Wikipedia

Eurovision Song Contest 1969

14. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse
Eurovision Song Contest 1969
Medaille Euro Songfestival 1969, Bestanddeelnr 922-2167.jpg
Dato: 29. mars 1969
Sted: Spania Teatro Real, Madrid, Spania
Programleder: Laurita Valenzuela
Sjefdirigent: Augusto Algueró
Regi: Ramón Díez
Konkurransesjef: Clifford Brown
Kringkaster: Televisión Española (TVE)
Deltakere: 16
Vinnere: Frankrike Frankrike
«Un jour, un enfant»
Frida Boccara
Nederland Nederland
«De troubadour»
Lenny Kuhr
Spania Spania
«Vivo cantando»
Salomé
Storbritannia Storbritannia
«Boom Bang-a-Bang»
Lulu
Deltakelse
Trakk seg: Østerrike Østerrike
Deltakere
ESC 1969 Map.svg

     Deltakere

     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1968    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1970 ►

Eurovision Song Contest 1969 var den 14. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert av spanske TVE lørdag 29. mars 1969 i Det kongelige teateret i Madrid i Spania. Dette var første gang finalen fant sted i Spania, som på denne tiden var et diktatur styrt av Francisco Franco. Programleder var Laurita Valenzuela.

Til sammen deltok 16 land, ett færre enn året før, siden Østerrike besluttet å ikke delta. Dette var det laveste deltakerantallet på fem år. Av de 16 deltakerne ble fire av dem stående igjen som vinnere med 18 poeng hver: Frankrikes Frida Boccara med «Un jour, un enfant», Nederlands Lenny Kuhr med «De troubadour», Spanias Salomé med «Vivo cantando» og Storbritannias Lulu med «Boom Bang-a-Bang». Det fantes ingen regler som hindret at flere land kunne dele seieren, og EBU utropte derfor alle fire til vinnere. Dette var Frankrikes fjerde seier, Nederlands tredje og Storbritannia og Spanias andre seier. Spania ble også det første landet til å vinne konkurransen to år på rad. Den firedelte seieren fikk konsekvenser for konkurransen året etter, da en rekke land – blant dem de nordiske landene – valgte å trekke seg i protest.

Norge var representert av Kirsti Sparboe for tredje gang, denne gang med Arne Bendiksens «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli». Sangen fikk bare 1 stemme og havnet på sisteplass. Dette var Norges andre sisteplass i konkurransen til da.

BakgrunnRediger

 
Teatro Real i Madrid huset konkurransen dette året.

DeltakereRediger

Spania var vertskap for første gang, og landet ble på denne tiden kontrollert av general Francisco Franco. Flere land, blant annet de nordiske, vurderte å boikotte arrangementet i protest mot det spanske diktaturet. Norden droppet imidlertid boikotten, med begrunnelsen at konkurransen var et EBU-arrangement, og ikke et Franco-arrangement.[1] Østerrike valgte å trekke seg, offisielt fordi østerriksk fjernsyn ikke lyktes med å finne en egnet representant.[2] Det verserte imidlertid rykter om at Østerrike ikke ville delta i en konkurranse i Francos Spania.[3] Uten Østerrike sank deltakerantallet til 16 land – det laveste tallet på fem år.

Har har også versert en historie om at Liechtenstein prøvde å stille i konkurransen med en franskspråklig låt, kalt «Un beau matin». Senere viste det seg at historien var diktet opp av en fransk komiker. Liechtenstein hadde heller ikke et eget tv-selskap på denne tiden.[4]

FormatRediger

Spansk fjernsyn la konkurransen til Det kongelige teater – Teatro Real – i Madrid. Den spesialbygde scenen dekket store deler av teaterets store orgel, men orgelpipene stakk opp bak sceneveggen og utgjorde en del av kulissene. På hver side av scenen var et bed av røde og rosa roser, og midt på scenen sto en spesiallaget skulptur, laget av Amadeo Gabino. Den kjente kunstneren Salvador Dalí hadde tegnet konkurransens offisielle plakat.[5]

Dette var andre gang konkurransen ble produsert i fager. TVE hadde på denne tiden ikke utstyr for farge-tv, og kringkasteren måtte derfor låne fargekameraer fra tyske ARD.[6] I Spania ble konkurransen overført i svart-hvitt, siden landet heller ikke hadde sendere som støttet fargesendinger. Frem til 2019 hadde TVE kun en svart-hvitt-kopi av finalen, inntil de fikk en fargeversjon fra norske NRK.[6] Ironisk nok var det heller ikke farge-tv i Norge i 1969, men i motsetning til TVE hadde NRK utstyr for å overføre fargesendinger til de ytterst få med farge-tv i Norge.[7][8][9][10]

Sendingen varte i 1 time og 46 minutter og ble produsert i farger.[5] I tillegg til deltakerlandene ble konkurransen også overført til Øst-Europa, Tunisia, Marokko og en rekke søramerikanske land som Brasil og Chile. Programleder var den spanske tv-personligheten Laurita Valenzuela, og det spanske radiosymfoniorkesteret akkompagnerte de 16 sangene.

