Eurovision Song Contest 2001

46. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 2001 var den 46. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemsland. Konkurransen ble arrangert lørdag 12. mai 2001 av Danmarks Radio. Finalen fant sted i Parken stadion i København i Danmark, og programledere var Natasja Crone Back og Søren Pilmark. Dette var andre gang Danmark arrangerte konkurransen, første gang var i Tivolis Koncertsal i København i 1964.

Eurovision Song Contest 2001
Datoer
Finale: 12. mai 2001
Vertskap
Sted: Danmarks flagg Parken stadion i København, Danmark
Programledere: Natasja Crone Back og Søren Pilmark
Regi: Jan Frifelt
Produsent: Jørgen Ramskov
Konkurransesjef: Christine Marchal-Ortiz
Kringkaster: Danmarks Radio (DR)
Deltakelse
Deltakere: 23
Vinner: Estlands flagg Estland
«Everybody»
Tanel Padar, Dave Benton og 2XL
Tilbake: Bosnia-Hercegovinas flagg Bosnia-Hercegovina
Hellas’ flagg Hellas
Litauens flagg Litauen
Polens flagg Polen
Portugals flagg Portugal
Slovenias flagg Slovenia
Ikke med: Belgias flagg Belgia
Finlands flagg Finland
Kypros’ flagg Kypros
Nord-Makedonias flagg Nord-Makedonia
Romanias flagg Romania
Østerrikes flagg Østerrike
Sveits’ flagg Sveits
Eurovision Song Contest
◄ 2000        2002 ►

23 land deltok i finalen, og vinneren ble Estland med sangen «Everybody», fremført av Tanel Padar, Dave Benton og gruppen 2XL. Sett bort fra Jugoslavias seier i 1989 var dette var første gang et land fra den tidligere østblokken vant konkurransen. Vertslandet Danmark ble nummer to, mens Hellas fikk sin beste plassering til da med en tredjeplass. Norge markerte seg i andre enden av resultatlisten og endte på delt sisteplass sammen med Island. Det norske bidraget var «On My Own», sunget av Haldor Lægreid. Sisteplassen medførte at Norge måtte stå over konkurransen i 2002.

Bakgrunn rediger

 
Parken stadion fikk bygget på et mobilt tak i anledning konkurransen.

Danmark og kringkasteren DR var vertskap etter at Olsen Brothers vant konkurransen i 2000 med sangen «Fly on the Wings of Love». Dette var første gang på 37 år at konkurransen ble arrangert i Danmark. Til programledere valgte kanalen journalisten Natasja Crone Back og skuespilleren Søren Pilmark.[1] Logoen var i klassisk dansk minimalisme: fire sirkler som sammen dannet en hjerteform. Logoen ble gjenskapt på scenen, ved at lysanlegget var laget som de fire sirklene.[2]

DR hadde lenge problemer med å finne en passende arena for konkurransen, og vurderte flere byer.[3] Til slutt la kanalen finalen til hovedstaden København og fotballstadionet Parken stadion med kapasitet til 38 000 tilskuere. Anlegget manglet imidlertid tak, noe som er et krav for å kunne huse konkurransen. Stadioneierne fikk bygget et tak, som ble ferdig kort tid før prøvene startet.[2] Arenaen er fremdeles den største som noen gang er brukt i konkurransen.[4]

Kvalifisering rediger

Siden stadig flere land ønsket å delta i konkurransen, hadde EBU innført et mer permanent kvalifiseringssystem fra 1997 for å holde deltakerantallet nede. Et land som ikke var kvalifisert ett år, fikk automatisk rett til å delta året etter.[5][6]

EBU reduserte dette året deltakerantallet fra 24 til 23.[7] Startfeltet besto av vertsland og fjorårsvinner Danmark og «de fire store»: Frankrike, Spania, Storbritannia og Tyskland. I tillegg fikk landene som måtte stå over finalen året før, automatisk plass: Bosnia-Hercegovina, Hellas, Litauen, Polen, Portugal og Slovenia. De øvrige plassene ble fylt opp av de tolv landene med høyest gjennomsnittspoengsum fra femårsperioden 1996–2000.[8] Dette gjorde at Belgia, Finland, Kypros, Republikken Makedonia, Romania, Sveits og Østerrike måtte stå over dette året.[2] Italia, Slovakia og Ungarn var nå permanent fraværende fra konkurransen.

