Wikipedia

Kåfjord kobberverk

Kåfjord kobberverk (opprinnelig «Alten Copper Mines» og senere «Alten Copper Works»[1]) ble startet i 1826 for å utdrive kobber fra grunnen i Kåfjord i Alta.

Kåfjord kobberverk i 1852.
Kåfjord kirke på en illustrasjon hentet fra boken Voyages de la Commission scientifique du Nord, en Scandinavie, en Laponie, au Spitzberg et aux Feröe utgitt av Arthus Bertrand i Paris i 1852.

Etter funn av kopper på 1600-tallet, ble det det prøveskjerpet fra 1700-tallet av. Kopperverket i Kåfjord ble drevet i periodene 1826-1878 og 1896-1909. Den første perioden var med engelske eiere, den andre perioden med svenske.

1826-1878: Alten Copper Mines/Alten Copper Works rediger

John Rice Crowe (ca. 1795-1870) og Henry Dick Woodfall startet Alten Copper Mines, antagelig i 1826, for å drive kobbergruver i Alta-området. John Rice Crowe hadde startet handelvirksomhet i Hammerfest rundt år 1820.[2] Crowe og Woodfall gikk begge inn som direktører for verket i Kåfjord, som etter en tid skiftet navn til Alten Copper Works. Driften startet opp i 1826 med 11 arbeidere som var hentet opp fra Røros.[1]

Den 17. mai 1827 undertegnet reindriftssamen Maret Aslaksdatter fra Dullan i Kåfjord en kontrakt der hun overførte til John Rice Crowe retten til å utnytte kobbermalmforekomstene hun hadde funnet i Kåfjorden ved Alta. Selgeren fikk 50 våg russemel som vederlag.[3] Det finnes også kilder som angir at hun mottok en liten pensjon fra kobberverket.[1]

John Rice Crowe hadde for øvrig interesser i kobberverk også utenfor Alta; i 1827 stiftet han sammen med kjøpmenn fra Hammerfest og Tromsø selskapet Quenangen Mining Association for å starte gruvedrift i Kvænangen i Troms.

De enkelte gruvene rediger

Den såkalte «Storgruva» i Kåfjord, som ble anlagt ovenfor Strømsnes, ble også kalt «Maritgruva» til minne om Maret Aslaksdatter Dullan.[4] De fire andre gruvene som ble anlagt i Kåfjord frem til høsten 1827 ble oppkalt etter interessentene i kobberverket: Woodfalls gruve, Crowes gruve, Wards gruve og Nellens gruve. De lå alle fire oppe i fjellet ovenfor Kåfjord.[5]

«Raipas gruve» ligger på fjellet Lille-Raipas. Forekomsten ble antagelig funnet i 1685. Alten Copper Works drev gruvedrift der fra 1836 til 1869. Raipas gruve og «Gammelgruva» i Kåfjord skal ha vært de to viktigste gruvene for kobberverket i Kåfjord.

1826-1844: Driftens første tiår rediger

De første årene ble kobberverket i Kåfjord som det eneste i landet drevet uten egen smeltehytte. Årsaken var at eierne var usikre på om bergverksdriften i det hele tatt ville lønne seg, og derfor ikke ville investere i en smeltehytte. I stedet ble malmen sendt sjøveien til Storbritannia for utsmelting, men det ble lagt vekt på at råmassene skulle knuses og deretter sorteres nøye på forhånd, slik at man ikke transporterte for mye stein i forhold til kobber. I begynnelsen ble massene fraktet med hest fra pukkhuset ned til havnen, men i 1828 ble det bygget en jernbanelinje fra pukkhuset ned til sjøen. Dermed hadde Alten Copper Works etablert verdens nordligste jernbane.[4]

Woodfall fratrådte sin direktørstilling ved kobberverket i Kåfjord i 1840. Crowe ble sittende i direktørstolen frem til 1844, da hans etterfølger Stephen Henry Thomas overtok. I motsetning til Woodfall og Crowe hadde Thomas bergverksfaglig utdannelse; han var kjemiingeniør og hadde noen år tidligere blitt hentet fra Cornwall til en stilling som overstiger i Kåfjord. Thomas var direktør fra 1844 til 1857, og han skulle bli den første utenlandske statsborger som ble innvalgt til en plass på Stortinget.[1]