Startrekkefølgen ble trukket ved loddtrekning. Jugoslavia åpnet, mens Finland avsluttet konkurransen. Norge trakk startnummer 12.

Norges bidragRediger

 
Kirsti Sparboe sang «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» for Norge.

Norge ble representert av Kirsti Sparboe som også hadde representert Norge i 1965 og 1967. Hun deltok med Arne Bendiksens «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli», som hadde vunnet en klar seier i den norske finalen 1. mars. Men vinnerlåten sparket i gang en stor og hissig debatt om popmusikk i Norge. Rett etter den norske finalen gjorde den danske universitetslektoren Erling Nielsen en tekstanalyse av teksten for åpen skjerm på Her og nå! på Centralteatret. Han radbrekket teksten og konkluderte med at «det er ett stort lyspunkt i teksten, og det er 'oj, oj, oj'».[11] Opptrinnet førte til telefonstorm mot NRK og ledet til et stort oppgjør og flere debattprogrammer mellom den klassiske musikken på den ene siden og den folkelige popmusikken på den andre.[12]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1969

Bråket ga «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» en salgsmessig pangstart, og den toppet VG-lista i fire uker. Dette var første gang en norsk vinnerlåt gikk til topps på den norske singellisten.[12][13] «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» fikk også en renessanse i 1996, da den toppet Norsktoppen ti uker på råd.[14]

Utdypende artikkel: Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli

De europeiske juryene var imidlertid mer på linje med den danske universitetslektoren enn med norske platekjøpere. «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» endte sist i Madrid og fikk bare 1 stemme – fra Sverige. Dette var Norges andre sisteplass i konkurransen. Kirsti Sparboe selv mente sisteplassen var en felles-europeisk protest mot den omstridte norske selfangsten.[15] Dette var for øvrig første gang Norge hadde korister med på scenen, for Kirsti Sparboe fikk støtte av tre kvinnelige vokalister. Alle tidligere norske bidrag hadde blitt fremført av én solist og uten bruk av korister.

Øivind Bergh dirigerte orkesteret under det norske bidraget. Dette var Berghs niende og siste opptreden som dirigent i Eurovision Song Contest. Sverre Christophersen kommenterte sendingen, men linjen mellom Madrid og Oslo ble brutt litt uti sendingen. Dermed trådte hallodame Janka Polanyi inn som midlertidig kommentator, før NRK brukte den svenske kommentatoren. Rett før avstemningen fikk Oslo kontakt med Christophersen igjen.[5] Janka Polanyi leste også de norske stemmene.

AvstemningenRediger

 
Lenny Kuhr var en av fire vinnere i 1969.

Etter at de 16 landene hadde fremført sangene sine, viste spansk tv en kortfilm kalt Det annerledes Spania (spansk: La España diferente). Målet var å vise andre sider av Spania gjennom bruk av de fire elementene jord, luft, ild og vann.[5]

Deretter startet avstemningen. Hvert land hadde en jury på ti medlemmer, der halvparten måtte være under 30 år.[16] Hvert medlem ga én stemme til sin favorittsang. Det betød at hvert land hadde ti stemmer til fri distribusjon, unntatt sangen fra sitt eget land. EBUs oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown.

Fire vinnereRediger

Avstemningen ble den jevneste i konkurransens historie, men halvveis ute i avstemningen fikk Frankrike et lite forsprang på Storbritannia med 13 mot 10 stemmer. Sverige ga 5 stemmer til Storbritannia og 1 stemme til Frankrike, slik at stillingen var Storbritannia 15 og Frankrike 14. Da tre land sto igjen å stemme, lå Storbritannia og Frankrike likt med 16 stemmer hver, mens en rekke land lå bare et par–tre stemmer bak. Den franske juryen ga imidlertid 2 stemmer til Spania og hele 6 stemmer til Nederland. Stillingen var da 18 til Nederland og 16 til Spania, Storbritannia og Frankrike. Før Finland som siste land skulle stemme, lå Spania, Nederland og Frankrike likt med 18 stemmer, mens Storbritannia lå like bak med 17. Den finske juryen ga 1 stemme til Storbritannia og ingen til de tre andre, og dermed endte de fire landene likt med 18 stemmer. Dette var første gang flere land delte førsteplassen.

