Eurovision Song Contest 1975

20. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1975 var den 20. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i Sverige som følge av landets seier året før med ABBA og «Waterloo». Konkurransen ble arrangert av Sveriges Radio og avholdt lørdag 22. mars 1975 i St:Eriksmässan i Stockholm. Dette var første gang Sverige arrangerte finalen, og det var den første i Skandinavia siden Danmark arrangerte i 1964. Den svenske regissøren, programlederen og tv-produsenten Karin Falck ledet sendingen.

Eurovision Song Contest 1975
Datoer
Finale: 22. mars 1975
Vertskap
Sted: Sveriges flagg S:t Eriksmässan, Stockholm, Sverige
Programleder: Karin Falck
Sjefdirigent: Mats Olsson
Regi: Bo Billtén
Produsent: Roland Eiworth
Konkurransesjef: Clifford Brown
Kringkaster: Sveriges Radio (SR)
Deltakelse
Deltakere: 19
Vinner: Nederlands flagg Nederland
«Ding-a-dong»
Teach-In
Debuterte: Tyrkias flagg Tyrkia
Tilbake: Frankrikes flagg Frankrike
Maltas flagg Malta
Trakk seg: Hellas’ flagg Hellas
Eurovision Song Contest
◄ 1974        1976 ►

Deltakerantallet økte til 19 land, noe som var ny rekord. Frankrike og Malta var tilbake, mens Tyrkia debuterte. Hellas, som debuterte året før, valgte å stå over dette året.

I likhet med de to foregående årene, kunne deltakerne synge på det språket de ønsket. EBU innførte dette året en ny juryordning og et nytt poengsystem: Hvert land ga 1–8, 10 og 12 poeng til sine ti favorittsanger. Poengskalaen er fremdeles i bruk i dag.

Nederland vant sin fjerde seier med gruppen Teach-In og sangen «Ding-a-dong», som fikk stor kommersiell suksess etter seieren. Med fire seire var Nederland sammen med Frankrike og Luxembourg konkurransens mestvinnende land, men det skulle bli nederlendernes siste seier på 44 år – inntil Duncan Laurence vant i 2019 med «Arcade». Storbritannia fikk sin niende andreplass med The Shadows og «Let Me Be the One», mens Italias «Era» endte på tredjeplass. Frankrike og Luxembourg ble henholdsvis nummer fire og fem. Norge endte nok en gang i andre enden av resultatlisten. Norge var representert av Ellen Nikolaysen og låten «Touch My Life With Summer», skrevet av Svein Hundsnes. Det norske bidraget endte nest sist med 11 poeng.

Bakgrunn rediger

 
Stockholmsmässan huset konkurransen.

Etter ABBAs seier med «Waterloo» året før sto Sveriges Radio, i dag skilt ut med tv-selskapet SVT, vertskap for konkurransen.

Lenge var den svenske kringkasteren usikker på om den i det hele tatt kunne ta på seg arrangementet, hovedsakelig på grunn av de høye kostnadene – anslått til mellom 500 000 og 600 000 svenske kroner.[1][2] På denne tiden tok vertskringkasteren på seg alle utgiftene, mens de andre landene fikk delta og sende programmet uten å betale for det. Siden konkurransen stadig økte i omfang, besluttet EBU derfor at konkurransen heretter skulle bli et spleiselag mellom deltakerlandene. Hvert land skulle betale en kontingent ut fra landets størrelse og antall lisenser.[2] Denne spleiseløsningen gjaldt først fra og med 1976, slik at Sveriges Radio måtte betale hele konkurransen selv i 1975.[1]

Sveriges Radio la konkurransen til konferansesenteret S:t Eriksmässan, i dag kalt Stockholmsmässan, i Älvsjö i Stockholm. Salen kunne ta flere tusen publikummere, men på grunn av store krav til sikkerhet var det bare rundt 850 akkrediterte pressefolk og delegasjonsmedlemmer i salen.[3] Sveriges Radio fikk heller ikke billettinntekter på arrangementet, siden EBU ikke tillot billettsalg.[3] Sendingen ble overført til 34 land med et potensielt publikum på opptil 600 millioner seere.[4] Sendingen var rekordlang – 2 timer og 12 minutter.[5]

Frankrike og Malta var tilbake i konkurransen, og Tyrkia, som allerede hadde sendt finalen flere år, debuterte.[6] Dermed stilte rekordmange 19 land på scenen i Stockholm. I likhet med de to årene i forveien, kunne landene synge på det språket de ønsket. Alle de nordiske landene og Nederland fremførte sine bidrag på engelsk. Startrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning.

Programleder var Karin Falck som hadde jobbet i svensk fjernsyn siden 1955.[7] Finalen startet med en film som tok for seg Sveriges historie og kultur på en humoristisk måte. Deretter ønsket Karin Falck velkommen på svensk, før hun fortsatte på engelsk og fransk. Hvert land ble introdusert med en videofilm som viste landets artist som prøvde å male et selvportrett og sitt lands flagg.

