Åpne hovedmenyen

Telefonavstemning

metode for å fatte beslutninger over telefon eller internett

Telefonavstemning, eller teleavstemning (engelsk: televoting), er en metode for å fatte beslutninger via telefon, tekstmelding, internett eller digitale plattformer som mobilapplikasjoner. Telefonavstemning ble tatt i bruk for fullt utover i 1990-årene og er i dag en vanlig metode for å fatte avgjørelser eller måle folkemeninger i konkurranser, talentshow og realityprogrammer på tv.

HistorieRediger

Allerede i 1970-årene ble det gjort forsøk med telefonavstemning i USA, blant annet for at politkere og andre beslutningstakere kunne få høre folkets meninger om ulike aktuelle saker. Avstemningene ble gjort ved at folk registrerte seg og fikk tilsendt telefonnumre de kunne ringe for å avgi sin mening. Dette ble gjort over flere dager, og resultatene forelå først et par dager etter at avstemningen stengte.[1]

Mens politiske valg og folkeavstemninger i demokratier fattes av folket ved personlig oppmøte, har ikke dette vært en hensiktsmessig metode å fatte avgjørelser på innen tv og radio. Utover i 1960-årene vokste det frem flere tv-programmer der det kunne være aktuelt å høre meningen til seerne og lytterne. Det kunne dreie seg om å høre folkets mening i en konkret aktuell sak, eller å la seerne delta i spørreprogrammer. Seerne og lytterne kunne også brukes til å fatte avgjørelser – som å kåre en vinner i konkurranser som Melodi Grand Prix og Eurovision Song Contest, eller i prisutdelinger som Oscar-utdelingen og Spellemannprisen.[2]

Bruken av avstemning over telefon ble lenge bremset av tekniske begrensninger i telefonnettet. Datidens telenett kunne ikke håndtere at mange tusen mennesker ringte de samme telefonnumrene samtidig. I stedet brukte tv-bransjen andre typer avstemninger, for eksempel med indirekte demokrati som jurygrupper eller representanter som speilet befolkningen. Et alternativ var avstemning med postkort eller brev. Utfordringen med postkortavstemning var at en ikke kunne få en øyeblikkelig avgjørelse. NRK brukte for eksempel postkortavstemning i Melodi Grand Prix 1965, men vinneren «Karusell» ble først kåret én uke etter finalen, da kringkasteren hadde mottatt og fått telt opp alle postkortstemmene.[3] Britiske BBC gjorde det samme for sine nasjonale Grand Prix-finaler i 1960- og 1970-årene.

Fransk tv tok i bruk forsøk med telefonavstemning allerede i 1976, men da med operatører som manuelt tok imot stemmene fra dem som ringte inn.[4] Ordningen skapte lange køer på linjene, og få seere fikk avgitt sine stemmer. I stedet gjorde fransk tv om på ordningen i 1981, der de istedet ringte opp utvalgte seere for å hente inn deres stemmer.[4] Britiske BBC tok i bruk fullskala telefonavstemning for å kåre landets Eurovision-bidrag i 1988, mens Danmark gjorde det første gang i 1990 og Sverige i 1993.[5][6][7] I Sverige i 1993 var interessen fra seerne så enorm at telefonnettet ble overbelastet, og alarmnummeret 90 000 ble slått ut i enkelte deler av landet.[7]

I Eurovision Song Contest gjorde EBU det første forsøket med telefonavstemning i 1997. Mens de fleste landene fortsatt brukte juryer, hadde fem land – Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland og Østerrike – telefonavstemning dette året.[8] Året etter ble telefonavstemning innført for fullt, også i Norge, og siden 2003 har telefonavstemning vært obligatorisk for alle deltakerland.[9]

