Wikipedia

Eurovision Song Contest 1996

41. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1996, også kalt Eurosong '96, var den 41. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert av NRK lørdag 18. mai 1996 i Oslo Spektrum, etter Secret Gardens seier med «Nocturne» året før. Dette var andre gang Eurovision Song Contest ble arrangert i Norge, og den første som ble holdt i Oslo. Programledere var nyhetsanker Ingvild Bryn og a-ha-vokalist Morten Harket.

Eurovision Song Contest 1996
Datoer
Finale: 18. mai 1996
Vertskap
Sted: Norges flagg Oslo Spektrum, Oslo, Norge
Programledere: Ingvild Bryn
Morten Harket
Sjefdirigent: Frode Thingnæs
Regi: Pål Veiglum
Produsent: Odd Arvid Strømstad
Konkurransesjef: Christine Marchal-Ortiz
Kringkaster: Norsk rikskringkasting (NRK)
Deltakelse
Deltakere: 23
Vinner: Irlands flagg Irland
«The Voice»
Eimear Quinn
Tilbake: Sveits’ flagg Sveits
Slovakias flagg Slovakia
Finlands flagg Finland
Nederlands flagg Nederland
Estlands flagg Estland
Ikke med: Danmarks flagg Danmark
Israels flagg Israel
Russlands flagg Russland
Tysklands flagg Tyskland
Ungarns flagg Ungarn
Kart over deltakere
     Deltakere     Ikke kvalifisert til finalen     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1995        1997 ►

EBU holdt deltakerantallet på 23 land og avholdt en forhåndskvalifisering der 29 land skulle kuttes til 22. Forhåndskvalifiseringen ble ikke filmet eller vist på fjernsyn, og juryene bedømte de andre landenes bidrag kun ut fra lydopptak. Landene som ikke kvalifiserte seg, var Danmark, Israel, Nord-Makedonia, Romania, Russland, Ungarn – og ikke minst Tyskland som mistet sin første og hittil eneste finale i konkurransens historie. Norge var direktekvalifisert som vertsnasjon og deltok derfor ikke i kvalifiseringen.

Irland tok sin syvende seier med «The Voice», fremført av Eimear Quinn og komponert av Brendan Graham. Dette var Irlands fjerde seier på fem år. Norge og Elisabeth Andreassen kom på andreplass med «I evighet». Sverige ble nummer tre med «Den vilda», mens Kroatia og Estland utgjorde resten av topp fem. Dette var Kroatias og Estlands beste plasseringer til da. Dette samme gjaldt for sjetteplassen Portugal, som var landets beste plassering siden debuten i 1964. Den portugisiske rekorden ble ikke slått før Salvador Sobral vant med «Amar pelos dois» 21 år senere. En av de store forhåndsfavorittene, Storbritannias Gina G og «Ooh Aah... Just a Little Bit», innfridde ikke og endte på åttendeplass.

Bakgrunn

rediger
 
Konkurransen ble arrangert i Oslo Spektrum.

Som vinner av Eurovision Song Contest 1995 var Norge og NRK vert for konkurransen dette året. Like etter Secret Gardens seier med «Nocturne» begynte spekulasjonene om hvor i Norge finalen skulle arrangeres. To uker etter den norske seieren vurderte NRK fire forskjellige arenaer: Gjøvik Olympiske Fjellhall, Vikingskipet på Hamar, Oslo Spektrum og Lillehammers Håkons Hall.[1] 31. mai 1995 kunngjorde NRK at konkurransen skulle arrangeres i Oslo Spektrum lørdag 18. mai 1996. En av betingelsene var at Oslo kommune skulle stille Oslo Spektrum til disposisjon gratis.[2]

NRK markedsførte arrangementet under navnet Eurosong '96. Navnet ble imidlertid droppet året etter, og siden har konkurransen gått under sitt fulle navn, Eurovision Song Contest.[3] Odd Arvid Strømstad var hovedprodusent, mens Pål Veiglum var regissør.

Forhåndskvalifisering

rediger

For å redusere antall deltakerland, innførte Den europeiske kringkastingsunion (EBU) dette året for første gang en forhåndskvalifisering. Et liknende konsept hadde blitt prøvd ut i 1993, men nå måtte samtlige 29 land gjennom kvalifiseringen. Bare vertslandet Norge var direktekvalifisert til finalen i Oslo.