«Alten Copper Mines» var i 1840 Norges største jern- og kopperverk regnet etter antall ansatte. Kåfjord var samtidig det største stedet i Finnmark. Ved folketellingen i 1835 hadde Kåfjord 655 innbyggere: 388 nordmenn (inkludert svensker), 253 kvener, 12 engelskmenn og 2 tyskere. Henry Woodfall var som direktør av Alten Copper Works skeptisk til Crowes forslag om å hente gruvearbeidere fra England for å drive gruvedrift i Alta. Han fryktet at importerte fagarbeidere ville komme i konflikt med verkets norske og svenske arbeidere. Det ble likevel hentet inn åtte gruvearbeidere fra Cornwall, som var et kjerneområde for gruvedrift i Storbritannia. Engelskmennene hadde fått løfte om høyere lønn enn de lokale arbeiderne, og da de ankom Kåfjord krevde de ytterligere lønnstillegg fordi de mente at driftsvilkårene var særlig utfordrende. Direktørene Woodfall og Crowe konkluderte etter hvert med at det ble for dyrt med engelske arbeidere, og seks av dem ble returnert hjem til Cornwall i september 1827. Ved senere anledninger ble det flere ganger fremmet forslag om å hente inn engelske fagarbeidere, men Woodfall forble motstander av importert arbeidskraft. I stedet foretok han i årenes løp flere reiser til Røros og Folldalen for å rekruttere folk. Han ønsket at de tilreisende arbeiderne skulle ta med seg kone og barn til Kåfjord, slik at de slo seg til på stedet for godt. Verket måtte i så fall også bekoste reiseutgiftene for arbeidernes familier, men Woodfall anså dette som en nødvendig, langsiktig investering for å etablere et permanent gruvesamfunn i Kåfjord. På denne måten ville det være større utsikt til at arbeiderne ble værende i Kåfjord, og tilfanget av lokal arbeidskraft være større på sikt. Av samme grunn ønsket Woodfall primært kun å ansette arbeidere som ikke hadde gjeld å nedbetale på hjemstedet; mange arbeidere hadde søkt seg til Kåfjord kun for å tjene penger til å nedbetale gården hjemme, og ville tilbake til gården så snart de var blitt gjeldfrie. Når arbeiderne dermed forlot Kåfjord, måtte kobberverket rekruttere og lære opp nye arbeidere, og dette hemmet verkets produksjonseffektivitet.[6]

Gruvesamfunnet hadde egen butikk (åpnet 1829), skole (bygget 1829) og kirke (innviet 1837). Arbeiderne bodde i verkets tømmerhus som vanligvis rommet én familie. Kvenene ble plassert på Kreetanpää (Kreta) ved Mathiselvas utløp innerst i fjorden, der de kvenske barna også hadde egen skole i noen år. For at kvenene ikke skulle være avhengig av båt for å komme seg til verket, kom det i 1836 bru over Innerstrømmen.[7]

Crowe og Woodfall brakte med seg fra hjemlandet den filantropiske fabrikkeier-tradisjonen om ikke bare å sette folk i arbeid, men også sørge for deres velferd. De tok seg av enker etter fabrikkarbeidere og familien deres, og i Kåfjord bygde de opp et lite industrisamfunn etter engelsk modell med egne boliger og helsestasjon for de ansatte. Verket drev sin egen matbutikk med eget bakeri og bryggeri. Det var også gratis skoler, én for barna fra Kreta med undervisning på kvensk, og én i Kåfjord for de norske. I 1861 ble det bestemt at ingen skulle undervises på kvensk. Likevel på dette gjort på de laveste og høyeste klassetrinn.[8]

I verkets velferdsbygg ble «Ultima Thule» innviet som verdens nordligste teaterscene i 1840, med plass til 200 personer. Teaterstykkene var på engelsk, men det var fullt hus hver gang en ny forestilling ble satt opp.[9]

Da direktør Crowe forlot Kåfjord i 1845, ble det slutt på teaterforestillingene, og lokalet ble senere brukt til festlokale. Velferdsbygget inneholdt også et bibliotek med lesesal for arbeiderne, og alt fra klassisk litteratur til nye tidsskrifter om naturvitenskap og teknikk.

1844-1878: Kobberverkets siste tiår rediger

Den nye direktøren Stephen Henry Thomas tiltrådte i 1844. I samtidige dokumenter omtales han som «verksbestyrer». Han var opprinnelig fra Cornwall, var utdannet kjemiingeniør og hadde vært overstiger ved Kåfjord-verket siden 1830-tallet. Han var like opptatt av sine ansattes ve og vel som forgjengerne Woodfall og Crowe hadde vært. Alta kirke er for øvrig bygd etter tegninger utført av ham, og det er meget som tyder på at han noen år tidligere også hadde tegnet Kåfjord kirke.[10]