NorgeRediger

I Norge begynte norske aviser som Dagbladet og VG å arrangere telefonavstemninger utover i 1980-årene. Poenget var å høre lesernes meninger om aktuelle saker samt kåre vinnere i utmerkelser som Årets navn og Årets medmenneske.[10] Norske tv-seere og radiolyttere kunne ringe inn løsninger og svar til tv-programmer som Påskenøtter fra slutten av 1980-årene.[11][12] Omtrent samtidig åpnet NRK P1 for telefonavstemning i Norsktoppen og Nitimen.[2] Under en Nitimen-sending i september 1989 ringte over 36 000 lyttere inn for å svare på om de støttet eller ikke støttet et nytt lovforslag om helligdagsfred.[13] På grunn av begrensninger i telenettet, prøvde en å fordele telefontrafikken ved å åpne for innringing kun for telefonabonnenter med visse sluttsiffer.[14] Senere lot NRK husholdninger med partall på slutten av telefonnummeret få ringe inn først, og deretter de med oddetall ringe den siste halvdelen av stemmeperioden. Dette førte likevel til store belastninger i telefonnettet, noe som gjorde at NRK lenge var avventende til å ta i bruk fullskala telefonavstemning i for eksempel Melodi Grand Prix.[15]

I 1988 gjorde NRK de første forsøkene med telefonavstemning i Melodi Grand Prix, men bare under semifinalene. Tusen utvalgte, lisensbetalende familier hadde på forhånd blitt kontaktet av NRK for å ringe inn og stemme på sine favorittsanger. I den første semifinalen sviktet datasystemet, og seerne måtte i stedet sende inn sine stemmer per post.[16] I 1994 fikk norske seerne igjen mulighet til å delta i en Melodi Grand Prix-avstemning – ved å stemme via Norsk Tippings datasystem. Alle finalelåtene ble forhåndsvist på fjernsyn, deretter fikk seerne mulighet til å stemme gratis ved å gå til sin kommisjonær og avlevere stemme via Norsk Tippings datasystem. 19 402 stemmer ble avgitt innen fristen som var to dager før finalen, og resultatet telte som én av sju regionale juryer.[17] Året etter fikk seerne stemme igjen, men heller ikke da under selve sendingen. I stedet måtte de ringe inn uken før finalen, og 21 031 telefonstemmer kom inn.[18]

Telefonavstemning ble også tatt i bruk av TV3 i 1995 til finalen av Med blikket mot stjernene[19] og deretter av TV 2 til talentshowet Stjerner i sikte i 1996. Under finalen i 1996 fikk 277 000 norske seere ringt inn og avgitt stemme i løpet av 90 minutter.[20][21]

NRK tok først i bruk fullskala telefonavstemning på direkten under Melodi Grand Prix 1997. Seerne fikk stemme i ett kvarter, og trolig forsøkte rundt 400 000 å avgi sin stemme. Like over 70 000 av dem kom gjennom, siden Telenor Links systemer ikke kunne håndtere mer trafikk. En telefonsentral i Oslo brøt sammen, og telefonnettet i en rekke store norske byer ble kraftig overbelastet. Både NRK og Telenor beklaget at flere ikke fikk stemt, men garanterte at riktig vinner var kåret.[22] Norges seere kunne første gang stemme i Eurovision Song Contest i 1998.[15]

I 1999 forløp telefonavstemningen i Melodi Grand Prix for første gang uten nevneverdige tekniske problemer.[20] Etter årtusenskiftet ble telenettet videre utbygget og i stand til å takle store trafikktopper. Samtidig har det vokst frem flere nye tv-konsepter der det har vært naturlig å la seerne avgjøre resultatet. I Norge startet realityshowet Big Brother opp i 2001, og Idol i 2003. I begge programmene var det seerne som avgjorde hvem som røk ut, og hvem som fikk bli med videre i konkurransen. Siden har telefonavstemning blitt tatt i bruk i nye konkurranseprogrammer som Skal vi danse, Stjernekamp og Dansefeber.

