Sulitjelma gruber
Sulitjelma gruber
Sulitjelma grubers logo i 1894
Org.formAksjeselskap
Etablert1891
Opphørt21. juni 1991
HovedkontorNorge Sulitjelma
Bransjebergverk
Produkt(er)svovel, kobber og sink
Grunnlegger(e)Nils Persson
NøkkelpersonerNils Persson
Adm. dir.Friedrich Adam Vatter, Sture Persson Henning, Olaf Aabel Corneliussen, Olof Wenström, Sture Persson Henning, Julius Emil Knudsen, Holm Egeberg Holmsen, Andreas Quale, Kjell Prøys Lund, Ragnar Christoffersen, Brynjulf Raae, Torstein Blokkum, Gunnar Løvås, Tor Christoffersen
Antall ansatteMaksimalt 1 750 i 1913

«Adm. dir.» betyr her verksdirektør

Koordinater: 67°07′59″N 16°04′50″Ø Sulitjelma gruber var et norsk gruveselskap som utvant kobber, svovelkis og sink i Sulitjelma i Fauske kommune. Virksomheten startet med prøvedrift i 1887. Fra 1891 til 1933 var virksomheten registrert som et svensk selskap, Sulitelma Aktiebolags Gruber. I årene 1933 til 1983 var selskapet norskregistrert under navnet A/S Sulitjelma Gruber, og fra 1983 til nedleggelsen i 1991 selskapet statseid og bar navnet Sulitjelma Bergverk AS.

Funnet av kobberkis ble gjort av samiske Mons Petter rundt 1858, men på grunn av stedets svært avsidesliggende beliggenhet hersket det skepsis til at forekomstene kunne være drivverdige. Først da den svenske industrimannen og konsulen Nils Persson i 1886 fattet interesse for malmforekomstene ble det fortgang i utviklingen. I 1891 ble Sulitelma Aktiebolags Gruber stiftet. Samme år ble den smalsporede Sulitjelmabanen påbegynt. Frem til 1956 ble kobber og halvfabrikata transportert både med tog og dampskip til utskipningshavnen på Finneid. Transporten var en kostbar del av driften gjennom hele gruveselskapets historie.

Flere tekniske nyvinninger og oppfinnelser ble gjort, blant annet den såkalte knudsenprosessen og noe senere verdens første elektriske smelteovn for kobber. Også senere i verkets historie ble det gjort mange forbedringer, spesielt innen oppredning og smelting. På begynnelsen av 1900-tallet var Sulitelma Gruber den nest største industribedriften i Norge.

Sulitjelma var i starten en isolert fjellbygd bebodd kun av nybrottsmenn, men befolkningen økte raskt i takt med gruvedriften, fra cirka 50 rundt 1890 til nesten 3 000 i 1910. Boforholdene for arbeiderne var svært primitive, arbeidsforholdene harde og helseskadelige. Klasseforskjellene mellom arbeidere, stigere og funksjonærer var påtagelige. Etter det store folkemøtet på det islagte Langvatnet i januar 1907, da den første arbeiderforening stiftet, ble forholdene gradvis bedre.

Under andre verdenskrig ble Sulitjelma Gruber ansett for å være så viktig for tysk krigsindustri at produksjonen for enhver pris måtte holdes i gang. Til tross for at Gestapo visste at ansatte drev illegale aktiviteter, unnlot de å gripe inn ettersom de fryktet at arrestasjon av nøkkelpersonell ville ramme produksjonen.

Oppgangstiden etter andre verdenskrig gikk over i usikkerhet da kobberprisene gjorde et kraftig fall i 1975. Den svekkede lønnsomheten som fulgte førte til rasjonaliseringer av driften og oppsigelser. Da var det også nødvendig med store investeringer i det etterhvert gamle anlegget. Blant annet var forurensningen fra smeltehytten blitt et stadig større problem, som bare kunne løses med et kostbart renseanlegg. Omstillingstiltak ble gjort, men disse er i ettertid vurdert til å ha vært mislykkede. Gruvedriften opphørte i 1991.

I løpet av rundt 100 års drift ble det hentet ut 6 millioner tonn metall og svovel. Det aller meste var svovel. Resten var 0,47 millioner tonn kobber og 215 tonn sink, samt 282 tonn sølv og 3,7 tonn gull.

Innhold

Geologi og malmressurserRediger

 
Symbolet for kobber
 
Symbolet for gruve-
drift. Dette og symbolet over inngikk i gruve-
selskapets emblem.

Gruvevirksomheten har utnyttet erts i et såkalt ertsdistrikt, kalt «Sulitjelma ertsdistrikt», med et areal på rundt 100 km². Det er kjent 25 ertsforekomster, med en total sulfidmasse på 35 millioner tonn. Ertskroppene er tabulære (lagdelte) og elongerte (langstrakte). Den største er 1200 meter lang og 300 meter bred. Tykkelsen (mektigheten) er sjelden mer enn 5 meter, gjennomsnittlig mektighet er cirka 2 meter.[1]

Sulfidforekomstene opptrer på grensen mellom submarine basalter og overliggende sedimenter fra nyere ordovicium. Geologer antar at forekomsten er dannet ved vulkansk-eksalative (hydrotermale skorsteiner) sedimentære prosesser på havbunnen i et forkastningskontrollert basseng under en osean sammenpressing. Dannelsen av sulfidforekomstene, samt av basalter og basiske gangsvermer, har sammenheng med et underliggende gabbromassiv. Bergartene har gått gjennom en intens metamorfose og deformasjon. Denne metamorfosen har sterkt påvirket svovelkisen og sulfidmineralenes morfologi (ytre form, størrelse og struktur) og kornstørrelse.[1]

Minst 80 % av sulfidmassen består av massiv malm, rik på svovelkis (pyritt). Det er også noe kobberkis (chalkopyritt), magnetkis (pyrrhotitt), sinkblende (sfaleritt) og blyglans (galenitt). I gjennomsnitt inneholder malmen før uttak 20 % svovel, 1,8 % kobber, 0,4 % sink, samt 0,5 gram gull og 30 gram sølv per tonn malm.[1]

Ertskroppene inneholder også årer, som er inndelt i to typer:

I malmen er det også lave konsentrasjoner av en lang rekke andre mineraler.[1]

Kobberkis er et mineral bestående av grunnstoffene kobber, jern og svovel, med formelen CuFeS2. For kobberutvinning går den videre prosessen ut på å bli kvitt svovel og jern.[2] Svovelkis er et mineral som har kjemisk formel FeS2, her består videreforedlingen i å få frigjort svovel.

Mineraler fra Sulitjelma

HistorieRediger

 
Sentrale bygninger i Furulund der Sulitjelma Aksjebolags Gruber ble administrert. Administrasjonsbygget (Storkontoret) er den hvite bygningen i midten av bildet. Til høyre sees Sulitjelma jernbanestasjon.

Kobberfunn og skjerpingRediger

Fra den første svovel- og kobberkisen ble funnet til prøvedrift kom i gang tok det mange år. Hovedårsaken var de store finansielle kostnadene som var nødvendig for å kunne utnytte malmen, spesielt på grunn av den lange avstanden fra gruvefeltene til en mulig utskipningshavn. Industrimannen og konsulen Nils Persson var den som først drev og finansierte foretaket. En tid etter hans død var det svenske storbanker som var hovedaksjonærer, helt til selskapet ble norsk.

Mons Petter oppdager malmRediger

 
Göran Wahlenberg regnes som den som først beskriver Sulitjelma vitenskapelig. Imidlertid er det ikke dokumentert at han fant kobber i området.

Før gruvevirksomheten startet i Sulitjelma var stedet svært avsidesliggende. Samer hadde holdt til i fjellene rundt Sulitjelma i lange tider. Sannsynligvis er de første som beveger seg inn i området utenom samene, medlemmene av grensekommisjonen av 1762.[3] Göran Wahlenberg utførte i 1807 observasjoner og undersøkelser i Sulitjelmafjellene. Med dette ble Sulitjelmamassivet det best beskrevne fjellområdet i Skandinavia.[4] De første rydningsmenn slo seg ned rundt 1848. Disse livnærte seg av husdyr, skogsdrift, jakt og fiske, samt salg av ved.[5]

Samen Mons Andreas Petersen (1829-1886), eller bare Mons Peter, er den som for ettertiden er kjent for oppdagelse av kobber i Sulitjelma-området. Mons Peter bodde på den lille gården Skones ved Lakså ved Øvervatnet. Om somrene brukte han å ta ut tømmer fra de store furuskogene i traktene rundt Langvatnet. Han hadde da lagt merke til rustganger i fjellet.[6] I 1858 fant han noe der som han trodde var gull. Funnet tok han med til kjøpmannen Bernhard Koch på Venset, som mente at vekten neppe kunne stemme med at det var gull.[7]

Koch hadde interesse for geologi og malmfunn, men dro ikke selv opp til Langvassdalen før i 1866. Med seg hadde han lensmannen i Skjerstad, som eide området der funnstedet lå, samt minerer Ole Gundersen Moland fra Østerkløft. På denne turen ble det gjort interessante funn på Furuhaugen og Sandnesodden. Disse funnene ble lest opp på kirkebakken i Skjerstad den 27. mai 1866.[7]

Til tross for at det begynte å gå rykter om metallforekomster i Sulitjelma, skjedde det ikke noe mer før i 1876. Den sommeren fant rydningsmennene Mads Pedersen fra Solvik samt Sakarias Sørensen og Søren Larsen fra Sulitjelma enda flere malmsteiner. De tre mennene tok kontakt med Koch for å fortelle om sine funn. På denne tiden var bergkandidaten Tønnes Lassen i området, og han ble med på de videre undersøkelsene. Lassen reiste hjem til Kristiania høsten 1876, men lovet å komme tilbake neste sommer. Samme høst dannet de tre rydningsmennene og kjøpmannen et interesseforetak som de kalte «Vattenbygdens Kobberskjerp». Senere ble også Lassen med som en femte partner.[7]

Mislykket prøvedriftRediger

I mai 1877 kom Lassen tilbake til Langvassdalen. I løpet av vinteren hadde han fått grosserer Johan Martin Dahll i Kragerø til å finansiere prøvedrift av malmfunnene på Furuhaugen. Prøvedriften i Sulitjelma ble satt i gang i juli, og pågikk sammenhengende i elleve måneder. Det ble da drevet ut 60 tonn kobbermalm med et innhold av cirka 3 % kobber. Grosserer Dahll hadde stor interesse for bergverksdrift. Han hadde fra før eierinteresser i gruvene på Ødegården Verk i Bamble. Da han døde i 1877 stoppet arvingene hans videre finansiering av gruven på Furuhaugen. Hans bror Tellef Dahll var selv bergmester, og han hadde vært i Sulitjelma, sett på forekomstene og forholdene ellers, og konkludert med at gruvedrift ville være ulønnsomt. Selv om Koch hadde begynt å planlegge transportvei fra Langvassdalen og ut til havet, mente bergmester Dahll at transportveien ville være for vanskelig.[6][7] De rundt 50 personene som allerede bodde ved Langvatn hadde beskjedne krav til transportvei i forhold til moderne industri.[8]

Aktiviteten i Langvassdalen lå etter dette stille i rundt tre år, inntil ingeniør Nils Henrik Bruun fra Bergen kom på banen. Han hadde kjøpt en part i Vatenbygdens kobberskjerp fra Sørensen. Bruun drev flere stoler (loddrett gruvesjakt) etter malmgangene, satte i gang forskjellige prosjekter og arbeidet med en noenlunde fremkommelig vei ned mot Sjønstå. Malmen ble fraktet med båt på Langvatnet, videre derfra ble den fraktet på slede når det ble vinterføre ned til Sjønstå. Fra Sjønstå skulle malmen fraktes med båt over Øver- og Nedervatn til havet ved Finneid om somrene. Arbeidet med å bryte ut malm fortsatte til høsten 1884. Bruun innstilte da driften, fordi han anså transporten helt ut til havet for å være for vanskelig, selv om han kunne konstatere at det fantes malm nesten overalt og i store mengder.[6]

Deleierne i Vatenbygdens kobberskjerp var likevel optimistiske. De mente at de store malmforekomstene var drivverdige, og følgelig arbeidet de med å finne så mye og så god malm som mulig for å bevise at det var økonomisk forsvarlig å sette i gang permanent gruvedrift. Blant annet fant de et nytt stort malmfelt på sørsiden av Langvatnet, der Jakobsbakken gruve senere ble anlagt.[6]

Nils Persson kommer innRediger

 
Den svenske industriherren og konsulen Nils Persson regnes for å være skaper av Sulitjelma gruber.

Malmen fra Langvassdalen var hovedsakelig svovel med ispreng av kobber.[7] Den svenske industrimannen Nils Persson fra Helsingborg i Sverge fattet interesse for malmen fra Sulitjelma da han var hos et agenturfirma i København i 1886. Her fikk han se en prøve av svovelkis, dermed ble han satt i forbindelse med Koch på Venset. Persson fikk kjøpe gruveretighetene i Sulitjelma for 100 000 kroner. Senere samme høst fikk han rede på at den svenske gruveingeniøren Alfred Hasselbom oppholdt seg i Trondheim. Persson kontaktet Hasselbom og engasjerte ham til å reise til Sulitjelma for å inspisere gruvene. Etter befaringen returnerte Hasselbom til Helsingborg for å avlegge rapport til Persson. Han bragte med seg prøver som virket meget lovende. Til tross for at Persson ble advart om at Sulitjelma lå svært uveisomt til, var han villig til å gjøre et forsøk med gruvedrift.[6]

Hasselbom reiste tilbake til Sulitjelma den 11. februar 1887.[6][9] Med seg hadde han flere arbeidere som brøt ut malm som Persson ville ha til sitt laboratorium for undersøkelser. Malmen ble tatt ut i området som senere ble til Furulund. Hele 460 tonn malm ble fraktet med hest og slede ned til Sjønstå. Senere på våren da Øvre- og Nedrevatn ble isfritt ble malmen fraktet videre til Finneid med fembøringer (nordlandsbåter). Malmen ble losset på en seiljakt som førte den til Helsingborg. Hensikten var å få undersøkt om malmen var god nok. Utfallet av prøvene ville altså bestemme om det skulle bli fortsatt drift i Sulitjelma.[6][7]

Analysene av malmen falt så godt ut at Persson straks bestemte seg for å fortsette prøvedriften. Det ble besluttet å tilby Skånska Superfosfat Aktiebolaget gruvene, på betingelse av at de sendte en kommisjon for å undersøke forholdene i Sulitjelma. Superfosfatbolaget var forøvrig et foretak Persson selv hadde startet opp,[6] og dette foretaket hadde behov for svovel til sin produksjon av kunstgjødsel. I jubileumstidsskriftet Kobbereventyr het det følgelig at det skånske jordbruket ble Sulitjelmas mor.[10]

 Forekomstene, Den fyndighed som blev nærmere undersøgt (Mons Petter urens gruber) førte en sjelden vakker og ren kobberholdig svovelkis.[6]  
Kommisjonen

Kommisjonen skulle undersøke forekomstene og vurdere transporten. Den besto av ingeniør Gustaf Granström, bergingeniør Th. With, to norske bergmestre, forstmesteren i distriktet, Persson selv og hans sønn Sture Persson Henning, ingeniør Alfred Hasselbom, samt kjøpmann Kock fra Venset. Kommisjonens medlemmer ankom Sulitjelma i slutten av juli 1887. De bodde på gården Fagerli i østenden av Langvatnet. De studerte terrenget og malmforekomstene i åtte dager, og undersøkelsene ga dem stor tro på at lønnsom bergverksdrift skulle være mulig.[6]

Oppstart av regulær gruvedriftRediger

 
Ingeniører med Sulitjelma Aktiebolags Grubers uniform i 1899.

Kommisjonen avla en rapport som anbefalte malmutvinning. På generalforsamling den 4. februar 1888 ble det besluttet at Superfosfatbolaget skulle overta gruvene i Sulitjelma. En startkapital på minst 100 000 kroner skulle stilles til rådighet. I Sulitjelma hadde arbeidet i gruvene fortsatt også etter kommisjonens befaring. Ytterligere undersøkelser resulterte i at enda flere malmforekomster ble oppdaget.[6]

Hasselbom og andre ingeniører bodde i et enkelt hus ved Furulund, der dagens administrasjonsbygning og messebygning ligger. Her var det også stall for hestene som ble brukt til transporten. Sommeren 1888 ble det opprettet en liten handelsbod og bygget en enkel pram for malmtransport over Langvatnet. Prammen skulle føres med seil, men dette var en så mislykket konstruksjon at prammen ble oppgitt. Neste vinter ble det istedenfor bygget to listerbåter. Produksjonen gikk så bra at høsten 1889 ble den første malmlasten utskipet med dampskip fra Finneid.[6]

I februar 1890 ble Friederich Vatter ansatt som direktør for foretaket. I løpet av sommeren 1890 ble det bygget et gruvemagasin, tre brakker, bakeri, kontorbygning og butikk. Man startet også å bygge et dampkjøkken og påbegynte en direktørbolig. En tysk gruveingeniør ble ansatt for å starte opp gruver forskjellige andre steder i Sulitjelmafjellene, blant annet ble det startet opp gruve på Jakobsbakken.[6]

Transporten var fortsatt et uløst problem i 1890. En rekke spesialister kom for å se på mulighetene, blant annet en representant for et taubanefirma i Köln. En kom frem til at det beste alternativet måtte være en jernbane opp Sjønstådalen, slik Persson allerede noen år tidligere hadde tenkt på.[6]

Enkelt oppredningsverkRediger

 
Interiør fra flotasjonsanlegget (vaskeriet) i Fagerli i 1894. Dette er en av prosessene som med en samlebetegnelse kalles oppredning.

Det vil alltid følge med endel uren kis og grus når det brytes ut malm. Før man kan foredle malmen er det derfor behov for å bearbeide den i et oppredningsverk. Da Persson besøkte gruvene sommeren 1891 besluttet han å rådspørre direktør Olav Corneliussen ved Vigsnes Verk om hvordan man best kunne etablere et oppredningsverk for gruvene i Sulitjelma. Da Corneliussen ankom Sulitjelma ble Vatter, Persson og Corneliussen enige om at Fagerli var det beste stedet å etablere oppredningsverk, smeltehytte, vaskerier (hovedvaskeri og slamvaskeri, egentlig flotasjon) og kraftverk (vannkraftverk). Fagerli ligger ved østsiden av Langvatnet, der Balmielva har sitt utløp. Kraftverket skulle utnytte vannet i Balmielva, og ved å legge de energikrevende anleggene nær elven ville kraftoverføringen bli kort.[6]

Delene til disse nye anleggene ble fraktet sjøveien og videre opp til Sulitjelma våren 1892.[6]

Corneliussen var meget begeistret for Sulitjelma, både når det gjaldt malmforekomstene og naturskjønnheten i området. Direktør Vatter hadde samtidig besluttet å forlate Sulitjelma, og Corneliussen overtok direktørstillingen den 1. april 1892.[6]

Teknisk utviklingRediger

 
Gruvearbeider rundt 1913 med trykkluftbor.
 
Sjeiding i 1910-årene. Kvinnene som utførte dette arbeidet ble kalt sjeidersker. Det var et kaldt arbeid om vinteren og de måtte kle seg godt.

I Sulitjelma skjedde det stadig forbedringer av kobberutvinningen, i takt med at oppredningsmetoder og smelteteknologien ble videreutviklet. Viktigst var kanskje likevel bedre tilgang og pris på kull og koks.[11]

Gruvedriften ble raskt mer omfattende og den tekniske utviklingen fortsatte i stort tempo, noe som sendte impulser til andre bergverk i landet, ikke minst i Nord-Norge. I 1900 hadde Sulitjelma overtatt fra Røros Kobberverk tidlijgere hadde spilt som landets betydeligste bergverk,[10] I årene 1896–1913 økte produksjonen av svovelkis og kobbermalm fra rundt 52 000 tonn til 516 000 tonn.[12] En av årsakene var at veksten i elektrotekniske industri førte til stadig større etterspørsel etter kobber. Elektroindustrien etterspurte på denne tiden rundt halvparten av verdens kobberproduksjon. Men kobber var også nødvendig for skipsbygging, byggeindustrien og generelt til maskiner i industri og husholdninger.[10]

Trykkluftbor ble tidlig tatt i bruk i Sulitjelma, selv om manuelle håndbor også var i bruk i flere år. I 1913 ble det tatt i bruk svenske hammerboremaskiner i de aller fleste gruvene.[13] Første trinn i foredlingen av malmen var sjeiding, en manuell sortering av steinene som er brutt ut av gruvene. Ved hver av gruvene ble det bygget sjeidehus (oppredningsverk) der dette arbeidet ble utført. Malmen ble sortert i tre kategorier; ren kobberkis, ren svovelkis og blandingsmal. Kobberkisen ble sendt videre til røsting og smelting i smeltehytten. Svovelkisen ble på denne tiden sendt til Helsingborg uten videre lokal bearbeiding. Blandingsmalm ble først behandlet i vaskeriet, der svovelkis, kobberkis og verdiløse bergmineraler ble skilt.[11]

I sjeidehusene ble råmalmen grovknust og sortert. Arbeiderne her ble etterhvert kvinner som stod ved et transportbånd og plukket ut gråberg fra kisen for hånd. Prosessen ble kalt for sjeiding. Kvinnene som utførte arbeidet ble kalt for sjeidersker. Denne arbeidsmetoden var lite effektiv, ettersom kisen bestod av meget små og dyrebare partikler. I Sulitjelma skulle det etterhvert vise seg at spesielt metodene som ble utviklet innenfor malmknusing, sjeiding, vasking og smelting ble banebrytende. En samlebetegnelse på dette er oppredning. I 1905 var det 74 personer som arbeidet med oppredning i Sulitjelma.[14]

Enkel smeltehytte og utendørs røstingRediger

 
Smeltehytten i Fagerli. Midt på bildet er Fagerli gamle kraftverk.

