Liste over Tysklands finansministre

Listen over Tysklands finansministre omfatter lederne av det kontor eller departement som i Tyskland har hatt ansvaret for de føderale finansene, fra Det tyske keiserriket og frem til idag. De enkelte delstatene har gjennomgående hatt egne finansministre, men disse er ikke med på denne listen.

Listen begynner med den første leder, kalt statssekretær, av det føderale riksfinanskontoret i Det tyske keiserriket. Den fortsetter med Weimarrepublikken, da finanskontoret ble omdannet til et departement, og lederen fikk tittelen minister. Videre omfatter listen finansministrene under den nasjonalsosialistiske periode, og etter den andre verdenskrigen også finansministrene i DDR (1949-1990). Listen omfatter finansministrene i Forbundsrepublikken Tyskland frem til idag. I 1990 ble DDR oppløst og de østlige områdene ble del av Forbundsrepublikken med felles regjering og parlament.

Tysklands finansminister er leder av landets finansdepartement og medlem av Tysklands regjering. Vedkommendes tittel er forbundsfinansminister (tysk: Bundesfinanzminister/in). Forstavelsen forbund viser at vedkommende tjener forbundsrepublikken, og ikke en enkelt delstat.

Departementets hovedkontor ligger i Detlev Rohwedder-huset i Wilhelmstrasse i Berlin.

Historisk bakgrunn

Under Wienerkongressen som ble holdt etter Napoleonskrigene, oppsto det tyske forbund.^[1] Dette var et statsforbund av selvstendige stater, altså ingen føderasjon. Preussen var en av de viktigste statene i forbundet, men engasjerte seg i begynnelsen ikke for noen ytterligere integrasjon av forbundsstatene. Etter en tid vokste imidlertid også Preussen inn i det tyske fellesskap, og landet tok deretter en ledende rolle i forbundet. Dette er utgangspunktet for den senere utvikling av tysk skattevesen og skatterett.^[1]

I 1820 opphevet Preussen alle direkte skatter, bortsett fra inntektsskatt. Dette medførte at bare den som tjente penger, måtte betale skatt. Samtidig var det bare de som betalte skatt som fikk stemmerett. Konkret medførte dette den prøyssiske treklassestemmeretten.^[1]

På det generelle plan pekte revolusjonen i Tyskland i 1848 fremover mot en samling av den tyske nasjon, og det samme gjorde utvidelsen av tollforbundet i 1842.^[1]

Statssekretærer i det keiserlige riksfinanskontoret 1880–1918

Johannes von Miquel innførte inntektsskatt og formuesskatt i Preussen.

Ved rikssamlingen i 1871 var delstatenes skattesystemer, forvaltningssystemer og regler for saksbehandling, innbyrdes meget forskjellige. I de sørlige delstatene Bayern og Württemberg var det på 1800-tallet etablert selvstendige og effektive skatteetater, med faglig skolerte saksbehandlere.^[2] I landets nordlige delstater fantes det ikke egne skatteetater; der ble skattene fastsatt av folkevalgte takseringskommisjoner og beskatningen foregikk på kommuneplan. Utdannede offentlig ansatte saksbehandlere fantes ikke.

Den føderale forfatning i keiserriket fra 1871, ga delstatene en sterk stilling i forholdet til den føderale stat.^[3] Bismarck mente at føderalstaten skulle finansieres som «en spisegjest hos delstatene» («Ein Kostgänger der Einzelnstaten»).^[2]

Føderalstaten utskrev ikke direkte skatter av borgernes inntekter, men fikk noe inntekter av indirekte skatter, for eksempel tollavgifter.^[2] Det meste av det føderale budsjettet ble dekket over delstatenes budsjetter.

De føderale finansspørsmål ble behandlet av rikskanslerens kontor, i begynnelsen ledet av en understatssekretær.^[2] Siden ble det opprettet et eget finanskontor (tysk: Reichsschatzamt) ledet av en statssekretær. Statssekretæren ble imidlertid lenge behandlet som en underordnet av Preussens finansminister.^[3]

Den såkalte Frankensteinske klausul fra 1879, skulle bremse på føderalstatens inntekter og utvikling.^[4] Bestemmelsen ble vedtatt som et kompromiss mellom føderalstaten representert ved Bismarck, og konservative politikere fra sør, blant dem Georg Arbogast von und zu Franckenstein fra Bayern. Klausulen innebar at føderalstatens nettoinntekter av toll og tobakkavgifter som oversteg 130 millioner riksmark, skulle videreføres til de tyske delstatene, etter folketall. Den franckensteinske klausul ble opphevet i 1904 under finansminister Hermann von Stengel.^[5] Loven som opphevet Den frankensteinske klausul fikk tilnavnet Lex Stengel (Stengels lov), etter initiativtakeren.