Dette var siste gang kvalifiseringsordningen fra 1997 var i bruk. Fra 2002 av gjeninnførte EBU utslagsmetoden som ble brukt i 1994 og 1995: kom et land på en av de siste plassene det ene året, fikk det ikke delta året etter.

I tillegg til de fire store, og landene som ikke fikk delta i 2001, var det kun de 15 best plasserte landene i 2001 som var kvalifisert til finalen i 2002.[2][4] I ettertid ble dette utvidet til de 17 best plasserte landene, noe som åpnet opp for at også Israel og Portugal ble kvalifisert til 2002. Portugal takket imidlertid nei, slik at Latvia, som ble nummer 18, fikk plassen i stedet. Betegnende nok vant Latvia konkurransen året etter.[9]

Kvalifiseringstabell for 2001[a]
Rang Land Snitt Mottatte poeng per år[10][11][12][13][14]
1996 1997 1998 1999 2000
Automatisk kvalifisert som fjorårsvinner og vert
1   Danmark 97,00 Ikke kval. 25 71 195
Kvalifisert etter å ha stått over i 2000
2   Bosnia-Hercegovina 40,33 13 22 86
3   Slovenia 35,75 16 60 17 50
4   Portugal 35,00 92 0 36 12
5   Polen 30,25 31 54 19 17
6   Hellas 29,00 36 39 12
7   Litauen 13,00 13
Kvalifisert som en av «de fire store»
8   Storbritannia 107,20 77 227 166 38 28
9   Tyskland 86,00 Ikke kval. 22 86 140 96
10   Spania 30,60 17 96 21 1 18
11   Frankrike 27,00 18 95 3 14 5
Kvalifisert på bakgrunn av høyeste snittpoengsum 1996–2000
12   Latvia 136,00 136
13   Irland 98,60 162 157 64 18 92
14   Russland 94,00 Ikke kval. 33 155
15   Israel 90,67 Ikke kval. 172 93 7
16   Sverige 88,00 100 36 53 163 88
17   Malta 80,80 68 66 165 32 73
18   Kroatia 80,40 98 24 131 79[b] 70
19   Estland 80,00 94 82 36 90 98
20   Nederland 68,80 78 5 150 71 40
21   Island 65,00 51 18 146 45
22   Norge 57,00 114 0 79 35 57
23   Tyrkia 56,60 57 121 25 21 59
Ikke kvalifisert for finalen i 2001
24   Belgia 46,00 22 122 38 2
25   Østerrike 44,75 68 12 65 34
26   Kypros 43,40 72 98 37 2 8
27   Nord-Makedonia 22,50 Ikke kval. 16 29
28   Finland 16,33 9 22 18
29   Romania 15,50 Ikke kval. 6 25
30   Sveits 10,25 22 5 0 14

Sendingen rediger

Programmet startet med at fjorårsvinnerne Olsen Brothers kom på scenen i Parken og sang vinnersangen «Fly on the Wings of Love», før de fortsatte med sin nyeste singel, «Walk Right Back». Deretter kom programlederne Natasja Crone Back og Søren Pilmark på scenen og ønsket velkommen til finalen. Som en vri var hele manuset til programlederne dette året på rim.[1]

Deretter startet presentasjonen av de 23 bidragene. Rekkefølgen var avgjort ved loddtrekning, Nederland startet, mens vertslandet Danmark avsluttet. Norge hadde startnummer fire. Hvert bidrag ble introdusert med postkort som viste bilder av det moderne Danmark innen alt fra geografi, turisme og industri, til kunst og kultur.

Engelsk var det klart mest dominerende språket, og hele 20 av landene sang helt eller delvis på engelsk. Blant annet sang Frankrike og Tyrkia deler av sangene sine på engelsk for første gang.

Pausenummeret var ved popgruppen Aqua som fremførte et potpurri av sine største hits som «Barbie Girl», «Around the World» og «Turn Back Time». På slutten av nummeret opptrådte også den danske gruppen Safri Duo.

