Jennings» 7 10
11   Sveits Paola Del Medico «Bonjour, Bonjour» 5 13
12   Norge Kirsti Sparboe «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» 16 1
13   Tyskland Siw Malmkvist «Primaballerina» 9 8
14   Frankrike Frida Boccara «Un jour, un enfant» 1 18
15   Portugal Simone de Oliveira «Desfolhada portuguesa» 15 4
16   Finland Jarkko og Laura «Kuin silloin ennen» 12 6

Tilbakevendende artister

rediger
Artist Land Deltok i Merknader
Siw Malmkvist   Tyskland 1960 Deltok for Sverige
Romuald   Luxembourg 1964 Deltok for Monaco
Kirsti Sparboe   Norge 1965
1967
Simone de Oliveira   Portugal 1967
Louis Neefs   Belgia 1967

Bidrag og låtskrivere

rediger

Oversikt over bidrag, låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk. Tabellen er sortert i alfabetisk rekkefølge etter deltakerland.[24][25]

Land Sang Komponist Tekstforfatter Språk Norsk oversettelse
  Belgia «Jennifer Jennings» Paul Quintens Phil van Cauwenbergh Nederlandsk
  Finland «Kuin silloin ennen» Toivo Kärki Juha Vainio Finsk Som i gamle dager
  Frankrike «Un jour, un enfant» Émile Stern Eddy Marnay Fransk En dag, et barn
  Irland «The Wages of Love» Michael Reade Engelsk Kjærlighetens lønnskostnad
  Italia «Due grosse lacrime bianche» Piero Soffici Carlo Daiano Italiensk To store, hvite tårer
  Jugoslavia «Pozdrav svijetu» (Поздрав свијету) Milan Lentić Kroatisk Hilsener til verden
  Luxembourg «Catherine» Paul Mauriat, André Borgioli André di Fusco Fransk
  Monaco «Maman, Maman» Jo Perrier Fransk Mamma, Mamma
  Nederland «De troubadour» Lenny Kuhr David Hartsema Nederlandsk Trubaduren
  Norge «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» Arne Bendiksen Norsk
  Portugal «Desfolhada portuguesa» Nuno Nazareth Fernandes José Carlos Ary dos Santos Portugisisk Portugisisk innhøsting
  Spania «Vivo cantando» Maria José de Cerato Aniano Alcalde Spansk Jeg lever syngende
  Storbritannia «Boom Bang-a-Bang» Alan Moorhouse Peter Warne Engelsk
  Sveits «Bonjour, Bonjour» Henry Mayer Jack Stark Tysk God dag, god dag
  Sverige «Judy, min vän» Roger Wallis Britt Lindeborg Svensk Judy, min venn
  Tyskland «Primaballerina» Hans Blum Tysk

Poengtavle

rediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[26]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                               
  Jugoslavia 1 1 3 5 13
  Luxembourg 1 3 1 1 1 7 11
  Spania 1 2 3 1 3 1 3 2 2 18 1
  Monaco 2 4 2 2 1 11 6
  Irland 1 1 1 3 1 3 10 7
  Italia 1 1 1 1 1 5 13
  Storbritannia 2 4 3 1 5 1 1 1 18 1
  Nederland 2 1 3 1 4 1 6 18 1
  Sverige 1 3 1 3 8 9
  Belgia 2 3 1 2 2 10 7
  Sveits 2 3 2 1 1 2 2 13 5
  Norge 1 1 16
  Tyskland 3 2 1 1 1 8 9
  Frankrike 1 2 4 4 2 1 1 1 2 18 1
  Portugal 2 1 1 4 15
  Finland 1 1 1 1 1 1 6 12

Dirigenter

rediger

Mens Augusto Algueró var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[27]