Selve kvalifiseringen ble gjennomført på en enkel måte, og den ble hverken sendt på tv eller radio. Hvert land hadde en nasjonal jury som hørte gjennom de andre sangene på bånd og stemte i samme stil som i Eurovision Song Contest: 1–8, 10 og 12 poeng. De 22 beste landene kvalifiserte seg til finalen i Oslo 18. mai.[3] Blant landene som ikke kvalifiserte seg, var Danmark, Israel og Tyskland. Ved at Tyskland ikke kvalifiserte seg, har ingen land deltatt hver gang siden 1956.

I ettertid kom det kritikk mot kvalifiseringsmetoden, ikke minst fra Tyskland, som er en av de største økonomiske bidragsyterne til konkurransen. Konkurransen i 1996 er fremdeles eneste gang at Tyskland ikke har deltatt i Eurovision Song Contest.[4] Kvalifiseringsordningen ble derfor endret året etter, da skulle i stedet landenes gjennomsnittspoengsum fra årene 1993–1996 avgjøre om landet kvalifiserte seg eller ikke.[3]

Sendingen

rediger

Finalen ble arrangert i Oslo Spektrum lørdag 18. mai fra klokken 21.00 til 00.10 sentraleuropeisk tid. Programleder Morten Harket åpnet sendingen med å synge sin nyeste låt, «Heaven's Not for Saints», før medprogramleder Ingvild Bryn dukket opp på scenen. Til sammen deltok 23 land, og de fleste sangene ble akkompagnert av Kringkastingsorkestret. Frode Thingnæs var sjefdirigent for orkestret.[5]

 
Morten Harket ledet sendingen sammen med Ingvild Bryn.

I finaleuken truet imidlertid dirigentene fra de ulike deltakerlandene med å gå til streik. Årsaken var at NRK ønsket å spare tid ved ikke å vise dirigentene før hver enkelt sang. Konflikten ble løst noen dager før finalen, og dirigentene dukket tradisjonen tro opp på tv-skjermen før hvert bidrag.[3]

Scenen var bygget i ulike metallkonstruksjoner og hadde et vannbasseng som skjørtekant. Scenen skulle illustrere en oljeplattform og var egentlig tre scener i ett. Det gjorde at hver sang ble fremført på ulike deler av scenen for å spare tid med å rigge til hvert enkelt nummer.

1996-konkurransen førte også med seg flere nye innslag. Blant annet ble hvert land presentert med et postkort med en lykkeønskning fra en politisk leder eller utsending fra det aktuelle landet. I Norges tilfelle var det statsminister Gro Harlem Brundtland som ønsket lykke til.

Den andre nyvinningen var at avstemningen ble gjennomført med bluescreen-teknologi. De eneste fysiske gjenstandene i «det blå rommet», var programleder Ingvild Bryn, to bord og scenegulvet hun sto på. På den blå skjermen la produsentene inn den elektroniske poengtavlen og skjermer der poengoppleserne dukket opp.

Pausenummeret før avstemningen var et sang- og dansenummer kalt «Vardebrenning», laget av Petter Skavlan. Nummeret var todelt og startet med en film laget av Nils Gaup, der seerne fikk en musikalsk rundreise i Norge med stev, jazz og norsk folkemusikk. I filmen deltok musikere som Torbjørg Aamlid Paus, Bukkene Bruse, Bendik Hofseth, Håvard Gimse, Helge Kjekshus, The Brazz Brothers, Mari Boine og Terje Rypdal.

Nummeret ble avsluttet med et dansenummer i Oslo Spektrum, utført av dansere fra Oslo Danse Ensemble. Egil Monn-Iversen hadde komponert og arrangert musikken, mens Runar Borge sto for koreografien.[5]

Norges bidrag

rediger
 
Ragnhild Sælthun Fjørtoft leste den norske juryens poeng direkte fra scenen.

Elisabeth Andreassen representerte Norge for tredje gang, og deltok for fjerde gang, etter å ha vunnet en overlegen seier i den norske finalen i slutten av mars. Vinnerbidraget «I evighet» var skrevet av Torhild Nigar som også hadde sendt sangen inn i 1991, året da NRK avlyste den norske finalen.