På forhånd var Frankrike, Hellas, Slovenia og Sverige de største favorittene til å vinne konkurransen.[2] Avstemningen utviklet seg i stedet til å bli et kappløp mellom Estland og Danmark, med Hellas og Frankrike like bak. Til slutt dro Estland fra og vant uventet med sin åttitallsinspirerte «Everybody». Dave Benton, som utgjorde den ene halvparten av vinnerduen, kommer opprinnelig fra Aruba og ble den første fargede artisten til å vinne Eurovision Song Contest. Benton hadde tidligere bodd i Norge og spilt på danskefergen mellom Kristiansand og Hirtshals.[15] Vinnersangen fikk toppoeng fra hele ni land, men fikk liten kommersiell suksess etter seieren.[4] I stedet var det tredjeplassen, Hellas med Antique og «(I Would) Die for You», som ble den store hiten i Europa dette året. I Norge lå det greske bidraget på VG-lista i fire uker, mens vinnerlåten ikke nådde listen.[16]

Norges bidrag rediger

Det norske bidraget var «On My Own», fremført av musikalsangeren Haldor Lægreid. Han hadde vunnet en klar seier i den norske finalen i Oslo Spektrum i februar. Det norske bidraget var skrevet av Ole Henrik Antonsen, Tom-Steinar Hanssen og Ole Jørgen Olsen.

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 2001

I Eurovision Song Contest var Norge det fjerde landet på scenen, og Lægreid hadde med seg koristene Åshild Stensrud, Benedicte Swendgaard, Karin Kvalvaag, Per Øystein Sørensen og Håvard Gryting på scenen.[17] I avstemningen fikk Norge bare tre poeng fra Portugal og endte med det på sisteplass sammen med Island. Den svake plasseringen gjorde at Norge ikke fikk delta i konkurransen året etter. Dette var første gang Norge ble slått ut av en finale i Eurovision Song Contest.

Jostein Pedersen kommenterte sendingen på NRK1,[18] mens Stein Dag Jensen kommenterte på NRK P1.[19] Roald Øyen leste de norske stemmene via satellitt fra Oslo. De norske seerne hadde Danmark på topp, vinneren Estland på andreplass, Hellas på tredjeplass og Frankrike på fjerdeplass. 1 503 000 seere fulgte finalen på NRK1, noe som var på nivå med årene i forveien.[20]

Avstemningen rediger

Hvert land ga 1–8, 10 og 12 poeng til sine ti favorittsanger via telefonavstemning eller som en kombinasjon av seerstemmer og jury. Hellas, Kroatia og Malta brukte kombinert jury og telefonavstemning, mens Bosnia-Hercegovina, Russland og Tyrkia kun brukte jury, siden en telefonavstemning ikke var teknisk gjennomførbart i disse landene. De øvrige landene brukte telefonavstemning, og det var kun lov å stemme tre ganger per telefon.[21] Seerne fikk ti minutter på seg til å stemme. Overdommer for avstemningen var Christine Marchal-Ortiz fra EBU.

Avstemningen var svært tett i begynnelsen, og flere land vekslet på lede. Da seks land hadde stemt, ledet Estland med 48 poeng. Like bak lå Frankrike og Hellas med 45 poeng, mens Danmark var nummer fire med 41 poeng. Halvveis uti avstemningen ledet Danmark med 87 poeng, foran Frankrike med 83 og Estland med 82. Deretter fikk Estland fire toppoeng på rad, og tok ledelsen med Danmark like bak. Da Estland ga 12 poeng til Danmark, var stillingen Estland 166 mot Danmarks 165. Da Hellas stemte som nest siste land, ble den estiske seieren sikret, og Estland vant til slutt med 21 poengs forsprang på Danmark.

Hendelser rediger

 
Gruppen Aqua skapte kontroverser da de bannet under pauseinnslaget.