MetodeRediger

Telefonavstemning fungerer på den måten at seerne blir bedt om å ta stilling til et spørsmål, for eksempel: «Hvilken deltaker synes du var best?» eller «Er du for eller mot denne politiske avgjørelsen?». Hvert alternativ har fått tildelt et spesifikt telefonnummer, og seerne ringer deretter det nummeret som passer overens med deres mening. I telefonavstemingens barndom var det kun mulig å stemme med fasttelefon, siden har det også blitt mulig å stemme med mobiltelefon. Som regel koster det å avgi en stemme, og telefonabonnenten blir som regel belastet over telefonregningen.

Etter hvert har også SMS-avstemninger blitt tatt i bruk. Der kan seerne stemme ved å sende en tom tekstmelding til det aktuelle telefonnummeret, eller en kode (for eksempel «ja», «nei» eller «sang 05») til et fellesnummer. I en del tv-konkurranser kan seerne også stemme over internett eller via mobilapplikasjoner.

Hver gang en stemme kommer inn, blir den registrert og når avstemningsperioden er over, samles alle stemmene. Som regel er et teleselskap involvert i opptellingen og kvalitetssikringen av resultatet.

TeledemokratiRediger

Telefonavstemning kan ansees som en form for demokrati, i det at befolkningen får mulighet til å ytre seg og fatte avgjørelser over telefonen – såkalt teledemokrati eller fjerndemokrati.[23] En folkelig betegnelse er tommeldemokrati, basert på at folk bruker tommelen til å ringe eller sende inn sin stemme.[2]

Teknisk sett er det også mulig å gjennomføre politiske valg og folkeavstemninger ved telefonavstemning.[2] Det er imidlertid flere sikkerhetsmessige utfordringer med denne metoden. Hvordan sikrer man at en velger ikke stemmer fra flere telefoner, stemmer under tvang, eller at det faktisk er rette vedkommende som avgir stemme? Forsøk har blitt gjort med avstemning over internett, såkalte e-valg. Ved det norske stortingvalget i 2013 kunne velgere i tolv kommuner stemme via internett, men ordningen ble ikke videreført på grunn av politisk uenighet og ikke tilstrekkelig med anonymitet under stemmegivningen.[24][25]

Telefonavstemning kan være en aktuell metode i et deliberativt demokrati. Dette er en form for demokrati der avgjørelser fattes på grunnlag av en bred, offentlig debatt fremfor kun stemmegivning. Målet er at avgjørelser kan fattes gjennom politisk konsensus etter at folket har fått luftet sine synspunkter, argumenter, refleksjoner og meninger.[26][27]

Fordeler og ulemperRediger

FordelerRediger

Telefonavstemning er en rask og kostnadseffektiv metode for å fatte en beslutning, særlig sammenlignet med kostnadene rundt en avstemning med personlig oppmøte. Den er også enkel for stemmegiverne selv, siden de kan sitte hjemme i sin egen stue og avgi stemme. Man får også et øyeblikkelig resultat så fort stemmeperioden er over. Telestemmer er dessuten en viktig inntektskilde for tv-kanalene, siden det som regel koster penger for å avgi en stemme. I 2004 tjente TV 2 over 700 000 kroner på telefonavstemning i løpet av tre sendinger.[2]

I tillegg kan hvem som helst stemme, i praksis hele befolkningen, noe som kan gi et mer balansert og korrekt resultat enn for eksempel tradisjonelle meningsmålinger, der meningsmålerne vanligvis bruker et begrenset, men representativt utvalg av befolkingen.[2]

Ved telefonavstemning kan man også registrere hvor stemmen blir avgitt. Det gir mulighet for å skape nasjonale og regionale resultater, slik det gjøres i Eurovision Song Contest. Det er også teknisk mulig å blokkere for utenlandske brukere og oppringinger fra utlandet.

