Go (sang)
«Go» (norsk oversettelse: gå) er en britisk popballade fra 1988, skrevet og komponert av Julie Forsyth. Sangen ble fremført av den skotske sangeren Scott Fitzgerald og var Storbritannias bidrag i Eurovision Song Contest 1988. Sangen er kjent for å ha tapt på målstreken for sveitsiske «Ne partez pas sans moi», fremført av Céline Dion. Bare ett poeng skilte de to bidragene.
| «Go» | ||||||
|---|---|---|---|---|---|---|
| singel med Scott Fitzgerald | ||||||
| B-side | «Go» (Live Version) | |||||
| Format | 7″ vinyl | |||||
| Utgitt | 1988 | |||||
| Sjanger | Pop, ballade | |||||
| Språk | engelsk | |||||
| Plateselskap | PRT[1] | |||||
| Låtskriver(e) | Julie Forsyth | |||||
| Produsent(er) | Dominic Grant og Mark Albert | |||||
| Plassering(er) | ||||||
| Nummer 2 i Eurovision Song Contest 1988[2] | ||||||
| Plass i kronologi | ||||||
| ||||||
Om sangen rediger
Popballaden «Go» er komponert av Julie Forsyth, ett av medlemmene av popgruppen Guys 'n' Dolls. I Storbritannia er hun mest kjent som datteren til tv-personligheten og programlederen Bruce Forsyth.[3]
Sangen var en av deltakerne i den britiske musikkonkurransen A Song for Europe 1988, BBCs svar på norske Melodi Grand Prix. I konkurransen vant «Go» en klar seier, og for første gang ble det britiske bidraget valgt gjennom telefonavstemning.[4] Med seieren ble sangen Storbritannias bidrag til Eurovision Song Contest i Dublin samme år. Både i den britiske og europeiske finalen ble sangen fremført av skotten Scott Fitzgerald som hadde hatt en suksessrik popkarriere i 1970-årene.[4]
I Dublin var «Go» det fjerde bidraget på scenen, etter Finland og før Tyrkia. Balladen var på forhånd nevnt som en mulig vinnerkandidat, og avstemningen skulle vise seg å bli en intens dragkamp mellom Storbritannia og Sveits – som dette året var representert av den da ukjente kanadiske sangeren Céline Dion. Utover i avstemningen tok «Go» en klar ledelse, men mot slutten halte Sveits innpå. Før Jugoslavia skulle stemme som siste land, ledet Storbritannia med fem poeng.[3] Den jugoslaviske juryen ga imidlertid ingen poeng til «Go», mens Sveits fikk seks poeng og vant dermed konkurransen kun ett poeng foran «Go». Avstemningen var den tetteste og mest spennende i konkurransen på mange år – vinnermarginen var på kun 0,73 prosent.[5][6] Den forsmedelige andreplassen var imidlertid ikke unik i britisk Eurovision-sammenheng; hele 16 ganger har Storbritannia endt på andreplass.[7]
Tekst rediger
Sangen handler om to tidligere elskere som møtes tilfeldig. Fitzgerald synger rollen som forsmådd kjæreste, siden ekskjæresten hans hadde forlatt ham flere år tidligere til fordel for en annen mann. Nå når hun er tilbake, kommer kjærlighetssorgen hans tilbake.[8]
Listeplasseringer rediger
| Liste (1988) | Høyeste plassering |
|---|---|
 Nederland (Single Top 100)[9]
|
83 |
 Storbritannia (UK Singles Chart)[10]
|
52 |
Referanser rediger
- ^ «Scott Fitzgerald – «Go»». Discogs.com. Besøkt 24. november 2018.
- ^ «Eurovision Song Contest 1988». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 24. november 2018. Besøkt 24. november 2018.
- ^ a b «How Celine Dion pipped Julie Forsyth to Eurovision glory - Sunday Post». Sunday Post (engelsk). Besøkt 24. november 2018.
- ^ a b Brocklehurst, Steven (9. mai 2014). «The Scot who came second to Celine Dion». BBC News (engelsk). Besøkt 24. november 2018.
- ^ O'Connor, John Kennedy. The Eurovision Song Contest - The Official History. Carlton Books, UK. 2007 ISBN 978-1-84442-994-3
- ^ Victor M. Escudero (30. april 2018). «Today 30 years ago: Céline Dion wins Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 24. november 2018.
- ^ «United Kingdom – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 24. november 2018.
- ^ «Go - lyrics - Diggiloo Thrush». www.diggiloo.net (engelsk). Besøkt 24. november 2018.
- ^ «Go på nederlandsk hitliste». Besøkt 24. november 2018.
- ^ «The UK’s highest charting Eurovision stars revealed!». Besøkt 10. mai 2015.
| Utmerkelser og prestasjoner | ||
|---|---|---|
| Forgjenger : «Only the Light» med Rikki
|
Storbritannias bidrag i Eurovision Song Contest 1988 |
Etterfølger : «Why Do I Always Get it Wrong?» med Live Report |