Eurovision Song Contest 1958

tredje utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1958 var den tredje utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemsland. Konkurransen ble arrangert av Nederland og landets daværende kringkaster NTS. Dette var første gang konkurransen ble arrangert av fjorårets vinner, en tradisjon som fortsatt er gjeldende. Finalen ble holdt i AVRO Studios i Hilversum onsdag 12. mars 1958. Programleder var Hannie Lips.

Eurovision Song Contest 1958
Datoer
Finale: 12. mars 1958
Vertskap
Sted: Nederlands flagg AVRO Studios, Hilversum, Nederland
Programleder: Hannie Lips
Sjefdirigent: Dolf van der Linden
Regi: Piet te Nuyl
Kringkaster: Nederlandse Televisie Stichting (NTS)
Deltakelse
Deltakere: 10
Vinner: Frankrikes flagg Frankrike
«Dors, mon amour»
André Claveau
Debuterte: Sveriges flagg Sverige
Trakk seg: Storbritannias flagg Storbritannia
Eurovision Song Contest
◄ 1957        1959 ►

Sverige debuterte i konkurransen med Alice Babs, mens Storbritannia valgte å stå over dette året. Dermed forble deltakerantallet på ti land.

Frankrike tok sin første Eurovision-seier med «Dors, mon amour», fremført av André Claveau. Lys Assia, som vant Eurovision Song Contest 1956, ble nummer to for Sveits. Den store slageren dette året ble imidlertid tredjeplassen fra Italia. Med «Nel blu dipinto di blu», bedre kjent som «Volare», fikk Domenico Modugno en verdensslager som gikk inn på singellister verden over. Debutantlandet Sverige ble nummer fire, mens Belgia og Østerrike delte femteplassen.

Bakgrunn

rediger
 
AVRO Studios i Hilversum, arena for konkurransen.

På denne tiden var det ingen regler som sa at vinneren fikk arrangere konkurransen det påfølgende året.[1] I stedet gikk arrangementet på rundgang blant de deltakende kringkasterne.[1] Britiske BBC var EBUs førstevalg som arrangør, men kringkasteren trakk sitt tilbud sommeren 1957.[2] Årsaken var at BBC ikke fikk i stand en avtale med ulike musikerforeninger som skulle bidra med musikere og artister til arrangementet.[2]

I stedet vendte EBU seg til fjorårsvinner Nederland og landets allmennkringkaster, NTS. Kringkasteren takket ja og la konkurransen til hovedkvarteret sitt i Hilversum, litt sydøst for Amsterdam. Dette var første gang konkurransen ble arrangert av vinneren året før, og en ny praksis var dermed etablert.[3][4][5]

Format

rediger

Det var ingen større endringer i reglementet fra året før. Hvert deltakerland deltok via en kringkaster som var medlem av EBU. Hvert land stilte med ett bidrag som kunne fremføres av en solist eller en duo. Det var med andre ord ikke tillatt med flere enn to artister på scenen.[3][5]

Siden flere deltakerlåter i 1956 og 1957 hadde overskredet lengdebegrensningen på 3 minutter og 30 sekunder, ble denne regelen strengere praktisert dette året.[1]

Avstemningsmetoden var den samme som året før: Alle land hadde en jury på ti personer, der hvert medlem ga ett poeng til sin favorittsang. Hvert jurymedlem måtte stemme, og det var ikke tillatt å stemme på sitt eget land. Juryene satt i hjemlandet og ble kontaktet via telefon. I avstemningen stemte landene i omvendt rekkefølge enn startrekkefølgen.

Deltakende land og bidrag

rediger

Ti land stilte i konkurransen, det samme antallet som året før. Sverige debuterte i Eurovision Song Contest og stilte med en av sine største stjerner på denne tiden, Alice Babs. Storbritannia planla å delta, men BBC trakk seg til slutt helt fra deltakelse, for så å komme tilbake for godt i 1959.[2] Sammen med den første finalen i 1956 var dette eneste gang at ingen av deltakerlåtene ble fremført engelsk.[3]

Oversikt over bidrag, artist, låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk. Tabellen er sortert i alfabetisk rekkefølge etter deltakerland.[6][7]

