Ukraina i Eurovision Song Contest

oversikt over Ukrainas deltakelse og resultater i Eurovision Song Contest

Ukraina debuterte i Eurovision Song Contest i 2003 og har deltatt 18 ganger. Til tross for sine relativt få deltakelser har Ukraina vunnet konkurransen tre ganger, i 2004, i 2016 og i 2022. Landets dårligste resultat kom på hjemmebane i 2017, da det ukrainske bidraget ble nummer 24 av 26.

Ukraina i
Eurovision Song Contest
KringkasterSuspilne (2017–) med STB (2016, 2018–2020)
NTU (2003–2016)
Nasjonal finaleVidbir
Deltakelse
Deltatt18 ganger (18 finaler) per 2023
Første år2003
Beste resultatFørsteplass (2004, 2016, 2022)
Dårligste resultat24. (2017)

Ukraina har etablert seg som et av Eurovision Song Contests mest suksessrike land etter årtusenskiftet.[1] I tillegg til de tre seirene har Ukraina kvalifisert seg til finalen på samtlige forsøk, det eneste landet som har klart dette. Landet har også bidratt med en rekke minneverdige bidrag til konkurransen, blant andre Vjerka Serdjutsjkas «Dancing Lasha Tumbai» i 2007 og Go_As «Sjum» i 2021. Ukrainas Eurovision-suksess har blitt trukket frem som en av årsakene til landets forbedrede internasjonale omdømme og økende kulturelle innflytelse.[2]

Parallelt med suksessen har Ukrainas deltakelse flere ganger blitt påvirket av landets konfliktfylte forhold med Russland. To ganger, i 2015 og i 2019, har Ukraina trukket seg fra konkurransen.[3] Begge fraværene var relatert til landets konflikt med Russland. I februar 2022 gikk Russland til angrep på Ukraina, noe som førte til en europeisk flom av sympati og støtte mot Ukraina. Mens Russland ble ekskludert fra 2022-konkurransen, ble Ukraina storfavoritt til å vinne, og vant senere konkurransen takket være en rekordstor poengsum fra TV-seerne.[4][5][6] På grunn av krigen i landet besluttet EBU at 2022-andreplassen Storbritannia skulle arrangere konkurransen i 2023 på vegne av Ukraina.

Historikk

rediger

Da landet debuterte i 2003, var det allmennkringkasteren NTU som valgte landets deltaker, og som overførte konkurransen i Ukraina. I 2017 ble NTU omorganisert og erstattet av UA:PBC, senere omdøpt til Suspilne.

Ukrainas deltaker har stort sett blitt valgt gjennom en nasjonal finale, men fire ganger (2003, 2004, 2008 og 2021) har TV-selskapet valgt artist og sang internt. I 2016 inngikk Suspilne et samarbeid med den kommersielle kanalen STB om å arrangere den nasjonale finalen og sende Eurovision Song Contest i Ukraina.[7] Samarbeidet ble gjenopptatt i 2018, men avsluttet igjen i 2021.[8][9]

Seier på andre forsøk

rediger

Ukraina debuterte i konkurransen i Riga i 2003 med Oleksandr Ponomarjov og sangen «Hasta la Vista». Ukraina ble nummer 14 av 26, landets femte svakeste plassering til nå. På sitt andre forsøk året etter lyktes det Ukraina å gå helt til topps, da Ruslana fremførte sangen «Wild Dances». Som følge av seieren ble Eurovision Song Contest 2005 arrangert i Ukrainas hovedstad, Kyiv, med Marija Jefrosynina og Pavlo Sjylko som programledere.[10]

 
Ruslana vant konkurransen i 2004 og var en viktig frontfigur under Oransjerevolusjonen samme høst.

De neste årene fortsatte Ukraina å gjøre det bra, blant annet med to andreplasser på rad i 2007 og 2008. I 2011 fulgte en fjerdeplass og i 2013 kom Ukraina på tredjeplass i finalen. Etter å ha stått over konkurransen i 2015, kom Ukraina tilbake i 2016 og gikk helt til topps med Jamala og sangen «1944». Vinnerbidraget fikk 534 poeng. I likhet med seieren i 2004 var det den høyeste poengsummen i konkurransens historie til da, etter regelendringer som førte til vesentlig økning av antall poeng utdelt totalt.[11] Seieren ble etterfulgt av to svake plasseringer, nummer 24 i 2017 og nummer 17 i 2018. Etter pandemien kom Ukraina sterkt tilbake med en femteplass i 2021, etter å ha blitt nummer to i telefonavstemningen.