UlemperRediger

Telefonavstemning kan ha begrenset personvern. Alle som avgir stemme, skal i prinsippet være anonyme, men de kan i praksis spores tilbake via telefonnummeret det ble stemt fra. Dette skjedde i Aserbajdsjan etter Eurovision Song Contest 2009, da aserbajdsjansk sikkerhetspoliti fikk tak i identiteten til de 43 aserbajdsjanerne som stemte på erkefienden Armenia. Sikkerhetspolitiet mente de 43 kunne utgjøre en trussel mot landets sikkerhet og kalte flere av dem inn til «en samtale». BBC intervjuet en av dem som ble kalt inn til en samtale, og han ble fortalt at han hadde handlet «upatriotisk» ved å stemme på Armenia.[28][29][30]

Telefonavstemning gir heller ingen garanti for et representativt utvalg.[31] Ved en telefonavstemning under et tv-program, er det kun dem som ser på og som har tilgang til telefon eller mobiltelefon, som i utgangspunktet får stemt. Interessegrupper eller andre særgrupper kan også påvirke en telefonavstemning gjennom organiserte aksjoner og lignende.[31] Dette er særlig tilfelle i avstemninger der en kan avgi flere stemmer. Et eksempel på dette er Eurovision Song Contest, der nabo- og diasporastemmer kan påvirke stemmegivningen. Særlig har land som Tyrkia og Armenia fått høye poeng fra land med store grupper av tyrkere og armenere. Ett eksempel er Tyskland, som jevnlig har gitt høye telefonstemmer til Tyrkia. Frankrike, som har mange armenske innbyggere, har som regel gitt høye poeng til Armenia.[32][33][34]