Land Kringkaster Artist Sang Komponist Tekstforfatter Språk Oversettelse
  Belgia INR Fud Leclerc «Ma petite chatte» André Dohet Fransk Min lille skatt
  Danmark DR Raquel Rastenni «Jeg rev et blad ud af min dagbog» Sven Ulrik, Harry Jensen Dansk Jeg rev ut et blad av min dagbok
  Frankrike RTF André Claveau «Dors, mon amour» Pierre Delanoë Hubert Giraud Fransk Sov, min elskede
  Italia Rai Domenico Modugno «Nel blu dipinto di blu» Domenico Modugno Modugno, Franco Migliacci Italiensk I det blå, malt i blått
  Luxembourg CLT Solange Berry «Un grand amour» Michel Eric Monique Laniece, Raymond Roche Fransk En stor kjærlighet
  Nederland NTS Corry Brokken «Heel de wereld» Benny Vreden Nederlandsk Hele verden
  Sveits SRG SSR Lys Assia «Giorgio» Paul Burkhard Fridolin Tschudi Italiensk Georg
  Sverige SR Alice Babs «Lilla stjärna» Åke Gerhard Gunnar Wersén Svensk Lille stjerne
  Tyskland WDR for ARD Margot Hielscher «Für zwei Groschen Musik» Friedrich Meyer Fred Rauch, Walter Brandin Tysk Musikk for et par slanter
  Østerrike ORF Liane Augustin «Die ganze Welt braucht Liebe» Günther Leopold, Kurt Werner Tysk Hele verden trenger kjærlighet

Tilbakevendende artister

rediger
Artist Land Deltok i Merknader
Lys Assia   Sveits 1956 og 1957 Fremførte begge Sveits' bidrag i 1956 og vant med «Refrain».
Corry Brokken   Nederland 1956 og 1957 Fremførte ett av Nederlands bidrag i 1956 og vant konkurransen i 1957.
Margot Hielscher   Tyskland 1957
Fud Leclerc   Belgia 1956 Sang «Messieurs les noyés de la Seine», det ene av Belgias to bidrag.

Sendingen

rediger
 
Vinneren André Claveau (til høyre) sammen med Frankrikes dirigent Franck Pourcel og programleder Hannie Lips.

Finalen fant sted i AVRO Studios i Hilversum, populært omtalt som «mediebyen». Studioet var pyntet med flere tusen tulipaner, og Metropol-orkestret akkompagnerte de ti deltakerlåtene. Orkestret var også med i konkurransen i 1970, 1976 og 1980. Det var en liten scene ved siden av orkesteret, der artistene fremførte bidragene sine. Scenedekoren kunne endres for hvert bidrag, slik at den var tilpasset sangteksten og tematikken i bidraget. Programleder var tv-verten Hannie Lips.

Nederlandske Corry Brokken og sveitsiske Lys Assia var begge tilbake i konkurransen for tredje gang på rad. De to hadde også vunnet finalen i henholdsvis 1957 og 1956. Corry Brokken kom på sisteplass, men vendte tilbake i konkurransen som programleder i 1976. Det oppsto tekniske problemer med eurovisjonsnettet under Italias fremføring, slik at flere land ikke hadde mottatt lyd og bilde av fremføringen. Italia fikk derfor opptre på nytt etter at alle land hadde fremført sine bidrag.[8][9]

Avstemningen ble gjennomført i motsatt rekkefølge av startrekkefølgen. Dermed startet Sveits avstemningen, mens Italia avsluttet. Underveis hadde programleder Lips tidvis store problemer med å høre poengene fra de forskjellige talspersonene. Til slutt vant Frankrike en knapp seier foran Sveits og 1956-vinneren Lys Assia.

Den franske vinnersangen «Dors, mon amour» (sov, min elskede) fikk en viss kommersiell suksess etter seieren, også i Norge som verken deltok eller sendte Eurovision Song Contest på denne tiden. Blant annet ble vinnersangen oversatt av A.T. til norsk: «Sov i min favn», fremført av Nora Brockstedt og Kjell Karlsens orkester.[10]

Resultat

rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[11] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Plass Poeng
01   Italia Domenico Modugno «Nel blu dipinto di blu» 3 13
02   Nederland Corry Brokken «Heel de wereld» 9 1
03   Frankrike André Claveau «Dors, mon amour» 1 27
04   Luxembourg Solange Berry «Un grand amour» 9 1
05   Sverige Alice Babs «Lilla stjärna» 4 10
06   Danmark Raquel Rastenni «Jeg rev et blad ud af min dagbog» 8 3
07   Belgia Fud Leclerc «Ma petite chatte 5 8
08   Tyskland Margot Hielscher «Für zwei Groschen Musik» 7 5
09   Østerrike Liane Augustin «Die ganze Welt braucht Liebe» 5 8
10   Sveits Lys Assia «Giorgio» 2 24

Poengtavle

rediger

Tavlen er ordnet i samme rekkefølge som landene stemte i.[12]

 Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                   
  Italia 1 1 4 4 1 1 1 13 3
  Nederland 1 1 9
  Frankrike 1 7 1 1 9 1 1 6 27 1
  Luxembourg 1 1 9
  Sverige 3 1 1 3 2 10 4
  Danmark 1 1 1 3 8
  Belgia 1 5 1 1 8 5
  Tyskland 1 1 1 2 5 7
  Østerrike 2 1 1 1 3 8 5
  Sveits 2 4 5 3 6 4 24 2

En verdensslager blir født

rediger
 
Domenico Modugno synger «Nel blu dipinto di blu» under finalen i 1958.