Utdypende artikler: Melodi Grand Prix 1996 og I evighet

Foran den internasjonale finalen var låten regnet som en mulig vinner, og «I evighet» var det tolvte bidraget ut på scenen i Oslo Spektrum. I avstemningen fikk «I evighet» 114 poeng og endte på en andreplass. Dette er Norges fjerde beste plassering gjennom tidene, og fremdeles Norges eneste andreplass i konkurransen. Den er også den eneste sølvvinneren i konkurransen som ikke har fått 12 poeng, men sangen fikk 10 poeng fra Sverige, Nederland og Slovenia.[6][7]

Frode Thingnæs dirigerte det norske bidraget, mens Roar Engelberg spilte panfløyte og Rolf Graf keyboard. Jean-Paul Gaultier hadde designet Elisabeth Andreassens kjole.[8]

Jostein Pedersen kommenterte sendingen på NRK1, mens Stein Dag Jensen og Anita Skorgan kommenterte for NRK P1.[9] Ragnhild Sælthun Fjørtoft leste de norske stemmene, men ikke via satellitt. I stedet dukket hun overraskende opp på scenen i Oslo Spektrum og leste opp stemmene derfra.[5]

Avstemningen

rediger

Hvert land hadde en jury med 16 medlemmer mellom 16 og 60 år som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 10. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Hvert land hadde en talsperson som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. Unntaket var norske Ragnhild Sælthun Fjørtoft som leste de norske stemmene fra Oslo Spektrum. Konkurransesjef og overdommer for avstemningen var Christine Marchal-Ortiz fra EBU.

 
Eimear Quinn vant Irlands fjerde seier på fem år.

Dette var siste året at resultatet ene og alene ble avgjort av nasjonale juryer. Året etter innførte EBU en prøveordning der seerne i fem land (Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland og Østerrike) kunne stemme via telefon. I 1998 ble telefonavstemning obligatorisk for alle deltakerland med adekvat teknisk infrastruktur.

I begynnelsen av avstemningen var det ingen sanger som stakk seg ut, og flere land vekslet på å lede. Poengene fra de ulike nasjonale juryene fortsatte å sprike, men etter hvert stakk Irland fra og vant til slutt klart med 162 poeng – 48 poeng foran Norge på andreplass.

Norge lå lenge langt nede på resultatlisten, men etter flere høye poengsummer midtveis i avstemningen, gikk Norge opp på en andreplass. Til slutt fikk Norge 114 poeng og kom på andreplass. Sverige ble nummer tre, Kroatia nummer fire og Estland nummer fem. Portugal fikk sin beste plassering til da, en sjetteplass, med «O meu coração não tem cor» sunget av Lúcia Moniz. Hun skulle senere spille rollen som hushjelpen Aurélia i filmen Love Actually.

Finland kom på sisteplass med kun 9 poeng – 2 fra Norge og 7 fra Island.

Deltakere

rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[10] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Plass Poeng
01   Tyrkia Şebnem Paker «Beşinci Mevsim» Tyrkisk 12 57
02   Storbritannia Gina G «Ooh Aah... Just a Little Bit» Engelsk 8 77
03   Spania Antonio Carbonell «¡Ay, qué deseo!» Spansk 20 17
04   Portugal Lúcia Moniz «O meu coração não tem cor» Portugisisk 6 92
05   Kypros Konstantínos «Móno ja mas» (Μόνο για μας) Gresk 9 72
06   Malta Miriam Christine «In a Woman's Heart» Engelsk 10 68
07   Kroatia Maja Blagdan «Sveta ljubav» Kroatisk 4 98
08   Østerrike George Nussbaumer «Weil's dr guat got» Vorarlbergisk 10 68
09   Sveits Kathy Leander «Mon cœur l'aime» Fransk 16 22
10   Hellas Mariánna Evstratíou «Emís foráme to khimóna anixiátika»
(Εμείς φοράμε το χειμώνα ανοιξιάτικα) 		Gresk 14 36
11   Estland Maarja-Liis Ilus og Ivo Linna «Kaelakee hääl» Estisk 5 94
12   Norge Elisabeth Andreassen «I evighet» Norsk 2 114
13   Frankrike Dan Ar Braz og L'Héritage des Celtes «Diwanit bugale» Bretonsk 19 18
14   Slovenia Regina «Dan najlepših sanj» Slovensk 21 16
15   Nederland Maxine og Franklin Brown «De eerste keer» Nederlandsk 7 78
16   Belgia Lisa del Bo «Liefde is een kaartspel» Nederlandsk 16 22
17   Irland Eimear Quinn «The Voice» Engelsk 1 162
18   Finland Jasmine «Niin kaunis on taivas» Finsk 23 9
19   Island Anna Mjöll «Sjúbídú» Islandsk 13 51
20   Polen Kasia Kowalska «Chcę znać swój grzech …» Polsk 15 31
21   Bosnia-Hercegovina Amila Glamočak «Za našu ljubav» Bosnisk 22 13
22   Slovakia Marcel Palonder «Kým nás máš» Slovakisk 18 19
23   Sverige One More Time «Den vilda» Svensk 3 100