Rekkefølgen var avgjort ved loddtrekning. Nederland startet konkurransen og avsluttet sin opptreden med å knuse en liten glasskolbe. Det var også flere andre minneverdige øyeblikk blant fremføringene: Tysklands Joy Flemming stilte i mørkegrønn kjole og leverte en meget engasjert fremføring av bidraget «Ein Lied kann eine Brücke sein».[8] Sangens komponist, Rainer Pietsch, var også Tysklands dirigent, og han leverte en like engasjert opptreden da han nærmest trampet orkesteret i gang.[9]

Hiter og vinnere rediger

Utdypende artikkel: Ding-a-dong

 
Teach-In feirer seieren ved ankomsten på Schiphol i Amsterdam.

Storbritannia stilte med Cliff Richards tidligere band‚ The Shadows. Under prøvene hadde gruppens vokalist, Bruce Welch, glemt teksten flere ganger. På direkten snublet han nok en gang i teksten og snudde seg til resten av bandet og utbrøt: «Jeg visste det!» for åpen mikrofon.[10] Tross dette fikk sangen «Let Me Be the One» en andreplass, Storbritannias niende. Etter finalen gikk det britiske bidraget inn på singellistene i Storbritannia og Irland, og i Norge lå sangen 15 uker på VG-lista med en andreplass som toppnotering.[11]

Italia kom på tredjeplass og fikk også stor kommersiell suksess med sin «Era». Låten lå på VG-lista i 15 uker med en tredjeplass som høyeste notering.[12] Også Sveriges bidrag «Jennie, Jennie» nådde VG-lista og lå der i seks uker med syvendeplass som høyeste.[13]

Størst suksess fikk vinnerlåten, nederlandske «Ding-a-dong» med Teach-In, skrevet av Dick Bakker, Will Luikinga og Eddy Ouwens. I Norge toppet sangen VG-lista i åtte uker og lå på listen i til sammen 20 uker.[14] Sangen toppet også hitlistene i Danmark og Sveits, og den nådde en tredjeplass hjemme i Nederland.[14]

Norges bidrag rediger

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1975

 
Ellen Nikolaysen var Norges deltaker. Her fra den norske finalen i 1974.

Norge deltok i konkurransen for 15. gang og ble dette året representert av Ellen Nikolaysen. Hun deltok i 1973 som en del av Bendik Singers, og hun hadde vunnet den norske finalen i januar 1975 med låten «Det skulle ha vært sommer nå», skrevet av Svein Hundsnes. Sangen ble oversatt til engelsk før den internasjonale finalen og fikk tittelen «Touch My Life (With Summer)».

Pressen var lite begeistret for den norske balladen og de andre bidragene i den norske finalen. Jurymedlem Terje Rypdal gikk ut i VG og slaktet de innsendte bidragene til den norske finalen og etterlyste nytenkning: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal.[15] Heller ikke Aftenposten var særlig positiv etter den norske finalen: «En norsk Grand Prix-melodi er like uforanderlig som sfinxen. De fleste av lørdagens finalemelodier kunne like gjerne deltatt i 50-årene.»[16]

Heller ikke artisten selv, Ellen Nikolaysen, var særlig optimistisk før den internasjonale finalen. Da Aftenposten spurte henne om låtens vinnersjanser, svarte hun nøkternt: «Jeg tror det skal bli vanskelig for den å komme opp. Den sitter ikke med én gang, man må høre den en fem–seks ganger først. Men man får jo gjøre så godt man kan.»[17] Det norske bidraget gjorde da heller ikke særlig inntrykk på de europeiske juryene. «Touch My Life (With Summer)» fikk bare 11 poeng: 2 fra Nederland, 2 fra Monaco og 7 fra Italia. Det holdt til en nest sisteplass av 19 deltakere.[18]

Med til Stockholm var Carsten Klouman som Norges dirigent, mens John Andreassen kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet.[19] Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio[20], mens Sverre Christophersen leste de norske poengene fra studio på NRK Marienlyst i Oslo.

Avstemningen rediger

Dette året innførte EBU et nytt poengsystem. Forslaget kom fra finske Yles underholdningssjef Heikki Seppälä som ønsket å unngå at land fikk null poeng, og for mange delte plasseringer.[21]

Hvert land hadde en jury med elleve medlemmer mellom 16 og 60 år.[4] Jurymedlemmene bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen de elleve jurymedlemmenes individuelle stemmer. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng.[5] Altså ga hvert jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown fra EBU.

Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. Stemmene ble ikke lest opp i stigende rekkefølge fra 1 til 12 som senere (ordningen med å lese opp poengene fra 1 til 12 begynte i 1981). I stedet ble de lest opp i kronologisk rekkefølge ut fra startrekkefølgen. Dette skulle gjøre det enklere for operatørene av den manuelle poengtavlen å holde følge, slik at de raskt og korrekt fikk oppdatert hvert lands poengsum underveis.[22]

Avstemningen ble et tett løp mellom Nederland og Storbritannia, og de to landene fulgte hverandre stort sett under hele avstemningen. Det var først da Sverige stemte som nest siste land, at Nederland sikret seg sin fjerde seier. Storbritannia kom på andreplass for niende gang. Fjorårsvinner ABBA var ikke til stede for å overlevere prisen, i stedet var det EBUs generalsekretær Henrik Hahr som delte ut prisen til Dick Bakker, Will Luikinga og Eddy Ouwens, som hadde skrevet «Ding-a-dong».