Land Dirigent
  Jugoslavia Miljenko Prohaska
  Luxembourg Augusto Algueró
  Spania Augusto Algueró
  Monaco Hervé Roy
  Irland Noel Kelehan
  Italia Ezio Leoni
  Storbritannia Johnny Harris
  Nederland Frans de Kok
  Sverige Lars Samuelson
  Belgia Francis Bay
  Sveits Henry Mayer
  Norge Øivind Bergh
  Tyskland Hans Blum
  Frankrike Franck Pourcel
  Portugal Ferrer Trindade
  Finland Ossi Runne

Kommentatorer og poengopplesere

rediger

Poengopplesere

rediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[28] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

  1.   Jugoslavia – Helga Vlahović
  2.   Luxembourg – Ukjent
  3.   Spania – Ramón Rivera
  4.   Monaco – Ukjent
  5.   Irland – John Skehan
  6.   Italia – Mike Bongiorno
  7.   Storbritannia – Colin Ward-Lewis[29]
  8.   Nederland – Leo Nelissen
  9.   Sverige – Edvard Matz[30]
  10.   Belgia – Eugène Senelle[31]
  11.   Sveits – Alexandre Burger
  12.   Norge – Janka Polanyi[32]
  13.   Tyskland – Hans-Otto Grünefeldt
  14.   Frankrike – Jean-Claude Massoulier
  15.   Portugal – Maria Manuela Furtado
  16.   Finland – Poppe Berg

Kommentatorer og sendinger

rediger

Nærmere 30 land overførte finalen. Alle de 16 deltakerlandene overførte sendingen direkte og hadde kommentatorer som formidlet informasjon, farger og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer og sendinger under Eurovision Song Contest 1969:[33]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Belgia BRT BRT Jan Theys [34][35][36]
RTB RTB Paule Herreman [35][37]
  Finland Yle TV-ohjelma 1 Finsk: Aarno Walli [38][39]
Yleisohjelma
Ruotsinkielinen ohjelma Svensk: Ukjent
  Frankrike ORTF Deuxième Chaîne Pierre Tchernia [37][40]
France Inter [41]
  Irland RTÉ RTÉ Television Gay Byrne [42]
Radio Radio Kevin Roche [43]
  Italia Rai Secondo Programma Renato Tagliani [44][45]
  Jugoslavia JRT Televizija Beograd Miloje Orlović [46]
Televizija Ljubljana Tomaž Terček [47][48]
Televizija Zagreb Mladen Delić [46]
  Luxembourg CLT Télé-Luxembourg Jacques Navadic [37]
  Monaco Télé Monte-Carlo Brukte Frankrikes kommentator [49]
  Nederland NTS Nederland 1 Pim Jacobs [35][50][51]
  Norge NRK NRK Fjernsynet Sverre Christophersen[a] [5][53][54]
NRK Radio Sverre Christophersen[b]
  Portugal RTP I Programa, II Programa Henrique Mendes [55]
  Spania TVE TVE1, TVE UHF José Luis Uribarri [56][57]
RNE Radio Nacional Miguel de los Santos [57]
Radio Barcelona Ukjent
  Storbritannia BBC  BBC1 David Gell [12][58]
BBC Radio 1, BBC Radio 2 Pete Murray [12][59][60]
  Sverige Sveriges Radio Sveriges Radio TV Christina Hansegård [53][61]
SR P3
  Sveits TV DRS TV DRS Theodor Haller [62]
TSR TSR Georges Hardy [40]
TSI TSI Giovanni Bertini [63]
  Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Hans-Joachim Rauschenbach [37][62]

Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land

rediger

I tillegg til de 16 deltakerlandene ble sendingen også overført til minst 13 ikke-deltakende land, blant andre Malta og Østerrike.[12] Sendingen ble som årene før overført direkte gjennom Intervision til Polen, Romania, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Øst-Tyskland. Også Tunisia samt Brasil, Chile, Mexico og Puerto Rico overførte finalen enten direkte eller i opptak.[12] Under er en oversikt over bekreftede sendinger:

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Chile Chilevisión Canal 9 Ukjent, sendt i opptak 29. mars 1969 [64]
  Malta MTPBS MTS Victor Aquilina [65][66]
  Romania TVR Programul 1 Ukjent [67]
  Ungarn MTV Magyar Televízió Ukjent [68]
  Østerrike ORF FS1 Emil Kollpacher [62]
  1. ^ Sverre Christophersen norsk kommentator, men linjen mellom Madrid og Oslo ble brutt litt uti sendingen. Dermed trådte hallodame Janka Polanyi inn som midlertidig kommentator, før NRK brukte den svenske kommentatoren. Rett før avstemningen fikk Oslo kontakt med Christophersen igjen.[52]
  2. ^ Sendt med 30 minutters forsinkelse fra klokken 22.30.

Referanser

rediger
  1. ^ Sæthre, Erik (21. februar 1969). «Janka Polanyi leder årets Melodi Grand Prix-finale». Verdens Gang. s. 30. 
  2. ^ «Eurovisionfest ohne Österreich». Arbeiter-Zeitung. 15. januar 1969. s. 9. Arkivert fra originalen 31. juli 2020. 
  3. ^ O'Connor, John Kennedy (2005). The Eurovision Song Contest 50 Years: the Official History. London: Carlton Books. ISBN 9781844425860. 
  4. ^ eurovisiontimes (29. november 2011). «No Participation of Liechtenstein at Eurovision 2012». The Eurovision Times. Besøkt 24. juli 2017. 
  5. ^ a b c d e Sverre Christophersen og Janka Polanyi (29. mars 1969). «Eurovision Song Contest 1969 – norsk kommentar». TVE/EBU via YouTube. Besøkt 8. oktober 2022. 
  6. ^ a b RTVE.es (29. mars 2019). «50 años de Eurovisión 1969 | La final de Eurovisión 1969: por primera vez a todo color y con los comentarios de Uribarri». RTVE.es (spansk). Besøkt 9. oktober 2022. 
  7. ^ Juan Francisco Gutiérrez Lozano (1. november 2012). «Spain Was Not Living a Celebration: TVE And The Eurovision Song Contest During The Years Of Franco’s Dictatorship». VIEW Journal of European Television History and Culture (02/2012 utg.). 1.: 15–16. ISSN 2213-0969 – via University of Malaga. «Even though it was RTVE’s first colour broadcast, Spaniards watched in black and white, since colour television was not available in Spain until the mid 1970s. The German television broadcaster lent TVE a mobile production vehicle to broadcast the colour signal to the rest of Europe. The Spanish government approved the introduction of the German PAL colour standard in 1969. Fraga and his team were instrumental in facilitating the implementation of that system, cleverly eluding the French government’s insistence that Spain choose their SECAM system» 
  8. ^ «Sakset: Farge-TV fra Mexico». Radio- og TV-bladet. Elektronikkbransjen. 1. oktober 1968. s. 282. Besøkt 9. oktober 2022. 
  9. ^ Wiig, Hans T. (20. juni 2008). «NRK 75 år: Turte ikke å sende i farger». NRK. Norsk rikskringkasting. Arkivert fra originalen 13. oktober 2022. Besøkt 9. oktober 2022. 
  10. ^ «Kjøp ikke farge-TV sier TV-forhandler». Vestmar. Nasjonalbiblioteket. 26. februar 1968. s. 3. Besøkt 9. oktober 2022. 
  11. ^ «Førebels er det ein dyr fornøyelse med fargefjernsyn». Firda. Nasjonalbiblioteket. 8. februar 1968. s. 1. Besøkt 9. oktober 2022. 
  12. ^ a b c d e Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume One: The 1950s and 1960s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 482–493. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  13. ^ «Vienna 1967». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 12. juni 2023. 
  14. ^ «Madrid 1969». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 12. juni 2023. 
