Deutschkonservative Partei
Deutschkonservative Partei var et konservativt politisk parti i det tyske keiserrike. Partiet eksisterte fra 1876 til 1918. Det oppnådde sitt beste riksdagsvalg i 1881, da det fikk inn 50 av 397 medlemmer av Riksdagen.
Deutschkonservative Partei | |||
|---|---|---|---|
 Medlemmer av riksdagsgruppen til Deutschkonservative Partei (fra venstre mot høyre): Rudolph Wichmann, Otto Theodor von Seydewitz, Helmuth von Moltke, Graf Konrad von Kleist-Schmenzin, Otto von Helldorff, Karl Gustav Ackermann. | |||
| Land | Det tyske keiserrike | ||
| Grunnlagt | 7. juni 1876 | ||
| Nedlagt | 9. november 1918 | ||
| Forgjenger | Konservative Partei | ||
| Etterfølger | Deutschnationale Volkspartei | ||
| Hovedkvarter | Berlin | ||
| Ideologi | Tradisjonalistisk konservatisme proteksjonisme preussisk nasjonalisme monarkisme | ||
| Politisk posisjon | Høyresiden | ||
Historie rediger
Partiet ble grunnlagt den 7. juni 1876 av adelige, jordeiere, tilhengere av regjeringen til Otto von Bismarck (deriblant Helmuth von Moltke), tradisjonsorienterte protestanter og kristen-sosiale.[1] Det ønsket å utvikle den nyvunne nasjonale enhet fra 1871 på riksforfatningens grunn.[1]
Deutschkonservative Partei ble generelt ansett å representere junkerne i Ostelbien og Kirken i den gammelprøyssiske union, og hadde sin politiske styrke i de prøyssiske Landdagene, hvor treklassestemmeretten ga elitene på landsbygden en uforholdsmessig stor makt. Partiet arbeidet på grunnlag av en kristen livsanskuelse og ønsket å drive nasjonal politikk, fremme landbrukets og industriens interesser, og kolonipolitikk. Det motarbeidet sosialdemokrati og anarkisme.
Partiet oppnådde sitt beste resultat ved riksdagsvalget i 1881, da det oppnådde 16,1 % av stemmene og fikk 50 av 397 riksdagsmedlemmer.[2] Deretter mistet partiet stadig innflytelse i Riksdagen, parallelt med at sosialdemokratene vant frem.[1] Samtidig hadde det vanskelig for å samarbeide med mellompartiene, og sprengte Bülows nasjonale koalisjon i 1909.
Etter revolusjonen i 1918 ble partiet oppløst, men fortsatte sin virksomhet i det såkalte tysk-nasjonale folkepartiet.[1]
Referanser rediger
- ^ a b c d «Tysk-konservativa partiet». Nordisk familjebok, Runebergprosjektet. 1920.
- ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Politische Partizipation - Wahlergebnisse nach ideologischen Lagern». www.bpb.de. Besøkt 19. juli 2016.