BBCs mangeårige kommentator Terry Wogan var lite imponert over programlederne og manuset på rim. Flere ganger omtalte han Back og Pilmark som «den lille havfruen og doktor Død», og la til: «Dette paret kommer til å ta livet av deg».[22] Senere i sendingen kalte BBC-kommentatoren Back for «tannfeen», bare for å «variere litt».[23] Hver gang programlederne kom på skjermen, kom han med syrlige bemerkninger. Blant kommentarene var: «Hvert år tenker du at det ikke kan bli verre. Og hvert år tar du feil.» Kallenavnene og de sarkastiske kommentarene ble dårlig mottatt i Danmark, og Wogan fikk i ettertid sterk kritikk for kallenavnene.[24][25]

Svenskenes bidrag, «Listen to Your Heartbeat», ble før konkurransen anklaget for å være svært lik Belgias bidrag fra 1996, «Liefde is een kaartspel». Den belgiske komponistforeningen SABAM mente sangen var et plagiat, men de svenske låtskriverne, Henrik Sethsson og Thomas G:son, avviste anklagene. De belgiske komponistene bak «Liefde is een kaartspel» truet imidlertid med rettslige skritt. Til slutt gikk det svenske plateselskapet Mariann med på å betale en kompensasjon for å unngå rettssak.[26]

DR fikk kritikk for pauseinnslaget med popgruppen Aqua. Årsaken var at frontfigur Lene Nystrøm bannet på direkten, noe som er i strid med konkurransereglene. Banningen var planlagt og skjedde da gruppen skulle fremføre sangen «Barbie Girl». Da vokalist René Dif – i rollen som Ken – sa «Hi, Barbie!», svarte Nystrøm i rollen som Barbie: «Fuck off, Ken!».[27]

Deltakere rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[28] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01   Nederland Michelle «Out On My Own» Engelsk Ute på egen hånd 19 16
02   Island Two Tricky «Angel» Engelsk Engel 22 3
03   Bosnia-Hercegovina Nino Pršeš «Hano» Bosnisk, engelsk Hana (kvinnenavn) 14 29
04   Norge Haldor Lægreid «On My Own» Engelsk På egen hånd 22 3
05   Israel Tal Sondak «En davar» (אין דבר) Hebraisk Det var ingenting 16 25
06   Russland Mumij Troll «Lady Alpine Blue» Engelsk 12 37
07   Sverige Friends «Listen to Your Heartbeat» Engelsk Lytt til ditt hjerteslag 5 100
08   Litauen SKAMP «You Got Style» Engelsk, litauisk Du har stil 13 35
09   Latvia Arnis Mednis «Too Much» Engelsk For mye 18 16
10   Kroatia Vanna «Strings of My Heart» Engelsk Mitt hjertes strenger 10 42
11   Portugal MTM «Só sei ser feliz assim» Portugisisk Kan bare være lykkelig slik 17 18
12   Irland Gary O'Shaughnessy «Without Your Love» Engelsk Uten din kjærlighet 21 6
13   Spania David Civera «Dile que la quiero» Spansk Fortell henne at jeg elsker henne 6 76
14   Frankrike Natasha St-Pier «Je n'ai que mon âme» Fransk, engelsk Alt jeg har, er min sjel 4 142
15   Tyrkia Sedat Yüce «Sevgiliye Son» Tyrkisk, engelsk Siste kjærlighet 11 41
16   Storbritannia Lindsay «No Dream Impossible» Engelsk Ingen drøm umulig 15 28
17   Slovenia Nuša Derenda «Energy» Engelsk Energi 7 70
18   Polen Andrzej Piaseczny «2 Long» Engelsk For lenge 20 11
19   Tyskland Michelle «Wer Liebe lebt» Tysk, engelsk Den som opplever kjærlighet 8 66
20   Estland Tanel Padar, Dave Benton og 2XL «Everybody» Engelsk Alle sammen 1 198
21   Malta Fabrizio Faniello «Another Summer Night» Engelsk Nok en sommernatt 9 48
22   Hellas Antique «(I Would) Die for You» Gresk, engelsk (Jeg ville) Dødd for deg 3 147
23   Danmark Rollo & King «Never Ever Let You Go» Engelsk Lar deg aldri noensinne gå 2 177

Poengtavle rediger

Landene kunne bruke telefonavstemning eller en kombinasjon av seerstemmer og jury. Hellas, Kroatia og Malta brukte kombinert jury- og telefonavstemning, mens Bosnia-Hercegovina, Russland og Tyrkia kun brukte jury, siden en telefonavstemning ikke var teknisk gjennomførbart i disse landene. Landene som brukte telefonavstemning, hadde i tillegg en reservejury på åtte personer som skulle brukes om telefonavstemningen sviktet, eller plutselig ikke kunne gjennomføres. Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[29][30]