Deltakere rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[23] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk[24] Norsk oversettelse Plass Poeng
01   Nederland Teach-In «Ding-a-dong» Engelsk 1 152
02   Irland The Swarbriggs «That's What Friends Are For» Engelsk Det er hva venner er for 9 68
03   Frankrike Nicole Rieu «Et bonjour à toi l'artiste» Fransk Og god dag til deg, artist 4 91
04   Tyskland Joy Fleming «Ein Lied kann eine Brücke sein» Tysk, engelsk En sang kan være en bro 17 15
05   Luxembourg Géraldine «Toi» Fransk Du 5 84
06   Norge Ellen Nikolaysen «Touch My Life (With Summer)» Engelsk Berør mitt liv (med sommer) 18 11
07   Sveits Simone Drexel «Mikado» Tysk Mikado (pinnespill) 6 77
08   Jugoslavia Pepel in kri «Dan ljubezni» Slovensk Kjærlighetens dag 13 22
09   Storbritannia The Shadows «Let Me Be the One» Engelsk La meg være den 2 138
10   Malta Renato «Singing This Song» Engelsk Synger denne sangen 12 32
11   Belgia Ann Christy «Gelukkig zijn» Nederlandsk, engelsk Være lykkelig 15 17
12   Israel Shlomo Artzi «At va'ani» (את ואני) Hebraisk Du og jeg 11 40
13   Tyrkia Semiha Yankı «Seninle Bir Dakika» Tyrkisk Et minutt med deg 19 3
14   Monaco Sophie «Une chanson c'est une lettre» Fransk En sang det er et brev 13 22
15   Finland Pihasoittajat «Old Man Fiddle» Engelsk Gammelmannsfele 7 74
16   Portugal Duarte Mendes «Madrugada» Portugisisk Morgengry 16 16
17   Spania Sergio og Estibaliz «Tú volverás» Spansk Du vil komme tilbake 10 53
18   Sverige Lasse Berghagen «Jennie, Jennie» Engelsk 8 72
19   Italia Wess og Dori Ghezzi «Era» Italiensk Det var 3 115

Tilbakevendende artister rediger

Artist Land Deltok i Merknader
Ellen Nikolaysen   Norge 1973 Som del av gruppen Bendik Singers

Poengtavle rediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[25]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                     
  Nederland 8 5 8 10 12 6 8 12 12 3 12 4 10 10 7 12 12 1 152 1
  Irland 6 6 4 7 1 6 4 12 1 4 3 10 4 68 9
  Frankrike 8 12 3 8 7 2 7 1 7 12 8 8 8 91 4
  Tyskland 8 3 4 15 17
  Luxembourg 12 10 3 7 3 5 6 5 5 8 6 4 10 84 5
  Norge 2 2 7 11 18
  Sveits 7 2 10 6 2 1 5 6 8 7 5 4 2 12 77 6
  Jugoslavia 3 4 2 5 1 7 22 13
  Storbritannia 4 3 12 10 12 7 8 12 8 10 10 12 7 5 10 5 3 138 2
  Malta 1 8 5 2 4 2 7 1 2 32 12
  Belgia 5 7 3 2 17 15
  Israel 10 1 1 1 1 5 2 1 1 6 3 6 2 40 11
  Tyrkia 3 3 19
  Monaco 3 4 2 1 2 2 3 5 22 13
  Finland 5 12 6 10 12 5 4 8 8 1 3 74 7
  Portugal 2 12 2 16 16
  Spania 7 5 3 5 4 4 4 3 4 8 6 53 10
  Sverige 7 7 8 1 6 7 2 3 8 6 6 6 5 72 8
  Italia 6 4 4 3 6 10 10 10 10 6 5 10 1 12 10 7 1 115 3

12 poeng rediger

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland Land som ga 12 poeng
6   Nederland Israel, Malta, Norge, Spania, Sverige, Storbritannia
4   Storbritannia Frankrike, Luxembourg, Monaco, Jugoslavia
2   Finland Tyskland, Sveits
  Frankrike Irland, Portugal
1   Irland Belgia
  Italia Finland
  Luxembourg Nederland
  Portugal Tyrkia
  Sveits Italia

Politikk og kulturkritikk rediger

Politiske hendelser rediger

I likhet med fjoråret var konkurransen koblet til flere politiske hendelser. Hellas trakk seg fra konkurransen i protest mot at Tyrkia skulle delta. De to landene var i politisk konflikt med hverandre etter den tyrkiske invasjonen av Kypros sommeren før.[26] Hellas og Tyrkia vekslet på å delta i konkurransen årene etter, og det var først i 1978 at de to landene deltok sammen i Eurovision Song Contest.[27]

Etterretningsrapporter pekte ut konkurransen som et mulig mål for terroristgruppen Rote Armee Fraktion og japanske terroristgrupper. Terrorfaren stilte store krav til sikkerheten rundt artistene, arenaen og i Stockholm generelt.[28][29] Særlig var sikkerhetsoppbudet strengt rundt den israelske delegasjonen.[30] Arrangementet forløp uten noen alvorlige hendelser, men RAF angrep den vesttyske ambassaden i Stockholm en måned senere.[31]