Kvalifiseringsrunde

rediger

Landene under hadde sendt inn bidrag til kvalifiseringsrunden. 29 land skulle kuttes ned til 22, og hvert land hadde en jury som bedømte de andre landenes bidrag. Hver jury ga 1–8, 10 og 12 poeng til sine ti favorittsanger. Låtene ble bedømt etter lydopptak, og kvalifiseringsrunden ble aldri kringkastet eller tatt opp. Selv om Nord-Makedonia deltok i kvalfiseringsrunden, ble denne sangen aldri klassifisert som et offisielt bidrag. Derfor debuterte Nord-Makedonia offisielt først i 1998. Landene i rosa kvalifiserte seg til finalen i Oslo. Siden Norge var vertsnasjon, deltok ikke «I evighet» i kvalifiseringen.[11][12]

Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass[12] Poeng
  Belgia Lisa del Bo «Liefde is een kaartspel» Nederlandsk Kjærligheten er et kortspill 12 45
  Bosnia-Hercegovina Amila Glamočak «Za našu ljubav» Bosnisk For vår kjærlighet 21 29
  Danmark Martin Loft og Dorte Andersen «Kun med dig» Dansk Bare med deg 25 22
  Estland Maarja-Liis Ilus og Ivo Linna «Kaelakee hääl» Estisk Lyden av halskjede 5 106
  Finland Jasmine «Niin kaunis on taivas» Finsk Så vakker er himmelen 22 26
  Frankrike Dan Ar Braz og L'héritage des Celtes «Diwanit Bugale» Bretonsk Måtte dere blomstre, barn 11 55
  Hellas Mariánna Evstratíou «Emís foráme to khimóna anixiátika»
(Εμείς φοράμε το χειμώνα ανοιξιάτικα) 		Gresk Vi bruker vårklær om vinteren 12 45
  Irland Eimear Quinn «The Voice» Engelsk Stemmen 2 198
  Island Anna Mjöll «Sjúbídú» Islandsk Sjubidu 10 59
  Israel Galit Bell «Shalom olam» (שלום עולם) Hebraisk Hei, verden 28 12
  Kroatia Maja Blagdan «Sveta ljubav» Kroatisk Guddommelig kjærlighet 19 30
  Kypros Konstantínos «Móno ja mas» (Μόνο για μας) Gresk Bare for oss 15 42
  Malta Miriam Christine «In a Woman's Heart» Engelsk I en kvinnes hjerte 4 138
  Nederland Maxine og Franklin Brown «De eerste keer» Nederlandsk Den første gangen 9 63
  Nord-Makedonia Kaliopi «Samo ti» (Само ти) Makedonsk Bare deg 26 14
  Polen Kasia Kowalska «Chcę znać swój grzech …» Polsk Jeg vil vite min synd … 15 42
  Portugal Lúcia Moniz «O meu coração não tem cor» Portugisisk Mitt hjerte har ingen farge 18 32
  Romania Monica Anghel og Sincron «Rugă pentru pacea lumii» Rumensk Bønn om fred i verden 29 11
  Russland Andrej Kosinskij «Ja eto ja» (Я это я) Russisk Jeg er meg 26 14
  Slovakia Marcel Palonder «Kým nás máš» Slovakisk Så lenge du har oss 17 36
  Slovenia Regina «Dan najlepših sanj» Slovensk Dagen for de vakreste drømmer 19 30
  Spania Antonio Carbonell «¡Ay, qué deseo!» Spansk Åh, hvor jeg ønsker! 14 43
  Sveits Kathy Leander «Mon cœur l'aime» Fransk Hjertet mitt elsker ham 8 67
  Sverige One More Time «Den vilda» Svensk Den ville 1 227
  Storbritannia Gina G «Ooh Aah... Just a Little Bit» Engelsk Oh-ah, bare bitte litt 3 153
  Tyrkia Şebnem Paker «Beşinci Mevsim» Tyrkisk Den femte årstid 7 69
  Tyskland Leon «Planet of Blue» Tysk Planeten av blått 24 24
  Ungarn Gjon Delhusa «Fortuna» Ungarsk Fortuna 23 26
  Østerrike George Nussbaumer «Weil's dr guat got» Vorarlbergisk Fordi det går bra med deg 6 80

Artister som hadde deltatt tidligere

rediger
Artist Land Deltok i Merknader
Elisabeth Andreassen   Norge 1982 Representerte Sverige, som en del av gruppen Chips.
1985 Vinner. Deltok som en del av duoen Bobbysocks.
1994 Deltok sammen med Jan Werner Danielsen.
Mariánna Evstratíou   Hellas 1989