Selv om Frankrike vant, var det bronsevinneren Italia og «Nel blu dipinto di blu» som fikk den desidert største suksessen. Sangen er bedre kjent som «Volare», og den ble en internasjonal bestselger og evergreen. Sangen nådde blant annet førsteplass på den amerikanske Billboard-listen og ble belønnet med tre Grammy-priser.[3][13] Samme høst ble den offisielle norske singellisten opprettet, og det italienske bidraget nådde en andreplass i Norge.[14]

Låten ble Modugnos signaturlåt, og den har blitt covret av en rekke andre artister – blant andre Dean Martin, The McGuire Sisters, Bobby Rydell og Gipsy Kings.

Dirigenter

rediger
 
Dolf van der Linden var sjefdirigent for konkurransen og dirigerte fem av bidragene.

Mens Dolf van der Linden var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[15]

Land Dirigent 
  Italia Alberto Semprini
  Nederland Dolf van der Linden
  Frankrike Franck Pourcel
  Luxembourg Dolf van der Linden
  Sverige Dolf van der Linden
  Danmark Kai Mortensen
  Belgia Dolf van der Linden
  Tyskland Dolf van der Linden
  Østerrike Willy Fantl
  Sveits Paul Burkhard

Kommentatorer og poengopplesere

rediger

Poengopplesere

rediger
 
Piet te Nuyl var både regissør for konkurransen og leste stemmene til den nederlandske juryen. Her under avstemningen.

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

  1.   Sveits – Mäni Weber
  2.   Østerrike – Ukjent
  3.   Tyskland – Claudia Doren
  4.   Belgia – Paule Herreman
  5.   Danmark – Gunnar «Nu» Hansen
  6.   Sverige – Tage Danielsson[16]
  7.   Luxembourg – Ukjent
  8.   Frankrike – Armand Lanoux[17]
  9.   Nederland – Piet te Nuyl[18]
  10.   Italia – Fulvia Colombo[19]

Kommentatorer og kringkastere

rediger

Alle deltakerlandene kringkastet finalen. Under er en oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1958.[20]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Belgia INR INR Arlette Vincent [21][22]
Radio Belgique Ukjent
NIR NIR TV Nic Bal
  Danmark DR Statsradiofonien Fjernsyn Svend Pedersen [23][24]
Program 1
  Frankrike RTF RTF Télévision Pierre Tchernia [25][26][27]
France I Ukjent [28]
  Italia Rai Programma Nazionale Bianca Maria Piccinino [22][29]
Secondo Programma
  Luxembourg CLT Télé-Luxembourg Ukjent
  Nederland NTS NTS Siebe van der Zee [21][30][31]
NRU Hilversum 1
  Sverige Sveriges Radio Sveriges Radio TV Jan Gabrielsson [32]
  Sveits SF TV DRS Theodor Haller [22][27]
TSR TSR TV Georges Hardy
RSR Radio Genève
DRS Radio Bern Ukjent
RTS Radio Monte Ceneri Ukjent
  Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Wolf Mittler [22][27]
  Østerrike ORF ORF Wolf Mittler (brukte ARDs kommentar)

Kommentatorer og overføringer i ikke-deltakende land

rediger
Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Storbritannia BBC BBC Television Service Peter Haigh, sendt i opptak fire dager etter [33]