Politisk bakteppe

rediger

Den politiske situasjonen i Ukraina har lenge vært preget av ustabilitet og rivalisering mellom den pro-vestlige og den pro-russiske delen av befolkningen, og Ukrainas Eurovision-deltakelse har flere ganger fått et politisk slør over seg. Ved to anledninger, i 2015 og 2019, har landet trukket seg fra konkurransen av årsaker relatert til landets konflikt med Russland. I 2022 ble vinneren av Ukrainas nasjonale finale byttet ut med andreplassen, på grunn av strid rundt en reise til russisk-okkuperte Krym noen år tidligere. I 2022 gikk Russland til angrep på Ukraina, og det førte til at Russland ble utestengt fra konkurransen, mens Ukraina ble storfavoritt og senere vant konkurransen samme år.

Opptakten foran vertskapet i 2005

rediger

I 2004 vant Ukraina konkurransen, og samme høst brøt det ut store demonstrasjoner i landet etter beskyldninger om valgfusk under presidentvalget. Opptøyene fikk navnet Oransjerevolusjonen og endte med at det ble holdt en ny valgomgang, der den pro-vestlige Viktor Jusjtsjenko vant valget. Den uoversiktlige situasjonen sådde tvil om Ukraina var i stand til å arrangere konkurransen i 2005. Tvilen ble imidlertid feid til side, og Ukraina arrangerte to prikkfrie sendinger fra Kyiv i mai 2005.[12] Konkurransen fikk likevel et politisk bakteppe, siden Oransjerevolusjonens uoffisielle hymne, «Razom nas bahato», representerte Ukraina. Den europeiske kringkastingsunion mente imidlertid at sangen var politisk, og dermed måtte teksten gjøres om.[13][14] President Jusjtsjenko var også til stede under sendingen og delte ut seierstrofeet til den greske vinneren, Elena Paparizou.

Nye uroligheter ga fravær i 2015

rediger

Vinteren 2014 brøt det for alvor ut nye politiske uroligheter i landet. I februar ble den russiskvennlige presidenten Viktor Janukovytsj avsatt etter demonstrasjoner og blodige opprør i Kyiv.[15] Russland svarte med å trappe opp sitt militære nærvær mot grensa til Ukraina, og i mars annekterte Russland Krymhalvøya som tilhørte Ukraina.[16][17] I tillegg brøt det ut borgerkrig i Øst-Ukraina mellom staten og pro-russiske opprørere. Urolighetene gjorde at Ukraina trakk seg fra konkurransen i 2015, men kom tilbake igjen i 2016. Da med krimtataren Jamala som sang «1944», en sang som omhandlet den sovjetiske deportasjonen av tartarer fra Krym i 1944.

 
Jamala vant konkurransen i 2016, men både seieren og sangen var omstridt.

I et intervju med radiokanalen Radio Free Europe i februar 2016 uttalte Jamala at sangen minnet henne om hennes egen familie som fremdeles lever på Krym. Hun sa videre at etter den russiske annekteringen av Krym i 2014, bor «krimtatarene nå i et okkupert område».[18][19] Sangens tekst omhandler imidlertid ikke 2014-anneksjonen.[20] Enkelte russiske politikere og de russiske myndighetene på Krym anklaget likevel ukrainske myndigheter for å bruke sangen til «å fornærme Russland».[21][22] I mars 2016 uttalte Den europeiske kringkastingsunionTwitter at hverken sangens tittel eller tekst var å anse som politisk – og dermed i overenstemmelse med konkurransereglene.[23]

Etterspillet etter 2016-seieren

rediger

I avstemningen i finalen i 2016 sto det til slutt mellom Ukraina og Russland. I den nervepirrende avslutningen tok Ukraina seieren, selv om Russland hadde fått flest poeng fra TV-seerne i Europa.[24] Russiske medier mente seieren var både «provoserende og politisk», og også utenlandske og norske medier mente konkurransen hadde mistet uskylden da «1944» vant.[25][26][27]