Sendingen gikk ut til land over hele Europa, deler av Asia og deler av Sør-Amerika. Chile var blant landene som skulle overføre sendingen, noe som møtte protester fra det svenske Teaterförbundet. Bakgrunnen var Augusto Pinochets militærkupp i Chile to år tidligere, og forbundet ville vise sin sympati med sine chilenske kollegaer. Forbundet nektet Sveriges representant, Lasse Berghagen, å stille på scenen om sendingen skulle overføres til Chile. Dette kunne Teaterforbundet gjøre, siden programmet også ble sendt utenfor Det europeiske kringkastingsområdet. Til slutt bøyde Sveriges Radio av, og programmet ble ikke kringkastet til Chile.[32][33]

Kulturkritikk i Sverige rediger

På hjemmebane i Sverige stormet det også kraftig. Den svenske venstresiden protesterte heftig mot at Sveriges Radio skulle bruke penger på et show som promoterte popkultur og lett underholdning. Protestene utviklet seg til en kulturell bevegelse som protesterte mot popkulturen, og striden ble tema i en rekke tv-programmer frem mot finalen.[34] Et 40-talls organisasjoner innen politikk, musikk og kultur gikk sammen om å arrangere en alternativ musikkfestival, Alternativfestivalen, i Stockholm dagene før Eurovision Song Contest 1975.[35] Mens svensk TV1 sendte Eurovision, sendte TV2 programmer fra den alternative festivalen. Pressen kunne melde om «borgerkrig» mellom de to søsterkanalene. Blant annet måtte TV2 låne teknisk utstyr fra Finland, fordi TV1 hadde lagt beslag på det meste for å produsere Eurovision Song Contest.[36] Kritikerne krevde at Sverige skulle trekke seg fra konkurransen, og at Sveriges Radio skulle bruke mindre ressurser på popkultur og lett underholdning.[37] Sveriges Radio trakk seg også fra Eurovision Song Contest året etter, hovedsakelig på grunn av den sterke kritikken. Sverige var tilbake igjen i konkurransen i 1977.

Kulturkritikk i Norge rediger

 
Egil Monn-Iversen var motstander av Eurovision Song Contest.

I Norge gikk fortsatt debatten om NRK skulle delta i konkurransen eller ikke. Komponisten Egil Monn-Iversen mente konkurransen hadde fjernet seg fra sin grunntanke og hadde i flere år kjempet for at Norge skulle trekke seg. NRKs redaksjonssekretær Sverre Christophersen var på sin side en ivrig forkjemper for norsk deltakelse og sammenlignet konkurransen med et reptilshow: Folk «vil se slangene, men gyser ved synet!».[1] Aftenpostens Mona Levin samlet Monn-Iversen og Christophersen til en diskusjon i november 1974. Her argumenterte Monn-Iversen for at sangene måtte bedømmes av profesjonelle musikere, og ikke lekfolk. Christophersen parerte med at «Vi må ikke ta Grand Prix så gravalvorlig». Til dette kommenterte Monn-Iversen: «Men tenk så mye fin populærmusikk som kunne fremkommet med en faglig vurdering. Gershwins musikk f.eks. har kvaliteter som alle musikere ville akseptere» – hvorpå Christophersen svarte: «Spørsmålet er om Gershwin ville vært god nok til Melodi Grand Prix i 1975!»[1]

Rett før den internasjonale finalen gikk deler av norsk kulturliv til aksjon mot norsk deltakelse. De krevde at NRK trakk seg fra konkurransen, siden grand prix-musikken hadde utviklet seg til en «egen genre i musikk og tekst som ikke har noen naturlig plass i norsk musikkliv».[38] Blant de mange som hadde signert kampanjen, var organisasjoner som Det Norske Studentersamfund, Norsk jazzforbund, plateselskapet MAI, foreningen NyMusikk og kulturpersonligheter som Lillebjørn Nilsen, Finn Ludt, Lars Klevstrand, Erling Nielsen og Synne Skouen.[38] Nok en gang måtte programsekretær Sverre Christophersen rykke ut og ta konkurransen i forsvar: «Man kan ikke se bort fra at det faktisk er det mest populære programmet vi sender i året – på godt og vondt (…) Det er uhyre sjelden vi støter på dem som ikke gidder å se.»[39] Christophersen rettet også et spark mot Danmarks Radio, DR, som ikke deltok i Eurovision Song Contest i årene 1967–1977. Christophersen fortalte at danskene i stedet så svensk og tysk tv når konkurransen gikk, og la til: «Da er DR ingen god service-institusjon for danske seere.»[1] Danmark begynte imidlertid å sende konkurransen på DR igjen fra 1974, og de deltok igjen fra 1978.