Den første smeltehytten og andre industrianlegg ble bygget i Fagerli. Der var det Balmielva som ble brukt som energikilde. Smeltehytten stod ferdig i 1894. Malmen og tilslagsmaterialet ble fraktet med prammer om sommeren når Langvatnet var isfritt. Malmen som ble sendt til smeltehytten hadde et kobberinnhold på 5-7 %. Målet var å få til en skjærstein med 35-40 % kobber.[15] Skjærstein er et anrikningsprodukt som inneholder kobber, sulfid og jern, samt edelmetaller, dette kalles også kobbermatte.[16]

For å få så høyt kobberinnhold måtte man få vekk svovelet; det skjedde ved at man røstet malmen. Malmen ble da lagt i avlange hauger på et underlag av bjørkeved som ble satt fyr på. Slike røsthauger brant i flere måneder fordi malmen i seg selv utgjorde brensel som avga kraftig varme under oksidasjonsprosessen. Et komplisert forhold med denne produksjonen var at lufttilførselen og dermed varmeutviklingen måtte reguleres nøye. Det gjorde man ved å legge grus og småmalm over røsthaugene. Godset i røsthaugene måtte ikke få anledning til å smelte, men bare gløde og sintre.[15]

Den røstede malmen ble videre transportert til smeltehytten like ved. I smeltehytten var det opprinnelig bare en såkalt høyovn, også kalt skjærsteinsovn eller bare smeltovn, for videre bearbeiding.[15] Høyovnen hadde en innvendig og utvendig stålmantel, med sirkulerende kjølevann mellom disse, en såkalt waterjacket-ovn.[11] Røsten ble tilsatt 10-15 % koks i ovnen, dessuten tilsatsmidler. Smeltemassen som ble tappet ut av høyovnen fløt ut i en beholder der skjærsteinen sank til bunns, mens slagget fløt på toppen og ble separert ut.[15]

Den første tiden var produksjonen både vanskelig og kostbar. I 1894 ble det produsert 1040 tonn skjærstein med et innhold av 33,17 % kobber. Produksjonskostnadene var 38,01 kroner per tonn.[15] I de første tre årene ble det kun produsert skjærstein i Sulitjelma, men en var interessert i et sluttprodukt med større kobberinnhold.[11]

Bessemerprosessen tas i brukRediger

 
Konverter i den gamle smeltehytten.

På denne tiden var bessemerprosess en kjent metode for fremstilling av metaller. I Sulitjelma ble bessemerkonvertorer tatt i bruk i februar 1897.[17] Bessemerprosessen hadde blitt brukt i kobberfremstillingen på Røros siden 1888, og erfaringene derfra ble lagt til grunn også i Sulitjelma. Man hentet folk fra Røros til å lære opp arbeiderne til å bli såkalte kobberblåsere. Bessemeringen foregår i en stor konverter eller kjele konstruert som en horisontal trommel av tykke stålplater. I Sulitjelma ble kjelen fôret innvendig med ildfaste steiner bestående av kvarts og leire. Fôringen er dermed med i den kjemiske prosessen. Bessemerkonverteren er åpen i toppen. På siden er det blåsepiper (dyser) for bå blåste inn trykkluft.[15]

Prosessen i bessemerkonverteren gikk over to trinn. Trykkluft ble blåst inn i den flytende skjærsteinen, som bestod av CuS og FeS. Jernet ble oksidert til FeO og svovelen ble oksidert til SO2. FeO reagerte videre med kvarts (SiO2) og ble til slagg.[15] Dersom inneholdet av kvarts i smeltemassen ikke var høyt nok, ble det tilsatt ekstra.[11] Når flammen som stakk opp av konverteren skiftet farge, visste man at det var på tide å snu konverteren for å tappe ut slagget. Deretter stod man igjen med en stor del av det ønskede metall, men nå i kjemisk forbindelse med svovel; Cu2S med et kobberinnhold på rundt 80 %.[15] Dette første trinnet ble kalt slaggblåsing. Andre trinn bestod av mer blåsing som brant bort svovelet, såkalt kobberblåsing.[11] Sluttproduktet var bessemerkobber, også kalt blissmer, som inneholdt rundt 99 % kobber. I dette var det også edelmetaller; 7 gram gull og 500 gram sølv i hvert tonn blissmer.[15] I tillegg var det igjen en liten andel jern, svovel og oksygen i sluttproduktet.[11]

Den første smeltehytten i Sulitjelma var oppført i tre. Den brant ned høsten 1898, men produksjonen fortsatte etter at det ble satt opp et provisorisk skur over ovnene. Det ble bygget en ny smeltehytte i Fagerli med fire ovner og to konvertere. Den nye hytten var murt opp av stein, og ruinen av den står fremdeles rett ved gruvemuseet i Fagerli.[15]

Utvikling av knutsenmetodenRediger

 
Julius Emil Knudsen var fra 1897 til 1908 verksdirektør i Sulitjelma, hvor han utviklet knudsenprosessen. Til og med ingeniører fra Japan kom til Sulitjelma for å se prosessen.[11]

Røstingen av malmen ble foretatt utendørs i svære avlange hauger der prosessen tok flere måneder. Dette var en energikrevende prosess med bruk av mye bjørkeved. I tillegg ble bjørkeved benyttet til oppvarming i alle boligene på stedet. I 1896 var forbruket av bjørkeved til husholdningene 2 391 favner, og til røsting, smeltehytte og vaskeri gikk det med 342 favner. Selv om gruveselskapet disponerte et enormt område var skogressursene begrenset. Corneliussen forstod hvilke problemer som ville oppstå: på sikt ville all skog være hugd ned. I 1895 sendte han et brev til hovedkontoret i Helsingborg om å få installert koksovner i alle hus, slik at vedfyringen her i alle fall kunne opphøre. Dette ble ikke tatt til følge.[11]

Det ble eksperimentert med hvordan røstehaugene best kunne anlegges. Blant annet fant en ut at bjørkeved ikke skulle legges i midten av haugene. Dessuten var det mest energieffektivt å bygge store røstehauger, med 1000-1100 tonn malm i hver.[11]

Forbruket av koks i smeltehytten var også høyt. I 1895 utgjorde koksen 60 % av de totale utgiftene for smeltingen. I 1900 hadde en beregnet at forbruket av koks var 5,7 tonn per 1 tonn produsert kobber. Koks var dyrt og prisene steg, dermed hadde produksjonskostnadene økt med 44 % fra året før. I de følgende årene falt prisen på verdensmarkedet for kobber, noe som førte til store bekymringer.[11]

Julius Emil Knudsen (1856-1944) var direktør i Sulitjelma ved forrige århundreskifte. Han ergret seg over all varmeenergien som gikk tapt ved denne primitive røsteprosessen. Knudsen startet forsøk for å utnytte energien fra malmens jern og svovel bedre. Det første forsøket ble gjort i 1902, etter noen år ble prosessen utviklet. For ettertiden er metoden kjent som knudsenprosessen, og den foregikk i egne ovner. I Sulitjelma ble en ny ovn av denne typen satt i drift i 1905. Noen år senere ble ytterligere to ovner tatt i bruk.[15]

Knutsenovnene var en type konvertere foret med magnesittstein (bestående av magnesiumoksid). Den ble først varmet opp med koks, deretter ble malmen tilsatt.[15] Ovnen var lukket, med dyser for å blåse inn luft (trykkluft). Koksen ble bare tilsatt i små mengder, for å få røsteprosessen i gang. Etter dette gikk prosessen av seg selv. Dermed hadde man en metode som utnyttet varmeenergien som svovel og jern utvikler ved oksidering (eksoterm reaksjon). Røsting og skjærsteinsmelting kunne nå gjøres i én prosess.[11] Selv om ovnen altså hadde mulighet for å blåse inn luft, fortsatte en ikke prosessen med blåsing til rent kobber, fordi dette ikke var lønnsomt.[15]

Alfred Unosen arbeidet i smeltehytta på denne tiden. I et intervju i 1956 fortalte han om utviklingen av knudsenprosessen: «Så kom knudsenmetoden. Når de begynte å smelte med knudsenovnen ble det satt vakt i hytteporten. Det gjaldt for enhver pris å hindre at noen uvedkommende fikk tak i patenten til direktør Knudsen, som ovnen ble oppkalt etter. Ovnen ble senere litt av en verdensartikkel, dette var jo noe helt nytt.» Imidlertid forteller Unosen at ikke alt gikk like enkelt for seg til å begynne med: «Den nye Knudsenovnen ble kjørt igang av Edin Christensen, Carlsson og Uno (Davidsen?) fra Saltdal. Det var da så mye røyk at jeg nesten holdt på å bli kvalt. Direktør Knudsen og andre storkarer sto i hytteporten. Til å begynne med var det visse vanskeligheter, ovnen var for trang i smelterommet, og det var heller ikke lufttrekk.»[11]

Innføring av knudsenprosessen førte til sterkt reduserte produksjonskostnader. Knutsen konstaterer at kronestanden for skjærsteinsmeltingen gikk ned fra 8,68 til 3,08 kroner per tonn, altså en reduksjon på 65 %. To knudsenovner kan i dag sees inne i ruinene som står igjen av smeltehytten i Fagerli.[11]

Internasjonale patenter for knutsenovnenRediger

 
Knudsenovnen, også kalt pyritkonverteren eller Knudsen-pyritkonverter i smeltehytten. Selve metoden ble kjent som knudsenprosessen.

Sulitjelmabolagets eiere i Helsingborg og direktør Knutsen så store muligheter for salg av lisenser for knutsenovnen. De første patenter ble tatt ut i 1902, to år senere hadde en patentbrev fra 30 steder i verden der en drev kobberproduksjon. Det kom ingeniører og andre eksperter på besøk til Sulitjelma for å se prosessen i smeltehytten.[11]

For å avgjøre om den nye metoden kunne anvendes i andre kobberverker, ble det sendt malm for prøvesmelting i Sulitjelma fra andre gruver både i Norge og andre land. Forsøk ble også gjort med nikkelmalm. Helt fra Majdanpek i Serbia ble det sendt malm for uttesting. Kobberverket i Majdanpek innførte senere knutsenprosessen, der det ble installert tre ovner. I den forbindelse ble Edin Christensen sendt til Serbia for å bistå i oppstarten. Knudsenovner ble også solgt til USA, blant annet til United Verde mine i Arizona.[11]

Elmoreprosessen tas i brukRediger

Elmoreprosessen, eller elmore-vakumprosessen som den også kalles, ble tatt i bruk i flotasjonsanlegget. Dette går enkelt forklart ut på at finknust malm blandes med vann i store kar, i bunnen av disse blåses det inn luft slik at små luftbobler stiger mot overflaten. På disse boblene vil kobberpartiklene feste seg, dermed flyter de opp til overflaten. Metoden gjorde det mulig å utskille selv små partikler av kobber fra gråberg. I Sulitjelma startet man med denne prosessen to år etter Åmdal bruk i Telemark.[14]

I 1907 var oppbyggingen av det første flotasjonsanlegget i Sulitjelma etter elmoremetoden ferdig.[18] Dette ga et biprodukt som kunne brukes andre steder i prosessen.[18] Dermed ble det såkalte elmorekonsentratet tatt i bruk i knutsenovnene. Dette konsentratet inneholdt blant annet cirka 6 % Cu, 35 % Fe og 35 % S. Det tørkede elmorekonsentratet ble tilført den smeltede massen i ovnene. Knutsenovnene kunne da under gode forhold gå kontinuerlig i flere døgn. Det ble eksperimentert en hel del med knutsenovnene og prosessene rundt disse. Resultatet var at de gamle skjærsteinsovnene for en stor del ble overflødige. Tre av dem ble fjernet, mens den fjerde stadig var i bruk.[19]

Elektrisk smeltehytteRediger

 
Fra kraftverket i Fagerli som skaffet strøm til de elektriske smelteovnene og resten av Sulitjelma-samfunnet.

En ny og mer avansert smeltehytte ble satt i gang i juli 1912. Dermed var det to smeltehytter i drift. Den nye hytten hadde en stor røsteovn, denne var en såkalt Wedgeovn som var syv etasjer høy og 6,5 meter i diameter. En hadde da et stort og avansert verk, men man så stadig etter forbedringer.[15]

I september 1904 hadde fagbladet The Mining Magazine en artikkel om forsøk med elektrisk smelting av kobbermalm i Chile. Artikkelen ble lest av Perssons sønn, Sture Persson Henning som var ingeniør tilknyttet hovedkontoret i Helsingborg. Han sørget for å få artikkelen oversatt og sendt med brev til Knudsen i Sulitjelma. Henning lurte på om dette kunne være noe å tenke på for verket: «Man kunde kanske finna upp en combination af Eder Herr Direktör Knudsens smältpatent och elektrisk smältning?» Knudsen var skeptisk, han viser til at ikke andre metaller enn aluminium har vist seg utvinnbare med elektrisitet.[11]

En del år senere forlot Knudsen Sulitjelma, smeltehytten hadde en annen sjef og kostbar drift økte interessen for å utnyttet vannfallene. I Sulitjelma og i fjellene rundt var det mange elver og innsjøer .[11] Hytteingeniør Jens Westly begynte rundt 1912 å eksperimentere med elektrisk kobbersmelting. En gammel kulemølle ble brukt som mantel for forsøksovnen. Denne hadde to kamre; ett skjærsteinsrom og et slaggrom. I skjærsteinsrommet var overflatene utforet med magnesitt og i slaggrommet ble det benyttet silika. Videre hadde den tre kullelektroder for elektrisk tilkobling. Under eksperimentene ble ingeniører fra Elektriska provningsanstalten AB i Stockholm tilkalt for å overvåke prosessen. Noe senere ble det bygget en ny ovn med rektangulær form og hele seks kullelektroder. Under første verdenskrig var det vanskelig å få kull, dermed gikk den nye elektriske ovnen snart over i regulær drift.[15]

Den rektangulære ovnen ble kjørt med en omsetning på 600 kW, mens den første runde ovnen gikk på 300 kW. Elektrisk kobbersmelting viste seg å være mye bedre enn det gamle anlegget. Derfor ble det i 1918 påbegynt en ny stor elektrisk smelteovn på 3000 kW.[15]

Første verdenskrig forårsaker store problemerRediger

Første verdenskrig skapte store problemer for internasjonal handel som Sulitjelma var en del av. Etterspørselen etter kobber økte, men verket var avhengig av kull og koks som ble produsert av de krigførende partene. Mangel på kull og koks skapte problemer ikke bare for smeltehytten, men også for damplokomotivene, fraktebåtene, heisekranene på kaiene, samt for husholdningene. De elektriske smelteovnene som egentlig var på eksperimentstadiet, ble brukt mer og mer i den ordinære driften. Etter en tid ble det også problemer å få tak i kullelektroder, og dermed måtte disse ovnene stoppes.[11]

Det oppsto så store problemer med tilgang på brensel at direktøren ved hovedkontoret i Helsingborg skrev i et brev: «Vore det icke möjligt att i större utsträkning äfven upptaga och tillgodogöra sig alla de trädstubbar, som ju i otalig mängd förekomma i våra skoger?». For vinteren 1916-1917 ble det innført rasjonering av kull for alle husstander i Sulitjelma. Hver familie fikk kun en bøtte kull per dag. I februar 1917 ga direktør Andreas Quale ordre til avdelingssjefene: «Paa grund af det knape kulforraad og de yderst smaa udsikter til foreløpig at erholde ny tilførsel af denne vare, meddeles herved, at den størst mulige indskrænkning strax skal foretages i alt forbruk af kul». Verket som på denne tiden hadde egen skogforvalter satte i gang med planer for forsert vedhugst, stubbebryting og torvuttak. En fant ut at myrene i området var av god kvalitet, dermed bestiltes to store elektriske maskiner for torvdrift. Flere fikk kurs i utnyttelse av torv.[11]

Torvdriften ble ingen stor suksess, og situasjonen ble ikke bedre. Det ble sett på andre energikilder. Ingeniørene fikk i oppdrag å bygge om smeltehytten til kun elektrisk kobbersmelting. Styret besluttet å bevilge 44 000 kroner til ny elektrisk smelteovn. Det ble også bestemt at det skulle bygges et kraftverk på 3 500 hk ved Gjertruddammen for å skaffe elektrisk kraft til smelteovnen. Imidlertid var det mange problemer med å få realisert disse planene. Lønnsomheten i fiskeriene var stor, mange ville heller foretrekke å delta på Lofotfisket enn å arbeide i Sulitjelma. Arbeidsforholdene i smeltehytten var på denne tiden viden beryktet for den forferdelige svovelrøyken. De få som ble rekruttert til bedriften i denne tiden sa at om de ble overført til smeltehytten, ville de si opp øyeblikkelig.[11]

Første verdenskrig sluttet i november 1918, mens den nye elektriske ovnene og mye annet avansert utstyr var under montering. Verden ble kastet ut i økonomisk kaos, noe som slo inn over Sulitjelma på nyåret 1919. All produksjon stanset for en tid opp, og enkelte gruver ble aldri satt i drift. Smeltehytten ble stanset den 21. februar. Arbeidet fortsatte med å sette opp den elektriske ovnen, men ovnen ble ikke satt i drift. I de ti påfølgende år ble det nemlig ikke framstilt kobber i Sulitjelma.[11] Årsaken var finansielle problemer og dramatiske arbeidskonflikter.

Ny smeltehytte i SandnesRediger

 
Sjeide- og vaskerihusene på Sandnes tidlig på 1900-tallet. Prosesser basert på flotasjon ble tatt i bruk tidlig.

Det gikk altså mange år uten drift i noen av smeltehyttene i Sulitjelma. I mellomtiden hadde metoder for malmriking utviklet seg mye. Ved såkalt selektiv flotasjon hadde en greid å få et konsentrat som inneholdt over 20 % kobber. I 1927 stod et nytt flotasjonsvaskeri klart, som utnyttet denne metoden. Bolagets styre bestemte å gjenoppta smeltingen, og bygge en helt ny smeltehytte. Den nye smeltehytten skulle bygges på Sandnes, rett ved det nye flotasjonsvaskeriet. Smeltehytten stod ferdig i juni 1929, og var på mange måter lik den eldre elektriske smeltehytten i Fagerli. En stor endring var imidlertid at røsting utgikk, dette på grunn av flotasjonsprosessen som ga så høyt kobberinnhold at dette produksjonstrinnet var unødvendig. Dermed hadde den nye smeltehytten bare to prosesser; elektrisk smelting og bessemering.[15]

I tiden uten drift i smeltehytten hadde det blitt utviklet en ny type elektrode kjent som søderbergelektroden, eller også Søderbergs kontinuerlige elektrode. En spesiell egenskap med denne er at tverrsnittet kunne gjøres mye større enn de tradisjonelle kullelektrodene. Fordelen var at ovnene nå kunne konstrueres for større ytelse og kapasitet.

I Sulitjelma var en ikke i tvil om at den nye elektrodetypen skulle brukes i den nye ovnen. Den nye smeltehytten ble planlagt av verkets egne ingeniører, med Westly som leder. Elektrokemisk A/S var også med i planleggingen av elektrodene. Ovnen var en såkalt direkte motstandsovn, hvilket vil si at den ikke drives med lysbue, men at slagget danner motstanden mellom elektrodene. Regulering av effekten skjedde ved heving og senking av elektrodene ned i massen.[15] Ovnen ble kjent som elektrisk slaggmotstandsovn (eller Westly-ovnen).[20]

Aller størst var produksjon med den nye elektriske smelteovnen i 1938 med en kobberproduksjon på 5 568 tonn.[15]

Flere av de som hadde arbeidet i den gamle smeltehytten i Fagerli fikk nytt arbeid i den nye smeltehytten. Det ble foretatt en utvidelse av smeltehytten rundt 1970. Bortsett fra dette var smeltehytten i drift uten forandringer til den ble lagt ned 3. februar 1987. Med dette var det slutt på all kobbersmelting i Norge.[15]

Bilder fra gruvedriften i de tidlige tidene

KommunikasjonRediger

 
Transportsystemet fra Sulitjelma ned til utskipningshavnen på Finneid. Frem til 1915 gikk transporten med dampskip på Langvatnet (blå strek), så omlasting til tog (grønn strek) mellom Hellarmo og Sjønstå. Deretter dampskip over Øvervatnet og Nervatnet der omlasting til havgående skip ble foretatt på Finneid. Fra 1956 ble båttrafikken avviklet da jernbanen ble forlenget til Finneid. Fra 1972 ble banen fjernet og erstattet av riksvei 830 (rød strek).
 