Johannes von Miquel var den første prøyssiske finansminister (1890 til 1901).^[2] Den omfattende finans- og skattereform 1891–1893 som han ledet, fikk stor innvirkning på det prøyssiske og senere det føderale tyske skattesystemet. Miquel innførte i Preussen en progressiv inntektsskatt,^[6] samt formuesskatt, og han flyttet beskatningen av næringslivet fra staten til kommunene.

Ved riksfinansreformen i 1906^[6] fikk føderalstaten innføre arveavgift og i 1913 dessuten eiendomsskatt og formuesskatt.^[2]

Statssekretær riksfinanskontoret (Reichsschatzamt)
Nr.	Navn	Bilde	Leveår	Tiltredelsesår	Fratredelsesår	Parti	Rikskansler Leder av det folkevalgte råd (Rat der Volksbeauftragten)
1	Adolf Heinrich Wilhelm Scholz		1833–1924	1880	1882	-	Bismarck
2	Emil von Burchard		1836–1901	1882	1886	-	Bismarck
3	Karl Rudolf Jacobi		1828–1903	1886	1888	-	Bismarck
4	Helmuth von Maltzahn		1840–1923	1888	1893	Deutschkonservative Partei	Bismarck
5	Arthur von Posadowsky-Wehner		1845–1932	1893	1897	Freikonservative Partei	Bismarck Leo von Caprivi Hohenlohe-Schillingsfürst
6	Max Franz Guido von Thielmann		1846–1929	1897	1903	-	Hohenlohe-Schillingsfürst
7	Hermann von Stengel		1837–1919	1903	1908	-	Bülow
8	Reinhold Sydow		1851–1943	1908	1909	-	Bülow
9	Adolf Wermuth		1855–1927	1909	1912	-	Bethmann Hollweg
10	Hermann Kühn		1851–1937	1912	1915	-	Bethmann Hollweg
11	Karl Helfferich		1872–1924	1915	1916	-	Bethmann Hollweg
12	Siegfried von Roedern		1879–1954	1916	1918	-	Bethmann Hollweg Michaelis Hertling Baden
13	Eugen Schiffer^[7]		1860–1954	1918	1919	-	Ebert Leder av det folkevalgte råd (Rat der Volksbeauftragten): Ebert Haase Scheidemann

Finansministre i Weimarrepublikken 1918–1933

Utdypende artikkel: Den Erzbergerske riksfinansreform

Matthias Erzberger var den største reformator av tysk skattevesen på 1900-tallet. Han ble drept i 1921 i et politisk attentat. Her til venstre sammen med parlamentsmedlem Eduard David.

Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-2005-0166 / CC-BY-SA

Hyperinflasjon: pengetransport i 1923 måtte foregå med store vesker for alle sedlene.

Foto: Georg Pahl, Deutsches Bundesarchiv, Bild 102-00133 / CC-BY-SA

Etter novemberrevolusjonen i 1918 startet arbeidet med en finansreform i Tyskland. Landets utenlandsgjeld var tredoblet sammenliknet med nivået før krigen. Samtidig krevde seiersmaktene at Tyskland fjernet tollbarrierene og det førte til lavere inntekter for staten. Finansminister Matthias Erzbergers finans- og skattereform fra 1919/1920 la lovgivningskompetansen og innfordringen av de viktigste skattene, til den føderale staten. I tillegg ble det innført et skattesystem med sterkt progressive skatter. Det skulle bli den betydeligste reform i tysk finanshistorie på 1900-tallet.^[8]

Effekten av de økte skatteinntektene til staten, ble imidlertid sterkt redusert av hyperinflasjonen, i perioden 1922 til 1923. Den økonomiske krise på 1920-tallet førte til en redusert nasjonalinntekt for Tyskland, økt arbeidsledighet og et betydelig underskudd i finansbudsjettet. Deflasjonspolitikken som ble ført, forsterket denne utvikling. Med innføringen av sysselsettingsprogrammet i 1932 fulgte også en kursendring i retning av en ekspansiv finanspolitikk. Denne kurs ble fulgt også i den nasjonalsosialistiske periode.