Poengtavle

rediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen. På direkten skjedde det en feil under Spanias stemmegivning, da den spanske oppleseren sa «Holland» i stedet for «Netherlands». Ingvild Bryn trodde oppleseren sa «Poland» (Polen), og Polen fikk derfor seks poeng som egentlig skulle gått til Nederland. Feilen ble rettet etter finalen og gjorde at Nederland og Storbritannia byttet plass.[13]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                             
  Tyrkia 6 8 10 1 6 4 7 5 5 5 57 12
  Storbritannia 3 12 1 6 7 3 4 2 8 12 3 4 6 6 77 8
  Spania 2 5 4 6 17 20
  Portugal 5 2 12 10 1 10 5 12 5 6 6 3 10 1 4 92 6
  Kypros 12 7 3 2 8 2 5 12 2 1 6 10 2 72 9
  Malta 10 10 12 8 1 4 6 12 5 68 10
  Kroatia 8 4 5 10 8 7 1 1 6 7 3 5 4 6 5 2 10 5 1 98 4
  Østerrike 4 5 12 2 7 12 1 8 8 6 3 68 10
  Sveits 3 2 4 2 4 4 3 22 16
  Hellas 7 10 1 2 3 1 1 8 3 36 14
  Estland 10 4 7 5 8 1 8 3 2 12 12 10 12 94 5
  Norge 2 8 2 3 5 8 7 5 7 10 10 8 7 7 8 4 3 10 114 2
  Frankrike 1 1 3 4 7 2 18 19
  Slovenia 1 6 1 8 16 21
  Nederland 1 6 7 5 12 3 4 10 5 1 5 2 7 2 8 78 7
  Belgia 5 12 2 1 2 22 16
  Irland 12 8 6 4 7 12 10 12 10 6 12 12 3 10 12 12 7 7 162 1
  Finland 2 7 9 23
  Island 3 6 6 3 8 5 6 10 3 1 51 13
  Polen 7 4 4 7 7 2 31 15
  Bosnia-Hercegovina 6 3 3 1 13 22
  Slovakia 2 8 4 5 19 18
  Sverige 4 10 8 10 6 3 7 8 10 12 8 6 4 4 100 3

12 poeng

rediger

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
7   Irland Bosnia-Hercegovina, Estland, Nederland, Polen, Slovenia, Sveits, Tyrkia
3   Estland Finland, Island, Sverige
2   Kypros Hellas, Storbritannia
  Malta Kroatia, Slovakia
  Portugal Kypros, Norge
  Storbritannia Belgia, Portugal
  Østerrike Frankrike, Malta
1   Belgia Spania
  Nederland Østerrike
  Sverige Irland

Dirigenter

rediger

Mens Frode Thingnæs var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[14]

Land Dirigent
  Tyrkia Levent Çoker
  Storbritannia Ernie Dunstall
  Spania Eduardo Leyva
  Portugal Pedro Osório
  Kypros Stavros Lantsias
  Malta Paul Abela
  Kroatia Alan Bjelinski
  Østerrike Mischa W. Krausz
  Sveits Rui dos Reis
  Hellas Mikhalis Rozakis
  Estland Tarmo Leinatamm
  Norge Frode Thingnæs
  Frankrike Fiachra Trench
  Slovenia Jože Privšek
  Nederland Dick Bakker
  Belgia Bob Porter
  Irland Noel Kelehan
  Finland Olli Ahvenlahti
  Island Ólafur Gaukur
  Polen Wiesław Pieregorólka
  Bosnia-Hercegovina Sinan Alimanović
  Slovakia Juraj Burian
  Sverige Anders Berglund

Kommentatorer og poengopplesere

rediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[15] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

  1.   Tyrkia – Ömer Önder
  2.   Storbritannia – Colin Berry[16]
  3.   Spania – Belén Fernández de Henestrosa[16]
  4.   Portugal – Cristina Rocha
  5.   Kypros – Marios Skordis[17]
  6.   Malta – Ruth Amaira
  7.   Kroatia – Daniela Trbović[18]
  8.   Østerrike – Martina Rupp
  9.   Sveits – Yves Ménestrier[19]
  10.   Hellas – Niki Venega[20]
  11.   Estland – Annika Talvik[21]
  12.   Norge – Ragnhild Sælthun Fjørtoft
  13.   Frankrike – Laurent Broomhead
  14.   Slovenia – Mario Galunič
  15.   Nederland – Marcha[22]
  16.   Belgia – An Ploegaerts[19][23]
  17.   Irland – Eileen Dunne[24]
  18.   Finland – Solveig Herlin
  19.   Island – Svanhildur Konráðsdóttir
  20.   Polen – Jan Chojnacki
  21.   Bosnia-Hercegovina – Segmedina Srna
  22.   Slovakia – Alena Heribanová
  23.   Sverige – Ulla Rundqvist[25]

