Quenangen Mining Association
Quenangen Mining Association var et engelsk industriforetak som drev kobbergruver i Kvænangen på 1800-tallet.
_-_no-nb_digifoto_20150225_00103_NB_MIT_FNR_10845.jpg)
Bakgrunn rediger
Omkring 1826 (ulike kilder oppgir ulike årstall) startet engelskmennene John Rice Crowe og Henry Dick Woodfall et selskap for å drive utvinning av kobbermalm i Alta. Dette selskapet ble gitt navnet Alten Copper Works og senere omdøpt til Kåfjord kobberverk.[1][2]
John Rice Crowe (ca. 1795-1870) hadde startet handelvirksomhet i Hammerfest rundt år 1820.[3]
Den 17. mai 1827 undertegnet reindriftssamen Maret Aslaksdatter en kontrakt der hun overførte til John Rice Crowe retten til å utnytte kobbermalmforekomstene hun hadde funnet i Kåfjorden ved Alta. Selgeren fikk 50 våg russemel som vederlag.[4]
Gruvedriften i Kvænangen rediger
Ikke lenge etter oppstarten i Alta begynte John Rice Crowe å interessere seg for malmforekomstene i Kvænangen. Så tidlig som i 1743 hadde det blitt rapportert funn av kobbermalm i Kvænangen, men ingen hadde tatt skritt for å drive næringsvirksomhet på grunnlag av funnene.
John Rice Crowe stiftet sammen med kjøpmenn fra Hammerfest og Tromsø selskapet «The Quenangen Mining Association» for å drive gruvedrift i Kvænangen. Rundt 1827 startet de å undersøke malmforekomstene, og undersøkelsene fortsatte i mange år. Først i 1840 ble det full gruvedrift i Kvænangen, med utgangspunkt i Kjækan.
Det ble etablert flere gruver i Kvænangen; de største var Edwards gruve og Cedars gruve. Edvards gruve var den første som ble åpnet. Den lå ved Kjækanelva, noen få kilometer fra sjøen. Selskapet bygget arbeiderboliger på Kjækan. Da det ble funnet kobbermalm lenger opp i fjellet, ved Badderelva, ble det anlagt nye gruver der. Det var for langt for arbeiderne å dra opp og ned hver dag, så Quenangen Mining Association bygget midlertidige boliger for arbeiderne nær de nye gruvene, og innførte fem-dagers arbeidsuker slik at arbeiderne skulle kunne besøke familiene nede i dalen i helgene.[5]
Imidlertid falt kobberprisene på verdensmarkedet, og The Quenangen Mining Association fikk økonomiske problemer. På slutten av 1840-tallet solgte selskapet gruvene i Kvænangen til Kåfjord-verket, men Kvænangen-verket bestod som selvstendig næringsenhet frem til 1857. Da ble de to verkene formelt slått sammen til ett selskap.[1]
Ettertid rediger
Alta-verket som Kvænangen-gruvene var en del av, ble slått sammen med Sulitjelma Aktiebolag i 1896. Deretter ble det gamle handelsstedet Badderen sentrum for fornyet virksomhet i bergverksdriften i Kvænangen. Fra Badderen ble det bygd malmkai og anlagt vei til gruvene. Det ble også satt opp telefonledning.[6]
Referanser rediger
- ^ a b «Kapitel 4 - Kobberverkets maskineri og drift». Utdrag fra Altas Historie - bind 2. Alta kommune. s. 99.
- ^ «iFinnmark - Crowe-etterkommere fra hele verden til Finnmark». www.ifinnmark.no (norsk). 26. juni 2015. Besøkt 16. juli 2017. «Den britiske konsulen Sir John Rice Crowe (1795–1877) og Henry Woodfall grunnla i 1826 Kåfjord kobberverk utenfor Alta.»
- ^ «(no) John Crowe». Norsk biografisk leksikon.
- ^ Bjørklund, Ivar 1949- (1985). Fjordfolket i Kvænangen: fra samisk samfunn til norsk utkant 1550-1980. Tromsø: Universitetsforlaget. s. 233. ISBN 8200073203.
- ^ Bjørklund, Ivar 1949- (1985). Fjordfolket i Kvænangen: fra samisk samfunn til norsk utkant 1550-1980. Tromsø: Universitetsforlaget. s. 235. ISBN 8200073203.
- ^ Berg, Bjørn Ivar 1955-; Nordrum, Fred Steinar 1945- (1992). Malmbergverk i Norge: historikk og kulturminnevern. Kongsberg: Norsk bergverksmuseum. s. 102. ISBN 8299101980.