██ Jury

██ Jury og telefonavstemning

██ Telefonavstemning

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                             
  Nederland 5 1 6 4 16 19
  Island 1 2 3 22
  Bosnia-Herc. 4 10 7 1 7 29 14
  Norge 3 3 22
  Israel 6 10 7 2 25 16
  Russland 5 3 10 8 4 2 5 37 12
  Sverige 7 3 2 8 2 2 6 4 5 8 5 2 8 8 5 7 8 10 100 5
  Litauen 5 1 2 4 10 1 5 1 4 2 35 13
  Latvia 8 8 16 18
  Kroatia 7 10 5 3 10 7 42 10
  Portugal 6 12 18 17
  Irland 1 5 6 21
  Spania 7 2 5 4 12 5 4 7 3 5 6 3 1 1 3 8 76 6
  Frankrike 8 4 12 7 2 12 6 7 7 6 12 7 3 1 6 6 10 6 10 4 6 142 4
  Tyrkia 3 7 7 7 4 10 3 41 11
  Storbritannia 2 3 3 3 3 2 4 1 2 2 3 28 15
  Slovenia 4 6 10 6 1 4 7 4 8 2 2 1 6 4 5 70 7
  Polen 2 3 5 1 11 20
  Tyskland 1 3 8 1 1 10 6 10 6 3 2 4 1 5 1 4 66 8
  Estland 12 10 4 10 6 6 8 12 12 2 10 8 8 12 12 12 12 10 12 12 8 198 1
  Malta 3 1 5 7 3 1 4 2 1 3 1 2 3 12 48 9
  Hellas 6 8 8 8 10 5 12 5 2 5 4 5 12 3 5 7 8 8 8 6 7 5 147 3
  Danmark 10 12 12 7 10 6 10 12 8 12 7 4 4 10 10 7 12 12 6 6 177 2

12 poeng rediger

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
9   Estland Hellas, Latvia, Litauen, Malta, Nederland, Polen, Slovenia, Storbritannia, Tyrkia
6   Danmark Estland, Irland, Island, Kroatia, Norge, Tyskland
3   Frankrike Bosnia-Hercegovina, Portugal, Russland
2   Hellas Spania, Sverige
1   Spania Israel
  Malta Danmark
  Portugal Frankrike

Kommentatorer og poengopplesere rediger

Poengopplesere rediger

Hvert land hadde utnevnt en talsperson som annonserte sitt lands poeng over satellitt på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.[31]

  1.   Nederland – Marlayne
  2.   Island – Eva María Jónsdóttir
  3.   Bosnia-Hercegovina – Segmedina Srna
  4.   Norge – Roald Øyen
  5.   Israel – Yoav Ginai[32]
  6.   Russland – Larisa Verbitskaja
  7.   Sverige – Josefine Sundström
  8.   Litauen – Loreta Tarozaitė[33]
  9.   Latvia – Renārs Kaupers
  10.   Kroatia – Daniela Trbović[34]
  11.   Portugal – Margarida Mercês de Melo
  12.   Irland – Bláthnaid Ní Chofaigh
  13.   Spania – Jennifer Rope
  14.   Frankrike – Corinne Hermès[35]
  15.   Tyrkia – Meltem Ersan Yazgan
  16.   Storbritannia – Colin Berry
  17.   Slovenia – Mojca Mavec
  18.   Polen – Maciej Orłoś
  19.   Tyskland – Axel Bulthaupt
  20.   Estland – Ilomai Küttim
  21.   Malta – Marbeck Spiteri[36]
  22.   Hellas – Aléxis Kostálas[37]
  23.   Danmark – Gry Johansen[38]

Kommentatorer og kringkastere rediger

De fleste landene som kringkastet finalen, hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 2001 i alfabetisk rekkefølge etter land:[39]