Debatten om norsk deltakelse hadde pågått i mange år allerede, og deler av norsk kultur- og musikkliv var kritiske til konkurransen.[40] NRK holdt fast på norsk deltakelse og møtte kritikken fra kulturlivet med å innta en ikke-kommersiell innstilling til konkurransen utover 1970-årene. I den norske finalen i 1975 ble finalelåtene kun bedømt av fagfolk.[41][42]

Dirigenter rediger

Mens Mats Olsson var sjefdirigent, hadde de fleste land med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[43]

Land Dirigent
  Nederland Harry van Hoof
  Irland Colman Pearce
  Frankrike Jean Musy
  Tyskland Rainer Pietsch
  Luxembourg Phil Coulter
  Norge Carsten Klouman
  Sveits Peter Jacques
  Jugoslavia Mario Rijavec
  Storbritannia Alyn Ainsworth
  Malta Vince Tempera
  Belgia Francis Bay
  Israel Eldad Shrem
  Tyrkia Timur Selçuk
  Monaco André Popp
  Finland Ossi Runne
  Portugal Pedro Osório
  Spania Juan Carlos Calderón
  Sverige Lars Samuelson
  Italia Pier Natale Massara

Kommentatorer og poengopplesere rediger

Poengopplesere rediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[44] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen:

  1.   Nederland – Dick van Bommel
  2.   Irland – Brendan Balfe
  3.   Frankrike – Marc Menant
  4.   Tyskland – Hans-Joachim Scherbening
  5.   Luxembourg – Ukjent
  6.   Norge – Sverre Christophersen
  7.   Sveits – Michel Stocker[45]
  8.   Jugoslavia – Dragana Marković
  9.   Storbritannia – Ray Moore[46]
  10.   Malta – Ukjent
  11.   Belgia – Ward Bogaert
  12.   Israel – Yitzhak Shim'oni[47]
  13.   Tyrkia – Bülent Osma
  14.   Monaco – Carole Chabrier
  15.   Finland – Kaarina Pönniö[48]
  16.   Portugal – Ana Zanatti[49]
  17.   Spania – José María Íñigo
  18.   Sverige – Sven Lindahl[50]
  19.   Italia – Anna Maria Gambineri

Kommentatorer og kringkastere rediger

Finalen ble overført til 34 land med et potensielt publikum på over 500 millioner seere. De fleste deltakerlandene hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1975:[51]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Belgia BRT BRT Nederlandsk: Herman Verelst [52][53][54][55][56]
BRT Radio 1 Ukjent
RTB RTB Fransk: Paule Herreman [52][54][55][57]
  Finland Yle TV1 Heikki Seppälä [58][59]
Rinnakkaisohjelma Erkki Melakoski
  Frankrike TF1 Georges de Caunes [57][60][61]
  Irland RTÉ RTÉ Mike Murphy [62][63]
RTÉ Radio Liam Devally [64][65]
  Israel IBA Israelsk fjernsyn Ingen kommentator [66]
  Italia Rai Programma Nazionale Silvio Noto [67][68]
Secondo Programma
  Jugoslavia JRT TVB 1 Serbisk: Milovan Ilić [69]
TV Koper-Capodistria Italiensk: Ukjent [68]
TVL1 Slovensk: Tomaž Terček [70][71]
TVZ 1 Kroatisk: Oliver Mlakar [69][72]
  Luxembourg CLT RTL Télé-Luxembourg Jacques Navadic [57][73]
  Malta PBS MTV Norman Hamilton [74][75]
Radio Malta
  Monaco Télé Monte-Carlo Brukte Frankrikes kommentator
  Nederland NOS Nederland 2 Willem Duys [55][76]
  Norge NRK NRK Fjernsynet John Andreassen [19]
NRK Radio Erik Heyerdahl, sendt i opptak fra 23.00 [20]
  Portugal RTP I Programa Júlio Isidro [77][78]
  Spania TVE TVE 1 José Luis Uribarri [79][80]
  Storbritannia BBC BBC1 Pete Murray [46][81]
BBC Radio 1, BBC Radio 2 Terry Wogan [82][83]
BFBS BFBS Radio Richard Astbury [46]
  Sveits SRG SSR TV DRS Tysk: Theodor Haller [70][84]
TSR Fransk: Georges Hardy [61]
RSR 1 Fransk: Robert Burnier [85]
TSI Italiensk: Giovanni Bertini, sendt i opptak 23. mars 1975 [67][86]
  Sverige Sveriges Radio TV1 Åke Strömmer [58][50]
SR P3 Ursula Richter
  Tyrkia TRT TRT Televizyon Bülend Özveren [70][87]
  Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Werner Veigel [55][84][88]

Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land rediger

Ifølge arrangørene ble sendingen overført til 15 ikke-deltakende land, blant andre flere østeuropeiske land via Intervision. I tillegg ble sendingen overført i Hongkong, Island, Japan, Jordan og Sør-Korea.[2] En planlagt overføring i Chile av TVN ble stoppet av Sveriges Radio, etter press fra svenske Teaterförbundet. Bakgrunnen var Augusto Pinochets militærkupp i Chile to år tidligere, og forbundet ville vise sin sympati med sine chilenske kollegaer.[59][89]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Danmark Danmarks Radio DR TV Per Møller Hansen [90]
  Island RÚV Sjónvarpið Dóra Hafsteinsdóttir, sendt i opptak 13. april 1975 [91]
  Hellas EIRT EIRT Mako Georgiadou [92][93]
  Ungarn MTV MTV1 Ukjent, sendt i opptak 20. april 1975 [94]
  Østerrike ORF FS2 Ernst Grissemann [84][95]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e Levin, Mona (15. november 1974). «Eurovisjon-spleis fra 1976: Grand Prix – Sirkus og reptilshow for 500 millioner seere!». Aftenposten. s. 4. 
  2. ^ a b c «Recalling Sweden's first staging of the contest in 1975». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. 22. mars 2013. Besøkt 9. april 2023. 
  3. ^ a b «600 millioner følger Grand Prix». Aftenposten. 21. mars 1975. s. 20. 
  4. ^ a b Thorsen, Øyvind (22. mars 1975). «Innta plassene!». Aftenposten. s. 8. 
  5. ^ a b Karin Falck (22. mars 1975). «Eurovision Song Contest 1975 – full contest». SR/EBU. Besøkt 10. april 2023 – via YouTube. 
  6. ^ «Stockholm 1975». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 10. april 2023. 
  7. ^ «Kveldens vertinne». Aftenposten. 21. mars 1975. s. 20. 
  8. ^ Hallhagen, Erika (13. mai 2013). «Schlagerfesten speglar tiden». SvD.se (svensk). Arkivert fra originalen 6. oktober 2022. Besøkt 10. april 2023. 
  9. ^ «Eurovision 1975 - West Germany - Joy Fleming - Ein Lied kann eine Brücke sein». SR/EBU via YouTube. 22. mars 1975. Besøkt 27. juli 2017. 
  10. ^ Saunders, Tristram Fane (14. mai 2022). «Eurovision: every single UK entry ranked, from worst to best». The Telegraph (engelsk). Arkivert fra originalen 19. januar 2023. Besøkt 10. april 2023. 
  11. ^ «VG-lista for The Shadows / Let Me Be The One». Norwegian Charts. Besøkt 10. april 2023. 
  12. ^ «VG-lista for Wess & Dori Chezzi / Era». Norwegian Charts. Besøkt 10. april 2023. 
  13. ^ «VG-lista for Lasse Berghagen / Jennie, Jennie». Norwegian Charts. Besøkt 10. april 2023. 
  14. ^ a b «VG-lista for Teach-In / Ding-a-dong». norwegiancharts.com. Besøkt 10. april 2023. 
  15. ^ Meiner, Knut (17. januar 1975). «Uten sjanser i Grand Prix i år også?». Verdens Gang. s. 33. 
  16. ^ vito (signatur) (27. januar 1975). «Intet nytt i Grand Prix». Aftenposten. s. 44. 
  17. ^ Kristiansen, Solbjørg (21. februar 1975). «Ellen med skippertakene». Aftenposten. s. 13. 
  18. ^ «Eurovision Song Contest 1975 – poeng til og fra Norge». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 10. april 2023. 
  19. ^ a b «Grand Prix». Drammens Tidende og Buskeruds blad. 22. mars 1975. s. 24. 
  20. ^ a b NRK Radio (22. mars 1975). «[NRK P1 1975.03.22 : programrapport]». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket. s. 45. Besøkt 27. juli 2017. 
  21. ^ «How Did Eurovision Get The 12 Points System?». Yle/Norfin. 27. januar 2022. Besøkt 28. mai 2023 – via YouTube. 
  22. ^ «Voting Systems». Eurovision Song Contest Wiki (engelsk). Besøkt 16. april 2023. «From 1975 to 1979, the points were read at random according to the performance order of the receiving country. From 1980 onward, the points were read in ascending numerical order to increase the excitement factor for the audience as to which country would get the 12 points» 
  23. ^ «Final of Stockholm 1975 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 17. september 2022. 
  24. ^ «1975 - Diggiloo Thrush». www.diggiloo.net. Besøkt 10. april 2023. 
  25. ^ «Eurovision Song Contest 1975 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 13. mai 2018. Besøkt 10. april 2023. 
  26. ^ Levy, Glen (16. mai 2009). «Top 10 Eurovision Controversies - TIME». Time (engelsk). ISSN 0040-781X. Besøkt 10. april 2023. 
  27. ^ «Eurovision Song Contest 1978». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 10. april 2023. 
  28. ^ Ekstrøm, Olle (13. mars 1975). «Terroristene ut av Sverige». Aftenposten. s. 12. 
  29. ^ Storeng, Jørn (22. mars 1975). «Melodi Grand Prix: Sikring, men ikke jernring». Arbeiderbladet. s. 1, 16. 