Seieren gjorde at Ukraina fikk arrangere Eurovision Song Contest 2017. Høsten 2016 ble det igjen krangel mellom de to nabolandene da ukrainske myndigheter uttalte at de ville forby innreise til russiske artister som offentlig hadde støttet de pro-russiske separatistene øst i Ukraina. Russisk musikkbransje kalte uttalelsen fra Ukraina for «uholdbar».[28] Tross det anspente forholdet landene mellom, besluttet Russland å delta i Eurovision Song Contest 2017 i Ukraina.[29]

Striden med Russland i 2017

rediger

12. mars 2017 offentliggjorde den russiske kringkasteren Pervyj kanal at artisten Julija Samojlova skulle representere Russland i Eurovision Song Contest 2017 med sangen «Flame Is Burning». Kort tid etter kunngjøringen ila den ukrainske sikkerhetstjenesten SBU Julija Samojlova et tre års innreiseforbud til Ukraina. Årsaken var at hun hadde holdt konsert på Krym i 2015, og SBU mente at Samojlova hadde tatt seg ulovlig inn på ukrainsk territorium.

EBU mente Ukraina prøvde å slå politisk mynt på konkurransen, og unionens sjef, Ingrid Deltenre brukte sterke ord i et brev til Ukrainas statsminister: «Vi er både sinte og frustrerte over at årets konkurranse blir brukt som et verktøy i den pågående konflikten mellom Russland og Ukraina», skrev Deltenre i brevet og varslet samtidig at det kunne bli aktuelt med reaksjoner overfor Ukraina.[30]

Ukrainske myndigheter sto imidlertid fast på beslutningen om innreiseforbudet, og ukrainsk tv ba i stedet EBU å respektere Ukrainas suverenitet.[31] EBU tilbød Russland å delta via satellitt direkte fra Russland, eller å bytte ut Julija Samojlova med en annen artist. Russisk fjernsyn avviste imidlertid de alternative løsningene, og 13. april 2017 kunngjorde Russland at de trakk seg fra konkurransen i Kyiv.[32] Avgjørelsen ble sterkt beklaget av EBU, som fordømte det ukrainske innreiseforbudet og mente det «undergraver integriteten og den ikke-politiske naturen» til konkurransen.[33]

Bråket etter Vidbir 2019

rediger

Ukraina var påmeldt til Eurovision Song Contest 2019 i Tel Aviv og arrangerte sitt nasjonale uttak Vidbir i februar 2019. Artisten Maruv vant finalen 23. februar 2019 med sangen «Siren Song», og hun fikk dermed muligheten til å representere Ukraina i Eurovision Song Contest. Like etter seieren sådde imidlertid kringkasteren Suspilne tvil om Maruv skulle få representere landet. Dette skyldtes at hun hadde hatt en rekke konserter og opptredener i Russland.[34][35] Kringkasteren krevde at artisten skrev under en kontrakt som blant annet forbød henne å opptre i Russland, overdra sangrettighetene til et annet plateselskap og dekke alle deltakerkostnadene selv. Maruv nektet å underskrive avtalen, og to dager etter finalen kunngjorde Suspilne at Maruv ikke skulle få representere Ukraina i Eurovision Song Contest.[36][37][38][39] Artistene som kom på andre- og tredjeplass i Vidbir ønsket heller ikke å stille opp, og 27. februar trakk Ukraina seg fra konkurransen.[3] Dette var Ukrainas andre fravær siden debuten i 2003.

Krigen i 2022

rediger

I 2022 skjedde en lignende hendelse i etterdønningene av Vidbir 2022. Konkurransen ble vunnet av folk-rap-sangeren Alina Pasj, men få dager etter seieren ble det strid rundt et besøk hun hadde hatt på russisk-annekterte Krym i 2015. I Ukraina er det strenge regler for innreise til Krym, blant annet må ukrainere søke om innreise, og innreisen må skje via Ukraina.[40] Pasj leverte inn dokumentasjon på at hun hadde reist inn via Ukraina, men kringkasteren Suspilne mente dokumentasjonen var fabrikert.[41][42] Til slutt valgte Pasj å trekke seg fra oppdraget og kommenterte at hun «ikke ville ha denne virtuelle krigen og hatet. Den viktigste krigen nå er den ytre, den som kom til landet mitt i 2014» – med henvisning til krigen i Øst-Ukraina.[40][43][44] Hendelsen skjedde også midt under den spente krisen mellom Russland og Ukraina, der Russland hadde deployert store styrker langs grensen til Ukraina. Suspilne kunngjorde 22. februar at andreplassen Kalush Orchestra hadde takket ja til oppdraget med å representere landet.[45] Bare to dager senere gikk Russland til angrep på Ukraina, noe som førte til at EBU utestengte Russland fra 2022-konkurransen.[46]