  15. ^ «Topplista for 'Boom Bang-a-Bang'». IFPI Norge. Besøkt 8. oktober 2022. 
  16. ^ «Norge ikke med i Melodi Grand Prix neste år». Aftenposten. 1. november 1969. s. 1 og 20. 
  17. ^ «Amsterdam 1970». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 12. juni 2023. 
  18. ^ Engesæth, Njål (12. mars 2015). «De fem minst MGP-aktige episodene i MGP-historien». NRK. Arkivert fra originalen 5. oktober 2022. Besøkt 8. oktober 2022. 
  19. ^ a b Ringnes, Haagen (1969). Her og nå : utdrag av en fjernsynsserie. Oslo: Pax. s. 29. 
  20. ^ «Kirsti Sparboe på den norske singellisten». topplista.no. IFPI Norge. Besøkt 8. oktober 2022. 
  21. ^ «Sparboe, Kirsti». ballade.no. 6. august 2006. Arkivert fra originalen 28. november 2022. Besøkt 29. desember 2016. 
  22. ^ Sparboe, Kirsti (1984). Kirsti Sparboe forteller til Bjørnar Halnum. Oslo: Atheneum. s. 51. ISBN 8273340309. 
  23. ^ «Final of Madrid 1969 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 18. september 2022. 
  24. ^ «1969 – Diggiloo Thrush». www.diggiloo.net. Besøkt 22. juni 2023. 
  25. ^ «Participants of Madrid 1969». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 22. juni 2023. 
  26. ^ «Eurovision Song Contest 1969 – poeng land for land». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 12. juni 2023. 
  27. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  28. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  29. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume One: The 1950s and 1960s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 482–493. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  30. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 18. juli 2012. Besøkt 24. juli 2017. 
  31. ^ "Drieluik Madrid, met een viertal kanshebbers naar het uur H", Emiel Janssens, Gazet van Antwerpen, 29. mars 1969
  32. ^ «Fire ikke-vinnere!». VG. Nasjonalbiblioteket. 31. mars 1969. s. 8. Besøkt 3. september 2022. 
  33. ^ «The Eurovision Song Contest (1969)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  34. ^ Adriaens, Manu; Loeckx-Van Cauwenberge, Joken (2003). Blijven kijken!: vijftig jaar televisie in Vlaanderen. Lannoo, Belgia. ISBN 90-209-5274-9. 
  35. ^ a b c «Televisie». De Nieuwe Limburger (nederlandsk). Maastricht, Nederland: – via Delpher. 29. mars 1969. s. 38. 
  36. ^ Graeve, Patrick De (20. mai 2022). «Jan Theys, ik zag hoe de mythe rond Julio Iglesias werd geboren (Story 12 mei 1987)». Toen gisteren nog vandaag was (nederlandsk). Besøkt 15. juni 2023. 
  37. ^ a b c d «Radio-Télévision». Luxemburger Wort (fransk og tysk). Luxembourg by, Luxembourg: viewer.eluxemburgensia.lu. 28. mars 1969. s. 23. Besøkt 3. januar 2023. 
  38. ^ «Radio ja televisio». Helsingin Sanomat (finsk). 29. mars 1969. s. 33. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves). 
  39. ^ «Eurovision laulukipailu -69». Helsingin Sanomat (finsk). 29. mars 1969. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves). 
  40. ^ a b «TV – samedi 29 mars». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 27. mars 1969. s. 98–99. Besøkt 15. juni 2023. 
  41. ^ «Programmes radio – samedi 29 mars». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA – via Scriptorium. 27. mars 1969. s. 61–62. Besøkt 15. juni 2023. 