Damplokomotiv ved Hellarmo, like ved Langvatn
 
Sjønstå var et sted basert på transporten av kobber og andre produkter fra Sulitjelma. Her skjedde omlastingen fra Sulitjelmabanen til prammer som ble trukket med dampskip til utskipningshavnen på Finneid.
 
D/S «Sulitjelma V» som trafikkerte strekningen fra Finneid til Sjønstå. Bak skipet sees en pram for kis. Spesielt om vinteren var denne transportetappen vanskelig fordi skipene ikke greide å holde råken i isen åpen. I 1956 ble jernbanen fullført til Finneid, og båttrafikken ble avviklet.

Transporten av malm fra Sulitjelma til utskipningshavnen på Finneid var en utfordring gjennom hele gruvedriften i Sulitjelma. Noen har endog ment at avsidesliggende plassering var en av hovedårsakene til at videre aktivitet i Sulitjelma ble vanskelig etter problemene i 1970-årene.

Da Hasselbom fikk transportert ut de første 460 tonn malm fra Sulitjelma i 1887, var dette et avsondret sted. Det meste av aktiviteten i Sulitjelma skjedde den gang ved Langvatnets nordre bredd, og hoveddelen av industrianleggene som senere ble anlagt lå også her. Hovedferdselsveien ned til Sjønstå var langs den gamle stien i svært ulendt terreng. Transporten av mat og andre nødvendigheter til Sulitjelma skjedde derfor på rygg eller med hest. I 1888 ble det satt i gang arbeid med en enkel kjerrevei mellom Langvatnet og Øvervatnet. Dette var på sikt ikke noe egnet transportmiddel for gruvedrift.[7]

Til tross for vanskelige forhold ble derfor Nord-Norges første jernbane anlagt til Sulitjelma.

SulitjelmabanenRediger

Utdypende artikkel: Sulitjelmabanen

Den eldste planen for transport som er kjent fra Perssons side er fra 1887. Ifølge denne skulle det anlegges en sporbunnet hestebane mellom Langvatnet og Øvervatnet. Ved Langvatnet skulle det være omlasting fra båt til bane, og ved Sjønstå ny omlastning til båt. Denne planen ble senere omgjort til jernbane med lokomotiver.[7]

Sjønstådalen hadde grov steinur i tillegg til mange knauser og stup, og selv om en beslutning om jernbanebygning ble tatt, var problemet å finne et firma som kunne påta seg oppdraget. Jernbanebygger og oberstløytnant Ole Wilhelm Lund meldte seg til oppdraget. En svensk ingeniør hadde allerede målt opp terrenget, dermed stod alt klart og Lund påtok seg å bygge anlegget ferdig på to år.[6]

I mai 1891 begynte arbeidet med å anlegge jernbanen. Det kom mange arbeidere og ingeniører, og i slutten av mai var 100 mann i arbeid på forskjellige steder av traseen. I midten av juni 1892 kom det første lokomotivet som ble montert på stedet. Den 15. september 1892 var banen klar for offisiell åpning. Flere høyere embetsmenn var invitert til åpningen, blant annet jernbanedirektør Carl Abraham Pihl. Jernbanen gikk da mellom Sjønstå og Fossen, den vestlige delen av Langvatnet. Transporten gikk dermed fremdeles med båt på Langvatnet, ytterligere båttransport gikk mellom Skjønstå og Finneid. Selskapet skaffet dampbåter til transport på Langvatnet, for innsjøene mellom Sjønstå og Finneid, samt et større skip som skulle gå på Skjerstadfjorden mellom Bodø og Finneid. En spesiell utfordring var Hjemgamstraumen mellom Øvre- og Nedrevatnet. Her var strømmen til tider så sterk at båtene ikke greide å komme opp uten at bøndene i området hjalp til med å trekke båtene gjennom med tau.[6] Senere ble denne strømmen mudret.

Transporten fordret at svovel- og metallproduktene fra verket måtte omlastes tre ganger: Først over på jernbane ved Fossen, så fra jernbane til båt på Skjønstå og så tilsist omlastning til havgående skip på Finneid. I desember 1912 startet arbeidet med å bygge om og forlenge banen helt til Fagerli innerst i Sulitjelma. Sporvidden på den smalsporede banen ble samtidig økt fra 750 mm til 1067 mm. Den ombygde og forlengede jernbanen mellom Sjønstå og Fagerli ble offisielt åpnet den 15. juli 1915.[8]

Sjønstå ble etablert som et eget samfunn der omlasting fra tog til skip var eneste virksomhet. Her var det også kai og jernbanestasjon for passasjerer til og fra Sulitjelma. På Finneid var det ytterligere omlasting fra prammer til havgående skip, senere omlasting fra tog til skip. Her var det også en stor silo for oppbevaring av ferdigprodukter. Sjønnstå er i dag et fraflyttet sted, men noen av industriminnene er fortsatt synlige.

Da banen endelig var forlenget, slik at den gikk mellom Fagerli og Sjønstå, tok det tolv timer å reise fra Bodø til Sulitjelma. På grunn av at Saltstrømmen ikke kan passeres til alle døgnets tider kunne korrespondansen med bolagets båter fra Finneid bli så som så.[6] En vesentlig ulempe med dampskipsfarten mellom Sjønstå og Finneid var at en ikke greide å holde råken i isen åpen. Dermed måtte personbefordringen skje til fots, med hest og slede, eller med bil. Produktene fra Sulitjelma kunne dermed bare transporteres når innsjøene var isfrie.

Jernbanesporet mellom Fagerli og Sandnes (Lomi) ble fjernet i 1950. I 1953 begynte arbeidet med å forlenge jernbanen vestover til Finneid. Strekningen helt ned til Finneid ble satt i drift i desember 1956. Dermed var det nødvendig med bare én omlasting fra tog til skip. Den høytidelige åpningen ble foretatt av H.K.H kronprinsregent Olav.[8]

Sulitjelmabanen ble nedlagt den 22. juli 1972. Jernbanestrekningen (inkludert tunnelene) ble gjort om til vei, i dag riksvei 830. Dette arbeidet var ferdig i 1975. Etter dette gikk all transport av kobber til Finneid via lastebiler.

TaubaneneRediger

De første primitive taubanene virket som en vanlig løypestreng ved at beholdere, såkalte kibber, med malm raste nedover en stramt oppspent wire. Systemet var arrangert slik at en lastet kibbe dro med seg den tomme i retur. En mann stod oppe med en bremseanordning for å kontrollere farten.[21]

Transport av malm skjedde senere med taubane fra gruvene rundt om i fjellene og frem til smeltehytta i Fagerli, senere til Sandnes. Taubanene var lagt opp som paternosterverk med føringswire og trekkwire gående i parallelle baner. Disse banene strakte seg langt innover i fjellområdene til avsidesliggende gruver. Malmen ble lastet i kibbene som gikk på trinser i føringswieren og ble dradd av trekkwiren.

Øvrig kommunikasjonRediger

Sulitjelma fikk intern telefonforbindelse i 1891. Da ble det bygget telefonlinje fra Finneid til Furulund i Sulitjelma, og videre til Jakobsbakken. Omtrent på samme tid ble det satt opp linje til Ny-Sulitjelma. Dermed var den totale linjelengden på 48 kilometer. I 1896 ble telefonsentralen utvidet til 20 linjer, det ble satt opp telefonlinje til Sandnes og Fagerli, og linjen til Finneid ble forlenget til Fauske hvor det var rikstelefonsentral.[22]

Bruk av hest var for øvrig vanlig i alle gruvene de første årene.[23] For de som bodde ved de mer avsidesliggende gruvene var ski et vanlig fremkomstmiddel en stor del av året.[24]

Bilder fra de forskellige delene av kommunikasjonen

Grunnleggelsen av Sulitjelma-samfunnetRediger

 
Skinnelegging ved Reinhaugen. I bakgrunnen noe av den eldste bebyggelsen i Sulitjelma. Her kan en bokstavelig talt si at den nye tid kommer rullende over gårdstunet.

Sulitjelma med Langvassdalen ble på rundt 25 år forvandlet fra å være en stille ødemark med noen få fjellgårder til å bli et moderne samfunn. Ved utgangen av 1800-tallet var det post- og telegrafkontor, telefonstasjon, kirke, skoler, sykehus, apotek,[25] vannverk, sagbruk og sentraloppvarming.[26] Det bodde bare noen få personer på nyrydningsbrukene i Sulitjelma før gruvedriften startet. 13 år etter oppstarten, altså i 1901, hadde Bolaget over 1000 ansatte. Bare ni år senere bodde det nesten 3000 mennesker i Sulitjelma.[11]

Rundt 1900 var gruveselskapet blitt Norges nest største industribedrift, bare Borregård i Sarpsborg var større.[27] I 1913 var det cirka 1750 ansatt i Bolaget, det var da landets største bergverk målt i antall sysselsatte og landets største produsent av både kobber og svovelkis.[11]

Det store folketallet i Sulitjelma var hovedårsaken til at Fauske-området i 1905 ble skilt ut fra Skjerstad kommune og opprettet som Fauske kommune.[11]

Da gruvevirksomheten begynte fantes det bare én lege for hele Skjerstad kommune, som Sulitjelma var en del av. De første årene hadde denne legen kontortid i Sulitjelma én dag i uken. Dersom det inntraff ulykker eller akutt sykdom på andre ukedager måtte legen skysses opp. Å få legen opp til Sulitjelma tok dermed lang tid. Derfor ble det tidlig ansatt en sykesøster som kunne gi førstehjelp. Egen brukslege ble ansatt i mars 1893, og fra 1893 var det også jordmor ved verket. I 1894 ble det oppført et eget sykehus. I løpet av få år hadde det nye sykehuset fått røntgenavdeling, lysbad, operasjonssal, laboratorium, epidemiavdeling og store sykesaler med tilsammen 19 sengeposter. I 1916 hadde Sulitjelma fått en underlege i tillegg til brukslegen.[25]

Opprinnelig var det kun omgangsskole på stedet, kalt Langvannet skolekrets. Omtrent ved den tiden gruvedriften startet var det 35 skolebarn på stedet. I 1900 ble det oppført en egen skolebygning for de 76 barna som da var i skolepliktig alder. Elevtallet vokste raskt, og nye skolebygninger ble oppført ved de forskjellige gruvestedene. Sagmoen og Jakobsbakken fikk skole i 1909, Sandnes i 1912, samt Furuhaugen og Helarmo rundt 1913.[28]

 Forbannelse øver over dette sted. Her komma folk i tusentalls og hus i hundretalls. Fjæll skola de bryta, skog skola de hærja, vatten skola de tvinga. Men når sola gyllart i kirkespir, skal stormen øda mennerskans verk. 
Ukjent same fra Sulitjelma

I Sulitjelmas historie inngår det en legende som i sin tid var velkjent i lokalsamfunnet. Legenden går ut på at det en gang i riktig gamle dager var en same som ble tvunget til å forlate Langvassdalen; sannsynligvis etter at slekten hans hadde holdt til der i flere generasjoner. Samen stoppet opp i høyfjellet da han hørte mineskudd nede fra dalen, og erklærte at den dagen det ble satt spir på kirken skulle Sulitjelma forgå. Noen varianter av legenden kaller utsagnet en spådom, andre hevder at det var en forbannelse. Da kirken i Sulitjelma ble innviet i 1899 ble den bygget uten spir, og noe spir har heller ikke blitt tilføyd kirkebygget senere.[25]

Stedene og gruvene rundt SulitjelmaRediger

 
Sulitjelma med gruvene markert med bergverksymbol. Den røde stiplede linjen viser tilnærmet grensen for Sulitelma Grubers Aktiebolags eiendom.

Gruvene var spredt rundt et stort område rundt fjellene i Sulitjelma-området. Malmfeltene finnes i to store felter sør og nord for Langvatn. I første omgang startet malmutvinningen i nordfeltet.[29]

Det ble satt opp et stort antall arbeiderbrakker i tilknytning til de forskjellige gruvene, for å lette transporten av mennesker og materiell. Dermed oppstod det små lokalsamfunn flere kilometer unna selve Sulitjelma.[30]

FurulundRediger

 
Furulund der ingeniører og andre funksjonærer bodde. I forgrunnen messen der disse hadde sine lokaler.

Sulitjelma-verkets første administrasjonshus lå på Furulund. En gruvearbeider uttalte om denne bygningen at administrasjonshuset på Furulund ikke var større enn en rorbu i Lofoten. Frem til 1890 var det ellers bare noen få primitive brakker for arbeidsfolkene i tillegg til administrasjonsbygget. Men i 1890 begynte byggingen av en rekke andre fasiliteter: et stort kontorbygg, posthus, dampkjøkken, et festlokale og dansesal.[31]

Furulund var gjennom hele gruvevirksomhetens historie gruveverkets administrasjonssenter. Stedet ligger på en høyde ved Langvatnets nordlige bredd. Her lå administrasjonsbygningen, direksjons- og direktørboligen, de fleste funksjonærboligene, telegraf- og telefonstasjon, postkontor, verkets handelshus, hotell, dampkjøkken, sykehus, legebolig og flere andre institusjoner.[6]

Funksjonærboligerne var tilbaketrukne med egne hager. Den største hagen hadde direktørboligen, med lysthus, andedam, tennisbane og badedam.[30]

Det var også noen gruver i nærheten av Furulund, blant annet Mons Petter-gruven, som var den første gruven i Sulitjelma. Denne gruvens offisielle navn var «Mons Petter Uhren Grufe», og den var oppkalt etter samen Mons Petter.[10]

I 1893 ble det funnet kobbermalm mellom Mons Petter-gruven og Giken. Det ble anlagt en ny gruve som fikk navnet Charlotta. Virksomheten i Charlotta-gruven startet i 1894. Også her var det rik malm, og det ble etablert seks stoller med innslag helt opp til 128 meter over Langvatn. Fra denne gruven ble malmen fraktet med taubane ned til Langvatn.[29]

Ved århundreskiftet ble en femte gruve startet opp på sørsiden av Langvatn noen kilometer vest for Furulund. Denne gruven ble kalt Furuhaugen. Her ble noen av de aller tidligste kobberfunnene i Sulitjelma utnyttet. I Furuhaugen var uttaket i dagen, forekomstene her var altså meget grunne, til forskjell fra de andre gruvene. I 1902 startet en opp driften i Bursi gruve,[32] denne lå nord for Langvatn og noen kilometer vest for Furulund.

Forskjellige hendelser ved Furulund

FagerliRediger

I Fagerli ble den første smeltehytten oppført og bygget et vannkraftverk. Dette ligger ved Balmielvas utløp helt i den østlige enden av Langvatn. Her ble det også tidlig satt opp et sagbruk for gruvevirksomheten. Valget av dette stedet ble gjort nettopp for å skaffe vannkraft fra Balmielva. Senere kom det også til verksteder, kaianlegg og flere linebaner fra gruvene. På Fagermoen, litt lenger mot sør, ble bolighusene for de som arbeidet på stedet anlagt.[33]

Allerede kort tid etter oppstarten av gruvevirksomheten var det mye folk i arbeid i Fagerli. I 1905 var det 40 mann som arbeidet i smeltehytten. Samtidig hadde verkstedet 96 mann for å reparere alle typer utstyr.[13]

SandnesRediger

 
Bilde fra Charlotta mot Sandnes. Den nye smeltehytten med den store skorsteinen i bekgrunnen.

Giken gruve ble startet i 1892 og lå 300 meter over Langvatn. Dette ble en av de viktigste gruvene, her var kobberinnholdet høyt, men mektigheten, altså tykkelsen av kobberåren, ikke mer enn 1 meter. Denne gruven ble den første der det ble innført boring med maskin. En kompressor drevet av en vannturbin ble satt opp for å drive seks tyske trykkluftbor. Allerede i 1893 ble det installert elektrisk lys i gruven, med totalt 18 glødelamper. Giken var i drift helt til 1960-tallet.[29] Transportveien opp til Giken startet på Sandnes, noe vest for Fagerli. Det ble også anlagt en taubane fra Giken til Sandnes.[34]

Grunnstolen var en ny hovedstol i forbindelse med Giken, som ble anlagt 53 meter over Langvatn i 1900. Fra denne ble det malmen ført til Fagerli med taubane.[29]

I Sandnes ble det satt opp et sjeidehus i 1893. Etterhvert gikk alle linebanene inn til Sandnes.[35] Det ble etablert ny smeltehytte på Sandnes da produksjonen der ble tatt opp igjen etter første verdenskrig. Her ble etter hvert de fleste industrianleggene i Sulitjelma sentralisert. I dag står det svære produksjonshaller og andre bygninger her.

Ny-SulitjelmaRediger

Hanken gruve lå høyt over og nordøst for Sandnes. Her ble det etablert et eget lite samfunn som fikk navnet Ny-Sulitjelma. Hanken gruve ble startet opp i 1893, og etter kort tid ble denne kjent som Bolagets «fornemeste gruve». Det viste seg allerede etter ett års drift at Hauken gruve ga mer malm enn Giken gruve. For Persson var dette avgjørende for å intensivere utbyggingen i Sulitjelma.[29]

Hankabakken gruve var nok en gruve i dette området; den ble startet i 1901.[32] Senere ble også Gudrun gruve og Holmsen gruve etablert.

I dag er det en turistforeningshytte i en av de gamle bygningene i Ny-Sulitjelma.

JakobsbakkenRediger

 
Jakobsbakken i 1910 noen få år etter at stedet ble etablert. Om vinteren var det ikke fremkommelig vei til stedet, dermed ble beboerne gode skiløpere.

Malmfeltene ved Jakobsbakken ligger 500 meter over og 5 kilometer sør fra Langvatnet. Forekomsten ble anmeldt i 1870-årene, men ordentlige undersøkelser ble ikke foretatt før i 1898. I det uveisome terrenget ble de første husene bygget av bjørk og stein i 1890. Den første primitive veien ble også anlagt dette året, og først i 1930 ble en ny og forbedret veiforbindelse anlagt.[36].

I 1902 var produksjonen i gang ved Jakobsbakken. Først ble malmen transportert med hest herfra, helt til det ble satt opp taubane i 1904. Dermed ble malen fra Jakobsbakken ført til det nye vaskeriet på Sandnes.[32] Gruvene her oppe het henholdsvis Tornerhjelm gruve og Anna gruve.

Gruvene her var rike, dermed vokste det fram et helt samfunn oppe ved tregrensen. Virksomheten opphørte i 1968.[36] Noen kilometer nordvest for Jakobsbakken lå Sagmoen gruve, med tilhørende bebyggelse.

Jakobsbakken er i dag et populært feriested, og de gamle bygningene er i god stand.

Skiftende selskaperRediger

 
Prominente gjester på Furulund. Konsul Nils Persson med flosshatt i første rekke, flere av hans familiemedlemmer er med på bildet.

Persson overtok eiendomsretten til malmforekomstene i 1886, etter å ha betalt 100 000 kroner til Vatenbygdens kobberskjerp. Frem til 1891 eide Skånska Superfosfat- och Svavelsyrefabrik AB og Persson gruvene sammen. Da ble det besluttet å opprette et eget aksjeselskap, og det konstituerende møtet ble holdt den 10. januar 1891 i Helsingborg. Til stede var blant annet landshövding Gustaf Tornérhjelm og häradshövding Gustav Hoff. Tornérhjelm var styreformann i Skånska Superfosfat og representerte selskapet. Aksjekapitalen var på to millioner kroner. Skånska Superfosfat innskjøt 1,5 millioner kroner og Persson gikk inn med den resterende halve millionen. Selskapet fikk navnet Aktiebolaget Sulitelma Gruber.[37]

Det ble oppnevnt et interimstyre, og den 1. mai samme år ble selskapet omdøpt til Sulitjelma Aktiebolags Gruber.[37] Da hadde den svensk-norske Kongen gitt sitt samtykke til at foretaket kunne operere i Norge. For øvrig var det Kongen som bestemte at selskapet skulle skifte navn.[33] Gruveselskapet ble i det daglige omtalt som «Bolaget», og senere selskaper fikk også slike kortformer.