Også i Skandinavia er dette fenomenet synlig, blant annet fordi de skandinaviske landene gir høye poeng til hverandre. Norge har også gitt mange poeng til land som Bosnia-Hercegovina, Polen og Litauen – som alle har mange innbyggere i Norge.[35] På grunn av nabo- og diasporastemmer innførte EBU i 2009 fagjuryer for å balansere telestemmene i Eurovision Song Contest.[36]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ American Institutes for Research in the Behavioral Sciences, Palo Alto, Calif. (september 1974). «TheTelevote System for Civic Comunication: First Demonstration and Evaluation. Final Report.» (PDF). American Institutes for Research in the Behavioral Sciences, Palo Alto, Calif. Besøkt 18. juli 2018. 
  2. ^ a b c d e f Bentzrød, Sveinung Berg (26. mars 2004). «Tommeldemokrati». Aftenposten. Besøkt 17. juli 2018. 
  3. ^ SL (signatur) (22. februar 1965). «Fyldig lørdagsprogram i TV, men …». Verdens Gang. s. 23. 
  4. ^ a b Kjus, Yngvar (2. oktober 2006). «Når publikum blir produsenter. Deltakelse i det kommersielle underholdningsformatet Idol». Norsk medietidsskrift. 03 (norsk). 13. ISSN 0805-9535. Besøkt 17. juli 2018. 
  5. ^ «UK NATIONAL FINAL 1988». natfinals.50webs.com. Besøkt 17. juli 2018. 
  6. ^ Ellegaard, Christian (11. februar 2016). «VIDEO Gense de 10 mest legendariske Grand Prix'er - i fuld længde». DR (dansk). Besøkt 17. juli 2018. 
  7. ^ a b Sweden, Sveriges Television AB, Stockholm,. «Melodifestivalen 1993». svt.se (svensk). Besøkt 17. juli 2018. 
  8. ^ «Eurovision Song Contest Dublin 1997». eurovision.tv. EBU. Besøkt 17. juli 2018. 
  9. ^ «Din stemme kan avgjøre». VG (norsk). 24. mai 2003. Besøkt 17. juli 2018. 
  10. ^ «Årets medmenneske». VG. 15. desember 1987. s. 14. 
  11. ^ NRK (20. mars 1989). «Påskenøtter 1989». NRK TV (norsk). Besøkt 17. juli 2018. 
  12. ^ -, NRK. «20 år med Påskenøtter». arkiv.nrk.no (norsk). Besøkt 17. juli 2018. 
  13. ^ Vogt, Jørgen (19. september 1989). «Debatt: Viktig helsesak». Aftenposten Aften. s. 13. 
  14. ^ NRK (april 1990). «Påskenøtter». NRK TV (norsk). Besøkt 17. juli 2018. 
  15. ^ a b «NRK vil ikke ha folkets røst». Dagbladet.no (norsk). 21. august 1998. Besøkt 17. juli 2018. 
  16. ^ «LørDan Ekstrasending». Norsk rikskringkasting. 3. februar 1988. Besøkt 31. juli 2016. 
  17. ^ «Melodi Grand Prix 1994 – avstemning». NRK TV (norsk). 26. mars 1994. Besøkt 17. juli 2018. 
  18. ^ «Melodi Grand Prix 1995 – norsk finale, folkejuryens stemmer». Norsk rikskringkasting. 1. april 1995. Besøkt 17. juli 2018. 
  19. ^ Bakkemoen, Kurt (20. desember 1995). «På vei mot stjernene». Verdens Gang. s. 50. 
  20. ^ a b «282 000 ringte inn». VG (norsk). 28. februar 1999. Besøkt 18. juli 2018. 
  21. ^ «Sting-kopi til topps». Dagbladet. 16. desember 1996. 
  22. ^ «Fullt tele-kaos». Verdens Gang. 9. februar 1997. s. 50. 
  23. ^ «"Teledemocracy vs. Deliberative Democracy" - An Essay by Scott London». www.scottlondon.com. Besøkt 17. juli 2018. 
  24. ^ «Regjeringen vraker e-valget». Tu.no (norsk). Besøkt 17. juli 2018. 
  25. ^ «E-valgforsøket». Regjeringen.no (norsk). 19. april 2015. Besøkt 17. juli 2018. 
  26. ^ Sagdahl, Mathias (7. juli 2014). «politisk filosofi». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 18. juli 2018. 
  27. ^ Skorpen, Gro Stueland (1. mars 2010). «Uformelt demokratiproblem». Universitetet i Oslo (norsk). Besøkt 18. juli 2018. 
  28. ^ «Azerbaijan authorities interrogate music fans in Eurovision probe». The Guardian. 18. august 2009. Besøkt 5. desember 2016. 
  29. ^ «Azerbaijanis in Eurovision probe». BBC News. 18. august 2009. Besøkt 5. desember 2016. 
  30. ^ Jarmo Siim (28. august 2009). «EBU receives responses from Azerbaijan». Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 5. desember 2016. 
  31. ^ a b «Slakter telefonavstemninger». Dagbladet.no (norsk). 13. august 2001. Besøkt 17. juli 2018. 
  32. ^ Egeland, Jorunn. «Sverige gikk videre i Grand Prix». Nettavisen (norsk). Besøkt 17. juli 2018. 
  33. ^ Sivertsen, Eirik. «Øst-Europa overtar». NRK. Besøkt 17. juli 2018. 
  34. ^ Tobin, RobertDeam (5. juli 2017). A Song for Europe: Popular Music and Politics in the Eurovision Song Contest (engelsk). Routledge. ISBN 9781351577984. 
  35. ^ «Melodi Grand Prix har blitt ødelagt av politisk stemmegivning». Dagbladet.no (norsk). 12. mai 2017. Besøkt 17. juli 2018. 
  36. ^ «Televoting/jury mix in 2009 Final voting». eurovision.tv. EBU. 14. september 2008. Besøkt 17. juli 2018. 
  • Carson, L: "Innovative consultation processes and the changing role of activism", Third Sector Review, 7(1):7, 2001.
  • Slaton, C D. (1992), Televote: Expanding Citizen Participation in the Quantum Age, Oxford: Praeger.

Eksterne lenkerRediger