Bernhard von Bülow

tysk diplomat og politiker
Bernhard von Bülow
Bundesarchiv Bild 146-2004-0098, Bernhard Fürst von Bülow.jpg
Bernhard von Bülow
FødtBernhard Heinrich Martin Karl von Bülow
3. mai 1849[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Klein FlottbekRediger på Wikidata
Død28. oktober 1929[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (80 år)
Roma[5]Rediger på Wikidata
Gravlagt Nienstedten gravlund, HamburgRediger på Wikidata
Far Bernhard Ernst von BülowRediger på Wikidata
Søsken Alfred von Bülow, Adolf von BülowRediger på Wikidata
Utdannet ved Université de Lausanne, Ernst-Moritz-Arndt-Universität GreifswaldRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Diplomat
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Medlem av Det prøyssiske vitenskapsakademietRediger på Wikidata
Utmerkelser
12 oppføringer
Ridder av ordenen Det gylne skinn, Den sorte ørns orden, Andreasordenen, Den württembergske kroneorden, Den wendiske krones husorden, Hubertusordenen, Rutekronens husorden, Elefantordenen, Serafimerordenen, Annunziataordenen, æresdoktor ved Königsbergs universitet, æresdoktor ved Universitetet i MünsterRediger på Wikidata
Preussens utenriksminister 
1897–1900
ForgjengerBaron Adolf Hermann Marschall von Bieberstein
EtterfølgerTheobald von Bethmann-Hollweg
Statssekretær for utenrikssaker
1897–1900
ForgjengerBaron Adolf Marschall von Bieberstein
EtterfølgerOswald von Richthofen
Preussens ministerpresident
1900–1909
ForgjengerChlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst
EtterfølgerTheobald von Bethmann Hollweg
Tysklands kansler
1900–1909
ForgjengerChlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst
EtterfølgerTheobald von Bethmann Hollweg
Signatur
Bernhard von Bülows signatur

Bernhard Heinrich Karl Martin von Bülow (født 3. mai 1849 i Klein Flottbek i Altona i Holstein, død 28. oktober 1929 i Roma) var en tysk politiker. Han var statssekretær og dermed leder av utenriksdepartementet, fra 1897 til 1900, og deretter rikskansler fra 1900 til 1909.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Bernhard von Bülow ble født inn i adelsslekten Bülow fra Mecklenburg.[6] Han var sønn av utenriksminister Bernhard Ernst von Bülow.

Hans grandonkel Heinrich von Bülow, var prøyssisk ambassadør i Storbritannia fra 1827 til 1840, og giftet seg med en datter av Wilhelm von Humboldt.

Bernhard von Bülow var gift med prinsesse Maria Anna Zoë Rosalia di Camporeale, stedatter av den italienske statsminister Marco Minghetti.[6]

KarrièreRediger

Bernhard von Bülow tjenestegjorde i sin ungdom som frivillig i den fransk-tyske krig. Etter krigen gikk Bernhard von Bülow inn i diplomatiet og ble legasjonssekretær i Paris, St. Petersburg og București. I 1888 ble han utnevnt til minister i București og i 1893 til Tysklands ambassadør i Roma.[7]

I 1897 ble han utnevnt av keiser Vilhelm II til statssekretær i utenriksdepartementet.[7] Hans fremste oppgave som utenriksminister var knyttet til den tyske kolonialpolitikken. Tyskland utvidet i denne perioden sine kolonibesittelser, blant annet være von Bülows innsats. Han klarte i 1899 gjennom diplomatiske forhandlinger å kjøpe øygruppene Mariannene og Karolinene fra Spania for 25 millioner pesetas og innlemme dem i det tyske kolonialveldet.[7] Og ved Samoa-overenskomsten ble Tyskland herre over den viktigste av Samoa-øyen.[7] For dette ble han utnevnt til greve (Graf).[7]

Keiser Vilhelm II utnevnte i oktober 1900 von Bülow til ny rikskansler da fyrst Hohenlohe gikk av.[7] Bülow beholdt kanslerembetet i ni år. Han klarte under vanskelige forhold å holde sammen en regjeringsblokk bestående av konservative og liberale ved en sterk evne til kompromiss og forhandling. Han huskes som kansler best for sin aktive utenrikspolitikk og sitt engasjement for Tysklands kolonialpolitikk; dette engasjementet fortsatte også etter at han fratrådt som kansler. Bülow var en av de drivende kreftene bak Tysklands koloni i Kina (Kiautschou).

I 1905 ble greve von Bülow opphøyd til fyrste (Fürst) for sin innsats, først og fremst for den tyske utenrikspolitikk.

Sommeren 1909 mislyktes von Bülows regjeringskoalisjon med å få igjennom budsjettforslaget i den tyske riksdag. Bülow ble nødt til å fratre, og han forlot rikskanslerposten 14. juli 1909.[8]

Årene 1914–1915 var Bülow på nytt Tysklands ambassadør i Roma, denne gang med det uttalte oppdrag å overtale Italia til å slutte seg til sentralmaktene. Men han mislyktes med dette, og i april 1915 gikk Italia inn i første verdenskrig på de alliertes side. Bülow anså imidlertid at han hadde fått et håpløst oppdrag.

Da Theobald von Bethmann-Hollweg ble nødt til å fratre som rikskansler i juli 1917 var det mange som håpet på at von Bülow igjen skulle få bli rikskansler, men Wilhelm II valgte i stedet Georg Michaelis som ny kansler.

Etter krigen publiserte Bülow sine memoarer i fire tykke bind. Bøkene er et praktverk med mange bilder og faksimiler av dokument, men deres øvrige kildeverdi omdiskutert.[trenger referanse]

Fyrst Bernhard von Bülow døde 28. oktober 1929, dagen før børskrakket som var innledningen til den store depresjonen.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Bernhard Heinrich Martin Karl Furst von Bulow, biography/Bernhard-Heinrich-Martin-Karl-Furst-von-Bulow
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  3. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12368885j
  4. ^ a b GeneaStar, Bernhard Von Bülow, vonbulowb
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 30. des. 2014
  6. ^ a b Heinrich Otto Meisner (1955). «von Bülow». Neue Deutsche Biographie. Besøkt 21. juni 2015. 
  7. ^ a b c d e f «Fyrst Bülow død.». Aftenposten. 28. oktober 1929. s. 3-4. 
  8. ^ Dorlis Blume/Andreas Michaelis (2015). «Chronik 1909». Deutsches Historisches Museum, Berlin. Besøkt 6. august 2017. «Theobald von Bethmann Hollweg wird neuer Reichskanzler. Er tritt damit die Nachfolge Bernhards Fürst von Bülow an, der nach dem Ende des "Bülow-Blocks" in der Auseinandersetzung um die Reichsfinanzreform im Juni um seine Entlassung aus dem Amt gebeten hatte.» 


Forgjenger:
 Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst 
Preussens ministerpresident
Etterfølger:
 Theobald von Bethmann-Hollweg