  30. ^ Fagerheim og Jakobsen, Kjersti og Arild (22. mars 1975). «Isolert i terror-frykt». Verdens Gang. s. 8. 
  31. ^ «1975: Baader-Meinhof blow up embassy». BBC News (engelsk). British Broadcasting Corporation. 24. april 1975. Besøkt 16. april 2023. 
  32. ^ «Grand Prix boikotter Chiles TV». Arbeiderbladet. 22. mars 1975. s. 1. 
  33. ^ Frances Robinson (5. mai 2015). «Geopolitics of Eurovision: Chile Edition». Brussels Blog. Wall Street Journal. Arkivert fra originalen 28. januar 2021. Besøkt 10. april 2023. 
  34. ^ «Alternativ musikkfestival til debatt i svensk TV 2». Arbeiderbladet. 20. mars 1975. s. 31. 
  35. ^ Storeng, Jørn (21. mars 1975). «– Grand Prix er en messe der profitt-folk bytter varer». Arbeiderbladet. s. 23. 
  36. ^ «Grand Prix skaper TV-'borgerkrig'». Aftenposten. 18. februar 1975. s. 4. 
  37. ^ «Sverige skal arrangere Melodi Grand Prix neste år: Waterloo for "meningsfylt jammer"». Verdens Gang. 20. oktober 1974. 
  38. ^ a b Fagerheim, Kjersti (12. mars 1975). «Ny aksjon mot deltakelse i Melodie Grand Prix». Verdens Gang. s. 35. 
  39. ^ Fagerheim, Kjersti (12. mars 1975). «Ny GP-situasjon fra 1976». Verdens Gang. s. 35. 
  40. ^ Jostein Pedersen (23. mai 2006). «Absolutt Grand Prix, Volum 1». Ballade.no. Arkivert fra originalen 30. januar 2023. Besøkt 10. april 2023. «På denne tiden var Grand Prixs popularitet på nullpunktet, særlig i musikerkretser. Etter EEC/EF-kampen vokste radikaliseringen og venstresidens aktive kulturliv dominerte. I flere land var det demonstrasjoner mot GP-sirkuset og den multikapitalistiske musikkindustrien.» 
  41. ^ «Melodi Grand Prix 1975 – norsk finale». Norsk rikskringkasting. 25. januar 1975. Besøkt 12. desember 2016. «Programleder Bergljot Engeset: "Når det gjelder selve arrangementet Melodi Grand Prix, så kan man vel ikke si det har skjedd særlig store forandringer i løpet av de 15 årene Norge har deltatt. Og vi, ja, vi kommer vel også denne gang til å holde oss til det tradisjonelle mønsteret. Men vi har lyst til å minne om at det tross alt er melodien, teksten og musikken som er viktig i dette storstilte arrangementet. Og vi får håpe at de som er med på å stemme, ikke lar seg påvirke for mye av innpakningen her i studio."» 
  42. ^ «Melodi Grand Prix 1979 – norsk finale». Norsk rikskringkasting. 10. februar 1979. Besøkt 12. desember 2016. «Programleder Egil Teige: "Det er lydbildet vi satser på i Grand Prix, så det er betraktelig mindre glitter og stas enn vanligvis altså, men det skulle vel ikke ha noe betyding for det musikalske utbyttet?"» 
  43. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  44. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  45. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  46. ^ a b c Roxburgh, Gordon (2014). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume Two: The 1970s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 180–194. ISBN 978-1-84583-093-9. 
  47. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 27. juli 2017. 
  48. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  49. ^ «Comentadores Do ESC – escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português» (portugisisk). 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 27. juli 2017. 
  50. ^ a b Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 118–119. ISBN 91-89136-29-2. 
  51. ^ «The Eurovision Song Contest (1975)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  52. ^ a b «Eurovision 1975 Belgium: Ann Christy - "Gelukkig Zijn"». Eurovisionworld (engelsk). Besøkt 10. april 2023. 
  53. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgium. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  54. ^ a b «T.V. Programma's». De Voorpost (nederlandsk). Aalst, Belgia. 21. mars 1975. s. 5. 
  55. ^ a b c d «Radio en televisie dit weekend». Limburgsch Dagblad (nederlandsk). Heerlen, Nederland – via Delpher. 22. mars 1975. s. 7. 
  56. ^ «Radio en TV-programma's». De Waarheid. Amsterdam, Nederland: Delpher. 22. mars 1975. s. 6. 
  57. ^ a b c «Télé-programmes – samedi 22 mars». Luxemburger Wort (fransk og tysk). Luxembourg by, Luxembourg: viewer.eluxemburgensia.lu. 21. mars 1975. Besøkt 8. januar 2023. 
  58. ^ a b «Radio ja TV». Helsingin Sanomat (finsk). 22. mars 1975. s. 41. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves). 
  59. ^ a b «Viulu-ukko loppusuoralla». Helsingin Sanomat (finsk). 22. mars 1975. s. 41. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves). 
  60. ^ «1975 – Stockholm (Suède)». songcontest.free.fr. Besøkt 10. april 2023. 