Riksfinansminister
Nr.	Navn	Bilde	Leveår	Tiltredelsesår	Fratredelsesår	Parti	Regjering
1	Eugen Schiffer		1860–1954	1919	1919	DDP	Scheidemann
2	Bernhard Dernburg		1865–1937	1919	1919	DDP	Scheidemann
3	Matthias Erzberger		1875–1921	1919	1920	Zentrum	Bauer
4	Joseph Wirth		1879–1956	1920	1921	Zentrum	Müller I, Fehrenbach, Wirth I
5	Andreas Hermes		1878–1964	1921	1923	Zentrum	Wirth II, Cuno
6	Rudolf Hilferding		1877–1941	1923	1923	SPD	Stresemann I
7	Hans Luther		1879–1962	1923	1925	Partiløs	Stresemann I, Marx I og II
8	Otto von Schlieben		1875–1932	1925	1925	DVP	Luther I
9	Luther		1879 - 1962	1925	1926	Partiløs	Luther I
10	Peter Reinhold		1877–1955	1926	1927	DDP	Luther II, Marx III
11	Heinrich Köhler		1878 - 1949	1927	1928	Zentrum	Marx IV
12	Rudolf Hilferding		1877–1949	1928	1929	SPD	Müller II
13	Paul Moldenhauer		1876 - 1947	1929	1930	DVP	Müller II, Brüning I
14	Hermann Dietrich		1879–1954	1930	1932	DDP	Brüning I, Brüning II
15	Lutz Schwerin von Krosigk		1887–1977	1932	1933	Partiløs	Papen, Schleicher

Riksfinansminister i Det tredje rike 1933–1945

Under det tredje riket ble den føderale stat erstattet med enhetsstaten.^[1] Under det nasjonalsosialistiske diktaturet ble likevel deler av samfunnssystemet som skatterett, plikten til å holde avtaler, eiendomsrett og annen sivilrett i hovedsak opprettholdt. Uten disse elementer ville samfunnet brutt sammen. Skattesystemet og innfordringen var dermed en viktig forutsetning for opprettholdelsen av diktaturet. Skattesystemet ble imidlertid også misbrukt, noe som særlig gjaldt overfor jødene. Jødenes eiendom ble beslaglagt til fordel for statskassen, blant annet når de søkte utreisetillatelse; som motytelse for utreisetillatelse måtte jødene gi fra seg sine eiendommer. I 1938 ble jødene pålagt 20 % ekstraskatt som reaksjon på attentatet mot Ernst vom Rath.^[1]

Mot slutten av 1930-tallet var Det tredje rikes finanspolitikk først og fremst innrettet på å tjene utviklingen av næringslivet og dernest opprustingen. Skattebyråkratiet ble utbygget og skattevesenets stilling overfor borgerne ble forsterket.^[2] I domstolene fikk dette utslag ved anvendelsen av prinsippet «in dubio pro fisco» (ved tvil for skatteoppkreveren).^[1]

Fra 1939 ble finanspolitikken innrettet fullt ut for å tjene krigføringen.^[2] Under den andre verdenskrigen økte skattene og det samme gjorde statens gjeld.

En uavhengig historikerkommisjon ble i 2009 opprettet for å vurdere finansdepartementets stilling som et verktøy for makthaverne under det tredje riket.^[2]

Riksfinansminister
Navn	Bilde	Leveår	Tiltredelsesår	Fratredelsesår	Parti	Statsleder
Lutz Schwerin von Krosigk		1887–1977	30. januar 1933	23. mai 1945	NSDAP	Adolf Hitler

Finansministre i Den tyske demokratiske republikk (DDR) 1949–1990

Det offentlige finansvesen i DDR var bygget på to hovedelementer: staten skulle eie produksjonsmidlene og det skulle skje en sentral planstyring av økonomien.^[9] Statsbanken var sidestilt med finansdepartementet, i den forstand at begge var underlagt ministerrådet (regjeringen). I samsvar med den prinsippene for den demokratiske sosialisme var statsbanken ingen selvstendig bank, men styrt av staten ved regjeringen.

