Åpne hovedmenyen
Medlemmer av riksdagsgruppen til Deutschkonservative Partei (fra venstre mot høyre): Rudolph Wichmann, Otto Theodor von Seydewitz, Helmuth von Moltke, Graf Konrad von Kleist-Schmenzin, Otto von Helldorff, Karl Gustav Ackermann.

Deutschkonservative Partei var et konservativt politisk parti i det tyske keiserrike. Partiet eksisterte fra 1876 til 1918. Det oppnådde sitt beste riksdagsvalg i 1881, da det fikk inn 50 av 397 medlemmer av Riksdagen.

HistorieRediger

Partiet ble grunnlagt den 7. juni 1876 av adelige, jordeiere, tilhengere av regjeringen til Otto von Bismarck (deriblant Helmuth von Moltke), tradisjonsorienterte protestanter og kristen-sosiale.[1] Det ønsket å utvikle den nyvunne nasjonale enhet fra 1871 på riksforfatningens grunn.[1]

Deutschkonservative Partei ble generelt ansett å representere junkerne i Ostelbien og Kirken i den gammelprøyssiske union, og hadde sin politiske styrke i de prøyssiske Landdagene, hvor treklassestemmeretten ga elitene på landsbygden en uforholdsmessig stor makt. Partiet arbeidet på grunnlag av en kristen livsanskuelse og ønsket å drive nasjonal politikk, fremme landbrukets og industriens interesser, og kolonipolitikk. Det motarbeidet sosialdemokrati og anarkisme.

Partiet oppnådde sitt beste resultat ved riksdagsvalget i 1881, da det oppnådde 16,1 % av stemmene og fikk 50 av 397 riksdagsmedlemmer.[2] Deretter mistet partiet stadig innflytelse i Riksdagen, parallelt med at sosialdemokratene vant frem.[1] Samtidig hadde det vanskelig for å samarbeide med mellompartiene, og sprengte Bülows nasjonale koalisjon i 1909.

Etter revolusjonen i 1918 ble partiet oppløst, men fortsatte sin virksomhet i det såkalte tysk-nasjonale folkepartiet.[1]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d «Tysk-konservativa partiet». Nordisk familjebok, Runebergprosjektet. 1920. 
  2. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Politische Partizipation - Wahlergebnisse nach ideologischen Lagern». www.bpb.de. Besøkt 19. juli 2016.