Kommentatorer og sendinger i deltakerlandene
Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Bosnia-Hercegovina BHRT BHTV 1 Ismeta Dervoz-Krvavac
  Danmark DR DR1 Hans Otto Bisgaard og Hilda Heick[40]
  Estland Eesti Televisioon ETV Marko Reikop[41]
Eesti Raadio Raadio 2 Vello Rand
  Frankrike France Télévisions France 3 Marc-Olivier Fogiel og Dave [42]
Radio France France Bleu Olivier Chiabodo
  Hellas ERT ET1 Dafni Bokota[43]
  Irland RTÉ RTÉ One Marty Whelan[44]
RTÉ Radio 1 Larry Gogan
  Island RÚV Sjónvarpið Gísli Marteinn Baldursson[45]
  Israel IBA Kanal 1 Ingen kommentator
Reshet Gimel Daniel Pe'er
  Kroatia HRT HRT 1 Ante Batinović[46]
  Latvia LTV LTV 1 Kārlis Streips
  Litauen LRT LRT Darius Užkuraitis
  Malta PBS TVM Alfred Borg
  Nederland NOS Nederland 2 Willem van Beusekom[47]
  Norge NRK NRK1 Jostein Pedersen[48]
NRK P1 Stein Dag Jensen[49]
  Polen TVP TVP1 Artur Orzech[50]
  Portugal RTP RTP1 Eládio Clímaco[51]
  Russland ORT ORT Aleksandr Anatoljevitsj, Konstantin Mikhajlov og Aleksej Manujlov
  Slovenia RTVSLO SLO1 Andrea F
  Spania TVE La Primera José Luis Uribarri[52]
  Storbritannia BBC BBC One Terry Wogan
BBC Radio 2 Ken Bruce
  Sverige SVT SVT2 Henrik Olsson[53]
SR SR P3 Carolina Norén[54]
  Tyrkia TRT TRT 1 Ömer Önder
TRT Radyo 3 Ümit Tunçağ
  Tyskland ARD Das Erste Peter Urban[55]
Deutschlandfunk/NDR 2 Thomas Mohr
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Australia SBS SBS TV Terry Wogan og Effie Stephanidis, vist i opptak uten postkort og avstemning[56][57][58]
  Belgia RTBF RTBF La Une Jean-Pierre Hautier[42]
VRT VRT TV1 André Vermeulen og Anja Daems[59]
  Finland Yle Yle TV1 Jani Juntunen og Asko Murtomäki[60][61]
Yle Radio Vega Ukjent
  Jugoslavia RTS YU Info Ukjent, redigert opptak[62]
  Kypros RIK RIK 1 Evi Papamikhail [63]
  Nord-Makedonia MRT MTV 2 Milanka Rasjik
  Romania TVR TVR2 Andreea Marin og Leonard Miron
  Sveits TV DRS SF2 Sandra Studer
TSR TSR 1 Phil Mundwiller
TSI TSI 1 Jonathan Tedesco
  Østerrike ORF ORF 1 Andi Knoll[64]
FM4 Stermann & Grissemann[65]

Noter rediger

  1. ^ Tabellen er rangert etter kriterium-rekkefølgen som oppgitt i regelverket. Snittpoengsummen er beregnet ved å summere alle poengene som hvert land hadde mottatt i de fem forutgående finalene, og deretter dele totalsummen med antall deltakelser til det aktuelle landet.
  2. ^ Kroatia fikk 118 poeng i 1999, men ble trukket 33 prosent av poengsummen til beregningen av femårssnittet. Dette som straff for at landet hadde brukt ferdiginnspilt bakgrunnsvokal i sitt 1999-bidrag.