  61. ^ a b «TV – samedi 22 mars». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 20. mars 1975. s. 14–15. Besøkt 10. april 2023. 
  62. ^ «Television Today». The Irish Times. 22. mars 1975. s. 20. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves). 
  63. ^ «Celebrities and public figures launch Irish campaign to boycott Eurovision 2019 in Israel». BDS Movement (engelsk). 30. juli 2018. Arkivert fra originalen 22. februar 2019. Besøkt 6. april 2023. 
  64. ^ «Radio Today». The Irish Times. 22. mars 1975. s. 20. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves). 
  65. ^ «Broadcaster and judge who became a household name». The Irish Times (engelsk). 12. mai 2012. Besøkt 10. april 2023. 
  66. ^ «(Radio ∗ Televizia) רדיו ∗ טלוויזיה». Maariv. Tel Aviv, Israel: Israels nasjonalbibliotek. 21. mars 1975. s. 100. 
  67. ^ a b «Eurovision Song Contest 1975» (italiensk). Eurofestivalnews. 12. september 2016. Besøkt 10. april 2023. 
  68. ^ a b «Alla TV». La Stampa. Torino, Italia. 22. mars 1975. s. 6. Besøkt 10. april 2023. 
  69. ^ a b «Eurovision 1975 Yugoslavia: Pepel In Kri - "Dan Ljubezni"». Eurovisionworld (engelsk). Besøkt 16. april 2023. 
  70. ^ a b c Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (engelsk). Besøkt 10. april 2023. 
  71. ^ «Televizija – sobota 22. marca» (PDF). Glas. Kranj, SR Slovenia, Jugoslavia. 21. mars 1975. s. 11. Arkivert (PDF) fra originalen 9. januar 2023. 
  72. ^ «TV Program – JRT». Slobodna Dalmacija. Split, SR Kroatia, Jugoslavia. 22. mars 1975. s. 14. Besøkt 10. april 2023. 
  73. ^ Dievort, Charles Van. «Jacques Navadic, un des pionniers de RTL, est décédé». La Libre.be (fransk). Besøkt 7. april 2023. 
  74. ^ «Sound and Vision». Times of Malta. 22. mars 1975. s. 6. 
  75. ^ Barry, Fred (22. mars 1975). «Eurovision Song Contest Today». Times of Malta. s. 12. 
  76. ^ «Wie wint vanavond?». Het Vrije Volk. Rotterdam, Nederland: Delpher. 22. mars 1975. s. 9. 
  77. ^ «Televisão – Hoje». Diário de Lisboa. casacomum.org. 22. mars 1975. s. 5. Besøkt 10. april 2023. 
  78. ^ «Comentadores Do ESC – escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 27. juli 2017. 
  79. ^ LOS40 (28. mars 2018). «Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (spansk). Besøkt 15. januar 2023. 
  80. ^ «Programas de Radio y T.V.». La Vanguardia (spansk). Barcelona, Spania: Hemeroteca – La Vanguardia. 22. mars 1975. s. 65. Besøkt 9. januar 2023. 
  81. ^ «Eurovision Song Contest 1975 – BBC1». Radio Times. BBC Genome Project. 22. mars 1975. Besøkt 10. april 2023. 
  82. ^ «Eurovision Song Contest 1975 – BBC Radio 2». Radio Times. genome.ch.bbc.co.uk. 22. mars 1975. Besøkt 10. april 2023. 
  83. ^ «Schedule – BBC Radio 1 – 22 March 1975». Radio Times. genome.ch.bbc.co.uk. 22. mars 1975. Besøkt 10. april 2023. 
  84. ^ a b c «Fernsehen – Samstag». Neue Zürcher Zeitung. Zürich, Sveits: e-newspaperarchives.ch. 22. mars 1975. s. 39. Besøkt 10. april 2023. 
  85. ^ «Radio – samedi 22 mars». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA. 20. mars 1975. s. 71. Besøkt 10. april 2023 – via Scriptorium. 
  86. ^ «Televisione». Gazzetta Ticinese (italiensk). Lugano, Sveits: Sistema bibliotecario ticinese. 22. mars 1975. s. 11. Besøkt 10. april 2023. 
  87. ^ «Televizyon». Cumhuriyet. 22. mars 1975. s. 6. Arkivert fra originalen 9. januar 2023. Besøkt 10. april 2023. 
  88. ^ «Eurovision Song Contest 1975». www.ecgermany.de. Besøkt 10. april 2023. 
  89. ^ van Dijk, Ale (22. mars 1975). «Zweedse tv: geen beelden van songfestival naar Chili». Het vrije volk. Delpher. s. 1. 
  90. ^ «Programoversigt». www.larm.fm. LARM. Besøkt 10. april 2023. «21.00 [FJ Melodi Grand Prix Transmission fra Stockholm af finalen i Eurovisionens sangkonkurrence. Ved mikrofonen: Per Møller Hansen. (Eurovision fra Sverige)» 
  91. ^ «Sjónvarp um helgina». Þjóðviljinn. Timarit.is. 13. april 1975. s. 18. 
  92. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2012. 
  93. ^ «Eurovision 2020: Γιώργος Καπουτζίδης -Μαρία Κοζάκου στον σχολιασμό του διαγωνισμού για την ΕΡΤ». Matrix24 (gresk). 12. februar 2020. Arkivert fra originalen 14. februar 2020. Besøkt 7. februar 2023. 
  94. ^ «TV – vasárnap április 20». Rádió- és Televízió-újság (ungarsk). MTVA Archívum. 14. april 1975. s. 22. Arkivert fra originalen 8. januar 2023. Besøkt 10. april 2023. 
  95. ^ Halbhuber, Axel (22. mai 2015). «Ein virtueller Disput der ESC-Kommentatoren». kurier.at (tysk). Kurier. Arkivert fra originalen 23. mai 2015. Besøkt 15. januar 2023. 

Eksterne lenker rediger