Persson hadde fra før av også andre eiendomsinteresser i Nord-Norge, og i 1903 besluttet han å overføre dem til Bolaget. Dermed ble Bolaget også eier av Altens Grufor, inkludert eiendommer, vannfall og skog, videre gruvene i Kvænangen, Neverfjord i Kvalsund, Sakkobani og Rappesgaida. Som vederlag betalte Bolaget 1,46 millioner kroner til Persson. Etter hvert ble imidlertid alle disse gruvene nedlagt. Sannsynligvis ga denne overdragelsen ingen stor fortjeneste til Bolaget.[10]

I 1933 ble det svenske selskapet Sulitjelma Aktiebolags Gruber gjort om til et rent norsk aksjeselskap som fikk navnet A/S Sulitjelma Gruber,[27] på folkemunne kalt «Grubene».[38] Denne omregistreringen ble gjort for å redusere skattebyrden og for å unngå å miste vassdragsrettigheter. I denne prosessen var det et mellomspill med franske eiere, men i 1937 var det kun norske eiere.[39]

Selskapet fikk da innvilget 50 års konsesjon for drift av malmfeltet. I 1983 skulle retten til å drive gruvedrift tilbakefalle til Staten vederlagsfritt i henhold til konsesjonslovene. Dersom gruveselskapet ønsket å drive gruvene videre, måtte det forhandles frem en ny avtale med Staten. Midt på 1970-tallet varslet Elkem, som da var hovedaksjonær, at de ikke ønsket å fornye konsesjonsavtalen når den løp ut i 1983. Staten lyktes ikke med å finne andre interessenter som ville overta aksjene i gruveselskapet. I juni 1983 hjemfalt gruvene til staten.[27]

Staten gikk inn som eneaksjonær i årsskifte 1982/82, og navnet ble da Sulitjelma Bergverk A/S.[40] Fra nå av ble selskapet betegnet som «Bergverket».[38] I 1988 ble datterselskapene Sulitjelma Næringspark A/S og Sulitjelma Industriservice etablert.[40]

Arbeids- og boforhold de første åreneRediger

Arbeids- og boforholdene var svært enkle i de første årene, og forbedringene skjedde sent. Spesielt var arbeidet i smeltehytten røykfylt og helseskadelig. I tillegg var disiplin og arbeidsbetingelser strenge. Disse forholdene i pionertiden er omtalt i blant annet skjønnlitterære bøker, spesielt har forfatteren Dag Skogheim skildret dette i flere romaner.

Bakgrunnen til arbeiderneRediger

De fleste arbeidere i Sulitjelma ved oppstarten var såkalte lauskarer. Disse var enslige, eller hadde familie som bodde andre steder.[11] Av de få rydningsmennene som bodde i Langvansdalen var det få som fant seg tilrette i det nye samfunnet som vokste frem.[41]

Geolog og kulturgeograf Amund Helland (1846-1918) skriver om arbeidsfolkenes bakgrunn: «Den faste stok af arbeidere er hovedsagelig fra Skjerstad, Saltdal, Folden, Bodin og Beieren; ikke faa af disse folk driver sine gaardsbrug ved siden af og forlader i dette øiemed værket i 2-3 maaneder af aaret; gruberabeidet spiller for dem den samme rolle som forhen Lofotfisket, men er forsaavidt heldigere, fordi fortjenesten er mere sikker».[42].

I 1900 var arbeiderne i Sulitjelma fordelt fra følgende steder; cirka 20 % fra Skjerstad, 44 % fra andre steder i Nordland, 24 % fra Sør-Norge, 9 % fra Sverige. De resterende kom fra andre steder i Norge eller andre land. Over 65 % av personene er fra Nord-Norge. 26 % av befolkningen i Sulitjelma er menn mellom 20 og 29 år.[42]

Historikeren Einar-Arne Drivenes (1946) gjør rede for at gruvearbeiderne generelt i Nord-Norge var fiskerbønder av bakgrunn. Han sannsynliggjør at få arbeidere hadde tidligere erfaring fra gruve- eller anleggsarbeid. En egen omreisende nordnorsk anleggsslusk utvikler seg, men fenomenet er ikke vanlig rundt 1900.[42]

Drivenes beskriver at en konflikt oppstår mellom industribedriftenes behov for stabil og fast arbeidskraft, mens lokalbefolkningen heller vil foretrekke fleksibilitet. I reglementet for arbeiderne i Sulitjelma er det sterke sanksjoner for ikke å møte opp til arbeidet. Industrien tilbød en helt annen måte å leve på enn det folk var vant med fra før, med sitt disiplinerende arbeidsliv og faste klokkeslett for gjøremålene. Men det tilbys også bakeri, bibliotek, dansesal, kontanthandel og mange andre goder. Dette var nytt og uttrykk for en helt ny måte å leve på.[42]

Mange arbeidere i Sulitjelma eide og drev som gårdsbruk andre steder i distriktet. Det passet dårlig for Bolaget at ansatte var «gruve-bønder», som ville dra hjem når våren kom for å sette poteter og ikke kom tilbake som avtalt. Dette var ofte omtalt i Bolagets årsberetning. Muligheten for denne driftsformen var tilstede for de som hadde småbruk der kona kunne ta seg av drift og familie. For bonden var sommeren den viktigste arbeidsøkt. Samtidig var dette også en viktig tid for gruveselskapet da lasting og utskiping av vinterens produksjon skulle gå for seg. Allikevel tok de seg lange ferier, blant annet for å gjøre slåtten på sommeren. Senere ble det vanlig at familiene som etablerte seg i Sulitjelma hadde geiter, noen også ku.[43][44]

ArbeidsforholdeneRediger

Gruvedriften i Sulitjelma var basert på helårsdrift da ordinær drift kom ordentlig i gang. Rundt 1900 var normalarbeidsdagen i verket 10 timer basert på skiftarbeid. Kontrasten mellom arbeidet i gruvebolaget og det folk ellers var vant med måtte ha vært stor. I Sulitjelma var det elektrisk belysning, og alskens andre elektriske maskiner som motorer, pumper og heiser, noe som ellers ikke fantes på landet i Nord-Norge. En annen ting var størrelsen på bedriften og det store antall ansatte.[42] Selv om arbeidet både var hardt, med kalde, mørke og fuktige arbeidsplaser,[45] og noen steder helseskadelig som i smeltehytten, var det vel ansett. På flere måter stod arbeidslagene ganske fritt og selvstendig, noe som gjerne skjer naturlig på en så stor arbeidsplass.[46][47] For eksempel kunne et arbeidslag som var ferdig med tildelt arbeidet gå hjem tidligere, men i motsatte tilfeller kunne arbeidsdagen bli lengre enn 10 timer.[48]

Hver arbeidstager kjøpte selv personlig utstyr som gruvelampe, arbeidstøy, samt utstyr som krafse og brett. Hver arbeidslag leide utstyr som boremaskin og bor. Slitasje på bor, samt forbruket av lunte, fenghetter og sprengstoff ble trukket fra ved utbetaling av lønn.[49]

Akkordarbeid var helt alminnelig i 1890-årene. En kontroversiell ordning var såkalt lisitasjon, som vil si at et arbeidsoppdrag blir auksjonert ut, slik at lavestbydende får oppdraget.[45] Ordningen førte til uvennskap og voldsomme oppgjør mellom arbeidere. Dette var noe som også verkets høyere funksjonærer var motstandere av, og praksisen var under avvikling i 1900.[50]

Blant de som hadde de verste arbeidsforholdene i den første tiden var de som røstet malm utendørs. Svovelrøyken dannet svovelsyre på slimhinnene om den ble pustet inn, dermed var det ikke uvanlig at folkene blødde fra nese og munn. Sår hals og rennene øyne var noe som også funksjonærene i Furulund flere kilometer unna klaget over. Den svenske dikteren og journalisten Pelle Molin skrev i 1895 om et besøk i Sulitjelma: «Vi försöka att se oss om inne i ett rosthus, men komma hostande och halvblinda tillbaka. Arbetarna äro mera vana.»[51]

Stigeren som er arbeidsformannen i gruven stod for utbetalingen av lønn. Disse kunne i en viss grad avgjøre hvor mye hver enkelt skulle få i betaling. Hagbart Hansen var gruvearbeider på Furuhaugen i 1906 og beskriver arbeidet under stigeren John Hoff slik: «Selv hvor mye man tjente i akkorden blei den begrenset til 3-4 kroner per dag, ofte ledsaget av følgende kommentar: 'Du fær fan it meir'».[23] Formenn og stigere var i noen tilfeller godt likt, i andre tilfeller forhatt. Noen, som den som er omtalt over, fikk rykte på seg for å ikke utbetale lønnen riktig.[46] I biografien til gruvearbeideren Johan Moen forteller denne om direktør Knudsen. Han forteller at i spesielle tilfeller var det tvister som verksdirektøren måtte ordne opp i. Knudsen hadde stor respekt blant arbeidsfolk, han kunne bli rasende på stigere og butikkansatte som hadde gjort urett mot arbeidsfolk, enten ved feil lønnsutbetaling eller salg av dårlige matvarer. Han gikk forøvrig unger tilnavnet Stor-Knudsen på grunn av sine store krefter. Moen forteller av ved slosskamper mellom arbeidere kunne Stor-Knudsen gripe inn. Selv i et tilfell der de provisoriske politimennene ikke turde skille kamphamene, tok han affære og kastet karene ut av danselokalet.[52]

 
Den første direktørvillaen i Fagerli. Sulitjelma var kjent som et hierarkisk klassesamfunn.

Organisasjonen i verket var hierarkisk, der arbeiderne skulle stole på sine overordnedes beslutninger. Motsigelser kunne føre til oppsigelse.[46][48] Bergverksloven av 1848 ga bergverkene understøttelsesbyrden for personer som hadde hjemstavnsrett ved verket, det vil si bodd på verkets område i to år sammenhengene. Syke eller skadede arbeidere skulle altså etter loven få støtte fra verket, men Bolaget vegret seg mot dette ved å si opp arbeidere senest etter 23 måneders tjeneste. Senere kunne gjerne samme person få nytt arbeid.[50]

Denne praksisen med oppsigelse etter 23 måneder falt imidlertid bort av seg selv etterhvert som andre lover og trygdeordninger ble innført. Blant annet loven om ulykkestrygd. Den første sykekassen for gruvearbeiderne ble opprettet nokså tidlig av verkslegen.[50]

Kvinnene i Sulitjelma arbeidet som kokker, andre forpleiningsoppgaver, samt som sjeidersker, dette arbeidet var den første grovsorteringen av knust gråfjell og kobberholdig malm. I sjeidehusene arbeidet både kvinner og menn, men mennene hadde høyere lønn enn kvinnene. De fleste kvinner som arbeidet med dette var enten ugifte eller enker. Rundt 1930 ble imidlertid dette arbeidet avviklet på grunn av nye prosesser.[9]

Alt arbeid i Sulitjelma skjedde etter faste klokkeslett, husmor Bjørg Schøning fortalte i et intervju i Arbeiderkvinner i Sulis i 1987: «Æ va vant til at mannfolk og kvinnfolk arbeid' side om side, og skull' middagen vær ferdi' klokka da og da, gjor' det ingenteng om poteten' va kokt da. I Sulis derimot, mått' alt gå etter mannen. Når tida nærma sæ han kom heim, sprang kvinnfolka' førskremt heim og satt' på poteten'. Når han kom heim, sku' poteten' vær kokt', ellers kunn' det bi bråk.»[9]

DødsulykkerRediger

Arbeidet i Sulitjelma var mange steder helseskadelig, og ulykker førte til invalidisering. Noen dødsulykker inntraff også. Etter loven om ulykkestrygd av 1894 og 1905 skulle den gjenværende familie få en mindre livrente å falle tilbake på. Hjelp fra arbeidskamerater kunne uansett komme god med.[45] En samlet fortegnelse over alle ulykker er forsøkt laget av lokahistoriker Kåre Enge. Som kildemateriale er bruk kirkebøker, slektsbøker, lensmannsprotokoller, samt andre kilder. Lisen viser at cirka 120 personer omkom i de 104 årene gruvedriften varte. Av disse var det kun 19 personer som ikke arbeidet i gruvene.[53]

Majoriteten av de forulykkede var unge og uerfarne personer. I den første tiden er det en del sprengningsulykker. Blokknedfal, det vil si at en stor stein faller ned fra gruvetaket, var også en hyppig årsak, det samme var ras.[53]

Innføring av sikkerhetssprengstoff ga færre ulykker.[54]

Boforhold og fritidRediger

 
Oppstilling av gruvearbeidere, koner og barn utenfor inngangen til Sagmo gruve i 1919.

Det første møtet med Sulitjelma måtte ha fortont seg overraskende for folk fra distriktene rundt, her var det et barskt fjellandskap og svovelrøyk som rev i nesen. Imidlertid var det et fargerikt folkeliv med personer fra forskjellige distrikter, i tillegg til noen svensker, finner, kvener, samer, tyskere.[30][45]

Arbeidssøkende som kom til Sulitjelma ble først vist til et kaldt og enkelt innredet rom den første natten. De flest fikk det første arbeidet i Hanken gruve, et sted med beryktede boforhold hva gjelder trange brakker, lus og kakerlakker.[41]

Lauskarene var organisert i brakkelag som hadde ansatt hver sin kokke som blant annet laget mat til folkene.[11] Et typisk brakkerom var trangt; på det samme rommet skulle folk sove, klær tørkes og stelles, mat lages og fritidsaktiviteter gjøres. Det var vanlig at to mann delte en køye. Arbeidsfolk som hadde vært på andre anlegg klagde ikke mye på dette, fordi slike forhold ikke var uvanlige. Men i avisen Dunderlandsdølen 31. mai 1907 (nå Rana Blad) skriver en innsender at rommene er så overfylte og har så dårlig ventilasjon at en «får bedøvelse» istedenfor søvn.[45]

Boforholdene for funksjonærene var helt annerledes med store rom, eller egne hus med haver rundt. Furulund ble derfor på folkemunnene kalt for «Plysjbyen».[9] Ikke før gruvedriften var over fikk utenforstående se hvordan den øverste ledelsen i Sulitjelma egentlig bodde, og hvordan hagene og husene var innredet.

Opptil 18 lauskarer kunne bo på et rom, mens familier hadde førsteprioritet på å bo få bo i eget rom.[9] Arbeidstiden, inkludert spisepausen, var på nærmere 12 timer,[45] dermed ble boligmangelen avhjulpet ved at folk var «hjemme» bare halve døgnet. Dermed kunne de også sove på skift.[46]

Veggelus var alminnelig i alle arbeiderbrakkene, folk kunne våkne opp med kroppen overdekket av små røde flekker. Disse etterlot seg også stygg lukt. Bolaget gjorde mange forsøk på å fjerne veggdyrene med innsprøyting av gift. Ikke før alle tresenger var erstattet med stålsenger, og alle sprekker i veggene kittet igjen og overmalt, ble problemet borte.[55]

Et annet problem var kakerlakkene på flere av gruvestedene i Sulitjelma rundt 1907. Hans Trondsen som bodde på Gikken i denne tiden forteller at kakerlakkene kom strømmende frem når folk satte seg ned for å spise. Kakerlakkene klatret opp på fat, kopper og kar. Løsningen på dette ble å la arbeidsbrakker stå med vinduer og dører åpne i sprengkulda. Imidlertid kom kakerlakkene tilbake etter en tid. En total utrydding av kakerlakkene i hele Sulitjelma fikk en etter at alle brakker samtid stod åpne i vinterkulde.[55]

De hygieniske forholdene var i mange tilfeller helsefarlige.[48] I 1898 beskrev en lege forholdene arbeiderne levde under; – samspillet mellom hard klima, arbeidsforholdene, boligene og dårlig ernæring gir sykelighet.[41] En forbedring kom i 1902 ble det bygget en badstue der ansatte kunne få vaske seg gratis to ganger i uken.[45] Det skjedde gradvise forbedringer til større og flere husvære. Sanitærforholdene ble også bedre. Spesielt etter 1907 da fagforeningen ble dannet ble boforholdene endret. Det ble da vanlig med husleiekontrakter der lys og brensel var inkludert.[41]

Typisk kjøpte brakkelaget middag felles, men det fantes bare en butikk som verket eide.[56] Betaling skjedde med trekk i lønnen. Varene var tidvis av dårlig kvalitet, men klager var til fånytte.[48] Andre butikker var i praksis utelukket på grunn av de store avstandene. Det var mulighet for friluftsliv, men jakt og fiske i verkets fjellområder var forbudt. Bare verkets funksjonærer hadde anledning til å drive slike fritidsaktiviteter.[56] En illustrasjon lenger opp viser verkets eiendomsgrenser.

 Edrueligheden maa, naar hensyn tages til befolkningens art og de forhold, hvorunder den lever, betegnes som nogenlunde. Fulde folk ser man som regel kun ved større høytider. Da gaar det riktignok ofte paa livet løst, især blandt svenske, finske og trondhjemske arbeidere. Der drikkes da væsentlig «karsk», d.v.s. 96 % spiritus pluss kaffe i forskjelligt forhold. Der konstanteredes et dødsfall efter umaadelig nydelse av denne blanding. Vedkommende drak, til han faldt i coma, hvoraf han senere ikke vaagnede. Den letale dosis lod sig ikke bringe på det rene, da ingen af deltagerne i selskabet senere havde nogen tydelig erindring om det passerede.[57]  
Verkslegen i medisinalberetningen, 1902

Trondsen forteller videre at fritiden rundt 1900 bare dreide seg om rundt to og en halv time på hverdagene. Typiske aktiviteter var kortspill eller lese bøker.[55] Han forteller også om at det var mulig å få bestilt brennevin fra Bodø. På lørdagskveldene ble det da mye drikking på brakkene, men etter en tid bestemmer folk seg for å gå ut med flasker i lommene. En gikk langs veiene for å finne fornøyelse. Om to eller flere arbeidslag møttes, ble det krangel og kjeftbruk som utartet i slåsskamper. Ikke sjeldent ble arbeidere så skadet at de måtte på sykestuen. På søndagskveldene var det ofte dansetilstelninger i verkets største festsal. Her skjedde det imidlertid sjelden at bråk oppstod, ganske enkelt fordi all spriten var drukket opp kvelden før.[58]

Slik var forholdene i det som ble karakterisert som Lapplands Helvete. Det var nemlig navnet den svenske agitatoren Kata Dahlstrøm en gang beskrev forholdene til å være for arbeiderne. Hun skrev totalt en serie på tre meget skarpe artikler om Sulitjelma i avisen Sosialdemokraten for året 1904.[56]

En del år senere i 1910 kommer fabrikkinspektør Betzy Kjelsberg (1866-1950) til Sulitjelma på inspeksjon. Hun slår ned på at kokkene skal dele rom med arbeiderne de lager mat for. Innen en bestemt frist skal det være skaffet egne rom for disse. Likeledes påklager hun det store antallet som deler rom, noe som også må forbedres innen en fastsatt tid.[45]

Det skulle imidlertid gå mange år før boforholdene ble bedret. Pastoren på Fauske mente allikevel at det er bedre at kokkene deler rom med alle de andre, enn at hun skulle ligge alene. Det er dokumentert at kokkene ikke følge seg utnyttet. En god kokke betydde mye for arbeidslaget, dermed ville mennene verne henne. En gruvearbeider sa: «Du skal skrive fint om kokkene. Moralen i gammel-Sulitjelma var god, den.»[45]

Klassekamp og politisk mobiliseringRediger

 
1. mai-feiring i Sulitjelma etter at fagforeningene var etablert, trolig 1908.

Organisering var forbudt fra Bolagets side, dessuten var gruvearbeiderne ikke særlig interessert i dette fra begynnelsen av. Senere politiske bevegelser og impulser fant etter hvert veien opp til Sulitjelma. Da radikale agitatorer på slutten av 1890-årene, og senere, reiste rundt på arbeidsplassene, ble disse forhindret fra å komme til Sulitjelma. Verkets arbeidere ble senere organisert, noe som straks førte til bedre lønns-, arbeids- og boforhold.

Liten interesse for organisering og politikkRediger

I den første tiden kunne det være dårlige forhold mellom arbeiderne med innbyrdes kamp. Det var også motsetninger mellom personer på forskjellige arbeidsplasser. Ordrer fra formenn, stigere og ingeniører skulle etterkommes uten innsigelser. Den som hadde andre oppfatninger kunne regne med oppsigelse.[59] I den første tiden var det også laber interesse for politikk og fagorganisering blant arbeiderne.[45]

Den første arbeidskonflikt skal ha vært i desember 1884, med en kortvarig streik ved Ny-Sulitjelma.[45]

Noe som kom arbeiderne til fordel var sesongvariasjonene i arbeidsmarkedet. Generelt var ikke arbeidsledighet som var noe markert problem på slutten av 1800-tallet, snarere tvertimot. Det var mangel på arbeidskraft ved starten, senere ved unionsoppløsningen i 1905. Imidlertid var det stor tilgang på arbeidskraft på høsten, tilsvarende mangel på våren når Bolaget hadde aller størst behov. Arbeidernes maktmiddel var i disse årene å «kaste og gå», altså si opp. Gruveselskapet måtte i mange slike tilfeller strekke seg et stykke på vei for å beholde arbeider.[46]

Forbud mot organiseringRediger

 
Hans Berntsen var reiseagitator for Arbeiderpartiet i det nordenfjeldske Norge, og medvirket til å starte over 300 fagforeninger. Han var en av de første agitatorer som kom til Sulitjelma.

