Treklassestemmeretten

Treklassestemmeretten (tysk: Dreiklassenwahlrecht) var en ordning for indirekte valg, som ble innført av Fredrik Vilhelm IV av Preussen i 1849. Ordningen gjaldt valgene til Preußisches Abgeordnetenhaus som var andrekammeret, eller underhuset i den prøyssiske Landdagen.

Fordelingen av valgmenn i 1849. A: Prosentandel av stemmeberettigede, B: Antall stemmeberettigede, C: 1. valgomgang, D: Antall valgmenn, E: 2. valgomgang.

De stemmeberettigede ble inndelt etter forskjellig skattbar inntekt i tre klasser, som hver fikk likt antall valgmenn. Ordningen favoriserte de med høyest inntekt. I 1908 omfattet den øverste klassen som besto av de med høyest inntekt, bare 4 % av befolkningen. Den klassen som besto av de med lavest inntekt, og som ble tildelt en tredel av valgmennene, representerte 82 % av befolkningen. Valgordningen favoriserte dessuten de landlige valgretsene øst i landet.[1]

Stemmeretten til underhuset var bygd opp etter modell av systemet i Rhinprovinsen, hvor det i 1845 ble etablert et treklassesystem på lokalt nivå. I kommunalvalget i Essen førte dette til at Alfred Krupp kunne regjere hele bystyret med støtte fra bare en tredjedel av representantene.[trenger referanse]

Etter novemberrevolusjonen i 1918 ble treklassestemmeretten avskaffet av sosialdemokratene i Fristaten Preussen.[1]

Referanser

rediger
  1. ^ a b Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Kaiserreich». www.dhm.de (tysk). Besøkt 5. januar 2024.