Kreditt (av latin credere, "å tro") betyr at en av partene i et gjensidig forpliktende kontraktsforhold får utsatt plikten til å prestere sin ytelse, i forhold til det tidspunktet avtalemotparten leverer sin ytelse. Kreditt brukes mest som begrep for lån av penger, og kjøp av ting på avbetaling, slik at betalingsplikten utsettes. Der det skjer forhåndsbetaling vil det imidlertid også foreligge kreditt, men da til fordel for selgeren av varene. Den som yter kreditt kalles gjerne kreditor, mens den som mottar kreditt kalles debitor.

Kreditt lagd i banksystemetRediger

 
Pengemengden i Norge 1995–2009. Lilla er kreditt fra bankene, blå er penger fra sentralbanken.

Fraksjonsreservesystemet ga bankene evnen til å lage kreditt ved utlån fordi publikum bruker bankenes kreditt til transaksjoner (betalinger, overføringer) fremfor å kreve kontanter (som kun sentralbanken kan utstede). Kreditt i banksystemet, dvs. bankinnskudd, er bokføring hos bankene som viser hvor mye hver kontohaver har krav på fra banken (ikke hva banken har).

For at publikum skal kunne ta ut innskudd som kontanter eller overføre til andre banker er bankene pålagt kapitaldekning på minst 8 prosent i forhold til utlån (lagd kreditt). Om alle kontoinnehaverne prøvde å ta ut pengene sine på én gang vil bankene bare kunne utbetale det de har i kapitaldekning og gå konkurs. Banksystemet baserer seg på at publikum i minst mulig grad krever kontanter, men bruker kreditt til transaksjoner.

Bankinnskudd utgjør nær 92 prosent av den totale pengemengden (M2), mynt og sedler 2,7 prosent. Penger fra sentralbanken kalles basispengemengden (M0).

Inflasjon og deflasjonRediger

Fordi 92 prosent av pengemengden er kreditt i banksystemet som lages når banken utsteder lån og slettes når lån nedbetales, er inflasjon og deflasjon hovedsakelig drevet av gjeldsvekst. Om landet har økt gjeldsvekst i forhold til produksjon av varer vil landet oppleve inflasjon. Om total mengde lån i landet nedbetales raskere enn nye lån tas opp er resultatet deflasjon.

Gjeldsveksten på sin side styres av publikums lånevillighet (dvs. rentenivået) og bankenes villighet til utlån (som innebærer risiko).


Lover og reglerRediger

BoliglånRediger

Med hjemmel i finansforetaksloven § 1-7 fastsatte Finansdepartementet 15. juni 2015 en midlertidig forskrift om krav til nye utlån med pant i bolig.[1] Boliglånsforskriften stiller krav til lånets belåningsgrad, avdragsbetaling, kundens betjeningsevne og gjeld i forhold til inntekt. Bankene kan gi en viss andel lån som ikke oppfyller alle kravene i forskriften.

  • Maksimal belåningsgrad, nedbetalingslån - 85 %
  • Maksimal belåningsgrad, rammelån - 60 %
  • Maksimal gjeldsgrad - 500 %
  • Maksimal andel lån som kan gå utover kravene per kvartal - 10 % (8 % i Oslo)
  • Maksimal belåningsgrad, sekundærbolig i Oslo - 60 % [2]

Finansdepartementet sendte 10. september 2019 et forslag fra Finanstilsynet om å endre og videreføre boliglånsforskriften ut på høring. Finansdepartementet har fastsatt en ny boliglånsforskrift 1. januar 2020. Kravene i dagens boliglånsforskrift videreføres i den nye forskriften som skal gjelde frem til 31. desember 2020. [3]

Den eneste endringen er at saldo på BSU-konto nå kan trekkes fra gjeldsbeløpet ved beregning av gjeldsgrad. Dette er en mindre justering, som gjør det mulig for boligkjøpere å fortsette å spare på BSU-kontoen.

ForbrukslånRediger

Finansdepartementet fastsatte 12. februar 2019 en midlertidig forskrift om bankenes utlånspraksis for forbrukslån, etter mønster fra boliglånsforskriften.[4] Den nye forskriften inneholder blant annet krav til:

Betjeningsevne: Bankene skal ikke yte forbrukslån dersom kunden ikke har tilstrekkelig betjeningsevne til å tåle en renteøkning på 5 prosentpoeng på samlet gjeld.

Gjeld i forhold til inntekt: Bankene skal ikke yte forbrukslån dersom kundens samlede gjeld overstiger fem ganger årsinntekt.

Avdragsbetaling: Bankene skal kreve månedlig nedbetaling av forbrukslånet. Den månedlige nedbetalingen skal utgjøre et beløp som medfører at lånet nedbetales i løpet av fem år. For rammekreditter (som f.eks. kredittkort) skal minimumsbeløpet beregnes hver måned basert på benyttet kreditt. [5]

For å sikre at bankene fortsatt skal kunne utvise skjønn i enkeltsaker, åpner forskriften for at en viss andel av bankens utlån kan bryte med enkeltkravene i forskriften. Fleksibilitetskvoten i forskriften er 5 prosent av verdien av innvilgede lån hvert kvartal.

Innvilgelse av kredittkort med ramme under 25 000 kroner er unntatt fra deler av kravene i forskriften, forutsatt at kunden ikke har andre kredittkort fra før. Forskriften er ikke til hinder for å refinansiere eksisterende gjeld, så lenge ikke lånebeløpet eller kundens totale kostnader over lånets løpetid øker. Bestemmelsene gjør ikke unntak fra finansavtalelovens regler om kredittvurdering og frarådningsplikt.

Det samlede gjeldsregisteret ble innført i 2019. Alle privatpersoner i Norge kan søke opp sin egen gjeld i gjeldsregisteret. Denne tilgangen til gjeldsregisteret medfører også at det ikke er mulig å skjule eksisterende kreditter i forbindelse med søknad om nye forbrukslån. [6]

Se ogsåRediger

Kredittindikator (K1, K2, K3)

ReferanserRediger

  1. ^ Finansdepartementet (10. september 2019). «Høring – videreføring av boliglånsforskriften». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 4. februar 2020. 
  2. ^ «Boliglånsforskriften i 2020». foxycredit.com. Besøkt 4. februar 2020. 
  3. ^ Finansdepartementet (15. november 2019). «Regjeringen viderefører boliglånsforskriften». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 4. februar 2020. 
  4. ^ «Forskrift om krav til finansforetakenes utlånspraksis for forbrukslån - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 4. februar 2020. 
  5. ^ Finansdepartementet (12. februar 2019). «Regjeringen innfører nye krav til banker som tilbyr forbrukslån». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 4. februar 2020. 
  6. ^ «Strengere krav til utlånspraksis fører til flere avslag på søknader om forbrukslån». Besøkt 4. februar 2020. 

KilderRediger