Programleder Laurita Valenzuela og publikum var litt forvirret over veien videre, men det fantes ingen regler for å hindre en deling av seieren. Clifford Brown fra EBU utropte derfor øyeblikkelig de fire landene til vinnere. De fire vinnersangene ble deretter fremført i tur og orden i samme rekkefølge som under selve konkurransen. Spansk tv hadde også laget fire seiersmedaljer – til artisten og låtskriverne.[17] I stedet ble de fire medaljene delt ut til de fire vinnerartistene.

Spania vant sin andre seier på rad, og dette var første gang et land vant to år på rad. Spania har per 2022 ikke vunnet en Eurovision-finale siden. Seieren var Storbritannias andre, Nederlands tredje og Frankrikes fjerde. De fire vinnersangene fikk varierende kommersiell suksess etter finalen. I Norge var britiske «Boom Bang-a-Bang» den eneste sangen som nådde den offisielle singellisten. Den toppet til gjengjeld listen i tre uker.[18]

Etterdønninger av resultatetRediger

Den firedelte seieren fikk flere konsekvenser for konkurransen året etter. De nordiske landene og et par andre land var misfornøyde med avstemningsreglene og konkurransens form.[19] Det endte med at Norge, Sverige, Finland sammen med Portugal og Østerrike trakk seg fra Eurovision Song Contest 1970. EBU innførte også regler som skulle hindre at to eller flere land delte seieren fra og med 1970.[20]

DeltakereRediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[21] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk[22] Norsk oversettelse Plass Poeng
01   Jugoslavia Ivan og 4M «Pozdrav svijetu» (Поздрав свијету) Serbisk Hilsener til verden 13 5
02   Luxembourg Romuald «Catherine» Fransk – 11 7
03   Spania Salomé «Vivo cantando» Spansk Jeg lever syngende 1 18
04   Monaco Jean Jacques «Maman, Maman» Fransk Mamma, Mamma 6 11
05   Irland Muriel Day «The Wages of Love» Engelsk Kjærlighetens lønnskostnad 7 10
06   Italia Iva Zanicchi «Due grosse lacrime bianche» Italiensk To store, hvite tårer 13 5
07   Storbritannia Lulu «Boom Bang-a-Bang» Engelsk – 1 18
08   Nederland Lenny Kuhr «De troubadour» Nederlandsk Trubaduren 1 18
09   Sverige Tommy Körberg «Judy, min vän» Svensk Judy, min venn 9 8
10   Belgia Louis Neefs «Jennifer Jennings» Nederlandsk – 7 10
11   Sveits Paola Del Medico «Bonjour, Bonjour» Tysk God dag, god dag 5 13
12   Norge Kirsti Sparboe «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» Norsk Oi, oi, oi, så glad jeg skal bli 16 1
13   Tyskland Siw Malmkvist «Primaballerina» Tysk – 9 8
14   Frankrike Frida Boccara «Un jour, un enfant» Fransk En dag, et barn 1 18
15   Portugal Simone de Oliveira «Desfolhada portuguesa» Portugisisk Portugisisk innhøsting 15 4
16   Finland Jarkko og Laura «Kuin silloin ennen» Finsk Som i gamle dager 12 6

Tilbakevendende artisterRediger

Artist Land Deltok i Merknader
Siw Malmkvist   Tyskland 1960 Deltok for Sverige
Romuald   Luxembourg 1964 Deltok for Monaco
Kirsti Sparboe   Norge 1965
1967
Simone de Oliveira   Portugal 1967
Louis Neefs   Belgia 1967

PoengtavleRediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[23]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                               
  Jugoslavia 1 1 3 5 13
  Luxembourg 1 3 1 1 1 7 11
  Spania 1 2 3 1 3 1 3 2 2 18 1
  Monaco 2 4 2 2 1 11 6
  Irland 1 1 1 3 1 3 10 7
  Italia 1 1 1 1 1 5 13
  Storbritannia 2 4 3 1 5 1 1 1 18 1
  Nederland 2 1 3 1 4 1 6 18 1
  Sverige 1 3 1 3 8 9
  Belgia 2 3 1 2 2 10 7
  Sveits 2 3 2 1 1 2 2 13 5
  Norge 1 1 16
  Tyskland 3 2 1 1 1 8 9
  Frankrike 1 2 4 4 2 1 1 1 2 18 1
  Portugal 2 1 1 4 15
  Finland 1 1 1 1 1 1 6 12