  42. ^ «TV Today». The Irish Times. 29. mars 1969. s. 19. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves). 
  43. ^ «Radio Today». The Irish Times. 29. mars 1969. s. 19. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves). 
  44. ^ «Eurovision Song Contest 1969» (italiensk). 12. september 2016. Besøkt 15. juni 2023. 
  45. ^ «Oggi alla televisione». La Stampa. Torino, Italia: www.archiviolastampa.it. 29. mars 1969. s. 6. Besøkt 15. juni 2023. 
  46. ^ a b «Eurovision 1969 Yugoslavia: Ivan & M's – "Pozdrav Svijetu"». Eurovisionworld (engelsk). Besøkt 15. juni 2023. 
  47. ^ Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (engelsk). Besøkt 6. april 2023. 
  48. ^ «Televizija – sobota – 29. marca» (PDF). Glas. Kranj, SR Slovenia, Jugoslavia. 29. mars 1969. s. 20. Arkivert (PDF) fra originalen 3. januar 2023. 
  49. ^ «Monaco – Madrid 1969». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 15. juni 2023. 
  50. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival». www.eurovisionartists.nl. Besøkt 12. juni 2023. 
  51. ^ «De zeventien stemmen van Madrid» [De sytten stemmene i Madrid]. Algemeen Dagblad (nederlandsk). 29. mars 1969. s. 19. Besøkt 15. juni 2023. 
  52. ^ «Fire ikke-vinnere!». VG. Nasjonalbiblioteket. 31. mars 1969. s. 8. Besøkt 3. september 2022. 
  53. ^ a b «Radio ∗ Fjernsyn». Østlands-Posten. Nasjonalbiblioteket. 29. mars 1969. Besøkt 15. juni 2023. 
  54. ^ «Fire ikke-vinnere!». VG. Nasjonalbiblioteket. 31. mars 1969. s. 8. Besøkt 3. september 2022. 
  55. ^ «Dia a Dia - Programa de Hoje». Diário de Lisboa. casacomum.org. 29. mars 1969. s. 14. Besøkt 15. juni 2023. 
  56. ^ LOS40 (28. mars 2018). «Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (spansk). Besøkt 15. januar 2023. 
  57. ^ a b «Programas de Radio y TV». La Vanguardia (spansk). Barcelona, Spania: Hemeroteca – La Vanguardia. 29. mars 1969. s. 59. Besøkt 3. januar 2023. 
  58. ^ «Eurovision Song Contest: Grand Prix 1969 – BBC1». Radio Times. BBC Genome Project. 29. mars 1969. Besøkt 12. juni 2023. 
  59. ^ «Eurovison Song Contest – BBC Radio 1». Radio Times. BBC Genome Project. 29. mars 1969. Besøkt 12. juni 2023. 
  60. ^ «Schedule – BBC Radio 2 – 29 March 1969». Radio Times. BBC Genome Project. 29. mars 1969. Besøkt 12. juni 2023. 
  61. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna: de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing AB. s. 80–81. ISBN 91-89136-29-2. 
  62. ^ a b c «Fernsehen – Samstag». Die Tat (tysk). Zürich, Sveits: – via e-newspaperarchives.ch. 29. mars 1969. s. 23. Besøkt 12. juni 2023. 
  63. ^ «Sabato – Televisione Svizzera Italiana». Popolo e Libertà (italiensk). – via Sistema bibliotecario ticinese. 29. mars 1969. s. 8. Besøkt 15. juni 2023. 
  64. ^ «Programación de TV». Las Últimas Noticias. 29. mars 1969. s. 3. 
  65. ^ Barry, Fred (29. mars 1969). «Europe Ready for Song Finals Tonight – Maltese viewers' eyes on British, Italian entries». Times of Malta. s. 19. 
  66. ^ «Sound and Vision». Times of Malta. 29. mars 1969. s. 10. 
  67. ^ «Televisiune – sîmbătă 29 martie». Radio TV (rumensk). 29. mars 1969. Arkivert fra originalen 3. januar 2023. Besøkt 12. juni 2023. 
  68. ^ «TV – szombat III.29». Rádió- és Televízió-újság (ungarsk). MTVA Archívum. 24. mars 1969. s. 13. Arkivert fra originalen 3. januar 2023. Besøkt 12. juni 2023. 

Eksterne lenker

rediger
Autoritetsdata