Referanser rediger

  1. ^ a b «Natasja Crone taler ud: Sådan var det at være Eurovision-vært». DR (dansk). 4. februar 2014. Besøkt 20. november 2017. 
  2. ^ a b c d e «The end of a decade: Copenhagen 2001». eurovision.tv. 22. desember 2009. Besøkt 20. november 2017. 
  3. ^ «Grand Prix i København». Dagbladet.no (norsk). 6. juli 2000. Besøkt 20. november 2017. 
  4. ^ a b c «Eurovision Song Contest Copenhagen 2001». eurovision.tv. 2001. Besøkt 20. november 2017. 
  5. ^ «The Eurovision Song Contest - Example Rules». heyrick.eu. Besøkt 10. mai 2020. 
  6. ^ «Milestone Moments: 1993/4 - The Eurovision Family expands». eurovision.tv (engelsk). 18. september 2016. Arkivert fra originalen 13. mai 2018. Besøkt 19. november 2022. 
  7. ^ «Rules of the 45th Eurovision Song Contest, 2000» (PDF). Den europeiske kringkastingsunion (EBU). 1999. Arkivert fra originalen (PDF) 25. februar 2021 – via Myledbury.co.uk. 
  8. ^ «Rules of the Eurovision Song Contest 2001» (PDF). Den europeiske kringkastingsunion (EBU). Besøkt 20. november 2022 – via Myledbury.co.uk. 
  9. ^ «Tallinn 2002». eurovision.tv (engelsk). Besøkt 12. september 2022. 
  10. ^ «Final of Oslo 1996 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. november 2022. 
  11. ^ «Final of Dublin 1997 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. november 2022. 
  12. ^ «Final of Birmingham 1998 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 19. november 2022. 
  13. ^ «Final of Jerusalem 1999 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 20. november 2022. 
  14. ^ «Final of Stockholm 2000 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 20. november 2022. 
  15. ^ «Og vinneren kom fra danskebåten». Dagbladet.no (norsk). 13. mai 2001. Besøkt 20. november 2017. 
  16. ^ «VG-lista for 'Die For You'». VG Nett. Besøkt 20. november 2017. 
  17. ^ Nødset, Geir Hopen (4. mai 2001). «Bakmennenes Grand Prix». Nordlys. s. 99. 
  18. ^ «Alt du trenger å vite om MGP – Melodi Grand Prix – Melodi Grand Prix – NRK». Nrk.no. 27. mai 2003. Besøkt 9. august 2012. 
  19. ^ NRK (11. mai 2001). «Grand Prix i radioen». NRK (norsk). Besøkt 23. august 2017. 
  20. ^ Trulsen, Ola Nymo (26. mai 2015). «Høyeste Eurovision-seertall siden 2010». NRK (norsk). Besøkt 20. november 2017. 
  21. ^ «Rules of Eurovision Song Contest 2001» (PDF). myledbury. Besøkt 9. november 2014. 
  22. ^ Greenwood, Carl (31. januar 2016). «Terry Wogan's most brutal Eurovision putdowns». mirror. Besøkt 20. november 2017. 
  23. ^ «Eurovision and the jibe that made me Public Enemy No1». Mail Online. Besøkt 20. november 2017. 
  24. ^ Hegtun, Halvor (31. januar 2016). «Terry "Norway Zero points" Wogan er død». Aftenposten. Besøkt 20. november 2017. 
  25. ^ Evensen, Geir (16. mai 2001). «Wogan i hardt vær». NRK (norsk). Besøkt 20. november 2017. 
  26. ^ «Eurovision Swedish entry 2001 now officially plagiarism - ESCToday.com». Eurovision News, Polls and Information by ESCToday (engelsk). 9. august 2003. Besøkt 20. november 2017. 
  27. ^ «Aquas pinlige playback». Dagbladet.no (norsk). 13. mai 2001. Besøkt 20. november 2017. 
  28. ^ «Final of Copenhagen 2001 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 4. september 2022. 
  29. ^ «Eurovision Song Contest 2001 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 25. august 2017. Besøkt 24. august 2017. 
  30. ^ «Results of the Final of Copenhagen 2001 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 12. september 2022. 
  31. ^ «Rules of the 44th Eurovision Song Contest, 1999» (PDF). Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert (PDF) fra originalen 25. februar 2021. Besøkt 13. mars 2021. 
  32. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 25. august 2017. 
  33. ^ BNS. «Šeštadienį Kopenhagoje - "Eurovizijos" konkursas - DELFI Pramogos». Pramogos.delfi.lt. Besøkt 9. august 2012. 
  34. ^ «• Pogledaj temu - SPOKESPERSONS». Forum.hrt.hr. 29. februar 2008. Arkivert fra originalen 14. mars 2012. Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. mars 2012. Besøkt 25. august 2017. 
  35. ^ «Concours Eurovision de la Chanson • Consulter le sujet - Porte-paroles des jurys des pays francophones». Eurovision.vosforums.com. Arkivert fra originalen 13. november 2019. Besøkt 9. august 2012. 
  36. ^ [1][død lenke]