Imidlertid falt kobberprisene på verdensmarkedet, og The Quenangen Mining Association, som hadde blitt startet opp i 1827 av blant andre John Rice Crowe, fikk stadig større økonomiske problemer. På slutten av 1840-tallet solgte dette selskapet gruvene i Kvænangen til Alten Copper Mines, men Kvænangen-verket bestod som selvstendig næringsenhet frem til 1857. Da ble de to verkene formelt slått sammen til ett selskap.[11]

Verksbestyrer Thomas sluttet i Alten Copper Mines i 1857, da han dro til Chile for å tiltre en stilling som generaldirektør for Copiapo Smelting Company.[12] Året før hadde han for øvrig blitt den første utlendingen som ble innvalgt som representant på Stortinget.[13]

Kopperverksdriften fortsatte å svinge i takt med de internasjonale kopperprisene. I 1860-årene sank prisene drastisk, og kobberverksvirksomheten avtok.[14]

«Alten Copper Mines» ble nedlagt i 1878.

1896-1909: Ny drift med svenske eiere rediger

Selskapet Alten Copper Mines ble slått sammen med Sulitjelma Aktiebolag i 1896. Driften i Kåfjord ble gjenopptatt med svenske eiere under navnet «Altens Kobbergruver» samme år. Da ble kobberverket i Kåfjord modernisert. Smeltehytta ble revet, og en elektrisk kraftstasjon ble anlagt i Mølleelva i 1903. I 1909 var gruvene uttømt, og driften ble funnet ulønnsom.[15] Laurits A. Heitmann kjøpte verkets eiendommer etter nedleggelsen.[16]

1944: okkupasjonsmakten brenner Kåfjord rediger

Høsten 1944 ble alle bygninger unntatt kirken brent ved tyskernes tilbaketrekning.

Referanser rediger

  1. ^ a b c d Abrahamsen, Aase Kristin H.; Veiseth, Anita (1997). Nordkalottens første storindustri: kobberverket i Kåfjord, Alta. Alta: I samarbeid med Alta kommune. s. 5. ISBN 8291552002. 
  2. ^ «John Crowe – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 16. juli 2017. 
  3. ^ Bjørklund, Ivar 1949- (1985). Fjordfolket i Kvænangen: fra samisk samfunn til norsk utkant 1550-1980. Tromsø: Universitetsforlaget. s. 233. ISBN 8200073203. 
  4. ^ a b Nielsen, Jens Petter 1949-; Eikeset, Kjell Roger 1966-; Bernhoft, Stein Adler; Noodt, Trine (1995). Det arktiske Italia 1826-1920. Alta: Alta kommune. s. 78. ISBN 8299214823. 
  5. ^ Nielsen, Jens Petter 1949-; Eikeset, Kjell Roger 1966-; Bernhoft, Stein Adler; Noodt, Trine (1995). Det arktiske Italia 1826-1920. Alta: Alta kommune. s. 78. ISBN 8299214823. 
  6. ^ Nielsen, Jens Petter 1949-; Eikeset, Kjell Roger 1966-; Bernhoft, Stein Adler; Noodt, Trine (1995). Det arktiske Italia 1826-1920. Alta: Alta kommune. s. 78. ISBN 8299214823. 
  7. ^ Alta Havn
  8. ^ «Kåfjord | Alta Museum». Alta Museum (norsk). 30. mai 2017. Arkivert fra originalen 1. juli 2018. Besøkt 16. juli 2017. 
  9. ^ Roy Andersen: Redningsmenn og lykkejegere (s. 104-5), forlaget Aschehoug, Oslo 2011, ISBN 978-82-03-29194-4
  10. ^ http://www.destinasjonalta.no/page.jsp?id=48[død lenke]
  11. ^ «Kapitel 4 - Kobberverkets maskineri og drift». Utdrag fra Altas Historie - bind 2. Alta kommune. s. 99. 
  12. ^ Scheen, Erland (1957). "Kong" Thomas i Kåfjord og hans reisedagbok fra Vestlandet i 1844. Oslo: (Bokcentralen). s. 9. 
  13. ^ Lindstøl, Tallak (1857-1925) (1914). Stortinget og statsraadet: 1814-1914. Kristiania: Steen'ske bogtrykkeri. s. 290. 
  14. ^ Roy Andersen: Redningsmenn og lykkejegere (s. 105-6)
  15. ^ Alta Museum om kopperverket i Kåfjord Arkivert 12. august 2007 hos Wayback Machine.
  16. ^ Thomassen, Henrik (1999). Kvenvik - Kåfjord: historie 1603-1900. [Alta]. s. 97. ISBN 8299541808. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kåfjord_kobberverk&oldid=23243936»