DirigenterRediger

Mens Augusto Algueró var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[24]

Land Kringkaster
  Jugoslavia Miljenko Prohaska
  Luxembourg Augusto Algueró
  Spania Augusto Algueró
  Monaco Hervé Roy
  Irland Noel Kelehan
  Italia Ezio Leoni
  Storbritannia Johnny Harris
  Nederland Frans de Kok
  Sverige Lars Samuelson
  Belgia Francis Bay
  Sveits Henry Mayer
  Norge Øivind Bergh
  Tyskland Hans Blum
  Frankrike Franck Pourcel
  Portugal Ferrer Trindade
  Finland Ossi Runne

Kommentatorer og poengopplesereRediger

PoengopplesereRediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[25] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

  1.   Jugoslavia – Helga Vlahović
  2.   Luxembourg – Ukjent
  3.   Spania – Ramón Rivera
  4.   Monaco – Ukjent
  5.   Irland – John Skehan
  6.   Italia – Mike Bongiorno
  7.   Storbritannia – Colin Ward-Lewis[26]
  8.   Nederland – Leo Nelissen
  9.   Sverige – Edvard Matz[27]
  10.   Belgia – Eugène Senelle[28]
  11.   Sveits – Alexandre Burger
  12.   Norge – Janka Polanyi[29]
  13.   Tyskland – Hans-Otto Grünefeldt
  14.   Frankrike – Jean-Claude Massoulier
  15.   Portugal – Maria Manuela Furtado
  16.   Finland – Poppe Berg

Kommentatorer og sendingerRediger

Minst 28 land viste finalen: De 16 deltakerlandene, samt Østerrike, Tunisia, Marokko, Bulgaria, Polen, Romania, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Øst-Tyskland, Chile og Brasil. De fleste kringkasterne hadde kommentatorer som formidlet informasjon, farger og hendelser direkte til seerne. Sverre Christophersen kommenterte finalen direkte fra Madrid for NRK Fjernsynet og NRK Radio. Oversikt over kommentatorer og sendinger under Eurovision Song Contest 1969:[30][31]

Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Belgia BRT BRT Herman Verelst
RTB RTB Paule Herreman
  Finland Yle TV-ohjelma 1 Aarno Walli
  Frankrike ORTF Deuxième Chaîne de l'ORTF Pierre Tchernia
  Irland RTÉ RTÉ Television Gay Byrne
Radio Éireann Kevin Roche
  Italia Rai Secondo Programma Renato Tagliani
  Jugoslavia JRT Televizija Beograd Miloje Orlović
Televizija Zagreb Mladen Delić
Televizija Ljubljana Tomaž Terček
  Luxembourg CLT Télé-Luxembourg Jacques Navadic
  Monaco Télé Monte-Carlo Télé Monte-Carlo Pierre Tchernia
  Nederland NTS Nederland 1 Pim Jacobs[32]
  Norge NRK NRK Fjernsynet Sverre Christophersen[a]
NRK Radio
  Portugal RTP I Programa Henrique Mendes
  Spania RTVE TVE1 José Luis Uribarri
Primer Programa RNE Miguel de los Santos
  Storbritannia BBC  BBC1 David Gell og Michael Aspel[34]
BBC Radio 1 Pete Murray
  Sverige Sveriges Radio Sveriges Radio TV Christina Hansegård[35]
SR P3
  Sveits TV DRS TV DRS Theodor Haller
TSR TSR Georges Hardy
TSI TSI Giovanni Bertini
  Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Hans-Joachim Rauschenbach
Kommentatorer for ikke-deltakende land
  Østerrike ORF FS1 Emil Kollpacher

NoterRediger

  1. ^ Sverre Christophersen norsk kommentator, men linjen mellom Madrid og Oslo ble brutt litt uti sendingen. Dermed trådte hallodame Janka Polanyi inn som midlertidig kommentator, før NRK brukte den svenske kommentatoren. Rett før avstemningen fikk Oslo kontakt med Christophersen igjen.[33]