  37. ^ «Εκφωνητές της ΕΡΤ για τις ψήφους της Ελλάδας στην EUROVISION – side 3». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 11. september 2012. Besøkt 9. august 2012. 
  38. ^ «Forside». esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 25. august 2017. 
  39. ^ «Eurovision Song Contest 2001 – full cast». imdb.com. Besøkt 25. august 2017. 
  40. ^ «Danske kommentatorer og pointsoplæsere». Esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 21. april 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 25. august 2017. 
  41. ^ «Estonia: Sahlene to be ETV's spokeperson». Arkivert fra originalen 2. september 2011. Besøkt 7. februar 2016.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. september 2011. Besøkt 25. august 2017. 
  42. ^ a b Christian Masson. «2001 – Copenhague». Songcontest.free.fr. Besøkt 9. august 2012. 
  43. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987–2004)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  44. ^ «RTÉ so lonely after loss of Gerry – Marty». 20. mai 2010. Besøkt 29. mai 2010. «He has been providing commentary for Irish viewers since 2000 and maintains great enthusiasm for the much lampooned contest.» 
  45. ^ «Dagblaðið Vísir – DV, 12.05.2001». Timarit.is. Besøkt 9. august 2012. 
  46. ^ «• Pogledaj temu - EUROSONG 2009». Forum.hrt.hr. Arkivert fra originalen 14. mars 2012. Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 14. mars 2012. Besøkt 25. august 2017. 
  47. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival» (nederlandsk). eurovisionartists.nl. Besøkt 24. juli 2012. 
  48. ^ «Alt du trenger å vite om MGP – Melodi Grand Prix – Melodi Grand Prix – NRK». Nrk.no. 27. mai 2003. Besøkt 9. august 2012. 
  49. ^ NRK (11. mai 2001). «Grand Prix i radioen». NRK (norsk). Besøkt 23. august 2017. 
  50. ^ «Zobacz temat – Eurowizyjna gra». Eurowizja.Com.Pl. Arkivert fra originalen 23. mars 2012. Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. mars 2012. Besøkt 25. august 2017. 
  51. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 25. august 2017. 
  52. ^ «Uribarri commentator Eurovision 2010» (spansk). Foro EuroSong Contest. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 24. juli 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 17. mars 2012. Besøkt 25. august 2017. 
  53. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 18. juli 2012. Besøkt 25. august 2017. 
  54. ^ «Swedes stay at home with Eurovision fever». The Local. 16. mai 2009. Arkivert fra originalen 15. mai 2013. 
  55. ^ «Dr. Peter Urban kommentiert - Düsseldorf 2011». Duesseldorf2011.de. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 24. mars 2012. Besøkt 25. august 2017. 
  56. ^ «The special relationship: Australia and its love of Eurovision». ESC Insight - Home of the Unofficial Eurovision Song Contest Podcast. 26. januar 2011. Besøkt 20. november 2022. 
  57. ^ «SBS Annual Report 2000-01» (PDF). Årsrapport for SBS TV 2000–01. Januar 2002. Arkivert fra originalen (PDF) 22. september 2007. 
  58. ^ Matthews, Alana (12. mai 2022). «Looking back at Australia's Eurovision commentary on SBS». aussievision (engelsk). Arkivert fra originalen 15. august 2022. Besøkt 11. desember 2022. 
  59. ^ «Congratulations: 50 jaar Songfestival!». VRTFansite.be. Arkivert fra originalen 25. mars 2012. Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 25. mars 2012. Besøkt 25. august 2017. 
  60. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 9. august 2012. 
  61. ^ Operaattorit (12. mai 2001). «tv1 4.00 Uutisikkuna 32973560 8.00...». Helsingin Sanomat (finsk). Besøkt 20. november 2022. 
  62. ^ «Nostalgični RTV press clipping». rtvforum.net. Arkivert fra originalen 29. september 2015. Besøkt 2. september 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. september 2015. Besøkt 25. august 2017. 
  63. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  64. ^ Fasching, Christiane (26. mai 2015). «ESC-Kommentator Andi Knoll: „Heinz Prüller bin ich keiner“ | Tiroler Tageszeitung Online - Nachrichten von jetzt!». Tiroler Tageszeitung Online (tysk). Arkivert fra originalen 21. august 2017. Besøkt 12. september 2022. 
  65. ^ «Song Contest mit Stermann & Grissemann». wien.orf.at (tysk). 1. mai 2012. Besøkt 20. november 2022. 

Eksterne lenker rediger