Bildegalleri

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b c Victor M. Escudero (26. oktober 2017). «#ThrowbackThursday to 60 years ago: Eurovision 1957». eurovision.tv (engelsk). Arkivert fra originalen 2. januar 2018. Besøkt 6. desember 2022. 
  2. ^ a b c Gordon Roxburgh og Paul Jordan (11. januar 2017). «Shining a light on the United Kingdom: 60 Years at Eurovision». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 24. april 2017. Besøkt 23. april 2017. 
  3. ^ a b c d «Hilversum 1958 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 24. april 2017. Besøkt 7. juli 2022. 
  4. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 6. desember 2022. 
  5. ^ a b Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 160–165. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  6. ^ «1958 – Diggiloo Thrush». www.diggiloo.net. Besøkt 12. august 2023. 
  7. ^ «Participants of Hilversum 1958». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 12. august 2023. 
  8. ^ «Eurovision Song Contest 1958 (Hilversum)». The Eurovision Times. Besøkt 23. april 2017. «in certain countries, Italy’s performance had not been heard in all participating countries and that thus Modugno had to perform his song again.» 
  9. ^ «Eurovision Song Contest 1958 – full show (tidkode: 43:30)». NTS og EBU/ Youtube. 12. mars 1958. Besøkt 23. april 2017. 
  10. ^ «Record Details». 45cat.com. Besøkt 4. februar 2017. 
  11. ^ «Final of Hilversum 1958 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 12. august 2023. 
  12. ^ «Results of the Final of Hilversum 1958». Eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 7. juli 2022. 
  13. ^ Fred Bronson (13. mai 2016). «ABBA, The New Seekers & More: Eurovision's Top Charting Songs». Billboard.com. Besøkt 23. april 2017. 
  14. ^ «Domenico Modugno». topplista.no. IFPI Norge. oktober 1958. Besøkt 7. juli 2022. 
  15. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  16. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm, Sverige: Premium Publishing. s. 14–15. ISBN 91-89136-29-2. 
  17. ^ Tchernia, Pierre (12. mars 1958). 3ème Concours Eurovision de la Chanson 1958 (Tv-sending). Nederland: NTS, RTF (kommentar). 
  18. ^ «Eurovisie Songfestival . Piet te Nuyl bij puntentellen | Nationaal Archief». www.nationaalarchief.nl. Besøkt 7. juli 2022. 
  19. ^ Abbate, Mauro (7. mai 2022). «Italia all'Eurovision Song Contest: tutti i numeri del nostro Paese nella kermesse europea» (italiensk). Notizie Musica. Arkivert fra originalen 9. juni 2022. Besøkt 1. juli 2022. 
  20. ^ «The Eurovision Song Contest (1958) - IMDb». Besøkt 6. desember 2022. 
  21. ^ a b «Programma's Binnen- en Buitenlandse Zenders». De Telegraaf (nederlandsk). Delpher.nl. 11. mars 1958. s. 9. Besøkt 6. desember 2022. 
  22. ^ a b c d «Programmes des Émissions Suisses et Étrangères». Radio – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Scriptorium Digital Library. 6. mars 1958. s. 38–40. Besøkt 6. desember 2022. 
  23. ^ «Sendeplan 12. mars 1958» (PDF). www.danskkulturarv.dk. Dansk Kulturarv. Arkivert fra originalen 5. juni 2022. Besøkt 6. desember 2022. 
  24. ^ «DR sendeplan 12. mars 1956» (PDF). Dansk Kulturarv (dansk). Arkivert fra originalen 5. juni 2022. Besøkt 6. desember 2022. 
  25. ^ «Concours Eurovision de la Chanson 1958». Eurovision-info.net. Besøkt 23. april 2017. 
  26. ^ «La carrière de Pierre Tchernia résumée en dix moments clés». Le Soir (fransk). Arkivert fra originalen 5. juni 2022. Besøkt 6. desember 2022. 
  27. ^ a b c «Télévision». Radio – Je vois tout. Lausanne, Sveits: Scriptorium Digital Library. 5. mars 1958. s. 22–23. Besøkt 6. desember 2022. 
  28. ^ «Radio Je vois tout - actualité télévision». scriptorium.bcu-lausanne.ch. 28. februar 1957. Besøkt 9. oktober 2022. 
  29. ^ «Oggi e domani alla radio». La Stampa. La Stampa - Consultazione Archivio. 12. mars 1958. Besøkt 6. desember 2022. 
  30. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival». Eurovision Artists (nederlandsk). 
  31. ^ «Hilversum in actie voor 70 minuten Eurovisie». Nieuwe Leidsche Courant (nederlandsk). Historische Kranten, Erfgoed Leiden en Omstreken. 10. mars 1958. s. 5. Besøkt 6. desember 2022. 
  32. ^ Thorsson, Leif (2006). Melodifestivalen genom tiderna. Stockholm: Premium Publishing AB. s. 14. ISBN 91-89136-29-2. 
  33. ^ «Grand Prix of the 1958 Eurovision Song Contest – BBC Television 16 March 1958». genome.ch.bbc.co.uk. BBC Genome. Besøkt 3. august 2018. 

Eksterne lenker

rediger
Autoritetsdata