I begynnelsen av april bekreftet den ukrainske kringkasteren Suspilne at Ukraina ville delta, og den ukrainske regjeringen ga deltakerne Kalush Orchestra tillatelse til å forlate landet.[47] I utgangspunktet må alle stridsdyktige, voksne ukrainske menn forbli i Ukraina.[48][49] Bandet dro på promoteringsturné og opptrådte live i Torino under konkurransen i mai.[47] Etter krigsutbruddet gikk det ukrainske bidraget til topps på bettinglistene og ble storfavoritt til å vinne konkurransen.[50][51] På grunn av den pågående krigen fikk Ukraina imidlertid dispensasjon fra kravet om å spille inn et reseveropptak, men valgte likevel å spille inn et opptak i Lviv.[52] Slike opptak skal brukes i tilfelle dersom en artist av ulike grunner skulle bli forhindret fra å reise til konkurransen.[53] Konkurransen ble sendt direkte i Ukraina, og kommentator og 2017-programleder Timur Mirosjnytsjenko kommenterte sendingen fra et bomberom i Kyiv.[54] Ukraina vant også finalen, takket være en rekordhøy poengsum fra tv-seerne.[55]

Deltakelsen i 2023

rediger

Som vinner av 2022-konkurransen hadde Ukraina førsteretten på å arrangere konkurransen i 2023.[56][57] Dette ville ha vært tredje gang landet sto vertskap for Eurovision Song Contest, etter å ha arrangert utgavene i 2005 og 2017.

Den pågående krigen i landet og medhørende sikkerhetssituasjon gjorde at EBU besluttet at 2023-konkurransen ikke skulle finne sted i Ukraina. I stedet tilbød EBU arrangementet til sølvvinneren fra 2022, Storbritannia, som takket ja til oppdraget.[58] Britiske BBC la konkurransen til Liverpool og arrangerte på vegne av Ukraina og den ukrainske kringkasteren Suspilne. Dette var første gang siden 1980 at konkurransen ble arrangert i et annet land enn landet som vant forrige konkurranse.[59] Det var også femte gang BBC trådte inn som reserve-vert, og niende gang totalt at Storbritannia sto vertskap for konkurransen.[60][61]

Deltakere

rediger

Under er en liste over Ukrainas deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 2003.[1]

Fargekoder
  Vinner
  Andreplass
  Tredjeplass
  Sisteplass
År Artist Tittel Norsk oversettelse Finale Poeng Semi Poeng
2003 Oleksandr Ponomarjov «Hasta la Vista» På gjensyn 14 30 Ingen semifinale
2004 Ruslana «Wild Dances» Ville danser 1 280 2 256
2005 GreenJolly «Razom nas bahato» (Разом нас багато) Sammen er vi mange 19 30 Vertsland
2006 Tina Karol «Show Me Your Love» Vis meg din kjærlighet 7 145 7 146
2007 Vjerka Serdjutsjka «Dancing Lasha Tumbai» Danser lasha tumbai 2 235 Direktekvalifisert
2008 Ani Lorak «Shady Lady» Tvilsom dame 2 230 1 152
2009 Svetlana Loboda «Be My Valentine! (Anti-Crisis Girl)» Bli min valentin! (Antikrise-jente) 12 76 6 80
2010 Aljosja «Sweet People» Hyggelige mennesker 10 108 7 77
2011 Mika Newton «Angel» Engel 4 159 6 81
2012 Gajtana «Be My Guest» Vær min gjest 15 65 8 64
2013 Zlata Ohnjevitsj «Gravity» Tyngdekraft 3 214 3 140
2014 Marija Jaremtsjuk «Tick-Tock» Tikk-takk 6 113 5 118
2015 Deltok ikke
2016 Jamala «1944» 1 534 2 287
2017 O.Torvald «Time» Tiden 24 36 Vertsland
2018 Mélovin «Under the Ladder» Under stigen 17 130 6 179
2019 Maruv «Siren Song» Sirenesang Trukket
2020 Go_A «Solovej» (Соловей) Nattergal Konkurransen avlyst
2021 «Sjum» (Шум) Støy 5 364 2 267
2022 Kalush Orchestra «Stefania» (Стефанія) Stefania 1 631 1 337
2023 Tvorchi «Heart of Steel» Hjerte av stål 6 243 Direktekvalifisert
2024 Alyona Alyona og Jerry Heil «Teresa & Maria»