Kommentatorer og sendinger

rediger

De fleste landene som overførte finalen, hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1996:[26]

Kommentatorer og sendinger i deltakerlandene
Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Belgia BRTN BRTN TV1 Michel Follet og Johan Verstreken[27]
RTBF RTBF1 Jean-Pierre Hautier og Sandra Kim[19][28]
  Bosnia-Hercegovina RTVBiH BHT Suad Bejtović
  Estland Eesti Televisioon ETV Jüri Pihel
  Finland Yle Yle TV1 Erkki Pohjanheimo og Sanna Kojo[29][30]
Yle Radio Suomi Iris Mattila og Pasi Hiihtola[30]
  Frankrike France Télévision France 2 Olivier Minne[19]
  Hellas ERT ET1 Dafni Bokota[31]
  Irland RTÉ RTÉ One Pat Kenny[32]
RTÉ Radio 1 Larry Gogan[33]
  Island RÚV Sjónvarpið Jakob Frímann Magnússon[34]
  Kroatia HRT HRT 1 Aleksandar Kostadinov[35]
  Kypros RIK RIK 1 Evi Papamikhail[36]
  Malta PBS TVM Charles Saliba
  Nederland NOS Nederland 2 Willem van Beusekom[37][38]
Radio 2 Hijlco Span[38]
  Norge NRK NRK1 Jostein Pedersen[5]
NRK P1 Stein Dag Jensen og Anita Skorgan[9]
  Polen TVP TVP1 Dorota Osman[39]
  Portugal RTP RTP1 Maria Margarida Gaspar[40]
  Slovakia STV STV1 Stanislav Ščepán
  Slovenia RTVSLO SLO1 Miša Molk
  Spania TVE La Primera José Luis Uribarri[41]
  Storbritannia BBC BBC1 Terry Wogan
BBC Radio 2 Ken Bruce
  Sveits SRG SSR Schweiz 4 Sandra Studer[19][42]
TSR Pierre Grandjean[43]
  Sverige SVT SVT 2 Björn Kjellman[44][45]
SR SR P3 Claes-Johan Larsson og Lisa Syrén[44]
  Tyrkia TRT TRT 1 Bülend Özveren
  Østerrike ORF ORF 1 Ernst Grissemann[46][47]
FM4 Stermann & Grissemann[46]
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Australia SBS SBS TV Ukjent
  Danmark Danmarks Radio DR TV Jørgen de Mylius[48][49]
DR P3 Katrine Nyland Sørensen, Martin Loft og Marianne Dinesen[49]
  Israel IBA Kanal 1 Ingen kommentator
  Jugoslavia RTS RTS 2 Mladen Popović, opptak dagen etter[50]
  Litauen LRT LTV Ukjent[51]
  Nord-Makedonia MRT MTV 2 Vlado Janevski
  Romania TVR TVR1 Doina Caramzulescu og Costin Grigore[52]
  Russland RTR RTR Vadim Dolgatsjóv
  Tyskland ARD N3 Ulf Ansorge, også vist i opptak på Das Erste[53][54]
  Ungarn MTV MTV2 István Vágó[55]

Lykkeønskninger

rediger

For første og eneste gang ble hvert lands deltaker ønsket lykke til av en politiker fra sitt hjemland, og på sitt eget språk. Lykkeønskningene ble vist på tampen av hver postkort-film mellom sangene. Følgende personer ønsket sitt lands deltaker lykke til:[8]

