Deflasjon

Deflasjon er reduksjon i det generelle prisnivået på varer og tjenester. En årsak kan være en minking av pengemengden i forhold til varer og tjenester, som i sin tur øker pengenes markedsverdi eller kjøpekraft. I tillegg vil mindre penger gjøre pengene vanskeligere å tjene (reduserte lønninger, oppsigelser), som fører til at låntakere ikke tjener nok til å betjene lånene sine. Konsekvensen er vanligvis at låntakere må selge unna investeringene sine, og når dette skjer i stor skala i et marked, vil markedsprisene kollapse. Dette gir stor profitt for de med penger som kan kjøpe investeringene billig. Det motsatte av deflasjon er inflasjon.

ÅrsakerRediger

For å forstå hvordan pengemengden kan minke må man først forstå hvordan pengene kom i eksistens i utgangspunktet. Det skjer ved utlån, enten det er penger fra sentralbanken (kontanter), eller kreditt fra bankene. Penger er i all enkelthet et gjeldsbevis, og ved hver nedbetaling av lån vil derfor penger "forsvinne". Men fordi nye lån stadig taes opp er ikke endringene så merkbare med mindre det skjer noe som dramatisk endrer balansen mellom disse to faktorene. Fordi ca. 90% av pengemengden vår er kreditt fra bankene, forårsakes inflasjon/deflasjon hovedsakelig av banksystemet.[trenger referanse]

Deflasjon forårsakes eller forsterkes når:

  • Sentralbanken øker styringsrenten, som igjen øker bankenes rentenivå og gjør at færre tar opp nye lån.
  • Staten reduserer statsgjelden.
  • Basel-komiteen hever kapitalkravet for bankene, som gjør at bankene kan låne ut mindre, og i noen tilfeller må kreve inn utestående lån.
  • En bank går konkurs, noe som umiddelbart sletter all kreditten (pengene) banken har laget.
  • Utenlandske aktører kjøper et lands valuta og gjør pengene utilgjengelig for landets marked.
  • høyere avkastning i finansmarkedet enn investeringsmarkedet. En allerede eksisterende deflasjon kan gi forventninger om fortsatt deflasjon. Dette gir forventninger om redusert avkastning på realkapital (investeringer betalt for i penger), i større grad enn det forventes redusert avkastning på innskudd og verdipapirer som obligasjoner, aksjer, på kort sikt. Kort sagt utsettes alle kjøp fordi fallende priser gjør det mer lønnsomt å sette pengene i banken eller aksjer.

Negative konsekvenserRediger

I økonomi snakkes det om at deflasjon er negativt. Deflasjon måles i fallende priser, og priser som faller over tid kommer som regel av minst én av to årsaker:

  1. Økt produksjon: når produksjonen (tilbudet) øker i forhold til etterspørselen er det flere kjøpere som deler produksjonskostnadene. Dette er bra fordi det er slik velstanden i et land øker, og forklarer hvordan luksusvarer som bil, datamaskin og flyreiser som kun de rike hadde råd til ble allemannseie.
  2. Minket pengemengde: når det finnes mindre penger i markedet, vil markedet kompensere ved å senke både priser og lønninger. Det store problemet er at fordi pengene ble skapt ved utlån, vil en minket pengemengde gjøre det vanskeligere for alle, og umulig for en andel av lånetakerne, å betale tilbake lånene sine. Det finnes rett og slett ikke nok penger til at alle kan betale lånene tilbake. Dette igjen fører til at bedrifter går konkurs og arbeidsledigheten øker. Under den store depresjonen i 1930-årene hvor USAs pengemengde sank med 1/3 tømte melkeprodusentene ut tusenvis av liter melk fordi pengene til å kjøpe for ikke fantes. For å unngå dette har myndighetene et inflasjonsmål.

NorgeRediger

Norge hadde en kraftig vedvarende deflasjon mellom 1920 og 1933 som var villet (paripolitikk). Årsaken til denne deflasjonen var at den norske stat ønsket å bringe kronekursen tilbake på parikurs gullverdi. Resultatet ble redusert konkurransedyktighet på eksport, billigere import, konkurser, arbeidsledighet, bankkrise med kontoinnehavere som mistet sine innskudd, redusert mulighet for kreditt, og selvforsterkende deflasjon. Da parikurs ble nådd, ga andre land slipp på sin paripolitikk, og Norge fulgte etter, men først etter å ha vært igjennom det andre land fryktet.[klargjør]

I 2002–2003 opplevde Norge igjen deflasjon, siden landet er sterkt påvirket av energipriser. Ettersom tjenester har økt sin andel av tilbudssiden i økonomien[klargjør] er tilbudssiden blitt mindre sårbar for økte energipriser. Økt energiforbruk i husholdningene har derimot gjort disse mer sårbar for økte energipriser. Mens økte energipriser i 1970-årene ga inflasjon (stagflasjon), har økte energipriser på 2000-tallet bidratt til reduksjon i annet forbruk hos husholdningene. Av denne grunn har Norges Bank og Statistisk sentralbyrås egne konsumprisindekser blitt justert for endringer i energipriser, KPI-JAE.

Selv om Norge etter oljeprisfallet hadde en kraftig innstramming i økonomien som ga negativ vekst i BNP i 1987, hadde vi ikke deflasjon. Det utløste heller ikke inflasjon at de privateide bankene DnB, Kredittkassen og Fokus Bank gikk konkurs i 1992/1993, før staten overtok eierskapet i en periode.