Det vesentligste av statens inntekter kom fra statsselskapene (VEB), sammenliknet med disse inntektene betydde skatteinntekter fra private svært lite.^[1]

Befolkningens innsikt i statsfinansene var begrenset. Den første gangen offentligheten fikk kunnskap om at staten delvis var finansiert med lån, var da finansminister Ernst Höfner i 1989 svarte på spørsmål om dette i Folkekammeret.^[10]

Finansminister
Nr.	Navn	Bilde	Leveår	Tiltredelsesår	Fratredelsesår	Parti	Regjeringssjef	President/ leder av Statsrådet/ Folkekammerets president
1	Hans Loch		1898–1960	11. oktober 1949	26. november 1955	LDPD	Ministerpresident: Otto Grotewohl	President: Wilhelm Pieck.
2	Willy Rumpf		1903–1902	26. november 1955	12. desember 1966	SED	Otto Grotewohl Leder av ministerrådet: Willi Stoph	Wilhelm Pieck Leder av Statsrådet: Walter Ulbricht
3	Siegfried Böhm		1928–1980	12. desember 1966	5. mai 1980	SED	Horst Sindermann Willi Stoph	Walter Ulbricht Willi Stoph Erich Honecker
4	Werner Schmieder		1926–	5. mai 1980	26. juni 1981	SED	Willi Stoph	Erich Honecker
5	Ernst Höfner		1929–2009	26. juni 1981	7. november 1989	SED	Willi Stoph	Erich Honecker Egon Krenz
6	Uta Nickel		1941–	18. november 1989	12. april 1990	SED	Hans Modrow	Egon Krenz Manfred Gerlach
7	Walter Romberg		1928–2014	12. april 1990	16. august 1990	SPD	Ministerpresident: Lothar de Maizière	Folkekammerets president: Sabine Bergmann-Pohl^[11]
8	Werner Skowron		1943–	16. august 1990	2. oktober 1990	CDU	Lothar de Maizière	Sabine Bergmann-Pohl

Forbundsfinansministre i Forbundsrepublikken Tyskland

Under alliert okkupasjon

Okkupasjonsmaktene regjerte Tyskland gjennom det allierte kontrollråd og innførte det hardeste skattetrykk i Tyskland noensinne. Kontrollrådet hadde kontor i bygningen Berlins kammerrett, navnet på bygningen og institusjonen Berlin høyesterett.

Da Tyskland kapitulerte 7. og 8. mai 1945 opphørte staten i praksis å eksistere, og de fire okkupasjonsmaktene overtok ledelsen av landet.^[12] For denne ledelsen gjaldt det to grunnprinsipper: hver av de øverstkommanderende, Eisenhower, Montgomery, Zjukov og Tassigny var innenfor sitt lands okkupasjonssone, kun ansvarlig overfor sine egne regjeringer. I saker som gjaldt hele Tyskland opptrådte de fire som et kollektivt beslutningsorgan, det allierte kontrollrådet. Beslutningene i rådet måtte treffes enstemmig.^[13] En rekke beslutninger om skatter ble truffet i enstemmige vedtak i kontrollrådet.^[14]

Sakene for kontrollrådet ble forberedt av de alliertes nestkommanderende, Clay, Sokolovskij, Robertson og Koeltz.^[12] Under disse oppsto det et stort byråkrati, organisert i tilsammen tolv direktorater. Direktørstillingene skiftet med jevne mellomrom mellom de fire okkupasjonsmaktene.

Det enhetlige føderale skattevesen som var opprettet i 1919, ble som resten av statsforvaltningen oppløst i 1945. De ansatte i skattevesenet fortsatte imidlertid sitt arbeid under ledelse av de allierte okkupasjonsmaktene.^[2] I denne perioden gjennomførte det allierte kontrollrådet den sterkeste beskatning i Tyskland noensinne.^[2] I mars 1948 trakk Sovjetunionen seg fra kontrollrådet som protest mot Sekslandskonferansen i London og i juni samme år startet Berlinblokaden.

Tyskland innførte i 1948 Deutsche Mark til erstatning for Reichsmark. Etter denne reformen fulgte en betydelig økonomisk oppgangstid for landet.