Merk at navn, artistnavn og titler er transkribert fra ukrainsk-kyrillisk i henhold til Språkrådets og Wikipedias anbefalinger. Navnene vil derfor være stavet annerledes enn på engelsk.

Stemmehistorikk

rediger

Siden debuten i 2003 har Ukraina gitt følgende poeng i finaler. Poeng som Ukraina har gitt og fått i semifinaler, er ikke inkludert i tabellene. Tallene er hentet fra nettstedet ESC Database. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore.[62]

Poeng fra Ukraina i finaler 2003–2023
Rang Land Poeng
1   Russland 120
2   Aserbajdsjan 99
3   Moldova 83
4   Sverige 71
5   Polen 58
Poeng til Ukraina i finaler 2003–2023
Rang Land Poeng
1   Moldova 169
2   Polen 168
3   Aserbajdsjan 149
4   Israel 149
5   Latvia 144

Galleri

rediger

Eurovision Song Contest i Ukraina

rediger
År Sted Arena Programledere
2005 Kyiv Sportspalasset Marija Jefrosynina og Pavlo Sjylko
2017 International Exhibition Centre Oleksandr Skitsjko, Volodymyr Ostaptsjuk og Timur Mirosjnytsjenko

Kommentatorer og poengopplesere

rediger
År Tv-kommentator Sidekommentator, tv Radiokommentator Poengutdeler
1970 Sendt i Sovjetunionen Ikke sendt Ukraina deltok ikke
19711977 Ikke sendt
1978 Sendt i opptak i Sovjetunionen
19791989 Ikke sendt
1990 sendt i Sovjetunionen
19912001 Ikke sendt
2002 Pavlo Sjylko[63] Маrija Orlova
2003 Ingen sidekommentator Ljudmila Khariv
2004 Rodion Pryntsevskyj[64] Pavlo Sjylko
2005 Jaroslav Tsjornenkyj[65][66] Halyna Babij[67] Marija Orlova
2006 Pavlo Sjylko Ikke sendt Ihor Posypajko
2007 Timur Mirosjnytsjenko Kateryna Osadtsja
2008 Marysja Horobets
2009
2010 Iryna Zjuravska
2011 Tetjana Terekhova Olena Zelintsjenko Ruslana
2012 Oleksij Matias
2013
2014 Zlata Ohnjevitsj
2015 Ikke sendt Ukraina deltok ikke
2016 Olena Zelintsjenko Vjerka Serdjutsjka
2017 Andrij Horodyskyj Zlata Ohnjevitsj
2018 Timur Mirosjnytsjenko (UA:Persjyj)
Serhij Prytula (STB)[68]
Nata Zjyzjtsjenko
Ingen sidekommentator
2019 Ikke sendt Ukraina deltok ikke
2021 Anna Zakletska og Dmytro Zakhartsjenko Tayanna
2022 Timur Mirosjnytsjenko (UA:Kultura) Anna Zakletska, Dmytro Zakhartsjenko, Sasja Franko og Jevhen Pavljukovsjkyj Kateryna Pavlenko
2023 Timur Mirosjnytsjenko Zlata Ohnjevitsj[69]