Land Person Stilling Språk
Tyrkia Süleyman Demirel Tyrkias president Tyrkisk
Storbritannia Virginia Bottomley Statsråd i departementet for nasjonalarv Engelsk
Spania Don Alberto Escudero Claramunt Spanias ambassadør til Norge Spansk
Portugal António Guterres Portugals statsminister Portugisisk
Kypros Glafkos Klerides Kypros' president Gresk
Malta Edward Fenech Adami Maltas statsminister Maltesisk
Kroatia Zlatko Mateša Kroatias statsminister Kroatisk
Østerrike Elisabeth Gehrer Minister i departementet for utdanning og kulturelle saker Tysk
Sveits Michel Coquoz Sveitsisk chargé d'affaires Fransk
Hellas Katerína Dimaki Gresk chargé d'affaires Gresk
Estland Tiit Vähi Estlands statsminister Estisk
Norge Gro Harlem Brundtland Norges statsminister Norsk
Frankrike Philippe Douste-Blazy Frankrikes kulturminister Fransk
Slovenia Milan Kučan Slovenias president Slovensk
Nederland Aad Nuis Statssekretær i Departementet for utdanning og kultur Nederlandsk
Belgia Luc Van den Brande Ministerpresident i Flandern Nederlandsk
Irland John Bruton Taoiseach – Irlands statsminister Engelsk
Finland Riitta Uosukainen Riksdagens talman Finsk
Island Davíð Oddsson Islands statsminister Islandsk
Polen Aleksander Kwaśniewski Polens president Polsk
Bosnia-Hercegovina Alija Izetbegović Leder av Bosnia-Hercegovinas presidentskap Bosnisk
Slovakia Vladimír Mečiar Slovakias statsminister Slovakisk
Sverige Göran Persson Sveriges statsminister Svensk