Selvstendig stat fra 1949

Forbundsrepublikken Tyskland ble etablert med sin grunnlov i mai 1949, og den første regjering Adenauer I, i september samme år. Grunnloven delte retten til beskatning mellom den føderale staten og delstatene.^[15] Det ble etablert atskilte skattemyndigheter i det føderale Tyskland og i hver enkelt delstat. Denne arbeidsdelingen har ført til et relativt komplisert skattesystem som imidlertid siden har vært gjenstand for reformer.

Finansminister Fritz Schäffer brukte mye av sin åtteårige tjenestetid fra 1949 til 1957 til å behandle konsekvensene av det nasjonalsosialistiske styret og sikringen av den tyske valutaens verdi. Det skjedde gjennom en streng budsjettpolitikk.^[2] En planlagt, gjennomgripende «organisk skattereform» ble ikke gjennomført. En viktig enkeltstående reform har likevel vært innføringen av omsetningsavgiften i 1967. Tysklands omsetningsavgift er en sisteleddsavgift, altså en merverdiavgift.^[16]

Den tidligere deling mellom et departement for statens eiendeler (tysk: Bundesschatzministerium) og ett finansdepartement, er forlatt til fordel for bare ett departement, finansdepartementet.^[2]

Etter Tysklands gjenforening

Tyskland hadde riksmark inntil 1948

Forbundsrepublikken Tyskland innførte Deutsche Mark i 1948

Tyskland innførte euro i 2002 (elektronisk fra 1999)

Etter Tysklands gjenforening fikk Treuhandanstalt oppgaven med å avvikle eller privatisere den såkalte Volkseigentum fra DDR-tiden.^[1] Treuhandanstalt ble oppløst i 1994. Allerede fra 1990 hadde det gjenforente Tyskland ett skattesystem for hele landet.

Forbundsminister for finans
Nr.	Navn	Bilde	Leveår	Parti	Tiltredelsesår	Fratredelsesår	Regjering
1	Fritz Schäffer		1888–1967	CSU	20. september 1949	29. oktober 1957	Adenauer I Adenauer II
2	Franz Etzel		1902–1970	CDU	29. oktober 1957	14. november 1961	Adenauer III
3	Heinz Starke		1911–2001	FDP	14. november 1961	19. november 1962	Adenauer IV
4	Rolf Dahlgrün		1908–1969	FDP	13. desember 1962	28. oktober 1966	Adenauer V Erhard I
5	Kurt Schmücker		1919–1996	CDU	28. oktober 1966	30. november 1966	Erhard II
6	Franz Josef Strauß		1915–1988	CSU	2. desember 1966	20. oktober 1969	Kiesinger
7	Alexander Möller		1903–1985	SPD	22. oktober 1969	13. mai 1971	Brandt I
8	Karl Schiller		1911–1994	SPD	13. mai 1971	7. juni 1972	Brandt I
9	Helmut Schmidt		1918–2015	SPD	7. juni 1972	16. mai 1974	Brandt I Brandt II
10	Hans Apel		1932–2011	SPD	16. mai 1974	15. februar 1978	Schmidt I Schmidt II
11	Hans Matthöfer		1925–2009	SPD	16. februar 1978	28. april 1982	Schmidt II Schmidt III
12	Manfred Lahnstein		1937–	SPD	28. april 1982	1. oktober 1982	Schmidt III
13	Gerhard Stoltenberg		1928–2001	CDU	4. oktober 1982	21. april 1989	Kohl I Kohl II Kohl III
14	Theodor Waigel		1939–	CSU	21. april 1989	27. oktober 1998	Kohl IV
15	Oskar Lafontaine		1943–	SPD	27. oktober 1998	18. mars 1999	Schröder I
16	Hans Eichel		1941–	SPD	12. april 1999	22. november 2005	Schröder I Schröder II
17	Peer Steinbrück		1947–	SPD	22. november 2005	28. oktober 2009	Merkel I
18	Wolfgang Schäuble		1942–	CDU	28. oktober 2009	24. oktober 2017	Merkel II Merkel III
19	Olaf Scholz		1958–	SPD	14. mars 2018	8. desember 2021	Merkel IV
20	Christian Lindner		1979–	FDP	8. desember 2021	sittende	Scholz