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b «Ukraine – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 2. juni 2023. 
  2. ^ «Why Eurovision is Ukraine’s soft power secret weapon». Atlantic Council (engelsk). 1. juni 2021. Besøkt 3. april 2022. 
  3. ^ a b Evert Groot (27. februar 2019). «Ukraine withdraws from Eurovision 2019». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 27. februar 2019. 
  4. ^ NTB (16. mars 2022). «Eurovision-favorittene fra Ukraina kjemper for landet sitt». www.aftenposten.no. Besøkt 3. april 2022. 
  5. ^ Lynch, Benjamin (27. mars 2022). «Ukrainian Eurovision entry Kalush Orchestra favourite to win 2022 competition». Irish Mirror (engelsk). Besøkt 3. april 2022. 
  6. ^ Elise Kvien, Ingrid Emilie Waaler, Mathias Moene Rød, Jonathan Galthaug Nielsen, Linda Marie Vedeler, Fanny Klokkerud Odden (15. mai 2022). «Ukraina vann Eurovision». NRK.no (norsk nynorsk). Besøkt 15. mai 2022. 
  7. ^ «СТБ спільно з UΛ:Перший проведе національний відбір на «Євробачення-2016»». Євробачення 2019 (ua). 18. november 2015. Besøkt 8. mai 2019. 
  8. ^ Ee, Dennis Van (20. oktober 2018). «Ukraine continues with Vidbir in 2019». ESCDaily (engelsk). Arkivert fra originalen 8. mai 2019. Besøkt 8. mai 2019. 
  9. ^ «Ukraine: Broadcasters Suspilne and STB end Eurovision partnership, signalling end of iconic national final Vidbir». wiwibloggs (engelsk). 30. august 2021. Besøkt 3. april 2022. 
  10. ^ «Eurovision Song Contest 2005 – Final». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 2. juni 2023. 
  11. ^ «Eurovision Song Contest 2016 Grand Final». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 2. juni 2023. 
  12. ^ Paul Jordan (19. september 2020). «Throwback Thursday: Eurovision 2005 in Ukraine». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 2. juni 2023. 
  13. ^ Korsvold, Kaja (19. mai 2005). «Opprørslåt til finalen». Aftenposten. 
  14. ^ Endsjø, Dag Øistein (20. mai 2005). «Ny oransje revolusjon». Klassekampen. 
  15. ^ «Arsenij Jatsenjuk utpekt som Ukrainas nye statsminister». Dagbladet.no. Besøkt 28. desember 2016. 
  16. ^ Zondag, Martin H. W. (26. februar 2014). «Putin beordrer militærøvelse». NRK Nyheter. Besøkt 28. desember 2016. 
  17. ^ heb/AFP/Reuters/dpa (29. desember 2014). «Poroschenko kündigt Vierertreffen mit Merkel, Putin und Hollande an» (tysk). Der Spiegel. Besøkt 29. desember 2014. «Die Ukraine wirft Russland vor, die prorussischen Kämpfer im Osten des Landes mit Kämpfern und Waffen zu unterstützen. Moskau weist dies zurück. (Ukraina beskylder Russland for å støtte de prorussiske stridende i landets østlige del med stridende og våpen. Moskva tilbakeviser dette.)» 
  18. ^ Veselova og Melnykova, Viktoria og Oleksandra (8. februar 2016). «Crimean Tatar Singer Hopes To Take People's Tragedy To Eurovision». Radio Free Europe. 
  19. ^ Gutterman, Steve. «Putin signs Crimea treaty, will not seize other Ukraine regions». Reuters.com. Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 26. mars 2014. 
  20. ^ «Eurovision: Ukraine's entry aimed at Russia». BBC News (engelsk). 22. februar 2016. Besøkt 2. juni 2023. 
  21. ^ AFP (22. februar 2016). «Russia MPs slam Ukraine's choice of Crimean Tartar for Eurovision». RFI (engelsk). Besøkt 2. juni 2023. 
  22. ^ «У Держдумі хочуть, щоб Джамалу не пустили на Євробачення». Українська правда (ukrainsk). Besøkt 2. juni 2023. 
  23. ^ «The Ref. Group concluded that the title & lyrics of the song don't contain political speech and don't breach @Eurovision Rules.». Den europeiske kringkastingsunionen. 9. mars 2016. Besøkt 9. mars 2016. 