Fra 1900 og årene etter oppstod større politisk interesse. Mellom enkelte arbeidere ble det diskutert muligheter for fagorganisering. På denne tiden var det generelt en økende radikal politisk orientering blant arbeidere andre steder i landsdelen og i landet forøvrig. Blant annet ble Fauske og omegn arbeiderforening stiftet på slutten av 1890-årene.[45]

Det spesielle med Sulitjelma var at Bolaget rådet over det eneste transportmidlet til stedet, nemlig båt og tog fra Finneid rundt 40 km unna. Et munnhell var: – Norges lover stoppet ved Finneid. Verket hadde folk som passet på at ikke uønskede radikale agitatorer fikk komme opp til Sulitjelma.[60] Dunderlandsdølen skriver den 18. mai 1906 at den norske grunnloven er satt til side av Bolaget, noe som begrunnes med at det hverken er forsamlings-, tale- eller trykkefrihet i deres område.[45]

Hans Berntsen (1870-1939) var en av de første politiske agitatorene som dro opp til Sulitjelma. Han kom første gang den 26. januar 1897. Da var Bolagets ledelse allerede klar over at han var i distriktet. Allerede dagen etter at han ankom ble han stoppet av en oppsynsmann som viser han bort; «for her tåles ingen sosialister». Før han forlot stedet var han innom dampkjøkkenet der han la igjen sosialistiske skrifter.[61] Berntsen kom tilbake til Sulitjelma i 1902, da sammen med Hans Leveraas. Det ble forsøkt holdt et møte på isen på Langvatnet med rundt 200 tilhørere. Bolaget hadde da sendt bud på politiet som stoppet møtet før det hadde begynt.[45]

Den svenske agitatoren Dahlstrøm beskrev forholdene i Sulitjelma. Hun forsøkte å komme seg til Sulitjelma fra øst gjennom Sverge, men også hun ble stoppet. En annen kjent agitator fra denne tiden var Helene Ugland, som kom til Sulitjelma flere ganger. Før hun ble utvist første gang fikk hun holdt et foredrag for anslagsvis 200-300 mann på Jakobsbakken klokken to om natten.[45] Hun greide også å holde foredrag på Hanken og Giken gruver. Da Ugland ble oppdaget ble hun tatt hånd om av politiet som fikk henne uttransportert til Finneid. Ved en annen anledning ble Ugland anhold av Bolagets egne folk. Med bevæpning stanset de henne ved Jakobsbakken, før hun igjen ble skysset ned til Finneid.[62]

NummerplateneRediger

På slutten av året 1906 besluttet verksledelsen å innføre nye kontrollerende tiltak for at arbeidstiden ble overholdt. Ordningen skulle tre i kraft fra januar 1907.[48] Tiltaket gikk ut på at det ved hvert arbeidssted skulle bli utdelt en blyplate til hver gruvearbeider ved skiftets start. Platen eller skiltet, skulle bæres i en rem om halsen, og tilbakeleveres til stigeren eller formannen ved arbeidstidens slutt. Om noen ikke hadde skiltet på seg var trusselen registrering av fravær.[63]

Ledelsen ved Bolaget argumenterte med at nummerplaten også var et sikkerhetstiltak, ved at en da ville få kontroll med hvem som var inne i gruvene i tilfelle ulykker. I harmen som oppstod ble ikke dette noe vektig argument.[64]

Forordningen vakte sterke reaksjoner; merkene ble kalt for slavemerke.[65] Ledelsen valgte da å innføre ordningen kun ved Charlotta gruve. Da skiltene skulle innføres hadde noen stjålet dem i løpet av natten. Etter at den første innføringen var mislykket, og etter et nytt mislykket forsøk, besluttet Bolaget å si opp alle de 200 arbeiderne ved Charlotta.[63] I de andre gruvene der blyplatene ble forsøkt innført ble utleveringen møtt med hånlatter.[66] Det oppstod med dette en sterk mobilisering, der det ble gitt hemmelige beskjeder mellom arbeiderne om et møte ved Sandnesøyra, nedenfor Sandnes, den 13. januar. Her skulle det legges planer for stiftelse av en fagforening.[63]

Denne striden er kjent som merkekrigen. Men i realiteten var det nok flere bakenforliggende årsaker bak de sterke reaksjonene. Dette var bare dråpen som fikk begeret til å renne over.[65]

Møtet på Langvatnisen i 1907Rediger

På mønstringsdagen den 13. januar 1907 som var en søndag, møtte arbeidere fra alle deler av verket opp på det islagte Langvatnet.[63] Antallet fremmøtte var i underkant av 1000. Inne på land stod funksjonærende og så på det som gikk for seg.[67] En av talerne var Ole Kristoffersen Sundt som snakket om samhold, fagorganisering og sosialisme.[68]

Det ble fremmet forsalg om å danne en fagforening tilsluttet Norsk Arbeidsmandsforbund. Voteringen over forslaget ble utført ved at de som stemte for skulle tre til venstre, mens de som var mot skulle tre til høyre. Samtlige av de oppmøte gikk til venstre. En taler rettet en appell om samhold, uansett hva som nå kom til å skje. En svenske ropte da: – Den som bryter ut skal druknes i smeltet bly. En annen ropte: – Nei, han skal druknes i smeltet kobber.[63]

På møtet ble det også bestemt at det skulle sendes et telegram til Arbeidsmandsforbundet for å få organisasjonen i orden. Berntsen ble valgt for å organisere arbeidstagerne, og konstituere arbeiderforeningen. Trondsen antar at Bolagets ledelse nå vær blitt så engstelige for hva som videre kunne skje, at de bare var glade for at en mann utenfra skulle komme opp for å roe ned gemyttene.[63]

Forhandlinger om overenskomstRediger

Da det ble kjent at det skulle være forhandlinger om en overenskomst ved landets største gruveselskap vakte dette oppmerksomhet også utenom Sulitjelma. Nyhetene om dette ble fulgt av fagbevegelse, pressen og andre arbeidsgivere.[69]

Berntsen hadde tidligere vært i Sulitjelma for å mobilisere arbeidsfolkene, men ble da bortvist av Bolaget. Da han kom til Sulitjelma i januar 1907 ble han møtt på en helt annen måte av direktør Holmsen. Berntsen hadde en konferanse med Holmsen, som nå ikke la noen hindringer i veien for dannelse av fagforeninger. I møteprotokollen for Arbeidsmandsforbundets forretningsutvalg for 20. februar 1907 er følgende notert etter konferansen: «En skrivelse fra H. Berntsen refereredes hvori oplystes at møder tillades afholdt i Sulitjelmaselskabets huse og barakker, samt at han havde hatt en samtale med direktør Holmsen der sagde at Berntsen måtte opholde sig til han blev færdig, da han var sikker om at han ikke hidsede arbeiderne til at begå overgreb».[70]

I månedskiftet januar-februar hold Berntsen hele 14 massemøter. Det ble i dette tidsrommet stiftet ti fagforeninger eller avdelinger, og senere ytterligere tre til. Alle disse 13 foreningene ble tilsluttet Norsk Arbeidsmandsforbund hvor de ble innmeldt den 1. februar 1907.[70] Hver forening var selvstendige med eget styre. Disse var igjen sluttet til et felles overordnet styre kald Det stedlige styre. Til dette ble Sundt valgt til formann. Det stedlige styret skulle ha 26 representanter, og krav til arbeidsgiveren skulle samordnes gjennom dette.[71]

Forhandlingene dreide seg om bedriftens mulighet for kontroll av fastsatt arbeidstid, mulighet til å si opp arbeidere, voldgiftskomitée, klassifisering av arbeidere i yrkeskategorier og erfarenhet, tariffestet minstelønn, høyfjellstillegg, lønn for overtidsarbeid, åtte timers skift i smeltehytten, samt varighet for overenskomstene. Forhandlingene stod spesielt om kontroll av arbeidstiden, voldgiftskomitéens sammensetning, fremgangsmåte for å klassifisere arbeidere som vante eller uvante og overtidsbetalingen.[72] Forhandlingene drøyde, og da hovedkontoret i Helsingborg ikke var enige med de avtaler som ledelsen i Sulitjelma hadde inngått, ble det diskutert om egen forhandler skulle reise til Helsingborg. Forhandlinger der ble avvist, da en mente organisasjonen da ikke ville ha direkte innflytelse. Dette ble også godtatt av partene.[73]

I forhandlingene om lønn og arbeidstid for personalet i smeltehytten ble det fra Bolagets side truet med at for gunstig betingelser ville føre til ulønnsomhet, dermed kunne hyttedriften bli innstilt og malmen eksportert. Denne saken turte en ikke gå videre med, og en godtok Bolagets lønnstilbud og åtte timers arbeidsdag ble innført her.[74] Videre ble det enighet om kontroll av arbeidstiden uten bruk av nummerplater,[75] samt mange andre detaljer.

Partene kom til enighet den 21. juni 1907 da en overenskomst ble underskrevet av partene. Tariffavtalen var å forstå som minstelønn. I avtalen skulle snekkere, tømmermenn og murere av første klasse, samt linebaneoperatører og hovedreparatører i vaskeriet ha den høyeste timelønnen på 45 øre. Nest høyest fikk elektromontører med 43,5 øre/time. Gruvearbeidere (minerere) fikk 32,5 øre/time, mens hyttearbeidere av høyeste kategori fikk 3 kroner og 60 øre per dag. Høyeste månedslønn fikk konduktører av første klasse på Sulitjelmabanen med 95 kroner per måned, videre fikk lokomotivførere fikk 90 og pramstyrere 85. Lavest lønn ble gitt for sjeidere og læregutter med 20 øre/time.[76] Disse lønns- og arbeidsforholdene var de ansatte fornøyd med.[77]

Sulitjelma Stedlige PartistyreRediger

Sulitjelma arbeiderparti ble stiftet den 31. mai 1908 under navnet Sulitjelma Stedlige Partistyre og tilmeldt Det norske Arbeiderparti gjennom Søndre Salten Kretsparti. Vinteren 1907/08 var det sterk agitasjon i Sulitjelma for at alle fagforeninger skulle melde seg kollektivt inn i Arbeiderpartiet, samt danne stedlig fellesorganisasjon. Anton Kalvaa (1857-1923) ble engasjert av Søndre Salten Kretsparti til å holde foredragsturné i Salten våren 1908, i den anledning hold han foredrag i hver fagforening i Sulitjelma i 1908. Årets første mai-taler i 1908 var arbeiderpartiets Martin Tranmæl (1879 – 1967).[78]

Det var kommunevalg i 1907 der arbeiderne i Sulitjelma stilte med valglister. Resultatet var at fem representanter ble med i kommunestyret. Senere ble det interesse for å opprette egen lokalavis. Det ble tegnet aksjer og stiftet en avis som skulle virke for Arbeiderpartiet, samorganisasjonen, kooperasjonen og avholdssaken. Avisen kom ut første gang i august 1910 og het Saltens Fremtid. Senere flyttet den sine lokaler til Bodø og skiftet navn til Nordlands Framtid.[45]

I 1916 fikk arbeiderpartiet flertall i herredsstyret og fikk dermed ordførervervet.[45]

Noen av fagorganisasjonenes faner

SamvirkelagetRediger

 
Fra butikken til Sulitjelma kooperativ forening i 1913.

Bolaget etablerte en butikk i Sulitjelma tidlig. Etter at fagorganisasjonen hadde fått gjennombrudd ville folk ivareta sine interesser som lønnsmottagere. Siden butikken var drevet av Bolaget kunne en ikke stole på at det en hadde vunnet i høyere lønn, ble delvis trukket tilbake på prisen av varene i butikken. Det fantes heller ikke noe handelssted i milevid avstand. Dermed fantes ingen konkurranse for pris og kvalitet.[79]

Trondsen beskrev verkets butikk slik: «Tross borgerpartienes oppskrytte frie konkurranse, nyttet det ikke å komme med noen protest mot levering av harskt flesk, sur fisk eller halvråttent kjøtt, eller med kritikk av den hovne betjening. Da risikerte en å måtte forlate butikken uten varer eller måtte vente hele dagen for å få lov til å handle»[80]

En viktig oppgave for fagorganisasjonen var derfor å få etablert en kooperativ forening. Problemet var bare at all grunn var eid av Bolaget, og dette ville ikke tillate at en tomt ble avsatt for butikk. Løsningen ble at en kooperativ forretning (samvirkelag) ble oppført på Finneid, rundt 40 km unna.[79] Dette ble selvsagt en tungvint løsning for innkjøp, etter forhandlinger ble en tomt endelig avsatt i Sulitjelma i 1911.[50][81] Bakgrunnen for at Bolaget bøyde av var påtrykk fra stortingsrepresentanter fra Nordland.[82] Både samvirkelag og senere bakeri ble oppført.[50][83]

På få år hadde Sulitjelma samvirkelag den største omsetningen av alle i hele Nord-Norge. En filial av Sulitjelma Kooperative Selskap ble også åpnet på Jakobsbakken, senere også på Glastunes.[84]

Lockout i 1911, 1916 og 1917Rediger

 
Fra den første streiken i Sulitjelma i juli 1911.

Etter 1907 ble store og små saker løst av samorganisasjonen. Etter 1910 fulgte en tid med mange konflikter. Det ble gjort forberedelser til en tariffrevisjon i 1910, og det ble vedtatt å si opp overenskomsten.[79] I 1911 kom en nasjonal storkonflikt som berørte flere industrier. Arbeidsgiverne tok i bruk lockout som mottrekk mot gruvestreiker fler stede i landet. Det var flere arbeidere i konflikt i 1911 enn alle årene fra 1903 til 1910 sammenlagt. For første gang gikk tapte dagsverk nasjonalt over en million, like mange som totalt i de åtte foregående årene.[85]

Under konflikten i 1911 diskuteres arbeids- og boforholdene i Sulitjelma, og andre steder, i avisene både lokalt og nasjonalt. Johan Scharffenberg (1869-1965) holder et foredrag om forholdene i Sulitjelma hvor han hadde vært noen år tidligere. Han sier: «Jeg har endnu aldrif i Norges land set værre menneskeboliger end dem Sulitjelmaselskapet byr sine arbeidere». Spesielt reagerer han på at det bor syv menn på et rom i tillegg til den kvinnelige kokka. Enda verre er det at familier med barn i disse trangbodde husene i tillegg må huse ugifte menn. «Enhver skjønner hvor fordærvelig dette er særlig naar smaapiger vokser til». Scharffenberg påpeker videre kontrastene til verksledelsen: «Når konsul Persson, som eier Sulitjelmaværket, kom ditop, fikk han fyrstelig modtagelse. Et ekstratog ble satt opp midt på natten og arbeidernes musikkorps var utkommandert for at spille, mens han spiste frokost.»[86]

I Sulitjelma var det vanlig at familiene hadde geit og høner, noen også ku, som attåtnæring. Det var dermed vanlig at folk drev med såkalt skrapslått, det vil si at gresset i liene og på fjellsidene ble slått etter hevd. Under lockouten presiserte Bolaget at den private eiendomsretten gjelder, praksisen måtte opphøre. Verket eide riktig nok all grunn, men dette påbudet ble ikke tatt hensyn til.[45]

I Sulitjelma varte konflikten i ni uker.[79] Opprinnelig var lønnskravet en økning av minstelønnen fra 30 til 35 øre per time. Konflikten ble avgjort ved voldgift,[87] der minstelønnen økes med 1 øre per time, noe som skulle tre i kraft etter to år. Arbeidsgivernes ønske var redusert lønn.[88]

Etter dette ble arbeidet ved verket tatt opp. En hadde organisasjonsmessig arbeidsro frem til 1914, da første verdenskrig førte med seg dyrtid. Det ble tatt opp forhandlinger om lønnspålegg og nye uroligheter oppstod.[79] Den 31. januar 1916 ble 3 000 mann i bergverksindustrien i landet satt ut i lockout. Partene stod steilt mot hverandre, og blir ikke løst før Gunnar Knudsens regjering fremmet forslag om tvungen voldgift i arbeidskonflikter.[89] Forslaget var begrenset til en midlertidig lov for konflikter som måtte oppstå i krigstiden. Loven ble vedtatt 9. juni 1916.[90] Den 13. juni 1916 vedtok fagkongressen å oppheve konflikten. Konflikten ble avviklet med et tillegg på 2 øre per time og forkortelse av arbeidstiden til ni timer per dag.[89]

I juli 1917 oppstår på ny en lønnsaksjon. Alle arbeidere la ned arbeidet og marsjerte til Furulund der kravene ble lagt frem for direksjonen. Resultatet på denne var at daglønnen ble hevet fra 4,25 til 7 kroner per dag. Flerre store konflikter med streik og lockout følger i 1920, 1921, 1924, 1925, 1927, 1931, 1931, 1932, 1937 og 1961.[89] Ved noen av disse ble arbeidsstokken slanket og timelønnen redusert, mer om dette nedenfor.

Direkte aksjonRediger

Såkalte direkte aksjoner hadde en noen tilfeller av i Sulitjelma. En arbeider forteller i et intervju med forfatteren Dag Skogheim om en konkret hendelse i 1914 eller 1915. En ny ingeniør ville forandre akkordsystemet i en av gruvene på Jakobsbakken. Han satte prisene slik at den som greide å få renere malm kjørt ut skulle få god lønn, mens mye gråfjell skulle betales lavt: «Men der var mang ei drift med gråfjell og kis omeinann', og de som hadde sånn drift fikk ingen ting, de tjente ikke til maten engang. Det der gikk vi ikke med på».[45]

Gruvearbeiderne hadde i denne tiden som vane å ta matpausen i en lokstall. Dette likte ikke ingeniøren, matpausen kunne de ha nede i gruven. Arbeiderne ble da enige om å gå hjem og spise på brakkene istedenfor. Dette ble de trukket en time for i lønn. Så fant de på å sabotere arbeidet. Når så ingeniøren kom for å finne ut hvorfor ikke noe ble produsert, slo gruvearbeiderne borrene på de hardeste steinene, som var umulig å få i stykker. Etter en tid gikk ingeniøren tilbake til den vanlige akkordbetalingen.[45]

Sulitjelma-affæren i 1918Rediger

 
Soldater tar oppstilling ved Furulund i forbindselse med Sulitjelma-affæren.

Utdypende artikkel: Sulitjelma-affæren

Vareknapphet og dyrtid ble stadig verre mot slutten av første verdenskrig. Dette skapte en spent situasjon der radikale krefter ble mobilisert, spesielt etter oktoberrevolusjonen i Russland i 1917. I april inntraff de såkalte Sulitjelma- og Kirkenesaffæren som gjorde inntrykk over hele landet.[91] Disse hendelsene fikk generalstaben til å frykte revolusjon.[92]

Under den tyske ubåtkrigen økte frykten for at Norge kunne bli dratt med inn i krigen. De borgerlige partiene ville øke bevilgningene til militære, mens arbeiderbevegelsen heller ville bekjempe dyrtid og vareknapphet. På Drevjamoen ved Mosjøen hadde rekrutter av Rana bataljon vedtatt en resolusjon den 14. mai der de protesterte mot utvidet verneplikt og økte bevilgninger til militære. Da flere soldater ville forlate ekserserplassen ble det uroligheter, flere ble arrestert og stilt for krigsrett. Dommer på mellom 21 og 150 dagers fengsel ble gitt. To av de dømte soldatene lyktes med å komme unna soningen av straffen. Våren 1918 fikk disse to arbeid i Sulitjelma.[93]

I det sosialistiske ungdomslaget, men også generelt blant gruvearbeiderne, ble det oppfattet som en provokasjon at disse skulle straffes for å ha agitert for militærnekting. Da de dømte ikke ville reise ned fra Sulitjelma frivillig, reiste lensmannen på Fauske opp for å hente de to. I Sulitjelma ble han møtt av arbeidere som ikke ville la ham utføre arrestasjonene. Lensmannen dro ned med uforrettet sak, men rapporterte hendelsen til Politimesteren i Salten. Politimesteren kom selv opp til Sulitjelma med to betjenter for å hente de to mennene. Da disse var underveis til Sandnes i Sulitjelma gikk ryktene og gruvearbeidere fra hele området forlot sine arbeidsplasser for å hjelpe arrestantene.[45]

En stor opphisset menneskemengde samlet seg rundt politimennene. De to arrestantene ble revet løs fra betjentene, politimesteren ble stoppet, noen rev distinksjonene av uniformen hans og tok fra ham tjenestevåpenet. Arbeiderne dro politimennene mellom seg, satte dem på toget, og de ble skysset vekk fra Sulitjelma. Dette førte til et stort halloi blant den store menneskemengden.[45]

Regjeringen besluttet etter dette å sende tre marinefartøyer til Fauske med flere hundre soldater som besatte Sulitjelma. Mens aksjonen stod på ble stedet lagt under sensur, der telefon, telegraf og post ble stoppet i fem dager. De dømte soldatene ble da hentet og ført bort.[45]

Første store økonomiske problemerRediger

 
To revisorer ved Sulitjelma Aktiebolags Gruber i 1920-årene.