ReferanserRediger

  1. ^ Sæthre, Erik (21. februar 1969). «Janka Polanyi leder årets Melodi Grand Prix-finale». Verdens Gang. s. 30. 
  2. ^ «Eurovisionfest ohne Österreich». Arbeiter-Zeitung. 15. januar 1969. s. 9. Arkivert fra originalen 31. juli 2020. 
  3. ^ O'Connor, John Kennedy (2005). The Eurovision Song Contest: The Official History. 
  4. ^ eurovisiontimes (29. november 2011). «No Participation of Liechtenstein at Eurovision 2012». The Eurovision Times. Besøkt 24. juli 2017. 
  5. ^ a b c d Sverre Christophersen og Janka Polanyi (29. mars 1969). «Eurovision Song Contest 1969 – norsk kommentar». TVE/EBU via YouTube. Besøkt 8. oktober 2022. 
  6. ^ a b RTVE.es (29. mars 2019). «50 años de Eurovisión 1969 | La final de Eurovisión 1969: por primera vez a todo color y con los comentarios de Uribarri». RTVE.es (spansk). Besøkt 9. oktober 2022. 
  7. ^ «Sakset: Farge-TV fra Mexico». Radio- og TV-bladet. Elektronikkbransjen. 1. oktober 1968. s. 282. Besøkt 9. oktober 2022. 
  8. ^ Wiig, Hans T. (20. juni 2008). «NRK 75 år: Turte ikke å sende i farger». NRK. Norsk rikskringkasting. Besøkt 9. oktober 2022. 
  9. ^ «Kjøp ikke farge-TV sier TV-forhandler». Vestmar. Nasjonalbiblioteket. 26. februar 1968. s. 3. Besøkt 9. oktober 2022. 
  10. ^ «Førebels er det ein dyr fornøyelse med fargefjernsyn». Firda. Nasjonalbiblioteket. 8. februar 1968. s. 1. Besøkt 9. oktober 2022. 
  11. ^ Engesæth, Njål (12. mars 2015). «De fem minst MGP-aktige episodene i MGP-historien». NRK. Besøkt 8. oktober 2022. 
  12. ^ a b Ringnes, Haagen (1969). Her og nå : utdrag av en fjernsynsserie. Oslo: Pax. s. 29. 
  13. ^ «Kirsti Sparboe på den norske singellisten». topplista.no. IFPI Norge. Besøkt 8. oktober 2022. 
  14. ^ «Sparboe, Kirsti». ballade.no. 6. august 2006. Besøkt 29. desember 2016. 
  15. ^ Sparboe, Kirsti (1984). Kirsti Sparboe forteller til Bjørnar Halnum. Oslo: Atheneum. s. 51. ISBN 8273340309. 
  16. ^ «Eurovision Song Contest Vienna 1967». Eurovision.tv. 1967. Besøkt 23. juli 2017. 
  17. ^ «Eurovision Song Contest Madrid 1969». Eurovision.tv. Besøkt 24. juli 2017. 
  18. ^ «Topplista for 'Boom Bang-a-Bang'». IFPI Norge. Besøkt 8. oktober 2022. 
  19. ^ «Norge ikke med i Melodi Grand Prix neste år». Aftenposten. 1. november 1969. s. 1 og 20. 
  20. ^ «Eurovision Song Contest Amsterdam 1970». Eurovision.tv. 1970. Besøkt 24. juli 2017. 
  21. ^ «Final of Madrid 1969 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. september 2022. 
  22. ^ «Eurovision Song Contest 1969». The Diggiloo Thrush. Besøkt 23. juli 2017. 
  23. ^ «Eurovision Song Contest 1969 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 22. oktober 2017. Besøkt 24. juli 2017. 
  24. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  25. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  26. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume One: The 1950s and 1960s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 482–493. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  27. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 18. juli 2012 hos Wayback Machine.
  28. ^ "Drieluik Madrid, met een viertal kanshebbers naar het uur H", Emiel Janssens, Gazet van Antwerpen, 29. mars 1969
  29. ^ «Fire ikke-vinnere!». VG. Nasjonalbiblioteket. 31. mars 1969. s. 8. Besøkt 3. september 2022. 
  30. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs For Europe The United Kingdom at The Eurovision Song Contest Volume One: The 1950s and 1960s. UK: Telos. s. 326. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  31. ^ «The Eurovision Song Contest (1969)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  32. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival». Eurovision Artists (nederlandsk). 
  33. ^ «Fire ikke-vinnere!». VG. Nasjonalbiblioteket. 31. mars 1969. s. 8. Besøkt 3. september 2022. 
  34. ^ «Eurovision Song Contest, Grand Final: 1969». BBC. 29. mars 1969. Besøkt 10. august 2012. 
  35. ^ Leif Thorsson. Melodifestivalen genom tiderna (2006), side 80. Stockholm: Premium Publishing AB. ISBN 91-89136-29-2

Eksterne lenkerRediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1969&oldid=23269625»