  24. ^ Talseth, Thomas (15. mai 2016). «Eurovision Song Contest: Ukraina vant på målstreken». VG Nett. 
  25. ^ Stephens, Heidi (15. mai 2016). «Eurovision 2016: Ukraine's Jamala wins with politically charged 1944». The Guardian. 
  26. ^ Graatrud, Gabrielle (15. mai 2016). «Russerne raser etter at Ukraina vant med politisk sang». Dagbladet.no. 
  27. ^ Østbø, Stein (15. mai 2016). «Eurovision mistet uskylden med Ukraina». VG Nett. 
  28. ^ Jentoft, Morten (11. september 2016). «ESC-bråket i full gang – Ukraina vil utelukke visse russiske artister». nrk.no. 
  29. ^ Sanjay (Sergio) Jiandani (31. oktober 2016). «Russia: Channel 1 Russia confirms participation in Eurovision 2017». ESCtoday. Besøkt 28. desember 2016. 
  30. ^ Jentoft, Morten (1. april 2017). «EBU vil straffe Ukraina hvis russisk artist ikke får være med i Grand Prix-finale». NRK.no. 
  31. ^ Tunheim, Helga (7. april 2017). «Ukrainsk media svarer om Eurovision-bråket». NRK.no. 
  32. ^ Brekke, Anders (13. april 2017). «Russland utestengt fra Eurovision». NRK.no. 
  33. ^ «EBU: "Russia no longer able to take part in Eurovision 2017"». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. 13. april 2017. Besøkt 14. april 2017. 
  34. ^ «MARUV wins national selection to represent Ukraine at Eurovision 2019 (video)». www.unian.info (engelsk). Besøkt 24. februar 2019. 
  35. ^ «UA:PBC: MARUV not yet confirmed as Eurovision entrant». ESCXTRA.com (engelsk). 23. februar 2019. Arkivert fra originalen 24. februar 2019. Besøkt 24. februar 2019. 
  36. ^ Groot, Evert (25. februar 2019). «MARUV will not represent Ukraine in Tel Aviv». Eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 17. mars 2022. «Ukraine's public broadcaster UA:PBC and Vidbir winner MARUV have not reached an agreement on her participation in the 2019 Eurovision Song Contest.» 
  37. ^ «Ukraine's public broadcaster blocks MARUV from representing country at Eurovision-2019». www.unian.info (engelsk). Besøkt 25. februar 2019. 
  38. ^ «MARUV criticises the contract imposed upon her by UA:PBC». wiwibloggs (engelsk). 25. februar 2019. Besøkt 25. februar 2019. 
  39. ^ «Maruv: Not ready to turn my participation in Eurovision into politicians' promotion». KyivPost. 25. februar 2019. Besøkt 25. februar 2019. 
  40. ^ a b «Alina Pash: Singer won't represent Ukraine at Eurovision». BBC News (engelsk). 16. februar 2022. Besøkt 17. februar 2022. 
  41. ^ «Ukraine's Eurovision act quits after claims she illegally travelled to Russia-controlled Crimea». Sky News (engelsk). Besøkt 17. februar 2022. 
  42. ^ «🇺🇦 Ukraine: Alina Pash Withdraws From Eurovision 2022». Eurovoix (engelsk). 16. august 2021. Besøkt 16. oktober 2021. 
  43. ^ «Ukraine: 'Vidbir' winner Alina Pash will not go to Eurovision 🇺🇦». Eurovision.tv (engelsk). 16. februar 2022. Besøkt 17. februar 2022. 
  44. ^ «“I don’t want this virtual war” — Alina Pash withdraws from Eurovision following Crimea travel controversy». Wiwibloggs (engelsk). 16. august 2021. Besøkt 16. oktober 2021. 
  45. ^ «Ukraine: Kalush Orchestra will go to Turin with 'Stefania' 🇺🇦». Eurovision.tv (engelsk). 22. februar 2022. Besøkt 27. februar 2022. 
  46. ^ «EBU statement regarding the participation of Russia in the Eurovision Song Contest 2022». Eurovision.tv (engelsk). 25. februar 2022. Besøkt 25. februar 2022. 
  47. ^ a b Granger, Anthony (2. april 2022). «🇺🇦 Ukraine: Kalush Orchestra Will Perform Live at Eurovision 2022». Eurovoix (engelsk). Besøkt 2. april 2022. 