Bolaget gikk for første gang med tap i 1919, noe som delvis hadde sammenheng med gamle kontrakter som ikke tok hensyn til den sterke prisstigningen rett før slutten, og tiden etter, første verdenskrig. En krise i verdensøkonomien kom etter 1921 som rammet de skandinaviske cellulose- og svovelsyrefabrikkene. Disse var Bolagets viktigste kunder, dermed måtte virksomheten innskrenkes. I tillegg kom et fall i den europeiske markedsprisen på kis og kopper.[94] Kobberprisen sank fra 100 pund per tonn i 1920 til sitt laveste med 64 pund i 1922. Omsetningen av kobber var avhengig av blant annet aktiviteten innenfor industrireisning, byggevirksomhet og skipsfart. En annen ting var at aluminium ble en konkurrent til kobber.[95] Selv med noe økende priser noen år senere, var 1920-årene preget av ustabile markeder og priser. Andre investeringer som Bolaget stod bak i andre gruveforetak, gikk dårlig. På toppen av dette måtte Bolaget dekke store tap i Reymersholm Gamla Industri AB som hadde kjøpt Perssons eierinteresser og virksomheter etter hans død.[94]

Virksomhetens respons på dette ble hundretalls oppsigelser, samt at utbetaling av utbytte til eierne ble stanset i de påfølgende 20 årene. Arbeiderne som var igjen fikk reduserte timelønninger, fra gjennomsnitt 200 øre i 1921, til 154 øre i 1923 og 125 øre i 1927. Men det var også generell prisreduksjon, dermed falt den reelle kjøpekraften for de ansatte bare med 10-15 %.[94]

Bolaget forsøkte seg også med å være med i et internasjonalt kartell fra 1924. Kartellet forsøkte å redusere konkurransen og danne minstepriser for svovelkis. Kartellet kollapset imidlertid etter tre år da en av hovedaktørene brøt ut.[94]

En hemsko for å gjøre fremtidsrettede investeringer i Sulitjelma var usikkerheten rundt det svenske eierskapet. Avtaler i 1921 og 1923 gjorde at hovedkreditoren Nordiska Handelsbanken reelt sett tok over kontrollen av det problematiske Reymersholm Gamla Industri. Dermed var denne banken også stemmeberettiget i generalforsamlingene til Bolaget. En endelig avklaring kom først i 1927 da banken, som nå fusjonert med andre banker og skiftet navn til Göteborgs Handelsbank, tok over aksjemajoriteten. Dette førte også til at Bolaget ble tilført frisk kapital, samt at gamle tap ble avskrevet.[94]

Smeltehytten var stengt i rundt ti år etter slutten av første verdenskrig i 1918. Imidlertid kom en omlegging av produksjonsprosessen med den nye flotasjonsmetoden. Til nå hadde kisen fra Sulitjelma vesentlig blitt solgt til cellulose-, svovelsyre- og fosfatfabrikker i Norge, Sverige og Danmark. Etter røsting på disse fabrikkene ble den såkalte avbrannen transportert videre til Bolagets eget kobberverk i Helsingborg. Der ble endelig kobberet i kisen utvunnet sammen med sølv og jern. Da verket gikk over til flotasjon fikk en utvunnet dette kobberet og sinken i Sulitjelma. På grunn av høy pris på kobber var dette selvsagt en stor fordel.[94]

At bedriften hadde gjort disse investeringene gjorde det lettere å komme gjennom depresjonen i 1930-årene. Allikevel gikk kobberprisene så mye ned i 1932 at full nedleggelse ble vurdert. Enighet om store lønnsreduksjoner med fagforeningen, samt gjeldssaneringer fra kreditorenes side reddet bedriften. Fra desember 1932 mottok også Bolaget en kortvarig statsstøtte. Driften i Sulitjelma gikk kontinuerlig gjennom kriseårene, noe som ikke var tilfelle for de andre bergverkene i Nordland.[39]

Konjunkturene i siste del av 1930-årene forbedret seg, dermed ble det igjen bedre tider i Sulitjelma.[39]

Fritid og kulturRediger

 
Juleselskap i Sagmoen Arbeiderforening i 1953.

Det var mye fyll og slåsskamper blant gruvearbeiderne i de første årene. Arrangerte slåsskamper mellom de forskjellige gruvestedene forekom også. Spesielt da det var rørosinger, svensker og nordlendinger på de forskjellige gruvestedene var det kniving mellom disse. Dette endret seg imidlertid markert etter at fagforeningene ble stiftet i 1907. På et av de første møtene i gruvearbeiderforeningen på Hanken reiste en svensk mann på 22 år seg og foreslo innføring av alkoholforbud. Denne tanken spredde seg, ved avstemning var det stort flertall for forbud. Da det i 1913 ble innført åtte timers arbeidsdag blomstret foreningslivet opp.[51]

Folkets hus ble, etter samme problemer med tomt som for samvirkelaget, bygget ved Charlotta gruve i 1916. Senere i 1926 fikk en endelig muligheten til å bygget et nytt Folkets hus sentralt i Sulitjelma, dette ble det største Folkets hus nord for Trondheim. Her var det en stor sal og etter hvert kafe. Dette ble stedets kulturelle sentrum med besøk av en rekke av populære norske og skandinaviske artister fra slutten av 1920-årene.[96]

Skoleordning var det fra starten av. I 1908 var det hele 380 elever i alderen 7-15 år. På denne tiden var såkalt land- og byskole vanlig. Landskolen var organisert med 15-18 undervisningsuker i året, men mer intensive dager. Med så mye lediggang for barna mente en at dette var en uhensiktsmessig ordning; i Sulitjelma kunne jo ikke barna være beskjeftiget med å delta i gårdsarbeid. Dermed fikk en i stand byordnet skole. I tillegg til dette ble det etablert middelskole, aftenskole, teknisk skoler, skolekjøkken, håndverkskurser og flere andre tilbud.[97]

Videre ble det stiftet turnforening i 1908[98], musikkorps i 1924[99] og sangerlag ble stiftet i 1930,[100] samt flere andre foreninger og lag. Det var imidlertid friluftsliv og skisport som ble svært populære aktiviteter for alle.

Forskjellige deler av kulturlivet i Sulitjelma

FriluftslivRediger

 
Rast under en fjelltur mot Sulitjelmabreen. I bakgrunnen Vaknatjåhkkå.
 
Fire svenske samekvinner fra Wirijaure-/Stalluokta-
traktene utenfor butikken i Furulund. Den som var venn med sammene fikk låne deres gammer, noe som kom fint med på turer i fjellene.

Av mer oppbyggelige aktiviteter før 1907 var tindebestigning i fjellområdene. En annen adspredelse var å besøke samenes sommerboplasser inne i fjellene. Dette var aktiviteter som både funksjonærer og arbeidere, kvinner og menn deltok på. Adolf Erik Nordenskiöld (1832-1901) hadde på en av sine ferder med seg de to Sulitjelma-samene Pavva Tuorda og Lars Rassa. Disse var datidens kjendiser i Sulitjelma. Noen år senere var fjellsamen Johan Abram Persson ny kjendis i Sulitjelma etter at han i 1929 vant Vasaloppet. Han var ofte innom Sulitjelma for å proviantere og traff da gruvearbeidere med interesse for ski. Generelt var samene populære i Sulitjelma, de hadde varer å selge og en kunne få låne deres gammer i fjellområdene. Samer var også blant de fremste tillitsvalgte i arbeiderforeningene.[51]

Bolaget innså etterhvert at tilgang til fiske og jakt var viktig for trivselen. Dermed ble det fra 1910 tillatt for alle å jakte. Det ble også bygget en hel del hytter i fjellet, og på midten av 1950-årene var det 250 fritidshus i området. Spesielt under de mange streikene og lockoutene i mellomkrigstiden ble friluftsliv, jakt og fiske kjærkomne aktiviteter. En grunn til å dra på hyttene var å komme unna den brunsvidde naturen i Sulitjelma. Like viktig var gjerne muligheten for privatliv, noe trangbodde leiligheter ga begrensninger for.[51]

I 1917 ble Sulitjelma jeger- og fiskeforening stiftet[101] og i 1937 Sulitjelma og Omegn Turistforening stiftet.

Idrettslaget MalmRediger

Sulitjelma skiklubb og Idrettslaget Malm ble stiftet allerede i 1893. Skihopp og langrenn ble svært populært, og folk fra Sulitjelma deltok etterhvert på mange arrangementer. Johan Rognmo vant den første kongepokal, og flere ble også vunnet av medlemmer fra Malm. Senere ble skisporten svært utbredt, med flere avviklede skirenn hver år. Idretten var et møtested der funksjonærer og arbeidere møttes på likefot.[102]

Sverre Salamonsen vant kongepokalen i 1933, 1935 og 1936 for seier i kombinert i hovedrennet for Nord-Norge.[103]

Andre verdenskrigRediger

 
Rikskommissær Josef Terboven med følge på utskipningskaien til Sulitjelma gruber på Finneid. Terboven i sort frakk i senter av bildet.

Kobberproduksjonen i Sulitjelma var blant de norske industribedrifter som hadde stor viktighet for tyskerne under andre verdenskrig. Allerede sommeren 1940 kom Rikskommissær Josef Terboven (1898-1945) med sine folk på befaring i Sulitjelma.[104]

Omforent strategi om videre driftRediger

Peder Rengård var formann i Samorganisasjonen i Sulitjelma, i et intervju fortalte han om hendelsene under krigen. Allerede mens det tyske felttoget var på vei oppover i Nordland ble en strategi diskutert. Rengård var med i en konferanse med direktør Quale og ingeniørene for å vurdere mulighetene de eventuelt hadde. De viste at kobberproduksjonen ville være krigsviktig, og diskutert derfor sabotasje av egen arbeidsplass. Blant annet ble det vurdert selv å sørge for at verket ble så ødelagt at det ville bli nedlagt.[105]

Ledelsen ville bare gå med på å sprenge kraftstasjonen i Fagerli, men dette ville for det første føre til at hele stedet ble mørklagt. For det andre fryktet direktøren å bli hard straffet om det ble oppdaget at det var utført med vilje. Drøftelsene ble avsluttet med at en konkluderte med at det beste var å la verket fortsette.[105]

Verket øke ikke produksjonen under krigen, selv etter press fra okkupasjonsmakten. De rikeste feltene ble ikke drevet under krigen, men bevist spart. Rengård fikk også henvendelser fra tyskerne om økt arbeidsinnsatsen. Han besvart dette med at de ikke kunne forvente økt produksjon med de ernæringsforholdene som krigen hadde førte til. For å motivere gruvearbeiderne fant tyskerne på å øke tobbaksrasjonene,[105] de ga julegratiale på to ukelønner i 1941 og innførte i 1943 et produksjonstillegg.[106]

Bolaget fikk den 30. april 1943 pålegg fra Terboven om å øke produksjonen til 350 000 tonn råmalm i året. Nå hadde tyskerne bestemt at kobberkonsentrat (halvfabrikat) skulle fraktes til Tyskland for videre foredling. Smeltehytten ble derfor stoppet, slik at de som arbeidet der kunne overføres til gruvearbeid. Imidlertid ble ikke produksjonen dette året på mer enn 253 000 tonn.[107]

Produksjonen i Sulitjelma gikk jevnt nedover under krigen, noe som også skjedde i gruveselskaper andre steder i landet. Arbeiderne satt nok ned tempoet med hensikt, men et stort ras i en av gruvene på Jakobsbakken hadde sannsynligvis enda større betydning.[107]

Etter krigen kom det i et avhør av den tyske kommandøren i Bodø frem at en straffeaksjon i Sulitjelma ble planlagt. Aksjonen ble ikke gjennomført. Tyskerne innså at det bare ville føre til enda større reduksjon i produksjonen.[107]

Gunstige avtaler med tyske selskaperRediger

Under hele krigen fikk Grubene gunstige kontrakter med tyske selskaper. En spesiell ordning kom i gang fra høsten 1940 om varebytte med Tyskland. Avtalen gikk ut på at de norske bedriftene skulle få betalt så godt at alle økte driftsutgifter ble dekket, samt at det skulle være en rimelig fortjeneste. Ledelsen i Grubene benyttet da sjansen til å reforhandle avtalene, noe som førte til bedre priser. Slike forhandlinger ble gjort flere ganger gjennom krigen, den tyske motparten var positive til kravene.[108]

Kontroll og vaktholdRediger

Sulitjelma ligger bare noen titalls kilometer fra svenskegrensen, og det var mange som rømte over til Sverige via Sulitjelma. Okkupasjonsmakten satte i gang en omfattende veibygging samt bygging av Polarbanen, og til dette brukte man krigsfanger. Den såkalte Blodveien er et av de mest kjente anleggsstrekkene fra denne tiden. Fra fangeleirene knyttet til disse anleggene lyktes en del fanger å flykte.

Fra 1942 fant okkupasjonsmakten ut at grensetrafikken over til Sverge var et så omfattende problem at den måtte stoppes. Soldater fra Wehrmacht fikk i oppdrag å bevokte grenseområdene. Samtidig var Sulitjelma et sabotasjemål som også av den grunn måtte beskyttes. Helt fra Vatnbygda i vest til Fagerli i Sulitjelma var det forlagt vaktstyrker. På det meste var det 100 mann som voktet området.[104]

For å sikre fabrikkanleggene ble det satt opp et fire meter høyt gjerde rundt vaskeriet, flotasjonen, smeltehytten og kraftverket i Fagerli. Det var utplassert vaktsoldater på både inn- og utsiden av gjerdet og langs turbinrørene til kraftverket. På noen steder ble det lagt ut minefelt. Hunder og lyskastere ble også brukt.[104]

I november 1942 fant de lokale okkupasjonsstyrkene det nødvendig å overlate selve grensekontrollen til Ordnungspolizei (Orpo). En Orpo-styrke på i underkant av 30 soldater ble sendt til Sulitjelma, der de ble forlagt i direksjonsvillaen i Furulund. I 1943 var alle Wehrmacht-soldater erstattet med Orpo, slik at den totale styrken med Orpo-soldater var 50-60 mann. I tillegg ble to mann fra Sicherheitspolizei (Sipo) stasjonert i Sulitjelma. Sipo hadde ansvar for den overordnede sikkerheten, samt utførte forhørene og forføyninger.[104]

I 1944 ble vaktholdet ytterligere skjerpet ved at det norske grensepolitiet (Grepo) opprettet en mindre avdeling på Finneid.[104] Grepo-avdelingen førte kontroll med alle som reiste til Sulitjelma. De som hadde lov til å reise til Sulitjelma måtte enten ha grenseboerbevis eller godkjent reisedokumentasjon.[109]

Hjelp til flyktningerRediger

Det ble gitt omfattende hjelp til flyktninger som ville over til Sverige. Verkets ledelse var positive til grenselosing og bidrog til deres virksomhet.[110] Spesielt var aktiviteten på Jakobsbakken stor. Her var folk ivrige skiløpere, i tillegg til at ski også var et dagligdags fremkomstmiddel, dermed var mange i svært god fysisk form. Mange hadde også vært på lange turer i fjellene og kjente derfor områdene langt unna godt.[24] Mens det illegale arbeidet andre steder i landet var godt organisert, var innsatsen på Jakobsbakken basert på impulsivitet. Den som hadde tid og følte at dagsformen var god tok på seg oppdrag.[110]

Tyskerne fattet mistanke til at ansatte i verket var involvert i illegalt aktiviteter. Verkets ansatte ble dermed kontrollert av tyskerne ved at oppmøte på arbeidsplassene ble rapportert inn. Verksledelsen skulle månedlig, senere to ganger i måneden og til slutt ukentlig, levere inn rapporter om fravær. Om noen var borte fra arbeid uten grunn, ville tyskerne beordre stedets politimann til å foreta undersøkelser. Ledelsens bidrag i denne situasjonen var å ikke føre fravær for arbeidere som utførte losoppdrag. Samtidig bidro verkslegen med å skrive ut falske sykemeldinger.[111]

Under krigen hadde XU en egen etterretningsgruppe i Sulitjelma, kjent som Sulitjelmagruppa. Leder av denne var kontorsjef Bjarne Lie ved Grubene. Medlemmer i denne gruppen var både funksjonærer og arbeidere.[112]

Rinnan på befaring i SulitjelmaRediger

NS-lagføreren i Fauske var en av ingeniørene i Grubene. Denne klaget over holdningen blant sine kollegaer, blant annet skyldte han på bedriftens «frimureringeniører». Ivar Grande (1911-1944) og Arild Hjulstad-Østby fra Sonderabteilung Lola (kjent som «Rinnanbanden») reiste da opp til Sulitjelma for å kartlegge forholdene. En jøssingliste med 34 navn ble satt opp. Listen inneholdt navnet på direktøren, samt flere ingeniører og arbeidere. Senere ble ingeniørene Arne Forfang og Einar Trøften i 1941 angitt som jøssinger, arrestert og fengslet av Gestapo. Disse ble raskt sluppet fri da det ble kjent at de var sentrale fagpersoner. Uten disse fryktet en at produksjonen skulle synke ytterligere.[113]

 ...når vi ikke har slått til her, skyldes det utelukkende ene og alene det at Sulitjelma Gruber må gå hvis Tyskland skal seire.[114] 
Gestaposjef Krause i Sulitjelma

I mai 1942 reiste Henry Rinnan (1915-1947) til Sulitjelma som etterretningsmann. Han rapporterer om en meget tyskfiendtlig innstilling. I rapporten etter besøket står det at om direktør Kjell Lund og Forfang kunne skiftes ut med NS-folk ville situasjonen sett annerledes ut. Dette skjedde ikke. Imidlertid ble stedets politimann Leif Sannes forflyttet på grunn av sin dårlige holdning til okkupasjonsmakten.[114]

Det tyske Sipo hadde mange opplysninger som kunne ført til harde straffer. Da de ikke foretok seg slike ting skyldes det produksjonens viktighet for den tyske krigsindustrien. Dette ble senere uttalt av blant annet gestaposjefen i Sulitjelma. Et eksempel som illustrerer forskjellsbehandlingen av personalet ved gruveselskapet, er at Forfang fikk to uker fengsel for å ha drevet anti-tysk virksomhet i lengre tid. Samtidig fikk en mann på Fauske et opphold på syv måneder i konsentrasjonsleir for å ha gitt sigaretter til krigsfanger.[114]

Britisk aksjon mot verketRediger

 
Sverre Granlund var en av spesialagentene som var med «Uredd» i anledning Operasjon Seagull. Ubåten forliste i februar 1943. Dermed ble sabotasjeaksjonen mot Sulitjelma gruber avlyst.

Det britiske admiralitetet la planer for å stoppe produksjonen av kobber i Sulitjelma, som de viste ble eksportert til tysk krigsindustri. Det ble planlagt et slipp av fallskjermtropper i september 1942, men på grunn av mangel på fly ble dette ikke utført. Operasjon Seagull ble derfor isteden planlagt, der sabotasje på en rekke norske industrianlegg skulle utføres. Soldater fra Special Operations Executive (SOE) skulle settes i land fra ubåt, ta seg opp til Sulitjelma og sprenge kraftstasjonen i Fagerli.[115]

Den norske ubåten «Uredd» skulle utføre oppdragene med å sette sabotører i land på norsk jord. Ubåten skulle etter planen sette av soldater i Øvervatnet, herfra skulle de gå opp til kraftstasjonen, sprenge denne og forsvinne over grensen til Sverige. Imidlertid forliste «Uredd» i februar 1943. Det ble derfor ikke utført noe sabotasjeaksjon.[115]

En senere planlagt sabotasjeaksjon i 1944 hvor Torfinn Bjørnaas (1914-2009) var med ble stoppet rett før aksjonsgruppen skulle gjøre anslaget.[116]

EtterkrigstidenRediger

 
Utsikt fra taubanestasjonen på Sagmo mot tettstedet Sulitjelma i august 1953. Før de fleste andre steder i distriktet hadde Sullitjelma elektrisk belysning.

Etter krigen ble industripolitikken drastisk endret etter at Arbeiderpartiet fikk rent flertall i Stortinget. Eksportinntekter ble av ledende økonomer ansett som viktig for å bygge opp et moderne velferdssamfunn. Dette kom Sulitjelma til gode når markedsprisene for kobber gikk opp og ned. Senere på midten av 1970-årene var det helt andre vurderinger av økonomisk støtte for industribedrifter, dette ble til slutt Grubenes og dermed også Sulitjelmas skjebne.