Referanser

rediger
  1. ^ Håbjørg, Ane V. (31. mai 1995). «Gi oss Grand Prix!». VG. 
  2. ^ Nærø, Sturle Schulz (1. juni 1995). «Grand Prix-fest for 18 000 i mai». Aftenposten Aften. s. 14. 
  3. ^ a b c d «Eurovision Song Contest Oslo 1996». Besøkt 14. juni 2017. 
  4. ^ «Grand Final: 1996, 1996, Eurovision Song Contest». BBC. Besøkt 14. juni 2017. 
  5. ^ a b c d «NRK TV – EuroSong 96 – Melodi Grand Prix 1996». NRK (på norsk). 18. mai 1996. Besøkt 14. juni 2017. 
  6. ^ European Broadcasting Union. «Norway – Eurovision Song Contest». European Broadcasting Union. Besøkt 29. august 2016. 
  7. ^ «Eurovision Song Contest 1996». eurovision.tv. Besøkt 3. januar 2017. 
  8. ^ a b Jostein Pedersen (18. mai 1996). «EuroSong 96 – Melodi Grand Prix 1996». NRK nett-tv (på norsk). Besøkt 19. august 2017. 
  9. ^ a b «NRK P1 1996.05.18 : programrapport». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket/ NRK Radio. s. 14. Besøkt 18. august 2017. 
  10. ^ «Final of Oslo 1996 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 13. september 2022. 
  11. ^ O'Connor, John Kennedy (2010). The Eurovision Song Contest - The Official History. United Kingdom: Carlton Books. ISBN 978-1-84732-521-1. 
  12. ^ a b «Eurovision 1996 pre-qualification results». esc-history.com. ESC History. Arkivert fra originalen 25. september 2020. Besøkt 21. oktober 2014. 
  13. ^ «Eurovision Song Contest 1996 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 19. august 2017. Besøkt 19. august 2017. 
  14. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  15. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (på engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  16. ^ a b Roxburgh 2020, s. 273–275.
  17. ^ Savvidis, Khristos. «OGAE Cyprus». OGAE Cyprus. 
  18. ^ «POVIJEST EUROSONGA: 1956–1999 (samo tekstovi)» (på kroatisk). HRT. Arkivert fra originalen 7. januar 2014. Besøkt 24. juli 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. januar 2014. Besøkt 19. august 2017. 
  19. ^ a b c d e «Concours Eurovision de la Chanson 1996» (på fransk). songcontest.free.fr. Besøkt 24. juli 2012. 
  20. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987-2004)» (på gresk). retromaniax. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 24. juli 2012. 
  21. ^ «Eesti žürii punktid edastab Eurovisioonil Tanel Padar» (på estisk). Muusika Planeet. 14. mai 2022. Arkivert fra originalen 19. mai 2022. Besøkt 25. juni 2022. 
  22. ^ «Nederlandse jurywoordvoerders bij het Eurovisie Songfestival» (på nederlandsk). Eurovision Artists. Besøkt 22. juni 2022. 
  23. ^ «ESC 1996 belgiske stemmer». mathiasehv. YouTube. Besøkt 24. juli 2012. 
  24. ^ O'Loughlin, Mikie (8. juni 2021). «RTE Eileen Dunne's marriage to soap star Macdara O'Fatharta, their wedding day and grown up son Cormac». RSVP Live. Reach plc. Arkivert fra originalen 8. juni 2021. Besøkt 25. juni 2022. 
  25. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 254–255. ISBN 91-89136-29-2. 
  26. ^ «Eurovision Song Contest 1996 – full cast». imdb.com. Besøkt 19. august 2017. 
  27. ^ «Eurosong» (på nederlandsk). mediawatchers.be. Arkivert fra originalen 3. april 2012. Besøkt 24. juli 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. april 2012. Besøkt 19. august 2017. 
  28. ^ «COMMENT EXISTER,APRES ?». Le Soir (på fransk). 22. mai 1996. Besøkt 17. november 2022. 
  29. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  30. ^ a b «Televisio & Radio». Helsingin Sanomat. nakoislehti.hs.fi. 18. mai 1996. s. D15–D16. Besøkt 17. november 2022. 
  31. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987–2004)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  32. ^ «Pat Kenny: 'As Long As People Still Want Me I'll Keep Coming To Work'» (på engelsk). 3. september 2017. Besøkt 17. november 2022. 
  33. ^ «Larry Gogan loses his Eurovision ticket». independent (på engelsk). Besøkt 17. november 2022. 
  34. ^ «tv-guide». Dagskrá (på islandsk). 16. mai 1996. Besøkt 24. juli 2012. 
  35. ^ «POVIJEST EUROSONGA: 1956–1999 (samo tekstovi)» (på kroatisk). HRT. Arkivert fra originalen 7. januar 2014. Besøkt 24. juli 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. januar 2014. Besøkt 19. august 2017. 
  36. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  37. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival» (på nederlandsk). eurovisionartists.nl. Besøkt 24. juli 2012. 
  38. ^ a b «Leidsch Dagblad | 18 mei 1996 | pagina 8». Historische Kranten, Erfgoed Leiden en Omstreken (på nederlandsk). Besøkt 17. november 2022. 
  39. ^ «Konkurs Piosenki Eurowizji» (på polsk). Eurowizja.com.pl. Arkivert fra originalen 23. mars 2012. Besøkt 24. juli 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. mars 2012. Besøkt 19. august 2017. 
  40. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 19. august 2017. 
  41. ^ «Uribarri commentator Eurovision 2010» (på spansk). Foro EuroSong Contest. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 24. juli 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 19. august 2017. 
  42. ^ «Freiburger Nachrichten 18. Mai 1996 — e-newspaperarchives.ch». www.e-newspaperarchives.ch (på tysk). Besøkt 17. november 2022. 
  43. ^ «La télé aujourd'hui». Le Matin, Tamedia Publications. Lausanne, Sveits: 27. 18. mai 1996 – via Scriptorium Digital Library. 
  44. ^ a b Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 242–243. ISBN 91-89136-29-2. 
  45. ^ «Radio- og TV-programmet Lørdag». Moss Dagblad. Nasjonalbiblioteket. 18. mai 1996. s. 39. Besøkt 17. november 2022. 
  46. ^ a b «Song Contest mit Stermann & Grissemann». wien ORF.at. 1. mai 2012. Besøkt 29. september 2012. 
  47. ^ axel.halbhuber (22. mai 2015). «Ein virtueller Disput der ESC-Kommentatoren». kurier.at (på tysk). Besøkt 17. november 2022. 
  48. ^ «Danske kommentatorer og pointsoplæsere». Esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 21. april 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 19. august 2017. 
  49. ^ a b «Programoversigt 18/05/1996». www.larm.fm. LARM. 18. mai 1996. Arkivert fra originalen 2. november 2022. Besøkt 17. november 2022. 
  50. ^ «Nostalgični RTV press clipping». rtvforum.net. Arkivert fra originalen 29. september 2015. Besøkt 2. september 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. september 2015. Besøkt 19. august 2017. 
  51. ^ «TV – sobota, 18 maja» (PDF). Kurier Wileński: 7. 18. mai 1996 – via Polonijna Biblioteka Cyfrowa. 
  52. ^ «Televiziune – sâmbătă 18 mai 1996». Panoramic Radio-TV: 20. 18. mai 1996. 
  53. ^ «41. Eurovision song contest 1996» (på tysk). ECGermany OGAE club. Besøkt 24. juli 2012. 
  54. ^ Deutschland, RedaktionsNetzwerk. «ESC-Desaster 1996: Als Deutschland in der Vorausscheidung rausflog». www.rnd.de (på tysk). Besøkt 17. november 2022. 
  55. ^ «Televízió – szombat május 18». Rádió és TeleVízió újság: 42–43. 13. mai 1996. Arkivert fra originalen 23. juli 2022 – via MTVA Archívum. 

Eksterne lenker

rediger
Autoritetsdata

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1996&oldid=24942728»