  48. ^ «In a war of terrible choices, these are the fighting-age men who left Ukraine». Washington Post (engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 2. april 2022. 
  49. ^ Gilbert, Asha C. «Reports: Ukraine bans all male citizens ages 18 to 60 from leaving the country». USA TODAY (engelsk). Besøkt 2. april 2022. 
  50. ^ Granger, Anthony (21. mars 2022). «Betting Odds: 🇺🇦 Ukraine Favorite to Win Eurovision 2022 With All Songs Now Revealed». Eurovoix (engelsk). Besøkt 2. april 2022. 
  51. ^ «Odds Eurovision Song Contest 2022». Eurovisionworld (engelsk). Besøkt 2. april 2022. 
  52. ^ Granger, Anthony (29. mars 2022). «🇮🇹 Eurovision 2022: 🇺🇦 Ukraine Has Been Exempted From Requirement to Film Live-on-tape Performance». Eurovoix (engelsk). Besøkt 2. april 2022. 
  53. ^ «2021 artists to record song “live-on-tape” to ensure Contest will happen». Eurovision.tv (engelsk). 18. november 2020. Besøkt 19. november 2020. 
  54. ^ AS, TV 2 (11. mai 2022). «Her kommenterer han Eurovision - direkte fra bomberommet». TV 2 (norsk). Besøkt 11. mai 2022. 
  55. ^ AS, TV 2 (15. mai 2022). «Ukraina vant Eurovision soleklart». TV 2 (norsk). Besøkt 15. mai 2022. 
  56. ^ «How it works». Eurovision.tv (engelsk). 15. januar 2017. Besøkt 15. mai 2022. 
  57. ^ «Eurovision 2022: Winner's Press Conference with Kalush Orchestra». Eurovision.tv (engelsk). 15. mai 2022. Besøkt 27. mai 2022. 
  58. ^ «Why is the United Kingdom hosting Eurovision on behalf of Ukraine in 2023?». eurovision.tv (engelsk). 7. oktober 2022. Besøkt 2. juni 2023. 
  59. ^ «Eurovision is over for another year... so what's the plan for 2023?». Eurovision.tv (engelsk). 18. mai 2022. Besøkt 19. mai 2022. 
  60. ^ «Ukraine cannot host Eurovision 2023, could be held in UK». euronews (engelsk). 17. juni 2022. Besøkt 2. juni 2023. 
  61. ^ «Ukraine – Eurovision Song Contest» (engelsk). EBU. 22. mai 2019. Besøkt 13. juli 2019. «Ukraine first entered the contest in 2003 and rapidly became one of the most successful countries in the competition.» 
  62. ^ «Eurovision Song Contest Database». eschome.net. ESC Database. mai 2023. Besøkt 2. juni 2023.  Gå til seksjonen «Voting», og nest siste linje: «Total number of...» Velg «all final points», velg «Ukraine» og deretter ønsket tidsperiode. Trykk deretter på pilen for å få opp liste over poengene.
  63. ^ «DJ Паша: "У "Євробаченні" переможе темна конячка"». Vysokyi Zamok. Arkivert fra originalen 4. februar 2014. Besøkt 23. mai 2013.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 4. februar 2014. Besøkt 28. desember 2016. 
  64. ^ (ukrainsk). Telekritika. 25. mai 2004 http://www.telekritika.ua/media-suspilstvo/expert/2004-05-25/1634. Besøkt 23. mai 2013. 
  65. ^ Zahorodnyi, Oleksandr (20. mai 2005). «10 обранців приєднаються до 14 уже відібраних учасників конкурсу Євробачення, фінальне змагання відбудеться завтра» (ukrainsk). 1+1. Arkivert fra originalen 27. mai 2005. Besøkt 24. mai 2013.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. mai 2005. Besøkt 28. desember 2016. 
  66. ^ Bakhteev, Borys (24. mai 2005). «Arkivert kopi» (ukrainsk). Telekritika. Arkivert fra originalen . Besøkt 24. mai 2013. 
  67. ^ (ukrainsk). NRCU http://www.nrcu.gov.ua/prog-presenter.html?id=20. Besøkt 24. mai 2013. 
  68. ^ «Eurovision Ukraine: STB to broadcast Eurovision 2018; Serhiy Prytula to commentate - ESCToday.com». Eurovision News, Polls and Information by ESCToday (engelsk). 31. mars 2018. Besøkt 7. april 2018. 
  69. ^ Granger, Anthony (29. april 2023). «🇺🇦 Ukraine: Zlata Ognevich Spokesperson for Eurovision 2023». Eurovoix (engelsk). Besøkt 29. april 2023. 

Eksterne lenker

rediger