Vanskelig startRediger

Rett før krigen hadde Grubene hatt rekordstor produksjon.[117] Planen var å investere og gjennomføre prosjekter for å sikre driften fremover, men krigen satte en stopper for dette. Istedenfor å gjøre vedlikehold og lete etter nye malmfelt, måtte produksjonen prioriteres.[118]

Alle salgskontrakter ble i mars 1945 annullert, noe som førte til oppsigelser. I januar 1945 var det 861 ansatte, i april 730 og i mai bare 540. Produksjonsstans ble innført fra 8. mai 1945. Disse oppsigelsene ble kjent ugyldige av Arbeidsdirektoratet.[118] Regnskapet for 1945 viste at selskapet hadde et underskudd på 1,5 millioner kroner. Vanskene fortsatte, og i 1947 var driftsunderskuddet 3 millioner kroner.[119] Etter forhandlinger med staten kom det til enighet om statstøttet produksjon for å komme i gang. Dette var del av Arbeiderpartiets strategi for industriproduksjon for gjenoppbyggingen av landet.[118] Da kobberprisene økte mot slutten av 1940-årene, greide selskapet å bli kvitt tappene, og i 1951 fikk aksjonærene for første gang på lang tid utbetalt utbytte. Noe av problemet var at verket var nedslitt etter råvdrift under krigen. Anlegget måtte moderniseres og malmletingen måtte få større fokus.[119]

Da produksjonen ble startet i smeltehytten i oktober 1945 ble det reist spørsmål om rensing av røyken som i alle år hadde forurenset stedet. Ledelsen hevdet at et slikt anlegg ville koste en halv million kroner, noe som ville skadde bedriftens økonomi. Heller ikke staten krevde rensing; det skulle enda gå mange år før miljøproblemer ved industriproduksjon kom på dagsordenen.[120]

Frem mot 1950 steg arbeidsstokken til 900 mann da produksjonen kom skikkelig i gang. Fremdeles klaget ledelsen over arbeidere som stod med ett ben i landbruket og ett i industrien, og dermed sviktet verket når de trengtes.[120]

Ny boligpolitikkRediger

I Sulitjelma hadde til nå alle boliger vært eid av bedriften. Bolaget tildelte boliger etter stilling og ansiennitet. Dermed fikk høyere funksjonærende de beste og mest sentrale boligene, mens de nyansatte lauskarene fikk de eldste og minste husene. Dette hadde skapt et markert skille, der boligstandard fortalte om status i klassesamfunnet. Under bispevisitasen i 1952 tok biskop Wollert Krohn-Hansen opp dette i sitt visitasjonsforedrag. Biskopen uttalte at de store boligforskjellene skapte skepsis blant arbeiderne mot sine ledere og mot kirken. Senere måtte biskopen beklage dette i et brev til direktøren.[121]

Boligstandarden hadde førte til mye intern flytting, der opprykk til ny stilling også førte til at den ansatte ble tildelt et bedre husvære. Om for eksempel en gruvearbeider ble forfremmet til stiger, ville han og familien automatisk få bedre hus. Hierarkiet var innfløkt, men alle kjente til hvordan det virket. Det var en fordel å ikke komme på kant med ledelsen om en ville oppnå god boligstandard.[122]

 
Gruvene ved Jakobsbakken ble nedlagt i 1968. Dermed ble det lille gruvestedet fraflyttet. Jakobsbakken er i dag kjent for sitt idylliske trehusmiljø.

Nedleggelsen av gruvestedet Jakobsbakken i 1968 medførte også en drastisk endring i gruvesamfunnets boligpolitikk. Alle familiene som hadde bodd på Jakobsbakken måtte flytte ned til Sulitjelma da driften på Jakobsbakken opphørte.[122] I mellomtiden hadde Grubene etter press fra arbeiderforeningene, men også av egeninteresse for å beholde arbeidsstokken, lagt om boligpolitikken. Et nytt boligfelt var blitt bygget i Bursi for arbeiderne fra Jakobsbakken. I Bursi ble arbeiderne tilbudt frittstående eneboliger og rekkehus. Fra før av hadde bare funksjonærene hatt eneboliger, så de nye boligene i Bursi representerte en vesentlig oppgradring av boligstandarden for arbeiderfamiliene. Også lauskarene fikk det bedre, med nye hybelhus.[123]

På begynnelsen av 1970-årene eide rundt halvparten av befolkningen i Sulitjelma sitt eget hus.[124]

PensjonsordningRediger

Pensjon og trygder ble også forbedret fra 1950-årene og utover. Et samarbeid mellom Bolaget og kommunen sørget for nye boliger på tettstedet Fauske for pensjonister fra Sulitjelma. Pensjonister flyttet nemlig alltid ut fra Sulitjelma.[125]

På Fauske ble en del av disse pensjonistene lagt merke til, og enda i dag verserer det historier på stedet om pensjonerte menn fra Sulitjelma som bare lå på sofaen og ventet på at andre skulle ta seg av vedlikehold og reparasjoner i husholdningene. I Sulitjelma hadde man egne håndverkere til å ta seg av alt som skulle gjøres, og denne ordningen hadde alle vent seg til. Ansatte i Fauske kommune fikk til og med henvendelser fra tidligere funksjonærer som forventet hjelp til å få banket tepper og matter.[125]

Modernisering i gruveneRediger

I nasjonal sammenheng var A/S Sulitjelma Gruber en meget stor virksomhet. Etter størrelsen på overskuddet var bedriften nummer 13 i Norge i 1967, med 14 millioner kroner. Eksportverdien i 1967 var på 49 millioner kroner, noe som plasserte A/S Sulitjelma Gruber som nr. 36 blant landets bedrifter. I etterkrigstiden kom flere nyvinninger, selv om ingen var så revolusjonerende som de som ble utviklet tidligere. Etter 1950 ble det innført endringer i selve gruvene, med nye sikringstiltak og forenklinger. Gruveingeniør Einar Trøften utviklet sikringssystemer for å hindre nedfall av stein fra gruvetaket (hengen). Nye og moderne boremaskiner ble også anskaffet.[126]

Det ble utført tidsstudier for å optimalisere arbeidsprosessene i begynnelsen av 1960-årene. I smeltehytten, som var kjent for sitt store innhold av svovelrøyk og støv, satte en inspektør seg ned for å ta tiden med stoppeklokke. Da ovnen ble tømt steg røyken som vanlig inn i hallen, og inspektøren ble så dårlig av røyk og svovel at han styrtet ut av smeltehytten. Det ble etter dette sendt melding til myndighetene om helsefarlige arbeidsforhold. Arbeidsforholdene her ga kroniske luftveislidelser, som i de verste tilfellene var invalidiserende. I 1968 ble det satt i gang bygging av ventilasjonsanlegg.[127]

Andre plager generelt i bergverksindustrien var silikose, «hvite fingre» og hørselskader. Silikose ble kartlagt med flere tilfeller rundt om i landet, men i forhold til antall ansatte var det relativt sett få arbeidere i Sulitjelma som utviklet silikose, i motsetning til andre steder der svært mange gruvearbeidere ble rammet. «Hvite fingre» forårsakes av vibrasjon fra boremaskinene, og medfører tap av førlighet. I 1958 hadde 71 av 85 gruvearbeidere «hvite fingre». Hørselskader var utbredt, spesielt blant eldre arbeidere som ikke ville bruke hjelm, støvmaske og hørselvern.[128]

Fra 1950-tallet og utover ble det gjennomført mange kampanjer og tiltak i Sulitjelma for å bedre arbeidsforholdene og forebygge ulykker. Det ble også bygget et stort sentralvaskeri for arbeidsklær, og smeltehytten fikk eget bad og spisesal i 1953. Et stort sentralbad ble oppført på Sandnes i 1957.[128]

For å verne vegetasjonen i Sulitjelma begynte man etter hvert å stanse driften av smeltehytten om sommeren. Dette ble gjort første gang i 1939, men fra 1969 ble driften av smeltehytten innstilt hver sommer.[129]

Svovel var viktig for europeisk industri og landbruk, det var derfor stor etterspørsel etter svovel og svovelkisgruvene ga store inntekter. Etter 1950 falt prisene drastisk, fordi nye forekomster av svovelkis i Frankrike ble sendt ut på markedet.[129]

Bilder fra gruvene i etterkrigstiden

Elkem blir hovedaksjonærRediger

Elkem ble hovedaksjonær for Sulitjelma gruber i oktober 1965. Selskapet gjorde det klart at store utbygginger og fornyelser ville bli gjort, forutsatt at konsesjonen for gruver og vannkraftverk ble forlenget ut over 1983. Elkem planla å investere rundt 40 millioner kroner i gruvedriften, malmletingen, smeltehytten, nytt lager, verksted og administrasjonsbygg, samt flere andre ting. Med kjente malmreserver kunne driften fortsette til 1995, men driften kunne bli forlenget om en fant flere malmfelt.[130]

Den 6. juli 1983 fikk Elkem ny konsesjon for 50 nye år. I tillegg fikk Elkem et større driftstilskudd fra Distriktenes utbyggingsfond. Det ble installert en ny smelteovn og nye konvertorer i Sulitjelma-anlegget. En av Elkems planer gikk ut på å bygge en svovelsyrefabrikk som ville redusere utslippene med 60 %.[130] En annen plan var at kobberkonsentrat skulle fraktes fra andre gruver i landet til Sulitjelma for videreforedling.[131]

De første årene med Elkem som hovedeier var gruveselskapet optimistiske, ikke minst fordi kobberprisene på verdensmarkedet var gode. Samtidig var det generelle høykonjunkturer.[131]

Fra optimisme til avviklingRediger

 
En delegasjon fra Sulitjelma foran Stortinget. Inbitt kamp over mange år for å redde arbeidsplassene førte ikke frem.
 
17. mai-toget i Sulitjelma i 1983.

Da Elkem gikk inn som ny eier rådet optimismen i Sulitjelma, men bare få år etter snudde stemningen. Bedriften gikk så vidt i balanse i 1974, men så falt kobberprisene på verdensmarkedet drastisk. Kobberprisen på børsen i London var 1400 pund i 1974, mens den året etter var på bare 525.[132]

Fallende kobberpriserRediger

Uroen spredde seg i Sulitjelma da Elkem varslet oppsigelser og deretter trappet ned driften. Dette var uforståelig for folk, dette skjedde jo bare noen få år etter at store investeringer og fornyelser var gjennomført. Kobberprisene hadde jo tross alt alltid gått opp og ned, så hvorfor skulle dette være anderledes? Men ting var mer annerledes nå, enn de var i etterkrigstiden med industrireisning og statlige støtteordninger. Den økonomiske tryggheten i samfunnet ble svekket utover i 1970-årene, og spesielt etter oljekrisen i 1973. Politikerne var blitt mye mer skeptiske til å prioritere industrien. Over hele landet ble oppsigelser, usikre arbeidsplasser og permisjonsvarsler hverdagen.[133]

For mange var det uvant at kravet til lønnsom drift skulle overskygge alle andre krav.[133] Elkem forklarte at lønnskostnadene utgjorde halvparten av driftskostnadene. De nye forekomstene i Sulitjelma var krevende å drive, transporten var kostbar og nye store investeringer måtte gjøres. Driften kunne ikke fortsette med større utgifter enn inntekter. Mange oppfattet dette som en ny og mer kynisk kapitalisme.[134]

Statlige overføringer til Fauske kommuneRediger

I juni 1975 hadde ordføreren i Fauske møte med representanter fra Sosial- og kommunaldepartementet, Arbeidsmannsforbundet og tillitsvalgte fra Sulitjelma. Det ble forklart fra kommunens side at nedtrapping i Sulitjelma ville føre til reduksjon av skatteinntekter, som ville beløpe seg til 180 000 kroner i uken om 180 arbeidsplasser gikk tapt. Dette vil gi «katastrofale følger» sa rådmannen.[124]

Etter flere møter i departementene ble det gitt tilskudd til andre industrietableringer i kommunen. Disse ble en suksess og flere eksisterer enda i dag.[124] Det ble etter hvert gitt økonomiske overføringer som ble benyttet på veibygging og andre fornyelser av infrastruktur rundt om i kommunen.[135]

Nedbemanning og utvidelserRediger

En tid ble det snakket om å danne Norsk kobberverk i Sulitjelma. På denne tiden ble nemlig all kobberutvinning, unntatt den i Sulitjelma, ført ut av landet for videreforedling.[136] Problemet med dette ville være enda større utslipp av svovel fra smeltehytten. Grubene fikk ny konsesjon for røykskader høsten 1975, da det ble gitt tillatelse til utslipp av ett tonn svoveldioksid per time. Med denne tillatelsen ville kobberproduksjonen kunne økes fra 5 000 til 35 000 tonn per år. Myndighetene understreket samtidig at de så alvorlig på forurensningen, som ikke kunne fortsette.[137]

Elkem la frem en plan for å bedre driftsresultatet ved å øke produksjonen fra 400 000 til 700 000 tonn råmalm. Dette skulle skje innen 1982, men en forutsetning var nedbemanning. Dette skulle skje ved naturlig avgang. I 1976 var kobberprisen økt til 709 pund per tonn, dermed oppstod en forsiktig optimisme. Ledelsen sa imidlertid at bare en kobberpris over 900 pund per tonn kunne få driften til å bære seg.[137]

Også ved andre kobberverk var situasjonen vanskelig. Blant annet ble Røros kobbergruver nedlagt i 1977 etter 333 års drift. Annen industri var også i store vansker. De folkevalgte hadde med andre ord problemer på alle kanter.[138]

Samtidig ble det også debattert vanskene med ensidige industristeder, som ikke hadde noe å falle tilbake på i vanskelige tider.[138]

Kamp for arbeidsplasseneRediger

 
Et demonstrasjonstog har tatt oppstilling i Furulund i 1983.

Situasjonens alvor ble klart da Elkem sa fra om at de ikke ønsket å bruke retten til fortsatt drift etter at konsesjonen var gått ut. Forsøk på å få andre bedrifter til å overta, lyktes ikke.[138]

Det politiske engasjementet var nå blitt så stort at debatter i Stortinget ble lyttet til i fellesskap i Samfunnshuset av folk i Sulitjelma. En sørget for høyttalere slik at radiosendingene kunne høres av en stor forsamling.[139]

Gruvearbeiderforeningens representanter deltok i møter og forhandlinger med medlemmer av Storting og Regjering.[138]

Elkem hold styremøtet i messen på Furulund i mars 1982. En stor forsamling av ansatte ventet opphisset utenfor lokalet, og en kar var nær med å gå inn for å dra ut direktøren. Imidlertid kom direktøren selv ut, og fortalte folkemassen at permitteringene var avblåst. Dessuten skulle rovdriften som hadde foregått i gruvene avsluttes. Nå var i alle fall endelig nedleggelse utsatt.[38]

Nå ble staten redningen etter at konsesjonsperioden var utløpt. Etter forhandlinger ble Sulitjelma Bergverk A/S etablert sommeren 1983 med staten som eier.[38]

Tiltak og mislykket forsøk på omstillingRediger

I 1980-årene var det mange ensidige industristeder i landet som hadde store vansker. Et statlig utvalg påpekte at statlige midler som ble brukt til å drive ulønnsomme bedrifter heller kunne vært brukt til omstilling til andre næringer. Dette ville være bedre bruk av fellesskapets penger og mer effektivt.[140]

Det ble forsøkt oppstartet en rekke bedrifter i Sulitjelma:

  • Skifabrikk, ble aldri realisert[141]
  • Saulo, som produserte pyntegjenstander basert på råmalm[141] Gikk konkurs i 2004.[142]
  • Sulitjelma Hotell- og Turistsenter ble etablert i 1981 i den tidligere direksjonsvillaen[143]
  • Norex A/S i 1986 med kompetanse innenfor mineralleting. Gikk konkurs i 1991.[143]
  • Terminor som skulle produsere et nytt isolasjonsmateriale. Store forhåpninger for mange nye arbeidsplasser, men denne kom aldri i gang.[144]
  • Kjøp og salg A/S, som var en annonseavis basert på gratisannonser startet i 1987. Denne gikk konkurs i 1992.[144]
  • Sulscan A/S, som ble etablert i 1987 som skulle registrere store datamengder ved hjelp av elektronisk databehandling. Flere personer gikk på kurs, men bedriften kom aldri i gang.[144]
  • Lomi industrier etablert i 1988, men gikk konkurs 1993.[144]
  • Sulis 363 som skulle skaffe masser til sandblåsing basert på slagget på bunnen av Langvatnet. Gikk konkurs i 1993 etter uløst konflikt om eiendomsrettigheten til slagget.[144]

Enda var det flere bedrifter som ble forsøkt startet, men bare noen få greide seg ut over etableringsfasen. Stort sett var det bare en hundekennel, hotellet og en campingplass som ble vellykket.[142]

I smeltehyttens elektrodeovn inntraff en eksplosjon den 3. februar 1987, med så store skader at reparasjon var ulønnsomt. Dermed ble de 44 som arbeidet her arbeidsledige.[144] Selv om en tidligere hadde store planer for drift av et moderne smelteanlegg, var disse planene nå lagt helt døde.

Stortinget fattet vedtak om å legge ned driften ved gruveselskapet i 1986. Imidlertid var ikke dette endelig, noen år senere, i 1989, ble driften besluttet forlenget ytterligere i ett år. Endelig slutt ble satt den 21. juni 1991.[142]

I disse årene var det svært sterke følelser i sving. En rekke konsulenter og rådgivere var involvert. Det var skandaler og medieoppslag. Optimisme gikk over i tiltaksløshet. Styreledere fikk konkurskarantene. Noen mente at masse penger var brukt til ingen nytte. Stemningen ble ikke bedre da tre mann døde i en ulykke med å stenge en gruve. Aldri før hadde så mange omkommet i en og samme ulykke.[142]

Årsaker til mislykket omstillingenRediger

 
Ruinene av den gamle smeltehytten i Fagerli. Restene av to Knudsenovner som var en av suksessene fra Sulitjelmas glansdager står oppstilt.

Historikeren Bjørg Evjen har kommet frem til tre hovedårsaker til at det meste gikk galt med omstillingen i Sulitjelma:

  1. Sentrale støttespillere: Elkem var nye eiere i Sulitjelma. De hadde dermed ikke en årelang solidaritet med stedet og bedriften. Omstillinger i Glomfjord og i Mo i Rana hadde slike langvarige eiere som la mye inn på å få vellykket omstilling.[145] Heller ikke i kommunestyret var det bred støtte for en vellykket omstilling.[146] Den økonomiske støtten til omstilling var heller ikke spesielt stor. Midlene som ble brukt til omstilling i Glomfjord og Mo i Rana var på rundt en milliard kroner, i Sulitjelma ble det tilsammen brukt 50 millioner kroner.[147]
  2. Kompetanse: Driften i Sulitjelma ble bygget ned over flere år, dermed søkte folk med spesialkompetanse seg over til andre bedrifter. Stedet ble tappet for arbeidskraft som kunne videreføre kompetansen som var bygget opp over svært lang tid. Nye bedrifter ble ikke etablert på stedet slik at disse ressursene ble værende.[147] Flere tiltak gikk i stå fordi den lokale ledelsen ikke hadde kompetansen. Støtte fra en nasjonal aktør med erfaring og kompetanse manglet.[148]
  3. Ressurser: De lokale ressursene ble ikke godt nok utnyttet. For eksempel ble det i denne tiden bygget flere kraftstasjoner i Sulitjelmavassdraget uten at dette ble utnyttet til annet enn større skatteinntekter for kommunen.[149]

En enklere forklaring gir Harald Rinde i bokverket om Nordlands historie i bind 3: Avsidesliggende beliggenhet ville gi kostnadsulemper for alle bedrifter som vurderte å etablere seg i Sulitjelma. Men også han nevner at omstillingsmidlene var i et mer beskjedent omfang enn i Mo i Rana, dessuten at fraflytting var en faktor.[150]

Anlegget ble helt avviklet i 1991. Da hadde en hentet ut 6 millioner tonn metall og svovel. Totalt ble det hentet ut 5,3 millioner tonn svovel, 0,47 millioner tonn kobber og 215 tonn sink i Sulitjelma. Videre ble det av kobberet hentet ut 282 tonn sølv og 3,7 tonn gull.[9]

Gruvegangene ble fylt med vann for å hindre forurensning og sammenrasing. Det tok fire år å fylle alt med vann. En mener at det fremdeles ligger elleve millioner tonn råmalm i området.[trenger referanse] Årlig ble det sluppet ut 19 000 tonn svoveldioksid til luft.[9]

Betydning for distriktetRediger

Et industrisamfunn med opptil 3000 mennesker i en fjelldal trengte å få tilført mat fra bygdene rundt. Helland skrev om dette: «Poteter avles tilstrækkelig og der sælges tusenvis av tønder til Sulitjelma, fornemmelig fra Valnesfjord... der sælges meget kjød til Sulitjelma værk, der selges noe melk og smør.» For befolkningen i Fauske kommune ble Sulitjelma tidlig et stort marked for landbruksprodukter. I 1937 hadde Fauske meieri en rekordleveranse på 221 000 liter melk til Sulitjelma. Også høy ble transportert opp til Sulitjelma slik at det kunne brukes som for til kuer, geiter og hester.[151]

Nedgangstidene i 1920- og 30-årene førte til vansker også for småbøndene rundt om i distriktet. Likeledes var meieriet dimensjonert for en mye større produksjon enn etterspørselen i disse årene. Meieriet hadde derfor betydelige økonomiske problemer.[152]

I årene etter 1910 spurte folk seg i Sulitjelma hvorfor de skulle sende sine skatteinntekter ned til Fauske for at dette skulle bli bygget opp som tettsted. Det ble derfor foreslått i kommunestyret å skille Sulitjelma ut som en egen kommune. Sulitjelma gruver representerte helt fra kommunedannelsen betydelige kommunale skatteinntekter. Gruvene stod for det meste av kommunens inntektsgrunnlag. [153]

Kommunen, spesielt med Sulitjelma, ble et tyngdepunkt for Arbeiderpartiet i Nordland.[154] Bortsett fra under andre verdenskrig var det sammenhengende ordfører i Fauske fra Arbeiderpartier fra 1926 til 1991.

Forurensning og miljøproblemerRediger

Miljøproblemene i Sulitjelma begynte tidlig med utstrakt hugging av trær for bygging og brensel, samt for røstingen av malmen. Allerede etter bare noe få års drift ble det åpenbart at fjellskogen ikke kunne forsyne det ekspanderende samfunnet med fyringsved.[11]

Etter hvert som smeltehytten hadde vært i drift så en også resultatet som røykgassene hadde på vegetasjonen. Etter rundt ti års drift hadde fjelldalen endret karakter fra å være villmark til å ligne en steinørken. I flere kilometers omkrets fra Sulitjelma døde bjørk og lyng opp mot høyfjellsgrensen. Da skogen forsvant gikk det også nedover med fuglelivet.[155]

Sulitjelmavassdraget ble også sterkt rammet av svovelholdige avfallstoffer fra gruvene, vaskeriene og smeltehytten som ble sluppet ut i Langvatnet. Det hadde vært mye ørret i vassdraget, men den forsvant etter kort tid.[155] Kloakken gikk urenset ut i innsjøen, og renovasjonen om vinteren skjedde ved at søppelet ble tømt ut på isen.[156] Vann og elver var så forurenset at barna som vokste opp i Sulitjelma lærte at de ikke måtte drikke vannet der.[129]

For å beskytte vegetasjonen ble det fra 1969 innført produksjonsstans i smeltehytten hver sommer. Med stille vær var konsentrasjonen av røykgasser fra smeltehytten så sterk at folk klaget over at det svidde i lungene. Da var det også tydelig dis i luften.[129]

De siste årene med kobberfremstilling gikk det meste av svovelinnholdet i malmen opp skorsteinen til smeltehytten. Utslippene var da på 19 000 tonn svoveldioksid i året, og tilsvarte 10 % av alle utslipp av denne gassen i Norge.[129]

Svovelrøyken utendørs var imidlertid ikke vurdert til å være skadelig, bare irriterende. Bortsett fra personer med astma og allergi som var ille plaget, slo verkslegen i 1984 fast at luftforurensningen ikke var direkte sykdomsfremkallende.[157]

Etter at gruvedriften var avsluttet hadde Sulitjelma Bergverk AS som hovedoppgave å stenge og sikre av gruveåpninger, rydde opp i området og iverksette forskjellige miljøtiltak, samt støpe demninger i gruvene for at de kunne fylles med vann.[40]

Myndighetene måler og følger opp utslippene av tungmetaller fra avrenning fra de nedlagte gruvene. En viktig parameter for disse målingene er konsentrasjonen av tungmetaller i vannet som renner ut fra Langvatnet. Forekomsten av tungmetaller i vannet har gått vesentlig ned siden gruvedriften opphørte.[158] Fortsatt (2012) renner det imidlertid årlig ut 15-20 tonn kobber, 20-25 tonn sink og 55–62 kg kadmium fra Langvatn, som følger vassdraget vidre med Sjønståelva.[159]

Kobberavrenningen ut i naturmiljøet fra gruvedriften var 40 tonn i 1984. I 2013 var dette redusert til 14 tonn, men endringene fra år til år er variable.[158]

Sulitjelmavassdraget er fremdeles (2012) i kategorien «sterkt forurenset». Til tross for dette er det mulig for røye og ørret å leve og formere seg i Langvatnet. Innholdet av metall i kjøttet fra fisk i innsjøen er i henhold til miljømyndighetenes krav akseptabel for menneskeføde.[160]

Gruvemuseum i FagerliRediger

Sulitjelma gruvemuseum ligger ved ruinene av den gamle smeltehytten i Fagerli. Museet gir innblikk i den historiske utviklingen av gruvedriften. Samlingen består av et stort utvalg av gjenstander fra forskjellige tidsepoker og fagområder. Museet har også en rikholdig samling med historiske fotografier.[161]

Det er også en besøksgruve med autentiske installasjoner. I tilknytting til museet er det et aktivt lokalhistorielag som gir ut bøker og publiserer en mengde artikler på Internett.

Stedet har også en unik bygningsmasse som representerer en arkitektur som var tidstypisk for periodene gruveselskapet var i drift. Flere av gruvestedene i fjellområdene har tilrettelegging for fjellturister, og gir også inntrykk av den historiske utviklingen.

Initiativ for oppstart av ny gruvevirksomhetRediger

Kobberprisene har i flere år vært meget høye. Verdens ressurser av kobber er dessuten begrenset, og metallet er viktig i en rekke industriprodukter. Derfor har det siden nedleggelsen vært sett på muligheten for å gjenoppstarte gruvevirksomheten i Sulitjelma.

Det er anslått (2012) at verdien av malmressursene som fremdeles finnes i Sulitjelma er 10–15 milliarder kroner.[162]

Den 27. juni 2011 ble selskapet Nye Sulitjelma Gruver AS stiftet, med Størker Bjørnstad som hovedaksjonær og daglig leder. Det var da antatt at store investeringer måtte gjøres for å kunne starte opp gruvevirksomheten, der en forventet utvinning av vesentlig kobber, noe sink og små mengder gull og sølv. Selskapet håpet pr. 2011 at bedriften kunne eies lokalt, men innså at det store kapitalbehovet sannsynligvis ville kreve en ekstern aktør.[163]

Et planprogram og konsekvensutredning var pr. 2011 under utarbeidelse. Konsekvenser hva angikk forurensning, fornminner, deponi, og påvirkningen av fauna, var blant utredningstemaene.[163] En kontrakt om konsekvensutredning ble inngått med Norconsult våren 2014. En høringsrunde angående en områderegulering for Nye Sulitjelma gruver startet i slutten av 2015.[164]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e Fred Steinar Nordrum. «Mineralene i Sulitjelma kobbergruver, fauske» (PDF). Norske amatørgeologers sammenslutning (NAGS). Arkivert fra originalen (PDF) 2016-04-16. Besøkt 28. desember 2015. 
  2. ^ Kjell Lund Olsen. «Kobbersmelting i Sulitjelma». Sulitjelma historielag. Besøkt 21. desember 2015. 
  3. ^ Cato A. Hultmann (2009). Saltfjellet og Sulitjelma – Villmark ved polarsirkelen. Larsforlaget. s. 137. ISBN 978-82-927082-3-1. 
  4. ^ Cato A. Hultmann (2009). Saltfjellet og Sulitjelma – Villmark ved polarsirkelen. Larsforlaget. s. 147-148. ISBN 978-82-927082-3-1. 
  5. ^ Cato A. Hultmann (2009). Saltfjellet og Sulitjelma – Villmark ved polarsirkelen. Larsforlaget. s. 140. ISBN 978-82-927082-3-1. 
  6. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u Anfind Anfindsen, 1914. «En beskrivelse om Sulitjemadalens kolonisering og Sulitjelma Grubers tilbliven.». Sulitjelma historielag. Besøkt 19. desember 2015. 
  7. ^ a b c d e f g h Andreas Spjelkavik. «Historier og tanker fra Sjønstu og Sjønstudalen.». Sulitjelma historielag. Besøkt 19. desember 2015. 
  8. ^ a b c Anne Britt Leifset (1990). «Kommunikasjonen mellom Sulitjelma og Finneid – Fra ca. 1848 til 1975 Særoppgave fra Fauske gymnas 1975». Fauske bygdebok 1990. Fauske kulturstyre. s. 67-76. ISBN 82-7419-013-4 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  9. ^ a b c d e f g Ottar Grepstad og Kirsti Mathilde Thorheim (2003). «I bergmannens rike: Sulitjelma besøksgruve og gruvemuseum». Fotefar mot nord. Forlaget Press. ISBN 82-7547-073-0. 
  10. ^ a b c d e Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 29.
  11. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø Kjell Lund Olsen. «Kobbersmelting i Sulitjelma». Sulitjelma historielag. Besøkt 21. desember 2015. 
  12. ^ Svein Fygle m.fl.: Nordlands nærlingsliv side 52.
  13. ^ a b Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 36.
  14. ^ a b Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 32-34.
  15. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t Lorentz L. Hagen. «Smeltehyttene og deres drift.». Sulitjelma historielag. Besøkt 20. desember 2015. 
  16. ^ Matte: anrikningsprodukt. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 20. desember 2015 fra https://snl.no/matte%2Fanrikingsprodukt.
  17. ^ Lorentz L. Hagen. «Smeltehyttene og deres drift.». Sulitjelma historielag. Besøkt 20. desember 2015. 
  18. ^ a b Kjell Lund Olsen. «Kobbersmelting i Sulitjelma». Sulitjelma historielag. Besøkt 21. desember 2015. 
  19. ^ Lorentz L. Hagen. «Smeltehyttene og deres drift.». Sulitjelma historielag. Besøkt 20. desember 2015. 
  20. ^ Jens Westly. (2009, 15. februar). I Store norske leksikon. Hentet 30. desember 2015 fra https://snl.no/Jens_Westly.
  21. ^ Hans Trondsen: Arbeiderfolkets saga side 15.
  22. ^ Viktor Evjen: Opprøret på Langvannsisen side 34.
  23. ^ a b Viktor Evjen: Opprøret på Langvannsisen side 43.
  24. ^ a b Odd Rørvik og Knut Støre: Flukt side 61.
  25. ^ a b c Viktor Evjen: Opprøret på Langvannsisen side 12.
  26. ^ Svein Fygle m.fl.: Nordlands nærlingsliv side 53.
  27. ^ a b c «Historie». sulisavisa.no. Besøkt 26. desember 2015. 
  28. ^ Viktor Evjen: Opprøret på Langvannsisen side 33-34.
  29. ^ a b c d e Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 30.
  30. ^ a b c Viktor Evjen: Opprøret på Langvannsisen side 41.
  31. ^ Hans Trondsen: Arbeiderfolkets saga side 14-15.
  32. ^ a b c Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 31.
  33. ^ a b Andreas Spjelkavik. «Historien om Fagerli – og tanker om Reinhagen.». Sulitjelma historielag. Besøkt 22. desember 2015. 
  34. ^ Hans Trondsen: Arbeiderfolkets saga side 19.
  35. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 32.
  36. ^ a b Kåre Enge. «Jakobsbakken Sulitjelma». Fauskeboka 1998. Fauske kommune. s. 22-26 utgivelsesår=1998. ISBN 82-7416-108-4. 
  37. ^ a b Viktor Evjen: Opprøret på Langvannsisen side 19.
  38. ^ a b c d Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 385.
  39. ^ a b c Harald Rinde: Nordlands historie side 113.
  40. ^ a b c «Sulitjelma Bergverk A/S». Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste AS. Besøkt 26. desember 2015. 
  41. ^ a b c d Wenche Ravlo: Sosiale forhold i Sulitjelma side 41.
  42. ^ a b c d e Einar-Arne Drivnes (1985). Fiskarbonde og gruvslusk. Universitetsforlaget. ISBN 82-00-07480-3. 
  43. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 75-76.
  44. ^ Svein Fygle m.fl.: Nordlands nærlingsliv side 29.
  45. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w Karl Skadberg (1980). «Sulitjelma-arbeiderens organisering i 1907». Otta – Industrialisering og arbeiderbevegelse i Nord-Norge fram til ca. 1920. Universitetet i Tromsø. s. 33-59. 
  46. ^ a b c d e Wenche Ravlo: Sosiale forhold i Sulitjelma side 42.
  47. ^ Hans Melien (1983). Bergmann og rallar. Oslo: Grøndal. s. 74. ISBN 82-504-0654-0. 
  48. ^ a b c d e Sulitjelma faglige samorganisasjon (1967). Sulitjelma faglige samorganisasjon 1907-1967. Sulitjelma faglige samorganisasjon. s. 5. 
  49. ^ Viktor Evjen: Opprøret på Langvannsisen side 42.
  50. ^ a b c d e Wenche Ravlo: Sosiale forhold i Sulitjelma side 46.
  51. ^ a b c d Wenche Spjelkavik. «Naturen, et pustehull i industrisamfunnet – Begeistringsseminar for Nordlands historie 2007» (PDF). sulisavisa.no. Besøkt 25. desember 2015. 
  52. ^ Hans Melien (1983). Bergmann og rallar. Oslo: Grøndal. s. 75. ISBN 82-504-0654-0. 
  53. ^ a b Kåre Enge (1996). «Ulykker med døden til følge ved gruvedriften i Sulitjelma 1887-1992». Fauskeboka 1996. Fauske kulturstyre. s. 83-87. ISBN 82-7416-080-0. 
  54. ^ Viktor Evjen: Opprøret på Langvannsisen side 45.
  55. ^ a b c Hans Trondsen: Arbeiderfolkets saga side 23.
  56. ^ a b c Andreas Spjelkavik. «En sangforenings besøk i Sulitjelma, året 1904». Sulitjelma historielag. Besøkt 22. desember 2015. 
  57. ^ Bjørg Schønning (1990). «Medisinalberetning fra Sulis 1902». Fauskeboka 1990. Fauske kulturstyre. s. 41. ISBN 82-7416-013-4. 
  58. ^ Hans Trondsen: Arbeiderfolkets saga side 24.
  59. ^ Wenche Ravlo: Sosiale forhold i Sulitjelma side 43.
  60. ^ Dag Skogheim: Klassekamp under nordlysflammer side 84.
  61. ^ Sulitjelma faglige samorganisasjon (1967). Sulitjelma faglige samorganisasjon 1907-1967. Sulitjelma faglige samorganisasjon. s. 4. 
  62. ^ Eyvind Viken (1991). Pioner og agitator – et portrett av Helene Ugland. falken forlag. ISBN 82-7009-273-8. 
  63. ^ a b c d e f Hans Trondsen: Arbeiderfolkets saga side 33.
  64. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 130
  65. ^ a b Lornts Bartnes: Forhandlinene om overenskomst side 37.
  66. ^ Viktor Evjen: Opprøret på Langvannsisen side 47.
  67. ^ Dag Skogheim: Klassekamp under nordlysflammer side 85.
  68. ^ Wenche Ravlo: Sosiale forhold i Sulitjelma side 44.
  69. ^ Lornts Bartnes: Forhandlinene om overenskomst side 66.
  70. ^ a b Lornts Bartnes: Forhandlinene om overenskomst side 68.
  71. ^ Lornts Bartnes: Forhandlinene om overenskomst side 70.
  72. ^ Lornts Bartnes: Forhandlinene om overenskomst side 77-83.
  73. ^ Lornts Bartnes: Forhandlinene om overenskomst side 84-85.
  74. ^ Lornts Bartnes: Forhandlinene om overenskomst side 81-82.
  75. ^ Lornts Bartnes: Forhandlinene om overenskomst side 78.
  76. ^ Lornts Bartnes: Forhandlinene om overenskomst side 85-86.
  77. ^ Lornts Bartnes: Forhandlinene om overenskomst side 81.
  78. ^ Oldin Heldal. «Sulitjelma arbeiderparti – 40 års beretning av Oldin Heldal, 1948». Sulitjelma historielag. Besøkt 25. desember 2015. 
  79. ^ a b c d e Wenche Ravlo: Sosiale forhold i Sulitjelma side 45.
  80. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 138.
  81. ^ Randolf Arnesen (1948). Sulitjelma kooperative selskap 40 år - 1908-1948. Oslo. s. 14. 
  82. ^ Frøydis Einset (2003). «Fauske Samvirkelag 90 år – 1913-2003». Fauskeboka 2003. Fauske kommune - kulturkontoret. s. 72. ISBN 82-990656-3-7 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  83. ^ Randolf Arnesen (1948). Sulitjelma kooperative selskap 40 år - 1908-1948. Oslo. s. 21. 
  84. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 139.
  85. ^ Jorunn Bjørgum m.fl. (1977). Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie – Arbeiderkamper i Norge (PDF). pax. ISBN 82-530-0819-8. 
  86. ^ Dag Skogheim: Klassekamp under nordlysflammer side 109.
  87. ^ Dag Skogheim: Klassekamp under nordlysflammer side 93.
  88. ^ Dag Skogheim: Klassekamp under nordlysflammer side 116.
  89. ^ a b c Sulitjelma faglige samorganisasjon (1967). Sulitjelma faglige samorganisasjon 1907-1967. Sulitjelma faglige samorganisasjon. s. 11. 
  90. ^ l. «NOU 1996:14 – Prinsipper for ny arbeidstvistlov». regjeringen.no. Besøkt 25. desember 2015. 
  91. ^ Dag Skogheim: Klassekamp under nordlysflammer side 163.
  92. ^ MARIE WESTRENG PETTERSEN. «Generalstaben og de revolusjonære - revolusjonsfrykt i Generalstaben under radikaliseringen av den norske arbeiderbevegelsen i perioden 1917-1921. Masteroppgave i historie» (PDF). Universitetet i Oslo. Besøkt 25. desember 2015. 
  93. ^ Dag Skogheim: Klassekamp under nordlysflammer side 163-164.
  94. ^ a b c d e f Harald Rinde: Nordlands historie side 112.
  95. ^ Svein Fygle m.fl.: Nordlands nærlingsliv side 138.
  96. ^ Andreas Spjelkavik. «Fra folkets hus til Sulitjelma Samfundsusk A/L». Sulitjelma historielag. Besøkt 25. desember 2015. 
  97. ^ Kåre Enge (1992). «Om skolen i Sulitjelma». Fauskeboka 1992. Fauske kommune. s. 81-87. ISBN 82-7416-046-0. 
  98. ^ Wenche Ravlo: Sosiale forhold i Sulitjelma side 48.
  99. ^ Tonje Liland (2004). «Sulitjelma musikkorps 80 år». Fauskeboka 2004. Fauske kommune. s. 86. ISBN 82-7416-135-1. 
  100. ^ Ludvik Gjertsen. «Sulitjelma sangerlag 1930-60» (PDF). Sulitjelma historielag. Besøkt 25. desember 2015. 
  101. ^ Ludvik Gjertsen. «Sulitjelma jeger- og fiskeforening gjennom 60 år». Sulitjelma historielag. Besøkt 25. desember 2015. 
  102. ^ Wenche Ravlo: Sosiale forhold i Sulitjelma side 49.
  103. ^ «Kongepokaler NSF historisk oversikt» (PDF). NSF. Arkivert fra originalen (PDF) 2014-12-17. Besøkt 25. desember 2015. 
  104. ^ a b c d e Odd Rørvik og Knut Støre: Flukt side 55.
  105. ^ a b c John Strøm (1990). «Sulitjelma, krigen og fagbevegelsen». Fauskeboka 1990/91. Fauske kommune. s. 48-52. ISBN 82-7416-020-7. 
  106. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 220.
  107. ^ a b c Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 221.
  108. ^ Harald Rinde: Nordlands historie side 185.
  109. ^ Odd Rørvik og Knut Støre: Flukt side 56.
  110. ^ a b Odd Rørvik og Knut Støre: Flukt side 62.
  111. ^ Odd Rørvik og Knut Støre: Flukt side 63.
  112. ^ Ola Sæter (1995). XU – Etterretning i Salten under okkupasjonen. s. 17-18. 
  113. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 227.
  114. ^ a b c Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 228.
  115. ^ a b Jon Rustung Hegland (1990). Undervannsbåten Ured – Et minneskrift til 80-års jubileet for det norske UVB-våpen. Dreyers. s. 61. ISBN 82-09-10494-2. 
  116. ^ Torfinn Bjørnaas (2003). «Sabotasjeforsøket i Sulitjelma». Fauskeboka 2003. Fauske kommune – kulturkontoret. s. 67-70. ISBN 82-990656-3-7 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  117. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 266.
  118. ^ a b c Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 267.
  119. ^ a b Svein Fygle m.fl.: Nordlands nærlingsliv side 241.
  120. ^ a b Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 268.
  121. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 286.
  122. ^ a b Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 287.
  123. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 288.
  124. ^ a b c Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 379.
  125. ^ a b Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 290.
  126. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 365.
  127. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 366.
  128. ^ a b Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 371.
  129. ^ a b c d e Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 367.
  130. ^ a b Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 371-372.
  131. ^ a b Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 373.
  132. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 375.
  133. ^ a b Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 376.
  134. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 377.
  135. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 380.
  136. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 381.
  137. ^ a b Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 382.
  138. ^ a b c d Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 383.
  139. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 384.
  140. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 386.
  141. ^ a b Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 387.
  142. ^ a b c d Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 391.
  143. ^ a b Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 388.
  144. ^ a b c d e f Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 389.
  145. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 392.
  146. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 393.
  147. ^ a b Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 394.
  148. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 395.
  149. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 396.
  150. ^ Harald Rinde: Nordlands historie side 332-333.
  151. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 77.
  152. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 78.
  153. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 93.
  154. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 100.
  155. ^ a b Hans Trondsen: Arbeiderfolkets saga side 37.
  156. ^ Viktor Evjen: Opprøret på Langvannsisen side 86.
  157. ^ Bjørg Evjen: Kobbereventyr side 368.
  158. ^ a b «Sulitjelma Gruber». Miljødirektoratet. Besøkt 28. desember 2015. 
  159. ^ Faafeng, Bjørn. «Avstår fra fiske av frykt for gift». forskning.no. Besøkt 13. august 2016. 
  160. ^ Bjørn Faafeng. «står fra fiske av frykt for gift». forskning.no. Besøkt 28. desember 2015. 
  161. ^ «Sulitjelma gruvemuseum». nordlandsmuseet.no. Besøkt 28. desember 2015. 
  162. ^ Peder Qvale. «NYE SULITJELMA GRUVER - Åpner for gjenåpning av Sulitjelma». tu.no. Besøkt 10. januar 2016. 
  163. ^ a b Tore John Andreassen. «Her kan det bli gruvedrift om fem år». avisa nordland. Besøkt 28. desember 2015. 
  164. ^ Jan Ivar Karlsen. «Offentlig ettersyn – Områderegulering for Sulitjelma gruver». Fauske kommune. Besøkt 28. desember 2015. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger